Bønner – til pryd og til spise (mye mat på liten plass)

En eller annen gang bør jeg skrive en blogg om hvordan fylle en hage med vekster for noen få hundrelapper i løpet av en, eneste sesong, og så ha planter for resten av livet. Den må nesten bli frøbasert, så selvsagt vil ringblomster og blomkarse være med, jeg ville også anbefalt prydtobakk (Nicotiana alata), Eric vil definitivt anbefale valmue, dernest må vi selvsagt nevne akeleie, og så….

Den bloggen får bli til en annen gang ettersom det her skal handle om bønner, skjønt bønner vil få en prominent plass i et slikt innlegg.

Vi har tre sorter bønner i år: Grønne prydbønner (Phaseolus coccineus, “Prizegewinner”), fiolette brekkbønner/purpurbønner “Cosse Violette” samt gule voksbønner “Neckargold”. Alle klatrer og blir høye og gir masse mat på liten plass. La oss starte med de viktigste.

14. august 2022: Innhøsting av bønner har såvidt begynt for de gule og de lilla, mens de grønne prydbønnene har vi høstet og spist av i vel tre uker allerede.

Prydbønner (Phaseolus coccineus; Runner beans)

I Norge kalles disse “prydbønner” og det første året vi sådde disse tenkte vi på dem som prydplanter og satt dem i diverse utkantbed hvor de kunne klatre. De kom med en del pene røde blomster, men vi syntes ikke blomstringen var tilstrekkelig til å erstatte andre klatrende sommerblomster som er lette å så fra frø, slik som ipomoea. Derimot var mengden av bønner de produserte litt overveldende på oss. Hva gjør vi med alle disse bønnene?

Man spiser dem – selvsagt. Passer man på å høste dem tidlig smaker de riktig godt som ferske bønner, altså spist med belgen og alt. Trikset er å søke etter oppskrifter på engelsk, altså “runner beans” – da finner man hundrevis. Vi tilbereder dem gjerne ved å fjerne topp og bunn, kutte resten i passende biter på vel 2-3 cm, og gi dem det par minutters oppkok i saltet vann. I en annen kasserolle har vi smør eller olje, litt hvitløk, kanskje litt løk eller vårløk i tillegg. De kokte, avrente bønnene has i kasserollen med smør og løk, dernest tilsetter vi brødsmuler eller knuste krutonger og litt parmesan. Smaker kjempegodt som lunsj eller som tilleggsrett til de fleste middager.

Prydbønner er også gode å spise som tørkede bønner. Igjen, søk på engelsk og du finner hundrevis av oppskrifter (“dried runner beans recipes”). Alle tørkede bønner bør bløtlegges først for å forkorte koketiden, men hvor lenge de trengs å bløtlegges avhenger av hvor lenge de har tørket. Uansett, dette er store og kjøttfulle bønner, så beregn god tid for bløtlegging, helst over natten (8-9 timer).

Hvordan best tørke bønnene?

Det beste er om bønnene kan henge å tørke på planten. Når belgen er gulbeige, tørr og sprø, er de klare til og høstes. Det klarer vi ikke alltid å få til i vårt klima, så noen høster hele planten og henger den opp i drivhuset. Det kan ikke vi, fordi der er det som regel fortsatt fullt av tomatplanter med grønne tomater vi gjerne vil ha modnet, og så kommer senhøsten og vi tilbringer mindre tid på hytta. Vi høster de belgene som er modne etterhvert, og til slutt må vi også ta de grønne belgene, dvs. bare de som har svulmet med store bønner. Resten graver vi ned i bedet sammen med plantene for å tilføre nitrogen og generelt grøntfor.

Siste innhøsting for i år, er de ikke pene? Vi har fått en del bønner som har tørket mens de henger på planten i år, men ikke så mange som tidligere år. I år prøvde vi oss på å høste en del grønne bønner og fjerne belgen for å tørke dem innendørs. De lilla bønnene er tørkeklare, dess mere rosa de er, dess mindre modne er de. De rosa ble litt skrukkete i tørkningsprosessen, så de endte opp i bokashien, men det er godt mulig det hadde vært greit å spise dem. Neste år skal jeg prøve å tørke hele belgen innendørs. Bønner i grønne belger blir forresten lett skadet når man åpner dem. Det rosalilla belegget får lett rifter.

Brekkbønner og voksbønner

Jeg antar at disse også kan spises som tørkede bønner, men jeg har ikke funnet noe om det på internett. Disse typene dyrkes uansett som grønnsaker, altså for å spises som ferske, grønne bønner, med belgen og alt. Alle bønner bør som kjent varmebehandles før de spises, men spesielt voksbønner er gode også når de er kalde og kan gjerne taes med i en matpakke.

Har man for mange av disse, er det best å høste dem før de blir for store eller bulkete (det betyr at de har blitt treete) og heller fryse dem ned. Bønner bør forvelles før frysing, altså gis et par minutter i kokende og lettsaltet vann, så kjølnes ned, før man fryser dem i porsjonspakker.

Bønner er planter som krever lite og gir en masse. Man får mengder med kvalitetsmat på liten plass. I tillegg til avlingen, samler plantene nitrogen fra lufta og gir til jorda gjennom røttene, hvilket gir bedre betingelser for andre planter neste år. Jeg har lest at etter avling bør man grave ned hele planten ettersom en del av næringen planten har samlet finnes i stilk og blader. Dernest er det veldig lett å samle frø til neste års avling. Vi har lagt til side de beste bønnene/frøene fra årets avling med tanke på neste år.

Nytt rom i hagen: Hasselstua (i år bønnebed)

I Norge setter vi møblene langs veggene. Så ser vi på TV – spesielt fra USA – at de kan finne på å sette en sofa midt i rommet. Noen prøver seg derfor på det, men hovedregelen er at møbler skal stå inntil en vegg. Og slik anlegger vi gjerne bedene våre også – langs kantene. Dermed sitter det langt inne å lage et helt nytt hagerom på en åpen flate, i hvert fall for meg. 

Men i år har vi gjort nettopp det. Bygget et rom av hassel – midt på plenen. Det føles nærmest uhørt. Det vil si, rommet er ikke ferdig ennå, men det blir ferdig neste år. 

Noe har vært i emning en god stund. Vi har en veldig lang plen, nesten 40 meter, og jeg har lenge tenkt at jeg burde dele den opp, men var veldig usikker på hvordan gjøre dette. Så var det dette med at vi har mye hassel på tomta, og for et par år siden oppdaget jeg «hazel rods» på internett, altså flettede moduler av hassel som brukes til gjerder eller bedkanter, ikke minst i Storbritannia. Og det sitter litt langt inne å innrømme dette, men inspirasjonen for endelig å sette i gang kom faktisk fra Plantasjen – av alle ting. Vi tenker på Plantasjen som en litt kjedelig kjedebutikk hvor vi sjelden finner noe vi har lyst på. Men det er forskjell på de ulike utsalgene. På Kolsås i fjor laget de en fin utstilling av ulike hagerom, og det var da jeg så hvor komfortabel Eric følte seg på en benk omgitt av planter på alle kanter, at jeg fikk idéen om at måten jeg skulle dele opp plenen på var å lage et eget rom hvor man kunne sitte aldeles omsluttet av planter. 

5 sept 2021: Eric i et av hagerommene utstilt på Plantasjen på Kolsås

Hensikten med Hasselstua er altså å dele opp Lavlandet eller plenen i to ulike rom – eller storstuer om man vil, fordi dette blir store rom. Men selve Hasselstua skal være et intimt rom hvor man er omgitt av planter i opphøyde bed, slik at man sitter blant alle blomstene i motsetning til å se ned på dem, slik man gjør når de står i bed i bakken.

3. april 2022: Hvor langt og bredt bør rommet være? Jeg prøver å bestemme dimensjonene ved hjelp av ekstra pallekarmer, lånt sofa og avkappede grener. På den tiden hadde jeg faktisk tenkt å bruke pallekarmer for å lage opphøyde bed. Det var først senere jeg kom på at dette var en god mulighet for å teste ut bed av hassel.
1. mai 2022: Våren er her omsider, gresset grønnes og Mariannes hjerneceller har endelig begynt å fungere. Hva om jeg bygger de opphøyde bedene i hassel i stedet? Jeg har vært rundt om på tomta og høstet de første hasselbuntene.
1. mai 2022: Det skal ikke mange runder med fletting til før jeg forstår at jeg har gjort to fundamentale feil. Så mye for funksjonen av Mariannes hjerneceller. Tradisjonelt blir “hazel rods” flettet rundt hasselstokker, og i en lengde. Så monteres lengdene sammen til for eksempel et rektangulært bed. Pålene vi har kjøpt er for kraftige og vil synes, men en mer fundamental feil er at hvis man fletter rundt – nord, øst, sør, vest – slik jeg trodde var lurt, så vil man få større gliper mellom hver hasselpinne fordi da lar de seg ikke presse tett nok sammen. Se det hadde ikke jeg tenkt på. Jeg hadde tenkt på at siden vi høster hassel av ulik lengde og tykkelse – og ikke kjøper et sett med nye hasselskudd dyrket for dette formålet – så ville resultatet bli noe ujevnt. Vel, nå blir det ekstra ujevnt.
16. mai 2022: Det får så være med disse ekstra glipene. Jeg fletter inn tynne grener sammen med tykkere grener for å fylle i som best jeg kan og satser på at det vil synes mindre når bedene er fulle av planter og over tid. Nå er det viktigste å få ferdig det lave bedet i forgrunnen, fordi her skal det i år stå bønner. De har blitt forhåndsspirt innendørs, men nå roper de på å komme ut i et ordentlig bed.

Jeg synes vi har hassel overalt på tomta, men det gikk med mye mer enn jeg trodde. Jeg gikk fort tom for de beste skuddene og måtte snart bruke emner jeg hadde latt stå i første omgang fordi jeg syntes de var for tykke eller for krokete. I mai ga jeg opp å få klart et høybed nummer 2 i år, ettersom vi ikke hadde nok hasselemner.

Bedet i forgrunnen er bare 30 cm høyt, men bygget over plenen og uten dekke i bunn, så jordsmonnet strekker seg et stykke nedover. Jeg gikk over jordstykke i midten med en høygaffel og stakk en del hull og bendte litt, men fjernet ikke plenen før jeg la jord over. Jeg har hørt at det ikke er anbefalt, men vet ikke hvorfor. Når jeg har gravd ut bed tidligere så har jeg snudd stykkene med gress på og gravd dem ned. Meitemarken elsker dette og gjør kort prosess med gresstustene. Jeg kan ikke se noen prinsipiell forskjell på å grave ned gresstuster, og det å legge jord på toppen.

5. juni: Den første portalen er på plass, bønnene er plantet i det lave bedet til venstre og har fått et temporært klatrestativ bestående av gamle, kappede ungtrær. I år står plantene som skal klatre på portalen i forgrunnen i potter i stedet for i egne bed i bakken.

Jeg hadde egentlig tenkt at vi skulle bygge en gedigen portal i hver ende, hvor planter kunne klatre på to sider. Men siden jeg skulle teste ut og vise til Eric hvordan det ville bli med portaler midt på plenen, gikk jeg opp i skogholtet vårt og hentet et par ungtrær vi hadde kappet for flere år siden og lagt i utkanten av tomta. Rundt disse surret jeg en del kvist, mye fra årets beskjæring av solbærbusker, med en nylonsnor jeg fant på annekset. Vi monterte disse temporært ved hjelp av strips festet til påler som allerede var satt i bakken. Nå som jeg har gått og sett på dette en stund, synes jeg det passer bedre til hasselbedene å bruke en slik robust portal, enn en mer formell portal bygget av impregnert plank slik jeg opprinnelig hadde tenkt.

Å lage denne portalen var for øvrig et superenkelt prosjekt. Det tok meg under en time å lage høyre og venstre emne av ungtrær og kvister vi hadde liggende og kanskje en halv time å montere dem siden vi allerede hadde påler slått ned i bakken, men for monteringen var det greit å være to personer. Siden denne ble laget kun som en demonstrasjon, så var den litt skjev i utgangspunktet, og har blitt enda skjevere over sommeren. Jeg må stive den opp ved å tilføye noe mer kvist neste år. Det går sikkert greit. Solbærbuskene viser tegn til å trenge en kraftig beskjæring neste år også. Det var heller ikke spesielt tidkrevende eller vanskelig å lage bedene – det som tok litt tid var høsting av hassel.

