Skyggepletten (2017)

Eller The Mournful Marshes som Eric så poetisk kaller det. Skyggepletten var det første stedet vi gjorde noe i 2017, de første bildene er datert 25. mars. Her følger det meste av det som skjedde på Skyggepletten dette året, så det blir muligens et litt langt innlegg, men det får stå sin prøve.

Høsten før hadde jeg hadde gravd ut to bed – og nærmest ødelagt plenen på denne pletten i prosessen – samt båret ned en del stein for å lage mur foran bedene. Helgen rundt 25. mars flyttet jeg litt rundt på jorda og Eric hentet flere stein og bygget to lave murer.

25. mars: Eric bygger mur foran bed på Skyggepletten.

I påsken var vi på dugnad i mammas hage og kom hjem med en tindved, en liten rododendron (avlegger), en sommerfuglbusk, en russisk scilla og en gulveis – de to siste fikk vi av en av mammas hagevenner. Sommerfuglbusken snek vi ned i staudebedet, bak den vi hadde fra før av, mens resten ble satt ned på Skyggepletten i påvente av at deres egentlige hjem skulle bli ferdig.

13. mai tok jeg en del bilder for å senere kunne sammenligne vekst, altså hvor langt plantene har kommet år for år, bl.a. av Kilmar. Kilmar ble ikke ordentlig stusset i 2017, jeg tok kanskje en og annen skadet gren. Beskjæring er skremmende og jeg leser masse før jeg tør å klippe noe. For det første er jeg selvsagt engstelig for å skade buskene mine og for det andre virker det litt naturstridig å klippe dem mindre – jeg vil jo at de skal vokse seg store. Det er forvirrende å lese om beskjæring på internett, fordi man får diametralt motsatte råd. Eric mener at da kan det virkelig ikke spille noen rolle hva man gjør, og det har han kanskje rett i.

13. mai. 2017. Hvor stor er Kilmar? SÅ stor er Kilmar. (Kilmar blir egentlig ikke større, men han hadde en del blader 13. mai). Noen klipper ikke hengeselje i det hele tatt, andre sier man bør kutte grenene helt ned til 5 cm lengde etter blomstringen hvert år. Det siste høres drastisk ut, men våren 2018 skal Kilmar klippes, for i 2017 vokste grenene hans seg så lange at de subbet i bekken på lav vannstand og jeg var til slutt nødt å kutte dem til tross for at det var feil tid på året. Jeg prøvde å stikke avkappet i jorda,, noen har visstnok fått til nye trær på denne måten, men det virket ikke for oss.
Og slik så Skyggepletten ut 13. mai 2017 . Ganske rotete egentlig. Jeg var ikke fornøyd med murene og fikset senere på den til venstre, men de bør fortsatt fikses på. Denne dagen sådde jeg noen løvemunn mot høyre i bedet (bl.a. egenhøstede frø fra balkongkassene i Oslo), hvilket var noe seint så det tok en stund før vi fikk noe blomstring på disse, men så sto de til frosten tok dem – de tålte forresten frost ganske godt. Svært lite er plantet her ennå (gulveis, scilla, rododendronpinnen, tindved i potte, Iris hollandica).

Pinsehelgen (3 – 6 juni) kjøpte vi en del nye planter, samt var på en ny tur hos mamma til gjensidig fornøyelse: Vi hjelper henne i hagen og kommer hjem med nye planter, også fra en av hennes hagevenner. På Skyggepletten er planen at det skal stå hvite/lyse blomster, fordi man har lest at det er pent i skyggebed. Men enn så lenge må vi sette ned planter der vi har plass, så her havner ting med andre farger også. Her plantet vi: Japanvinterglans, en hvit stjerneklokke (C. poscharskyana ‘E.H. Frost’), en blålilla krypklokke (C. portenschlagiana), en rød daglilje (Hemeroccallis ‘Sammy Russel’) en hvit kinasymre (Anemone × hybrida ‘Honorine Jobert’). Dessuten fikk vi fra mamma en stor hvit storknebb – den ble delt i to, en gul daglilje, en hvit revebjelle (Digitalis purpurea ‘Alba’), to hosta som ble delt og satt ned som fire planter (den ene ble veldig liten), samt en hvit astilbe og en marsfiol fra hagevennen. Nå begynner det og fylles opp litt – selv om det er plass til mer!

13. juni: Jeg måtte låne jord fra midten av bedet til hostaene (jeg har aldri nok jord). I fremtiden en gang skal det bli en sti foran bedet som skal lede til en liten bro over Nedrebekken. Løvemunn har såvidt begynt å spire til høyre, og ved siden av noen Iris hollandica som jeg senere gravde opp og flyttet til staudebedet.

Bedet over får tross alt en del sol, bedet under er det “skyggeste” bedet som nesten ikke får noe sol i det hele tatt. Her må vi prøve oss fram for å se hva vi kan få til og trives. Vinterglansen ble kjøpt fordi den visstnok skal tåle mye skygge. Marsfiol ble også satt ned her, og senere noe flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) og myske (Galium odoratum).

13. juni: Det Skyggeste Bedet. Vinterglans og en marsfiol/duftfiol. Den siste skal blomstre tidlig på våren, men vi fikk noen blomster på denne i løpet av sommeren så den kan ikke mistrives så altfor meget. Men den vokste ikke så mye.

Ellers er dette et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er veldig langt fra klart. Det er spavendt, og gresstuster og rotugress har blitt fjernet, men her ligger fortsatt mye uhumskheter (ugress). Berget er ikke skrubbet, området bak bedene, under de små bjørketrærne, er ikke rensket ennå – i det hele – dette er ikke ferdig! Men hun setter ned planter allikevel. Foran i bedet har jorda blitt renset for en del rotugress og planter satt ned med ugressperre rundt seg.

22. juni: Vi er svært fornøyde når planter vi har fått eller kjøpt blomstrer nesten med en gang vi har satt dem ned i jorda. Det må jo bety at de trives.Disse sprang ut i blomst vel en uke etter at vi hadde fått dem i jorda og blomstret en god stund.
22. juni: Vi er ikke veldig plaget av brunsnegler, i hvert fall ikke så langt (bank i bordet!). Men noen har vi, og denne revebjellen var en av plantene de gikk løs på, så den ble litt ekstra passet på. De sluttet å spise på den etterhvert som den vokste til.

4. juli hadde min mor og jeg en Vestfoldtur, til Staudegården og Vegge Gård og Gartneri, og jeg kom hjem med mange småplanter. Jeg vet at juli er langt fra den beste tiden å kjøpe/plante blomster, men det var nå slik det ble og så vidt jeg husker klarte alle seg bortsett fra en lewisia som jeg tror fikk for mye regn.

5. juli Hvitfredløs, kjøpt på Vestfoldtur. Denne skal ikke være like spredningslysten som den gule, men for sikkerhets skyld ble den plantet et sted hvor den er ganske innesperret (berget har et fremspring under jorda, og foran bedet er det svært lite jord). Denne blomstret forresten også i løpet av sensommeren, jeg må ta bilder av den neste år.
6. juli 2017: Og så har jeg fått meg en hvit løytnantshjerte (Dicentra spectabilis), som ble plantet midt i bedet. Jeg har fortsatt ikke fått dekket hele bedet med aviser og “pen jord”, dessuten trengs det luking! Stjerneklokken holder stand, mens den blå campanulaen er avblomstret, det samme med den gule dagliljen og storknebben (men vi fikk noen røde dagliljer etterhvert). Løvemunn som ble breisådd i mai har fortsatt ikke kommet særlig langt (til høyre). Rododendronpinnen står fortsatt bakerst i bedet.
8. august. Vi fikk vi jaggu meg noen få blomster på den hvite løytnantshjerten også, selv om den skal være tidligblomstrende. Flinke planten.

Jeg hadde en del overskuddsleire fra Surjordsbedet, og noe hadde blitt fraktet til bekkebedene, bl.a. til Kilmar. Han fikk et nytt lag med papp og leire i løpet av sesongen, samt noe høyere kantstein for å holde alt på plass (dette er for å holde unna bekkesiv). Han fikk også en ny nabo, en hvit bekkeblom (Caltha palustris alba). Planen er egentlig å få en bunndekker til å dekke hele “halvøya” rundt Kilmar, men siden vi tidvis har flom og stri strøm vet jeg ikke om lave planter vil klare seg i alt vannet. Bekkeblomen er en test. Neste år vurderer jeg å fjerne noe papp og leire og legge runde elvestein rundt Kilmar i stedet. Senere på høsten fikk vi en svær klump med rød astilbe av mamma, og en liten del ble satt ned sør for Kilmar, men såpass høyt oppe at den bør ikke være utsatt for flom,  men det kan skje. Astilbe skal like å ha det litt fuktig, men vi får se om den klarer seg her. Det er en test det også.

