Sommerblomster fra frø – noen favoritter

Det har vært juletid. Som mange andre har vi en serie av faste aktiviteter som vi gjør hver jul, og det begynner allerede tidlig i desember. Mye handler om mat, slik som hva vi skal spise hos hvem og når. Etter at vi kjøpte hytta har vi fått en nye tradisjon første nyttårsdag. Vi handler frø på internett! Det er noe av det triveligste vi vet om og jeg kan knapt tenke meg en bedre måte å innlede det nye året.

Vi sår veldig mange planter fra frø, flere enn vi har kapasitet til å ivareta på skikkelig vis. De siste par årene, i det tiden for frøsåing nærmer seg, sier jeg til meg selv at i år skal vi bare så noen få sorter og ha tid til å stelle småplantene skikkelig. Allikevel ender vi opp med altfor mange planter, av altfor mange sorter, rett og slett fordi vi ikke kjenner begrensningens kunst.

Fordi vårt motto tydeligvis er: “Kvantitet framfor kvalitet!” har vi vi lært at vi må styre unna alle planter som er ansett som vanskelige eller bruker urimelig lang tid på å spire. Vi unngår helst også frø hvor beskrivelsen tilsier at hvis de ikke har spirt innen fastsatt tid, skal såpotten innom et kjøleskap et par uker. (Men vi legger gjerne frø i kjøleskapet et døgn før vi sår dem – det er enkelt og kan virke like bra). Vi har også lært at våre egenhøstede frø ofte fungerer mye bedre enn kjøpefrø, men at vi da ikke alltid kan garantere fargen. Vi har også sådd en del stauder fra frø, men her skal det handler om sommerblomster.

Ipomoea eller Praktvindel

Ipomoea purpurea “Knowlians Black” og en enslig hvit “Dolce Vita”

Klatreplante som finnes i utallige varianter, men de aller fleste blir høye, gjerne over 3 meter. Vi kjøpte opprinnelig tre frøposer i ulike farger: En dyp lilla kalt “Knowlians Black”, en hvit “Dolce Vita” og en lysende blå kalt “Heavenly Blue”. Siden har vi fått flere frø i gave så nå har vi dem i alle farger og delvis fasonger ettersom noen har fylte blomster. Ipomoea purpurea “Knowlians Black” er antakelig favoritten hos oss ettersom den har vist seg meget spiringsvillig og voksedyktig, og ikke minst fordi den har en pen farge samt god blomstring. “Dolce Vita” står ikke tilbake når det gjelder hverken spiring eller blomstring, men med sine hvite blomster gjør den noe mindre av seg hos oss. Det er verdt å merke seg er at hver blomst blomstrer tidlig på morgenen, så utover dagen er det bare halvvisne blomster og knopper å se. Ikke nødvendigvis en klatreplante for B-mennesker med andre ord. Men bladverket er jo pent for alle.

Ipomoea tricolor “Heavenly Blue” har en nydelig blåfarge som vi var og fortsatt er svært begeistret for. Dessverre har vi aldri fått noe særlig med blomstring på disse, så vi har sluttet å så dem. Jeg har lest at denne varianten gjerne skal ha lite næring for å oppnå god blomstring, ellers blir det helst bladverk, og vi hadde aldri noe problemer i så henseende. Godt mulig vi tester ut denne igjen i et eget bed uten gjødsling i stedet for å plante den sammen med andre ipomoeas.

Ipomoea er veldig lette å få til fra frø. Vi klipper et lite hjørne av frøene (neglesaks er fint til dette) og bløtlegger dem over natten før vi sår dem. De spirer fort, vokser fort, og trenger raskt støtte. De kan toppes for at plantene skal forgreine seg og man får en tettere plante. Vi må ofte toppe rett og slett fordi plantene blir for høye innendørs. Det er gjerne anbefalt å toppe ned til andre bladpar, men hvis vi er nær utplanting klipper vi bare av det som har blitt for høyt. Det man klipper av er stiklinger som kan bli til nye planter. Vi sår som regel tre-fire per potte, og bruker gjerne høye og smale klematispotter til dette. Vi planter ut alle småplantene samlet i en klump, og så forsøker vi å lede dem i litt forskjellige retninger ettersom de begynner å klatre. Opprinnelig sådde vi ipomoea allerede i februar, men plantene ble for store og uregjerlige, så nå sår vi dem i april, omtrent 5-6 uker før planlagt utplanting.

Ipomoea er ikke glade i lave temperaturer. Noen sier at de ikke tåler under 15 grader, hvilket selvsagt bare er tull ettersom vi stadig vekk har nattetemperaturer under det på våre kanter, også på sommeren. Men de er sårbare i herdingsperioden og henger fort med hodet hvis det blåser for eksempel, dessuten får de lett solskader. De er også sårbare rett etter utplanting, så det er alltid litt nervepirrende å plante dem ut i midten eller slutten av mai, selv etter grundig herding. Så langt har vi ennå ikke mistet en plante etter utplanting – men en gang vil bli den første. De visner ned i slutten av september eller oktober, litt avhengig av hvor kald høsten er.

Ipomoea produserer masse frø og er lette å høste frø av. Hvis du kjenner noen som har denne planten kan du helt sikkert spørre om å få noen. Frøkapselen er lys- eller mørkbrun litt avhengig av sort og helt tørr når den er klar til høsting. Hver kapsel inneholder tre frø. Hos oss selvsår de seg, spesielt på Sørpletten hvor de trives godt. Småplantene er lett gjenkjennelige på bladene. Vi graver opp noen av disse småplantene og setter dem der vi vil ha dem på våren. Disse selvsådde plantene blomstrer senere enn de innesådde plantene, men til gjengjeld kommer de ferdig herdet og innebærer minimalt med jobb.

Ipomoea er en klar favoritt hos oss fordi de er nydelige planter som gjør mye av seg, vokser fort og er lette å få til. Vi har antakelig planter for resten av livet så lenge vi høster frø hver høst.

Ipomoea i blandingsfarger sådd i Fjellhagen hvor de klatrer på et gjerde Eric har bygget på øverste nivå, med hønsenetting mellom bjelkene. I løpet av sommeren blir dette en vegg av blomster og blader.

Susanne med det sorte øyet (Thunbergia Alata)

Dette er nok en klatreplante, men denne blir ikke så høy, mellom 1 og 2 meter, og kan lettere dyrkes i potte. Vi har sådd Susanner hvert år siden vi oppdaget disse i 2018 og har dem både i potter på terrassen samt i ulike bed. De blir typisk noe lavere i potter enn i bed.

Jeg er veldig glad i de vanlige oransje, mens Eric har forelsket seg i den rosa varianten. De kan visstnok ikke fås til fra frø, hvilket tyder på at frø ikke er fargeekte, så Eric kjøper nå stiklinger hvert år og får dem tilsendt i posten. Det fungerer helt fint! Før vi visste om dette, skrev han i desperasjon til en bekjent i England og spurte om han kunne få tak i frø til rosa susanner. Det kunne han ikke, men han sendte ikke mindre enn 4 pakker med frø til en rødlig variant. Vi har sådd noen av disse, men de var altså ikke den klare rosa Eric ønsket seg.

Vanlig oransje susanne i potte ved terrassen – som gjerne klatrer inn i minitomatene ved siden av.

Susanner skal være veldig enkle å få til fra frø, men vi har faktisk strevd med å få tilfredsstillende spiring på disse. Siden disse er Erics yndlingsplante er de hans gebet, og hans tilnærming har vært at man bør så flere i veldig store potter for å slippe omplanting. Men da får vi altså dårlig spiring. Min teori er helt motsatt, at man bør så disse i relativt små potter og heller satse på omplanting. Dette er ikke uten grunnlag. En gang sådde vi susannefrø i en gjennomsiktig plastboks det hadde vært småtomater i, og kunne observere hvordan rota strekte seg helt til bunnen før det kom antydning til en spire over jorda. Jeg tror altså at de trenger litt trengsel. Vi har blitt enige om at vi neste år skal prøve min metode, altså så i små potter og heller plante om.

Uansett, vi høster frø fra våre oransje susanner og har nok frø til å eksperimentere. Vi kommer sikkert også til å så noen av de rødlige “Blushing Susie” som vi fikk i gave. De rosa må vi nok også i fremtiden kjøpe som stiklinger ettersom det ikke er sjans for at vi skal klare å vedlikeholde planter fra egne stiklinger over vinteren. Stiklingene for 2023-sesongen er allerede bestilt.

Rosa Susanne som har begynt å klatre i nordenden av Staudebedet. Kjøpt som stiklinger.

Nicotiana alata “Grandiflora” eller Stor Blomstertobakk

Nicotiana er en annen sommerblomst som finnes i utallige varianter og farger, men her snakker vi om den som blir høy, Nicotiana alata, som på norsk blir kalt Stor blomstertobakk evt. Vingetobakk. I følge frøbeskrivelsen skal den bli opptil 80 cm, men hos oss blir den godt over en meter.

Det er ikke superenkelt å få til disse fra frø. Dvs. de spirer lett, men frøene er bittesmå, det er lett å få for mange spirer per potte, og småplantene er sprø og brekker lett ved omplanting. På den annen side tåler de utrolig mye, også at de brekker ved omplanting. Uansett, best å så litt for mange og heller fjerne noen spirer. De tåler herding godt.

Vi har sådd disse i flere år nå og prøvd dem ut på ulike steder. De skal tåle en del skygge, og de har blomstret på Skyggepletten, men kom veldig seint og gjorde ikke veldig mye av seg. Vi har landet på at det beste er å plante 10-12 stykk ganske tett sammen (og vi planter mye tettere enn anbefalt på frøpakken) på et sted som får relativt mye sol. Utover sommeren vokser de sammen til en formidabel busk full av hvite blomster som både dufter godt og som lyser i skumringen.

De er utsatt for snegleangrep rett etter utplanting, mens plantene er små. De vokser raskt til kraftige planter hvor snegleangrep er mindre sannsynlig. De blir høye og har en tendens til å legge seg utover sommeren, så det kan være greit å ha noen støttebøyler i bakhånd. De selvsår seg i noen grad hos oss, så da graver vi opp noen av de småplantene vi finner og setter dem dit vi vil ha dem. Vi har ennå ikke høstet frø fra disse siden den frøpakken med 1000 frø vi kjøpte for noen år siden fortsatt viser seg særs spirevillig. Den største samlingen har vi i Surjordsbedet som er godt synlig fra stuevinduet. Vi hadde opprinnelig tenkt å plante noe varig her, en blomstrende busk eller høy staude, men jeg har blitt så glad i å se disse fra stuevinduet om kvelden at jeg tipper vi kommer til å ha dem her i noen år til.

Nicotiana alata “Grandiflora” i tidlig skumring.

Mislykket samplanting av ulike nicotiana i 2019. Vi vil aldri blande høye og lave sorter igjen. Også de lavere sortene i forgrunnen, Nicotiana x sanderae, har hatt god spiring og oppført seg som fine sommerblomster hos oss, men det er den store “alata” vi satser på hver sommer, og da trenger vi rundt 10 planter for å få en ordentlig busk; ikke noen få stusselige planter som på bildet.

Californiavalmue (Eschscholzia)

Dette er en ett-årig plante som er uovertruffen for våre forhold flere steder på tomta, ikke minst i Fjellhagen. Den trives nemlig godt der det er mye stein og skrint med jord. På bildet under står den et sted hvor det bare ligger et tynt jordlag over berg, hvor få andre planter ville klart seg. De selvsår seg i stor grad, og sprer seg gjerne til hagestier og nærliggende bed, men er lett gjenkjennelige og lette å luke. Overlatt til seg selv vil man få flest gyllengule blomster på sikt. Vi har frø fra en lang rekke sorter, og Eric høster frø fra favorittene hvert år i et forsøk på å opprettholde en fargeblanding. Frøene direktesås i siste halvdel av mai. Eric luker og raker bedene litt før han vanner, sprer frøene utover og så raker dem såvidt nedi jorda.

Hovedsaklig selvsådd Californiavalmue som nærmest står på steingrunn.

Senhøstes. Eric høster frø fra Californiavalmue. I bakgrunnen til høyre kan skimtes rosa Susanne som omkranser et viltkamera.

Georginer/Dahlias

Det er mange som tror det er forskjell mellom “ekte” georginer fra knoller, sommergeorgine og frøsådd georgine, men i følge min autoritet på feltet (min avdøde mor), er alt georgine. Det handler om at plantene trenger tid på å utvikle knoller, og ikke alle frøsådde eller stiklingsformerte planter klarer det i løpet av et år.