17. juli 2022: Da begynner bønnene å gro til. Først ut med blomster er prydbønnene, men i år har vi i tillegg gule voksbønner og fiolette brekkbønner. Bønner er som kjent nitrogenbindere og jeg vil grave ned plantene i bedet etter innhøsting. Neste år ønsker vi å ha klatreplanter med blomster i dette bedet. I forgrunnen har jeg satt en squashplante inntil en vegg fra en avlagt barneseng i håp om at den ville klatre. Noen squashplanter gjør det, og det virket så kult å kunne dyrke squash i høyden, ettersom de tar veldig mye plass på bakken. Vel, vel – ingen av mine squashplanter viste det minste tegn til å ville klatre i år. Jeg sådde de frøene jeg hadde, men antar jeg bør lete spesielt etter klatrende squashplanter (med slyngtråder) i fremtiden.
21. juli 2022: Det viste seg at vi har tilgang til mer hassel, ettersom vi har en vei som må røktes. Da blir det opphøyd bed nummer 2 allikevel. På’n igjen. (Første lass – det gikk med 10-15 ganger så mye som på bildet).
28. juli: Da er høybed nummer 2 på plass. Pålene er enda ikke kuttet ettersom det kan tenkes jeg tilføyer noen ekstra hasselgrener for å gjøre bedene litt høyere neste år. Jeg får se når benken mellom dem kommer på plass.

Vi valgte å fore bedene med en duk på kantene (ikke i bunnen) før vi fylte dem med jord. Det hadde vi antakelig gjort uansett, også hvis jeg hadde klart å lage mindre gliper mellom grenene. Høybedene er litt over 50 cm høye, og jeg har lagt et lag med skrotstein i bunnen, mest fordi jeg bruker enhver anledning til å gjemme unna skrotstein som er gravd ut fra andre bed. Dessuten, hvis vånden vi har på tomta skulle vise seg å bli plagsom så vil laget med stein gjøre det vanskeligere å komme til plantene. Enn så lenge så har vånden gjort svært lite skade såvidt vi har erfart.

I det jeg begynte med dette prosjektet var det ikke klart for meg hvordan jeg skulle lage taket i dette rommet. Klatreplanter trenger støtte, men denne støtten trenger ofte også støtte for å bli solid nok. I år har det faktisk fungert for bønnene ved at jeg stakk noen tidligere kappede ungtrær ned i det lave bedet, og lot disse lene seg på en snor stukket mellom tre påler fra sør til nord. Neste år skal vi finne en mer varig løsning.

Jeg har blitt glad i den rustikke portalen jeg laget kun som en illustrasjon, tross alle dens skjevheter. Så jeg tenker jeg at vi neste år lager tre til av disse og stripser dem til ytterpålene i hvert høybed samt til påler ved langbedet. Da har vi fire punkter å feste klatrestativer i. Muligens bruker vi armeringsgitter i bunn og vanlig snor høyere opp. Da burde klatreplanter ha støtte nok til å klatre i vilden sky og lage et delvis tak.

Når det gjelder gulvet, har jeg tenkt å beholde en stripe av gressplen som en gangsti i midten av rommet for å skape sammenheng mellom plenen/rommet i nord og det i sør, men legge brostein langs kanten av bedene og under benken mellom høybedene. Denne benken vil selvsagt bli utformet og bygget av Eric, som etterhvert har bygget en lang rekke ting for hytta og tomten.

17. juli 2022: Men Marianne, du kan jo ikke påstå at denne Hasselstua deler opp noe som helst. Det er jo en stor glipe til venstre!

Jeg vurderte å la Hasselstua strekke seg ned til bekkebredden i vest, men tenkte det hadde blitt for bredt. Det som er planen for neste år, er å sette opp to bed med tårn for klatrebønner i nord og i sør på vestsiden. Dette vil avgrense rent visuelt, dessuten – et sted må jeg jo plante bønner neste år også. Jeg vil også lage en smal “hemmelig” sti på yttersiden av Hasselstua og flytte noen hosta til venstre for denne stien, mellom bønnetårnene. Jeg har noen hosta som begynner vokse seg store, og vil gjerne finne et permanent sted hvor de kan få lov å vokse seg aldeles gedigne.

Vi har forøvrig mengdevis med bønner i år, men hva vi gjør med dem kommer i et annet innlegg.

En sommer er over – men hva gjør vi med alle tomatene?

De besynderligste sanger kan dukke opp i hodet mitt når jeg ute og jobber i hagen, men at det akkurat nå durer og går på «En Sommer Er Over» (Kirsti Sparboe) er forståelig. Det til tross for at vi hadde pangvarme i slutten av august og så langt også flere dager i september. 

Sesongavslutningen kommer noe tidligere for oss med hyttehage, fordi i det man er tilbake på jobb – og bare har helgene til rådighet – så krever det litt planlegging for å få gjort alt man bør gjøre før frosten er her. Jeg har laget liste over alle planter som bør deles og flyttes nå i høst og vet sånn omtrent hvor de skal stå hen. Dog venter jeg i det lengste med å gjøre dette ettersom vi de siste årene har fått varme dager langt utover i september, og vi er jo ikke her i løpet av uken til å vanne nyflyttede planter.  

Til tross for at vi har nå etablert et anselig antall bed som må vedlikeholdes, har jeg fortsatt fokus på nybrottsarbeid – grave ut og anlegge nye bed. Tatt i betraktning hvor mye stein vi har i jorda, så tenkte jeg opprinnelig at hvis vi klarte 10 kvm per år, var det bra. Vi har slått det målet ganske grundig hvert år siden vi kjøpte hytta, men i år ligger vi ikke mye over. Til gjengjeld har vi i år laget et helt nytt rom i hagen –– midt på plenen, med vegger og tak og det hele. Vel, det er en overdrivelse å si at vi er i mål med dette prosjektet, men vi er i hvert fall godt i gang og det blir ferdig neste år. Vi har utvidet grusstien foran Staudebedet og laget et ekstra lite bed i den forbindelse. Jeg har gravd ut et nytt bed fra Leirehaugen (Marianne – Leirehaugen: 3-0), som vinteren 2022/2023 vil bli brukt til overvintring av stiklinger. Og jeg håper vi får gjort klart et smalt bed langs nordsiden av stien ned til hytta, mellom oss og nabotomta, før vinteren kommer og tar oss. Alt dette skal vi komme tilbake til. 

Etter forrige sesong, som var Veduttens 5-års jubileum, lagde jeg noen innlegg med «før-og-etter» bilder av noen av områdene på tomta, men jeg rakk ikke å gjøre dette for alle bedene. Så det kan tenkes at det dukker opp noen «før-og-etter» bilder av de manglende bedene i innlegg utover vinteren. 

Uansett – akkurat nå handler det mest om….

Hva gjør vi med alle grønnsakene som modnes på en gang?

I år har vi først og fremst overskudd av tomater og bønner, skjønt jordskokken blomstrer og vi kommer til å få mer enn nok i år også. Vi får returnere til den.

Tomater: 

Jeg toppet tomatplantene allerede for flere uker siden, og har klippet bort ekstra bladverk og nye toppskudd hver eneste helg for å få modnet flest mulig. Så kan man spørre seg hvorfor jeg gjør dette, ettersom vi allerede har langt flere tomater enn vi klarer å spise. Her har vi tilbrakt hele juli på hytta, og sett på våre mange grønne tomater som langt fra er spiseklare. I det ferien er over, eksploderer det i rødt og alt modnes på en gang. Jeg høster nå flere kilo med tomater hver helg og spiser tomat med mozzarella, som pico de gallo, på bruschetta, med balsamico og dessuten gir jeg bort en del på jobben ettersom det tross alt er begrenset hvor ofte man kan spise tomat til middag. Men jeg har også blitt en kløpper til å lage tomatsaus for fryseren.

4 sept 2022: Typisk tomatfangst fra hytta som har blitt med til Oslo. Her ligger Hundreds & Thousdands (minitomater), Principe Borghese (en liten plommetomat), Annie’s Singapore (cherrytomat), Black Seaman (bifftomat) og Oxheart (kalt plommetomat, men blir kjempestor).

Vi har – også i år – for mange tomatplanter. Det er fordi vi har frø fra ulike sorter og ikke kjenner begrensningens kunst, men har lyst til å prøve alle sammen. Vi har tomater både i drivhus og på friland.

Ettersom tomatplantene vokste til, ble det nærmest umulig å bevege seg i drivhuset. Ellers har vi 2 physalisplanter, 2 agurkplanter, en del chiliplanter og et par pasjonsfrukt stående her, men med unntak av en breial physalis, så oppfører de andre plantene seg meget sømmelig. Tomatene, derimot….
Eric bygget denne kassen i 2018 da vi anla Kjøkkenhagen. Av ymse grunner har denne fått navnet Pølseboden. Tomatplanter stortrives her – også etter at kassen havnet bak drivhuset og derfor får noe mindre sol på høsten. Det er en bergvegg i bakgrunnen som magasinerer varme, og det er ikke så stor forskjell på modningstidspunkt her versus i drivhuset. Men tomatene i drivhuset er selvsagt noe bedre beskyttet i kalde netter.

I år har vi 6 ulike typer tomater pluss to planter vi fikk av naboen som vi ikke vet hva heter.

9 sept 2022: “Hundreds & Thousands”. Denne holder hva den lover og produserer uhyggelig mye av veldig små tomater. Hos oss står de utendørs og vi syntes de modnet noe seint denne sommeren, med tanke på hvor små de er. De første modne tomatene i juli var litt syrlige, men med varmen i august fikk de en søtere tomatsmak. Vi har høstet litervis av denne fra tidlig august til nå, og det fortsatt mange tomater igjen. Eric sier dette er en plante ment for en familie med mange barn. Vi er bare to, og til tross for at vi har hatt en del besøk denne sommeren, så klarer ikke vi å ta unna. I tillegg til å spise rett fra busken (hvilket denne klart egner seg best til), bruker vi denne til salsa fresca og på bruschetta, men det aller meste blir rett og slett gitt bort på jobben. Denne står på terrassen, hvor det kan være en del vind, men hverken busken eller tomatene ser ut til å ha tatt noen skade av det. Nå i september ser busken selvsagt litt pjusk ut – det er høst.
9. sept 2022: “Principe Borghese” har vi sådd i flere år og jeg tror dette er vår yndlingstomat. Vi dyrker denne både i drivhus og utendørs, planten på bildet står ute i Pølseboden. Gjenkjennes ved at den har en tydelig spiss i enden. I år har disse blitt større en tidligere år, muligens fordi juli ikke var så varm. Men fortsatt svært smakfulle og passe søte tomater, skjønt de begynte å tape seg noe på smak mot slutten av august (kaldere netter). Vi spiser disse rett fra busken, samt bruker de i salater og som tilbehør. Godt egnet til å lage soltørkede (ovnstørkede) tomater. Holder seg også godt i flere dager etter plukking, hvilket er fint for oss som høster tomater på hytta på søndager og tar med hjem til byen.
9 sept 2022: “Annie’s Singapore” er et nytt og noe turbulent bekjentskap for oss. Det er den mest uregjerlig voksende tomatplante jeg har vært borti. Hun setter sideskudd som om hun skulle få betalt for det. Utover høsten har noen av skuddene begynt å danne små røtter på grenene, så det er mulig hun egentlig ønsker å krype. Hos oss er hun uansett bundet opp etter beste evne. Siden vi ikke er på hytta hele tiden på senvåren, tok hun raskt over kontrollen i drivhuset og delvis i Pølseboden. Men hun lager svært gode, smaksrike og søte tomater. Vi vil så Annie’s igjen, men prøve å ha litt bedre kontroll på sideskuddene neste år.
9. sept 2022: “Black Seaman”, litt brunaktige eller kanskje olivengrønnaktige når de er modne. Bifftomater som kan blir veldig store. De største kan lett sprekke opp, eller få sporer i skallet, men det skjærer jeg bare bort. God tomatsmak, med fylde og dybde, litt syrlige. Veldig gode å skjære opp i skiver og spise for eksempel med mozzarella og basilikum, eller som tilbehør på tallerkenen til all slags mat. Også veldig pene som oppskårne tomater. Tomatstørrelsen tatt i betraktning, har denne produsert rikelig med tomater både i drivhuset og i Pølseboden.
21. august 2021: “Oxheart”. Her må jeg rett og slett jukse og vise et bilde fra i fjor, fordi de tomatene vi har nå egner seg ikke til og vises fram. Dette er tredje året vi har sådd Oxheart, med varierende resultat. Disse tomatene kan bli kjempesvære, hvilket også betyr at alt mulig kan ramme dem før de er modne. I år havnet vår Oxheart plante innerst i drivhuset – der utluftingen er dårligst. Det var dårlig planlagt av meg, ettersom jeg vet jo at disse tomatene trenger tid. På det beste er disse de mest smakfulle og når man deler dem opp – de lekrest utseende tomatene jeg vet om. Det var i 2021. I år har den ene planten vi har sett skranten ut hele sesongen, og tomatene ser også rare ut, med hvite prikker og streker i skallet og fasongen er heller ikke riktig. Jeg ville aldri servert disse til gjester, men jeg har skåret bort alt som ser rart ut, og spist dem selv, og det som er igjen har smakt aldeles vidunderlig. 
9. sept 2022: Så har vi selvsagt San Marzanoene mine. De har vi dyrket i flere år fra frø som fortsatt er spirevillige, til tross for at jeg har dem fra lenge før vi kjøpte denne hytta. San Marzano er regnet som særdeles egnet til å lage tomatsaus ettersom de har lite frø. Det gjør det lettere å få en tykk og smaksrik saus. Disse står utendørs, i Pølseboden, og det er ikke uvanlig at de ikke modner før i oktober. Jeg har laget tomatsaus av disse i flere år, men i år må jeg lage tomatsaus av alle typer tomater, ettersom vi har langt mer enn vi kan spise.   
9. sept 2022: Annie’s Singapore, verdens mest uregjerlige tomatplante, skyter ut skudd i hytt og pine, men mange av disse skuddene bærer også frukt. Så vi beholder noen av dem og binder dem opp på motsatt side av drivhuset hvis det er det som må til. Nå må vi bøye oss under Annie for å komme til plantene bakerst.