6. juli 2018: Kilmar har fått selskap av en hvit bekkeblom og får et nytt lag med papp og leire.

Vi fikk nok en hosta av mamma (hun hadde gravd opp en hel haug for å flytte dem) og etter litt undersøkelser på internett ville jeg teste om denne kan gro langs bekken. Det er flere som hevder at hosta tåler flom, så får vi se om den tåler flom i vårt kalde klima. Den som intet våger, intet vinner, og de gjør seg ganske godt ved bekken. Rundt 10. juli tohåndsluket jeg nær røret i Nedrebekken, spavendte, tråkket resterende bekkesiv og gress ned i leira, og plantet hostaen som også senere fikk papp og leire og  kantstein rundt seg. Så får vi håpe den overlever. Den så dessverre ikke ut til å trives så altfor godt og fikk gule blader ganske tidlig på høsten (tidligere enn de andre hostaene). Men så har den også stått i trillebår mesteparten av sommeren.

6. august: Hosta ved bekken – et eksperiment. Mamma sier at det er helt umulig å ta livet av hosta. En gang gravde hun ned en hosta opp-ned (hun mente den var død og kunne komposteres), men den kom opp allikevel. Akkurat denne hostaen ble derimot tidlig gul og trivdes ikke utover høsten – så får vi se til våren. Kanskje jeg har klart å ta livet av en hosta.

Utover høsten fikk jeg renset opp i det Skyggeste bedet og i alt krattet under de små bjørketrærne bakerst (dvs. jeg har latt en del tyttebærlyng stå igjen, det kommer jeg kanskje til å angre på). Her ble det også lagt på aviser, med kjøpejord på toppen. Det er ikke god jord, men det ser penere ut. Mens jeg røsket opp under trærne sto jeg plutselig med en liten bjørk i hånda, dvs. den var vel en meter, men svært skranten. Jeg satt den ned ved bekken, så få vi se om den klarer seg. Jeg tror ikke den har potensiale til å bli hengekøyetre, men man kan aldri vite. Jeg fikk skrubbet bergene, men nærmest huset satt mosen så godt fast at den får bare sitte.

I august kjøpte jeg en skyggesildre som var ganske stor, så den delte jeg i tre. Noe ble satt i sprekken i berget, resten halveis under bjørketrærne. Rododendronpinnen ble flyttet til Surjordsbedet og erstattet av en rosa høsteanemone (Anemone Japonica-Hybrid ‘Königin Charlotte’). Vi fikk en ny hvit astilbe, så nå har vi to. En skogsøte (Gentiana asclepiadea) ble flyttet hit fra Sørpletten siden jeg hadde bestemt meg for å grave opp hele sørsiden, dessuten skal disse trives under trær.

De små staudene i Fjellbed#1 (altså langt oppe i skråningen) hadde blitt forsømt gjennom sommeren, bl.a. hadde jeg knapt nok luket og de ble ikke godt nok vannet i tørkeperioden i juni. 30. august var jeg oppe i Fjellbedet for første gang på kanskje tre uker. Noen planter hadde klart seg riktig bra, andre ikke i det hele tatt, og det gjaldt også for samme type plante. På saxifragaene for eksempel var det stor variasjon, fra muligens død til stor, tett og struttende. En av saxifragaene var gjennomvokst av gress og så spiddet ut, noe som selvsagt ga meg svært dårlig samvittighet og jeg lovet den på tro og ære å aldri behandle den slik igjen.

Internett blir ikke enig med seg selv når det gjelder saxifraga. For Saxifraga Large/white, står det på lappen at den skal ha mye sol og jeg har lest at den tåler tørke godt, men en del på internett mener at den ikke tåler solsteik og at halvskygge og litt fuktig jord er bedre. Nå står de uansett på Skyggepletten, i bergsprekken, så får vi se om den vil trives der. Angjeldende den som muligens var død: Det var antydning til grønt på noen rosetter og hvis den hadde klart å holde ut hele sesongen – uten stell – så skulle ikke jeg avskrive den på tampen. Så jeg plantet alle de grålige rosettene også. Dagen etter reddet jeg to Saxifraga Arendsii Hybrid Gaiety. En meget stusselig (muligens død) ble også satt ned på Skyggepletten. Den falt omtrent fra hverandre. Jeg satt pliktskyldigst ned hver bidige rosett som falt av, uansett hvordan den så ut.

I september kjøpte vi blomsterløk og satt ned under bjørketrærne: Balkansymre (Anemone Blanda) og kronsymre/bukettanemone (Anemone coronaria Caen). Den siste begynte å spire nesten med det samme, og det er vel ikke noe godt tegn. Den skulle jo helst sove over vinteren. Disse fikk litt benmel blandet nederst i jorda etter at jeg hadde lest at det kunne være lurt.

10. sept: Og det var alle plantene på Skyggepletten for denne sesongen. (Alt det gule gresset i forgrunnen står på østsiden av bekken, der er ingenting gjort).
10. sept 2017. Og slik ser det ene bedet ut fra terrassen. Fortsatt plass til flere planter.

4. mai 2017 kl. 22.03
Advertisements

Velkomstbedet (2017)

Historien om Velkomstbedet begynner altså egentlig med et annet blomsterbed, Fjellbed #1, som ble anlagt så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se det fra stuevinduet. 

– Hmmm, sa Eric. – Hadde det ikke vært et interessant konsept å plante noen blomster et sted hvor vi og besøkende faktisk kan se dem? Vi trenger et Velkomstbed, og det skal blomstre hele året!

Som sagt så — lettere sagt enn gjort for å være ærlig.

Siden det var slik en kald vår, var det ikke så fint å være ute egentlig. Dermed gikk Marianne i gang med å lete etter planter med ulik blomstringstid på internett og laget tom. en blomstringskalender. Det er lurt å planlegge, sies det, men dette bar nok mer preg av prokrastinering og det skjedde altså ikke så mye utendørs sånn med en gang.

Dessuten: Velkomstbedet var tenkt plassert ved stien vi bruker når vi går inn til hytta (ikke ved bilveien, vi får lage et nytt Velkomstbed der en annen gang). Når vi går inn til hytta, går vi på en sti over tomta til nabohytta. Da kommer vi inn nederst i skråningen og dette er definitivt ikke et sted man bare kan spavende litt jord før man planter.

14. juli 2016: Gangveien til hytta over nabotomta. Det hvite huset til venstre er naboens anneks, og vår tomtegrense begynner rett bak dette.
14. juli 2016: Da er en av årets utfordringer etablert. Ca. midt på bildet, foran “Dramatiske Skrenten”, skal vi anlegge et Velkomstbed som skal blomstre hele året.
13. mai 2017: Som Eric skrev på Facebook: “Then one day I decided I wanted to make a flower bed right there where I’ve placed my bottom”. Eric konstaterer at det er veldig mye stein her og drømmer om å lage verdens beste jordsil, med sortering i flere etasjer.

Jeg har nevnt før at skråningen vår er full av “skrottrær”, slike som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å kutte dem ned. Vi hadde et par sånne i det fremtidige Velkomstbedet, og disse hadde dessverre blitt klippet før! Vi trengte et dugelig spett. Eric dro på Felleskjøpet og kjøpte et spett som var nesten to ganger så langt og minst dobbelt så tungt som det spettet vi hadde fra før. Dette viste seg å være aldeles uvurderlig og fortjener antakelig et ærerikt navn, slik sverd av valyrisk stål har det i Games of Thrones, men av uforklarlige grunner har Eric valgt å kalle spettet for Ouff-Ouff – kanskje fordi det er slik han høres ut når han spetter.

13. mai 2017. Spettekongen og Ouff-Ouff fjerner skrottrær i det fremtidige Velkomstbedet.

Det viste seg at Eric fikk en viss forkjærlighet for spetting, så han stoppet ikke med Velkomstbedet, men begynte like godt å fjerne røtter fra den lille plassen nordenfor – som opprinnelig ikke var en plass, men et villniss – og så nord for der igjen – og slik startet Via Veduta. Hagen blir til mens man går.

