Så graver jeg igjen (Trapesen, nytt bed)

Jeg følte at jeg fikk ingenting gjort denne sommeren fordi det er som kjent graving som teller, men varmen var en energistjeler av dimensjoner. Men noe fikk jeg jo gravd, blant annet et nytt bed jeg først kalte Triangelet, men det er egentlig en slags trapes – med en ekstra tarm. Dette ble gravd ut fra et område øverst i Lavlandet, altså fra den delen av plenen som skråner oppover og ligger i sørøst.

Plenforkjemperen her i huset er Eric, som gjerne vil ha store, åpne flater med gress, mens jeg er den som vil ha “rom i hagen” og mange bed. Min ikke fullt så hemmelige plan – Eric har gjennomskuet den for lengst – går ut på erobre område for område fra Plensjefen. (Til gjengjeld får han lage småbed helt øverst i Skråningen, og jeg vanner dem til og med).

13. juni: Sørøstre del av plenen. Mot stien til nabotomta skråner det en god del. Jeg ønsker å grave ut hele området sør for den inngjerdete Kjøkkenhagen, fra berget i øst til dammen i vest, men i år skulle jeg bare grave ut delen nærmest skråningen.
13. juni 2018: De gode nyhetene er at det er et visst jordsmonn her, jeg tror faktisk nok til at jeg kan plante et tre. De dårlige nyhetene er at dette er knallhard leire, spesielt nå som det har vært så lite regn. Jeg får bare ut noen små biter av gangen. Mens jeg strever meg gjennom jordlagene lurer jeg på hva jeg har som jeg kan blande ut leiren med. Jeg har noe veldig sandholdig jord jeg har gitt til Eric – kan jeg ta den tilbake? Skal jeg prøve silt fra Dammen? Og siden det øyensynlig vil ta tid å grave ut dette…. hvor seint kan man sette poteter egentlig?
15. juni 2018: Av en eller annen grunn lå det en god del plank nedgravd her. Det er ikke like tilfredsstillende å grave ut plank som å grave ut stor stein, men når planken blir så lang som dette så duger det.
18. juni: Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for at det var greit å kaste all jorda på plenen, uten presenning under. Antakelig fordi plenen her ikke er særlig pen i noe fall. Foran porten til Kjøkkenhagen har jeg satt av et område bredt nok til at vi klarer å svinge og komme inn porten med trillebår.

I jordkubikk er kanskje dette det største området jeg har gravd ut på en gang. Eller muligens var det Sørpletten, men da var leiren lettere å ha med å gjøre. Og så var det dette med å kaste jorda tilbake i oppoverbakke… Uansett, jeg tilførte bøttevis med silt fra Dammen, oppgravde gresstuster og antakelig en bokashibøtte eller to.

19. juni: Okei, da er jorda på plass. Det ble litt av en pukkelrygg. Hvordan i all verden plante poteter i dette?
19. juni: Ved hjelp av rake klarte jeg å få laget en noe bedre profil. La aviser langs to kanter, dekket med rimelig kjøpejord for å hindre ugress, langs de to andre kantene skal jeg lage mur, men det har jeg ikke tid til nå. Potetene må i jorda! Satte ned 10 poteter og 3 x Vårkjærminne, kjøpt på planteloppemarked, som egentlig ikke skal stå her, men akkurat nå bor de her. Senere plantet jeg ut squash også. Som man ser, bedet skråner i alle retninger. Jeg lagde senere små vanngraver med voller av leireklumper rundt hver bidige plante for å holde på vannet når jeg vannet.
11. august: Har man en nyutgravd bed man ikke helt vet hva man skal fylle med før neste sommer….. plant potet og squash. Det fyller bra og potetene skal visstnok forbedre leirholdig jord ved å bryte den opp litt, gjøre den mer porøs. Min mor brukte i hvert fall potetdyrking som jordforbedring. Potetene hadde vi spart fra fjorårets avling, squashen var hjemmesådd. Og 19. juni var altså ikke for seint for potet, selv om vi på langt nær fikk samme avling som året før (antakelig sto de i år i dårligere jord, de fikk i hvert fall mindre vann). Squashen, derimot, produserte frukt i uante mengder.
26. aug. Det var ikke lett å bygge mur rundt Trapesbedet, med bakke og innover- og utoversving. Jeg måtte også jakte tomta rundt for å finne større stein til en såpass omfattende mur. Jeg tror jeg hadde tre forsøk før jeg sa meg noenlunde fornøyd.
30. aug. Men, jo, jeg ble ganske fornøyd til slutt.
30. august. Sett fra litt avstand. Jeg tror det kan bli fint når jeg får laget en nytt bed nedenfor dette, med en definert sti mellom disse og rundt Kjøkkenhagen. Vi trenger litt definering, litt konturer, i følge meg. På stien mellom bedene vurderer vi å legge grus på et grusmatteunderlag for å holde den på plass. Jeg synes det å velge stiunderlag er særdeles vanskelig. Grus er ikke noe særlig å kjøre trillebår på, men akkurat her, hvor det skråner og er så mye leire som gjør det glatt å gå når det er vått, så jeg tror grus kan være lurt.
7 okt. Sesongslutt. Squash og poteter er tatt opp og vi har endelig fått plantet ut stiklinger av syriner som har stått i potter på Skyggepletten over hele sommeren, stakkars. De ser ikke ut som de har lidd, men de har ikke vokst så mye heller.

Splitt og hersk…, sa skråningen.

Våren 2017 plantet vi et lite bed med småvokste fjellbedsplanter så langt oppe i skråningen at vi knapt fikk øye på dem fra stuevinduet. De fleste av plantene fra dette opprinnelige Fjellbed#1 ble etter hvert hentet ned i Lavlandet og vi ble vi enige om at fra nå av skulle vi beplante Fjellhagen nedenfra og opp. Det handler om stell – det er lettere å stelle en sammenhengende beplanting enn mange spredte småbed. For ikke snakke om vanning – det er tungt å bære vann opp den bratte skråningen vår og små bed tørker fortere ut en større.  

Det viste seg at det bare var jeg som var enig i dette når det kom til stykke. Eric elsker å lage småbed, en liten grop med noen få planter, og det er kanskje slik man må begynne i den steinete skråningen vår. Uansett, jeg forbannet ham og småbedene hans mange ganger denne tørkesommeren, i og med at den som stort sett måtte bære opp kanner med vann for å holde plantene hans i live, var jeg.

22. april: Eric er fast bestemt på å få vår steinete skråning til å blomstre, grop for grop. Denne sommeren laget han sju bittesmå bed nesten øverst oppe.
27. april: Her er fem av dem og de er ikke særlig dype, men skiferen i grunnen hjelper faktisk til med å holde på en del av fuktigheten. Uansett, denne tørkesommeren måtte de vannes ustanselig, og ingen vannslanger rekker helt hit opp… Man må bære kanner.

Samtidig, nederst i Fjellhagen….

6. mai: Jeg holder derimot på at vi burde beplante skråningen nedenfra og opp, og dette er begynnelsen på det nye Fjellbed#1.
11. juni: Jeg har fått båret opp en del jord. Muren trenger noen flere og flatere stein på toppen, Eric har sådd sommerblomstblanding nærmest fotografen. Vi har aldri fått fikset begynnelsen på Via Veduta (stien gjennom skråningen), altså der alt ugresset vokser nærmest fotografen.
6. mai: Jeg fikk kjøpt noen rimelige pulsatilla fra min favorittbutikk i Oslo (ene hjørnet av Stortorvet), og der ga de faktisk bort juleroser og små påskeliljer gratis. Pulsatillaene er nå nærmest avblomstret, men kom tilbake strålende året etter.
10. juli: Erics sommerblomstblanding (fra Impecta) kommer for fullt. Han elsker dem, jeg er ikke så begeistret fordi de er umulig å luke, og vi har mye ugress. Denne blandingen inneholdt en del Californiavalmuer som nå har begynt å vokse vilt på steinrøysene. Ellers plantet jeg ut en del hjemmesådde sommerblomster her, slik som kornblomst, og noe Impecta kaller Dockkrage (Brachyscome), dessuten står det noen hjemmesådde hageputer og annet pjusk her som ikke har kommer særlig langt ennå.
12. august: Den øvre delen av dette bedet tenkte jeg å holde i sølv og blått og i løpet av sommeren fikk vi skaffet oss ymse av slikt gjennom et par hageturer, slik som abrodd og malurt, skjønt lammeørene nærmest fotografen er fra mammas hage. Blåfargen ville jeg gjerne ha fra lave blå spir, type aksveronika, men det vi kjøpte som en aksveronika viste seg og være en meter høy og vel så det, så den bør antakelig ikke stå her. Har tatt stiklinger av salvie, men de står fortsatt på planteroteplassen og vokser seg større før utplanting hit.
23. juli: Jeg begynte å grave ut det som skulle bli Fjellbed#3 – fordi langs Via Veduta må vi ha oddetall på en side og partall på den andre, sier Eric – men dette ble ikke ferdig i år.
2. august: Her ligger det berg i grunnen, naturlig nok, dette er en del av skråningen, men det er sprekker i berget hvilket betyr drenering, og det er bra. Dessuten har jeg funnet et par groper hvor jeg kan plante litt større ting.

Samtidig, i den øvre delen….

