Det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet (Del 1, 2018)

April 2018 gikk stort sett med til å måke snø og anlegge kjøkkenhage, men etter at snøen forsvant og vi fikk pangvarme nærmest over natta, var det selvsagt tid for å stelle alle bedene. I den forbindelse ble det noe telefonering til mamma for å spørre om ting: «Hosta, jeg ser dem ikke? Er de døde, eller blir de aldeles borte om vinteren?» (Blir borte om vinteren, de kommer nok). «Kan du noe om buskasters? Min har en veldig tjukk «midtgren», nærmest en stamme, skal jeg klippe den også? (Mamma vet ikke, får ikke høstasters til å blomstre så har dem ikke lenger. Tenk, jeg har klart å stille mamma et spørsmål hun ikke kan svare på! Jeg klippet den forresten, det gikk bra. Men nå i ettertid lurer jeg på om man kan stamme opp buskasters….). «Revebjelle, den er jo toårig og blomstret masse i fjor, men kommer den til å blomstre i år? Den har jo masse blader, en fin rosett?» (Mamma mener den selvsår seg, og dessuten, har man en fin rosett blir det nok blomster). 

22. april 2018. Sen vår i år, det er lite grønt i Staudebedet og det ser trist ut. Jeg fikk forøvrig en åpenbaring da vi var på besøk hos Garden Living litt senere i sesongen, og de snakket om forskjellene mellom å bo i for eksempel H4/Norge versus i tropene, og hvordan vi må leve igjennom alle disse sesongene og hvor utfordrende det er, men også hvilken belønning det gir. Tenk på hvordan det er å bo på et sted uten sesonger, man planter en gang for alle og så ser det akkurat slik ut – hele året. Da ble jeg faktisk glad for å bo her jeg bor. Men jeg bør fortsatt ha mer eviggrønt og struktur inn i dette bedet. Det sa jeg visst i fjor også. Vi får se hva jeg får til.

Heving av Staudebedet – and “The Return of the Leek”

22. april: Bedene ser bare ut, men ved nærsyn – “purren” er tilbake! Også utenfor sitt definerte område. I fjor gravde jeg opp alle Iris Hollandica, som hadde blitt plantet altfor spredt og tok for mye plass i bedet, og satt dem ned mye tettere sammen, innenfor en rot jeg aldri har fått fjernet. Nå dukket opp nesten tretti spirer til – utenfor denne rota. Hvor kommer alle disse blomsterløkene fra? Driver de og kalver nedi jorda? (De gjør altså det, det er blomsterløks vis….).

Planen var å heve den bakre delen av staudebedet med 15-20 cm, fordi nå var bakre del lavere enn fremre del, som ligger på et berg. Men for å få til det, så måtte jeg først grave opp de plantene som sto der. Noe skulle ned på samme sted, noe skulle andre steder – men så var det altså den forfløyne «purren». Jeg bestemte meg for å lage et nytt bed til den, på oversiden av bekken, dvs. høyt oppe, nesten på plennivå. Hvis vånd liker «purre» (altså iris) så hadde den nå fått en grunn til å feire, fordi her var det våndhull! Det gjorde for så vidt gravingen lettere. Ikke var det mye stein her heller. Dette ble et lite bed, nærmest bare en grop, hvor jeg la aviser på kantene for å forsinke gjenvokst fra plenen. Jeg hadde fortsatt en lang voll med oppsnudde jordklumper gravd opp fra kjøkkenhagen. Den var ganske leirete så ikke ideell for blomsterløk, men jeg tok en del klumper allikevel og smuldret dem opp. Blandet inne hestemøkk og la ugressfri, men dårlig kjøpejord på toppen. Blomsterløken satt riktig dypt i Staudebedet og var ikke lett å få opp; noen røtter ble nok røsket av. Det er antakelig ikke så lurt å plante om løk etter at de har spirt, mange hadde kraftige spirer også, men jeg tok sjansen. 

28. april: Da var den forfløyne purren satt på plass, og jeg kunne returnere til heving av andre kvadrant i Staudebedet. (Har satt av plass til hjemmesådd nicotiana foran irisen).

Det var heldigvis ikke for mange stauder i andre kvadrant av Staudebedet (fylt med sommerblomster året før). Jeg gravde opp en revebjelle (stor og fin rotklump), tre fjellfokk, en aubrieta (som ikke trivdes, gentiana trivdes heller ikke i akkurat dette hjørnet og ble flyttet i fjor), en hagestikle…. og fant fire «purre» til.  

Siden det tydeligvis var et problem nederst på andre kvadrant – hvor først gentiana, så aubrieta ikke hadde trivdes – gravde jeg en renne og fylte opp med sandholdig jord. Så hentet jeg et par-tre trillebårlass med oppsnudde jordklumper fra vollene mine ved Kjøkkenhagen. Disse jordklumpene hadde begynte å bli ganske harde og jeg måtte også fjerne en del ugress, så det hadde unektelig vært lettere med kjøpejord, men vi har nå en gang som prinsipp at vi skal prøve å bruke den jorda vi har og heller forbedre den. Dernest kjørte jeg på en del hestemøkk, og la på våte aviser med dårlig Maxbo-jord på toppen (ser penere ut), før jeg lagde hull i avisene og satt ned igjen revebjelle og fjellfokk, mens hagestiklen og hageputen ble satt i potter i påvente av at Fjellhagen skulle bli klar til å ta i mot dem.

28. april: Hevet andre kvadrant/fylt på mer jord. Kansteinene er borte, bedet skal få bre seg sammenhengende fra øst mot vest…, men senere kom kantsteinene tilbake og denne gang tror jeg for å bli. Jeg tror det ser penere ut. Jeg flyttet også hit en hvit revebjelle og en liten primula fra Leirehaugen samt en solhatt fra Velkomstbedet. Revebjellen og primulaen hadde jeg fått av mamma allerede sommeren 2016, da jeg knapt hadde noe sted å sette ned planter. De sto i beinhard leire, og det var søren ikke lett å balansere øverst på leirehaugen og hakke opp disse. Da jeg til slutt fikk dem opp var det med en jordklump med tetthet som tungsten. Revebjellen rullet like gjerne ned fra hele leirehaugen og havnet med et tydelig dunk oppå en nyutplantet physalis, men merkelig nok klarte de seg begge to. Spesielt revebjellen var svært fornøyd med flyttingen, bredte seg utover og blomstret iherdig.

Jeg hadde også tenkt å heve fjerde kvadrant ved siden av, der hvor to sommerfuglbusker står litt for tett, men før jeg kom så langt hadde plantene vokst for mye. Jeg får gjøre det senere, når jeg vet hvor jeg skal flytte den ene sommerfuglbusken. Sommerfuglbuskene kom for øvrig veldig tidlig, med mange blader, men så visnet bladene hen. Inn å konsultere: Det er helt normalt, sa internett. De bladene er ikke de som skal vokse og blomstre i år. Dessuten må buskene beskjæres, da kommer det nye skudd. Med hjertet i halsen kuttet jeg dem ned ganske drastisk – og satt ned noe av avkappet i potter. Det gikk riktig bra! Sommerfuglbuskene skjøt nye skudd som bare det og kom med mange blomster, selv om de blomstret av fort slik som så mye annet denne overopphetede sommeren. Og av avkappet fikk jeg 10 nye planter. De sto i potter i evigheter (det var lettere å vanne stiklinger i potter enn ute på frimark), noe ble gitt bort, og resten ble plantet i utkanten av plenen i september. 

26. mai 2018: Vi har plantet ut to artisjokk i det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet hvorpå de undret seg over hva de gjorde her (i Kjøkkenhagen er det i hvert fall ikke plass – disse blir svære). Eric har laget en sneglebeskytter, en ramme med oppklippet hønsenetting rundt, men det var ingen ubetinget suksess. Sneglene krøp kanskje under? Ideen er god, dog, så kanskje hvis vi graver rammen delvis ned neste gang?
13. juni: Revebjellene var flotte i år. Disse to-årige plantene er for øvrig et mysterium for meg. Jeg forstår selvsagt prinsippet med at de danner rosett første året og blomstrer det neste. Monty Don graver opp og kaster revebjeller etter blomstring, men mine blomstrer da vitterlig for tredje året på rad… Jeg tror aldri mamma gravde opp og kastet en revebjelle. Uansett, jeg var ikke klar for å kassere mine rosetter i april og det ble jeg glad for. Bak, en noe forvokst nepeta som hadde laget sikkert hundre småplanter siden i fjor, det var nepeta-spirer overalt. Vi reddet vel 6 stykk som ble satt delvis i Fjellhagen og delvis i Velkomstbedet. Foran, hjemmesådd nicotiana
28. juni: Kornblomstene, de rosa midt på bildet, var hjemmesådde og hadde vokst seg særs lange og slengete, noen var over 30 cm før utplanting. De ble plantet altfor tett i håp om at de skulle støtte hverandre. De lå langflate en dag eller to, men hentet seg inn. Foran i bedet er det direktesådd zinnia som ikke har kommet ennå. Jeg prøvde senere å flytte hit zinnia som var plantet for tett i Lillebedet samt å spre noen nicotiana som hadde blitt plantet for tett i dette bedet, og de murret også en del etter flytting, men de fikk godt med vann og hentet seg inn. Så har man lært at man kan flytte sommerblomster også, i hvert fall zinnia og nicotiana.
28. juni: Rosa kornblomst (Classic Romantic) og Iris Hollandica kledte hverandre godt, så jeg hadde flere forsøk på å ta gode bilder av disse. Jeg må lære meg til å ta bedre bilder. Vi har også så intenst mye sol på tomta vår, og det stjeler en del av fargene.
16. juli. I 2017 var det såvidt vi rakk å få blomstring på solsikkene, i år blomstret de før midten av juli. Men gud bedre så tørt det var. Jorda støvet når vi gikk gjennom bedene.
2. august: Engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”). Vi sådde disse fra frø, og jeg tror jeg fikk 8 planter, men bare noen overlevde denne tørkesommeren etter utplanting så de dekket ikke et så stort område som håpet. Uansett, de som overlevde gjorde seg fint på denne siden av bedet, så jeg vil prøve å så flere neste år.
30. august: Så ble det frodig til slutt. Kantsteinene langs stien er tilbake, nå også med en tydelig sving (som mangler jord bak, tom for jord igjen). Storknebben nærmest til høyre (avblomstret) trives og sprer seg, så det hjalp å blande inn sandholdig jord akkurat her. På venstre side av bedet er det fortsatt noen små som strever med å etablere seg, så det ser tomt ut. Det var ingen lett sommer å være et nyutplantet lite nurk, og flere av våre hjemmesådde planter klarte seg ikke etter utplanting.