20. mai: Rotfjerningsansvarlig tar pause fra beistene i Velkomstbedet og begynner å fjerne litt mer medgjørlige røtter nederst i Skråningen.

Siden dette er en veldig steinete skråning, så har det som vokser her gjerne utviklet lange røtter som kan få tak i vann dypt nede og langt borte. Det gjør det veldig vanskelig å få opp disse trærne/buskene. Så rundt 18. juni bet Eric i det sure eplet og brukte motorsag på det som ikke lot seg grave opp i Velkomstbedet. Men han fikk da opp en god del.

25. mai 2017: To rotbeist i Velkomstbedet man fortsatt har håp om å grave opp.
18. juni 2017: Rotbeist er ute, dvs. en god del av dem, de ble tatt med motorsag til slutt..
5. juni 2016: Eric har bygget mur. Nå mener han bedet er bortimot klart. Vi trenger bare å fylle på med jord og plante. Marianne, derimot, mener at det er nå gravingen begynner!
5. juni: Tar med et bilde fra denne vinkelen også, fordi den store steinen som ligger nedenfor der vi skal lage bed, viste seg å bli en viktig brikke i det ferdige resultatet.
29. juni 2016: Sånn! Da har Marianne gravd og avdekket anatomien til dette bedet og man kan legge jorda på plass igjen.
8. august: Det fremste bedet (“Nivå 1”) ble avgrenset med krabater gravd ut fra Staudebedet. Her burde jeg antakelig bygget noe høyere. Fordi berget skråner mot fotografen på høyre side, kunne jeg ikke legge steinene så langt frem som jeg ønsket. Diverse småplanter ble “reddet” fra andre deler av tomta, blant annet fra det fatale (opprinnelige) Fjellbed #1.

Latmannsbedet

Se bildet over: Det største problemet når man graver ut et nytt bed, er hvor i all verden man skal gjøre av all jorda man graver ut. De store steinene på høykant bakerst i bedet er der fordi jeg kastet all jorda bak dem. Så fjernet jeg én og én stein og raket jorda ned igjen stripe for stripe og fikk samtidig skilt ut enda mer stein. Større stein hadde blitt kastet til side under utgraving (og en ny steinrøys etablert på siden av bedet). Men her var det virkelig fabelaktig mye stein og jeg hadde liten lyst til å bære den bort i bøttevis, og slik oppsto ideen om Latmannsbedet.

9. juli 2016: Med utgangspunkt i den store steinen som allerede lå foran bedet, bygget vi en mur på begge sider, og så raket jeg mindre stein ned bak muren, la på litt papp (mye ugress i denne jorda) og kjøpejord på toppen. Latmannsbedet ble altså til for å slippe å bære bort 30-40 bøtter med stein.
2. august 2016: Vi fant noe krypeiner til halv pris og plantet de bakerst i bedet, “Nivå 3”, men her ble noe feil under plantingen. Krypeinerne skulle egentlig stå lengre fra hverandre.
27. august 2017: Krypeienere står fortsatt bak støttestein. Det midterste nivået, “nivå 2”, har vi ennå ikke gjort noe med, og her er det også mye ugress i jorda (synes ikke så godt på bildet, men mye jord ligger i en haug til høyre). Når det gjelder “nivå 1” – her står flere puteplanter: På internett ser man ofte bilder av hageputer som eser seg nedover berg og murer, og jeg vil gjerne ha hageputer som henger nedover berget – men hvordan får man det til? Det har jeg aldri forstått, de trenger da jord?

I den delen som er beplantet – det jeg tenker på som nivå 1 (fordi Latmannsbedet er noe for seg selv og teller ikke) har vi hageputer, vår- og nålefloks, snøsløyfe, gentiana, lewisia, brudeslør, en hvit kattemynte som ble reddet fra leireskråningen hvor den hadde overlevd men omtrent ikke utviklet røtter siden i fjor, samt en purpursolhatt som forsvant i Staudebedet bak noen forvokste tomatplanter og solsikker og rett og slett trengte et nytt sted å bo. Den ble året etter flyttet tilbake til Staudebedet på et annet sted. Den om det. Uansett, de har ikke mye jord noen av de som bor der – jeg håper de klarer seg.

7. april 2017 kl. 19.49.

Fjellhagen: Akt 1 (2017)

Første innlegg fra 2017:

Vi har en tung hage å jobbe i. Mye stein, lite jord, store høydeforskjeller og det som i hvert fall føles som lange distanser. Jeg bruker mye tid på å gå hit og dit for å hente noe: En kanne med vann, en liten spade, en saks til å stusse for lange røtter, en stor spade, hestegjødsel, en sekk til ugress, og så videre. Det er alltid noe som mangler. Jeg har derfor sagt at hvis vi utvider hagen med 10 kvadratmeter per år skal vi være fornøyd. Det slo vi med godt monn i 2017!

Vi hadde en prioriteringsliste, dvs. Marianne hadde, men den fulgte vi ikke i det hele tatt. Hagen blir fortsatt til mens vi går, men en gang skal også vi få laget en hageplan. Det ble bare ikke i 2017.

Vi hadde noen turer til hytta i løpet av vinteren. Vi feiret nyttårsaften der og synes det var storveies å se alt fyrverkeriet som ble sendt opp av Storbonden på Røyse (altså – dette er en fiktiv figur). Så fulgte Bergenstur med tur til Fløyen som resulterte i brukket ankel og to uker på sykehus etterfulgt av rekonvalesens og i noen måneder fremover var det kun Eric som dro til hytta, bl.a. for å sjekke musefellene. Marianne hadde første tur 25. mars.

Fjellhagen (les: Skråningen): Fjellbed#1 og Via Veduta 

Og få bukt med skråningen, forvandle dette steinete villnisset til en velorganisert og smakfull fjellhage, var Mariannes opprinnelige kongstanke, men i løpet av 2016 ble hun mer opptatt av graving i lavlandet. Det forhindret ikke at noe av det første vi gjorde i 2017 var å kjøpe 15 steinbedsstauder, som vi – på Mariannes forslag – anbrakte så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se dem fra hytta uten bruk av kikkert.

Eric foreslo derfor at vi burde anlegge et bed på et sted hvor besøkende og vi selv faktisk kunne ha glede av plantene. Dette fikk navnet Velkomstbedet – som har fått et eget innlegg – og i en forlengelse av Velkomstbedet ble Via Veduta påbegynt.

Påsken var sein dette året og det var meldt strålende vær, så jeg hadde store forhåpninger. Dessverre var det bitende kaldt. Vi hadde flere dager med minusgrader og den 17. april våknet vi til snø. Dermed ble det mye mindre gjort enn jeg hadde håpet, men uansett: ti dager på hytta i strekk er aldeles glimrende.

23. april: Vi har kjøpt 15 steinbedsstauder og Marianne har sett seg ut et blikkfang i skråningen og mener at dette må være et fint sted å plante dem (selv om en liten stemme sa at det kanskje ville være bedre å beplante skråningen nedenfra og opp). Eric fjerner noen mindre røtter. Litt skummelt å jobbe her ettersom her ligger det mange store heller som lett kan skli ut.

Søndag 23. april klarte vi faktisk å få alle de små staudene i jorda. Eric fjernet røtter, jeg fjernet stein og hakket og raket litt slik at grunnlaget var løst. Så bar vi opp jord og sand og blandet litt, og det ble jo riktig pent.

23. april: Nylaget bed for 6 aubrieta, 6 saxifraga, 3 arabis caucasia (ulike typer av hver).
23. april: Dessverre kan vi knapt se dem fra stuevinduet. De kan såvidt skimtes på midten av bildet. Men man kan se at vi har “ryddet” litt i vegetasjonen ettersom de store hellene nå er synlige.
13. mai: Slike fjellbedsplanter med blomster som står rett opp er fantastisk yndige, men ikke halvparten så yndig som Eric som må gå opp og hilse på dem hver dag.

Det ble uansett slik at Fjellbed #1 endte opp som en “barnehage” og i løpet av sesongen ble nesten alle plantene flyttet over i andre bed. Dvs. skrinneblommen (arabis) fikk bli boende der oppe. Den vokste nemlig som et uvær og jeg tror derfor vi må passe oss litt for hvor vi setter disse.