1. juli
1. juli: I den øvre delen blomstrer en ny sommerblomstblanding lystig i Erics største bed.
1. september. Det blomstret faktisk i alle bed.
1. september: Til og med Zinnia fra frø har han fått til her oppe.
18. oktober: Blomkarsen ble etterhvert så fin at den tror jeg får fast boplass her oppe. Det er bare et par frø som står i en liten grop, og derfra har den spredd seg utover, inkludert klatret oppover.

Vista Veduta

Hvis man kan italiensk (eller latin), så synes man sikkert at det blir litt overflødig å kalle noe for Vista Veduta, men når Nesoddtangen kan, kan vi. Vi har allerede nevnt at vi synes det var helt på sin plass å fornorske hyttenavnet til Vedutten (det er en hytte! Ikke en villa!), men så falt det oss dessverre like naturlig å kalle stien opp skråningen for Via Veduta, fordi man kan ikke være konsekvente bestandig, så da ble det bare slik. Man får bare vente i spenning på hva vi velger å kalle stedet der Via Veduta til slutt vil ende opp. Det vil bli en plass, og plassen vil helt sikkert få et navn. Men hvem vet på hvilket språk…..

19. august: Eric har lært at man kan bore i fjell. Men da bør en helst ikke ha en billig drill fra Clas Ohlson eller Bosch. To driller døde under dette arbeidet. Etter dette er det kun skikkelig verktøy fra Ryobi som gjelder.
15. september: Nesten ferdig.
15. september: Og dermed har man fått et fint sted å stoppe og skue utover på vei opp eller ned fra skråningen. Vista Veduta heter nå denne lille plassen.
15. september: Eric med en av sine sommerblomstblandinger i forgrunnen. Vi har tenkt å henge armeringsnett på rekkverket og plante klatreplanter på nivået under.

Apropos den italiensk-inspirerte navngivningen: Skråningen aka Fjellhagen hadde vært et utmerket sted å anlegge en Middelhavshage. Her er meget god drenering, varm og sandholdig jord, om enn ikke så mye av den, og full sol. Men nå har det seg slik at Eric liker alt som blir beskrevet som “oldemorsblomma”, mens jeg liker små planter med blomster som står rett opp (alpine planter)… og ganske mye annet. Enn så lenge har vi det moro med å plante det vi liker og det vi får til, spesielt på utfordrende steder, som blant all denne steinen og langs bekken.

7. oktober: Før sesongen var over rakk Eric også å lage et bed nesten nederst i skråningen, Fjellbed#2. Med hjemmelaget jord/steinsil. Det er mye småstein i jordsmonnet, men jorden er så næringsrik at vi tar vare på så mye som mulig. Det eneste som sto her fra før var en søyleeiner som hadde blitt nærmest aldeles oppspist av rådyr i løpet av vinteren, men den overlever.
28. oktober: Bedet er på det nærmeste ferdig og klart til og beplantes neste år.

Fra Kilmar til Kattehale: Planter som tåler flom

Fra Kilmar til Kattehale – det er benevnelsen jeg bruker på de få bekkebedene vi har beplantet så langt. De må også stelles, og det å ta for seg strekket fra Kilmar til Kattehale er en sjau som jeg gruer meg til, fordi her er det tung leire hvor ugresset virkelig suger seg fast. Dermed blir det ofte utsatt og utsatt igjen. Disse plantene blir ikke best stelt for å si det sånn.

Men siden vi nå har denne bekken – hvor vi ikke kan kontrollere vannivået – så prøver jeg å teste ut noen planter i ny og ne angjeldende hvor flomsterke de er. Med andre ord, ikke særlig systematisk, men jeg har i hvert fall fått testet ut noen så langt og håper å få testet flere etterhvert.

6. mai 2018: Kilmar er altså en hengeselje (Kilmarnock) som har fått sin egen halvøy i Nedrebekken. Denne merkelige sommeren så vi knapt gåsunger på Kilmar, han gikk rett over til blader. Dette er en hengeselje så han ikke bare tåler, men liker at det er fuktig. Uansett, minst en gang i året, som regel to, står flomvannet minst 10 cm opp på stammen på Kilmar, og da renner også vannet veldig fort. Så langt har Kilmar ikke tatt skade av det og heller ikke av at han står i masse leire med alt det innebærer av tele om vinteren og kald jord om våren.
10. juni 2017: Sånn kan det se ut når vi har mye regn. Ikke lett å være hverken lite tre eller planter som står langs bekken her.
6. mai 2018: Ved siden av Kilmar er det plantet en hvit bekkeblom. Denne ble plantet i 2017 og kom aldeles nydelig denne våren. Men selv om selve planten har vokst litt så har den ikke spredt seg som sådan. Hvite bekkeblom skal ikke være like spredningsvillige som de gule, som jeg har lest kan være nærmest invasive. Men jeg ønsker at denne skal spre seg og dekke halvøya den står på, så kanskje jeg burde ha satset på gul allikevel…. Uansett – denne tåler flom, og det er det viktigste der den står. Den blir aldeles dekket av vann flere ganger i året.
26. mai: Oransje ballblom. Denne ble plantet året før, sammen med kattehalen, men da så vi ikke tegn til blomster, mens kattehalen sto og struttet. I år fikk ballblomen revansj.
31. mai: Jeg har kjøpt en ny ballblom og utvidet bedet bak Tenkesteinen. Dette mini-bedet er helt dekket av vann som renner fort og hardt når det flommer, så det er ikke så mye som kan bo her. Men ballblom og kattehale har klart seg bra så langt.
Kattehalen blomstrer senere enn ballblomen, i hvert fall hos oss.

Nesten umiddelbart etter at vi hadde kjøpt hytta sommeren 2016, fikk vi tre stiklinger av piletrær fra min mor som vi satt i Øvredammen, hvor de bare et par uker senere forsvant under flomvann forårsaket av et virkelig heftig regnskyll og kun dukket opp tre dager senere.

Bittelille nurket, nettopp utplantet og så stå helt under vann i tre dager. Har endelig fått hodet og vel så det over vannet fjerde dagen.

Piletrær tåler helt klart flom så det holder. Og våre tre stiklinger hadde så desidert vokst, men ikke akkurat med lynets hastighet (som piletrær er kjent for å gjøre), og dessuten… det var noe med alt det styret rundt dammen som gjorde at jeg bestemte meg for å flytte dem til Nedrebekken, før de ble for store til og flyttes.

12. aug 2018: Graver opp piletrær for flytting. Akkurat det jeg holder på med nå… Det viste seg at det hadde masse stein under seg og hadde gravd røttene ned blant alle disse steinene. Jeg prøvde selvsagt å få ut mest mulig, men rota kom opp delvis avkuttet og uten jordklump, så akkurat dette treet klarte seg ikke, dessverre, ennå jeg vannet masse.
12. august: Replanter piletrær på hver sin side av Nedrebekken, dette er Østbredden.

Dessuten: Hosta tåler en god del flom: Jeg har prøveplantet en som står noe mindre utsatt enn kattehale og ballblom, men den har stått helt under vann minst to ganger. Den stortrives ikke, men det kan gjerne ha sammenheng med manglende luking og alt bekkesivet som vokser rundt den. Den lever, og jeg bør ta bedre vare på den i fremtiden.

Astilbe tåler som kjent en del fukt, en av mine har også tålt kortvarig flom. Den står litt høyere plassert ved Kilmar, men har stått med i hvert fall anklene i vann og under vann på våren. Om den tåler å stå helt under vann mens den er i blomst vet jeg ikke ennå.

Hva med dammen og bekken? Må vi legge alt i rør?

“Å gjøre noe med dammen” var sesongens andre store prosjekt, etter at spontanidéen om å anlegge ny Kjøkkenhage tok de første ukene av forsommeren. 

Vi er veldig glad i bekken vår, til tross for at den skaper noen problemer. Dette er en naturlig bekk, som flommer i vårsesongen og når det er eksepsjonelt mye regn. Tidligere eier hadde laget en dam i øvre del av bekken, med betong og noe innstøpt elvestein, men denne har sprukket opp i mange biter, så dammen er ikke særlig pen og fungerer nå mest som en oppsamler av silt. Men det som egentlig er problemet, er at når det flommer, så finner vannet sin egen vei og undergraver noen av de store steinene som ligger langs dammen. Vi vil gjerne at de skal bli liggende langs dammen, og ikke nede i dammen. Vi har altså vært bekymret for erosjon og tenkt en stund at dette må vi gjøre noe med.

26. mai 2018: Ennå ikke full sommer, men allerede er det knapt noe vann i Øvredammen. Man ser rester av betong med innstøpt elvestein, dessuten at steinene til venstre tydeligvis siger. Her finner vannet sin egen vei rundt blokkeringen foran når det er flommer, og undergraver steinene langs siden.

I juli fikk vi omsider hit en graventreprenør for å se på det. Han mente vi burde legge sprøytebetong overalt og at det ville bli riktig pent. Men det er jo sprøytebetong som har vært brukt tidligere og som har sprukket opp til de grader. Så vi innhentet en «second opinion» som man sier på engelsk, fra slektninger som tilfeldigvis også er utdannet gartner og landskapsarkitekt. De mente bekken og dammen var fine som de var. Ingen store erosjonsproblemer, men vi burde åpne dammen for å lette gjennomstrømningen. Vi har flere svinger i bekken, og de forklarte hvordan vannet presser ekstra på i svinger, altså øker faren for erosjon akkurat der. Jeg går ut fra dette er aldeles logisk, jeg har bare ikke tenkt på det før. De roste også at det ligger en stor stein i Nedredammen, som bremser vannføringen (den jeg kaller Tenkesteinen). Og jeg som trodde det bare var en stor stein som ingen har orket å flytte på. Den har altså en vannbremsefunksjon og er lagt der med hensikt. Dessuten: Vi har ikke lov til å legge en bekk i rør uten videre, å stenge en naturlig bekk krever dispensasjon. Vi hadde ikke lyst til å legge dammen og bekken i rør heller, men vi vurderte det som et alternativ for den øvre delen, hvis den medførte stor erosjonsfare.  