Velkomstbedet… og jeremiade over sommeren 2018

Da snøen endelig hadde forsvunnet og jeg hadde fått tilbake hagen min, hadde jeg tenkt å bruke de første ukene på “konsolidering”, altså lage ferdige bed av graveprosjektene fra fjorårssesongen. Velkomstbedet og Sørpletten var prioritert, sammen med Fjellbed #1, men så dukket det altså opp et nytt prosjekt – Kjøkkenhagen – som tok en del tid, og dermed kom jeg ikke i gang med de egentlige prioriteringene før i juni. 

Velkomstbedet

Her hadde jeg avdekket anatomien til bedet sesongen før og i år skulle jeg fylle dette bedet med blomster i alle farger samt noen busker. Slik gikk det altså ikke. Grunnet tørken vi hadde denne sommeren måtte vi konse på overlevelsen til de plantene vi allerede hadde skaffet oss så vi kjøpte nesten ingenting nytt denne sesongen. Dermed forble det store tomrom i alle bed. 

17. mai 2018: Vi vet ennå ikke hva slags sommer vi har i vente, til tross for at det gikk fra nærmest full vinter til pangvarme på noen dager. Latmannsbedet og Nivå 1 har fått et nytt lag med toppjord/kompost. Nivå 2, rett bak er i ferd med å bli overgrodd av ugress.
Nivå 1 struttet nydelig denne våren, med storslagen blomstring på hageputene og vårfloks “Candy Stripe”. Hvit kattemynte i bakgrunnen kom også fint, i forgrunnen begynner brudeslør såvidt å komme.
17. mai 2018: Yndigste gentiana jeg har sett. Dessverre har den ikke vokst seg noe større siden 2018, men er fortsatt like yndig. (Antakelig G. Verna ssp. Pontica. Det er noe surr i gentianaene mine også, ikke bare i hageputene).
29. mai 2018: Lewisia blomstret også fantastisk denne sommeren og kom relativt tidlig.

Hageputene ble senere svært stygge. De lå flate, var gule i midten og noen av dem så døde ut. Jeg trodde de hadde tørket ut og at noen av dem hadde aldeles omkommet. Og de hadde helt sikkert lidd av tørken, men de kom tilbake – mange av dem for fullt – i 2019 allikevel. 

Jeg hadde altså gravd ut hele Velkomstbedet året før, men det er så uhyggelig mye stein her så jeg bestemte meg for å ta en omgang til i nivå 2. Man finner alltid flere stein ved neste utgraving. Jeg fylte vel 7-8 bøtter med stein, større steiner ble kastet i en ny steinrøys, og det var selvsagt en million småstein igjen. Selv etter uker uten regn, når jeg gravde et stykke nedover så fant jeg fuktighet i jorda, hvilket lovet godt. På toppen ser alt ut som bare sand og småstein og det støver en del. 

Nivå 2 holder på å gro igjen av ugress, har fortsatt en for bratt vinkel med noen støttesteiner bakerst og her er fortsatt mye stein. Nivå 1 har fått et nytt lag med kompost og ser flott ut.

Bedet hadde heller ikke blitt ”definert” før og trengte en tydeligere avgrensning. Jeg lagde først en liten mur mot nabotomta. Berget under har mange ulike nivåer så jeg jobbet litt med å finne ut hvor jeg skulle la berget stikke i dagen – hvor berget også kan fungere som tråkkheller – og hvor dekke til med jord, hvilket betydde bygge opp med stein for å holde jorda på plass. På sørsiden av bedet endte jeg opp med å sette opp ringeriksskifter på høykant, men synes egentlig ikke det ble så veldig pent. Jeg får prøve å få noen mindre hengeplanter på denne kanten. Jeg lagde også en sti fra Velkomstbedet videre til det som senere ble ”Erics bed” (Fjellbed #2) ettersom “nivå #2” i Velkomstbedet kan lede til ”nivå #2” i hele Fjellhagen. Det er viktig å lage gode, solide stier slik at vi kan bevege oss noenlunde trygt rundt i den bratte skråningen vår. Jeg fikk også en bedre profil på bedet ved å tilføre mer jord for å gjøre den mindre bratt.

11. juni 2018: Nivå 2 i Velkomstbedet har blitt gravd ut enda en gang for å kunne fjerne mer stein, og fått tilført mer jord for å få en mindre bratt profil. Det betyr å bære opp jord i bøtter. Her havnet oppgravde gresstuster fra Kjøkkenhagen, noe bokashijord og mange bøtter med silt utgravd fra dammen. Alt dette iført støvler og gummihansker mens termometeret viste over 30 grader i skyggen – og jeg jobbet i full sol. Ikke rart det svimlet for meg denne sommeren. Eric gravde senere ned en del hestemøkk i bedet.

Det står en gammel stubbe nordøst i dette bedet (øverst til venstre på bildet over), som nå står mellom Velkomstbedet og ”Erics bed”. Jeg begynte å dra ut stein under denne stubben, men det var bare byggesett, og øverst under stubberøttene satt de også godt fast. ”Bedre å finne en klatreplante som kan dekke hele stasen”, tenkte jeg, og plantet villvin. Ny regel: Man trenger altså ikke avdekke anatomien overalt. Spesielt ikke i varme tørkesommere.

Vi kjøpte omtrent ingenting nytt denne sommeren, men vi var en tur på Myrvoll Gartneri på Jessheim som en del av en hagetur, og der fant vi blant annet en Lewisia, samt at vi har klart å dyrke fram ett stykk Lewisia fra frø (vi fikk noen flere spirer, men de døde før de var voksne nok til og plantes ut). Disse ble satt helt fremst i Latmannsbedet som burde være et bra sted for Lewisia som kan strekke røttene ned mellom steinene og lete etter vann. (Latmannsbedet ble som kjent laget for å bli kvitt stein fra Velkomstbedet, og har bare litt jord på toppen; resten er stein som har blitt raket ned fra bedet over). Forvørig likte vi Myrvoll Gartneri særdeles godt og anbefaler et besøk.

9. august fikk vi en japanlønn av mamma (Acer palmatum Dissectum Garnet) som jeg plantet på nivå 2 bak et fjellutspring ettersom Japanlønn ikke er så glad i vind – og vi har en del vind. Jeg håper denne knausen er nok til å beskytte den litt.
Litt senere i august kjøpte vi også en høstberberis “Thunbergii Admiration” og en krypbeinved “Euonymus Fortunei “Silver Carpet” til Velkomstbedet. Jeg trodde jeg ikke var så glad i berberis, men noen av Thunbergii-variantene er fantastisk vakre, blant annet denne røde som har en skimrende hvit kant ytterst på bladene. Jeg håper krypbeinveden vil kryper utover og henge litt ned over de ringeriksskiferne jeg satt på høykant for å holde jorda på plass i denne delen

Jeg gravde opp noen blomkarse som var plantet litt for tett foran Kjøkkenhagen og overførte disse til Velkomstbedet også, og de murret en del, men kom til slutt med noen blomster, men struttet ikke akkurat. Bladene fylte i hvertfall bedet med noe grønt, og jeg syns blomkarseblader er dekorative. Men det var det som skjedde med Velkomstbedet i 2018. Dette er også et vanskelig bed å vanne, og vi hadde ikke kapasitet til å plante noe mer her.

Jeremiade over sommeren 2018

Jeg har allerede nevnt at vi (som kjent) hadde en varme- og tørkesommer, men det er ikke nok til å få utløp for min frustrasjon over denne sommeren. Et eller annet sted må jeremiaden komme, så da er det like greit å få det overstått. 

For meg var sommeren 2018 en marerittsommer og fra tidlig juni ble jeg mer og mer irritert over alle værmeldinger som meldte ”sol, sol og atter sol – intet regn i sikte” – som om det var en fin ting. 