13. mai: Siden det var en bitende kald april, blomstret det meste seinere enn normalt. De hvite blomstene på bildet var en – for oss – ukjent plante som tydeligvis har spredt seg selv og som trives under dramatiske skrenten. Jeg er nå ganske sikker på at det er en type skrinneblom. Og vi som nettopp hadde kjøpt to slike (pluss en som er rosa), så kunne vi bare gått og hentet dem i vår egen skråning. Hmpf.
13. mai: Dette er nok en hegg av noe slag, som også vokser vilt hos oss. Den får pene blomster om våren, men er ellers ikke så mye å spare på, tror jeg. I gamle dager ble hegg visstnok mye brukt som medisin. Eric mener det er fordi den lukter så vondt, dermed trakk folk den slutningen at den måtte være sunn. Maur er helt ville etter nye skudd på denne, de sitter tett i tett ytterst på kvistene.

Via Veduta

Via Veduta – stien i skråningen – ble påbegynt 4. juni. Her lå det mye kjip og stor stein som Eric fjernet, sammen med en del røtter, så ble grunnen planert og småstein/grus lagt på et gammelt dynetrekk.

5. juni: Den beskjedne begynnelsen på Via Veduta. Kanskje en meter lang og kan lettest identifiseres på det 15-år gamle blå dynetrekket som stikker opp i endene.
18. juni ble Via Veduta halvannen meter lenger, på et dekke av en pyjamasjakke og t-skjorter, og begynte å se ut som en sti.

Det ble et opphold i stibyggingen da Vei- og Trappemester forstuet ankelen 2. juli etter et gledeshopp over den fine stien han holdt på å bygge – selvsagt utført ned fra det selvsamme objekt. Han røk antakelig et leddbånd også, vi hørte et høyt smell. Da er vi to ankelsvake mennesker. Men vi fikk gjort en del denne sommeren allikevel.

12. sept 2017. Sommeren før hadde vi fjernet en del kratt i skråningen og nå begynte det å dukke opp slike blader overalt. Irriterende. Eric lukte tom. noen av dem. Det viste seg å være revebjelle! Vi hadde masse fin revebjelle i skråningen året etter. Vi kunne virkelig ingenting.
25. mars kl. 19.11. Det går mot lysere tider.

Terrassene og ymse annet (siste innlegg fra 2016)

Jeg har tidligere skrevet at vi bare tok ett interiørbilde i 2016 og at det antakelig sier noe om hvor interessen ligger.  Vi gjorde ingenting med hytta i 2016 – det trengtes heller ikke – og vi gjorde også svært lite med terrassene, skjønt Eric skiftet to bord og beiset. Men vi bør gjøre noe mer ut av terrassene våre. Uansett, her havner de i en diversepost, den siste fra 2016.

Vi har altså to terrasser som er forbundet med en korridor på vestsiden av hytta, mot fjorden. Morgensolterrassen er den største. Der står et solid og stort utemøbel bygget av forrige eier hvor sittebenkene og bordet henger sammen i en, stor konstruksjon. Denne må vi antakelig demontere for å fjerne fra terrassen når den tid kommer.

Morgensolterrassen får faktisk morgensol fra rundt klokka 08.00 i mai, når sola kommer seg over den høye skrenten bak hytta. Men til tross for at den er stor og har flotte solforhold bruker vi den sjelden. Jeg vil gjerne bygge en pergola på denne terrassen, men vi får se når det blir noe av. (Jeg vurderte et såkalt partytelt, men jeg er redd vinden skal ta det, tidvis har vi sterke vindkast.)

Siden vi nesten ikke bruker denne terrassen har vi ikke satt opp noe særlig av krukker med blomster og slikt, men en halvtønne med jord sto her fra før og blir brukt til urter. Dessuten hadde vi tomater og chiliplanter i potter.

31. august 2016: Kryddertønna (burde hete urtetønna). Det første året med få planter.

Terrassene trengte beis i det vi flyttet inn, og Eric mente vi også burde skifte to bord. Dette tok tid. Fordi enten var det for mye sol, eller det skulle begynne å regne snart, eller det hadde regnet… Og slik gikk sommeren…. Er det alltid sånn med beising?

9. juli 2016: Eric tar en Borten, samt skrubber terrassene før beising. (Kveldssolterrassen)
14. juli 2016: Morgensolterrassen. “Korridoren” og kveldssolterrassen har fått beis, men her er det så langt bare renset.

Kveldssolterrassen har sol fra rundt halv-fire om ettermiddagen, ofte så rent for mye av den. Et solseil ble kjøpt inn våren 2017 og det hjelper en god del. Vi bør kjøpe inn noen nye møbler også her.

Kveldssolterrassen er den vi bruker hele tiden og spesielt Eric følger med på tidspunktet for solnedganger og blir litt sutrete når sola forsvinner tidligere og tidligere utover sommeren og høsten. Vi ser også godt at solnedgangene beveger seg sørover utover høsten. Midt på sommeren går sola ned over Røyse klokka kvart på 11. På høsten går den ned rett over fjorden som er noe sånt som 12-13 km unna. Midtvinters har den beveget seg over Finnemarka og går ned i tre-firetida. Det tar Eric som en personlig fornærmelse.

6. oktober 2016: Kl. 18.55. Solnedgangene ble mer og mer spektakulære utover høsten, men det er ikke til å komme fra at de også ble tidligere og tidligere.

Så er vi over på ymse:

Vi har minst en padde på tomta som av og til kommer opp på terrassen om natta. Vi trodde den kom for å gjemme seg for rev, men padder rundt Tyrifjorden har ingen naturlige fiender. Når vi husker det, setter vi opp en Paddeborg ved inngangen til terrassene om kvelden (et av de gamle terrassebordene), men det hender at den kommer seg forbi – hvordan vet vi ikke, fordi padder kan ikke hoppe (de går som noen krøkker). Men padder spiser snegler, så padder er velkomne hos oss. Men helst ikke på terrassen.

Vi har reddet en fugl i sommer, dvs. Eric har. Den fløy rett på stuevinduet vårt og fikk antakelig hjernerystelse. Den klarte ikke å fly så vi tenkte å legge den i en pappboks på bordet over natten, for å beskytte den fra nabokatter og slikt, men i det Eric skulle redde den, flakset den opp på nedre del av terrassegjerdet og der satt den til den årle morgen. Da var den frisk og fløy sin vei.

19. juli 2016. En gladhistorie. Fløy en liten blåfugl rett på vinduet – kræsj. Men den klarte seg allikevel. En dag i juli.

Sent i august, dro jeg til Hønefoss og kjøpte 6 brukte pallekarmer fra en mann i Hønefoss, som jeg ga tre strøk med beis utover høsten. Pallekarmene altså, ikke mannen fra Hønefoss. Disse utgjorde grønnsakshagen året etter.

Onsdag 5. oktober kom jeg inn fra hagen og åpnet intetanende søppelskapet hvor det var et fullt kalas med mus. MUS! Søppelskapet har en stor åpning i gulvet for å gi plass til rør for oppvaskmaskin og slikt, og vi skjønte fort at musene hadde kommet seg inn via teknisk rom og opp langs rørene. Dermed gikk resten av dagen med til å jakte på musefeller. Jeg er uvant med musefeller, men via Skype-hjelp fra Eric fikk jeg satt opp noen i kjøkkenskapet, og så satt jeg meg ned med lydbok og puslespill og gruet meg til at det skulle smelle.

Det smalt ikke. Eric mente jeg burde skru av lyd og lys for å tiltrekke mus til fellen, men jeg mente tvertimot: At jeg burde ha fullt lys og lage lyd. Jeg ville at musene skulle være redd meg og aldri, aldri vise seg når jeg er her.

Dagen etter våknet jeg med musesanger i hodet (altså: “Når en liten mus skal ut å gå” og “hvis ingen går i fella og passer seg for den”.) Jeg hadde dårlig samvittighet. Men – “ja til flora, nei til fauna”, og ikke minst fauna innendørs. Mus er skadedyr.

Denne natta hadde det vært minusgrader og plenen var hvit så jeg høstet de siste (grønne) tomatene. Men før det tok jeg en kaffe. Så sjekket jeg musefellene og så at en av dem hadde blitt utløst og havnet nede i hullet til rørene til oppvaskmaskinen. Jeg trengte en kaffe til.