Uansett, bekken ble faktisk – helt temporært – lagt i rør i juni 2018, i påvente av besøk fra graveentreprenøren slik at han skulle kunne beskue hele dammen, og også gå ned i den og se hvordan jorda graves bort under steinene nedenfra. Lite visste vi at dette ikke ville by noe problem denne tørkesommeren.  Dammen og bekken hadde tørket aldeles ut lenge før entreprenøren fant tid til å komme.

22. juni 2018: Eric forbereder besøk fra graveentreprenøren og legger Veduttenbekken i rør over dammen vår. Her over på nabotomta med startgrunnlaget, som er et kontorstolunderlag fra Ikea.
23. juni: Hyttenabo hadde noen rør liggende som vi fikk låne (tusen takk!). Eric i gang med å lede alt bekkevann over dammen. Det er allerede særdeles lite vann i bekken, men vi visste altså ikke at dette ville vedvare over hele sommeren.
23. juni: Dette er tungt arbeid når temperaturen måler over 30 grader i skyggen – og her står man i full sol iført høye gummistøvler og hansker.
23. juni: Da kan graveentrepenøren bare komme, nesten uansett hvor mye regn vi får. Eric knuste litt av damsperringen for å få lagt røret.
23. juni: Og slik ser Nedredammen ut. Og den store trekantede steinen som er fin å sitte på (Tenkesteinen) er altså antakelig lagt der med hensikt for å bremse vanngjennomføringen.

Elvesteinutgraving

Det lå en del rund og fin elvestein nedgravd i silten i dammen. I påvente av besøk fra graveentreprenøren begynte jeg å grave ut noen av disse, fordi jeg gikk ut fra at resultatet av inspeksjonen ville bli at dammen ville bli gravd ut og fundamentert på nytt, evt. forsvinne, og jeg tenkte at elvestein kan man alltids bruke til noe. 

6. juli: Jeg hadde funnet flere større elvestein i dammen tidligere. Men i og med at jeg gravde ut silt for å lage Erics MagiMix, oppdaget jeg at under 30-40 cm med silt lå et tykt lag med elvestein, mange av dem ganske små, dessverre. Uansett, å plukke ut alle disse steinene var omtrent som å pelle småpotet. Man skaver bort litt av topplaget av jord, og under der åpenbarte det seg masse stein for plukking. Så skaver man litt mer – og hei – flere steiner for plukking. Det må ha vært kjørt på en god del lass med stein her en gang i tiden.

Kanting av hytta

Med klave får man ku, som kjent, og siden jeg først hadde begynte å grave ut elvestein måtte man jo bruke den til noe. Det ledet til kanting av hytta – noe som overhodet ikke sto på planen for 2018 (eller 2019 for den del) – men det var en av de tingene jeg klare å gjøre i en overopphetet juli, fordi da kunne jeg stort sett jobbe i skyggen!

23. juli: Vi hadde gress – dvs. mest ugress egentlig – som vokste helt inntil hytta. Jeg skavet bort dette og selv om jeg ikke gravde dypt, ble det en god del trillebårlass med jord som måtte fjernes. Godt, vi trenger jord nesten overalt.
23. juli: Vi hadde noe belegningsstein liggende som jeg hadde fått via Finn.no. Resten kjøpte vi, billigste sort. Hjørnene var litt vanskelige å få til, jeg endte med å bygge ut et ekstra kvadrat der hvor takrennene kommer ned. Steinene er bare prøvelagt så langt, for å sjekke at antallet går opp til slutt.
24. juli: Da har alle kantsteiner blitt tatt opp igjen, jordkanter gjort skarpere, duk lagt, settesand lagt, og vi synes vi fikk til hjørnet ganske bra til slutt.
25. juli: Elvesteinene hadde ligget i dype lag av silt og måtte vaskes før jeg brukte dem. Dessuten fungerer elvestein helt motsatt av rød skifer, som vi som kjent har ustoppelige mengder av. Angjeldende rød skifer så er småstein fint, fordi de kan vi f.eks. bruke på Via Veduta. Store stein er også fint, fordi de kan vi bygge murer med. Mellomstor stein er skrap og havner i røyser som bygger seg opp overalt på tomta.
Med elvestein er det motsatt! Her ville jeg gjerne ha mellomstor stein, til kantingen, men vi hadde for få av dem. Jeg brukte en del av de store også, selv om de egentlig ble altfor dominante for den relativt smale kanten. Småstein havnet i potter til fremtidig bruk i krukker eller bed.
Og sånn ser det gjerne ut mens jeg holder på: Jord/silt blir kastet på en presenning, mens stor og mellomstor rund stein blir kastet opp på plenen til vasking. Småstein havner i bøtter som jeg bærer opp og fordeler i potter – for lagring til senere bruk. Noen av disse kan skimtes til venstre. For små til kanting, men de kan sikkert kan komme til nytte en dag.
7. august: Denne delen av kantingen er vanskeligere, fordi her skråner plenen mer.
8. august: Jeg måtte bygge inn et lite steg i “kvadratet” pga. høydeforskjeller og det var også vanskelig å få kanten til å se bein ut på avstand (den er bein i betydningen like langt fra panelet på hytta hele veien, men på avstand ser den skeiv ut fordi kvadratet på toppen får den til å visuelt “tippe”. Vi får se om det er noe jeg gidder å gjøre noe med. Antakeligvis ikke.

Det gikk med mye mer stein enn jeg trodde det ville gjøre. I begynnelsen la jeg bare “pen” stein, i tre lag, men skjønte fort at jeg burde bruke misfarget stein i bånn, fordi jeg hadde ikke nok av de “pene” steinene. Så jeg må ommøblere litt stein i fremtiden, det får bli et annet år. Og – ja – det hadde helt klart vært lettere å kjøpe et tonn med ferdigvasket og sortert stein, men så er det altså prinsippet med å bruke det vi har. All den steinen lå jo bare der….

Jeg har kantet nordre, men ikke begynte på søndre del av hytta. Eric har tydeligvis nettopp ankommet fordi sekken hans står her. Mao. han har ikke en gang gått inn med den, men satt seg pladask ned bak hytta fordi her er det skygge. Dette var sommeren jeg fikk Eric med på at vi trengte steder å sitte i skyggen, og midt på sommeren er det eneste stedet rett bak hytta. Jeg må tenke på hvordan vi skal kunne lage en fin sitteplass her. Ikke minst med tanke på alt det rotet vi alltid har stående under hytta, fordi et sted må alt rotet faktisk stå.

Alt i alt: “Stor ståhei for ingenting” når det gjaldt dammen og vi er ikke stort nærmere en varig løsning. Det ble heldigvis ikke “sprøytebetong overalt” og takket være den tørre sommeren kunne Eric utbedre Øvredammen noe. Han fylte opp med stein der vannet hadde gravd seg under plenen og fjernet mer av damsperringen slik at vannstanden ikke blir høy nok til at elven kan begynne å grave på nytt. Det hjelper forhåpentligvis på erosjonsproblemet, men får ikke dammen til å bli penere. Vi må tenke mer….

Sørpletten: Delt i 3 nivåer og stort sett beplantet (2018)

Sørpletten var det første stykke plen jeg erobret fra Plensjefen med samtykke om at akkurat her trengte det ikke være plen. Jeg hadde faktisk en ganske detaljert plan over hva jeg skulle plante i dette store bedet, men nesten all høstsådden fra 2017 slo feil. I følge annonser fra et frøselskap skulle jeg kunne så diverse stauder om høsten, i potter utendørs, og det ville spire om våren og jeg kunne glad og fornøyd plante ut noen småplanter med lite besvær for min del. Men det var nesten ingenting som spirte. 

– Kanskje du burde vanne pottene, sa Eric.

Det har han helt sikkert rett i, men i år gikk vi fra dyp snø overalt til 20 grader i skyggen på null komma svitsj, og hvem kan huske å vanne potter som bare uken før var dekket av snø? Uansett, jeg tror ikke jeg skal prøve meg på mer høstsåing med det første. 

22. april 2018: Området ble gravd ut på tampen av sesongen 2017. I slutten av april 2018 så det bare trist ut. Snøen lå lenge i dette bedet og ikke en gang Forsythia viste antydning til blomster. Stokken i midten viser hvor det fortsatt ligger en rot i grunnen.

Jeg ønsket å dele opp dette bedet i 3 nivåer. Det er ikke strengt tatt nødvendig for å holde jorda på plass, bedet skråner ikke mye, dessuten ligger det leire i grunnen. Men det er over 10 meter langt og nesten 7 meter bredt hvis man regner med stripa på andre siden av tråkkhellene – omtrent 4 meter mellom tråkkheller og tujahekk – så jeg tenkte at en oppdeling ville være fint. Dessuten ville jeg ha en snirklete sti gjennom bedet.