Min mor pleide alltid å grave opp georgineknoller og overvintre dem, og fikk selvsagt store og fine planter ved å gjøre dette. Jeg følte en stund på et visst press til å gjøre det samme, men vi har ikke noe godt lagringssted for overvintring av knoller. Heldigvis er det uhyre enkelt å så georginer fra frø. Av de innesådde plantene er disse klart blant de enkleste. De spirer lett og utvikler seg fort til kraftige småplanter som er lette å prikle om. Dernest trives de i enkeltpottene sine og vokser seg større og større til det er på tide å plante dem ut. Ikke sutrer de i herdingsperioden heller. Vi har til dags dato ikke fått solskader på georginer. Etter utplanting, mens plantene er små, kan de være utsatt for snegleangrep. Hvis vi ser antydning til slikt legger vi Ferramol rundt plantene.

Det bør sies at vi bare har erfaring med en frøpakke så langt, men det er en blandingspakke hvor noen blomster har enkle kronblader, noen har doble og noen er pinnata, så sånn sett føler jeg vi har erfaring med litt ulike sorter. Den typen vi har blir høy, gjerne godt over en meter, og trenger støtte utover sensommeren og høsten. Vi planter ut disse i grupper på 5-7 planter som etterhvert vokser sammen til en blomstrende busk som står til frosten tar dem sent i oktober eller i november. Noen av våre frøsådde planter rekker å utvikle knoller i løpet av sesongen, men ikke alle. Hvis man får knoller kan de selvsagt graves opp og oppbevares over vinteren hvis man har anledning til det. Vi pleier også å kjøpe noen såkalte sommergeorginer hvert år. Disse er visstnok ofte produsert av stiklinger, så ikke alle vil rekke å danne skikkelige knoller før høsten, men noen av våre sommergeorginer har gjort det, vi har bare ikke prøvd å overvintre dem.

12. november 2022 er det nesten bare gule georginer igjen, mens vi har hatt en rekke farger i løpet av sommeren fra denne blandingspakken med frø. Jeg syns det viktigste å merke seg er at de fortsatt står strunkne og med blomster medio november etter å ha blomstret kontinuerlig fra medio juli. Disse er over en meter høye (og passer derfor best bakerst i bed). Vi vil fortsette å satse på frøsådde georginer, og jeg gleder meg til å prøve flere sorter.

“The usual suspects”

Vi sår selvsagt en del av de vanlige favorittene, slik som blomkarse, ringblomster, løvemunn, lobelia og blomsterert.

Blomkarse er en av de sommerblomstene jeg vokste opp med, og derfor ikke vurderte de første par årene etter av vi kjøpte hyttehagen. Jeg tenkte på den som litt for vanlig og kjedelig, dessuten var våre fargepreferanser den gang i retning rosa, lyslilla, hvit… duse farger. Nå er vi over på rødt, oransje og gult, farger som synes godt på avstand, hvilket blant annet gjøre seg godt i Fjellhagen. Her passer blomkarse perfekt, ikke minst fordi den gjerne ikke skal ha for næringsrik jord for å blomstre ordentlig. Vi har både klatretypen, som kan bli over 2 meter, samt lavere typer, og her tror jeg “Alaska” er en favoritt. Forresten, klatretypen trenger selvsagt noe å klatre på og trenger ofte litt hjelp til dette i begynnelsen.

Blomkarse kan som kjent sås direkte i bed ute når jorda er klar, men for å tjuvstarte litt har vi begynt å så noen i potter som settes i plastbokser med lokk på terrassen. Lokket taes av på dagen for solherding. Dette sparer oss for noe bry med innesåing, fordi vi synes all ut- og innbæringen for å herde plantene kan være et styr. Samtidig får vi noe tidligere blomstring på den måten. Blomkarse er som kjent spiselig og vi har så langt brukt blomster i salat, men ennå ikke prøvd oss på pesto av blader eller kapers av frø. Veldig lett å høste frø fra. De løsner lett fra planten når de er klare, og jeg pleier også å plukke opp nyslupne frø fra bakken før de har rukket å bli våte og mugne.

I april sår vi blomkarse i potter og setter i plastkasser med lokk på terrassen. Blomkarse trenger en viss temperatur for å spire, så kan bruke litt tid. Til gjengjeld kommer de opp ferdig herdet og klare til utplantning. Vi bruker også slike plastkasser med lokk til herding av innesådde planter for å minske ut- og innbæring i herdingsprosessen. Dessuten har vi begrenset med plass til småplanter innendørs. I det vi har siste runde med innesåing i overgangen mars/april, så må noen planter flytte utendørs.

Ringblomster var også en av de jeg vokste opp med, og derfor opprinnelig tenkte på som litt for vanlig. Dessuten er det mulig at ringblomster – som blomkarse – gikk litt av mote i det alle skulle ha fargesvake pastellhager. Det finnes riktignok både ringblomst og blomkarse i duse farger, men de vanligste typene er fargesterke.

For oss som graver ut nye hager er ringblomst gudesendt for å fylle ut et bed. De er også veldig lette å høste frø fra, skjønt det kan være litt vanskelig å vite hva som er frø og hva som er hams. Det spiller egentlig ikke så stor rolle når du skal bredså utendørs. Man kan virkelig bare strø frøene rundt i et nyutgravd bed og så vil de spire. Dessuten selvsår de seg der du har hatt dem tidligere. Spirene er lett gjenkjennelige, slik unngår man å luke dem om man ikke vil. Ringblomster er veldig glad i å lage frø. Hvis man renser (deadheader) visne blomster, har man blomstring til langt utover høsten. Vi bruker kronblader som pynt i mat, både ferske og tørkede (de tørkede blir litt seige, så best å bruke sparsommelig). Ringblomst brukes også i kremer og salver, men det har vi aldri prøvd oss på. Jeg tror vi kan kåre ringblomst til den sommerblomsten det er lettest å ha med å gjøre.

Løvemunn: Jeg tror disse gikk av moten en stund også, men jeg forstår ikke hvorfor. Løvemunn er fantastiske sommerblomster som finnes i ulike høyder og alle farger – alle er nydelige og gjør seg veldig godt i buketter og dessuten er de humlemagneter. Vi har begynt å så noen løvemunn i potter som vi setter i plastbokser på terrassen for å få tidligere blomstring (tilsvarende blomkarse, se ovenfor). Men det er egentlig ikke nødvendig ettersom løvemunn blomstrer fint ved direktesåing, skjønt noe senere. Bare å strø ut, med andre ord. Dessuten selvsår de seg i noen grad.

Alle de ovennevnte plantene produserer mengder med frø som det er lett å høste. Hvis du kjenner noen som har disse plantene kan du helt sikkert spørre om å få frø.

Lobelia har vi derimot aldri prøvd å høste frø fra. Lobeliaplanter kan man fortsatt få kjøpt relativt rimelig i 6- og 10-pakninger, så har man begrenset med plass (hvem har ikke det?) så kan man satse på å kjøpe småplanter i stedet for å så dem. Grunnen til at vi sår lobelia er at plantene er så vidunderlig enkle å ha med å gjøre, vi får større variasjon, samt at de har et stort bruksområde hos oss. Vi bruker dem fremst i en lang rekke bed og bruker dem også til å fylle ut potter på terrassene. Etter den verste kulden har gitt seg, bruker vi pallekarmer med lokk til herdingsprosessen. Lobelia er de første som blir flyttet ut hit fra vinduskarmen, og de stortrives i disse kassene, selv når temperaturen går ned mot null.

Vi bruker også pallekarmer med plastlokk til herdingsprosessen. Vi ender gjerne opp med flere hundre småplanter, og jo fortere vi får dem ut av huset, jo bedre er det. Lobelia er en av de første som flyttes ut.

Blomsterert Jeg vokste opp med duften av blomsterert. Vi ble oppmuntret til å plukke dem av moren min ettersom dette er en av de blomstene som jevnlig må høstes for ikke å gå i frø, og hva er da bedre enn å regelmessig sette en bukett av nydelige utformede og duftende blomster i en lav vase på bordet? Jeg kan ikke være foruten disse og har dem flere steder på tomta. Jeg sår dem slik min mor har lært meg – i toalettruller (et frø i hver) satt sammen i en resirkulert boks av passe størrelse, for eksempel en iskremboks som kan ta cirka 15 ruller. Poenget med dette skal visstnok være at blomsterert ikke liker at noen rører ved røttene. På dette viset kan man ved utplanting sette en og en toalettrull med plante ned i jorda uten å forstyrre røttene.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye hold det er i dette. Muligens tåler blomsterert all slags hardhendt behandling. Jeg har i hvert fall hørt at de tåler kaldere temperaturer enn jeg opprinnelig trodde, så jeg tror vi skal begynne å sette disse i plastbokser på terrassen sammen med blomkarse og løvemunn. Altså etter at blomsterertene har spirt, for på spiringstemperatur er de nok fortsatt litt kresne.

Sorter vi er spente på i år

Vi har allerede en anseelig frøsamling så prøver å holde litt igjen når det gjelder å bestille flere. Av nye sommerblomster for i år er vi spesielt spente på rød kuleamarant “Strawberry Fields”, duggsalvie “Fairy Queen” og japansk myrt “Pink Shimmer”. Sistnevnte kan overvintre, men kun innendørs, så jeg håper vi kan få en fin blomstring i løpet av kun en sesong med tidlig såing.

For oss som har for mange frø, kan det være fristende å gi bort noen. Jeg falt for fristelsen og laget en adventskalender til hyttenaboen som er like hagegal som meg.

Å lage en frøadventskalender var veldig morsomt, og jeg inkluderte selvsagt bare frø som jeg visste kunne være av interesse for mottakeren. Uansett, siden hun også kjøper en del frø lå det med en klar instruks om at hun slettes ikke trengte å så alle frøene. Vi kan alle bli litt stresset i så henseende.

Utgraving av nye bed (2022)

Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.

Marianne – Leirehaugen: 3-0

Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.

Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.

21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn.

21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet.

7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.

Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.

11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem.

11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

Stien opp til Fjellhagen

Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?

Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?

Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.

10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen.

Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig.

9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.

Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.

Ny trappeterrasse, hagesti, plantetrapp – og en gryende interesse for blomsterdekorasjon

Jeg føler at vi ikke har fått utrettet så mye på Vedutten i år, men når jeg ser gjennom bildene fra årets sesong så ser jeg at det har skjedd ganske mye.

Ny trapp til annekset

Vi hadde en enkel tre-trinnstrapp opp til annekset. Trappen var litt morken i det vi overtok hytta, og da Eric en morgenstund for et par år siden tråkket tvers gjennom det midterste trinnet, så skjedde ikke det aldeles uventet. Vi skrittet over som best vi kunne en måneds tid, men i det maurmannen kom på besøk – bærende på tungt utstyr – skjemtes vi nok til å gjøre noe med saken. Vi har altså byttet ut deler av denne trappa tidligere. Dog var det åpenbart at det trengtes grundigere arbeid. Så vi hyret to dyktige tømrere til å lage en litt større trapp som også fortsetter videre opp i skråningen, slik at vi slipper å gå via sørsiden av tomta hver gang vi skal opp i Fjellhagen.

16. mai 2022: Tømrere har vært på befaring og Eric har påtatt seg å fjerne mesteparten av en stubbe som delvis står i veien. Denne stubben brukte Eric til å ta en snarvei opp i skråningen, skjønt det krevde et høyt og langt skritt – nærmest et byks (jeg måtte bruke alle fire hvis jeg skulle opp denne veien).

Stubben hadde morknet i løpet av vinteren, så i det Eric skulle ta sitt sedvanlige lange byks via stubben for å komme opp i Fjellhagen, ga den etter og han fikk et stygt fall. Heldigvis slo han seg ikke så veldig, men det er nok en smule hevnlyst som ligger bak i det han prøver å jevne denne stubben med jorda. Ikke det at hevnlysten hjalp så meget. Innenfor det råtne treverket ytterst var det stålved. Minst ett motorsagkjede ble slitt ut.

20. mai 2022: Da har vi fått en solid trapp, som også fungerer som en fin sitteplass. I tillegg fortsetter trappen opp i skråningen. Vi kommer antakelig til å forlenge rekkverket når vi får anlagt et bed på det første platået man kommer til i denne delen av Fjellhagen. Der ligger det stort sett stein og lite jord, så en utfordring, men akkurat den type utfordring er vi kjent med. Eric har blitt svært begeistret for lokale håndverkere. De gjør skikkelig arbeid og effektivt, ofte til en lavere pris enn forventet. Dernest lar de Eric få se på så han kan lære noen triks.