Jeg tok fire måneder ubetalt fri denne sommeren for å jobbe med hagen, men jeg fikk på langt nær gjort så mye som jeg håpet. Det var for varmt til å sjaue og grave rett og slett. Dessuten måtte jeg bruke halvannen time hver dag på noe så kjedelig som vanning. Jeg hadde mange seriøse diskusjoner med meg selv om at det eneste fornuftige ville være å røske opp alle sommerblomstene, og kanskje noen av staudene også, men jeg gjorde det faktisk ikke – jeg vannet, ennå så slitsomt det var. (Vi har brønnvann, men vet ikke hvor mye kapasitet vi har, så vi bruker ikke spreder, men punktvanner).

Utover sommeren måtte vi tom. vanne bekkebedene, bekken tørket ut tidlig i juni. Den høyeste temperaturen jeg noterte i Kjøkkenhagen var 58,5 grader. Den typiske kommentaren på dette er: ”Men det er i sola, sant?” Ja, selvsagt, men plantene mine står jo i sola! 

Jeg jobber forøvrig også i sola. Vi har veldig mye sol på tomta vår siden vi ligger rett vest, og spesielt ettermiddags- og kveldssola er intens. Denne sommeren fikk vi også en merkbar «dobbeltsol» utover dagen ettersom gjenskinnet fra Tyrifjorden ga nesten like mye varme som den egentlige solen. Dette har vi ikke merket noe til før, men sommeren 2018 hadde vi nesten ingen vind i over to måneder så vannet lå blikkstille. Vi hadde jevnlig over 35 grader innendørs, tross doble solseil, gardiner og etterhvert også persienner. Det var ofte vanskelig å sove. 

Det satt langt inne, men fra begynnelsen av juli var det flere dager jeg ga opp å være ute etter klokka fire. Jeg prøvde å gå ut etter lunsj, ble møtt av en vegg med varme, snudde i døra, skalket alle luker og satt på A/C for fullt – og leste en bok. Jeg hatet store deler av denne sommeren. Godt å få den utblåsningen ferdig overstått.

Vi kjøpte altså nesten ingenting nytt av planter, dermed forble det store tomrom i de fleste bed gjennom hele sommeren. Det var også interessant å observere hvordan enkelte planter reagerte på varmen og tørken. 

For det første var det pangblomstringen. Det meste kom tidlig, med masse blomster, men så var det hele over på et «poff». Enkelte planter utviklet seg knapt. Bare for å ta to eksempler: En stjernecampanula som året før hadde strakt seg vel over en halvmeter, ble denne sommeren knappe 5 cm stor, og allikevel klarte den å få plass til 3-4 blomster på denne ynkelige utstrekningen en kort tid, og så sank den ned i jorda og forsvant. Jeg hadde sådd Flittig Lise fra frø, og disse ble også bare noen få cm høye og bredte seg nesten ikke ut, men blomster lagde de og hver av blomstene var større enn planten. 

I det vi begynte å få regn fra midten av august begynte flere planter å blomstre, noen for andre gang, men vi hadde også første blomstring på en enkelte planter som egentlig burde ha blomstret i mai/juni –  tom. en rododendron (altså rododendronpinnen, en stikling vi fikk i 2016). Rododendron som blomstrer mot slutten av august…. Man kan bli nervøs av mindre. 

På den annen side: Vi hadde omtrent ingen snegler, trengte knapt å luke, og jeg fikk Eric med på at solskjerming er en fin ting og at vi trenger et sted hvor vi kan sitte i skyggen! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

28. juli: Eneste regnet vi fikk i løpet av 3 måneder som var målbart.

Unnskyld, Vedutten har vært lenge borte

Jeg beklager så meget at Vedutten ikke har postet på flere måneder. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så døde moren min 21. juni i år. Vi har nå solgt huset og det har også vært en del andre ting og ordne opp i. 

Som søsteren min skrev på Facebook (etter hukommelsen). Pent brukt barndomshjem til salgs. Bill.mrk: Lykkelig barndom. Bilde fra Finn-annonsen, tatt med drone.

Vi har hatt huset i over 40 år og det er stort – nærmere 380 kvadrat – med et utall boder i kjeller og masse loft man kan bruke til å lagre unna ting man ikke trenger nå, men kanskje får bruk for en dag? Mine foreldre tilhørte nok “Kjekt å ha-generasjonen”.

Derfor har svært lite blitt kastet i årenes løp. Det har vært en sjau og bli kvitt gammelt skrot, men det vanskeligste var selvsagt å kvitte seg med fullt brukbare ting. Jeg mener, hva gjør vi med alt det serviset, sikkert femti vaser, alle fat og skåler de har mottatt i julegaver gjennom mange år, vel hundre meter med duker – mange brodert av mormor eller arvet, for ikke snakke om nipset! Vi bor i byleiligheter, vi har ikke overflater til å sette ting på utstilling slik mine foreldre hadde.

Som alle andre, hadde vi også en del “familieklenodier” av en type som ikke har noen stor verdi utenfor vår familie. Dette er ting som kommer med en historie, slik som det store billedbroderiet min morfar sydde ferdig ved sykesengen da min mormor fikk slag og den hemmelige radioen som ble brukt til å lytte til sendinger fra London under okkupasjonen.

Min mor bodde tre år i Malawi hvor hun drev en klinikk – hun elsket den perioden i sitt liv – og fikk brakt med seg hjem et containerlass med afrikanske statuer og masker, malerier, høvdingstoler og settebord, med mer – hvor gjøre av alt sammen?

I ettertid er jeg glad for at vi tok oss tid til å rydde rom for rom – også bodene og de gjenglemte tingene på loftet – i stedet for å sette bort hele ryddejobben til et profesjonelt firma. Det har vært en anledning til å gå gjennom hele vår families historie, og vi har også lært ting om mamma og pappas ungdom og studiedager.

Vår lokale “fylling” – Follestad Gjenvinningsstasjon – har vist seg aldeles uvurderlige i denne store opprydningsprosessen. Svært profesjonelle og hjelpsomme ansatte som har hjulpet oss i få resirkulert det som måtte skrotes på beste måte. Her har også Fretex et eget område hvor vi kunne sette ting vi mente var brukbare, samt at vi fant et loppemarked i nærheten som også fikk en del esker med bruksgjenstander. Vi har heldigvis også klart å redistribuere “familieklenodiene” innen familien. Det har tatt tid å finne hjem til alt vi mente burde taes vare på – av noen – det hadde vært lettere å bare kaste alt. Men i ettertid er vi fornøyd med hvordan vi har håndtert opprydningsprosessen.

Nå som huset har blitt først delvis tømt, vasket, taksert, fotografert og annonsert, solgt, tømt for de siste greiene, vasket igjen, og så overdratt; regninger, forsikring, bil og tilhenger, diverse bankkonti og alle medlemsskap har blitt ordnet opp i, så er det tid for meg å konse på Vedutten igjen. Jeg håper bare jeg kan huske alt sammen ettersom jeg nå ligger en sesong på etterskudd.

Kjøkkenhagen del 2 (2018)

Det ble noen turer til Hønefoss for å kjøpe flere jordspyd og mer plank, men 10. juni er buret så og si ferdig (mangler bare bittelitt beising).

10. juni 2018: Hønsenetting over det hele. Her kan ingen rådyr komme inn. Vi ser faktisk spor etter dem ovenfor, i Fjellbed #1, hvor de tydelig har stått og sett lengselsfullt ned på godsakene. Ser man godt etter, ser man at kålen truer med å vokse gjennom fiberduken på den ene pallekarmen.
10. juni: Vår første squashblomst. Er den ikke fin!
11. juni. Det gror til. Bare tre uker tidligere, da min søster var på besøk, direktesådde vi to squash i Pølseboden fordi det så ikke ut til at våre innesådde planter skulle klare seg. Etter en lang og semmer tilværelse i en byleilighet fikk de varmesjokk da de ble utplantet 13. mai. Men de hentet seg inn, til de grader. De små squashspirene som dukket opp bakerst og ikke fikk sol, flyttet jeg senere ut i den nylagde Trapesen.
11. juni: Cordoba’en er først ute av agurkene og her kommer det flere.
11. juni: Maisen har blitt robust og fin, nå også med antydning til maiskolber.
27. april: …men de begynte som noen sippebarn som hang med bladene og ville inn bare det var ørlite vind der ute.
11. juni: Ingen av tomatplantene våre er noe for øyet, men de har faktisk tenkt å produsere noen tomater hvilket er godt gjort etter den oppveksten de fikk.
11. juni: Rosenkålen vokser over all forventning (men bør snart begynne å lage kål…)
11. juni: Her har vi to typer rødbeter (“Detroit 2” og “Crosby’s Egyptian”), mainepe “Hakurei” som snart er klar til innhøsting, stangselleri “Giant Red” samt knutekål til høyre. Jeg skal plante flere knutekål og det er med hensikt at ikke alle har blitt plantet samtidig.
11. juni: Etter høsting av reddiker og ruccola – dvs. de jeg klarte å finne igjen – står det igjen spisskål “Kalibos”, grønnkål «Lerchenzungen» og mangold “Feurio” i denne karmen. Vi måtte kjøpe en ekstra pallekarm og sette på toppen fordi den storvokste kålen ikke fikk plass under fiberduken (det medførte noe bladknekk, dessverre). Grønnkålen skal egentlig ikke høstes før i september, men den var over halvmeteren høy i midten av juni, så jeg begynte tidlig å høste av den.
31 juli gikk grønnkålen over alle breddeskaft, så det var bare å høste inn for frysing.
11. juni: I den minste pallekarmen hadde vi plukksalat (“Gustav’s”), vanlig ruccola, wasabiruccola og så hadde den reddiker men de er allerede høstet inn. Har ettersådd flere reddiker til høyre samt romanosalat (også sådd tidligere, men av en eller annen grunn kom aldri den – mulig den tørket ut, mulig det var gamle og dårlige frø. Wasabiruccola smaker forøvrig ordentlig wasabi. Fin å lage rømmedressing av.
11. juni. Vi sådde to typer reddiker. Disse (“Patricia”) skal være avlange, men har fått stå litt for lenge. De vanlige, runde smakte bedre.
18. juli: Vi fikk noen fantastisk store muslingsquash. Jeg er ikke så flink med squash, men på nettsiden “Et kjøkken i Istanbul” fant vi noen veldig gode oppskrifter.
26. august: Den squashen søsteren min og jeg direktesådde da jeg trodde de Osloavlede småplantene ikke ville overleve (noe de gjorde til gangs), ble flyttet til et nylaget bed kalt Trapesen. Her er bedet ikke helt ferdig ennå. Plantene ble gigastore og ga god avling til tross for at jorda her ikke er spesielt god. Potetene, derimot, ga ganske dårlig avling.
11. august: Vi høstet mange-mange gul squash. Ugresset på bildet er antakelig ryllik. Denne tørkesommeren hadde vi ryllik alle vegne, den stortrivdes.