15. mai. Jeg begynte med nederste nivå, mot dammen og bekken. Løsnet jorda, brukte en god del tid på å lage en lav støttemur samt et stabilt tråkketrinn til neste nivå, i nedgravd renne med settesand i grunnen. Dernest plantet jeg tre alunrot vi hadde fått av mamma (to mørkrøde, en lime) på nivå to rett over muren og tre løytnantshjerter vi også hadde fått av mamma ved siden av. Den ene var brukket, men det er jo rota som teller så jeg satt ned alle. På nivå en: Flyttet to vinterglans hit fra Sørpletten og satt nærmest tujaen – de henger med hodet, men kommer seg sikkert. Dernest en rabarbra… fordi et sted må rabarbra stå når man først har fått den. Plantet hjemmesådd lobelia nedenfor hostaen (som såvidt er på vei) og 6 hjemmesådde Dichondra Silverfalls og kanskje 12 små Blue Bedder. Nærmest tråkkhellene nederst til venstre, 4 potter med Nattlys (staudetypen, Pink Petticoats). Bortsett fra lobeliatuene som står og strutter så likte ingen av disse og bli plantet ut. Alt dette trengte en del jord selvsagt, kjørte på kanskje 5 trillebårlass. Brukte hestemøkk rett i plantehullene (må spare på de to sekkene jeg har igjen).
26. mai: Løytnantshjerter og alunrot begynner å hente seg inn. Disse skal tåle en del skygge, som kommer fra tujahekken. Øverst til høyre står en lungeurt, også fått fra mamma. Jeg hentet en stor kladeis og delte den i to, den andre delen står på Skyggepletten. Begge kollapset totalt etter utplanting, så jeg trodde jeg hadde tatt livet av dem. Men de hentet seg inn, og vel så det. Selv er jeg ikke så begeistret for lungeurt, men på et besøk hos mamma observerte Eric at disse var godt besøkt av humler. For Eric er “humlefavoritt” et nøkkelkriterium for å velge planter, og dermed ble lungeurt gravd opp og flyttet til Vedutten. Disse blomstrer også tidlig, og er derfor humlemat på en tid hvor de ikke har så mye annet å velge blant. De tåler også en del skygge.
26. mai. Da er to nivåer ferdig, med lave støttemurer samt en rand av runde steiner nederst (på aviser) for å hjelpe til med å holde jorda på plass. Jorda har blitt løsnet og så jevnet ut, masse ny jord tilført på toppen, og også i grunnen. Vi skal ha hengepetunia langs tråkkhellene og her er bokashijord blitt nedgravd. Så får vi håpe petunia ikke får bokashisjokk fordi den “jorda” var bare delvis ferdig. Den snirklete stien gjennom bedet er delvis lagt i nivå 2. Men jeg får ikke gjort ferdig toppen, nivå 3, før Rotfjerningsansvarlig har fjernet den rota som står igjen fra i fjor.
Vi har også fått på plass klatrestativ på “stripa” til høyre, og plantet “på årntli” Klematis President (den har overvintret her, men nedgravd i potte).
26. mai: Rotfjerningsansvarlig fjerner fururot med motorsag, men langt nede, dvs. etter iherdig utgravingsinnsats. Dette var den varmeste dagen så langt i sommer, vi bikket 31 grader på stua allerede i to-tida, altså før sola hadde kommet rundt på vestsida.  Ingen dag å jobbe i forsterkede motorsagbukser…..
26 mai. ….så Rotfjerningsansvarlig tar en halv-Borten så snart han får sjansen. Rota er ute! Og Marianne kan gjøre ferdig bedet.
28. mai: Raden som går langs tråkkhellene: Øverst, nærmest fotografen, en liten hjemmesådd physalis, dernest følger en rad med hjemmesådde hengepetunia.
11. juni: Det hadde altså vært en lang vinter, med mye snø, men så sa det pang og alt begynte å vokse iherdig.
13. juni: Jeg nølte i det lengste før jeg plantet ut ipomoeaene vi hadde sådd. De skal visstnok være veldig vare for kulde. Men de begynte å blomstre allerede innendørs, i de små pottene sine, så de måtte ut. Som kjent, fra midten av mai og utover hadde vi ingen problemer med kulde på Østlandet denne sommeren. Snarere tvert i mot.
27. juli: Ipomoea vokste over all forventning denne varme (tørke-)sommeren. Men så fikk disse også ganske regelmessig med vann.
27. juli: Jeg foretrekker nok den lilla (Knowlians Black) fremfor den hvite (Dolce Vita).
9. august: Men DETTE er så desidert favoritten. Ipomoea Tricolor, Heavenly Blue. Denne skal være enklere, men ikke hos oss. Blomstrer mye senere, færre blomster, også mindre spirevillig fra frø. Uansett, vi vil jobbe hardt for å dyrke fram denne igjen.

Sørpletten var nesten ferdig – men ikke helt. Jeg er flink til å begynne på ting, jeg liker utforskningen og grovarbeidet. Jeg er også flink til å få unna en del nødvendige, men ikke fullt så interessante ting – av ren pliktfølelse. Så det meste blir nesten ferdig, men så mangler den siste biten, det som ikke er helt nødvendig… men til slutt skjer det også…. Som regel.

6. juli: Omsider får jeg gjort ferdig stien inn til bedet, på en seng av avlagte klær (ugresshinder). Blue Bedder til venstre og til høyre – en stor humlefavoritt. Men vi burde nok ha klippet plantene under veksten for å få en penere fasong på dem. Uansett, vi liker humlefavoritter. Nærmest til venstre: En staudenattlys, Oenotherea speciosa “Pink Petticoats” sådd fra frø.

Jeg hadde egentlig tenkt å la stien gjennom bedet gå helt oppe ved støttemuren, men endte med å legge den litt nærmere dammen med plass til planter på oversiden. Dette fordi det er en hel yogatime i ubekvemme stillinger å luke og stelle nærmest mot dammen, fordi man må jobbe under fotsålenivå – og samtidig passe på å ikke ramle ned i dammen. Det å legge stien litt lavere gjør det noe enklere – men det er fortsatt en yogatime å stelle nederste delen.

Dette handlet selvsagt ikke bare om å legge ned noen avlagte klær og riste noen sekker med ferdigkjøpt jord over. For å fylle opp Sørpletten, gravde jeg ut utallige bøtter med silt fra dammen og bar dem opp til alle nivåer av bedet, hvilket var en tung jobb. Sørpletten fikk også senere en full dekking med Erics Eventyrblanding/MagiMiks, altså silt og hestemøkk, hvilket innebar at jeg gravde meg ned til et nivå i dammen hvor det viste seg at det lå mye elvestein begravd. Mer om det senere.

11. august: Vi fikk en fantastisk blomstring på petunia denne sommeren. Men som man ser, er det fortsatt store tomrom i bedet.
1. sept. 2018: Tomrommene i bedet, så vi ikke når vi gikk opp stien fra Lavlandet til hytta. Vi så bare masse blomster og grønne blader. Å bruke hengepetunia som krypplanter fungerte optimalt denne varme sommeren. Nesten ingen snegler, og petunia stortrivdes uten regn (men ble vannet).
15. sept 2018: Physalis var en av de plantene som elsket denne sommeren. Vi hadde tre; to i Pølseboden og en her på Sørpletten. De vokste seg store som busker og produserte de mest smakfulle frukter man kan tenke seg. Jeg var nærmest i ærefrykt over at planter kunne vokse seg så store, og produsere så mye, fra ett enkelt frø på én sesong. De overlevde selvsagt ikke vinteren utendørs.

Ellers: I dette bedet står en kaprifol som visstnok skal klatre på alt som finnes, men den nekter altså å klatre på tuja. Jeg har prøvd å lede greinene dens flere ganger, men den vil bare krype, ikke klatre. Hvorfor det? Den er ikke vokseuvillig. Den lager gjerne grener på halvannen til to meter i løpet av en sommer, men altså ikke oppover. Jeg får flytte den til et annet sted og se hva som skjer.

Det tiltakende unøyaktig benevnte Staudebedet (del 2, 2018)

Årets utvidelse

Jeg begynte såvidt å grave ut årets utvidelse av Staudebedet i slutten av juni, men med over 30 grader i skyggen klokka 9 om morgenen, gikk det knapt nok an å jobbe med støvler og hansker (og det trengs med all steinen som er her). Det svimlet for meg. Til tross for mye stein og lite jord, den jorda som tross alt er her, virker god.

26. juni 2018: Årets utvidelse av Staudebedet utgjør ikke et stort område, men det er en del større stein her. Grunnet varmen tok dette allikevel urimelig lang tid.
28. juni: Jeg jobbet også noe med ommøblering av Staudebedet. Den hvite bergknappen ble flyttet i fjor, til fjorårets staudebedutvidels, og ser ikke ut til å hatt noe imot det.
28. juni: I år var det den rosa bergknappens tur til å bli gravd opp, delt, og flyttet. De har et skikkelig nettverk av røtter, selv om de står grunt, og flytting krever ganske hardhendt behandling, men så tåler de jo også det meste. Det sto en annen bergknapp her opprinnelig, men den har bleke og uanseelige blomster og ble flyttet. Flyttet også noe takløk herfra og fikk senere samlet disse fremst i bedet. (De sto lenge i en stor potte, stakkars, og ventet på at jeg skulle gjøre noe kreativt med dem, plante dem på en skål med stein rundt eller lignende. Det skjedde aldri.)