Gressklipperstall

Vi har krypkjeller under hytta, med berg som skråner, så det er bare på østsiden vi har dugelig takhøyde og får brukt kjelleren til lagring av alskens hageutstyr. Men under nordsiden av hytta, bak vedstabelen, så det ut som om det kunne være plass til lagring av noe mer….

5. juni 2022: Tømrerne laget også en dør i panelet på nordsiden av hytta og slik har vi fått tilgang til et lite rom som skal bli en ny bod. Eric legger gulv på jordgulv. Resultatet er i perfekt vater!

Boden blir en gressklipperstall, og Eric bygget også en rampe for å kunne trille klipperen opp og ned i stallen sin. Det er ikke en spesielt romslig nybod, men det gjør ting lettere for oss ettersom det begynte å bli fullt under hytta. Vi måtte f.eks. trille ut to trillebårer for å komme til gressklipperen når den sto bakerst. Nå er den lett tilgjengelig. I nyboden har vi også plass til noen andre ting, slik som blåtralla som er uvurderlig å ha, men som ikke så ofte er i bruk, og kjekt-å-ha-ting, slik som ruller av hønsenetting.

Ny grussti

Vi fikk også anlagt en ny sti bak Hasselstua, eller det er vel egentlig en forlengelse av en tidligere sti. Etter at jeg hadde fjernet en del jord, viste det seg at det her går et markant steg ned på nordsiden. Dermed endte jeg med å bygge et lite bed i enden av stien (blant annet med steiner gravd ut herfra). Det gjenstår å ferdigstille en liten to-trinns trapp opp til stien fra plenen.

9. juli 2022: Det er ikke mange metrene med sti det er snakk om, men det er allikevel en jobb. Vi har veldig mye rotugress og på viltvoksende mark holder det ikke å luke. Jeg fjerner hele det øvre jordlaget og tar bort alle røtter jeg ser i samme slengen. Jorda lagres i blå byggvaresekker. Bare for dette lille strekket tipper jeg det ble 10 sekker, skjønt de er ikke fylt med mer enn at jeg klarer å løfte evt. slepe dem. Dernest håper jeg alltid å finne stein jeg kan bruke til å bygge mur. På bildet har jeg fjernet jord/ugress, bygget opp et bed i enden med stein utgravd herfra, dekket til med aviser der jeg skal dyrke timian e.l. som bunndekker, og dekket stien med skrotstein samt trampet over denne skrotsteinen noen ganger og fylt på der den synker ned i leira.

Vi legger dukdekke på alle stier. Det forhindrer ikke alt ugress, men minsker invasjonen betraktelig. Vi ble opprinnelig anbefalt å legge subbus på duken, så stampe subbusen, før vi la grus. Ettersom det har vist seg at flere ugresstyper trives godt i subbus, har vi sluttet med det og legger grusen rett på duken. Dog legger vi gjerne et dekke av skrotstein under duken, ettersom vi har en del leire i jorda. Dessuten er det en fin måte å bli kvitt mellomstor stein på, slike som er for store til å bli stidekke, men for små til å brukes til murbygging.

Etter at vi har lagt opp kantstein på vestsiden til venstre (også gravd ut fra tomta) for å forhindre at grusen renner av gårde, er det bare å fylle på med noen trillebårlass og så rake utover. Det er grunnarbeidet som tar tid.

I enden av stien laget jeg altså et lite bed, som denne vinteren blir brukt til overvintring av delte vår- og nåleflokser. Vi får håpe de klarer seg. Det er også et smalt bed langs stien til venstre som vil danne bakveggen til Hasselstua. I år hadde jeg noen erteblomster til overs som ble plantet her, og jeg tipper vi vil sette erteblomster her neste år også. Noe som ikke blir altfor høyt, men som allikevel kan danne en bakvegg. Dessuten lukter erteblomster så godt.

Eric bygget også en plantetrapp i år. For oss er dette en bruksting, ikke for utstilling. Denne har vist seg utrolig nyttig. Vi sår en del planter fra frø, og her setter vi småplanter som er ferdig herdet, men hvor det av ulike grunner ikke er tiden for å plante dem ut i bed ennå. Samme med stiklinger. Jeg finner også selvsådde planter når jeg luker, som jeg gjerne vil ha, men ikke akkurat der. Opp med dem, sett dem i en potte med jord på plantetrappa til jeg vet hva jeg skal gjøre med dem. Denne står på østsiden av hytta hvor plantene får sol på morgenen og formiddagen, men ikke ellers, dermed tørker ikke plantene så lett ut. Dessuten står alle pottene på brett slik at jeg kan vanne litt ekstra søndag ettermiddag. Allikevel skjer det at plantene er pjuske når vi ankommer hytta fredag ettermiddag og vanning av disse er ofte det første jeg gjør på vei fra bilen og inn. Vi har satt en tønne med vann og en vannkanne ved siden av for å gjøre det enkelt å vanne.

Når det gjelder nytt av i år bør kanskje også nevnes blomsterdekorasjon. Hytta vår har vært noe undermøblert inntil nylig, men ettersom vi arvet noen møbler fra en tante har vi fått bedre plass til å ha blomster inne, hvilket selvsagt oppmuntrer til å ta inn blomster fra hagen. Det har vi i liten grad gjort før, men i år har vi hatt stor glede av å sette sammen buketter. Denne dekorasjonen står Eric for. Han mener han har kommet i kontakt med sin indre blomsterdekoratør.

Bønner – til pryd og til spise (mye mat på liten plass)

En eller annen gang bør jeg skrive en blogg om hvordan fylle en hage med vekster for noen få hundrelapper i løpet av en, eneste sesong, og så ha planter for resten av livet. Den må nesten bli frøbasert, så selvsagt vil ringblomster og blomkarse være med, jeg ville også anbefalt prydtobakk (Nicotiana alata), Eric vil definitivt anbefale valmue, dernest må vi selvsagt nevne akeleie, og så….

Den bloggen får bli til en annen gang ettersom det her skal handle om bønner, skjønt bønner vil få en prominent plass i et slikt innlegg.

Vi har tre sorter bønner i år: Grønne prydbønner (Phaseolus coccineus, “Prizegewinner”), fiolette brekkbønner/purpurbønner “Cosse Violette” samt gule voksbønner “Neckargold”. Alle klatrer og blir høye og gir masse mat på liten plass. La oss starte med de viktigste.

14. august 2022: Innhøsting av bønner har såvidt begynt for de gule og de lilla, mens de grønne prydbønnene har vi høstet og spist av i vel tre uker allerede.

Prydbønner (Phaseolus coccineus; Runner beans)

I Norge kalles disse “prydbønner” og det første året vi sådde disse tenkte vi på dem som prydplanter og satt dem i diverse utkantbed hvor de kunne klatre. De kom med en del pene røde blomster, men vi syntes ikke blomstringen var tilstrekkelig til å erstatte andre klatrende sommerblomster som er lette å så fra frø, slik som ipomoea. Derimot var mengden av bønner de produserte litt overveldende på oss. Hva gjør vi med alle disse bønnene?

Man spiser dem – selvsagt. Passer man på å høste dem tidlig smaker de riktig godt som ferske bønner, altså spist med belgen og alt. Trikset er å søke etter oppskrifter på engelsk, altså “runner beans” – da finner man hundrevis. Vi tilbereder dem gjerne ved å fjerne topp og bunn, kutte resten i passende biter på vel 2-3 cm, og gi dem det par minutters oppkok i saltet vann. I en annen kasserolle har vi smør eller olje, litt hvitløk, kanskje litt løk eller vårløk i tillegg. De kokte, avrente bønnene has i kasserollen med smør og løk, dernest tilsetter vi brødsmuler eller knuste krutonger og litt parmesan. Smaker kjempegodt som lunsj eller som tilleggsrett til de fleste middager.

Prydbønner er også gode å spise som tørkede bønner. Igjen, søk på engelsk og du finner hundrevis av oppskrifter (“dried runner beans recipes”). Alle tørkede bønner bør bløtlegges først for å forkorte koketiden, men hvor lenge de trengs å bløtlegges avhenger av hvor lenge de har tørket. Uansett, dette er store og kjøttfulle bønner, så beregn god tid for bløtlegging, helst over natten (8-9 timer).

Hvordan best tørke bønnene?

Det beste er om bønnene kan henge å tørke på planten. Når belgen er gulbeige, tørr og sprø, er de klare til og høstes. Det klarer vi ikke alltid å få til i vårt klima, så noen høster hele planten og henger den opp i drivhuset. Det kan ikke vi, fordi der er det som regel fortsatt fullt av tomatplanter med grønne tomater vi gjerne vil ha modnet, og så kommer senhøsten og vi tilbringer mindre tid på hytta. Vi høster de belgene som er modne etterhvert, og til slutt må vi også ta de grønne belgene, dvs. bare de som har svulmet med store bønner. Resten graver vi ned i bedet sammen med plantene for å tilføre nitrogen og generelt grøntfor.

Siste innhøsting for i år, er de ikke pene? Vi har fått en del bønner som har tørket mens de henger på planten i år, men ikke så mange som tidligere år. I år prøvde vi oss på å høste en del grønne bønner og fjerne belgen for å tørke dem innendørs. De lilla bønnene er tørkeklare, dess mere rosa de er, dess mindre modne er de. De rosa ble litt skrukkete i tørkningsprosessen, så de endte opp i bokashien, men det er godt mulig det hadde vært greit å spise dem. Neste år skal jeg prøve å tørke hele belgen innendørs. Bønner i grønne belger blir forresten lett skadet når man åpner dem. Det rosalilla belegget får lett rifter.

Brekkbønner og voksbønner

Jeg antar at disse også kan spises som tørkede bønner, men jeg har ikke funnet noe om det på internett. Disse typene dyrkes uansett som grønnsaker, altså for å spises som ferske, grønne bønner, med belgen og alt. Alle bønner bør som kjent varmebehandles før de spises, men spesielt voksbønner er gode også når de er kalde og kan gjerne taes med i en matpakke.

Har man for mange av disse, er det best å høste dem før de blir for store eller bulkete (det betyr at de har blitt treete) og heller fryse dem ned. Bønner bør forvelles før frysing, altså gis et par minutter i kokende og lettsaltet vann, så kjølnes ned, før man fryser dem i porsjonspakker.

Bønner er planter som krever lite og gir en masse. Man får mengder med kvalitetsmat på liten plass. I tillegg til avlingen, samler plantene nitrogen fra lufta og gir til jorda gjennom røttene, hvilket gir bedre betingelser for andre planter neste år. Jeg har lest at etter avling bør man grave ned hele planten ettersom en del av næringen planten har samlet finnes i stilk og blader. Dernest er det veldig lett å samle frø til neste års avling. Vi har lagt til side de beste bønnene/frøene fra årets avling med tanke på neste år.

Nytt rom i hagen: Hasselstua (i år bønnebed)

I Norge setter vi møblene langs veggene. Så ser vi på TV – spesielt fra USA – at de kan finne på å sette en sofa midt i rommet. Noen prøver seg derfor på det, men hovedregelen er at møbler skal stå inntil en vegg. Og slik anlegger vi gjerne bedene våre også – langs kantene. Dermed sitter det langt inne å lage et helt nytt hagerom på en åpen flate, i hvert fall for meg. 

Men i år har vi gjort nettopp det. Bygget et rom av hassel – midt på plenen. Det føles nærmest uhørt. Det vil si, rommet er ikke ferdig ennå, men det blir ferdig neste år. 

Noe har vært i emning en god stund. Vi har en veldig lang plen, nesten 40 meter, og jeg har lenge tenkt at jeg burde dele den opp, men var veldig usikker på hvordan gjøre dette. Så var det dette med at vi har mye hassel på tomta, og for et par år siden oppdaget jeg «hazel rods» på internett, altså flettede moduler av hassel som brukes til gjerder eller bedkanter, ikke minst i Storbritannia. Og det sitter litt langt inne å innrømme dette, men inspirasjonen for endelig å sette i gang kom faktisk fra Plantasjen – av alle ting. Vi tenker på Plantasjen som en litt kjedelig kjedebutikk hvor vi sjelden finner noe vi har lyst på. Men det er forskjell på de ulike utsalgene. På Kolsås i fjor laget de en fin utstilling av ulike hagerom, og det var da jeg så hvor komfortabel Eric følte seg på en benk omgitt av planter på alle kanter, at jeg fikk idéen om at måten jeg skulle dele opp plenen på var å lage et eget rom hvor man kunne sitte aldeles omsluttet av planter. 