Physalis: Jeg har bilder av Physalis under Sørpletten, men dessverre ikke fra plantene i Pølseboden/Kjøkkenhagen. Plantene vokste seg gigantisk store og produserte frukter så det sto etter, fruktene var også eksepsjonelt gode. Jeg ble fylt av ærefrykt over at så store og produktive busker og planter som physalis og squash kan komme fra et lite frø på én eneste sesong. Physalis var antakelig vår mest positive overraskelse i år, selv om vi også satt stor pris på agurkhøsten.

Så til alt det som ikke virket denne sommeren….

17. juni: I midten av juni sådde jeg blomkarse langs vestsiden av buret. Det høres ut som en enkel jobb, men etter uker med ekstremvarme og null nedbør var grunnen steinhard. Jeg burde hatt en hakke, men gikk løs med spade og spett og klarte å hakke opp en grunn renne som jeg helte vann i slik at den ble lettere å lage dypere dagen etter.

Som kjent – dette var en varme- og tørkesommer og jeg måtte bruke rundt halvannen time på vanning hver dag, hvilket jeg synes var uhyre kjedelig. Kjøkkenhagen ble prioritert, blomkarsen foran ikke så mye, men den kom med blomster etterhvert, men var ikke så glad i å klatre. Den ville helst krype, så var altså ingen stor suksess.

Bekken tørket ut allerede i juni, vi fikk ingen avkastning på vannkarse. Alle løkene feilet i år – vi hadde ingen suksess med vårløk i fjor heller. Jeg tror jeg gir opp løk.

Spisskålen vår vokste seg kjempestor, men dannet ikke hoder før sent på høsten. Jeg googlet en del for å prøve å finne ut av dette, men måtte altså over på engelske nettsider ettersom dette antakelig ikke er et typisk norsk fenomen: Det var for varmt, rett og slett. Vi burde ha høstet inn bladene før de ble for storvokste og seige, og brukt dem som de var. Vi fikk et par mindre kålhoder til slutt.

Vi måtte rive opp all rosenkålen, også den på terrassen. De var så fulle av sommerfugllarver at det var umulig å holde i sjakk, i hvert fall klarte ikke vi det. Og larvene la igjen eksrementer overalt, så vi hadde ikke så lyst på den kålen, egentlig, så vi gjorde kort prosess.

Ingen griffelråte på tomatene, og alle modnet, til gjengjeld fikk vi ikke så mange som tidligere år. Principe Borghese var spesielt god i år.

Artisjokkene i Staudebedet vokste seg veldig store, men kom ikke med noen frukt (de er også egentlig to-årige). Vi dekket dem til med både bark og pose, men hadde ikke noe håp om se dem igjen året etter.

2. august: I august lener jeg meg over i Pølseboden for litt luking, ser til venstre – og skvetter! Hva er det for et dyr som sitter der? Min første tanke er “Padde! Sikkert giftig”. Det er en kiwano. Vi fikk to kiwano på våre mishandlede planter til slutt.

Kjøkkenhagen del 1 (2018)

Vi noterer oss datoen 10. juni, dagen vi høstet vår første agurk. Jeg tipper det ikke blir mange sommere vi kan høste agurker før sankthans før vi eventuelt skaffer oss drivhus. Våre agurker gror altså i friluft, i en nylaget grønnsakskasse, også kalt Pølseboden. Mer om det ganske snart.

10. juni: Marianne har allerede smakt på agurken før hun kommer på at hun bør ta bilde av den først. Den var meget goden.

Årets første prosjekt var å anlegge en rådyrsikret kjøkkenhage i Lakunen. Jeg spadde bort snø herfra, samt fra andre deler av tomta, i månedsskiftet mars/april og følte meg nærmest snytt da jeg kom på Vedutten 20. april og så at nesten all snøen hadde forsvunnet aldeles av seg selv, ikke bare der jeg hadde spadd. Samtidig var jeg også litt betuttet, fordi her hadde det ligget s-t-o-r-e mengder med snø – hvor var det blitt av alt sammen? (Det er vel ingen overraskelse at vi hadde god vannføring i bekken…).

22. april: Første spavending i det som skal bli den nye Kjøkkenhagen. Det viste seg at det ligger en duk under plenen her, den har jeg selvsagt beholdt.

Kjøkkenhagen er for øvrig et godt eksempel på at vår hage blir til mens man går. Først ble den mindre enn tenkt og så ble den større. Den selvbygde kassen for grønnsaker skulle være en vinkelkasse, men endte opp som et rektangel, både kortere og bredere enn planlagt. Jeg hadde først sett for meg at jeg skulle snekre et pent espalier for å gjerde inn Kjøkkenhagen. Dernest falt jeg for en løsning med armeringsnett, men vi endte med å stifte hønsenetting rundt det hele. Den skiftende størrelsen er delvis grunnet feilmåling (ja, nettopp) og delvis fordi vi må banke ned jordspydene der vi faktisk får dem ned i bakken (det er berg i grunnen). Dessuten fikk vi en rull med hønsenetting av min mor og den er mye enklere å ha med å gjøre enn armeringsnett, som er ganske tunge.

28. april: Da har Marianne gjort sitt og Eric kan begynne å bygge. Men det er ikke lett å få ned jordspyd på denne tomta.
28. april: Eric har vært på handletur hos et utvalg av den vanlige kvartetten (Jula, Biltema, Coop Bygg, Maxbo – kjedebutikker er godt representert i og rundt Hønefoss). Han kom hjem med jordanker, stolper og plank. Her skal det lages Kjøkkenhage! Dvs. han begynner med grønnsakskassen (egentlig karmen) innerst mot bergveggen.
6. mai: Grønnsakskassen begynner å ta form.
6. mai: Sett fra Fjellhagen (“Nye Fjellbed #1”): Vi har flyttet litt rundt på pallekarmer med håp om å få plass til fire,  men det ble litt snaut å bevege seg mellom dem så vi nøyer oss med tre. I tillegg setter vi f.eks. tomatplantene i murerbaljer.
6. mai: Da er grønnsakskassen ferdig. Vi har kommet fram til at det ser ut som en pølsebod for kortvokste, så vi kaller den bare Pølseboden.
9. mai: Eric beiser Pølseboden i aftensol

Så var det å fylle Pølseboden med jord. Det krevde en del runder. Vi fylte opp denne samt pallekarmene etter lasagneprinsippet. Lettere omdannet kvist/grener fra herping 2016 nederst, oppsnudde gresstuster, litt hønsemøkk for å skynde på komposteringen av disse, bokashijord (ikke helt ferdig omdannet), hestemøkk og nyinnkjøpt gartnerjord.

Vi hadde småplanter av 5 stykk rosenkål, 4 grønnkål og 5 spisskål. Det høres kanskje ikke så mye ut, men jeg følte vi hadde kål alle vegne og at de holdt på å ta brassica på oss. Senere lærte jeg hvor store disse plantene faktisk blir…  da tok de virkelig brassica på oss. Rosenkålen ble satt i Pølseboden, altså uten dekke av fiberduk. Det var et mistak. To av squashen knakk under utplanting – veldig sprø planter, knekker uhyre lett. Det var antakelig like greit ettersom de som overlevde ble vanvittig store.