Andefamilien, Shere Khan og jeg

En dag jeg sto og jobbet i Staudebedet, jeg tror det var siste dag i mai, kom en andemor flaksende ned fra skråningen over surjordsbedet. Bak henne kom noen blekgule dotter med andunger, så enda flere blekgule dotter og så enda flere… jeg tror hun må ha hatt tolv av dem. Jeg begynte straks å speide etter nabokatten. Den er en jeger, montro om ikke den ville dukke opp. Som i en Walt Disney film så jeg den plutselig stikke hodet fram rundt hyttehjørnet, fiksert på andefamilien som i mellomtiden hadde rukket ned på plenen, bare noen meter unna. Andemor stivnet og var tydelig klar over faren. Men hvis nabokatta tror den er Shere Khan, så må det også finnes en Baghera. Jeg løp ned mellom den og andefamilien – stakkars andemor, hun må ha følt seg angrepet fra to kanter – men jeg var altså Baghera og reddende engel og bar katta over til sin egen tomt og sto og holdt øye med den en stund til den lusket misfornøyd av gårde. Tilbake på min egen tomt var andefamilien borte, men lykken varte ikke lenge. De hadde beveget seg ned i bekken, like ved fossen. Andemor padlet ytterst og hun hadde tydelig forstått at dette ikke var en farbar vei så hun prøvde desperat å holde alle ungene bak seg. De klarte alle å bevege seg bakover og inn i smulere farvann hvor ungene pep fornøyd i vei, mens andemor var oppe på plenen og rekognoserte med jevne mellomrom. Dette pågikk et par timer og jeg vet ikke hvordan de kom seg av gårde til slutt, men de forsvant i hvert fall fra bekken vår i løpet av ettermiddagen. Jeg håper de kom seg ned til Tyrifjorden i god behold. Jeg tenkte senere at de må ha vært tørkerammede, klimaflyktninger. Det må ha vært en grunn til at hun la ut på langtur med så mange små.

16. juli 2018: Det gikk smått med graving denne sommeren, men vi har vært på en handletur på Holter og Jessheim og har kjøpt noen planter som skal stå nettopp her, så jeg må gjøre området i hvertfall delvis klart. Den rød hestemynten (Monarda Didyma “Jacob Cline”) som blomstrer på bildet skal være sterkere mot meldugg enn andre hestemynter. Godt mulig det, men senere kjøpte vi to av de vanlige lilla og plantet i nærheten, og de fikk meldugg så det suste, som spredte seg til den rød og så videre til de fleste naboplantene. Jeg klippet ned alle monarda i september en gang, det var etter blomstring uansett, og stusset en del av naboplantene. Godt mulig at all denne melduggen også skyldes tørken.
23. juli: Da er de lilla hestemyntene også på plass (Monarda x hybrida Blaustrumpf). Her står også en blåstjerne (Amsonia tabernaemontana) som ennå ikke gjør noe av seg og som jeg ikke kjente til fra før av, men som vi ble anbefalt å kjøpe. Den ser veldig fin ut på bilder. Vi har også satt opp et stativ for en nyinnkjøpt Black-Eyed Susan.
Den rosa Black-Eyed Susan gjorde seg riktig godt i nordenden av bedet og skjermet for alt rotet bak. Den ble kjøpt på Sven Myrvolds Hagesenter på Jessheim, et sted vi likte meget godt. Vi kommer sikkert til å ta turen dit flere ganger.
30. august: Da er omsider årets Staudebedutvidelse klar. Vi har også plantet hagestokkrose på hver side av stativet til Black-Eyed Susan, sådd fra frø. De vil forhåpentligvis blomstre neste år.

Erics Eventyrblanding

Den jorda vi har kjøpt per tilhengerlass holder ikke noe særlig på fuktighet og denne sommeren ble det ganske prekært. Vi hadde fått hentet en del sekker med hestemøkk, men Eric mente at hestemøkk alene ikke ville være nok som jorddekke, fordi den tørker fort ut i sola. Så vi lagde en blanding av silt fra dammen og hestemøkk og brukte det som jorddekke i de fleste bedene – og det hjalp faktisk. Vi kalte det Erics Eventyrblanding, evt. Erics Magiske Mold, eller rett og slett MagiMiks. Vi har ikke helt bestemt ennå.

I det vi endelig begynte å få noe regn fra midten av august, skjedde to ting. Som nevnt tidligere – flere planter begynte å blomstre helt utenfor sesong, inkludert rododendron. For det andre, ugressfrø som hadde ligget latent i MagiMiksen (og sikkert også i bedene fra før av), begynte å spire som besatt og vi fikk vegg-til-vegg med ugress, så siste del av august ble stort sett brukt til luking.

Høststellet

Jeg hadde tenkt å dele og flytte flere planter, men så tørkestresset som alle plantene hadde vært hele sommeren lot jeg dem stå til neste år.

Vi pleier å dekke til og kle på noen utvalgte planter, i år var artisjokk blant disse.

15. september. Artisjokkene hadde vokste seg riktig store, men viste ikke antydning til å sette noen frukt, til tross for at vi hadde sådd dem tidlig innendørs. Vi regnet ikke med å se disse neste år, men bestemte oss allikevel for å dekke dem med bark og en plantepose.
14. oktober: Men artisjokkene var virkelig noen beist av noen planter å kle på, helt klart en tomannsjobb.
7. oktober: Vi har hatt besøk av rådyr igjen, og i år liker de tydeligvis solsikke. Denne fikk et ganske pønkete utseende etter rådyrbesøket.

Det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet (Del 1, 2018)

April 2018 gikk stort sett med til å måke snø og anlegge kjøkkenhage, men etter at snøen forsvant og vi fikk pangvarme nærmest over natta, var det selvsagt tid for å stelle alle bedene. I den forbindelse ble det noe telefonering til mamma for å spørre om ting: «Hosta, jeg ser dem ikke? Er de døde, eller blir de aldeles borte om vinteren?» (Blir borte om vinteren, de kommer nok). «Kan du noe om buskasters? Min har en veldig tjukk «midtgren», nærmest en stamme, skal jeg klippe den også? (Mamma vet ikke, får ikke høstasters til å blomstre så har dem ikke lenger. Tenk, jeg har klart å stille mamma et spørsmål hun ikke kan svare på! Jeg klippet den forresten, det gikk bra. Men nå i ettertid lurer jeg på om man kan stamme opp buskasters….). «Revebjelle, den er jo toårig og blomstret masse i fjor, men kommer den til å blomstre i år? Den har jo masse blader, en fin rosett?» (Mamma mener den selvsår seg, og dessuten, har man en fin rosett blir det nok blomster). 

22. april 2018. Sen vår i år, det er lite grønt i Staudebedet og det ser trist ut. Jeg fikk forøvrig en åpenbaring da vi var på besøk hos Garden Living litt senere i sesongen, og de snakket om forskjellene mellom å bo i for eksempel H4/Norge versus i tropene, og hvordan vi må leve igjennom alle disse sesongene og hvor utfordrende det er, men også hvilken belønning det gir. Tenk på hvordan det er å bo på et sted uten sesonger, man planter en gang for alle og så ser det akkurat slik ut – hele året. Da ble jeg faktisk glad for å bo her jeg bor. Men jeg bør fortsatt ha mer eviggrønt og struktur inn i dette bedet. Det sa jeg visst i fjor også. Vi får se hva jeg får til.

Heving av Staudebedet – and “The Return of the Leek”

22. april: Bedene ser bare ut, men ved nærsyn – “purren” er tilbake! Også utenfor sitt definerte område. I fjor gravde jeg opp alle Iris Hollandica, som hadde blitt plantet altfor spredt og tok for mye plass i bedet, og satt dem ned mye tettere sammen, innenfor en rot jeg aldri har fått fjernet. Nå dukket opp nesten tretti spirer til – utenfor denne rota. Hvor kommer alle disse blomsterløkene fra? Driver de og kalver nedi jorda? (De gjør altså det, det er blomsterløks vis….).

Planen var å heve den bakre delen av staudebedet med 15-20 cm, fordi nå var bakre del lavere enn fremre del, som ligger på et berg. Men for å få til det, så måtte jeg først grave opp de plantene som sto der. Noe skulle ned på samme sted, noe skulle andre steder – men så var det altså den forfløyne «purren». Jeg bestemte meg for å lage et nytt bed til den, på oversiden av bekken, dvs. høyt oppe, nesten på plennivå. Hvis vånd liker «purre» (altså iris) så hadde den nå fått en grunn til å feire, fordi her var det våndhull! Det gjorde for så vidt gravingen lettere. Ikke var det mye stein her heller. Dette ble et lite bed, nærmest bare en grop, hvor jeg la aviser på kantene for å forsinke gjenvokst fra plenen. Jeg hadde fortsatt en lang voll med oppsnudde jordklumper gravd opp fra kjøkkenhagen. Den var ganske leirete så ikke ideell for blomsterløk, men jeg tok en del klumper allikevel og smuldret dem opp. Blandet inne hestemøkk og la ugressfri, men dårlig kjøpejord på toppen. Blomsterløken satt riktig dypt i Staudebedet og var ikke lett å få opp; noen røtter ble nok røsket av. Det er antakelig ikke så lurt å plante om løk etter at de har spirt, mange hadde kraftige spirer også, men jeg tok sjansen. 

28. april: Da var den forfløyne purren satt på plass, og jeg kunne returnere til heving av andre kvadrant i Staudebedet. (Har satt av plass til hjemmesådd nicotiana foran irisen).