Slik lager jeg tomatsaus

Dette er delvis inspirert av https://greenbonanza.com/2016/03/13/verdens-beste-tomatsaus-tar-minst-fem-timer-lage/

Men jeg har gjort en del tilpasninger, som at jeg bruker egne solmodne tomater og ikke hermetikk. Jeg bruker ikke mer enn 3 timer (dagens strømpriser tatt i betraktning kan det allerede være i overkant), jeg bruker honning i stedet for brunt sukker hvis jeg har, jeg er rausere med løk og tilsetter gjerne squash (fordi jeg alltid har squash) samt egne chilifrukter og ikke tørkede flak. Men utgangspunktet er det samme. Det man ønsker er en tykk og smakfull saus som ikke renner, og det får man best ved å bake den i en jerngryte i ovnen.

Jeg har prøvd flere ulike måter å lage tomatsaus på, slik som å koke i kasserolle eller å bake hele eller delte tomater på stekeplate i ovn og så mose med stavmikser. Disse metodene gir som regel en for tynn og rennende saus. Å gi tomatene et oppkok i en jerngryte på kokeplata, og så sette hele jerngryta inn i ovnen og bake dem, gir absolutt best resultat. Noen kokker fjerner en del av tomatens indre før de lager tomatsaus for å unngå at den blir rennende. Baker man tomatene i jerngryte i ovn, så handler det om tid. Med vanlige fyldige tomater, vil det ta lenger tid før sausen er tykk enn om man bruker Marzano tomater som har mindre kjerne.

En ting jeg har lært av «green bonanza» (lenken over) er å la løken bli gyllen først, sammen med hvitløk. Jeg bruker ikke noe grønt krydder ettersom jeg foretrekker å tilsette dette senere avhengig av hva jeg har tenkt å bruke tomatsausen til. Så er det bare å eksperimenter seg fram. 

Til vel 3 kilo tomater (som jeg deler opp i mindre biter) bruker jeg: 

2 vanlige løk (3 hvis de er små). Gul eller rød.

3-5 hvitløksfedd avhengig av størrelse

1 ss smør og 1 ss olivenolje

1-3 chili avhengig av styrke (vi dyrker chili med veldig ulik styrke)

1 liten/flat ss honning eller 1/2 ss brunt sukker

Squash hvis man har – hvilket noen av oss har i mengder. Min målsetning er å ikke tilsette for mye. Kanskje en liten, eller en tredjedel av en som har vokst seg for stor.

Så lar jeg hakket løk, hvitløk og chili surre i en blanding av smør og olivenolje på medium varme i en jerngryte i vel 10 minutter, mens ovnen varmes opp til 200 grader. Tilsetter chili, opphakkede tomater samt honning eller brunt sukker, rører rundt og lar det bli godt og varmt før jeg setter hele gryta inn i ovnen med grytelokket på gløtt. 

Dernest sjekker jeg etter omtrent 45 minutter. Rører rundt i sausen, og hvis den fortsatt virker veldig rennende, lar jeg gryta stå uten lokk i ovnen en stund. Etter nye 30 minutter rører jeg rundt igjen, og hvis sausen nå begynner å tykne, legger jeg lokket tilbake, men på gløtt. Som regel lar jeg gryta stå i ovnen opp til tre timer til sausen er tyktflytende, og jeg kan skrape den inntil midten uten at den renner.

Så må dette kjølne selvsagt, før det havner i fryseren. Vi er som regel bare to som spiser middag hos oss, så jeg prøver å fryse ned i mindre porsjoner og tar heller ut to porsjoner hvis vi skal lage middag til flere. Jeg har blitt glad i zip-poser fra IKEA ettersom disse faktisk er lette å lukke.Jeg pleier å fylle en pose med to-tre sleiver med tomatsaus, så klemmer jeg posen flat før jeg zipper den helt igjen. Slik får jeg en stabel med tomatsausposer som ikke tar altfor mye plass i fryseren og som også tiner relativt raskt.

Slik lager jeg ovnstørkede tomater

Dette er heller ikke noe hokus-pokus, og det finnes mange beskrivelser på internett. Igjen handler det mest om tid, ettersom de beste tomatene får man ved å tørke dem (med snittflaten opp) over lav varme (max. 100 grader) over lengre tid, gjerne 3-4 timer. Noen setter også ovnsdøren på gløtt og lar dem stå over natten. Noen har matolje over tomatene før de setter dem i ovnen, men jeg forstår ikke helt hvorfor ettersom jeg vil ha dem til å tørke, så hvorfor da tilsette mer væske? Så er det en smakssak om man vil tilsette grønt krydder eller holde seg til et saltdryss. Jeg holder meg til et saltdryss, ettersom salt skal trekke ut væske.

Det store spørsmålet er hva man gjør i det man tar sine noenlunde tørkede tomater ut av ovnen. Holder det å bare legge dem på et rent glass og helle matolje over? Mange velger det.

Vi er ikke alltid så gode på å bruke alt det jeg konserverer, så vi går for holdbarhet og velger derfor en av to metoder: Enten først destillere glassene, fylle disse med tørkede tomater (og gjerne hvitløk) – press gjerne litt for å få plass til mest mulig i glasset. Varme opp olje til kokepunktet (men ikke lenger), og så etappevis fylle de fortsatt varme glassene (viktig at de fortsatt er varme) med nesten kokende olje. Dette er alltid litt skummelt og det bobler og spraker som bare det og kan renne over. Sett på lokket når boblingen har gitt seg, men mens varmt.

Alternativt: Fyll tomater (og evt hvitløk) på rene, destillerte glass, press gjerne for å få plass til mest mulig. Fyll på med olje. Sett glassene i komfyren (uten lokk) på 110 grader til det begynner å koke i oljen. Det kan lett ta en time.

Ved å bruke kokende olje (på den ene eller andre måten) har våre ovnstørkede tomater fint holdt seg i minst ett år. Vi setter glassene i kjøleskapet (altså etter at de har kjølnet), men jeg vet ikke om det er nødvendig.

Kjøkkenhage på legd

Vi dyrker grønnsaker mange steder utenom Kjøkkenhagen. I 2021 fikk vi pallekarmer til overs, i det vi måtte flytte dem for å gi plass til et nytt drivhus. De havnet i utkanten av plenen, mot parkeringsplassen.

2. april 2021: Tidlig på våren blir pallekarmer med lokk brukt til herding av frøplanter, men jeg har også lært at man kan tidligså salat og kål, gjerne allerede i slutten av mars, i hvert fall under lokk. De spirer når de er klare for det. Tenk at vi drev med å så kål innendørs, i byleiligheten, så flyttet småplantene til hytta, gjennomgikk alt det styret med herding, før vi plantet dem ut – når vi like greit kunne så noen frø direkte i en pallekarm med lokk?
13. mai: I nærmeste pallekarm er vi på andre såing. I borteste pallekarm er det samboerskap mellom tidligsådd kål som har blitt plantet ut, tidligsådd av salat i grønn bakke som er sådd tett og som vi har tenkt å spise som småbladet salat, og planter som står til herding.

Jordskokk

17. april 2021: Jeg husker ikke helt når vi begynte med jordskokk. Jeg tror vi fikk to knoller i 2018 og hentet kanskje fem til hos mamma i 2019. Uansett – vi liker jordskokk, vi gjør det. Men å ha det til middag fire-fem ganger i løpet av høsten er som regel nok. Dermed begynner vi å få altfor mange. Siste innhøsting, kombinert med utplanting i Staudebed Nord.
28. august 2021: Vi liker blomstene veldig godt fordi de gjør seg så fint nederst i Staudebed Nord. Her skygger de heller ikke for noe, selv om de blir over 2 meter høye.

I begynnelsen fikk vi god avling på hver bidige knoll, og vi har høstet bortimot 3 kilo fra én plante. Nå står knollene mye tettere og flere er plantet for nær overflaten til å gi god avling. Jeg har også lest at jordskokk bør flyttes med jevne mellomrom, hvilket vi ikke har gjort. Vi har uansett flere jordskokk enn vi klarer å spise og selv om vi vil fortsette å høste inn til middag, dyrker vi dem nesten like mye for blomstenes skyld.

