Et slag for revebjeller (resten av Fjellhagen)

Vi har et uttømmelig arsenal av ipomea-bilder fra denne sommeren, men først skal jeg slå et slag for…

Vanlige norske revebjeller

Digitalis er et mysterium for meg på flere måter. For det første er det denne insisteringen på at de er to-årige; rosett første året, blomstrer andre året, og da kan man bare grave dem opp og bli kvitt dem.

For eksempel Monty Don luker opp sine digitalis etter blomstring, fordi da vil de ikke blomstre mer. Men det gjør de jo gjerne! De kan blomstre i hvert fall tre år på rad, og blir penere og større for hvert år. Det er godt mulig det hjelper å klippe av blomsterstanden for å sikre ny blomstring. Jeg husker jeg har gjort det minst én gang, men på langt nær alltid, og de hvite revebjellene jeg har i bedene har kommet i hvert fall to ganger til (altså blomstring i tre sesonger totalt). Jeg husker jeg diskuterte dette med mamma, og hun sa hun aldri hadde gravd opp en revebjelle og kastet den fordi den nå var “ferdig”, men muligens fordi hun nå hadde lyst på noe nytt akkurat der. De selvsår seg jo, men så er det også praktisk å bare kunne grave opp en rosett og flytte den til et annet bed, det går jo kjempefort.

For det andre er det dette med når de er ugress og når de er prydplante. Revebjeller vokser jo overalt, i hvert fall hos oss, og så luker man dem opp mens man strever med å få til planter fra frø man har kjøpt.

Vi har prøvd å frøså digitalis flere ganger, og disse får vi ikke til. Vi får noen ynkelige små spirer som bare dør før vi får priklet dem en gang. Og det finnes noen helt utrolig lekre sorter der ute, vi vet jo det (hvis ikke hadde vi ikke blitt fristet til å prøve å frøså dem flere år på rad).

Men delvis fordi vi ikke får dem til fra frø, men mest fordi våre viltvoksende revebjeller er så vakre, ønsker jeg her å slå et slag for sistnevnte.

Etter at jeg befridde skråningen fra krattskogen, begynte det å dukke opp revebjeller av den vanlige mørkrosa typen. Frø av revebjeller kan overleve i mange år. Blir betingelsene riktige kan de plutselig dukke opp tyve år senere, har jeg lest. Og det var nettopp det som skjedde hos oss – jeg fjernet krattskogen – revebjellene begynte å dukke opp.

21. juni 2020. Revebjeller som kommer aldeles av seg selv. Vi så dem første gang – i hvert fall i slikt monn at det var merkbart – våren 2017. Da var det bare mørkrosa. Ettersom vi har hatt hvite revebjeller i ett av bedene har vi nå mørkrosa, hvite og lysrosa revebjeller som vokser villt oppe i skråningen (altså i den utemmede delen av Fjellhagen).
27. juni 2020: Se nøye på denne: Dette er én plante, med mange greiner som alle har revebjeller på seg. Det er et revebjelletre, rett og slett. Og den vokser rett opp av steinrøysa, der ingen skulle tru at nokon ville bu. Jeg tipper at markedsførte man denne, fikk man solgt den. Men den vokser aldeles gratis på tomta vår.
21. juni 2020. Dette er også en skjønnhet. Vanligvis har revebjeller kanskje fire rader med bjeller? Vel, denne har minst åtte, de går rundt hele planten og de er alle perfekte. Igjen, den har klart det aldeles selv.
21. juni: Revebjeller vokser også på steder vi ikke klarer å komme til i skråningen vår, slik som nærmest Dramatiske Skrenten. Så enn så lenge er den en velkommen gjest. Vi lar den også delvis slippe til i bedene vi har laget fordi den pynter slik opp på forsommeren. Nå har vi i det minste lært oss å gjenkjenne rosettene, så når det blir for mange, luker vi dem.
21. juni: Eric inspiserer Ericbedet. Her har det som vanlig blitt sådd en blomsterblanding, men i år ser det ut til at han glemt kantbeplantingen. Alle de fine blomstene som skal henge nedover muren, hvor er de hen?
16. august: Vistabedet, som lager en vegg oppe i skråningen. Fylt med ipomoea. Eric er litt skuffet over at selv om vi får veldig mange blomster, så synes de ikke så godt på avstand – Vistabedet ligger et godt stykke oppe i skråningen. Denne innsikten skal brukes til neste år.
På nært hold er de imidlertid nydelige. I 2020 hadde vi flere nye sorter av ipomoea, sådd fra frø vi har fått av verdens hyggeligste hyttenabo.
Eric synes egentlig at blomster, ikke minst klatreplanter, bør være rosa og er slik helt på linje med John Taylor i Trädgårdstider.
16. august: I Vistabedet står også flere Susanne med det sorte øyet (Thunbergia alata), og den oransje fargen synes bedre på avstand. Erics favorittblomst er rosa Susanne, men det er ikke så mange som selger frø av disse. Høsten 2019 ble frø bestilt fra England. De ble selvsagt sådd, men plantene ble stående for lenge innendørs, ble tynne og gebrekkelige, og klarte seg ikke etter utplanting.
9. aug: Et av Erics mange “mini-bed” oppe i skråningen.
25. juli: Etter å ha gravd opp en aksveronika fra Fjellbed#1 fordi den blir for høy, virker det tåpelig å beholde hagestiklen – fordi den blir enda høyere. Men den får så fine farger her oppe. Den trives med å bo solsvidd i litt mager jord. Men den blir altså så høy at den legger seg litt med mindre den får støttehjelp.
11. september: Første blomstring i det nylagde Latmannsbed #2 var en kjempevalume, sådd fra frø på våren. Valmuer er utrolig vakre, men blomstene står dessverre ikke så lenge.
12. september: I serien “Vi gjør ting vi ikke kan”: Eric murer trapp ved Vistabedet i fjellhagen
Til Erics store overraskelse stod trappen fortsatt i desember og det var bare en av steinene som måtte støpes på nytt.