Musefellene hadde jeg festet i tau slik at de ikke skulle forsvinne utenfor rekkevidde og ned i det altfor store hullet i skapet (greit at man skal gi plass til rør, men trenger man skjære ut en tredjedel av skapet for det?). Så jeg trakk i tauet og fella kom opp… uten mus. Puh. Men vi fikk etterhvert noen mus i fellene, selvsagt flest i de vi satt i teknisk rom. Da våren kom fikk vi tettet igjen med hønsenetting, både i teknisk rom og på kjøkkenet, og siden har vi ikke sett noen mus innendørs. Antakelig var dette skogmus, noe som er en velsignelse siden de ikke bygger reir og får barn i hus.

6. oktober 2016: Plenen er frosthvit, så det er desidert på tide å ta inn de siste tomtatene, uansett modningsgrad. Disse klarte vi å modne innendørs og de ble til tomatsaus.
29. august 2016: Vi høstet og tørket einerbær, og la dem på glass. De har vi fortsatt fordi vi vet ikke hva vi skal gjøre med dem. Men de er veldig holdbare.

Så er sesongen 2016 definitivt over og det ligger snø på tomta.

4. november 2016: Sesongen er ugjenkallelig slutt – det ligger snø på tomta.

I introduksjonen/første innlegg skriver jeg at min mor og hennes hagevenner tilbyr meg planter jeg mener vi ikke har plass til og jeg sier “nei, jeg har ikke jord, ikke noe sted å sette dem.”

Til dette svarer mamma: – Men når folk ønsker å gi deg planter, så kan du ikke la være å ta i mot og si du ikke har plass. Du har jo massevis med plass! Du må jo bare sette dem ned et sted, og så kan du flytte dem senere.

Og det har hun jo aldeles rett i. Uten å ha en “overordnet plan”, for det har vi altså ikke, men jeg tror en litt ubevisst hensikt med å grave ulike steder –  i stedet for å gjøre ett bed hundre prosent ferdig før man begynner på et nytt – har vært at vi skal ha plass til å kunne ta i mot eller kjøpe planter som trives under ulike forhold. På tampen av 2016 hadde vi derfor påbegynte bed med full sol, halvsol og skygge, tørr og sandholdig jord, mer humusholdig jord og leire, og bed som står mer eller mindre i ly for vinden. Jeg antar det også er en del av Mariannes Metode.

Avbrekk: Turer i skog og mark

Alt dreide seg ikke om hagearbeid denne sommeren, vi hadde blant annet flere turer i skog og mark. Det er Krokskogen som er vårt nærmeste turområde og vi kan gå opp dit via hytteveien. Det er en litt kjedelig transportetappe på 15 minutter på denne veien, men så er man på turnettet til Nordmarka og kan gå til Oslo om man vil.

Vi hadde flere turer til Manaskaret, fordi derfra har man fin utsikt over Tyrifjorden. Et par ganger kjørte vi til Kleivstua og gikk turer derfra. En kompis og jeg hadde en veldig fin tur fra Sollihøgda (Skoddeskaret som Eric kaller det) til Sundvollen, mens Eric gikk opp på den høyeste skrenten bak hytta. Vi liker altså å gå i skog og mark, Eric liker også å bestige de høyeste toppene.

I tillegg hadde vi et mislykket forsøk på krepsefiske og Marianne hadde flere mislykkede soppturer (fant litt traktkantarell, men den var tørr). Og så hadde vi selvsagt utflukten til Solør for å kjøpe et brukt skatoll med overskap.

19. juni og vår første tur til Manaskaret.
Dette bildet er tatt fire dager senere (denne gang tok jeg med ordentlig kamera).

I midten av juli skulle vi langt av lei for å kjøpe et stort skatoll med overskap vi hadde funnet på Finn.no. Det går an å komme seg dit vi skulle via fylkesvei og riksvei, men vår kartleser dirigerte oss inn på et privat veinettverk i Odals store skoger. Hadde kartleseren på mobilen sluttet å virke hadde vi vært i de skogene fortsatt. Vi syntes det var litt merkelig da den insisterte på at vi skulle ta av fra hovedveien og kjøre opp noe som lignet på en gruslagt innkjørsel til et hus, men den gruslagte veien fortsatte forbi huset og ledet til en grind hvor vi måtte betale en mindre avgift. Og så var vi omgitt av høye grantrær og på et nettverk av skogsveier som gikk i alle retninger. “Ta til høyre, ta til venstre, ta til venstre igjen, ta en krapp 160-graders sving her”, sa kartleseren og vi hadde snart ikke noe annet valg enn å stole på den. Vi var ganske glade da vi etter en knapp time kom ut på andre siden.

Det første vi så når vi gikk ut av bilen var et langhalset dyr med livstrette øyne. Det viste seg at skatollselgerne var alpakkafarmere, med vel ti dyr. Skatollet sto på det rommet hvor de sorterte alpakkaull så det var ganske støvete, men greit nok. Med hjelp fikk vi buksert skatollet på taket av bilen og overskapet inn i bilen. Det var først da vi kom tilbake til hytta at vi begynte å tenke på hvordan vi skulle få skatollet ned fra biltaket igjen. Hmmm…. Planlegging!

Det endte med at vi ringte svogeren til Erics, som er en meget hjelpsom mann, og slik fikk vi beistet i hus (det er et STORT skatoll må vite). Et par uker senere hentet vi et lite skatoll i Bærum, til Lillerommet, skjønt det kan knapt kalles en utflukt. Men veinettverket i Odals store skoger snakket vi om lenge. Det hadde virkelig gjort inntrykk på oss.

11. august skulle vi prøve krepsefiske. Vi tenkte oss først ut med kanoen, men den er så sabla tung å sette sammen så vi endte med å gå bort til den campingen som er stengt, men hvor det bor noen allikevel.
11. august: Vi prøver å fange kreps med kjepp, agn og håv, men vi ser ikke snurten av noen. Ikke hadde vi “modnet” agnet heller (vi burde brukt råttent kjøtt). Det var en fin kveld nede ved vannet, men det er jo ikke til å komme forbi at man føler seg ganske dum etterhvert der man sitter og dypper pinner i vannet.
21. august dro vi på selvplukk av mais i Bærum. Som vanlig plukket vi for mye og dessuten kjøpte vi en kartong med ymse eplemost. Det viste seg at en niese av Eric var engasjert på gården og kunne komme med anbefalinger om hva vi burde kjøpe – først og fremst mer.

Det er bratt bak hytta vår. Eric hadde gått og siklet etter en tur opp på det høyeste punktet bak hytta og 4. september la han i vei. Han gikk opp på en skrent som kan skimtes til venstre for telefonstolpen på bildet under. Derfra ringte han og spurte om jeg kunne ta bilde av ham. Har er oppå toppen på bildet under, hvis du bare ser riktig godt etter.

Det er blitt en av Erics små hobbyer å finne forskjellige måter å komme seg opp den skrenten. Stort sett er det loddrett fjell så det er ikke så lett.
4. september: Nei, jeg vet man ikke kan se ham på bildet over, men her har jeg zoomet en del.
4. september 2016: Derfra var det selvsagt fabelaktig utsikt.
4. september 2016: En meget glad og selvfornøyd gutt på toppen av høyeste skrenten bak hytta.

Sørpletten (2016)

På Sørpletten skjedde det så lite i 2016 at det antakelig ikke fortjener en egen post, men for sammenligningens skyld – fordi det vil jo skje ting etterhvert – så får det en egen post allikevel.

19. juli 2016: Sterkt zoomet fra skråningen. Sørpletten er området sør for (til venstre for) morgensolterrassen.

Sørpletten, som vi også kaller Morgensolplassen, får ikke så mye sol som man skulle tro ut fra navnet, pga. tujahekken og bjørketrær hos naboen. Vi har mer enn nok sol andre steder på tomta, så det er ikke et problem (vi trenger mer skygge – ikke mer sol), men for deler av bedet må vi finne planter som trives uten sol. Stripen nærmest terrassen får mye sol. Triangelet foran terrassen får bare morgensol. Nærmest tujahekken, og spesielt mot midten av bedet, er det knapt noe sol.