Kål og gresskar som bedfyllere

16. juli 2021. Jeg graver ut nye bed hvert år – jeg liker å grave. Men noe må jo stå i disse bedene, om enn midlertidig. Vi har flere ganger brukt squash som kombinert jorddekke og matplante; ett frø gir en plante som lett kan dekke halvannen kvadratmeter eller mer. Bortest står to squashplanter som er satt her i den hensikt. Nærmest fotografen står en haug med svartkål fordi… vel, jeg sådde dem tidlig i den hensikt å bruke dem i salat når de var små. Men de var enormt spiringsdyktige og voksevillige, så det ble ikke til at vi fikk spist alle. Til slutt ble vel 12 stykk plantet ut i et bed jeg ikke hadde noen spesielle planer for denne sommeren. Jeg syns også svartkål er en kul plante. Det var en kald mai i 2021, så vi hadde ingen problemer med kålsommerfugl i begynnelsen av sommeren. Dermed fikk jeg høstet og brukt en del i løpet av sommeren.
21. aug 2021: Medio august kom andre eggleggingssesong for kålsommerfugl, og da var det gjort. Det var så mange egg og larver på plantene at de virket umulig å redde, så plantene ble klippet ned. Jeg liker tanken på å dyrke kål, ikke minst grønnkål, svartkål og rosenkål som er så godt tilpasset vårt klima og kan stå etter at det har blitt frost og snø og da faktisk smaker enda bedre. På den annen side… Vi har flust med kålsommerfugl på vår tomt, og det virker som ingen naturlige midler biter på dem. Jeg får begynne å så i august i stedet, da er plantene små nok til å stå under fiberduk en stund, og i slutten av august skal det være slutt på egglegging fra kålsommerfugl. Skjønt, hvem vet. Høstsesongen blir bare varmere og lengre på våre kanter.
25. juli 2021: Problemet med squash er at de vokser altfor fort. Den ene dagen er de litt for små – den neste dagen veier de 3 kilo. Sånn føles det i hvert fall. Jeg har blitt flinkere til å bruke squash i matlaging, men ender alltid opp med å gi bort en god del.
29. august 2021: Jeg hadde en plan for hva jeg skulle plante på Østbredden, et langt bed som ligger mellom plenen og bekken, men måtte revurdere ettersom jorda her er altfor leirholdig og fuktig til de plantene jeg hadde tenkt skulle stå her. Ettersom telen gikk dukket det opp en mengde med kraftige spirer i bokfashifabrikken – og etterhvert der jeg hadde brukt bokashijord, f.eks. blant tomatene. Jeg gikk ut fra at dette var squash – fordi jeg har hatt squash i flere år – men det viste seg etterhvert at dette var flaskegresskar. Slik kan det gå når Mannen i Ditt Liv har Starbucks Pumpkin Bread som yndlingskake. Jeg har antakelig kastet gresskarinnmaten i bokashien, men så dukker altså spirene opp 6 måneder senere, etter en kald norsk vinter…
Jeg trodde uansett at disse plantene kom fra min egen squash i det jeg plantet dem ut som jorddekke på Østbredden, men disse gjorde en like god jobb, og det er ikke så mye som kan holde stand mot alt ugresset som vokser her. Jeg synes også bladene er fine. Midt blant alle disse står en solhatt jeg hadde glemt sto der, den bør antakelig flyttes til sine frender i andre bed. Jeg satt også opp to wigwams med prydbønner, som får røde blomster og belgene smaker riktig godt hvis man høster dem mens de er unge. De kan delvis skimtes mot alt grønnsværet i bakgrunnen.
26. sept 2021: Vi fikk ikke store avlingen fra så mange planter, men disse ble også mishandlet i oppveksten og så neglisjert og behandlet som en bunndekker. Jeg tror jeg høstet to gresskar.

Bønner

26. september 2021: Prydbønnene kom derimot med veldig god avling, og de trenger knapt noe stell. Prydbønner er som squash – de skal helst høstes når de er små og veldig plutselig blir de for store. Vi hadde en høst med relativt gode temperaturer i 2021, så bønnene tørket fint på belgen. Jeg har høstet en god del tørkede bønner, men har ennå til gode og lage noe av dem. Det må jeg prøve.
28. august 2021: Vi har også prydbønner som klatrer på hønsenettingen på utsiden av Kjøkkenhagen. Her ligger det berg i grunnen og er knapt med jord, så gudene vet hvordan de klarer å bli så høye og produsere såpass med bønner.

Artisjokk

15. september 2018: Artisjokk i Staudebedet. Vi kunne ingenting om haging i det vi kjøpte hyttehagen. Ingenting! Derfor var vårt eneste mål at ting overlevde og blomstret. Dermed ble vi uhyre stolte da artisjokk, som strengt tatt ikke skal kunne overvintre på våre kanter, kom igjen og så igjen. De tok altfor stor plass i Staudebedet, men de hadde jo overlevd vinteren!
Fruktene ble ganske små, og vi høstet aldri noen av dem, men ble svært begeistret for blomstene. Denne er kanskje 8 cm bred. Etter to vintere hadde jeg fått nok, gravde dem opp, og flyttet dem. De klarte seg fint gjennom sommeren, men ikke påfølgende vinter – men det var det flere planter som ikke gjorde.

Bærbuskene

18. juli 2016: Vi fikk bærbusker i innflyttingspresang av mamma, 2 solbær og 1 rips. Mamma hjelper til med å plante dem.
18. juni 2017: I et par år luket jeg sirkler rundt bærbuskene og la et ugressdekke med aviser og så bark. Men bærbuskene vokste, og sirklene ble stadig større og dessuten spiste ugresset seg inn uansett hva jeg gjorde. Og er det forresten så lurt å ha bark rundt bærbusker?
2. august 2020: I 2020 brukte jeg noe plank vi hadde liggende til å bygge karmer rundt det hele, samt at jeg delvis gravde ned plank i bakken som gressklipperen kan rulles over. I tillegg til de 3 buskene vi fikk først, har vi nå fått 2 nye stiklinger av solbær som står til høyre. Mellom disse karmene til høyre går en snarvei opp til Staudebedet.
8. juli 2021. Vi får beholde en del av solbærene, men fuglene tar som regel all ripsen. I 2021 prøvde vi for første gang å legge netting over buskene. Først fant jeg én død frosk som hadde satt seg fast i nettingen, så fant jeg en til. Så kom den store skrekken – en fugl som satt fast, men ikke var død. Den var selvsagt livredd når jeg nærmet meg med en saks for å klippe den løs, men den hadde ikke brukket noe og fløy fint avgårde straks jeg hadde løsnet litt på nettingen. Jeg tror vi bare får ofre den ripsen fremover.
8. mai 2021: Eric har gode minner om et stort morelltre fra en tidligere hage og vi har lenge tenkt at vi bør skaffe oss et slikt ett. Men da skal vi vite hvor det skal stå i minst 20 år fremover. Nå er det avklart og treet på plass. Så håper vi inderlig at det bærer søte og gode bær.

Kjøkkenhagen (2016 – 2021)

Jeg har hørt at det finnes dem som flytter rundt på pallekarmer hvert år, men jeg er litt usikker på hensikten. Bytte ut jorda? Holde ugress nede? Uansett, ære være dem for det. Vi vet alle hvor mye jord som går med i en dobbel pallekarm. Vi har også ommøblert i Kjøkkenhagen, men det er fordi vi har tenkt oss om. I 2021 mente Eric det var på tide at vi skaffet oss drivhus, dermed måtte vi flytte pallekarmene for å få plass til dette. Men vår store hjemmesnekrede dyrkingskarm består, og det gjør også det rådyrsikre buret Eric bygget i 2018. Mao. står drivhuset vårt inne i et bur av hønsenetting – hvilket ser litt rart ut, men det viste seg å være lurt i det vinterstormene satt inn ved årsskiftet 2021/22.

22. januar 2022: Det var meningen å skru fast drivhuset i plattingen, selvsagt var det det. Men så var det så mye annet å gjøre hele tiden, og så ble det glemt. I slutten av januar ankommer vi hytta og ser at drivhuset prøver å stikke av. Godt da at det står inne i et bur.

Vi begynte med to pallekarmer

29. juni 2017: Dette var vår første kjøkkenhage, på det nederste platået i Fjellhagen som vi senere kalte Plata. Jeg snakker altså om de to pallekarmene til venstre, delvis dekket av fiberduk, men jeg måtte fjerne noe av den for å gi plass til sukkerertene. Rådyrene ble meget begeistret. Til høyre, utgraving av Velkomstbedet og begynnelsen på Latmannsbed#1; rett frem det fremtidige Fjellbed#1. Mer om det i et annet innlegg om Fjellhagen.
28. april 2018: I løpet av vinteren har vi diskutert oss fram til at vi burde anlegge en større Kjøkkenhage i lakunen som dannes av bergformasjonene i Lavlandet. Marianne har skavet av plen og jord, og det viste seg at det i grunnen lå en kraftig duk dekket av sand. Dermed gjorde vi ikke noe ytterligere grunnarbeid når det gjaldt tildekking og ugressbekjemping. Stor tabbe!
6. mai 2018: Det ligger berg i grunnen og det avgjør hvor vi får slått ned jordspyd fordi det rådyrsikre buret vi skal bygge rundt hele Kjøkkenhagen må tross alt festes til noe. Dermed skiftet dimensjonene på Kjøkkenhagen litt underveis. Det gjaldt også dimensjonene på den kassa vi bygget innerst mot bergveggen som ble både kortere og bredere enn opprinnelig tenkt.
13. mai 2018: Vår første utplanting av hjemmesådde grønnsaker i Pølseboden (ikke spør, ting får de rareste navn her omkring): Agurk, tomat og litt annet. 2018 var tørke-/varmesommeren, og vi vannet i Kjøkkenhagen så fikk god avling og høstet vår første agurk allerede 10. juni – dyrket utendørs! Siden har det gått sånn passe med agurkene våre, middels avling og mange modnes seint, så vi ender opp med en del syltet agurk. Men de fleste tomatplanter trives svært godt her, antakelig pga. at bergveggen bak magasinerer varme. Til høyre for Pølseboden er et hjørne som ligger i skygge og kun får sol utpå ettermiddagen. Her hadde vi opprinnelig diverse plantet i bøtter som vi kunne flytte litt rundt på, men i februar 2020 forlenget Eric karmen til å dekke hele bakveggen, mot berget.
17. juni 2018: Mens det fortsatt var sanddekke – og ikke ugressdekke i Kjøkkenhagen. Denne sommeren gravde Eric ut et bed foran Kjøkkenhagen (Burbedet), og på bildet ser det ut som om jeg er i gang med å grave ut bedet til høyre og delvis utenfor bildet (Trapesen).

I tillegg til den store selvbygde karmen med senere appendiks, har vi hatt tre pallekarmer (trippel, dobbel og enkel) vi har flyttet litt rundt på – fordi vi synes ikke vi ellers får nok mosjon i hverdagen. Dessuten bygget jeg noen smale karmer langs kantene på innsiden av Buret av noen materialer vi hadde til overs og plantet erter og sukkererter som kunne klatre på hønsenettingen. Da har vi kommet til 2021-sesongen og Erics drivhusopprør.

2. april 2021: Vi skal ha drivhus, det kan bare stå ett sted, og det betyr at alle pallekarmer må fjernes. Vi har tømt alle for jord.
21. mai 2021: Her lå altså et lag med sand oppå en kraftig duk fra før av. Allikevel vokste det ugress overalt blant pallekarmene, og brunsnegler likte å gjemme seg mellom karmene og ugresset. Nå har vi fjernet alt ugress, og lagt enda en duk før vi legger grus.
22. mai 2021: Eric hadde opprinnelig tenkt at vi kunne sette drivhuset på grusen, men ombestemte seg og bygde en platting i stedet. Eric gjorde en nitid planleggingsjobb for å tilpasse størrelsen på plattingen med de oppgitte dimensjonene på drivhuset. Drivhuset er designet i England, med tommer som målenhet. Det viste seg at når produsenten skulle regne om til cm, har de rundet av nedover. Dermed ble plattingen akkurat litt for liten så drivhuset måtte demonteres og plattingen utvides, før vi kunne fortsette. Tips 1: Bygg plattingen litt større en du har tenkt.
26. mai 2021: Mens alt dette pågår, står tomat- og agurkplanter i vent på at drivhuset skal bli ferdig.
30. mai 2021: Et drivhus består av sånn cirka syvtusen deler. Eric monterer. Tips 2: Plastplatene har en side som skal vende ut, og altså en som skal vende inn. Men etter at man har tatt av merkingstapen er det ikke lett å se hva som er hva. Vi satt et kryss på alle utsidene med merkepenn, og det viste seg å være veldig lurt ettersom det ikke var så lett å sette i alle platene ved første forsøk.
1. juni 2021: Nesten ferdig, men ikke helt klart til innflytting ennå. Noen agurk og tomat er satt bak drivhuset så lenge, der står de i le for vind.
16. juli 2021: Tomat-, agurk og noen få krydderplanter er meget glade for å bo i drivhus. Vi diskuterte en stund om vi skulle bygge karmer langs sidene og fylle med jord (vi kan ikke grave oss noe særlig ned pga. berg i grunnen), eller plante i bøtter, og bestemte oss for det siste. Det ser unektelig penere ut å ha sammenhengende bed og det gir antakelig også bedre planter fordi de får mer plass å breie seg på og jevnere fuktighet. Men siden vi bytter ut en del av jorda i kjøkkenhagen hvert år, er det lettere å dyrke i bøtter. Nå gjenbrukes all jorda til å lage bokashijord, og så bruker vi bokashijord når vi planter ut nye planter. Dessuten er denne løsningen lettere reversibel enn hvis vi først bestemte oss for å lage karmer.
16. juli 2021: Plantene – spesielt tomat – trives også særs godt i Pølseboden innerst mot bergveggen. Tidligere har vi plantet litt ulikt foran tomatene, men i 2021 satset vi på rødbet som vi begge liker godt. En frøpakke kan gjerne inneholde 300 frø, så vi har begynt å så dem ganske tett og så tynner vi ut ved å høste bladene og bruke dem i salat eller wok. Den mindre kassa mot høyre er litt problematisk ettersom her er det mye mindre sol. I 2021 sådde vi fennikel og pastinakk. Fennikel kom med masse fint bladverk, men lite grønnsak og av pastinakk fikk vi bare to av noe størrelse. Jeg har tenkt å prøve meg igjen på begge deler, men kanskje ikke akkurat her.
21. august 2021: I drivhuset har vi også chili. Vi har dyrket chili flere ganger tidligere, også før vi kjøpte hytta. Feilen vi har gjort er at vi har satset på for sterke sorter – jo høyere scoville jo bedre liksom – men da får vi ikke brukt dem til noe annet enn å legge dem på olje og sette dem på en hylle til pynt. Denne heter Jamaican Bell og var tvertimot for mild, nærmest paprika. I 2022 har vi fire ulike typer chili og vi satser på at vi til slutt vil finne en sort som hos oss utvikler seg til å bli akkurat passe sterk slik at vi kan bruke den i alminnelig matlaging.
2. oktober 2021: San Marzano tomat. Jeg hadde hatt disse frøene liggende i flere år før vi kjøpte hytta. Litt for spøk prøvde jeg å så dem i 2019, og de spirte som bare det. Nå er de fast innslag i Kjøkkenhagen. San Marzano er regnet som gode koketomater fordi de har mindre fruktkjøtt. Plantene blir kjempesvære og jeg topper dem i august en gang. Dessuten danner de masse bladverk, som jeg i løpet av høsten klipper bort mer og mer av for at tomatene skal få nok sol til å kunne modnes. Hos meg står de utendørs, men altså mot en bergvegg som varmes opp av sol i løpet av dagen, dermed begynner de og modnes tidlig i august. Dette er en fabelaktig tomat å lage saus av. Jeg lager gjerne en større omgang i jerngryte satt i ovnen, iblandet løk og hvitløk, og lagrer dem i flatklemte plastposer som nesten ikke tar plass i fryseren.