13. mai (Akk, så grønn plenen var da….). Helgen før hadde Eric kjørt i skyttel til Bærums Verk og kjøpt tre tilhengerlass med jord så vi er godt forsynt i begynnelsen av sesongen. Sekker med hestemøkk hentet vi senhøsten året før. Vi føler oss veldig forberedt.
13. mai: Eric planter nennsomt ut rosenkål vi har dyrket fram fra frø. Tenk at det går an!
13. mai. Eric ser om det er tegn etter agurker – og det er det! Mot leirehaugen: 2 physalis peruviana (vi har en til på Sørpletten). Bakerste rekke: Kiwano, 2 x 2 typer agurk (Cordoba og Beit Alpha), med fire rosenkål “Long Island” foran. Mot høyre – 2 squash (gul “Atena Polka” og Musselsquash “Custard White”). Senere sådde jeg noen  rødbeter i høyre hjørne, men de forsvant under squashen.
26. mai: Alle pallekarmene har blitt fylt med jord og beplantet. Vi hadde tenkt å plassere noen av tomatene i Pølseboden, men det ble ikke plass så de står alle i bøtter og potter (fire i Kjøkkenhagen, en på terrassen). Maisen har vokst betraktelig på to uker.

12. mai. En av nabokattene la fort sin elsk på våre pallekarmer dekket av fiberduk – for et herlig sted å ta en lur.

I tillegg sådde jeg vannkarse og satt to potter i bekken og en på terrassen, for å se hva som virket best. Vi satt to artisjokk i det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet, samt en på terrassen, hvor vi også hadde bøtter/potter med løk (sølvløk, småløk og vårløk). Det er visstnok få grønnsaker som liker å vokse opp med løk så de fikk enerom.

I begynnelsen av mai fikk vi tre rabarbra av mamma. Jeg hadde tenkt at minst én skulle stå i grønnsakskassen, kanskje i vinkelhjørnet (rabarbra skal visstnok tåle noe skygge). Men så ble det ikke noe av en kasse i vinkel, så rabarbra ble satt ned i Lillebedet og på Sørpletten i stedet.

Det er ennå mai, siste dag i mai riktignok, men det begynner å bli trangt i denne karmen allerede. Lavt under taket også. Kålen vokser over all forventning.

Tributt til mamma og mammas hage.

Min mor gikk bort 21. juni. Hun etterlot seg tre godt voksne barn og en hage på nesten 2 mål som hun hadde opparbeidet over mer enn 40 år. Det ligger i genene hos oss, denne trangen til å jobbe med jord og planter. 

Min mor hadde en sterk vilje og stor gjennomføringsevne. Parkinsons svekket gjennomføringsevnen, men ikke lysten og viljen. Hun jobbet i hagen så lenge hun kunne og fant stadig på nye prosjekter helt til det siste (etterhvert delvis til irritasjon for oss som måtte overta og avslutte de fleste av dem). 

Jeg savner henne uendelig mye.

Mamma har blitt pensjonist og kan vie seg fullt og helt til hagen. Dermed begynner hun å utvide. Broren min har bygget muren.
Mamma elsket roser, jeg tror hun hadde over 120 ulike i hagen. Rosene til mamma og jeg var dessverre ikke særlig gode venner, fordi de hadde torner – alle sammen – og tornene rispet meg opp når jeg hjalp henne med å flytte planter. Mamma flyttet planter ustanselig. Det var et stort mysterium for meg hvorfor det var nødvendig, inntil jeg fikk hage selv.
Hagen ble utvidet også i høyden, ved at hun fikk på plass buer, rosetårn og andre klatrestativer. Lysthuset som kan skimtes i bakgrunnen er i dag dekket av rødkattebusk.
Hun hadde de mest fantastiske hortensia jeg noensinne har sett. Hun hadde alt mulig annet også. Nesten uansett hvilken plante jeg spurte om, mamma hadde minst ett eksemplar.
Da vi vokste opp, hadde vi relativt smale bed langs huset og i utkanten av plenen, slik det er vanlig. Vi hadde også en stor kjøkkenhage. De siste ti årene har hele den nedre delen av tomta vært et stort sammenhengende blomsterbed – bildet viser omtrent en tredjedel. I tillegg kommer fjellhagen, “woodloten”, kjøkkenhagen (som etterhvert fikk flere blomster og mindre spiselige ting), bedene på hver side av den lange innkjørselen… Hun utnyttet alle deler av tomta til fulle.
Bildet vi brukte på programmet for bisettelsen. Mamma ser sterk og glad ut, slik vi ønsker å huske henne, men bildet er tatt i Bergen, ikke i mammas hage.

Vinter og vårsådd (2018)

Jeg har aldri vært særlig glad i vinter og alltid sett frem mot våren, men etter vi fikk hyttehage regelrett verker jeg etter at solen skal fjerne snøen og varme opp jorda så jeg kan komme i gang. Det er så mye jeg skal ha gjort og så liten tid å gjøre det på. Fort, fort må våren komme!

Som kjent hadde vi store snømengder på Østlandet denne vinteren. Frem til andre helga i april lå snøen metertjukk over hele tomta vår. De fleste vil mene vi hadde fantastisk påskevær, med strålende sol fra blå himmel mange dager på rad – men så kaldt! Selv om sola tok noe av snøen fra de mest utsatte områdene på tomta, så fikk den sjelden ordentlig tak med en gradestokk som ikke beveget seg over på rødt og med temperaturer ned mot 10-12 minus på natta. Dessuten er snøen på tomta vår aldeles hvit. Det er normalt en fin ting, men det betyr også at den reflekterer sola. Eric tømte noe aske fra ovnen vår i staudebedet, og de dagene vi hadde sol så vi en merkbar forskjell. De mørkere områdene smeltet fortere fordi der fikk sola tak. Så vet vi det.

Vi hadde en tur til Vedutten i januar, i februar var jeg bortreist, og så var vi her hele påsken (24. mars – 2. april) samt andre helga i april.

Vårsådden

Vi gikk litt amok angående frøsåing i år. Ved en inkurie, endte vi opp med å kjøpe 58 pakker av ymse frø som skulle forhåndsås innendørs, hvilket betyr oppales i en leilighet fyrt med sentralvarme midt i Oslo – uten vekstlys. Eric mener forøvrig at det å kjøpe frø er som heroin, man blir avhengig og vil stadig har mer. Mer!

– Hva slags frø tror du vi har kjøpt mest av, spør jeg kjæresten. – Stauder, sommerblomster eller grønnsaker? – Stauder så klart, sier han. – Mnei, prøv igjen. – Da må det være sommerblomster!

Fasiten er: Grønnsaker og slikt. Så da måtte det bli kjøkkenhage i år også. Jeg gikk litt lei av pallekarmene i fjor, ettersom de krevde en del stell og så spiste rådyrene opp en del, mens de tråkket rundt i karmene og ødela resten. Tomatene fikk griffelråte eller modnet ikke (2017 var en kald sommer). Men når vi nå hadde endt opp med 24 pakker med frø for grøntfór så skulle de jaggu meg sås. Jeg tegnet en plan for en ny kjøkkenhage i Lakunen, inngjerdet for å holde rådyr ute, og det ble vårt første prosjekt i år. 

24. mars 2018: Vinduskarmene strakk ikke til, så vi kjøpte et rimelig plastdrivhus for å få plass til all sådden. Dette satt vi i stua. Som Eric sier: – Ingen treroms i sentrale Oslo er komplett uten et drivhus! Marianne hadde selvsagt et eget regneark hvor hun holdt rede på hvor mye vi hadde sådd, dato, omtrent når det spirte, prikling, etc.
24. mars: Alle vinduskarmer ble selvsagt også tatt i bruk. I den grad at da en av sønnene til Eric var på besøk ble han fortalt av sin far at det beste ville være om han ikke forsøkte å dra igjen gardinene, men kanskje heller brukte en sovemaske? (Agurkene sto på gjesterommet….). Og han kaller meg hagegal.

Eric ble utnevnt til Støttebas, hvilket betyr at han bandt opp all planter som trengte det. Jeg sto for prikling. I begynnelsen var dette bare moro og åtgaum. Så begynte flere av plantene å vokse. Og så vokse, for å deretter vokse enda mer… Og på hytta lå det fortsatt over en meter med snø.

Alle våre hjemmesådde planter ble altså sterkt mishandlet i oppveksten. Ikke nok med at de vokste opp i en altfor varm stue og ble lange og ”slengete” (flere av våre sommerblomster trodde lenge at de var ampelplanter), men i og med at vi hadde så mye snø i vinter måtte vi beholde alle nurkene innendørs mye lenger enn forventet. Dette gikk spesielt utover grønnsakene fordi vi måtte jo bygge kjøkkenhagen før vi kunne plante ut plantene. Og det å bygge en kjøkkenhage tok lenger tid enn planlagt, men sånn er det jo alltid.

18. april 2018: Og så begynte herdingsprosessen. Plantene må jo venne seg til å være utendørs og få sol på kroppen. Det var et styr. 156 små potter (mange flere planter) ute på sin første luftetur på Oslobalkongen (bare 12 gikk i dørken og krevde nødhjelp). De fikk stå i to timer, så måtte de inn fordi “mamma frøys”.

Vi venter fortsatt på våren…

Da vi dro fra Oslo for å tilbringe påsken på Vedutten hadde jeg to ting i hodet. Det ene var at jeg kunne begynne å jobbe med det nye Fjellbed #1, helt nederst i skråningen, ettersom det der er lite med jord, men desto mer stein og mye sol – så der må jo snøen forsvinne tidlig! Jo takk. Der lå det fortsatt over en meter med snø.