5 sept 2021: Eric i et av hagerommene utstilt på Plantasjen på Kolsås

Hensikten med Hasselstua er altså å dele opp Lavlandet eller plenen i to ulike rom – eller storstuer om man vil, fordi dette blir store rom. Men selve Hasselstua skal være et intimt rom hvor man er omgitt av planter i opphøyde bed, slik at man sitter blant alle blomstene i motsetning til å se ned på dem, slik man gjør når de står i bed i bakken.

3. april 2022: Hvor langt og bredt bør rommet være? Jeg prøver å bestemme dimensjonene ved hjelp av ekstra pallekarmer, lånt sofa og avkappede grener. På den tiden hadde jeg faktisk tenkt å bruke pallekarmer for å lage opphøyde bed. Det var først senere jeg kom på at dette var en god mulighet for å teste ut bed av hassel.

1. mai 2022: Våren er her omsider, gresset grønnes og Mariannes hjerneceller har endelig begynt å fungere. Hva om jeg bygger de opphøyde bedene i hassel i stedet? Jeg har vært rundt om på tomta og høstet de første hasselbuntene.

1. mai 2022: Det skal ikke mange runder med fletting til før jeg forstår at jeg har gjort to fundamentale feil. Så mye for funksjonen av Mariannes hjerneceller. Tradisjonelt blir “hazel rods” flettet rundt hasselstokker, og i en lengde. Så monteres lengdene sammen til for eksempel et rektangulært bed. Pålene vi har kjøpt er for kraftige og vil synes, men en mer fundamental feil er at hvis man fletter rundt – nord, øst, sør, vest – slik jeg trodde var lurt, så vil man få større gliper mellom hver hasselpinne fordi da lar de seg ikke presse tett nok sammen. Se det hadde ikke jeg tenkt på. Jeg hadde tenkt på at siden vi høster hassel av ulik lengde og tykkelse – og ikke kjøper et sett med nye hasselskudd dyrket for dette formålet – så ville resultatet bli noe ujevnt. Vel, nå blir det ekstra ujevnt.

16. mai 2022: Det får så være med disse ekstra glipene. Jeg fletter inn tynne grener sammen med tykkere grener for å fylle i som best jeg kan og satser på at det vil synes mindre når bedene er fulle av planter og over tid. Nå er det viktigste å få ferdig det lave bedet i forgrunnen, fordi her skal det i år stå bønner. De har blitt forhåndsspirt innendørs, men nå roper de på å komme ut i et ordentlig bed.

Jeg synes vi har hassel overalt på tomta, men det gikk med mye mer enn jeg trodde. Jeg gikk fort tom for de beste skuddene og måtte snart bruke emner jeg hadde latt stå i første omgang fordi jeg syntes de var for tykke eller for krokete. I mai ga jeg opp å få klart et høybed nummer 2 i år, ettersom vi ikke hadde nok hasselemner.

Bedet i forgrunnen er bare 30 cm høyt, men bygget over plenen og uten dekke i bunn, så jordsmonnet strekker seg et stykke nedover. Jeg gikk over jordstykke i midten med en høygaffel og stakk en del hull og bendte litt, men fjernet ikke plenen før jeg la jord over. Jeg har hørt at det ikke er anbefalt, men vet ikke hvorfor. Når jeg har gravd ut bed tidligere så har jeg snudd stykkene med gress på og gravd dem ned. Meitemarken elsker dette og gjør kort prosess med gresstustene. Jeg kan ikke se noen prinsipiell forskjell på å grave ned gresstuster, og det å legge jord på toppen.

5. juni: Den første portalen er på plass, bønnene er plantet i det lave bedet til venstre og har fått et temporært klatrestativ bestående av gamle, kappede ungtrær. I år står plantene som skal klatre på portalen i forgrunnen i potter i stedet for i egne bed i bakken.

Jeg hadde egentlig tenkt at vi skulle bygge en gedigen portal i hver ende, hvor planter kunne klatre på to sider. Men siden jeg skulle teste ut og vise til Eric hvordan det ville bli med portaler midt på plenen, gikk jeg opp i skogholtet vårt og hentet et par ungtrær vi hadde kappet for flere år siden og lagt i utkanten av tomta. Rundt disse surret jeg en del kvist, mye fra årets beskjæring av solbærbusker, med en nylonsnor jeg fant på annekset. Vi monterte disse temporært ved hjelp av strips festet til påler som allerede var satt i bakken. Nå som jeg har gått og sett på dette en stund, synes jeg det passer bedre til hasselbedene å bruke en slik robust portal, enn en mer formell portal bygget av impregnert plank slik jeg opprinnelig hadde tenkt.

Å lage denne portalen var for øvrig et superenkelt prosjekt. Det tok meg under en time å lage høyre og venstre emne av ungtrær og kvister vi hadde liggende og kanskje en halv time å montere dem siden vi allerede hadde påler slått ned i bakken, men for monteringen var det greit å være to personer. Siden denne ble laget kun som en demonstrasjon, så var den litt skjev i utgangspunktet, og har blitt enda skjevere over sommeren. Jeg må stive den opp ved å tilføye noe mer kvist neste år. Det går sikkert greit. Solbærbuskene viser tegn til å trenge en kraftig beskjæring neste år også. Det var heller ikke spesielt tidkrevende eller vanskelig å lage bedene – det som tok litt tid var høsting av hassel.

17. juli 2022: Da begynner bønnene å gro til. Først ut med blomster er prydbønnene, men i år har vi i tillegg gule voksbønner og fiolette brekkbønner. Bønner er som kjent nitrogenbindere og jeg vil grave ned plantene i bedet etter innhøsting. Neste år ønsker vi å ha klatreplanter med blomster i dette bedet. I forgrunnen har jeg satt en squashplante inntil en vegg fra en avlagt barneseng i håp om at den ville klatre. Noen squashplanter gjør det, og det virket så kult å kunne dyrke squash i høyden, ettersom de tar veldig mye plass på bakken. Vel, vel – ingen av mine squashplanter viste det minste tegn til å ville klatre i år. Jeg sådde de frøene jeg hadde, men antar jeg bør lete spesielt etter klatrende squashplanter (med slyngtråder) i fremtiden.

21. juli 2022: Det viste seg at vi har tilgang til mer hassel, ettersom vi har en vei som må røktes. Da blir det opphøyd bed nummer 2 allikevel. På’n igjen. (Første lass – det gikk med 10-15 ganger så mye som på bildet).

28. juli: Da er høybed nummer 2 på plass. Pålene er enda ikke kuttet ettersom det kan tenkes jeg tilføyer noen ekstra hasselgrener for å gjøre bedene litt høyere neste år. Jeg får se når benken mellom dem kommer på plass.

Vi valgte å fore bedene med en duk på kantene (ikke i bunnen) før vi fylte dem med jord. Det hadde vi antakelig gjort uansett, også hvis jeg hadde klart å lage mindre gliper mellom grenene. Høybedene er litt over 50 cm høye, og jeg har lagt et lag med skrotstein i bunnen, mest fordi jeg bruker enhver anledning til å gjemme unna skrotstein som er gravd ut fra andre bed. Dessuten, hvis vånden vi har på tomta skulle vise seg å bli plagsom så vil laget med stein gjøre det vanskeligere å komme til plantene. Enn så lenge så har vånden gjort svært lite skade såvidt vi har erfart.

I det jeg begynte med dette prosjektet var det ikke klart for meg hvordan jeg skulle lage taket i dette rommet. Klatreplanter trenger støtte, men denne støtten trenger ofte også støtte for å bli solid nok. I år har det faktisk fungert for bønnene ved at jeg stakk noen tidligere kappede ungtrær ned i det lave bedet, og lot disse lene seg på en snor stukket mellom tre påler fra sør til nord. Neste år skal vi finne en mer varig løsning.

Jeg har blitt glad i den rustikke portalen jeg laget kun som en illustrasjon, tross alle dens skjevheter. Så jeg tenker jeg at vi neste år lager tre til av disse og stripser dem til ytterpålene i hvert høybed samt til påler ved langbedet. Da har vi fire punkter å feste klatrestativer i. Muligens bruker vi armeringsgitter i bunn og vanlig snor høyere opp. Da burde klatreplanter ha støtte nok til å klatre i vilden sky og lage et delvis tak.

Når det gjelder gulvet, har jeg tenkt å beholde en stripe av gressplen som en gangsti i midten av rommet for å skape sammenheng mellom plenen/rommet i nord og det i sør, men legge brostein langs kanten av bedene og under benken mellom høybedene. Denne benken vil selvsagt bli utformet og bygget av Eric, som etterhvert har bygget en lang rekke ting for hytta og tomten.

17. juli 2022: Men Marianne, du kan jo ikke påstå at denne Hasselstua deler opp noe som helst. Det er jo en stor glipe til venstre!

Jeg vurderte å la Hasselstua strekke seg ned til bekkebredden i vest, men tenkte det hadde blitt for bredt. Det som er planen for neste år, er å sette opp to bed med tårn for klatrebønner i nord og i sør på vestsiden. Dette vil avgrense rent visuelt, dessuten – et sted må jeg jo plante bønner neste år også. Jeg vil også lage en smal “hemmelig” sti på yttersiden av Hasselstua og flytte noen hosta til venstre for denne stien, mellom bønnetårnene. Jeg har noen hosta som begynner vokse seg store, og vil gjerne finne et permanent sted hvor de kan få lov å vokse seg aldeles gedigne.

Vi har forøvrig mengdevis med bønner i år, men hva vi gjør med dem kommer i et annet innlegg.

En sommer er over – men hva gjør vi med alle tomatene?

De besynderligste sanger kan dukke opp i hodet mitt når jeg ute og jobber i hagen, men at det akkurat nå durer og går på «En Sommer Er Over» (Kirsti Sparboe) er forståelig. Det til tross for at vi hadde pangvarme i slutten av august og så langt også flere dager i september. 

Sesongavslutningen kommer noe tidligere for oss med hyttehage, fordi i det man er tilbake på jobb – og bare har helgene til rådighet – så krever det litt planlegging for å få gjort alt man bør gjøre før frosten er her. Jeg har laget liste over alle planter som bør deles og flyttes nå i høst og vet sånn omtrent hvor de skal stå hen. Dog venter jeg i det lengste med å gjøre dette ettersom vi de siste årene har fått varme dager langt utover i september, og vi er jo ikke her i løpet av uken til å vanne nyflyttede planter.  

Til tross for at vi har nå etablert et anselig antall bed som må vedlikeholdes, har jeg fortsatt fokus på nybrottsarbeid – grave ut og anlegge nye bed. Tatt i betraktning hvor mye stein vi har i jorda, så tenkte jeg opprinnelig at hvis vi klarte 10 kvm per år, var det bra. Vi har slått det målet ganske grundig hvert år siden vi kjøpte hytta, men i år ligger vi ikke mye over. Til gjengjeld har vi i år laget et helt nytt rom i hagen –– midt på plenen, med vegger og tak og det hele. Vel, det er en overdrivelse å si at vi er i mål med dette prosjektet, men vi er i hvert fall godt i gang og det blir ferdig neste år. Vi har utvidet grusstien foran Staudebedet og laget et ekstra lite bed i den forbindelse. Jeg har gravd ut et nytt bed fra Leirehaugen (Marianne – Leirehaugen: 3-0), som vinteren 2022/2023 vil bli brukt til overvintring av stiklinger. Og jeg håper vi får gjort klart et smalt bed langs nordsiden av stien ned til hytta, mellom oss og nabotomta, før vinteren kommer og tar oss. Alt dette skal vi komme tilbake til. 

Etter forrige sesong, som var Veduttens 5-års jubileum, lagde jeg noen innlegg med «før-og-etter» bilder av noen av områdene på tomta, men jeg rakk ikke å gjøre dette for alle bedene. Så det kan tenkes at det dukker opp noen «før-og-etter» bilder av de manglende bedene i innlegg utover vinteren. 

Uansett – akkurat nå handler det mest om….

Hva gjør vi med alle grønnsakene som modnes på en gang?

I år har vi først og fremst overskudd av tomater og bønner, skjønt jordskokken blomstrer og vi kommer til å få mer enn nok i år også. Vi får returnere til den.