Onsdag 24. august skulle jeg til Oslo, men måtte få satt ned de siste plantene fra et kjøperaptus 18. august. Jeg følte det hadde tatt altfor lang tid å få ting i jorda og hadde dårlig samvittighet. Jeg trodde det skulle være vanskelig å få satt ned ting på Sørpletten, det var så tungt å grave overalt ellers, men her gikk gravingen forbausende fort. Det var lite stein, og jeg hadde mye mer jorddybde enn jeg trodde. Her blir det nok plassert noen røvere av noen blomstrende klatrere etterhvert. (Grønlandsmure og en timian)

En gang i månedsskiftet august/september fikk jeg med meg en gullbusk (Forsythia) fra min mor, og både den og potta var så skakke at jeg mistenker den har blitt overkjørt av en bil. Den ble også hastig satt ned omtrent midt på Sørpletten. Øverst oppe/nærmest fjorden, satt jeg også ned en del blomsterløk, mest pinse-, men også noen påskeliljer. Vi fikk ikke så mange blomster av disse året etter, men de satte en uhyggelig mengde med sideløk. Enten det, eller så sto det blomsterløk her fra før av.

The Mournful Marshes (Skyggepletten) (2016)

Egentlig burde Eric navngi alle områdene på tomta. Det er altså han som har foreslått “The Mournful Marshes”. Det mer pragmatiske navnet er Skyggepletten. Skyggepletten er et lite område som ligger nord for hytta og vest for bekken. Når vi har mye sol, er dette det beste stedet å sitte. På sikt vil jeg gjerne at vi bygger en trapp ned fra Kveldssolterrassen slik at det skal bli enklere å komme seg opp og ned til Skyggepletten. Jeg vil også gjerne ha en hengekøye her.

Det ligger noe berg i dagen på nordsiden av hytta, så jeg tenkte å anlegge bed mellom bergutspringene, samt plante noe lavt og krypende på oversiden av bekken. På det gjenværende området hvor det i dag er plen, vurderte jeg å legge heller. Selv om vi kaller det Skyggepletten, får området lengst nord (til høyre) flere timer med sol hver dag, mens området nærmest hytta nesten ikke får sol i det hele tatt.

21 september 2016: Marianne har kommet over en urimelig stor stein – samt noen røtter som bare er urimelige – i Surjordsbedet og tenker hun skal kuule’n med litt graving på Skyggepletten i stedet.

Jeg begynte med å sjekke jordsmonnet på begge sider av bergutspringet i midten. Det lå en del røtter her så det var vanskelig å vite hvor dypt jorda gikk. Det viste seg at det var de små bjørketrærne som står langs skrenten som har strukket røttene sine helt ut i bekken for å hente vann. Luringene. Jorda her er relativt sandholdig, lysbrun og smuldrete.

28. september 2016: Her ligger mye røtter, som tilhører småbjørka bak. Det er heller ikke særlig dypt, spesielt bakerst mot tyttebærlyngen er det grunt.
27. september 2016: Har fjernet gress fra steinene som ligger langs kanten på bekken. Rett bak Kilmar (hengeselje) så det lovende ut, med en stor, pen og flat stein. Jeg håpet på en pen kant av stein bortover, men det fortsatte ikke like bra. Kilmarsteinen er forøvrig en glimrende sittestein når man skal så, prikle eller bare sitte.
30. september 2016: Prøver meg fram med ulike typer av “kanting”. Kan jeg ha sti langs bekken, så en kant og så legge heller innenfor? Det er synd at skiferhellene våre er for små og lette til å brukes, for vi har virkelig mange av dem. (Vi har noen store også, men antakelig ikke nok.)
30. september 2016: Jeg har gravd opp de fleste bjørkerøttene som nå ligger og vifter i det fri. Så graver jeg dem ned igjen, men litt lavere enn de opprinnelig lå.  Jeg liker bjørketrærne langs skrenten som siler kveldssola, og tar av for vind når den kommer vestfra, og vil gjerne beholde dem.

I månedsskiftet september/oktober bar jeg ned en del stor stein fra de ulike steinhaugene mine for å bygge en murkant foran bedene for å få litt høyde på dem (eller jorddybde, egentlig), samt prøvela den nederste murrekken for å se om disse murene burde være konkave eller konvekse eller kanskje de burde være rette? Vi er ikke så veldig flinke med murer, så de ble som de ble. Eric mente han bygget disse murene senhøsten 2016, men jeg har bilder av at han holder på i mars 2017, og vi satser på at datomerkingen på kamera har rett. Mao. bildene kommer i 2017-innlegget og da blir det liv i Skyggebedet rai-rai!

Surjordsbedet (Leirehaugen) (2016)

Men sommerens graveprosjekter var ikke over! Jeg startet to prosjekter til høsten 2016, som jeg alternerte litt mellom. Kanskje to-og-et-kvart hvis vi regner med Sørpletten som såvidt ble påbegynt.

Det første var Surjordsbedet. Å gå løs på Leirehaugen vår med alminnelig spade er muligens det mest overmodige jeg har gjort her i livet, men om en 10 års tid burde jeg ha klart å grave ut det meste.

Jeg visste ikke at Leirehaugen var en leirehaug, i tørkeperioder steinhard og uansett vær veldig tung å grave ut med spade. Jeg levde fortsatt i den villfarelse at på vår tomt hadde vi sandholdig jord og at leiren som dukket opp her og der var en abnormalitet og antakelig noe som stammet fra masser man hadde gravd opp fra dammen. Men vi har altså mye leire på tomta. Det er riktig at vi også har noe brun sandholdig jord (med mye småstein), og enkelte steder har vi brunsvart skogsjord – ett sted har jeg funnet jord som er aldeles rød, men hovedsaklig har vi leire og det må vi bare lære oss å leve med.

Jeg begynte med å klippe bort kratt og gress sør for annekset for å se hvordan terrenget så ut, om det var noe å jobbe med her. Jeg klippet også ned mer av krattet oppe på leirehaugen (etter litt googling har jeg bestemt meg for at dette er en type hegg. Den har vært klippet før, er faktisk også sprøytet med roundup, men den nekter å dø).

28. august 2016: Dette må da være et opplagt sted å anlegge et prangende surjordsbed! Steinene i forgrunnen kommer fra staudebedet, i leirehaugen har vi en annen type stein enn den røde, flate ringeriksskiferen.
28. august 2017: Da er det meste klippet ned eller røsket opp og jeg har gått tom for søppelsekker. Bak kjerret har jeg funnet en damkladeis, altså et stykke betong med innstøpt elvestein som helt klart må stamme fra dammen.
29. august 2016: Dette tror jeg er en type hegg. Det er uansett en type tre som skyter opp 5-6 nye skudd når man klipper dem ned (og denne har vært klippet før). Dermed prøver jeg å la noen skudd stå igjen for å se om det vil forhindre flere å skyte opp.
16. september 2016: Utgraving av Surjordsbedet går langsomt fremover. Det er svært tungt å grave her, så jeg alternerer med Skyggepletten, og dessuten begynner jeg å bli lei av graving. Jeg har etter hvert måtte innse at den store steinen i midten antakelig er en del av berget, og uansett er så stor at den ikke lar seg grave ut.

Jeg tror fortsatt at leirehaugen kommer fra dammen, forresten. Og sammen med leiren har man dumpet ymse, blant annet plank, trestammer og innimellom finner jeg rare ting som et hjul fra en kontorstol eller et håndtak fra en gressklipper. Skjønt, det slår jo ikke noen av naboene som fant et utstoppet elghode og en benk da de bestemte seg for å rydde opp i en viltvoksende hekk.

16. september 2016: Slike stein har vi tonnevis av i leirehaugen. Også en type sandstein.
30. september 2016: Spettekongen har kommet og fjerner to gjenstridige røtter ved hjelp av minispett og egenvekt. Dessuten har han brukt slegga på Damkladeisen slik at vi har fått fjernet den. Flinke mannen!
30. september 2016: Marianne bærer bort en av røttene Eric har spettet og gravd opp.

Vannet vårt er kalkholdig og lager hvite flekker på kjøkkenglass og dusjvegger. Dermed antok vi at vi hadde kalkholdig jord og derfor ville jeg anlegge et eget surjordsbed. Hvorfor jeg ville anlegge dette sør for annekset hvor det er så mye sol, se det hadde jeg nok ikke tenkt grundig nok i gjennom. Jeg ville ha et blomstrende bed som var godt synlig fra stuevinduet og dermed ble det der. (På den annen side er det visstnok en myte at f.eks. rododendron ikke skal ha mye sol, i hvert fall noen typer stortrives med sol, men de liker ikke å tørke).