Det andre var at vi måtte dekke til det vi har kjøpt av eviggrønt, før buskene trodde det var vår og og prøvde å trekke ut vann fra telejord. Vel, da måtte vi grave dem ut først. Vi så ikke snurten av hverken eviggrønt eller prydbusker, alt lå dekket under bugnende snødyner.

27. mars 2018: Nye fjellbed #1, ikke helt tid for å plante ennå…..
27. mars: Og her skal vi nylig bestemt at vi skal lage Kjøkkenhage, men det er visst ikke helt tiden for å begynne å grave ennå…..
27. mars 2018: I fjor begynte vi å jobbe på Skyggepletten 26. mars, surt og kaldt, men vi kunne da gjøre noe. Slik ser det ut i år: Her ligger snøen metertjukk med skare på toppen. Kilmar – tøffingen – stikker opp fra snøen, men han var den eneste busken (minitreet) vi fikk øye på Legg merke til snøbroen over Nedrebekken, jf. nedenunder.

Da er det nok av syt og klag. Vi kan ikke sitte og vente på at naturen går sin gang. Vi må intervenere. Det betyr at vi må spa snø.

Eric hadde en måkesjau søndag 25. mars, og fikk lagd sti hele veien over tomta samt over naboens tomt mens jeg var på besøk hos mor. Dagen etter tok han en skitur mens jeg måkte terrassen – sør og nord samt tarmen i mellom. Jeg prøvde på nennsomste vis å lempe snøen over rekkverket, men uansett hvor forsiktig jeg var så rullet noe av den på veien nedenfor. Så jeg endte med å bære all snøen til hver side, dvs. kaste den på Sørpletten og Skyggepletten. Det føles forsmedelig å fylle sine bed med enda mere snø.
1. april 2018: Gullbusken min – som man kan ta inn grener av og få til å blomstre innendørs allerede i januar…. Det hadde jeg gledet meg til, men hvor er den? Sørpletten har ekstra mye snø fordi jeg var nødt å lempe terrassesnøen der (og på Skyggepletten). Det er en viss fare for snøbrekk når buskene endelig titter frem fra snøen.
30. mars 2018: I løpet av påsken fjernet jeg også snø fra den fremtidige kjøkkenhagen og Fjellbed #1, mens jeg helgen etter spadde stier over hele tomta, samt fjernet snø fra toppen av staudebedet og velkomstbedet.
1. april 2018: Sånn, da får sola ta resten. Jeg har en rekke planter sådd fra frø som skal stå nettopp her, så sola får skynde på.

Bekkemåking

Som kjent har vi utnevnt kasting av mus med pølseklype til en øvelse i hagedekatlon. Øvelse nummer to er: Bekkemåking!

8. april 2018: Eric øver seg på hagedekatlon i Nedrebekken. Snøen lå som en bro over bekken, tykk nok til at katta til naboen, sikkert større dyr også, kunne gå over den uten problemer. Eric tok på seg vadestøvlene og vasset uti for å fjerne den. Det viste seg å være lurt. Snøbroen var tung av våt snø. Hadde det ramlet ned et større stykke, hadde snøen antakelig ikke smeltet raskt nok til å unngå flom, mente Eric. Så vet vi det. Jeg vil gjerne ha bekken åpen også fordi jeg da kan kaste noe av den snøen jeg graver ut ned i bekken. Det er den enkleste måten å bli kvitt snøen på.
8. april: Og slik ser det ut fra en annen vinkel. Eric har fjernet store deler av snøbroen mot fossen.

Vinteren 2016/2017 var Tyrifjorden åpen hele vinteren igjennom. I år var den islagt. I årets første måneder hørte vi hele tiden en slags buldrende, men dempet lyd – mer grumfing enn buldring egentlig – som fra et veldig stort hvilende dyr. Etter noe tenking kom vi fram til at det kommer fra Tyrifjorden. Det må komme fra bølger under isen. En ganske fasinerende lyd, fjern og nær på samme tid.

1. april 2018: Vi så stadig vekk folk som gikk over vannet, til fots, med sparkstøtting, og på ski. Dette gjorde meg engstelig. Hvordan vet de at isen holder?  Det er bølger under isen og Tyrifjorden er et regulert vann (det tappes, men antakelig ikke så mye om vinteren). Folk vet sikkert hva de gjør. Men jeg holdt mobilen tilgjengelig for å ringe Brannvesenet allikevel.
29. mars: Vi tok oss selvsagt også tid til en obligatorisk påskepils i påskesol på påsketerrassen.
28. mars: Og noen påsketurer (flest til fots). Eric fant en ny runde som var grei å gå tross all snøen.

Hytta, terrassene og ymse

Årets hytteforbedring: Soverommet nede

Vi er svært treige på alt som skal gjøres innendørs. Det står på gjørelisten nesten hver uke, men blir alltid utsatt fordi vi prioriterer ting utendørs. Slik gikk det to uker fra jeg kjøpte mørtel til jeg fikk reparert pussen på søylene, og derfra tok det en måned før vi fikk slemmet dem. Det var bra vi gikk bort fra ideen om full oppussing med kvistsperre og det hele. Da hadde det tatt et par år før vi hadde fått rommet ferdig. Rommet er nylaget så veggene ser friske ut og lukter godt. Vi maler heller om en ti-års tid.

Vi hadde diskutert en del frem og tilbake angående hva slag seng vi skulle ha der nede. Det er et lite rom og lavt under taket. Vi var tom. innom et par møbelforretninger for å prøveligge senger. Vi endte med å kjøpe en familiekøye på salg. Den er muligens litt snau og man bør være smidig for å komme seg opp i overkøya, men det bør gå.

20. august: Eric monterer familiekøye i rommet nede. I bakgrunnen kan man såvidt skimte hvite, nyslemmede, søyler.

Bare tre uker etter vi hadde hentet senga, kjøpte jeg madrasser – hei, hvor det går unna!

Vi overtok et vaskeskap fra en tante som har tilhørt mine besteforeldre på morssiden. Det passet perfekt inn ved siden av sengen. Jeg kjøpte også en smal hylle på Ikea som passet i nisjen mellom den ene søylen og veggen. Vi fikk også handlet det som trengs for å lage myggnetting på vinduet, i tillegg til gardinstenger og noen kroker og slikt, men det fikk vi aldri rotet oss til å montere. Vel, så har vi noe å gjøre neste år også.

Småting

I slutten av juni “malte” jeg baderomsvinduene med kulturmelk. Noen sier dette ikke funker så bra på baderomsvinduer, ettersom dampen kan få det til å renne, men det har så langt fungert greit hos oss. Vi fikk også renset sofaen som vi overtok da vi kjøpte hytta. Det har stått på gjørelisten siden overtakelsen, så det er for oss en stor ting.

Vi fikk også kjøpt og satt opp et solseil. Solseilet vi kjøpte er tynt (og billig), men gjør det helt klart mer levelig på kveldssolterrassen når sola står på for fullt. Medio-august hadde vi en kveld med kraftig regn som sto rett på fra vest, så da fikk vi testet seilet som regnbeskytter, og det dugde til det også.

Vi oppdaget ikke et nytt, ubrukt rom i kjelleren. Sammen med hytta overtok vi en stor stabel med ved – faktisk tre stabler med ved, den ene bak den andre – som lå stablet under hytta. Nå hadde vi klart å brenne unna en del og jeg hadde håpet at det kanskje var et rom bak denne stabelen, som vi kunne bruke til en bod, kanskje tom. et planterom i fremtiden. Så jeg fjernet en del av den gjenværende veden og klatret opp for å kikke, men der var det en stor knaus og svært lite plass til noe som helst. Det var litt skuffende.

En annen ting som har stått på listen siden i fjor, var å rake i krypkjelleren. Der lå det en del ved og avkapp fra plank og annet rusk og i august fikk vi omsider fjernet dette. Jeg stablet det som var brukbart som ved, men vi endte opp med to søppelsekker med plank og annet som må på fyllingen en gang.

Jeg fikk også feid og ryddet ordentlig i «garasjen» (den delen under hytta hvor vi har full takhøyde – det er ingen garasje). Mens jeg holdt på ropte naboen på meg: –  Marianne, det er en slange i hagen min, jeg står og ser på en stor slange! Og det var en riktig stor og feit hoggorm, den største jeg har sett. Og dorsk. Den reagerte ikke på kasting av stein eller at jeg trampet mot den. Til slutt smøg den seg ut av hagen mot skrenten – men jeg holdt ytterdørene lukket i et par dager. I tillegg til rådyr, vånd, padder og mus (om vinteren), har vi også hoggorm. Og svart bladlus på ringblomstene og griffelråte på tomatene. Hmpf og dobbel-hmpf.

Det hadde forresten stått en bokhylle i garasjen hele denne tida. Jeg trodde den manglet hylleplater, men det var flere hylleplater der, de bare lå på bunnen av bokhylla. Den bar jeg opp og fikk vasket den så fikk vi bokhylla på stua. Fint!

Eric hadde også en økt med å fikse hull i veien, og seint i september fikset han trappa til annekset (midtre trinn var gåent). Vi må egentlig skifte ut hele den trappa, men Marianne har planer for et litt større anlegg borte ved annekset….