Tomater: 

Jeg toppet tomatplantene allerede for flere uker siden, og har klippet bort ekstra bladverk og nye toppskudd hver eneste helg for å få modnet flest mulig. Så kan man spørre seg hvorfor jeg gjør dette, ettersom vi allerede har langt flere tomater enn vi klarer å spise. Her har vi tilbrakt hele juli på hytta, og sett på våre mange grønne tomater som langt fra er spiseklare. I det ferien er over, eksploderer det i rødt og alt modnes på en gang. Jeg høster nå flere kilo med tomater hver helg og spiser tomat med mozzarella, som pico de gallo, på bruschetta, med balsamico og dessuten gir jeg bort en del på jobben ettersom det tross alt er begrenset hvor ofte man kan spise tomat til middag. Men jeg har også blitt en kløpper til å lage tomatsaus for fryseren.

4 sept 2022: Typisk tomatfangst fra hytta som har blitt med til Oslo. Her ligger Hundreds & Thousdands (minitomater), Principe Borghese (en liten plommetomat), Annie’s Singapore (cherrytomat), Black Seaman (bifftomat) og Oxheart (kalt plommetomat, men blir kjempestor).

Vi har – også i år – for mange tomatplanter. Det er fordi vi har frø fra ulike sorter og ikke kjenner begrensningens kunst, men har lyst til å prøve alle sammen. Vi har tomater både i drivhus og på friland.

Ettersom tomatplantene vokste til, ble det nærmest umulig å bevege seg i drivhuset. Ellers har vi 2 physalisplanter, 2 agurkplanter, en del chiliplanter og et par pasjonsfrukt stående her, men med unntak av en breial physalis, så oppfører de andre plantene seg meget sømmelig. Tomatene, derimot….

Eric bygget denne kassen i 2018 da vi anla Kjøkkenhagen. Av ymse grunner har denne fått navnet Pølseboden. Tomatplanter stortrives her – også etter at kassen havnet bak drivhuset og derfor får noe mindre sol på høsten. Det er en bergvegg i bakgrunnen som magasinerer varme, og det er ikke så stor forskjell på modningstidspunkt her versus i drivhuset. Men tomatene i drivhuset er selvsagt noe bedre beskyttet i kalde netter.

I år har vi 6 ulike typer tomater pluss to planter vi fikk av naboen som vi ikke vet hva heter.

9 sept 2022: “Hundreds & Thousands”. Denne holder hva den lover og produserer uhyggelig mye av veldig små tomater. Hos oss står de utendørs og vi syntes de modnet noe seint denne sommeren, med tanke på hvor små de er. De første modne tomatene i juli var litt syrlige, men med varmen i august fikk de en søtere tomatsmak. Vi har høstet litervis av denne fra tidlig august til nå, og det fortsatt mange tomater igjen. Eric sier dette er en plante ment for en familie med mange barn. Vi er bare to, og til tross for at vi har hatt en del besøk denne sommeren, så klarer ikke vi å ta unna. I tillegg til å spise rett fra busken (hvilket denne klart egner seg best til), bruker vi denne til salsa fresca og på bruschetta, men det aller meste blir rett og slett gitt bort på jobben. Denne står på terrassen, hvor det kan være en del vind, men hverken busken eller tomatene ser ut til å ha tatt noen skade av det. Nå i september ser busken selvsagt litt pjusk ut – det er høst.

9. sept 2022: “Principe Borghese” har vi sådd i flere år og jeg tror dette er vår yndlingstomat. Vi dyrker denne både i drivhus og utendørs, planten på bildet står ute i Pølseboden. Gjenkjennes ved at den har en tydelig spiss i enden. I år har disse blitt større en tidligere år, muligens fordi juli ikke var så varm. Men fortsatt svært smakfulle og passe søte tomater, skjønt de begynte å tape seg noe på smak mot slutten av august (kaldere netter). Vi spiser disse rett fra busken, samt bruker de i salater og som tilbehør. Godt egnet til å lage soltørkede (ovnstørkede) tomater. Holder seg også godt i flere dager etter plukking, hvilket er fint for oss som høster tomater på hytta på søndager og tar med hjem til byen.

9 sept 2022: “Annie’s Singapore” er et nytt og noe turbulent bekjentskap for oss. Det er den mest uregjerlig voksende tomatplante jeg har vært borti. Hun setter sideskudd som om hun skulle få betalt for det. Utover høsten har noen av skuddene begynt å danne små røtter på grenene, så det er mulig hun egentlig ønsker å krype. Hos oss er hun uansett bundet opp etter beste evne. Siden vi ikke er på hytta hele tiden på senvåren, tok hun raskt over kontrollen i drivhuset og delvis i Pølseboden. Men hun lager svært gode, smaksrike og søte tomater. Vi vil så Annie’s igjen, men prøve å ha litt bedre kontroll på sideskuddene neste år.

9. sept 2022: “Black Seaman”, litt brunaktige eller kanskje olivengrønnaktige når de er modne. Bifftomater som kan blir veldig store. De største kan lett sprekke opp, eller få sporer i skallet, men det skjærer jeg bare bort. God tomatsmak, med fylde og dybde, litt syrlige. Veldig gode å skjære opp i skiver og spise for eksempel med mozzarella og basilikum, eller som tilbehør på tallerkenen til all slags mat. Også veldig pene som oppskårne tomater. Tomatstørrelsen tatt i betraktning, har denne produsert rikelig med tomater både i drivhuset og i Pølseboden.

21. august 2021: “Oxheart”. Her må jeg rett og slett jukse og vise et bilde fra i fjor, fordi de tomatene vi har nå egner seg ikke til og vises fram. Dette er tredje året vi har sådd Oxheart, med varierende resultat. Disse tomatene kan bli kjempesvære, hvilket også betyr at alt mulig kan ramme dem før de er modne. I år havnet vår Oxheart plante innerst i drivhuset – der utluftingen er dårligst. Det var dårlig planlagt av meg, ettersom jeg vet jo at disse tomatene trenger tid. På det beste er disse de mest smakfulle og når man deler dem opp – de lekrest utseende tomatene jeg vet om. Det var i 2021. I år har den ene planten vi har sett skranten ut hele sesongen, og tomatene ser også rare ut, med hvite prikker og streker i skallet og fasongen er heller ikke riktig. Jeg ville aldri servert disse til gjester, men jeg har skåret bort alt som ser rart ut, og spist dem selv, og det som er igjen har smakt aldeles vidunderlig. 

9. sept 2022: Så har vi selvsagt San Marzanoene mine. De har vi dyrket i flere år fra frø som fortsatt er spirevillige, til tross for at jeg har dem fra lenge før vi kjøpte denne hytta. San Marzano er regnet som særdeles egnet til å lage tomatsaus ettersom de har lite frø. Det gjør det lettere å få en tykk og smaksrik saus. Disse står utendørs, i Pølseboden, og det er ikke uvanlig at de ikke modner før i oktober. Jeg har laget tomatsaus av disse i flere år, men i år må jeg lage tomatsaus av alle typer tomater, ettersom vi har langt mer enn vi kan spise.   

9. sept 2022: Annie’s Singapore, verdens mest uregjerlige tomatplante, skyter ut skudd i hytt og pine, men mange av disse skuddene bærer også frukt. Så vi beholder noen av dem og binder dem opp på motsatt side av drivhuset hvis det er det som må til. Nå må vi bøye oss under Annie for å komme til plantene bakerst.

Slik lager jeg tomatsaus

Dette er delvis inspirert av https://greenbonanza.com/2016/03/13/verdens-beste-tomatsaus-tar-minst-fem-timer-lage/

Men jeg har gjort en del tilpasninger, som at jeg bruker egne solmodne tomater og ikke hermetikk. Jeg bruker ikke mer enn 3 timer (dagens strømpriser tatt i betraktning kan det allerede være i overkant), jeg bruker honning i stedet for brunt sukker hvis jeg har, jeg er rausere med løk og tilsetter gjerne squash (fordi jeg alltid har squash) samt egne chilifrukter og ikke tørkede flak. Men utgangspunktet er det samme. Det man ønsker er en tykk og smakfull saus som ikke renner, og det får man best ved å bake den i en jerngryte i ovnen.

Jeg har prøvd flere ulike måter å lage tomatsaus på, slik som å koke i kasserolle eller å bake hele eller delte tomater på stekeplate i ovn og så mose med stavmikser. Disse metodene gir som regel en for tynn og rennende saus. Å gi tomatene et oppkok i en jerngryte på kokeplata, og så sette hele jerngryta inn i ovnen og bake dem, gir absolutt best resultat. Noen kokker fjerner en del av tomatens indre før de lager tomatsaus for å unngå at den blir rennende. Baker man tomatene i jerngryte i ovn, så handler det om tid. Med vanlige fyldige tomater, vil det ta lenger tid før sausen er tykk enn om man bruker Marzano tomater som har mindre kjerne.

En ting jeg har lært av «green bonanza» (lenken over) er å la løken bli gyllen først, sammen med hvitløk. Jeg bruker ikke noe grønt krydder ettersom jeg foretrekker å tilsette dette senere avhengig av hva jeg har tenkt å bruke tomatsausen til. Så er det bare å eksperimenter seg fram. 

Til vel 3 kilo tomater (som jeg deler opp i mindre biter) bruker jeg: 

2 vanlige løk (3 hvis de er små). Gul eller rød.

3-5 hvitløksfedd avhengig av størrelse

1 ss smør og 1 ss olivenolje

1-3 chili avhengig av styrke (vi dyrker chili med veldig ulik styrke)

1 liten/flat ss honning eller 1/2 ss brunt sukker

Squash hvis man har – hvilket noen av oss har i mengder. Min målsetning er å ikke tilsette for mye. Kanskje en liten, eller en tredjedel av en som har vokst seg for stor.

Så lar jeg hakket løk, hvitløk og chili surre i en blanding av smør og olivenolje på medium varme i en jerngryte i vel 10 minutter, mens ovnen varmes opp til 200 grader. Tilsetter chili, opphakkede tomater samt honning eller brunt sukker, rører rundt og lar det bli godt og varmt før jeg setter hele gryta inn i ovnen med grytelokket på gløtt. 

Dernest sjekker jeg etter omtrent 45 minutter. Rører rundt i sausen, og hvis den fortsatt virker veldig rennende, lar jeg gryta stå uten lokk i ovnen en stund. Etter nye 30 minutter rører jeg rundt igjen, og hvis sausen nå begynner å tykne, legger jeg lokket tilbake, men på gløtt. Som regel lar jeg gryta stå i ovnen opp til tre timer til sausen er tyktflytende, og jeg kan skrape den inntil midten uten at den renner.

Så må dette kjølne selvsagt, før det havner i fryseren. Vi er som regel bare to som spiser middag hos oss, så jeg prøver å fryse ned i mindre porsjoner og tar heller ut to porsjoner hvis vi skal lage middag til flere. Jeg har blitt glad i zip-poser fra IKEA ettersom disse faktisk er lette å lukke.Jeg pleier å fylle en pose med to-tre sleiver med tomatsaus, så klemmer jeg posen flat før jeg zipper den helt igjen. Slik får jeg en stabel med tomatsausposer som ikke tar altfor mye plass i fryseren og som også tiner relativt raskt.

Slik lager jeg ovnstørkede tomater

Dette er heller ikke noe hokus-pokus, og det finnes mange beskrivelser på internett. Igjen handler det mest om tid, ettersom de beste tomatene får man ved å tørke dem (med snittflaten opp) over lav varme (max. 100 grader) over lengre tid, gjerne 3-4 timer. Noen setter også ovnsdøren på gløtt og lar dem stå over natten. Noen har matolje over tomatene før de setter dem i ovnen, men jeg forstår ikke helt hvorfor ettersom jeg vil ha dem til å tørke, så hvorfor da tilsette mer væske? Så er det en smakssak om man vil tilsette grønt krydder eller holde seg til et saltdryss. Jeg holder meg til et saltdryss, ettersom salt skal trekke ut væske.

Det store spørsmålet er hva man gjør i det man tar sine noenlunde tørkede tomater ut av ovnen. Holder det å bare legge dem på et rent glass og helle matolje over? Mange velger det.

Vi er ikke alltid så gode på å bruke alt det jeg konserverer, så vi går for holdbarhet og velger derfor en av to metoder: Enten først destillere glassene, fylle disse med tørkede tomater (og gjerne hvitløk) – press gjerne litt for å få plass til mest mulig i glasset. Varme opp olje til kokepunktet (men ikke lenger), og så etappevis fylle de fortsatt varme glassene (viktig at de fortsatt er varme) med nesten kokende olje. Dette er alltid litt skummelt og det bobler og spraker som bare det og kan renne over. Sett på lokket når boblingen har gitt seg, men mens varmt.