Fjellhagen andre del (2016 – 2021)

Jeg har nevnt flere ganger at halve hagen vår er en bratt og steinfylt skråning, og da overdriver jeg ikke på noen måte. Men innimellom og under all den steinen vi har, så finnes det jord og den har vist seg å være veldig produktiv. Jeg vet ikke om det er mineraler som blitt tilført over flere år eller hva det er, men når man graver ut et lite “mini-bed” – slik Eric liker å gjøre øverst oppe i heia vår – og setter ned en plante i dette utgravde hullet, så trives de som regel over all forventning. Midt blant all steinen som omgir den på alle kanter.

19. juli 2016. Øverst i Skråningen så det slik ut i det vi overtok hytta. Dvs. jeg har raket og luket litt. Her har Eric senere anlagt flere “mini-bed”.
1. juli 2018: Ett av flere av Erics “mini-bed” øverst i Fjellhagen, dette besådd med en sommerblomstblanding.
23. april 2017: Vi begynte å anlegge Fjellhagen i april 2017, men av grunner jeg ikke lenger kan huske, syntes vi det var lurt og først lage et bed helt øverst. Eric fjerner røtter fra det første Fjellbed #1, som senere ble forlatt.
23. april 2017: Vi har kjøpt våre første fjellhageplanter og er svært fornøyde med bedet vi har laget for dem. Men, akk: Dette er et lite bed, som ligger aldeles for seg selv, langt oppe i en skråning, uten sammenheng med annen beplanting. Bedet ble altså senere forlatt og alle planter flyttet til andre bed. Har jeg nevnt at vi ikke er så sterke på planlegging?
18. juni 2017: Begynnelsen på Via Veduta, stien gjennom Fjellhagen. Da vi kjøpte hytta var det vanskelig å ta seg fram i skråningen. Det var så mye løs stein overalt, dekket av buskas, så man sto hele tiden i fare for å tråkke feil og vrikke en ankel og ryke leddbånd, noe Eric også gjorde på et tidspunkt. Nå har vi sti og støpte trappetrinn hele veien opp, og den stien kaller vi Via Veduta (eller Utsiktsveien om man vil). Men dette var altså begynnelsen. Anlagt på avlagte dynetrekk og klær. Til høyre: Fremtidige Fjellbed#1 (nye). Til venstre: Bakerst, fremtidige Velkomstbedet som vi på bildet såvidt har begynt å grave ut, dernest fremtidige Ericbed (Fjellbed#2).
20. mai 2017: Eric har fjernet uhyre mengder med røtter fra denne skråningen, blant annet for å lage Via Veduta.
Eric støper en steintrapp for å gi trygg tilgang til Vistapunktet. Etter at vi skaffet oss hytte har vi lært oss til å gjøre mange ting vi i utgangspunktet overhodet ikke har peiling på. Jeg tror den viktigste terskelen å komme over er å tenke at det meste er reversibelt: Hvis det går galt, hvor galt blir det egentlig? Blir det dyrt? Blir noen skadet? Eller må det bare gjøres om? Hvis det bare må gjøres om – da kjører vi på.
I 2018 laget Eric et rekkverk øverst i Fjellhagen. Det tjener mange hensikter: Det definerer et fint utkikkspunkt og et sted å stoppe opp. Det fungerer som klatrestativ for planter som står i Vistabedet nedenfor. Det gir også bokstavelig talt et holdepunkt for å komme seg opp et spesielt bratt parti på Via Veduta. Vi kaller dette Vistapunktet, og selv om vi ikke er spesielt fornøyde med det navnet, kommer det antakelig til å bestå.
30. mars 2019: Eric har anlagt Vistabedet ved å bygge en mur. Her skal det i hovedsak stå planter som kan klatre opp langs et stativ og slik danne en vegg.
Eksempel på beplantning i Vistabedet. Her har det så langt i hovedsak stått ipomoea og susanner (=susanne med det sorte øyet, Thunbergia alata), med lavere planter i forgrunnen.
7. oktober 2018: Eric graver ut Ericbedet og har bygget en jordsil for å sile vekk de største steinene.
22. april 2019: Ericbedet, gravd ut av en steinfylt skråning av selvsamme, er snart klart for beplantning.
16. aug 2019: Eric ønsker å skape et inntrykk av en oase av blomster i en steinrøys. I 2019 brukte han en frøblanding av sommerblomster og hengelobelia.
21. aug 21: Ericbedet har levert hvert år på innkjøpte frøblandinger, men i 2021 mikset Eric sin egen frøblanding for dette bedet. Eric høster frø fra de blomstene han liker best og lager fra nå av sin egen frøblanding for en rekke bed.

Utvidelser i 2021

I 2021 utvidet vi Fjellhagen med 3-4 nye bed, litt avhengig av hvordan man teller. Etter at vi overtok hytta sommeren 2016 – og i det jeg begynte å grave ut nye bed og oppdaget hvor mye stein vi hadde i jorda – sa jeg at hvis vi klarte å utvide hagen med 10 kvadatmetre per år så var det bra. Jeg var antakelig litt sliten når jeg skrev det, fordi vi har slått det med godt monn hvert år siden.

28. juli 2021: Å “grave ut” dette bedet på den østre siden av Via Veduta, var en av de morsomste tingene vi har gjort. Det var nesten bare stor stein som relativt lett lot seg vippe ut og legges til side, og nesten alt kunne brukes til å bygge mur.
På oversiden av Via Veduta, ville vi legge en sti inn til Ericbedet og samtidig lage et ugressdekke som strakk seg under to grantrær vi ønsker å la stå. I hvert fall for nå. Det var opprinnelig tre grantrær her, men det midterste ble brukt til juletre i 2020. Siden det var nyhogd, holdt det seg godt til trettende dag jul, uten å drysse. Det var også litt kult å hente juletre fra egen tomt. De to resterende begynner å bli vel store, men det er mulig det blir juletre av ett av dem i 2022 allikevel.
12. sept 2021: Stien og trappen opp til Ericbedet er bortimot klar. Vi har også fått bygget opp bed mot Via Veduta ved å stable de store steinene vi har spettet ut, men må fortsatt fylle opp med jord.
Jeg fikk også ordnet et par bed på nedsiden (Vestsiden) av Via Veduta som jeg opprinnelig begynte å grave opp året før, men ikke hadde tid til å gjøre ferdig.
23. juli 2018: Da vi overtok tomta, var hele skråningen dekket av jord og ugress. Her har jeg begynt å rense deler av berget for å la det ligge i dagen.
3. sept 2021: Bedet til venstre, dekket av mørk kjøpejord, er anlagt fordi her ligger det en naturlig grop som også har en dyp sprekk, hvilket betyr drenering. Jeg har tenkt å prøve meg på noe formklippet furu her, sprekken bør være bred nok til at den kan sette rot. Det er lov å prøve i hvert fall. Bedet til høyre (grå jord), ble i hovedsak bygget med steinene bikket ut fra bedet fra østsiden av Via Veduta. Den “utgravingen” var gull, nesten bare byggestein og knapt noe skrotstein.

Fjellhagen – første del (2016 – 2021)

Jeg er en sånn person som når jeg ser at en bok er litt feilplassert i bibliotekshyllene, tar den ut og med møye sørger for at den blir nøyaktig riktig plassert i henhold til Deweys desimalklassifikasjon og alfabetisering. (Hvis den er helt aldeles feilplassert, tar jeg den ut og legger den på et bord slik at den senere kan satt på riktig plass av en fagperson). I et bibliotek er det viktig at bøker står nøyaktig der man forventer å finne dem, og et sluttresultat i flere filmer og romaner, er at man skjuler det man ikke ønsker at noen skal finne, ved å lagre det i massive arkiver med særdeles dårlig katalogisering og referansehenvisning.

Katalogisering er altså viktig for meg, kanskje en av grunnene til at alle store bed har egennavn. (Flere bed er til og med delt i underkategorier, og ja – jeg fører en hagedatabase over hvilke planter som står plassert hvor). Men ettersom hagen utvikler seg så kan det være nødvendig med en re-klassifisering i ny og ne. Vi har tenkt på Velkomstbedet og etterhvert Plata som en helt egen entitet, men ettersom Fjellhagen ekspanderer og overtar mer av det viltvoksende kaoset som var Skråningen, så blir det mer naturlig å betrakte dette som inngangen til Fjellhagen.

Jeg vet selvsagt at det ikke spiller noen som helst rolle for noen andre enn meg.