Det var heldigvis ikke for mange stauder i andre kvadrant av Staudebedet (fylt med sommerblomster året før). Jeg gravde opp en revebjelle (stor og fin rotklump), tre fjellfokk, en aubrieta (som ikke trivdes, gentiana trivdes heller ikke i akkurat dette hjørnet og ble flyttet i fjor), en hagestikle…. og fant fire «purre» til.  

Siden det tydeligvis var et problem nederst på andre kvadrant – hvor først gentiana, så aubrieta ikke hadde trivdes – gravde jeg en renne og fylte opp med sandholdig jord. Så hentet jeg et par-tre trillebårlass med oppsnudde jordklumper fra vollene mine ved Kjøkkenhagen. Disse jordklumpene hadde begynte å bli ganske harde og jeg måtte også fjerne en del ugress, så det hadde unektelig vært lettere med kjøpejord, men vi har nå en gang som prinsipp at vi skal prøve å bruke den jorda vi har og heller forbedre den. Dernest kjørte jeg på en del hestemøkk, og la på våte aviser med dårlig Maxbo-jord på toppen (ser penere ut), før jeg lagde hull i avisene og satt ned igjen revebjelle og fjellfokk, mens hagestiklen og hageputen ble satt i potter i påvente av at Fjellhagen skulle bli klar til å ta i mot dem.

28. april: Hevet andre kvadrant/fylt på mer jord. Kansteinene er borte, bedet skal få bre seg sammenhengende fra øst mot vest…, men senere kom kantsteinene tilbake og denne gang tror jeg for å bli. Jeg tror det ser penere ut. Jeg flyttet også hit en hvit revebjelle og en liten primula fra Leirehaugen samt en solhatt fra Velkomstbedet. Revebjellen og primulaen hadde jeg fått av mamma allerede sommeren 2016, da jeg knapt hadde noe sted å sette ned planter. De sto i beinhard leire, og det var søren ikke lett å balansere øverst på leirehaugen og hakke opp disse. Da jeg til slutt fikk dem opp var det med en jordklump med tetthet som tungsten. Revebjellen rullet like gjerne ned fra hele leirehaugen og havnet med et tydelig dunk oppå en nyutplantet physalis, men merkelig nok klarte de seg begge to. Spesielt revebjellen var svært fornøyd med flyttingen, bredte seg utover og blomstret iherdig.

Jeg hadde også tenkt å heve fjerde kvadrant ved siden av, der hvor to sommerfuglbusker står litt for tett, men før jeg kom så langt hadde plantene vokst for mye. Jeg får gjøre det senere, når jeg vet hvor jeg skal flytte den ene sommerfuglbusken. Sommerfuglbuskene kom for øvrig veldig tidlig, med mange blader, men så visnet bladene hen. Inn å konsultere: Det er helt normalt, sa internett. De bladene er ikke de som skal vokse og blomstre i år. Dessuten må buskene beskjæres, da kommer det nye skudd. Med hjertet i halsen kuttet jeg dem ned ganske drastisk – og satt ned noe av avkappet i potter. Det gikk riktig bra! Sommerfuglbuskene skjøt nye skudd som bare det og kom med mange blomster, selv om de blomstret av fort slik som så mye annet denne overopphetede sommeren. Og av avkappet fikk jeg 10 nye planter. De sto i potter i evigheter (det var lettere å vanne stiklinger i potter enn ute på frimark), noe ble gitt bort, og resten ble plantet i utkanten av plenen i september. 

26. mai 2018: Vi har plantet ut to artisjokk i det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet hvorpå de undret seg over hva de gjorde her (i Kjøkkenhagen er det i hvert fall ikke plass – disse blir svære). Eric har laget en sneglebeskytter, en ramme med oppklippet hønsenetting rundt, men det var ingen ubetinget suksess. Sneglene krøp kanskje under? Ideen er god, dog, så kanskje hvis vi graver rammen delvis ned neste gang?
13. juni: Revebjellene var flotte i år. Disse to-årige plantene er for øvrig et mysterium for meg. Jeg forstår selvsagt prinsippet med at de danner rosett første året og blomstrer det neste. Monty Don graver opp og kaster revebjeller etter blomstring, men mine blomstrer da vitterlig for tredje året på rad… Jeg tror aldri mamma gravde opp og kastet en revebjelle. Uansett, jeg var ikke klar for å kassere mine rosetter i april og det ble jeg glad for. Bak, en noe forvokst nepeta som hadde laget sikkert hundre småplanter siden i fjor, det var nepeta-spirer overalt. Vi reddet vel 6 stykk som ble satt delvis i Fjellhagen og delvis i Velkomstbedet. Foran, hjemmesådd nicotiana
28. juni: Kornblomstene, de rosa midt på bildet, var hjemmesådde og hadde vokst seg særs lange og slengete, noen var over 30 cm før utplanting. De ble plantet altfor tett i håp om at de skulle støtte hverandre. De lå langflate en dag eller to, men hentet seg inn. Foran i bedet er det direktesådd zinnia som ikke har kommet ennå. Jeg prøvde senere å flytte hit zinnia som var plantet for tett i Lillebedet samt å spre noen nicotiana som hadde blitt plantet for tett i dette bedet, og de murret også en del etter flytting, men de fikk godt med vann og hentet seg inn. Så har man lært at man kan flytte sommerblomster også, i hvert fall zinnia og nicotiana.
28. juni: Rosa kornblomst (Classic Romantic) og Iris Hollandica kledte hverandre godt, så jeg hadde flere forsøk på å ta gode bilder av disse. Jeg må lære meg til å ta bedre bilder. Vi har også så intenst mye sol på tomta vår, og det stjeler en del av fargene.
16. juli. I 2017 var det såvidt vi rakk å få blomstring på solsikkene, i år blomstret de før midten av juli. Men gud bedre så tørt det var. Jorda støvet når vi gikk gjennom bedene.
2. august: Engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”). Vi sådde disse fra frø, og jeg tror jeg fikk 8 planter, men bare noen overlevde denne tørkesommeren etter utplanting så de dekket ikke et så stort område som håpet. Uansett, de som overlevde gjorde seg fint på denne siden av bedet, så jeg vil prøve å så flere neste år.
30. august: Så ble det frodig til slutt. Kantsteinene langs stien er tilbake, nå også med en tydelig sving (som mangler jord bak, tom for jord igjen). Storknebben nærmest til høyre (avblomstret) trives og sprer seg, så det hjalp å blande inn sandholdig jord akkurat her. På venstre side av bedet er det fortsatt noen små som strever med å etablere seg, så det ser tomt ut. Det var ingen lett sommer å være et nyutplantet lite nurk, og flere av våre hjemmesådde planter klarte seg ikke etter utplanting.

Velkomstbedet… og jeremiade over sommeren 2018

Da snøen endelig hadde forsvunnet og jeg hadde fått tilbake hagen min, hadde jeg tenkt å bruke de første ukene på “konsolidering”, altså lage ferdige bed av graveprosjektene fra fjorårssesongen. Velkomstbedet og Sørpletten var prioritert, sammen med Fjellbed #1, men så dukket det altså opp et nytt prosjekt – Kjøkkenhagen – som tok en del tid, og dermed kom jeg ikke i gang med de egentlige prioriteringene før i juni. 

Velkomstbedet

Her hadde jeg avdekket anatomien til bedet sesongen før og i år skulle jeg fylle dette bedet med blomster i alle farger samt noen busker. Slik gikk det altså ikke. Grunnet tørken vi hadde denne sommeren måtte vi konse på overlevelsen til de plantene vi allerede hadde skaffet oss så vi kjøpte nesten ingenting nytt denne sesongen. Dermed forble det store tomrom i alle bed. 

17. mai 2018: Vi vet ennå ikke hva slags sommer vi har i vente, til tross for at det gikk fra nærmest full vinter til pangvarme på noen dager. Latmannsbedet og Nivå 1 har fått et nytt lag med toppjord/kompost. Nivå 2, rett bak er i ferd med å bli overgrodd av ugress.
Nivå 1 struttet nydelig denne våren, med storslagen blomstring på hageputene og vårfloks “Candy Stripe”. Hvit kattemynte i bakgrunnen kom også fint, i forgrunnen begynner brudeslør såvidt å komme.
17. mai 2018: Yndigste gentiana jeg har sett. Dessverre har den ikke vokst seg noe større siden 2018, men er fortsatt like yndig. (Antakelig G. Verna ssp. Pontica. Det er noe surr i gentianaene mine også, ikke bare i hageputene).
29. mai 2018: Lewisia blomstret også fantastisk denne sommeren og kom relativt tidlig.

Hageputene ble senere svært stygge. De lå flate, var gule i midten og noen av dem så døde ut. Jeg trodde de hadde tørket ut og at noen av dem hadde aldeles omkommet. Og de hadde helt sikkert lidd av tørken, men de kom tilbake – mange av dem for fullt – i 2019 allikevel. 

Jeg hadde altså gravd ut hele Velkomstbedet året før, men det er så uhyggelig mye stein her så jeg bestemte meg for å ta en omgang til i nivå 2. Man finner alltid flere stein ved neste utgraving. Jeg fylte vel 7-8 bøtter med stein, større steiner ble kastet i en ny steinrøys, og det var selvsagt en million småstein igjen. Selv etter uker uten regn, når jeg gravde et stykke nedover så fant jeg fuktighet i jorda, hvilket lovet godt. På toppen ser alt ut som bare sand og småstein og det støver en del. 