Alternativt: Fyll tomater (og evt hvitløk) på rene, destillerte glass, press gjerne for å få plass til mest mulig. Fyll på med olje. Sett glassene i komfyren (uten lokk) på 110 grader til det begynner å koke i oljen. Det kan lett ta en time.

Ved å bruke kokende olje (på den ene eller andre måten) har våre ovnstørkede tomater fint holdt seg i minst ett år. Vi setter glassene i kjøleskapet (altså etter at de har kjølnet), men jeg vet ikke om det er nødvendig.

Kjøkkenhage på legd

Vi dyrker grønnsaker mange steder utenom Kjøkkenhagen. I 2021 fikk vi pallekarmer til overs, i det vi måtte flytte dem for å gi plass til et nytt drivhus. De havnet i utkanten av plenen, mot parkeringsplassen.

2. april 2021: Tidlig på våren blir pallekarmer med lokk brukt til herding av frøplanter, men jeg har også lært at man kan tidligså salat og kål, gjerne allerede i slutten av mars, i hvert fall under lokk. De spirer når de er klare for det. Tenk at vi drev med å så kål innendørs, i byleiligheten, så flyttet småplantene til hytta, gjennomgikk alt det styret med herding, før vi plantet dem ut – når vi like greit kunne så noen frø direkte i en pallekarm med lokk?

13. mai: I nærmeste pallekarm er vi på andre såing. I borteste pallekarm er det samboerskap mellom tidligsådd kål som har blitt plantet ut, tidligsådd av salat i grønn bakke som er sådd tett og som vi har tenkt å spise som småbladet salat, og planter som står til herding.

Jordskokk

17. april 2021: Jeg husker ikke helt når vi begynte med jordskokk. Jeg tror vi fikk to knoller i 2018 og hentet kanskje fem til hos mamma i 2019. Uansett – vi liker jordskokk, vi gjør det. Men å ha det til middag fire-fem ganger i løpet av høsten er som regel nok. Dermed begynner vi å få altfor mange. Siste innhøsting, kombinert med utplanting i Staudebed Nord.

28. august 2021: Vi liker blomstene veldig godt fordi de gjør seg så fint nederst i Staudebed Nord. Her skygger de heller ikke for noe, selv om de blir over 2 meter høye.

I begynnelsen fikk vi god avling på hver bidige knoll, og vi har høstet bortimot 3 kilo fra én plante. Nå står knollene mye tettere og flere er plantet for nær overflaten til å gi god avling. Jeg har også lest at jordskokk bør flyttes med jevne mellomrom, hvilket vi ikke har gjort. Vi har uansett flere jordskokk enn vi klarer å spise og selv om vi vil fortsette å høste inn til middag, dyrker vi dem nesten like mye for blomstenes skyld.

Kål og gresskar som bedfyllere

16. juli 2021. Jeg graver ut nye bed hvert år – jeg liker å grave. Men noe må jo stå i disse bedene, om enn midlertidig. Vi har flere ganger brukt squash som kombinert jorddekke og matplante; ett frø gir en plante som lett kan dekke halvannen kvadratmeter eller mer. Bortest står to squashplanter som er satt her i den hensikt. Nærmest fotografen står en haug med svartkål fordi… vel, jeg sådde dem tidlig i den hensikt å bruke dem i salat når de var små. Men de var enormt spiringsdyktige og voksevillige, så det ble ikke til at vi fikk spist alle. Til slutt ble vel 12 stykk plantet ut i et bed jeg ikke hadde noen spesielle planer for denne sommeren. Jeg syns også svartkål er en kul plante. Det var en kald mai i 2021, så vi hadde ingen problemer med kålsommerfugl i begynnelsen av sommeren. Dermed fikk jeg høstet og brukt en del i løpet av sommeren.

21. aug 2021: Medio august kom andre eggleggingssesong for kålsommerfugl, og da var det gjort. Det var så mange egg og larver på plantene at de virket umulig å redde, så plantene ble klippet ned. Jeg liker tanken på å dyrke kål, ikke minst grønnkål, svartkål og rosenkål som er så godt tilpasset vårt klima og kan stå etter at det har blitt frost og snø og da faktisk smaker enda bedre. På den annen side… Vi har flust med kålsommerfugl på vår tomt, og det virker som ingen naturlige midler biter på dem. Jeg får begynne å så i august i stedet, da er plantene små nok til å stå under fiberduk en stund, og i slutten av august skal det være slutt på egglegging fra kålsommerfugl. Skjønt, hvem vet. Høstsesongen blir bare varmere og lengre på våre kanter.

25. juli 2021: Problemet med squash er at de vokser altfor fort. Den ene dagen er de litt for små – den neste dagen veier de 3 kilo. Sånn føles det i hvert fall. Jeg har blitt flinkere til å bruke squash i matlaging, men ender alltid opp med å gi bort en god del.

29. august 2021: Jeg hadde en plan for hva jeg skulle plante på Østbredden, et langt bed som ligger mellom plenen og bekken, men måtte revurdere ettersom jorda her er altfor leirholdig og fuktig til de plantene jeg hadde tenkt skulle stå her. Ettersom telen gikk dukket det opp en mengde med kraftige spirer i bokfashifabrikken – og etterhvert der jeg hadde brukt bokashijord, f.eks. blant tomatene. Jeg gikk ut fra at dette var squash – fordi jeg har hatt squash i flere år – men det viste seg etterhvert at dette var flaskegresskar. Slik kan det gå når Mannen i Ditt Liv har Starbucks Pumpkin Bread som yndlingskake. Jeg har antakelig kastet gresskarinnmaten i bokashien, men så dukker altså spirene opp 6 måneder senere, etter en kald norsk vinter…
Jeg trodde uansett at disse plantene kom fra min egen squash i det jeg plantet dem ut som jorddekke på Østbredden, men disse gjorde en like god jobb, og det er ikke så mye som kan holde stand mot alt ugresset som vokser her. Jeg synes også bladene er fine. Midt blant alle disse står en solhatt jeg hadde glemt sto der, den bør antakelig flyttes til sine frender i andre bed. Jeg satt også opp to wigwams med prydbønner, som får røde blomster og belgene smaker riktig godt hvis man høster dem mens de er unge. De kan delvis skimtes mot alt grønnsværet i bakgrunnen.

26. sept 2021: Vi fikk ikke store avlingen fra så mange planter, men disse ble også mishandlet i oppveksten og så neglisjert og behandlet som en bunndekker. Jeg tror jeg høstet to gresskar.

Bønner

26. september 2021: Prydbønnene kom derimot med veldig god avling, og de trenger knapt noe stell. Prydbønner er som squash – de skal helst høstes når de er små og veldig plutselig blir de for store. Vi hadde en høst med relativt gode temperaturer i 2021, så bønnene tørket fint på belgen. Jeg har høstet en god del tørkede bønner, men har ennå til gode og lage noe av dem. Det må jeg prøve.

28. august 2021: Vi har også prydbønner som klatrer på hønsenettingen på utsiden av Kjøkkenhagen. Her ligger det berg i grunnen og er knapt med jord, så gudene vet hvordan de klarer å bli så høye og produsere såpass med bønner.

Artisjokk

15. september 2018: Artisjokk i Staudebedet. Vi kunne ingenting om haging i det vi kjøpte hyttehagen. Ingenting! Derfor var vårt eneste mål at ting overlevde og blomstret. Dermed ble vi uhyre stolte da artisjokk, som strengt tatt ikke skal kunne overvintre på våre kanter, kom igjen og så igjen. De tok altfor stor plass i Staudebedet, men de hadde jo overlevd vinteren!

Fruktene ble ganske små, og vi høstet aldri noen av dem, men ble svært begeistret for blomstene. Denne er kanskje 8 cm bred. Etter to vintere hadde jeg fått nok, gravde dem opp, og flyttet dem. De klarte seg fint gjennom sommeren, men ikke påfølgende vinter – men det var det flere planter som ikke gjorde.

Bærbuskene

18. juli 2016: Vi fikk bærbusker i innflyttingspresang av mamma, 2 solbær og 1 rips. Mamma hjelper til med å plante dem.

18. juni 2017: I et par år luket jeg sirkler rundt bærbuskene og la et ugressdekke med aviser og så bark. Men bærbuskene vokste, og sirklene ble stadig større og dessuten spiste ugresset seg inn uansett hva jeg gjorde. Og er det forresten så lurt å ha bark rundt bærbusker?

2. august 2020: I 2020 brukte jeg noe plank vi hadde liggende til å bygge karmer rundt det hele, samt at jeg delvis gravde ned plank i bakken som gressklipperen kan rulles over. I tillegg til de 3 buskene vi fikk først, har vi nå fått 2 nye stiklinger av solbær som står til høyre. Mellom disse karmene til høyre går en snarvei opp til Staudebedet.

8. juli 2021. Vi får beholde en del av solbærene, men fuglene tar som regel all ripsen. I 2021 prøvde vi for første gang å legge netting over buskene. Først fant jeg én død frosk som hadde satt seg fast i nettingen, så fant jeg en til. Så kom den store skrekken – en fugl som satt fast, men ikke var død. Den var selvsagt livredd når jeg nærmet meg med en saks for å klippe den løs, men den hadde ikke brukket noe og fløy fint avgårde straks jeg hadde løsnet litt på nettingen. Jeg tror vi bare får ofre den ripsen fremover.

8. mai 2021: Eric har gode minner om et stort morelltre fra en tidligere hage og vi har lenge tenkt at vi bør skaffe oss et slikt ett. Men da skal vi vite hvor det skal stå i minst 20 år fremover. Nå er det avklart og treet på plass. Så håper vi inderlig at det bærer søte og gode bær.

Kjøkkenhagen (2016 – 2021)

Jeg har hørt at det finnes dem som flytter rundt på pallekarmer hvert år, men jeg er litt usikker på hensikten. Bytte ut jorda? Holde ugress nede? Uansett, ære være dem for det. Vi vet alle hvor mye jord som går med i en dobbel pallekarm. Vi har også ommøblert i Kjøkkenhagen, men det er fordi vi har tenkt oss om. I 2021 mente Eric det var på tide at vi skaffet oss drivhus, dermed måtte vi flytte pallekarmene for å få plass til dette. Men vår store hjemmesnekrede dyrkingskarm består, og det gjør også det rådyrsikre buret Eric bygget i 2018. Mao. står drivhuset vårt inne i et bur av hønsenetting – hvilket ser litt rart ut, men det viste seg å være lurt i det vinterstormene satt inn ved årsskiftet 2021/22.

22. januar 2022: Det var meningen å skru fast drivhuset i plattingen, selvsagt var det det. Men så var det så mye annet å gjøre hele tiden, og så ble det glemt. I slutten av januar ankommer vi hytta og ser at drivhuset prøver å stikke av. Godt da at det står inne i et bur.

Vi begynte med to pallekarmer

29. juni 2017: Dette var vår første kjøkkenhage, på det nederste platået i Fjellhagen som vi senere kalte Plata. Jeg snakker altså om de to pallekarmene til venstre, delvis dekket av fiberduk, men jeg måtte fjerne noe av den for å gi plass til sukkerertene. Rådyrene ble meget begeistret. Til høyre, utgraving av Velkomstbedet og begynnelsen på Latmannsbed#1; rett frem det fremtidige Fjellbed#1. Mer om det i et annet innlegg om Fjellhagen.

28. april 2018: I løpet av vinteren har vi diskutert oss fram til at vi burde anlegge en større Kjøkkenhage i lakunen som dannes av bergformasjonene i Lavlandet. Marianne har skavet av plen og jord, og det viste seg at det i grunnen lå en kraftig duk dekket av sand. Dermed gjorde vi ikke noe ytterligere grunnarbeid når det gjaldt tildekking og ugressbekjemping. Stor tabbe!

6. mai 2018: Det ligger berg i grunnen og det avgjør hvor vi får slått ned jordspyd fordi det rådyrsikre buret vi skal bygge rundt hele Kjøkkenhagen må tross alt festes til noe. Dermed skiftet dimensjonene på Kjøkkenhagen litt underveis. Det gjaldt også dimensjonene på den kassa vi bygget innerst mot bergveggen som ble både kortere og bredere enn opprinnelig tenkt.