En gang før 10. september snublet jeg over en artikkel hvor det sto at sandstein gjerne ga sur jord, og vi har mye sandstein. Dermed dro vi til Hønefoss for å jakte på en PH-test for jord. Den testen vi fant anbefaler at man skal gå rundt på tomta og hente jord fra ulike steder og blande dette, til tross for at man bare har plass til noen få gram i det lille reagensglasset. Vi vet at vi har forskjellige typer jord, så vi skjønte ikke helt poenget med å blande jord fra hele tomta. Vi punkttestet i stedet, ved å hente små mengder blandet jord fra fem ulike steder i hagen, men uten å blande disse prøvene med hverandre, og så testet vi prøvene en etter en. Stor overraskelse. Vi har sur jord overalt. Ikke veldig sur, men så desidert ikke basisk. (Vi testet for øvrig med en dråpe fra vannet vårt også, og resultatet ble mørkeblått umiddelbart, så – ja – vi har kalkholdig vann, men det visste vi jo).

Det var stor moro å gå rundt på tomta og hente jord for å bedrive jordkjemi på kjøkkenet, men at vi har sur jord betyr at jeg er nødt til å tenke litt på nytt ettersom jeg så langt har fokusert på feil type planter. Uansett så trenger jo ikke det forhindre meg fra å lage et surjordsbed.

6. oktober 2016: Så dypt og ikke lenger. Nok er nok. Surjordsbedutgraving er avsluttet for i år.
18. august 2016: Kl. 21.21. Vi fikk noen spektaktulære solnedganger utover høsten, her er en av dem.

Lavlandet (plenen) (2016)

Plenen vår – som det meste annet på tomta – er uregelmessig i formen så det er vanskelig å si hvor stor den er. Planleggingsentusiastene, de som mener at man ikke bør sette en stikling i jorda uten å ha en overordnet plan for hagen, sier at det første man må gjøre er å måle opp tomta nøyaktig. Vel, jeg har prøvd mange ganger og ikke klart det. Mitt beste estimat er at plenen er knappe 40 meter lang og kanskje 4,5 meter bred på det smaleste og 10-12 meter på det bredeste. Det er uansett mye plen, og det er poenget her.

Vi kunne ingenting om hage og jeg visste ikke at dette med plen var et diskusjonstema i mange familier, men i følge diverse internettsider for hagegale er det visstnok det. Stridsspørsmålet er: Hvor mye av plenen kan avsettes til blomsterbed? Og det ultimate spørsmålet er selvsagt: Trenger vi plen, egentlig? De av oss som gjerne vil ha blomster og busker i stedet, kan argumentere med at plen er noe av det mest arbeidskrevende som finnes, fordi det er det jo.

Her i huset er det altså Eric som er plenforkjemperen og jeg som vil ha blomster, busker og trær (og “rom i hagen” selv om jeg ikke helt kan se for meg rominndelingen ennå). På den annen side: Det å ha en plen som strekker seg over nesten førti meter gir unektelig en følelse av at tomta er stor.

Eric er Plensjef og han har jobbet mye med plenen, spesielt for å bli kvitt groblad og løvetann. Han nekter å gjødsle, men sverger til kalking. (Et annet diskusjonstema). Det er også stort sett han som klipper plenen (jeg klarer ikke starte gressklipperen).

19. juli 2016: Bare ett skritt til bakover nå… Marianne står klar med kamera i tilfelle Eric detter i dammen. Eric klipper gresset i lillebakken opp mot Lakunen. Det er mange høydeforskjeller på denne tomta. Til venstre, litt av Leirehaugen. (Eric sier han er litt flau over hvor hvite bena hans er, og at han hadde vært enda flauere om ikke bildet hadde blitt redigert for highligths).

Planter/busker i plenen

I utgangspunktet tillater ikke Plensjefen busker i plenen som man må klippe rundt, men han gjør unntak. Vi har mye villbringebær på tomta, de stortrives spesielt der det skrint med jord. I en utkant av plenen står buskaset nedenunder. Denne produserte store mengder bær i 2016. Året etter produserte den ikke halvparten en gang, enda da var den stelt for. Enten var 2017 rett og slett et dårlig år (kald vår), eller så må jeg slutte å degge for bringebærbuskene.

19. juli 2016: Viltvoksende bringebær. Bildet viser også en del av plassen bak bringebærene som vi kaller Anneksplassen utfra tanken om at hvis vi noengang får lyst til – og lov til – å sette opp et anneks vil det havne her. Dette var en stund også påtenkt som kjøkkenhage – i opphøyde bed selvsagt, her finnes nesten ikke jord. I skrivende stund (februar 2019) har vi ingen konkrete planer for dette området. Alt det visne sivet til høyre i bildet kommer fra bekken.
18. juli 2016: Samme dag som mamma brakte tre stiklinger av piletrær, fikk vi også tre bærbusker i presang. Mamma hjelper meg å plante dem.
19. juli 2016: Per, Pål og Espen (= 2 x solbær, 1 x rips). Det er vanskelig å ta bilder av grønne busker mot grønn bakgrunn.  Trærne bak er hassel, og vi har mange slike på tomta. Vi hadde en del kart av hasselnøtter i 2016 som jeg gikk og kikket på – er de modne snart? Vi gledet oss til å høste nøtter på egen tomt, men Nøtteliten kom oss i forkjøpet, gitt! I 2017 hadde disse lite nøtter så Nøtteliten måtte finne maten sin andre steder. Jeg lener mot å tro at 2017 var et dårlig år.
19. juli 2016: Espen, Pål og Per skuer utover Tyrifjorden. Vi la barkestykker rundt buskene, som jeg hadde plukket av stubber på tomta. Dessverre la åkersneglene sin elsk på disse, og jeg byttet dem etterhvert ut med oppsmuldret kjøpebark.

Plantekjøpbonanza 18. august inkluderte noen prydbusker som etter tillatelse fra Plensjefen ble satt ned i plenen.

21. august 2016: Planting av Snøballbusk/Villkrossved: Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”. Denne ble satt ned på hjørnet nedenfor Staudebedet. Akkurat her viste det seg å være bare sand under gressplenen, så jeg måtte grave et veldig stort hull for å finne jord og også for å komme unna en uangripelig stor stein som lå nede i bakken. Busken ble satt ned med god dybde, god jord, hestegjødsel, papp, sand på toppen (fordi det lå så mye sand akkurat her) og proper vanning hele veien og så ut til og trives meget bra. Den overlevde til og med at Eric på et senere tidspunkt kjørte på den med gressklipper så den nærmest ble delt i to. (Han surret den godt sammen, og den klarte seg uten å felle et blad).
28. august 2016: Viburnum får ofte fine farger om høsten, men den har aldri siden blitt så rød som den første høsten. Jeg vet ikke hvorfor. Rundt denne ligger selvsagt mye skrot, stammer, sandhaug, stor stein, verdens største groblad… Slik er tomta vår i 2016 og den vil være sånn i mange år fremover. Vi temmer noen få kvadratmetre om gangen.

Jeg liker busker med mørke blader, så da jeg fant en rødbladet blærespirea til halv pris måtte jeg selvsagt kjøpe den. Spørsmålet var – hvor sette den? Etter noe trasking rundt på tomta endte det med at den fikk sitt eget bed hvor den skal markere en fremtidig sti opp mot Staudebedet og annekset (et godt eksempel på at hagen blir til mens man går).

22. august 2016: Physocarpus opulifolius “Diablo” (evt. “Diabolo”). Denne ble satt ned der plenen skråner opp mot annekset. Planen var egentlig å skaffe seg to eller tre slike, som samlet ville danne en liten hekk, men året etter fikk denne følge av en annen type blærespirea vi fikk i presang, så da blir det blandingsfarger. Her var det forresten også en del leirejord (hvorav noe ble flyttet til fremtidige bekkebed). Jeg begynner etterhvert å innse at leirejord er standarden i lavlandet.
22. august 2016: Så her har jeg en vag plan om at det en gang vil gå en sti opp til Staudebedet og annekset som markeres av blærespirea til venstre – til høyre kommer det såkalte Surjordsbedet smått om senn. Jeg må forøvrig si at jeg har de største valgets kvaler når det gjelder underlaget på gangstiene i hagen.

Når jeg skaffer meg større busker og planter (egentlig når jeg skaffer meg alle typer planter) prøver jeg å lære meg litt om dem. Blærespirea skal visstnok beskjæres jevnlig, gjerne årlig.

Jeg lider av beskjæringsangst. Bl.a. fordi internett (som vanlig) ikke kan bli enig med seg selv: Noen insisterer på å beskjære om våren, andre om høsten og så er det selvsagt forkjempere for å beskjære midt på sommeren. (Og ja, jeg vet dette kan variere fra busk til busk, men det gjør det jo ikke noe enklere). Eric liker å påpeke at om internett er veldig uenig med seg selv så kan det være fordi det ikke er så farlig, Jeg skal uansett prøve meg på beskjæring av denne.