Terrassene

Tidlig i juni kjøpte jeg en klematis President. Denne hadde utviklet snurrerot – første gang jeg løsnet røtter og tom. klippet litt av de lengste – jeg følte meg som en proff! Jeg hadde egentlig tenkt å sette denne nederst ved Morgensolterrassen, men i siste liten ombestemte jeg meg og mente vi burde ha noen blomster å se på på kveldssolterrassen også. Dermed havnet både President og erteblomster her.

President: Første blomst kom i slutten av juni. Jeg tenkte vi skulle være fornøyd hvis vi fikk ti, men vi fikk en god del flere, skjønt de kom seint. Klematiselskere sverger til benmel, men det hadde ikke jeg da jeg plantet den. Jeg kjøpte en pakke litt senere, og i det jeg har fått rotet meg til å kjøpe benmel – fordi det MÅ jo klematis ha – finner jeg andre innlegg som sier at det bare er tull og dessuten tiltrekker seg rotter. Vel, siden jeg nå hadde benmel så skulle den jaggu meg få benmel – og den fikk altså ganske mange blomster utover høsten.
15. august: Vi fikk altså god blomstring på Presidenten utover høsten. Men blomstene ville bare stirre lengselsfullt utover fjorden og helst ikke ha noe med oss å gjøre.
15. august: Ikke erteblomstene heller, altså ha noe med oss å gjøre. Disse ble egentlig sådd altfor tidlig, utendørs, så jeg var nødt å ta opp frøene og så dem på nytt innendørs (jeg visste ikke at erteblomstfrø var så vare for kulde – som sagt før, jeg kunne virkelig ingenting). Å så dem på nytt innendørs gikk faktisk ganske bra, jeg tror 8 av 10 spirte. Dette var forøvrig en lav variant, men de ble godt over en meter allikevel.

Siden Eric hadde forstuet ankelen, var jeg innom Ikea og kjøpte et hengekøyestativ. Jeg tenkte det ville være hyggelig ettersom han var så lite mobil, men det var stort sett jeg som brukte det. Stativet er for øvrig altfor kort til virkelig dugelige hengekøyer (altså hengekøyer fra Brasil og slike steder. Hvorfor i all verden lager man for korte hengekøyestativer?). Men vi hadde fått en fin hengekøye av søsteren til Eric og til den passet stativet utmerket.

4. august. Slaraffenstund på terrassen.

Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med….

I midten av juli hadde vi «joint mission»: Eric var på PP-ekspedisjon og jeg skulle plukke brennenesler. PP er altså prikkperikum eller johannesurt. Vi hadde bare fått tak i 60% sprit – de selger visst ikke 40% lenger – så den første halvflasken ble ganske heftig. Den siste halvflasken spedde Eric ut med destillert vann (som kostet nesten like mye som spriten) til 37%. Som teoretisk økonom og hobbymatematiker var han stolt over at han kunne regne ut akkurat hvor mye destillert vann han trengte. Senere tilsatte han også sirup i den sterkeste, så vi hadde to ulike utgaver å servere til årets pinnekjøttmiddag det året.

19. juli: Dyp konsentrasjon. Eric er inderlig søt der han plukker opp en og en gul blomst, ser nøye på den, pirker kanskje bort litt rusk, før han slipper blomsten høytidelig ned i flasken for å lage sin første Johannesurtdram. Som Eric sier: “Det er viktig at det ikke blir med biller i spriten. Meksikanere tar en larve i tequilaen, men vi lutheranere vil ha børsten våres fri for insekter.
22. juli: Nysilet sprit – som har fått en veldig fin rød farge. Så skulle den stå i tre uker.
22. juli: Men Eric synes han må smake litt med en gang. Han gjør gode miner til slett spill da han prøversmaker produktet, men det er nokså bittert. Etter at spriten hadde blitt lagret lenge nok smakte den riktig fortreffelig. Det viste seg også at Eric hadde misforstått hvor lenge drammen bør lagres før den kan drikkes. Ikke tre uker, men fire måneder. Ikke rart det var bittert. Hovedsaken var at det var drikkandes til jul og den gikk unna som et vellykket komplement til akevitten på vår årlige pinnekjøttmiddag. 

Høstsådden

Vi bestilte noen frø man kan så på høsten og jeg hadde også høstet noen frø fra egne planter. I løpet av september sådde jeg rundt 25-30 potter og gravde disse delvis ned i ulike bed. Så får vi se hva som kommer opp. Antakelig vassarve.

 Høstsådden: I alt sådde jeg 25-30 potter med Blå valmuesøster, porselensanemone, inkalilje, krypsåpeurt, julerose, reinrose, alpeprimula, klokkeløk, sibirsk kubjelle, bergsandarve, dvergakeleie, fargeskolm, gul daglilje, rosa og hvit moskuskattost, diverse steinbedsplanter og frø fra en plante Eric har sett ved bommen når han kommer fra bussen (en type akeleie som vi har gitt navnet veibomakeleie).
7. oktober kl. 18.20. Nå er det straks før sola begynner å gå ned bak Finnemarka.

Vinter: Tid for å rydde opp i hagedatabasen og -notater

Eric hadde to turer til Vedutten i desember og tok bilder av hytta i snødekte omgivelser. Marianne satt i Oslo med hagedatabasen sin og oppdaget at det var surr i hageputene. Det betyr at jeg har flyttet alle aubrietas uten å notere i databasen hvilken variant som nå var plantet hvor. Sildrene var det også noe ugreie med. Meget slomsete. Jeg tror faktisk det er dasking med tistler for slikt. Det hjelper å føre hagedagbok og å ta bilder med høy oppløsning så man kan zoome og jeg fikk oversikt til slutt. For meg er dette vittig i og med at jeg ikke trodde jeg var en person som brydde seg om hvorvidt “Blue Beauty Double” sto her eller der før jeg kjøpte Vedutten. Det er superviktig!

1. desember. Og så er det vinter igjen.

Utflukter og avbrekk (2017)

Det ble noen utflukter i år også, men mindre turgåing enn i fjor (vi er slike ankelsvake mennesker….)

Utflukt til Vestfold med mor

Jeg har nevnt i et tidligere innlegg at mamma og jeg besøkte Staudegården og Vegge Gård og Gartneri i Vestfold – jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. Det er mye morsommere å besøke hagesentere som ikke tilhører kjeder. Staudegården er en privathage/besøkshage, men de selger også en del stauder.

4. juli: Staudegården: Store deler av tomta er bratt skråning og mye stein – velkjent! Og det er utrolig hva de har fått ut av dette. De har også mange vårblomstrende stauder (jeg har sett bilder). Neste år skal vi besøke stedet under vårblomstringen. Mamma troner øverst ved husveggen.

Så da er ambisjonsnivået på plass. Skråningen vår skal bli så fin at vi kan konkurrere med Staudegården.

Rundtur i Hole

Vi hadde en “latedag” etter flere dager med tung graving hvor vi dro på kjøretur Røyse rundt.

Bildet et lånt fra internett

Vi stoppet blant annet ved Bønsnes kirke, en av to gjenværende steinkirker i Hole fra middelalderen. Olav Haraldsson/den Hellige skal ha vokst opp nær denne kirken – senere chillet han en del på Stein gård. (Hole kommune huser en del eldgammelt kulturlandskap).

Vi hadde en veldig hyggelig guidet tur i kirken og fikk også lov å ringe en gang med kirkeklokka – hurra! (Marianne, ca. 5 år). Det var også ganske kult at man i kirketårnet kunne se over hundre år gammel grafitti.

Bildet er lånt fra internett.

Modum Blaafarveverk

26. juli besøkte vi Blaafarverket på Modum med innlagt “gruvesafari” i koboltgruvene. Vi fikk også sett en del av område og en maleriutstilling med hagemotiver.

Marianne er fornøyd med at noen steder er enda mer plaget av stein enn Vedutten.
Det ligger steinhauger hele veien oppover så langt øyet kan se. For et vakkert, vakkert syn. Men dette er selvsagt stein som er gravd ut av fjellet og har blitt til overs når man har fått ut kobolten, så det blir noe annet enn Veduttgraving. Dessuten har vi som prosjekt at den utgravde steinen vår skal komme til nytte og ikke bare ligge og slenge i geografien. Et ambisiøst prosjekt kan man si.
Haugfossen med lite vannføring og møllehjul.
Eric, demning og Thranestua, et tradisjonsrikt serveringssted ved Haugfossen. Her hadde Edvard Munch, Fritz Thaulow og andre fra Friluftsakademiet sine matpauser mens de bodde i området for å male Haugfossen og andre motiver. (Kafeen er oppkalt etter Marcus Thrane, som bodde i dette huset, som ble flyttet til Blaafarveværket på 1980-tallet).
Inngangen til en av gruvegangene. Det er kilometervis med gruvegang, over atskillige etasjer. Vi var altså på gruvesafari, men det var vanskelig å ta gode bilder der inne.

Tur på Tyrifjorden

1. august leide vi en 13-fots pionér på Utvika Camping og lærte at det ikke er lurt å legge til land i pålandsvind. Motoren var lett på gassen og båten holdt god fart, så vi dro først til Steinsfjorden hvor det er lettere å kjøre (lite vind og bølger).