13. mai 2018: Vår første utplanting av hjemmesådde grønnsaker i Pølseboden (ikke spør, ting får de rareste navn her omkring): Agurk, tomat og litt annet. 2018 var tørke-/varmesommeren, og vi vannet i Kjøkkenhagen så fikk god avling og høstet vår første agurk allerede 10. juni – dyrket utendørs! Siden har det gått sånn passe med agurkene våre, middels avling og mange modnes seint, så vi ender opp med en del syltet agurk. Men de fleste tomatplanter trives svært godt her, antakelig pga. at bergveggen bak magasinerer varme. Til høyre for Pølseboden er et hjørne som ligger i skygge og kun får sol utpå ettermiddagen. Her hadde vi opprinnelig diverse plantet i bøtter som vi kunne flytte litt rundt på, men i februar 2020 forlenget Eric karmen til å dekke hele bakveggen, mot berget.

17. juni 2018: Mens det fortsatt var sanddekke – og ikke ugressdekke i Kjøkkenhagen. Denne sommeren gravde Eric ut et bed foran Kjøkkenhagen (Burbedet), og på bildet ser det ut som om jeg er i gang med å grave ut bedet til høyre og delvis utenfor bildet (Trapesen).

I tillegg til den store selvbygde karmen med senere appendiks, har vi hatt tre pallekarmer (trippel, dobbel og enkel) vi har flyttet litt rundt på – fordi vi synes ikke vi ellers får nok mosjon i hverdagen. Dessuten bygget jeg noen smale karmer langs kantene på innsiden av Buret av noen materialer vi hadde til overs og plantet erter og sukkererter som kunne klatre på hønsenettingen. Da har vi kommet til 2021-sesongen og Erics drivhusopprør.

2. april 2021: Vi skal ha drivhus, det kan bare stå ett sted, og det betyr at alle pallekarmer må fjernes. Vi har tømt alle for jord.

21. mai 2021: Her lå altså et lag med sand oppå en kraftig duk fra før av. Allikevel vokste det ugress overalt blant pallekarmene, og brunsnegler likte å gjemme seg mellom karmene og ugresset. Nå har vi fjernet alt ugress, og lagt enda en duk før vi legger grus.

22. mai 2021: Eric hadde opprinnelig tenkt at vi kunne sette drivhuset på grusen, men ombestemte seg og bygde en platting i stedet. Eric gjorde en nitid planleggingsjobb for å tilpasse størrelsen på plattingen med de oppgitte dimensjonene på drivhuset. Drivhuset er designet i England, med tommer som målenhet. Det viste seg at når produsenten skulle regne om til cm, har de rundet av nedover. Dermed ble plattingen akkurat litt for liten så drivhuset måtte demonteres og plattingen utvides, før vi kunne fortsette. Tips 1: Bygg plattingen litt større en du har tenkt.

26. mai 2021: Mens alt dette pågår, står tomat- og agurkplanter i vent på at drivhuset skal bli ferdig.

30. mai 2021: Et drivhus består av sånn cirka syvtusen deler. Eric monterer. Tips 2: Plastplatene har en side som skal vende ut, og altså en som skal vende inn. Men etter at man har tatt av merkingstapen er det ikke lett å se hva som er hva. Vi satt et kryss på alle utsidene med merkepenn, og det viste seg å være veldig lurt ettersom det ikke var så lett å sette i alle platene ved første forsøk.

1. juni 2021: Nesten ferdig, men ikke helt klart til innflytting ennå. Noen agurk og tomat er satt bak drivhuset så lenge, der står de i le for vind.

16. juli 2021: Tomat-, agurk og noen få krydderplanter er meget glade for å bo i drivhus. Vi diskuterte en stund om vi skulle bygge karmer langs sidene og fylle med jord (vi kan ikke grave oss noe særlig ned pga. berg i grunnen), eller plante i bøtter, og bestemte oss for det siste. Det ser unektelig penere ut å ha sammenhengende bed og det gir antakelig også bedre planter fordi de får mer plass å breie seg på og jevnere fuktighet. Men siden vi bytter ut en del av jorda i kjøkkenhagen hvert år, er det lettere å dyrke i bøtter. Nå gjenbrukes all jorda til å lage bokashijord, og så bruker vi bokashijord når vi planter ut nye planter. Dessuten er denne løsningen lettere reversibel enn hvis vi først bestemte oss for å lage karmer.

16. juli 2021: Plantene – spesielt tomat – trives også særs godt i Pølseboden innerst mot bergveggen. Tidligere har vi plantet litt ulikt foran tomatene, men i 2021 satset vi på rødbet som vi begge liker godt. En frøpakke kan gjerne inneholde 300 frø, så vi har begynt å så dem ganske tett og så tynner vi ut ved å høste bladene og bruke dem i salat eller wok. Den mindre kassa mot høyre er litt problematisk ettersom her er det mye mindre sol. I 2021 sådde vi fennikel og pastinakk. Fennikel kom med masse fint bladverk, men lite grønnsak og av pastinakk fikk vi bare to av noe størrelse. Jeg har tenkt å prøve meg igjen på begge deler, men kanskje ikke akkurat her.

21. august 2021: I drivhuset har vi også chili. Vi har dyrket chili flere ganger tidligere, også før vi kjøpte hytta. Feilen vi har gjort er at vi har satset på for sterke sorter – jo høyere scoville jo bedre liksom – men da får vi ikke brukt dem til noe annet enn å legge dem på olje og sette dem på en hylle til pynt. Denne heter Jamaican Bell og var tvertimot for mild, nærmest paprika. I 2022 har vi fire ulike typer chili og vi satser på at vi til slutt vil finne en sort som hos oss utvikler seg til å bli akkurat passe sterk slik at vi kan bruke den i alminnelig matlaging.

2. oktober 2021: San Marzano tomat. Jeg hadde hatt disse frøene liggende i flere år før vi kjøpte hytta. Litt for spøk prøvde jeg å så dem i 2019, og de spirte som bare det. Nå er de fast innslag i Kjøkkenhagen. San Marzano er regnet som gode koketomater fordi de har mindre fruktkjøtt. Plantene blir kjempesvære og jeg topper dem i august en gang. Dessuten danner de masse bladverk, som jeg i løpet av høsten klipper bort mer og mer av for at tomatene skal få nok sol til å kunne modnes. Hos meg står de utendørs, men altså mot en bergvegg som varmes opp av sol i løpet av dagen, dermed begynner de og modnes tidlig i august. Dette er en fabelaktig tomat å lage saus av. Jeg lager gjerne en større omgang i jerngryte satt i ovnen, iblandet løk og hvitløk, og lagrer dem i flatklemte plastposer som nesten ikke tar plass i fryseren.

Fjellhagen andre del (2016 – 2021)

Jeg har nevnt flere ganger at halve hagen vår er en bratt og steinfylt skråning, og da overdriver jeg ikke på noen måte. Men innimellom og under all den steinen vi har, så finnes det jord og den har vist seg å være veldig produktiv. Jeg vet ikke om det er mineraler som blitt tilført over flere år eller hva det er, men når man graver ut et lite “mini-bed” – slik Eric liker å gjøre øverst oppe i heia vår – og setter ned en plante i dette utgravde hullet, så trives de som regel over all forventning. Midt blant all steinen som omgir den på alle kanter.

19. juli 2016. Øverst i Skråningen så det slik ut i det vi overtok hytta. Dvs. jeg har raket og luket litt. Her har Eric senere anlagt flere “mini-bed”.

1. juli 2018: Ett av flere av Erics “mini-bed” øverst i Fjellhagen, dette besådd med en sommerblomstblanding.

23. april 2017: Vi begynte å anlegge Fjellhagen i april 2017, men av grunner jeg ikke lenger kan huske, syntes vi det var lurt og først lage et bed helt øverst. Eric fjerner røtter fra det første Fjellbed #1, som senere ble forlatt.

23. april 2017: Vi har kjøpt våre første fjellhageplanter og er svært fornøyde med bedet vi har laget for dem. Men, akk: Dette er et lite bed, som ligger aldeles for seg selv, langt oppe i en skråning, uten sammenheng med annen beplanting. Bedet ble altså senere forlatt og alle planter flyttet til andre bed. Har jeg nevnt at vi ikke er så sterke på planlegging?

18. juni 2017: Begynnelsen på Via Veduta, stien gjennom Fjellhagen. Da vi kjøpte hytta var det vanskelig å ta seg fram i skråningen. Det var så mye løs stein overalt, dekket av buskas, så man sto hele tiden i fare for å tråkke feil og vrikke en ankel og ryke leddbånd, noe Eric også gjorde på et tidspunkt. Nå har vi sti og støpte trappetrinn hele veien opp, og den stien kaller vi Via Veduta (eller Utsiktsveien om man vil). Men dette var altså begynnelsen. Anlagt på avlagte dynetrekk og klær. Til høyre: Fremtidige Fjellbed#1 (nye). Til venstre: Bakerst, fremtidige Velkomstbedet som vi på bildet såvidt har begynt å grave ut, dernest fremtidige Ericbed (Fjellbed#2).

20. mai 2017: Eric har fjernet uhyre mengder med røtter fra denne skråningen, blant annet for å lage Via Veduta.

Eric støper en steintrapp for å gi trygg tilgang til Vistapunktet. Etter at vi skaffet oss hytte har vi lært oss til å gjøre mange ting vi i utgangspunktet overhodet ikke har peiling på. Jeg tror den viktigste terskelen å komme over er å tenke at det meste er reversibelt: Hvis det går galt, hvor galt blir det egentlig? Blir det dyrt? Blir noen skadet? Eller må det bare gjøres om? Hvis det bare må gjøres om – da kjører vi på.

I 2018 laget Eric et rekkverk øverst i Fjellhagen. Det tjener mange hensikter: Det definerer et fint utkikkspunkt og et sted å stoppe opp. Det fungerer som klatrestativ for planter som står i Vistabedet nedenfor. Det gir også bokstavelig talt et holdepunkt for å komme seg opp et spesielt bratt parti på Via Veduta. Vi kaller dette Vistapunktet, og selv om vi ikke er spesielt fornøyde med det navnet, kommer det antakelig til å bestå.

30. mars 2019: Eric har anlagt Vistabedet ved å bygge en mur. Her skal det i hovedsak stå planter som kan klatre opp langs et stativ og slik danne en vegg.

Eksempel på beplantning i Vistabedet. Her har det så langt i hovedsak stått ipomoea og susanner (=susanne med det sorte øyet, Thunbergia alata), med lavere planter i forgrunnen.

7. oktober 2018: Eric graver ut Ericbedet og har bygget en jordsil for å sile vekk de største steinene.

22. april 2019: Ericbedet, gravd ut av en steinfylt skråning av selvsamme, er snart klart for beplantning.

16. aug 2019: Eric ønsker å skape et inntrykk av en oase av blomster i en steinrøys. I 2019 brukte han en frøblanding av sommerblomster og hengelobelia.

21. aug 21: Ericbedet har levert hvert år på innkjøpte frøblandinger, men i 2021 mikset Eric sin egen frøblanding for dette bedet. Eric høster frø fra de blomstene han liker best og lager fra nå av sin egen frøblanding for en rekke bed.

Utvidelser i 2021

I 2021 utvidet vi Fjellhagen med 3-4 nye bed, litt avhengig av hvordan man teller. Etter at vi overtok hytta sommeren 2016 – og i det jeg begynte å grave ut nye bed og oppdaget hvor mye stein vi hadde i jorda – sa jeg at hvis vi klarte å utvide hagen med 10 kvadatmetre per år så var det bra. Jeg var antakelig litt sliten når jeg skrev det, fordi vi har slått det med godt monn hvert år siden.

28. juli 2021: Å “grave ut” dette bedet på den østre siden av Via Veduta, var en av de morsomste tingene vi har gjort. Det var nesten bare stor stein som relativt lett lot seg vippe ut og legges til side, og nesten alt kunne brukes til å bygge mur.

På oversiden av Via Veduta, ville vi legge en sti inn til Ericbedet og samtidig lage et ugressdekke som strakk seg under to grantrær vi ønsker å la stå. I hvert fall for nå. Det var opprinnelig tre grantrær her, men det midterste ble brukt til juletre i 2020. Siden det var nyhogd, holdt det seg godt til trettende dag jul, uten å drysse. Det var også litt kult å hente juletre fra egen tomt. De to resterende begynner å bli vel store, men det er mulig det blir juletre av ett av dem i 2022 allikevel.

12. sept 2021: Stien og trappen opp til Ericbedet er bortimot klar. Vi har også fått bygget opp bed mot Via Veduta ved å stable de store steinene vi har spettet ut, men må fortsatt fylle opp med jord.

Jeg fikk også ordnet et par bed på nedsiden (Vestsiden) av Via Veduta som jeg opprinnelig begynte å grave opp året før, men ikke hadde tid til å gjøre ferdig.