Kanting

Jeg bestemte meg for at det så rotete ut, pluss at det var upraktisk, å ha gress helt opptil hytteveggen og fikk det for meg at jeg skulle teste ut kanting av hytta (Det er godt mulig at dette var ren prokrastinering for å slippe å grave. Jeg hadde nå begynt på Surjordsbedet – altså grave ut Leirehaugen – og det var en tung jobb, mye tyngre enn Staudebedet).

Det beste stedet å teste ut kanting av hytta var på nordsida (altså det som senere ble Skyggepletten).

21. sept 2016: Fjernet gress og ugress nærmest hytta og la ned de flateste steinene fra utgraving jeg kunne finne. I utgangspunktet er det en god ide å resirkulere stein fra tomta, men de består altså ikke gressklippertesten. De er for lette.
30. sept 2016: Mot slutten av september fant jeg noe kantstein som skulle gis bort på Finn.no. Disse skal tåle bilkjøring og dermed hvilken som helst gressklipper. Så kanskje slike er det vi bør gå for? Men så er det sånn at vi bare har vanlig sand (som maur visstnok elsker) så skal vi kante bør vi ha settesand, som typisk leveres i 1000 kilos sekker. Vi må tenke…. Det ble ingen fortsettelse på kantingen før i 2018.
19. juli 2016: Og til sist – et bilde av moskuskattost. Disse har vi viltvoksende flere steder i Leirehaugen og i utkanten av plenen, mye rosa – noe hvit. Vi har blitt glade i disse, de står også lenge i vase. De har visstnok pælerot og er derfor ikke så lette å flytte på. Vi har derfor samlet frø og begynt å lage småplanter.

Bekken og dammen (2016)

Vi har en liten bekk som kommer fra nabotomta i sør og renner inn i et damprosjekt på vår tomt, med en bro over. Rett bak hytta går bekken i et rør, og så kommer den opp i dagen igjen ved det vi nå kaller Skyggepletten og ender i en foss omtrent ved tomtegrensa i nord. Jeg forsøkte å kalle bekken for Ericfloden, men han likte ikke det navnet så vi må finne på et nytt.

Å ha en bekk og en dam åpner for noen interessante muligheter rent plantemessig, men det er også en kilde til bekymring. Som regel har vi lite vann i dammen og bekken, noen ganger kan man gå nesten tørrskodd nedenfor broa. Bekken og dammen fungerer også som naturlig drenering og tar unna når det er mye regn – det er selvsagt bra. Samtidig, når vi har svært mye regn, så flommer dammen over og det kan se ut som om vannet finner sin egen vei og vasker vekk jorda under steinene langs bekken. Det er slettes ikke bra fordi noen av disse steinene veier et tonn så vi vil helst slippe å måtte flytte på dem. Steinene langs bekken er flere steder heller ikke lagt særlig pent, de ligger hulter i bulter. Det vokser en del bekkesiv her som jeg ikke liker. Det oppsementerte damprosjektet har sprukket. Og dessuten liker vånd seg langs bekken. Det var bekymringene.

Da vi overtok hytta var det nesten ikke noe vann i dammen og noe av det første Eric gjorde var å ta opp elvestein, vaske dem og legge dem pent tilbake igjen så det skulle se ordentlig ut når vi fikk besøk…

19. juni 2016: Eric rydder i dammen

Nei, Eric ryddet ikke i dammen. Han fjernet silt og oppdaget at det lå mange runde elvestein nedgravd i silten. Antakelig var det meningen at disse elvesteinene skulle danne en synlig og pen bunn, men bekken tar jo med seg jord og annet og legger det igjen i dammen, som elvesteinene synker ned i. Vi trodde begge at siltfjerning skulle bli Erics Sisyfos-prosjekt, men allerede våren etter oppdaget han spetting, så nå får silten seile sin egen sjø (hvilket den altså ikke gjør, vannet renner unna, men silten blir liggende i dammen vår).

Vi har senere lært at når vi har lite vann i bekken får vi mygg, når det er mye vann i bekken får vi knott, mao: “Bekken stygg gir mygg. Bekken flott gir knott.” Heldigvis er det svært lite mygg og knott på kveldssolterrassen hvor vi stort sett sitter.

18. juli 2016: Mor på besøk og hun har tatt med stiklinger av tre små piletrær som blir plantet i dammen.
18. juli 2016: En av tre piletrærstiklinger. Det var mamma som foreslo at vi skulle legge en stein på hver side, som rotbeskyttelse i tilfelle flom. Veldig forutseende!
18. juli 2018: Dette er en litt annen type piletre, og jeg tror dette er en type man kan flette ting av.
6. august 2016: Himmelens sluser har åpnet seg og regnet har fylt dammen – stakkars piletrær. Vil de overleve?
9. august 2017: Tre dager senere, og den høyeste av dem har fått hodet over vann, litt skjoldete og medtatt, men i live.

I juni friserte jeg bekken for første gang. Grundig. Man kunne ane at det gikk en bekk her, men den var ikke så lett å se. Under første klipping oppdaget jeg at vi hadde nærmest en liten halvøy i bekken.

21. juni 2016: Nedrebekken, før klipping første gang.

Kilmar

Min generøse mor kjøpte også en hengeselje til meg, en Salix caprea “Kilmarnock”. Jeg hadde først tenkt å plante ham på oversiden av dammen, mot naboen, hvor vi trenger litt visuell avstengning mellom tomtene, og gikk i gang med å klippe vekk alskens som vokser på bredden og også nedi dammen. Dette er en herkejobb ettersom bekkesivet stikker og klør i halsen, man blir brent av brennesler og stukket av knott hele tiden.

Etter litt prøving og feiling klarte jeg også å grave et greit nok plantehull, men i det jeg skulle sette ned treet kom jeg i stuss da jeg leste plantelappen hvor det sto “høyde: 0.8 meter”. Jeg hadde lest om hengeseljer tidligere, da jeg fikk treet, men hadde ikke fått med meg at de var slike mini-trær. Inn å google. Joda, dette er nok et podet tre og stammen vokser ikke videre. Siden grenene gjør en sving oppover før de henger kan nok treet få en høyde på litt over en meter, men uansett – Kilmar kunne ikke stå nede ved dammen mot naboen og knapt rekke tujahekken til anklene. Der så han bare stusselig ut.

Dermed gikk jeg på jakt etter nye steder å sette Kilmar. Siden han er kortvokst vil han se litt puslete ut nesten hvorenn han står nær bekken, fordi han vil stå på et nivå under plenen. Men det får så være. Kilmar trenger rikelig med vann, han skal like leirejord og tåle godt og tidvis stå med føttene i vann, slik han må tåle når vi har eksepsjonelt mye regn eller i vårløsningen.

Dermed havnet han på den lille “halvøya” i Nedrebekken som hadde åpenbaret seg under ca. tre søppelsekker med bekkesiv. Dette området ligger bare unntaksvis under vann. Bekkesivet måtte stusses enda en gang (jeg får nesten aldri opp røttene) og etterhvert fikk jeg lagt på et lag med papp for å stagge veksten.

28. august 2016: Kilmar på sin egen halvøy i bekken, etter at jeg har fått lagt på papp og dekket den med jord (noe av leiren fra Staudebedet havnet også her). Senere har jeg rensket av gress og mose på den store steinen bak Kilmar. Den er nå en fin stein å sitte på.
21. september 2016: Bekkesiv blitt klippet et par ganger. Som man ser, steinene ligger virkelig hultert i bultert på østbredden. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med dette, om noe. Antakelig fyller vi bare på med jord mellom steinene og planter der.

Og siden jeg er ny når det gjelder haging – rent for ofte gjør man dumme ting: Jeg hadde veldig mange Iris Hollandica, og noen iris skal jo tåle (like) å ha det fuktig. De fleste irisene havnet i Staudebedet, men noen iris ble hastig satt ned øst for bekken, og noen – mer som en test – ble satt ned i gjørma på vestsiden av bekken. Ingen av disse så jeg snurten til. Det er mulig løkene ble spist av vånd – eller så druknet de bare. Jeg har nå lært at det finnes ulike typer av iris, og Hollandica er nok ikke av den typen som liker å stå i fuktig jord.