18. juli 2016: Slik så deler av Skråningen ut rett etter vi hadde overtatt hytta. Ikke lett å lage hage av dette, så det går langsomt fremover – men det går fremover. Vi har slektninger på besøk som er på jakt etter bær. Vi har fortsatt en del markjordbær på tomta, og søker også å frede noen områder for disse. Øverst oppe hadde vi også blåbær, men de plantene døde nesten tørkesommeren 2018 og siden har vi ikke sett bær der, skjønt blåbærlyngen lever så man kan håpe. Ellers har vi villbringebær og tyttebær.
14. juli 2016: Og slik så det ut når vi ankom hytta via gangveien. Platået i forgrunnen var der vi hadde vår første Kjøkkenhage (to pallekarmer) og som vi senere kalte Plata. Til høyre ønsket vi å lage et bed som skulle være det første vi så når vi ankom hytta, og i følge Erics bestilling “blomstre hele året”, altså et Velkomstbed. Det heter bedet fortsatt, til tross for at vi nå stort sett ankommer hytta andre veien, med bil.
13. mai 2017: Eric fjerner røtter av skrottrær fra det som skal bli et Velkomstbed.
20. mai 2017: Fordi røttene i det fremtidige Velkomstbedet er noen sabla beist som er urimelig tunge å fjerne, tar han innimellom en pause og fjerner noen lettere småbusker nær Plata og åpner slik opp et helt nytt område som etterhvert blir Fjellbed#1.
9. juli 2017: Eric spetter opp røtter, Marianne graver ut og fjerner stein. Men akkurat her var det slike urimelige mengder med skrotstein så det endte med at jeg bygget en mur i forgrunnen av bedet og rakte ned skrotstein bak denne muren. Det hadde blitt for mye å bære bort all denne steinen, dessuten – hvor skulle jeg gjort av den? Dette er altså det vi kaller Latmannsbed, og bedet består nesten bare av stein, med litt jord på toppen. Vi har siden bygget et Latmannsbed#2 ved siden av dette.
21. august 2021: Og slik så Velkomstbedet ut høsten 2021. Bedet gjennomgikk noen runder med utgraving før det var ferdig, og har også blitt planert ved å tilføre silt fra dammen og annen jord ettersom det opprinnelig skrånet for mye.
29. mai 2018: Bedet har faktisk blitt forsøkt beplantet slik at det blomstrer gjennom store deler av året. I forgrunnen (nivå 1) har vi lave puteplanter som blomstrer tidlig. De har trivdes og blomstret godt, og jeg kunne poste pene nærbilder av planter i full flor allerede 2018. Men zoomer man litt ut – slik jeg har gjort på bildet over – ser man hvordan det egentlig ser ut. Bakerst har vi satt eviggrønt bak støttesteiner for å holde jorda på plass. I den midtre delen strutter ugress som om de skulle få betalt – og ennå er det tidlig på året, så verre skal det bli.
I 2019 fjernet jeg enda mer skrotstein fra midtre nivå, samt tilførte silt og jord for bedre planering fordi jeg syntes bedet skrånte for mye. Den sommeren satt vi ut ulike sommerblomster, sådd fra frø i den midtre delen. Dessuten hevet jeg nedre del av bedet for å få plass til mer jord etter tørkesommeren 2018.
I 2020 gravde jeg opp eviggrønt fra bakre del av bedet og flyttet det til midten. Med en flatere profil på bedet syntes ikke lave krypeinere like godt, og dessuten trengte jeg et sted og sette høstasters som knapt nok blomstret i Staudebedet. Vi har mye sol på tomta vår, men høstasters blomstrer så seint på året at da skygger hytta for kveldssola der de opprinnelig sto. Dermed ble de flyttet til et sted som får sol så lenge det er sol, også i oktober – mao. Velkomstbedet. Det var siste sjanse for høstasters – blomstret de ikke da, måtte de ut.
Det var ikke lett å grave opp krypblåeinerne i denne fortsatt steinete jorda, noen røtter måtte kappes, men de klarte flyttingen finfint.
Villvinen er fra noen stiklinger vi i sin tid fikk fra mamma. Den klatrer stort sett meget veloppdragent oppover og dekker blant annet en furustubbe med dype røtter som klynger seg om en stabel av stein med litt jord i mellom – et område vi bestemte ville være for krevende å grave ut og fjerne. Da bedre å dekke hele stasen med villvin. Det hender villvinen prøver å krype bortover og inn i nabobedet (som vi kaller Ericbedet, Fjellbed #2), men det er ikke en spesielt krevende oppgave å løfte ut disse skuddene og lede dem oppover i stedet.
1. november 2020: Med flyttingen fikk vi endelig full uttelling på høstasters. Vi har to ulike typer, dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg. Vi skulle jo ha noe som blomstret “hele året”, eller så nær på som vi kunne. Denne blomstrer til frosten kommer.
28. august 2021: At solhatt skulle trivdes akkurat her var en overraskelse. Vi har flere planter sådd fra frø, som vi hadde plantet i ulike bed. Men de ble absolutt finest i den steinete jorda i Velkomstbedet. Dermed flyttet jeg flere planter hit i 2021, så nå har vi en hel gruppe. De selvsår seg også. En fordel ved å så planter fra frø, er at man kan gjenkjenne selvsådde småttinger.
Ellers står vår eneste japanlønn i dette bedet, en til vanlig grønn Garnet (Acer Palmatum Dissectum Garnet) som jeg fikk av mamma i 2018. Toppen brakk den snørike vinteren 2018/2019, men den har kompensert ved å lage flere grener som strekker seg langt utover i bedet og gjør seg svært godt med sine flikete blader. Den er plassert her fordi japanlønn skal være sårbar for vind, og vi har mye vind. Her står den beskyttet bak en lav bergvegg og har overlevd fint så langt. Nå dekker vi den heller ikke til om vinteren.

Japanlønnen får fine høstfarger, men i dette bedet er det intet som slår Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii). Dette har blitt en av mine favorittplanter. Den har røde blader med en smal lys kant ytterst på hvert blad, og tilfører farge til bedet fra sent april/tidlig mai, men blir intenst rød på høsten, hvor den nærmest lyser. Jeg har to av disse, og skulle gjerne hatt et par til, men såvidt jeg forstår har alt av høstberberis blitt svartelistet. Jeg vet ikke om svartelisting burde gjelde akkurat denne varianten som ikke virker særlig spredningsvillig. Jeg har aldri funnet en selvsådd plante av denne og den setter ingen rotskudd såvidt jeg har sett, i tillegg til at den vokser langsomt og ikke blir særlig stor. Uansett, da får jeg vel nøye meg med de to jeg har.

Plata og Fjellbed #1

Fra 2017 har vi gravet ut og laget bed flere steder i Fjellhagen, men platået vi kom til først når vi går opp stien fra plenen, var fortsatt udefinert og – igjen – et sted hvor det vokste store mengder med ugress utover sommeren, til tross for at her fantes da knapt noe jord. Trodde vi. Inntil vi prøvde å fjerne den.

2. mai 2020: På Plata lå det et tynt lag med jord over berg, så vi tenkte det letteste ville bare være å fjerne den. Laget var riktignok ganske tynt – skjønt ikke like tynt overalt – i tillegg er flaten relativt stor, så det ble en større jobb enn vi hadde tenkt. Vi må ha fylt 20 sekker. Vi bygget også et “Latmannsbed” til og fylte det med en del stein og skrapjord også.
15. juni 2020: Vi har bygget Latmannsbed#2 til høyre. Noe skrotstein i bunn, men her havnet også mye jord gravd ut fra Plata, til tross for at her var det mye småpukk og steinmel. Det er mineraler, og så får vi velge planter som ikke trenger moldrik hagejord for å trives. Eric har bygget verdens tyngste sil for å sile stein fra jord, og den brukte vi heftig – lagt over en trillebår. Bedet til venstre er Fjellbed#1, bedet som Eric spettet ut da han tok en hvilepause fra de virkelig tøffe røttene i Velkomstbedet. Velkomstbedet ligger for øvrig til høyre, men utenfor bildet.
21. juni 2020: Vi har fjernet det meste av jorda, og dermed avdekket en anatomi, selv om det ikke var den opprinnelig intensjonen. Vi hadde egentlig tenkt å legge grus over hele området, men syntes berget som etterhvert dukket opp var ganske pent.
18. oktober 2020: Dessuten var hele området ganske stort. Det finnes ett-roms leiligheter i Oslo som er mindre enn dette området. Derfor bestemte Eric at vi burde beplante den første delen med kryptimian i stedet for å legge grus overalt, og dessuten la berget i midten ligge i dagen.
8. juli 2021: Sommeren 2021 så det slik ut. Vi vet at vi bør klippe kantene av duken som fortsatt stikker opp, men vi er ikke så flinke på den siste “finishen”. Nå fungerer det! Over til neste oppgave. Dessuten har vi tenkt å tilføre litt mer grus.
4. juli 2021: Vi hadde fått busknellikfrø av en venn, og de spirte i overkant godt så vi endte opp med en overflod i Latmannsbed #2. En del ble gravd opp og gitt bort eller satt i andre bed, vi plantet dem også i blomsterkassene på Plata. Dette er de som fikk lov til å bli stående.
1. juni 2021: Fjellbed #1: Vår- og nåleflokser hadde en fantastisk blomstring hos oss i 2021. Vi har flere av disse i Fjellhagen.
5. juni 2021: Akkurat når du tror at nå får de ikke plass til flere blomster, så gjør de nettopp det.
5. juni 2021: Det gjaldt også denne som ikke har blomstret imponerende mye tidligere år, Phlox douglasii  Lilac Cloud. Vi kjøpte denne som en liten plante i juli 2017, har delt den en gang, og den gjenværende dekker nå halvannen kvadratmeter. Vi kommer til å spre denne til andre steder i Fjellhagen. Andre flokser kan tilby sterkere farger under blomstringen, men bladverket på denne holder seg mye grønnere gjennom hele sesongen, er pent og flikete, og den er også svært flink til å krype og dekke til steinete områder.
19. juli 2021: Øverst i Fjellbed #1 har vi en hagestikle som har vokst til imponerende størrelse, og som blir intenst blå om sommeren.
Den er også en humlemagnet av en annen verden. Midt på sommeren et det et allstyrendres summende liv rundt den som er så fascinerende at man ikke klarer å gå forbi uten å stoppe opp og se på humler. Desidert en av mine favorittplanter.

Ode til en lunefull måned

Diktet “April” ble skrevet av Eric til en venn som bor i England og som beklaget seg over en overrumplende kuldeperiode i april måned i fjor. De av oss som har hage i H4, Norge, kan sikkert bytte ut april med mai. Jeg leser i avisene at langtidsvarselet tilsier en kald mai på Østlandet, dernest en våt og kald sommer. Akkurat nå lenges jeg etter regn. Vi har hatt én dag med regn siden 1. mars, og det kom ikke så mye da heller. I tillegg hadde vi dårlig snødekke i år. Enn så lenge har jeg holdt stand og ikke vannet noen ting, unntatt alle frøplantene som står i småpotter selvsagt. I morgen er det ikke bønn lenger – det må vannes.

En kald mai er dårlig nytt for oss som har slike store mengder med frøplanter vi så gjerne skulle fått plantet ut i løpet av de neste par ukene. Flere av dem begynner å vokse seg for store for pottene sine.

6. mai 2022: Et utvalg av våre frøplanter står til herding i pallekarm under lokk, for oss den absolutt beste måten å herde planter på. Vi har også mengder av småpotter stående innendørs som bæres ut og inn for herding når vi kan.

April

When sissies cry for spring time lost.
While real men well know of the cost
of exuber’nt folly planting seeds
when winter still does evil deeds
and muck up gardener’s planned compost.

As seedlings perish in the cold
the gardener’s soul grows weak and old
In agony he cries in vain
the gods oblivious to his pain
as frost once more takes frightful hold

But April frost a transient thing.
King Winter has his final fling
a losing battle with the sun.
Then planting will again be fun.
Eternal hope and dreams of spring.

Nytt bed: “Mayaruinen” (Marianne – Leirehaugen: 2-0)

Vi har en stor haug på tomta vår, som strekker seg fra plenen i Lavlandet og opp mot den berg- og steinfylte skråningen vi har ambisjoner om å forvandle til en fjellhage. Vi vet ikke hvor denne haugen kommer fra. Noe er selvsagt dannet av naturlig erosjon ettersom den tross alt ligger i bunnen av en bratt skråning. Men den er for stor og for kompakt i formen til å være dannet naturlig. Vi tipper dette har fungert som et deponi for masser fra andre steder på tomta opp i gjennom årene. Her kan jeg finne stabler med stein som ikke ser ut som om de har stablet seg selv. Kanskje fra man utvidet hytta? Mye av jorda her er svært leirholdig og uhyre tung. Mulig dette er fra man gravde ut dammen? Jeg har brukt leire herfra til bekkebedene, fordi den limer seg i vann og blir ikke vasket bort i flom. Innimellom finner jeg lag med sand, elvestein (helt klart ikke opprinnelig fra vår tomt, vi holder oss mest med skifer), plank, rent skrot slik som flasker, hermetikkbokser og ødelagt redskap samt jernskrammel og bygningsmateriale. Det verste er når jeg finner glasskår. Det tar så mye tid å plukke opp og fjerne dette.