Nivå 2 holder på å gro igjen av ugress, har fortsatt en for bratt vinkel med noen støttesteiner bakerst og her er fortsatt mye stein. Nivå 1 har fått et nytt lag med kompost og ser flott ut.

Bedet hadde heller ikke blitt ”definert” før og trengte en tydeligere avgrensning. Jeg lagde først en liten mur mot nabotomta. Berget under har mange ulike nivåer så jeg jobbet litt med å finne ut hvor jeg skulle la berget stikke i dagen – hvor berget også kan fungere som tråkkheller – og hvor dekke til med jord, hvilket betydde bygge opp med stein for å holde jorda på plass. På sørsiden av bedet endte jeg opp med å sette opp ringeriksskifter på høykant, men synes egentlig ikke det ble så veldig pent. Jeg får prøve å få noen mindre hengeplanter på denne kanten. Jeg lagde også en sti fra Velkomstbedet videre til det som senere ble ”Erics bed” (Fjellbed #2) ettersom “nivå #2” i Velkomstbedet kan lede til ”nivå #2” i hele Fjellhagen. Det er viktig å lage gode, solide stier slik at vi kan bevege oss noenlunde trygt rundt i den bratte skråningen vår. Jeg fikk også en bedre profil på bedet ved å tilføre mer jord for å gjøre den mindre bratt.

11. juni 2018: Nivå 2 i Velkomstbedet har blitt gravd ut enda en gang for å kunne fjerne mer stein, og fått tilført mer jord for å få en mindre bratt profil. Det betyr å bære opp jord i bøtter. Her havnet oppgravde gresstuster fra Kjøkkenhagen, noe bokashijord og mange bøtter med silt utgravd fra dammen. Alt dette iført støvler og gummihansker mens termometeret viste over 30 grader i skyggen – og jeg jobbet i full sol. Ikke rart det svimlet for meg denne sommeren. Eric gravde senere ned en del hestemøkk i bedet.

Det står en gammel stubbe nordøst i dette bedet (øverst til venstre på bildet over), som nå står mellom Velkomstbedet og ”Erics bed”. Jeg begynte å dra ut stein under denne stubben, men det var bare byggesett, og øverst under stubberøttene satt de også godt fast. ”Bedre å finne en klatreplante som kan dekke hele stasen”, tenkte jeg, og plantet villvin. Ny regel: Man trenger altså ikke avdekke anatomien overalt. Spesielt ikke i varme tørkesommere.

Vi kjøpte omtrent ingenting nytt denne sommeren, men vi var en tur på Myrvoll Gartneri på Jessheim som en del av en hagetur, og der fant vi blant annet en Lewisia, samt at vi har klart å dyrke fram ett stykk Lewisia fra frø (vi fikk noen flere spirer, men de døde før de var voksne nok til og plantes ut). Disse ble satt helt fremst i Latmannsbedet som burde være et bra sted for Lewisia som kan strekke røttene ned mellom steinene og lete etter vann. (Latmannsbedet ble som kjent laget for å bli kvitt stein fra Velkomstbedet, og har bare litt jord på toppen; resten er stein som har blitt raket ned fra bedet over). Forvørig likte vi Myrvoll Gartneri særdeles godt og anbefaler et besøk.

9. august fikk vi en japanlønn av mamma (Acer palmatum Dissectum Garnet) som jeg plantet på nivå 2 bak et fjellutspring ettersom Japanlønn ikke er så glad i vind – og vi har en del vind. Jeg håper denne knausen er nok til å beskytte den litt.
Litt senere i august kjøpte vi også en høstberberis “Thunbergii Admiration” og en krypbeinved “Euonymus Fortunei “Silver Carpet” til Velkomstbedet. Jeg trodde jeg ikke var så glad i berberis, men noen av Thunbergii-variantene er fantastisk vakre, blant annet denne røde som har en skimrende hvit kant ytterst på bladene. Jeg håper krypbeinveden vil kryper utover og henge litt ned over de ringeriksskiferne jeg satt på høykant for å holde jorda på plass i denne delen

Jeg gravde opp noen blomkarse som var plantet litt for tett foran Kjøkkenhagen og overførte disse til Velkomstbedet også, og de murret en del, men kom til slutt med noen blomster, men struttet ikke akkurat. Bladene fylte i hvertfall bedet med noe grønt, og jeg syns blomkarseblader er dekorative. Men det var det som skjedde med Velkomstbedet i 2018. Dette er også et vanskelig bed å vanne, og vi hadde ikke kapasitet til å plante noe mer her.

Jeremiade over sommeren 2018

Jeg har allerede nevnt at vi (som kjent) hadde en varme- og tørkesommer, men det er ikke nok til å få utløp for min frustrasjon over denne sommeren. Et eller annet sted må jeremiaden komme, så da er det like greit å få det overstått. 

For meg var sommeren 2018 en marerittsommer og fra tidlig juni ble jeg mer og mer irritert over alle værmeldinger som meldte ”sol, sol og atter sol – intet regn i sikte” – som om det var en fin ting. 

Jeg tok fire måneder ubetalt fri denne sommeren for å jobbe med hagen, men jeg fikk på langt nær gjort så mye som jeg håpet. Det var for varmt til å sjaue og grave rett og slett. Dessuten måtte jeg bruke halvannen time hver dag på noe så kjedelig som vanning. Jeg hadde mange seriøse diskusjoner med meg selv om at det eneste fornuftige ville være å røske opp alle sommerblomstene, og kanskje noen av staudene også, men jeg gjorde det faktisk ikke – jeg vannet, ennå så slitsomt det var. (Vi har brønnvann, men vet ikke hvor mye kapasitet vi har, så vi bruker ikke spreder, men punktvanner).

Utover sommeren måtte vi tom. vanne bekkebedene, bekken tørket ut tidlig i juni. Den høyeste temperaturen jeg noterte i Kjøkkenhagen var 58,5 grader. Den typiske kommentaren på dette er: ”Men det er i sola, sant?” Ja, selvsagt, men plantene mine står jo i sola! 

Jeg jobber forøvrig også i sola. Vi har veldig mye sol på tomta vår siden vi ligger rett vest, og spesielt ettermiddags- og kveldssola er intens. Denne sommeren fikk vi også en merkbar «dobbeltsol» utover dagen ettersom gjenskinnet fra Tyrifjorden ga nesten like mye varme som den egentlige solen. Dette har vi ikke merket noe til før, men sommeren 2018 hadde vi nesten ingen vind i over to måneder så vannet lå blikkstille. Vi hadde jevnlig over 35 grader innendørs, tross doble solseil, gardiner og etterhvert også persienner. Det var ofte vanskelig å sove. 

Det satt langt inne, men fra begynnelsen av juli var det flere dager jeg ga opp å være ute etter klokka fire. Jeg prøvde å gå ut etter lunsj, ble møtt av en vegg med varme, snudde i døra, skalket alle luker og satt på A/C for fullt – og leste en bok. Jeg hatet store deler av denne sommeren. Godt å få den utblåsningen ferdig overstått.

Vi kjøpte altså nesten ingenting nytt av planter, dermed forble det store tomrom i de fleste bed gjennom hele sommeren. Det var også interessant å observere hvordan enkelte planter reagerte på varmen og tørken. 

For det første var det pangblomstringen. Det meste kom tidlig, med masse blomster, men så var det hele over på et «poff». Enkelte planter utviklet seg knapt. Bare for å ta to eksempler: En stjernecampanula som året før hadde strakt seg vel over en halvmeter, ble denne sommeren knappe 5 cm stor, og allikevel klarte den å få plass til 3-4 blomster på denne ynkelige utstrekningen en kort tid, og så sank den ned i jorda og forsvant. Jeg hadde sådd Flittig Lise fra frø, og disse ble også bare noen få cm høye og bredte seg nesten ikke ut, men blomster lagde de og hver av blomstene var større enn planten. 

I det vi begynte å få regn fra midten av august begynte flere planter å blomstre, noen for andre gang, men vi hadde også første blomstring på en enkelte planter som egentlig burde ha blomstret i mai/juni –  tom. en rododendron (altså rododendronpinnen, en stikling vi fikk i 2016). Rododendron som blomstrer mot slutten av august…. Man kan bli nervøs av mindre. 

På den annen side: Vi hadde omtrent ingen snegler, trengte knapt å luke, og jeg fikk Eric med på at solskjerming er en fin ting og at vi trenger et sted hvor vi kan sitte i skyggen! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

28. juli: Eneste regnet vi fikk i løpet av 3 måneder som var målbart.

Unnskyld, Vedutten har vært lenge borte

Jeg beklager så meget at Vedutten ikke har postet på flere måneder. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så døde moren min 21. juni i år. Vi har nå solgt huset og det har også vært en del andre ting og ordne opp i. 

Som søsteren min skrev på Facebook (etter hukommelsen). Pent brukt barndomshjem til salgs. Bill.mrk: Lykkelig barndom. Bilde fra Finn-annonsen, tatt med drone.

Vi har hatt huset i over 40 år og det er stort – nærmere 380 kvadrat – med et utall boder i kjeller og masse loft man kan bruke til å lagre unna ting man ikke trenger nå, men kanskje får bruk for en dag? Mine foreldre tilhørte nok “Kjekt å ha-generasjonen”.