1. august: Eric ved roret, vi har passert under broa til Storøya...
…. og nå skal vi under Sundvoldbroa til Steinsfjorden. Dette ser faktisk ut som tørrmur på nært hold. Imponerende. Jeg har blitt ubegripelig begeistret for tørrmur.
Vi gikk først i land på Braksøya. Dette er et naturreservat – som så mange øyer i/steder rundt Tyrifjorden (her: furuskog på kalksteinsgrunn + mange fossiler). Ikke lov å plukke eller flytte på noe som helst. Eric passer på båten.

Så la vi vei mot Nordfjorden, men møtte fort på mye vind og bølger, så vi snudde og kjørte tilbake. Det kan bli ganske høye bølger på denne innsjøen og vi hadde en ganske liten båt.

Vi la i land på Limskjellodden hvor vi spiste medbrakt lunsj.

Vi hadde litt pålandsvind da vi la til land for å spise lunsj, men ikke noe påfallende. Men vinden og bølgene økte mens vi spiste, så vi klarte ikke å legge fra. Vi prøvde å stake oss ut, men blåste på land før Eric fikk startet motoren. Til slutt gikk Eric og vasset med båten langs stranden for å finne et sted hvor det var litt dypere.

Vi hadde flere forsøk på å komme oss vekk fra Limskjellodden, men blåste på land hver gang. Etter et par forsøk vasset Eric et stykke med båten, jeg klatret oppi og vi staket og staket og staket – men til ingen nytte. Så begynte det å regne. Så vi dro båten opp på land og søkte tilflukt under noen trær. Vinden økte i styrke og bølgene ble større og større. Litt tafatte sto vi der og lurte på hvor lenge vi måtte være havarerte på dette stedet.
Etter vel en time hadde vinden løyet noe og Eric vasset med båten i den andre retningen. Det er ikke så ofte man ser folk som går tur med båten, men er man amatør så må man leve med konsekvensene. Eric hevder at det er godt for et forhold at mannen kan demonstrere handlekraft og evne til å ignorere iskalde føtter. Dersom mannen ikke gjør dette jevnlig, vil kvinnen i forholdet bestemme seg for at mannen er en pyse. (Marianne antar det er derfor hun har såpass mange bilder av Eric som vasser. Eller klatrer opp på ting).

Denne gangen klarte vi å stake oss langt nok ut til at vi drev klar av stranda. Eric fikk start på motoren og vi kjørte mot Holsfjorden. Men med bølger og vind ble vi ganske gjennomblaute så det endte med at vi kjørte rett til campingen og leverte båten. Dermed fikk vi ikke sett sørenden av Holsfjorden i denne omgang, men fikk tatt noen bilder av hytta fra sjøsiden (med lillekameraet og i høye bølger).

Og sånn ser det altså ut fra sjøsiden.

Krokskogen

Vi fikk tross alt noen turer på Krokskogen, spesielt fra slutten av juli og utover. Driften av Sørsetra ble overtatt av et pensjonert ektepar denne sommeren, så nå har de åpent onsdager og hver helg. En dag kom vi forbi et lag som drillet steinprøver til den nye jernbanetraseen som skal gå gjennom marka. En annen dag fikk vi plukket noen liter med blåbær. Og på en tur hadde vi med oss Ingvild som er en støver til å finne kantarell.

13 august. Besøk av Ingvild. Vi tok bussen til Sollihøgda og gikk tilbake til hytta. Ingvild fant kantarell overalt. Et par dager senere gikk vi i nesten samme område og fant ingenting. Vi  forstår ikke hvordan hun gjør det.
Marianne hadde lest en del om prydgress og gikk nå og kikket på strå og gress i marka (her er store felt med nydelige strå som Marianne gjerne vil ta med hjem).
Helt mot slutten av oktober hadde vi nok et besøk, men dette var en fryktelig sur og kald helg så vi nøyde oss med en tur til Kongens Utsikt. Vi må slutte å dra dit uten brennevin. (Tradisjonen tilsier at det skal drikkes en skål her).

Eric tilbrakte en del av november måned på hytta og hadde flere dager med sol som varmet fra knallblå himmel og fikk dermed flere fine turer.

“På Sørsetra serverer de nystekte vafler av ypperlig kvalitet. Ikke som på enkelte andre steder der de serverer kalde celluloseskiver med ruter i. Nystekte vafler er veldig bra for motivasjonen.” (Eric, turglad).

Sørsetra i november
Tur hjemover fra “utkikkspunktet” i november

Bekken og dammen (2017)

Jeg har mange fremtidige ideer når det gjelder bekkebedene, men det sto ikke på planen for 2017 og utføre noen av dem.

Jeg tar faktisk for lite bilder, enda så mange bilder jeg tar. 13. mai tok jeg en runde på tomta og tok ymse bilder for å ha et sammenligningsgrunnlag for senere år (hvor store har buskene og plantene blitt, hvor langtkomne er de medio mai?). Da tok jeg også bilder av piletrærne (stiklingene). Og de hadde overlevd vinteren alle sammen, hvilket er godt gjort siden de stort sett står under vann. Men de hadde ikke strukket seg noe særlig siden jeg fikk dem. Mot høsten var de mer enn dobbelt så høye, men se det har jeg ikke noe bilder av. Skamme seg!

13. mai 2017 og piletrærne lever. Jeg tror det er denne man kan flette ting av. Denne vurderer jeg å flytte til Skyggepletten for at den skal få mer sol. Det høres selvsagt selvmotsigende ut, men det er en del sol langs bekken på nordsida av hytta. Den får i hvert fall for lite sol der den står i en dump sør for broa.
13. mai 2017: Det ser ut som en liten pinne bare en mor kan elske, men dette kommer til å bli et stort og kraftig piletre en gang.

Eric har spurt seg selv hva vi skal kalle bekken vår på engelsk. Følgende regle burde være grei. Generally, the difference is size: you can step over a brook, jump over a creek, wade across a stream, and swim across a river

Hos oss er at vannføringen så variabel at noen ganger har vi en brook, noen ganger en creek og et par ganger i året en stream. Vi hadde et par tilfeller av stream i 2017, som innebærer at vannet rant over skillet i dammen. Men i år ble ikke brønnvannet forurenset av hummus, slik det ble i 2016, pussig nok. Antakelig fordi jeg nå fyller flasker med vann hver gang det er meldt kraftig regn. Det blir omtrent som å ta med seg paraply for å sikre seg mot regn.

10. juni: God vannføring i dammen og bekken.
10. juni: Jeg vil si meget god vannføring. Kan ikke huske at vannet sto så høyt i Nedrebekken noen gang i 2016. Men Kilmar klarte seg fint, han er en tøffing.

(Vi trenger for øvrig et navn til bekken, siden Eric nedla veto mot Ericfloden. Forslag mottas med takk).

Jeg hadde altså ingen planer om å lage bekkebed i år, men når man kommer over en kattehale til halv pris så må man jo nesten slå til?

Min første sumpplante var altså en Lythrum virgatum Dropmore Purple – eller kattehale. Den ble gravd ned i Øvrebekken hvor den vil bli ordentlig våt på beina. Jeg rykket opp så mye siv som jeg klarte og tilsatte litt jord og gjødsel for å gi kattehalen forrang, la papp på toppen og dekket med leire fra Leirehaugen. Et par uker senere fikk kattehalen selskap av en Trollius asiaticus (ballblom, men av den oransje typen, står til venstre). Jeg er ikke sikker på hvor mye vann ballblom tåler, men siden den vokser ved bekker in natura så må man nesten gå utfra at de tåler litt flom. Den som intet våger, intet vinner!
8. aug: Trolliusen vokste ikke så mye, men kattehalen stortrives så det ut som.
8. august: Et annet “intet våger, intet vinner” prosjekt: Hosta ved bekk som oversvømmes minst én gang i året.
6. juli: Kilmar fikk også en nabo – hvit bekkeblom. Og et nytt lag med papp og leire. Jeg må slutte å legge papp og leire her, Kilmar kommer til å bli kvalt til slutt. Men her er det forferdelig mye med virkelig gjenstridig ugress, og siden det vokser i leire, nærmest umulig å luke opp. (Å luke bekkebedene er desidert den verste jobben jeg gjør).
8. okt: Ellers er det ofte hendig med bekk. Man kan f.eks. vaske tursko i den.

Redningsaksjon: Steinen i dammen

Vi hadde i noen uker (måneder, faktisk – tiden flyr) gått og sett litt bekymret på en veldig stor stein ved dammen som hadde begynt å bli ganske sigen. Dvs. steinen var sikkert i fin form, det var underlaget, dvs. plenen, som sank mer og mer sammen, og dermed forflyttet steinen seg også. Vi var selvsagt engstelig for at den skulle havne nede i dammen. Vi hadde aldri fått den opp igjen.

Sent oktober fikk vi hjelp av Erics familie til å fikse dette. Da vi (dvs. “de” – jeg dokumenterte og laget vafler) fikk løftet opp den digre steinen, viste det seg at det var et hulrom under den – jorda var aldeles vasket bort.

21. oktober: Flinke mannfolk fikser store steinen som holder på å sige ned i dammen.
Her ble lagt masse stein som drenering før steinen ble løftet på plass igjen.
16. sept kl. 19.49. Nå går det veldig fort mot mørkere tider. Sukk.