13. juni 2017: Leirehaugen strekker seg som en ås fra plenen (Lavlandet) opp mot Fjellhagen. Det er betydelig brattere enn det ser ut på bildet. Her er det stedvis så bratt at det er vanskelig å stå rett opp og ned. Den fremtidige Mayaruinen er gravd ut fra punktet nærmest fotografen og skrått mot venstre.
6. juli 2021: Bedet som såvidt kan skimtes til venstre i bildet ble gravd ut i 2020. Det gikk relativt fort i og med at jeg kunne grave ut bedet i loddrette striper og dermed kaste jorda fra en ny stripe ned i den forrige stripa. Det lå en del stein der – selvsagt – noen var også veldig store, men ikke berg. Utgravingen av dette nye bedet fra Leirehaugen ble påbegynt i mars, mens telen fortsatt lå på store deler av tomta. Det ble fort klart at her lå det berg nærmest oppe i dagen og at denne utgravingen derfor krevde en helt annen tilnærming enn den forrige. Dermed begynte jeg å tenkte på dette som en ruin som måtte avdekkes.

Det første jeg måtte gjøre, var selvsagt å flytte på den haugen med stein som hadde dannet seg fra fjorårets utgraving. Jeg har flyttet rundt på en del steinrøyser etter at vi kjøpte denne hytta i 2016, og de akkumulerer seg – nå ligger det en ny og større røys til høyre i bildet over. Jeg er derfor stadig på jakt etter måter å gjemme bort skrotstein på. Dernest måtte jeg finne fram en presenning jeg kunne kaste nyutgravd jord på, fordi nå måtte det meste av jorda fjernes for å kunne definere bedet, altså bestemme hvor mye av berget som burde ligge i dagen og hvor mye som igjen burde dekkes med jord. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet, for å se mulighetene. Jeg flytter gjerne på en stor stein, men vi trenger ikke å sprenge berg. Er det berg – eller stein av en slik størrelse at den ikke kan flyttes på – får vi heller planlegge bedet rundt dette. Det å kaste den oppgravde jorda på en presenning, betyr selvsagt at all jorda må flyttes på to ganger, men jeg har flyttet på jord flere ganger enn det.

8. juli 2021: Jeg har gått noen runder på dette med meg selv, men har kommet til at jeg skal prøve å renske berget midt i bildet for å lage en trappesti opp til Surjordsbedet ovenfor, dernest utnytte bergformasjonene til å lage tre etasjebed til høyre. Jeg har begynt å lage en mur for det nederste bedet slik at jeg kan kaste jord hit – i stedet for på en presenning – for å slippe å flytte jord flere ganger.
25. juli 2021: Så da endte vi her. Trappestien i midten er dessverre ikke en spesielt god trapp, men den duger. Det er litt skummelt å gå nedover når det har regnet og er glatt, men man kan jo alltids ta turen gjennom Surjordsbedet ovenfor i stedet, der ligger det en sti av tråkkheller. Øverst og nederst i trappestien ligger det platåer dekket med skrotstein. Jeg ble kvitt en god del bøtter med stein på den måten, og ettersom den sprø skiferen vi har på tomta jevnlig brytes ned, kan jeg tilføre et par nye bøtter med stein årlig. Finfint! Teppene til høyre ligger der for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

I stedet for sammenhengende beplantning, ble det altså tre mindre bed, til høyre, hvorav det i midten nærmest bare er en stripe. Å bygge muren til venstre, langs Surjordsbedet, var ikke lett. Det er temmelig bratt og resultatet ble ikke spesielt pent, men jeg klarer sikkert å få dekket det til med planter etterhvert. Helt øverst i trappen hviler deler av muren til det tidligere utgravde Surjordsbedet på leire, grå på bildet. Det ville blitt altfor mye jobb å fjerne denne, men jeg vet ikke helt hva jeg kan plante i denne loddrette leiren for å holde unna ugress.

Det å la deler av berget ligge i dagen er på ingen måte en enkel løsning. Det innebar at jeg måtte bygge flere murer – som jevnlig må vedlikeholdes – og jeg vil aldri klare å få trappen i midten helt fri for jord og ugress. Det øverste bedet er relativt grunt, det i midten er som nevnt bare en smal stripe, mens jeg i det nederste bedet kan plante det meste som ikke blomstrer altfor seint på året (da skygger hytta for ettermiddags- og kveldssola). Det hadde selvsagt vært lettere å bare dekke til alt med jord igjen, men det var noe med tripp-trapp formen på det avdekkede berget som tiltalte meg, så nå prøver vi på dette.

28. juli 2021 Mayaruinen sett ovenfra, dvs. bedene nærmest fotografen tilhører Surjordsbedet.
26. sept 2021: “Du graver, og graver, men hva skal du plante der da?” Jeg synes jeg hører mamma. Det blir en oppgave for 2022-sesongen. Enn så lenge huser øverste bedet en Spirea Thunbergii som egentlig er litt for sart for vår herdighetssone – her står den i det minste lunt og med god drenering. Vi ble advart på Vegge om at den kanskje ikke ville bære blomster, men jeg kjøpte den uansett fordi jeg likte bladverket. Kanskje ikke en særlig Maya-aktig plante dette, men hvis den trives her, blir den stående. Ellers tre små og ganske skrantne hostaer kjøpt for en billig penge på senhøsten, men de står kun til overvintring. Dessuten tok jeg en rekke stiklinger i løpet av sommeren som ikke hadde vokst seg særlig store ennå, så jeg tok ikke sjansen på å plante dem ut, men gravde ned pottene i stedet. Vi får se hva som klarer seg.
26. sept 2021: Ditto med det nederste bedet: Her står også en sart plante jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere, en Peppermyntebusk (Prostanthera cuneata).Den har overlevd hos oss en vinter, i et annet bed, men den var ikke super-happy og viste det ved å presentere flere døde greiner. Den blomstret ikke i år. Denne har jeg håp om å finne en plass til i Fjellhagen på sikt. Ellers – stiklinger til overvintring. Bedet i midten er veldig smalt og enn så lenge står det her småplanter av rosa hengebrudeslør samt krypesåpeurt sådd fra frø til overvintring.
10. okt 21. Året før fikset vi en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. I 2021 utvidet jeg denne til å løpe langs Surjordsbedet og ned til plenen langs Mayaruinen. Det var fint å ha en gressti opp mellom bedene til annekset, mer hytteaktig. Men det vokste uhyggelig mengder med høyt ugress her, som spredte seg inn i bedene og i tillegg fikk alt til å se rotete ut. Jeg har skavet av gress (og lagt i blå sekker for gjenbruk; vi blir visst aldri kvitt blå sekker med jord samt steinrøyser, begge deler synes på alle bilder). Dette ble også en anledning til å bli kvitt skrotstein, for å erstatte volumet som forsvant med gress og røtter. Jeg la på et godt dekke av slike og det så etterhvert ganske fint og rustikt ut, men ville aldri ha holdt seg slik, disse steinene ville bare ha sunket ned i leiren. De ble altså lagt som fyllmasse, dernest la vi duk, og så grus på toppen.
17. okt 2021: Rekken med betongstein på midten ble lagt året før for å holde grusen på plass i det vi la øvre del av stien. Tanken var å fjerne den. Det er imidlertid såpass bratt her at det tryggeste er å la den bli liggende. På nedsiden av stien blir det et mindre bed for krypende planter, enn så lenge dekket til med duk og aviser.
17. okt 2021: Sfinksen, gravd ut fra Surjordsbedet i 2020, får en prominent plassering nederst i denne stien. Enn så lenge er alt rundt Sfinksen tildekket av duk. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal plante noe her eller bare dekke til med stein. Eric vil selvsagt ha kryptimian, det er hans forslag for det meste som skal dekkes til.

Med Mayaruinen har jeg nå gravd ut kanskje 25% av Leirehaugen, kun ved hjelp av spade, spett og litt Eric, selvsagt. Det betyr vel at jeg har laget bed av hele haugen i 2036 omtrent. Det føles selvsagt som uendelig lenge til, men hvis det er tiden det tar, så får det være slik. Vi vet ikke hva som skjuler seg under resten av Leirehaugen og hvordan denne delen av hagen kommer til å se ut til slutt. Muligens ligger det berg oppe i dagen hele veien bort til Kjøkkenhagen, hvilket innbyr til terrasserte bed. Eller kanskje resten av haugen består av silt og leire, hvilket betyr sammenhengende, dog skrånende bed. Vi får se.

Fra leirehaug til Surjordsbed – samt litt om hortensia og bunndekkere

Juni 2021 var det 5 år siden vi kjøpte Vedutten og Surjordsbedet var det andre bedet jeg begynte å grave ut med tanke på at det skulle bli – nettopp – et surjordsbed. Jeg trodde vi hadde kalkholdig jord og ville gjerne skape et bed hvor jeg kunne plante hortensia, rododendron og slikt noe. Etter noen måneder tok vi en jordtest hvor det seg viste seg at jorda vår snarere lener litt mot det sure slik det er vanlig. Skjønt vannet vårt er kalkholdig, så det må jo være noen kalkholdige lag nedi der, fordi vannet vårt kommer fra egen brønn. Det er uansett lettere å samle de plantene som foretrekker lav pH-verdi på ett sted. De mest jordkresne plantene har blitt plantet i et større hull fylt med rododendronjord, dernest tilfører jeg barnåler til bedet som en del av vårstellet og jeg kan bruke tilpasset gjødsel på hele området, og ikke bare på enkelte planter. Her bruker jeg også bark som jorddekke.

Juli 2016: I forgrunnen – det fremtidige Surjordsbedet slik det så ut i det vi overtok hytta. Jeg visste ikke da at det her lå det mye leire i grunnen, hvilket ikke er det beste utgangspunktet for et Surjordsbed.

Surjordsbedet består av flere mindre bed – kanskje fire? Det blir litt avhengig av hvordan man teller. Det ble uansett gravd ut i flere omganger. Fordi ikke alt ble beplantet med en gang, vokste det fort til med livskraftig ugress og jeg måtte ta en ny gravesjau, hvilket innebar at jeg i neste omgang fikk ut flere stein og kom dypere. Å, lykke!

28. august 2021: Slik det så ut mot slutten av sommeren 2021. Ikke fullt beplantet ennå, men det kommer seg.

Første utgraving var en stripe bak det som nå er et avdekket berg som ligger i dagen nær fotografen (på bildet over er avblomstret og nedklippet ridderspore til høyre mest synlig i denne stripa). Uforbederlig optimist som jeg er, trodde jeg lenge at dette berget bare var en stor stein jeg før eller siden ville klare å få gravd ut og fjernet.

16. september 2016: I begynnelsen tenkte jeg at den bergspissen som stikker ut bare var en litt forvokst stein man kunne grave ut å fjerne. I det bildet blir tatt har jeg begynt å tvile på dette med fjerningen… Betongkladeisen med innstøpt elvestein i forgrunnen kommer fra en frostsprengt dam som var ødelagt før vi kjøpte hytta, men vi har hørt at den opprinnelig var veldig pen. Vi har funnet flere slike kladeiser rundt om på tomta. Da jeg gravde ut denne delen av bedet, fant jeg også en god del pene, runde elvestein som jeg la til side med tanke om at de sikkert kunne brukes til noe. De ble senere ble brukt til kanting rundt hytta.
30. sept 2016: Her var det også en del “skrottrær” og det nytter ikke å klippe ned slike busktrær, det ender bare opp med at de skyter opp enda flere skudd. Disse hadde dessverre blitt kappet før og hadde derfor mange skudd og en anselig mengde med røtter. Eric spettet opp disse, hvilket er sabla tungt. Jeg graver ut stein, Eric spetter opp røtter. Å anlegge bed på Vedutten er beint ut sagt nybrottsarbeid.
27. august 2017: Dette skal jo være et Surjordsbed, så vi har plantet 2 hortensia (h. macrophylla) og helt bakerst en rododendronstikling i sprekken bak det jeg nå har innsett er et berg. Den siste, rododendronpinnen som vi kalte den, hadde vi fått av mamma.
24. mai 2021. Rododendonpinnen har vokst til å bli en busk. Knoppene er rosa, men blomstene er hvite. Mamma sa alltid: “Du trenger ikke kjøpe busker, du kan få stiklinger av meg. Det tar bare noen få år, og så er de store”. “Noen få år” virker uendelig lenge når man har en ny hage og nye bed man vil fylle med en gang, men hun hadde selvsagt rett. Nå har jeg begynt å ta stiklinger av egne busker. Det tar noen år, men man må jo ha et visst perspektiv på haging. (Sa hun som hver mai sitter med alle frøplantene og prøver å huske hvor hun hadde tenkt å plante dem).