Derfor har svært lite blitt kastet i årenes løp. Det har vært en sjau og bli kvitt gammelt skrot, men det vanskeligste var selvsagt å kvitte seg med fullt brukbare ting. Jeg mener, hva gjør vi med alt det serviset, sikkert femti vaser, alle fat og skåler de har mottatt i julegaver gjennom mange år, vel hundre meter med duker – mange brodert av mormor eller arvet, for ikke snakke om nipset! Vi bor i byleiligheter, vi har ikke overflater til å sette ting på utstilling slik mine foreldre hadde.

Som alle andre, hadde vi også en del “familieklenodier” av en type som ikke har noen stor verdi utenfor vår familie. Dette er ting som kommer med en historie, slik som det store billedbroderiet min morfar sydde ferdig ved sykesengen da min mormor fikk slag og den hemmelige radioen som ble brukt til å lytte til sendinger fra London under okkupasjonen.

Min mor bodde tre år i Malawi hvor hun drev en klinikk – hun elsket den perioden i sitt liv – og fikk brakt med seg hjem et containerlass med afrikanske statuer og masker, malerier, høvdingstoler og settebord, med mer – hvor gjøre av alt sammen?

I ettertid er jeg glad for at vi tok oss tid til å rydde rom for rom – også bodene og de gjenglemte tingene på loftet – i stedet for å sette bort hele ryddejobben til et profesjonelt firma. Det har vært en anledning til å gå gjennom hele vår families historie, og vi har også lært ting om mamma og pappas ungdom og studiedager.

Vår lokale “fylling” – Follestad Gjenvinningsstasjon – har vist seg aldeles uvurderlige i denne store opprydningsprosessen. Svært profesjonelle og hjelpsomme ansatte som har hjulpet oss i få resirkulert det som måtte skrotes på beste måte. Her har også Fretex et eget område hvor vi kunne sette ting vi mente var brukbare, samt at vi fant et loppemarked i nærheten som også fikk en del esker med bruksgjenstander. Vi har heldigvis også klart å redistribuere “familieklenodiene” innen familien. Det har tatt tid å finne hjem til alt vi mente burde taes vare på – av noen – det hadde vært lettere å bare kaste alt. Men i ettertid er vi fornøyd med hvordan vi har håndtert opprydningsprosessen.

Nå som huset har blitt først delvis tømt, vasket, taksert, fotografert og annonsert, solgt, tømt for de siste greiene, vasket igjen, og så overdratt; regninger, forsikring, bil og tilhenger, diverse bankkonti og alle medlemsskap har blitt ordnet opp i, så er det tid for meg å konse på Vedutten igjen. Jeg håper bare jeg kan huske alt sammen ettersom jeg nå ligger en sesong på etterskudd.

Kjøkkenhagen del 2 (2018)

Det ble noen turer til Hønefoss for å kjøpe flere jordspyd og mer plank, men 10. juni er buret så og si ferdig (mangler bare bittelitt beising).

10. juni 2018: Hønsenetting over det hele. Her kan ingen rådyr komme inn. Vi ser faktisk spor etter dem ovenfor, i Fjellbed #1, hvor de tydelig har stått og sett lengselsfullt ned på godsakene. Ser man godt etter, ser man at kålen truer med å vokse gjennom fiberduken på den ene pallekarmen.
10. juni: Vår første squashblomst. Er den ikke fin!
11. juni. Det gror til. Bare tre uker tidligere, da min søster var på besøk, direktesådde vi to squash i Pølseboden fordi det så ikke ut til at våre innesådde planter skulle klare seg. Etter en lang og semmer tilværelse i en byleilighet fikk de varmesjokk da de ble utplantet 13. mai. Men de hentet seg inn, til de grader. De små squashspirene som dukket opp bakerst og ikke fikk sol, flyttet jeg senere ut i den nylagde Trapesen.
11. juni: Cordoba’en er først ute av agurkene og her kommer det flere.
11. juni: Maisen har blitt robust og fin, nå også med antydning til maiskolber.
27. april: …men de begynte som noen sippebarn som hang med bladene og ville inn bare det var ørlite vind der ute.
11. juni: Ingen av tomatplantene våre er noe for øyet, men de har faktisk tenkt å produsere noen tomater hvilket er godt gjort etter den oppveksten de fikk.
11. juni: Rosenkålen vokser over all forventning (men bør snart begynne å lage kål…)
11. juni: Her har vi to typer rødbeter (“Detroit 2” og “Crosby’s Egyptian”), mainepe “Hakurei” som snart er klar til innhøsting, stangselleri “Giant Red” samt knutekål til høyre. Jeg skal plante flere knutekål og det er med hensikt at ikke alle har blitt plantet samtidig.
11. juni: Etter høsting av reddiker og ruccola – dvs. de jeg klarte å finne igjen – står det igjen spisskål “Kalibos”, grønnkål «Lerchenzungen» og mangold “Feurio” i denne karmen. Vi måtte kjøpe en ekstra pallekarm og sette på toppen fordi den storvokste kålen ikke fikk plass under fiberduken (det medførte noe bladknekk, dessverre). Grønnkålen skal egentlig ikke høstes før i september, men den var over halvmeteren høy i midten av juni, så jeg begynte tidlig å høste av den.
31 juli gikk grønnkålen over alle breddeskaft, så det var bare å høste inn for frysing.
11. juni: I den minste pallekarmen hadde vi plukksalat (“Gustav’s”), vanlig ruccola, wasabiruccola og så hadde den reddiker men de er allerede høstet inn. Har ettersådd flere reddiker til høyre samt romanosalat (også sådd tidligere, men av en eller annen grunn kom aldri den – mulig den tørket ut, mulig det var gamle og dårlige frø. Wasabiruccola smaker forøvrig ordentlig wasabi. Fin å lage rømmedressing av.
11. juni. Vi sådde to typer reddiker. Disse (“Patricia”) skal være avlange, men har fått stå litt for lenge. De vanlige, runde smakte bedre.
18. juli: Vi fikk noen fantastisk store muslingsquash. Jeg er ikke så flink med squash, men på nettsiden “Et kjøkken i Istanbul” fant vi noen veldig gode oppskrifter.
26. august: Den squashen søsteren min og jeg direktesådde da jeg trodde de Osloavlede småplantene ikke ville overleve (noe de gjorde til gangs), ble flyttet til et nylaget bed kalt Trapesen. Her er bedet ikke helt ferdig ennå. Plantene ble gigastore og ga god avling til tross for at jorda her ikke er spesielt god. Potetene, derimot, ga ganske dårlig avling.
11. august: Vi høstet mange-mange gul squash. Ugresset på bildet er antakelig ryllik. Denne tørkesommeren hadde vi ryllik alle vegne, den stortrivdes.

Physalis: Jeg har bilder av Physalis under Sørpletten, men dessverre ikke fra plantene i Pølseboden/Kjøkkenhagen. Plantene vokste seg gigantisk store og produserte frukter så det sto etter, fruktene var også eksepsjonelt gode. Jeg ble fylt av ærefrykt over at så store og produktive busker og planter som physalis og squash kan komme fra et lite frø på én eneste sesong. Physalis var antakelig vår mest positive overraskelse i år, selv om vi også satt stor pris på agurkhøsten.

Så til alt det som ikke virket denne sommeren….

17. juni: I midten av juni sådde jeg blomkarse langs vestsiden av buret. Det høres ut som en enkel jobb, men etter uker med ekstremvarme og null nedbør var grunnen steinhard. Jeg burde hatt en hakke, men gikk løs med spade og spett og klarte å hakke opp en grunn renne som jeg helte vann i slik at den ble lettere å lage dypere dagen etter.

Som kjent – dette var en varme- og tørkesommer og jeg måtte bruke rundt halvannen time på vanning hver dag, hvilket jeg synes var uhyre kjedelig. Kjøkkenhagen ble prioritert, blomkarsen foran ikke så mye, men den kom med blomster etterhvert, men var ikke så glad i å klatre. Den ville helst krype, så var altså ingen stor suksess.

Bekken tørket ut allerede i juni, vi fikk ingen avkastning på vannkarse. Alle løkene feilet i år – vi hadde ingen suksess med vårløk i fjor heller. Jeg tror jeg gir opp løk.

Spisskålen vår vokste seg kjempestor, men dannet ikke hoder før sent på høsten. Jeg googlet en del for å prøve å finne ut av dette, men måtte altså over på engelske nettsider ettersom dette antakelig ikke er et typisk norsk fenomen: Det var for varmt, rett og slett. Vi burde ha høstet inn bladene før de ble for storvokste og seige, og brukt dem som de var. Vi fikk et par mindre kålhoder til slutt.

Vi måtte rive opp all rosenkålen, også den på terrassen. De var så fulle av sommerfugllarver at det var umulig å holde i sjakk, i hvert fall klarte ikke vi det. Og larvene la igjen eksrementer overalt, så vi hadde ikke så lyst på den kålen, egentlig, så vi gjorde kort prosess.

Ingen griffelråte på tomatene, og alle modnet, til gjengjeld fikk vi ikke så mange som tidligere år. Principe Borghese var spesielt god i år.

Artisjokkene i Staudebedet vokste seg veldig store, men kom ikke med noen frukt (de er også egentlig to-årige). Vi dekket dem til med både bark og pose, men hadde ikke noe håp om se dem igjen året etter.

2. august: I august lener jeg meg over i Pølseboden for litt luking, ser til venstre – og skvetter! Hva er det for et dyr som sitter der? Min første tanke er “Padde! Sikkert giftig”. Det er en kiwano. Vi fikk to kiwano på våre mishandlede planter til slutt.