23. juli 2018: Da vi overtok tomta, var hele skråningen dekket av jord og ugress. Her har jeg begynt å rense deler av berget for å la det ligge i dagen.

3. sept 2021: Bedet til venstre, dekket av mørk kjøpejord, er anlagt fordi her ligger det en naturlig grop som også har en dyp sprekk, hvilket betyr drenering. Jeg har tenkt å prøve meg på noe formklippet furu her, sprekken bør være bred nok til at den kan sette rot. Det er lov å prøve i hvert fall. Bedet til høyre (grå jord), ble i hovedsak bygget med steinene bikket ut fra bedet fra østsiden av Via Veduta. Den “utgravingen” var gull, nesten bare byggestein og knapt noe skrotstein.

Fjellhagen – første del (2016 – 2021)

Jeg er en sånn person som når jeg ser at en bok er litt feilplassert i bibliotekshyllene, tar den ut og med møye sørger for at den blir nøyaktig riktig plassert i henhold til Deweys desimalklassifikasjon og alfabetisering. (Hvis den er helt aldeles feilplassert, tar jeg den ut og legger den på et bord slik at den senere kan satt på riktig plass av en fagperson). I et bibliotek er det viktig at bøker står nøyaktig der man forventer å finne dem, og et sluttresultat i flere filmer og romaner, er at man skjuler det man ikke ønsker at noen skal finne, ved å lagre det i massive arkiver med særdeles dårlig katalogisering og referansehenvisning.

Katalogisering er altså viktig for meg, kanskje en av grunnene til at alle store bed har egennavn. (Flere bed er til og med delt i underkategorier, og ja – jeg fører en hagedatabase over hvilke planter som står plassert hvor). Men ettersom hagen utvikler seg så kan det være nødvendig med en re-klassifisering i ny og ne. Vi har tenkt på Velkomstbedet og etterhvert Plata som en helt egen entitet, men ettersom Fjellhagen ekspanderer og overtar mer av det viltvoksende kaoset som var Skråningen, så blir det mer naturlig å betrakte dette som inngangen til Fjellhagen.

Jeg vet selvsagt at det ikke spiller noen som helst rolle for noen andre enn meg.

18. juli 2016: Slik så deler av Skråningen ut rett etter vi hadde overtatt hytta. Ikke lett å lage hage av dette, så det går langsomt fremover – men det går fremover. Vi har slektninger på besøk som er på jakt etter bær. Vi har fortsatt en del markjordbær på tomta, og søker også å frede noen områder for disse. Øverst oppe hadde vi også blåbær, men de plantene døde nesten tørkesommeren 2018 og siden har vi ikke sett bær der, skjønt blåbærlyngen lever så man kan håpe. Ellers har vi villbringebær og tyttebær.

14. juli 2016: Og slik så det ut når vi ankom hytta via gangveien. Platået i forgrunnen var der vi hadde vår første Kjøkkenhage (to pallekarmer) og som vi senere kalte Plata. Til høyre ønsket vi å lage et bed som skulle være det første vi så når vi ankom hytta, og i følge Erics bestilling “blomstre hele året”, altså et Velkomstbed. Det heter bedet fortsatt, til tross for at vi nå stort sett ankommer hytta andre veien, med bil.

13. mai 2017: Eric fjerner røtter av skrottrær fra det som skal bli et Velkomstbed.

20. mai 2017: Fordi røttene i det fremtidige Velkomstbedet er noen sabla beist som er urimelig tunge å fjerne, tar han innimellom en pause og fjerner noen lettere småbusker nær Plata og åpner slik opp et helt nytt område som etterhvert blir Fjellbed#1.

9. juli 2017: Eric spetter opp røtter, Marianne graver ut og fjerner stein. Men akkurat her var det slike urimelige mengder med skrotstein så det endte med at jeg bygget en mur i forgrunnen av bedet og rakte ned skrotstein bak denne muren. Det hadde blitt for mye å bære bort all denne steinen, dessuten – hvor skulle jeg gjort av den? Dette er altså det vi kaller Latmannsbed, og bedet består nesten bare av stein, med litt jord på toppen. Vi har siden bygget et Latmannsbed#2 ved siden av dette.

21. august 2021: Og slik så Velkomstbedet ut høsten 2021. Bedet gjennomgikk noen runder med utgraving før det var ferdig, og har også blitt planert ved å tilføre silt fra dammen og annen jord ettersom det opprinnelig skrånet for mye.

29. mai 2018: Bedet har faktisk blitt forsøkt beplantet slik at det blomstrer gjennom store deler av året. I forgrunnen (nivå 1) har vi lave puteplanter som blomstrer tidlig. De har trivdes og blomstret godt, og jeg kunne poste pene nærbilder av planter i full flor allerede 2018. Men zoomer man litt ut – slik jeg har gjort på bildet over – ser man hvordan det egentlig ser ut. Bakerst har vi satt eviggrønt bak støttesteiner for å holde jorda på plass. I den midtre delen strutter ugress som om de skulle få betalt – og ennå er det tidlig på året, så verre skal det bli.

I 2019 fjernet jeg enda mer skrotstein fra midtre nivå, samt tilførte silt og jord for bedre planering fordi jeg syntes bedet skrånte for mye. Den sommeren satt vi ut ulike sommerblomster, sådd fra frø i den midtre delen. Dessuten hevet jeg nedre del av bedet for å få plass til mer jord etter tørkesommeren 2018.

I 2020 gravde jeg opp eviggrønt fra bakre del av bedet og flyttet det til midten. Med en flatere profil på bedet syntes ikke lave krypeinere like godt, og dessuten trengte jeg et sted og sette høstasters som knapt nok blomstret i Staudebedet. Vi har mye sol på tomta vår, men høstasters blomstrer så seint på året at da skygger hytta for kveldssola der de opprinnelig sto. Dermed ble de flyttet til et sted som får sol så lenge det er sol, også i oktober – mao. Velkomstbedet. Det var siste sjanse for høstasters – blomstret de ikke da, måtte de ut.
Det var ikke lett å grave opp krypblåeinerne i denne fortsatt steinete jorda, noen røtter måtte kappes, men de klarte flyttingen finfint.
Villvinen er fra noen stiklinger vi i sin tid fikk fra mamma. Den klatrer stort sett meget veloppdragent oppover og dekker blant annet en furustubbe med dype røtter som klynger seg om en stabel av stein med litt jord i mellom – et område vi bestemte ville være for krevende å grave ut og fjerne. Da bedre å dekke hele stasen med villvin. Det hender villvinen prøver å krype bortover og inn i nabobedet (som vi kaller Ericbedet, Fjellbed #2), men det er ikke en spesielt krevende oppgave å løfte ut disse skuddene og lede dem oppover i stedet.

1. november 2020: Med flyttingen fikk vi endelig full uttelling på høstasters. Vi har to ulike typer, dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg. Vi skulle jo ha noe som blomstret “hele året”, eller så nær på som vi kunne. Denne blomstrer til frosten kommer.

28. august 2021: At solhatt skulle trivdes akkurat her var en overraskelse. Vi har flere planter sådd fra frø, som vi hadde plantet i ulike bed. Men de ble absolutt finest i den steinete jorda i Velkomstbedet. Dermed flyttet jeg flere planter hit i 2021, så nå har vi en hel gruppe. De selvsår seg også. En fordel ved å så planter fra frø, er at man kan gjenkjenne selvsådde småttinger.

Ellers står vår eneste japanlønn i dette bedet, en til vanlig grønn Garnet (Acer Palmatum Dissectum Garnet) som jeg fikk av mamma i 2018. Toppen brakk den snørike vinteren 2018/2019, men den har kompensert ved å lage flere grener som strekker seg langt utover i bedet og gjør seg svært godt med sine flikete blader. Den er plassert her fordi japanlønn skal være sårbar for vind, og vi har mye vind. Her står den beskyttet bak en lav bergvegg og har overlevd fint så langt. Nå dekker vi den heller ikke til om vinteren.

Japanlønnen får fine høstfarger, men i dette bedet er det intet som slår Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii). Dette har blitt en av mine favorittplanter. Den har røde blader med en smal lys kant ytterst på hvert blad, og tilfører farge til bedet fra sent april/tidlig mai, men blir intenst rød på høsten, hvor den nærmest lyser. Jeg har to av disse, og skulle gjerne hatt et par til, men såvidt jeg forstår har alt av høstberberis blitt svartelistet. Jeg vet ikke om svartelisting burde gjelde akkurat denne varianten som ikke virker særlig spredningsvillig. Jeg har aldri funnet en selvsådd plante av denne og den setter ingen rotskudd såvidt jeg har sett, i tillegg til at den vokser langsomt og ikke blir særlig stor. Uansett, da får jeg vel nøye meg med de to jeg har.

Plata og Fjellbed #1

Fra 2017 har vi gravet ut og laget bed flere steder i Fjellhagen, men platået vi kom til først når vi går opp stien fra plenen, var fortsatt udefinert og – igjen – et sted hvor det vokste store mengder med ugress utover sommeren, til tross for at her fantes da knapt noe jord. Trodde vi. Inntil vi prøvde å fjerne den.

2. mai 2020: På Plata lå det et tynt lag med jord over berg, så vi tenkte det letteste ville bare være å fjerne den. Laget var riktignok ganske tynt – skjønt ikke like tynt overalt – i tillegg er flaten relativt stor, så det ble en større jobb enn vi hadde tenkt. Vi må ha fylt 20 sekker. Vi bygget også et “Latmannsbed” til og fylte det med en del stein og skrapjord også.

15. juni 2020: Vi har bygget Latmannsbed#2 til høyre. Noe skrotstein i bunn, men her havnet også mye jord gravd ut fra Plata, til tross for at her var det mye småpukk og steinmel. Det er mineraler, og så får vi velge planter som ikke trenger moldrik hagejord for å trives. Eric har bygget verdens tyngste sil for å sile stein fra jord, og den brukte vi heftig – lagt over en trillebår. Bedet til venstre er Fjellbed#1, bedet som Eric spettet ut da han tok en hvilepause fra de virkelig tøffe røttene i Velkomstbedet. Velkomstbedet ligger for øvrig til høyre, men utenfor bildet.

21. juni 2020: Vi har fjernet det meste av jorda, og dermed avdekket en anatomi, selv om det ikke var den opprinnelig intensjonen. Vi hadde egentlig tenkt å legge grus over hele området, men syntes berget som etterhvert dukket opp var ganske pent.

18. oktober 2020: Dessuten var hele området ganske stort. Det finnes ett-roms leiligheter i Oslo som er mindre enn dette området. Derfor bestemte Eric at vi burde beplante den første delen med kryptimian i stedet for å legge grus overalt, og dessuten la berget i midten ligge i dagen.

8. juli 2021: Sommeren 2021 så det slik ut. Vi vet at vi bør klippe kantene av duken som fortsatt stikker opp, men vi er ikke så flinke på den siste “finishen”. Nå fungerer det! Over til neste oppgave. Dessuten har vi tenkt å tilføre litt mer grus.

4. juli 2021: Vi hadde fått busknellikfrø av en venn, og de spirte i overkant godt så vi endte opp med en overflod i Latmannsbed #2. En del ble gravd opp og gitt bort eller satt i andre bed, vi plantet dem også i blomsterkassene på Plata. Dette er de som fikk lov til å bli stående.

1. juni 2021: Fjellbed #1: Vår- og nåleflokser hadde en fantastisk blomstring hos oss i 2021. Vi har flere av disse i Fjellhagen.

5. juni 2021: Akkurat når du tror at nå får de ikke plass til flere blomster, så gjør de nettopp det.

5. juni 2021: Det gjaldt også denne som ikke har blomstret imponerende mye tidligere år, Phlox douglasii  Lilac Cloud. Vi kjøpte denne som en liten plante i juli 2017, har delt den en gang, og den gjenværende dekker nå halvannen kvadratmeter. Vi kommer til å spre denne til andre steder i Fjellhagen. Andre flokser kan tilby sterkere farger under blomstringen, men bladverket på denne holder seg mye grønnere gjennom hele sesongen, er pent og flikete, og den er også svært flink til å krype og dekke til steinete områder.

19. juli 2021: Øverst i Fjellbed #1 har vi en hagestikle som har vokst til imponerende størrelse, og som blir intenst blå om sommeren.

Den er også en humlemagnet av en annen verden. Midt på sommeren et det et allstyrendres summende liv rundt den som er så fascinerende at man ikke klarer å gå forbi uten å stoppe opp og se på humler. Desidert en av mine favorittplanter.