Vi har etterhvert anskaffet oss en del hortensia og rodododenron og jeg blir like forbauset hver gang jeg – utstyrt med bøtter med barnåler og spesialgjødsel – skal ut og stelle disse om våren: 5 rododendron og 10 hortensia – har vi blitt samlere? Hvem i all verden har brakt alle disse til tomta vår? Vel, vi har faktisk fått flere av dem i gave (flere som avleggere). Vanlig hagehortensia strever vi dog med.

2 august 2018: 2018-sesongen var spesiell. Vi hadde en snørik og lunende vinter, etterfulgt av en svært varm sommer. Jeg tror ikke vi var særlig flinke til å vanne, men fuktigheten ble vel godt bevart i bergsprekken og vi hadde god blomstring på hagehortensia her, men også i andre bed. Siden da, har det blitt færre og færre blomster. Vi dekker dem til om vinteren (bark ved røttene, pose over), og buskene vokser og trives, bladverket er friskt og grønt, men altså få blomster. Enten gjør vi noe feil, eller så handler dette om ting som er utenfor vår kontroll, altså snødekke, perioder med frost i april og mai og slikt.

Naboen har gjort kort prosess med hagehortensia (Hydrangea macrophylla) som jeg etterhvert har lært blomstrer på fjorårets knopper, og derfor er ganske utsatt i vårt innlandsklima. Jeg tror jeg skal gjøre det samme. Hvorfor sette av store deler av bedene til planter som sjelden blomstrer?

Vi har f.eks. to hortensia på Sørpletten, som jeg tipper er vierhortensia, herdig til H5 (Hydrangea arborescens). Vi fikk disse som stiklinger av en nabo av mamma, og de danner knopper på årets vekst og blomstrer svært lenge, men har lett for å legge seg ved regn og trenger ofte og støttes opp… hvilket vi ikke har vært så flinke til. Vi har også en oppstammet syrinhortensia (H. paniculata, H5) fått i 2019 og 3 klatrehortensia som vi fikk av naboen høsten 2020 (herdig til H6). Hvorfor bry seg om de lunefulle macrophyllaene? Vel, det er fordi at når de blomstrer, og ikke minst når blomstene er blå, så er de aldeles nydelige. Det sitter langt inne, men… blomstrer de ikke i 2022 så ryker de ut.
8. juli 2021: Riddersporene stortrives i denne sprekken. Plantene vokser opp med kraftige stengler og blir over 2 meter. Disse er plantet her, fordi de er noe beskyttet for vind fra berget bak Eric og klarer seg stort sett selv. Skjønt, får vi kraftig vind på sensommeren pleier vil å binde dem opp. Vi høstet frø fra de blå, og satt småplantene i et annet bed kalt Trapesen. De kom opp med fire forskjellige farger. Jeg synes vi så langt har vært heldige med å så frø fra egne planter, nettopp fordi de kommer opp i ulike varianter. Man ønsker jo ikke at alle riddersporer blir lilla, alle akeleier mørkblå, alle kornblomster mellomblå osv. Hos oss har egensådde frø resultert i variasjon.
16 sept 2019: Sprekken bak berget ble altså underbed nr. 1. Bedet bakerst i bildet, hvor jeg har lagt ut to tepper for å hindre ugressinvasjon fra den gjenværende Leirehaugen, ble underbed nr. 2, og bedet nærmest fotografen, der det ligger en spade, underbed nr. 3. Underbed nr. 4 ligger utenfor bildet til høyre og ble gravd ut i 2020.
19. sept 2019: Da ser det ut som underbed 2 og 3 er klart til beplantning, men det gjelder ikke bedet til høyre på bildet hvor det fortsatt mangler en god del jord. Det er kun klargjort for vinteren med et dekke av aviser (for å hindre ugress) og et tynt lag jord på toppen (for at det skal se penere ut, samt hindre avisene i å blåse avgårde). Året etter tilførte jeg en del jord fra andre bed for å bygge opp bedet, inkludert fra utgraving av underbed nr. 4. Dette er jord som inneholder en del ugress, men vi må nesten bruke og forbedre den jorda vi har.
20. sept 2020: I underbed 2 satt jeg en del busker i ulike farger og syntes det ble ganske pent med en mix av to typer Japansk kristtorn (Ilex crenata) i grønt og gult og to typer høstberberis (Berberis thunbergii) i burgunder og rødt. Den gule ilex’en, Golden Gem, klarte ikke vinteren, den grønne ble kraftig nedbeitet av rådyr, men klarte seg såvidt. Den gule lyste veldig fint opp i dette bedet, så jeg håper å finne noe finne noe med en lignende farge. Rododendronen til høyre har vi også fått av mamma.
I 2020 ble bedet ned mot plenen utgravd, det blir underbed nr. 4. Her sto en ungarsk syrin fra før av, samt at jeg har plantet en Osmanthus “Goshiki” øverst til venstre, som ikke overlevde vinteren, og nok en h. macrophylla (liten) til høyre som ikke blomstret verken i 2020 eller i 2021. Den hvite “busken” bakerst i bildet er forøvrig ingen busk, men vel 15 planter av hjemmesådde Nicotiana alata Grandiflora. De gjør seg godt i en større gruppe, ser ofte litt pjuske ut når det er mye sol, men så henter de seg inn om kvelden og lyser opp i skumringen.
27. august 2020. Sfinksen dukket opp under utgraving av underbed nr. 4. Dvs. den dukket ikke opp i det hele tatt, den lå gjemt under masse leire og det var et strev av en annen verden å få den ut. Antakelig den største steinen jeg har flyttet på så langt.
3. oktober 2020: Siden jeg var i gang med å grave ut den nedre delen av Surjordsbedet, fikk vi også laget en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. Det var egentlig hyggelig å ha en sti av gress opp mot annekset, det passet også bedre til en hyttetomt. Men den ble alltid så full av forvokst ugress som spredte seg inn i bedene. Det rotet også til rent visuelt. Nå ligger det duk under stien samt under kantsteinene på begge sider, det hjelper forhåpentligvis.

Et utvalg av planter fra 2021-sesongen

28. august 2021: Litt andre planter, men ellers er Surjordsbedet i uttrykk ganske likt Staudebedet i det at det ser litt bart ut på våren og forsommeren – og så vokser alt over hverandre og dekker til stien gjennom bedet utover høsten. Her mangler det fortsatt en del planter. Jeg har delt noen lave storknebb jeg hadde i Staudebedet og satt til venstre for stien som går gjennom bedet, men så er det en stripe med bar jord uten planter før de høye plantene lengst til venstre opp mot Fjellhagen. Her synger en hagestokkrose på siste verset, men så lenge det er blomster igjen, blir den ikke klippet ned. Vi har igjen satt ut Nicotiana alata planter fra frø, for å fylle bedet, mens nyinnkjøpte planter får vokst seg til, slik som akssøyleblomst (Liatris spicata) og fargeskolm (Baptisia australis). Jeg tror ingen av disse er veldig sære på pH-verdien forøvrig, skjønt baptisia skal gjerne ha lettere sur jord.
28. august 2021: Denne monstervalmuen dukket bare opp av seg selv. Jeg trodde først bladene var tistel og var i ferd med å luke den, men så hadde den ingen torner så jeg tenkte – la den stå så lenge, la oss se hva den har tenkt å bli når den blir stor. Og så ble den altså en valmuebusk av dimensjoner som blomstret, og blomstret og ikke ga seg før frosten kom. Jeg går ut fra den er ettårig, men jeg går også ut fra at Eric har høstet frø. Han er en stor valmueentusiast og alt som har med valmuer å gjøre er hans domene. Vi har en egen pappeske dedikert til oppbevaring av frø fra valmue og californiavalmue.
21. august 2021: Skogsøte, Gentiana asclepiadea, skal gjerne ha halvskygge og tåler en del skygge. Så da jeg fikk denne av mamma i sin tid, ble den satt i halvskygge under trær og i skogsjord på Skyggepletten. Jeg tror ikke den fikk en eneste blomst på to år. Etter flytting til Surjordsbedet – hvor den får mye sol om sommeren og hvor det er leire i grunnen, har den vokst seg dobbelt så stor og blomstrer iherdig. Et eksempel på at det kan lønne seg å prøve ut en ny plassering for planter som ikke trives, selv om de burde det i følge boka.
21. august 2021: Montbretia/Crocosmia/Værhane – en ugjengjeldt kjærlighet. Mamma hadde montbretia i hagen, men hun pleide å grave dem opp og sette dem i potter for overvintring i kjelleren. Jeg bestemte meg tidlig for at vi ikke skulle begynne med oppgraving og overvintring av planter og knoller – vi har ikke noe godt sted for det. Men sommeren 2019, den sommeren mamma døde, ser jeg en montbretia som har klart å overvintre aldeles selv i hagen hennes. Så jeg graver den opp og tar den med til Vedutten og jaggu meg dukker den ikke opp i 2020 også. Forelsket! Men i 2021 ville den ikke ha meg mer. Jeg kjøpte 3 stykk denne sommeren, dekket dem behørig til for vinteren, og håper inderlig de vil komme tilbake i 2022. Dette er “Walbertons Yellow”.
Og dette er Crocosmia x curtonus “Lucifer”
8. juli 2021: Sommeren 2019 gravde jeg også opp en annen plante fra mammas hage som jeg hadde fått for meg var en penstemon og satt i et annet bed kalt Trapesen. Den gjorde intet av seg i 2020, men kom for fullt i 2021 da jeg skjønte at dette var neigu ingen penstemon. Jeg måtte google litt før jeg kom fram til at dette antakelig er en prikk-klokke, en Campanula punctata, som er kjent for å spre seg i den grad at den regnes som invasiv. Jeg hadde dog et stort nyutgravd bed uten planter, så jeg gravde dem opp fra Trapesen og satt dem her i underbed 4 hvor de ble riktig pene og blomstret lenge. Fordi de står på et sted hvor det ikke står mange andre planter, er det relativt lett for meg å grave dem opp og bli kvitt dem senere skulle de ta for mye plass. Men enn så lenge fyller de opp et tomt bed og er ganske flinke til å holde unna ugress. De noe melduggbefengte bladene i forgrunnen tilhører forøvrig squash. Vi får ofte meldugg på squashplantene våre, men det ser ikke ut til å gå utover blomstring og fruktdannelse.
16. juli 2021: Vi har flere ganger brukt squash som bedfyll og jorddekke, denne sommeren satt vi to planter i underbed nr. 4. Squash er en fantastisk plante for å fylle ut et nyutgravd bed. Ett frø gir en plante som lett dekker halvannen kvadratmeter, og i tillegg til de fine gule blomstene får man mer squash enn man klarer å spise. Jeg må lære meg å plukke og spise blomstene.

Jeg graver ut mer bedareal enn jeg klarer å beplante og vedlikeholde på fornuftig vis, og jeg har erfart hvor viktig det er å ikke la jorda være helt bar – da kommer det bare masse ugress. Da er det bedre å plante squash eller poteter, vi har brukt begge deler. Squash dekker bedre, mens poteter er kjent for å kunne løsne opp leirejord. Vi bruker også spredningsvillige planter som vårkjærminne, krypjonsokkoll og nå altså prikk-klokke. Fordelen med potet og squash er at de dør over vinteren (skjønt, vi har hatt potet som har overvintret hos oss), mens stauder som sprer seg, må graves opp og fjernes når de tar for stor plass, hvilket kan være tungt arbeid. Siden vi stadig vekk har nyutgravde områder som bør dekkes med “et-eller-annet”, har jeg gravd ut og flyttet på flere store baljer med vårkjærminne og krypjonsokkoll i løpet av de siste årene.