“Plata” (Fjellhagen 1)

Tradisjonen tro: Vårt hovedprosjekt denne sommeren sto ikke på gjørelista i det hele tatt, men ble allikevel det vi holdt på med mesteparten av tiden. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan vi tar beslutninger om hva vi skal prioritere, det bare skjer.

“Plata” – som vi må finne et bedre navn til – er det første platået i Fjellhagen. Her dyrket vi våre første grønnsaker i pallekarmer i 2017, før vi året etter anla en Kjøkkenhage nedenfor, inngjerdet med hønsenetting for å beskytte mot rådyr. Dernest var dette “Bokashiplassen”, fordi vi her hadde pallekarmer for å omgjøre bokashi til kompostjord. Disse kassene ble tømt og flyttet til et annet sted på tomta medio april. Og her ligger det noe anakronistisk benevnte Velkomstbedet ettersom vi sjelden ankommer denne veien noe mer, bare om vinteren da vi parkerer et stykke unna hytta og går ned.

2. mai 2020: På “Plata” ligger det et tynt lag jord over berg. Til tross for det spinkle jordsmonnet vokser det mye livskraftig ugress her, og det ser veldig uryddig ut utover sommeren. Derfor bestemte vi oss for å skrape bort jordlaget og legge grus på hele området. Dvs. det var den opprinnelige planen – etterhvert ble det mer komplisert. Eric har begynt å spa opp jord og fylle i byggsekker.

Det viste seg at det var mye mer jord her enn vi trodde ettersom berget under er ujevnt. Allerede 2. mai hadde vi fylt vel 30 sekker med jord. Dvs. fylt og fylt – dette er tung jord, så vi hadde ikke i mer enn kanskje 30-35 liter per sekk for at vi skulle klare å flytte på dem. Men det blir jo fort et tonn, lell. Og vi har såvidt begynt!

Latmannsbed #2

Vi – eller helst jeg – har gravd en del på tomta vår etterhvert og det blir virkelig ubegripelige mengder med jord ut av en slik utgraving. Nå skal vi jo heller ikke ha jorda akkurat her. Hele poenget er jo at jorda skal bort og at vi skal legge grus. Så hvor skal vi gjøre av all denne jorda?

Det delvise svaret blir det vi kaller “Latmannsbed”. Latmannsbed #1 ble bygget nedenfor Velkomstbedet fordi der var det så uhorvelig mye skrotstein at et sted måtte vi gjøre av alt sammen. Og bære bort alt i bøtter ville blitt en veldig stor jobb. Så vi bygget et bed nedenfor ved å lage en mur av større stein, raket ned en del skrotstein, og la litt jord oppå. Det ble en del bøttebæring av stein uansett, men Latmannsbed #1 sparte meg sikkert for minst 30 turer.

For å bli kvitt jord fra “Plata” bygget vi altså et “Latmannsbed # 2”. Her la vi også noe skrotstein nederst (vi hadde nemlig en steinrøys gående her oppe også vi….). Så begynte vi med å kaste oppi gresstuster snudd opp-ned. Etterhvert som jeg ble kjei og lei, og ikke minst da jeg etterhvert begynte å sile flere av jordsekkene vi hadde gravd opp herfra, havnet all mulig slags jord oppi dette bedet. Og kvaliteten på jorda vi gravde ut var langt fra god, kanskje med unntak av de få kvadratmetrene som hadde stått under bokashikarmene.

13. mai: Latmannsbed # 2 er bygget, som en forlengelse av Latmannsbed #1. Det har selvsagt krevd litt prøving og feiling samt jakting rundt på tomta etter passende stein, men den aller største steinen lå her fra før av og ble bare vippet på plass. Berget bak blitt skrapt og børstet for jord.
17. mai 2020: Men Latmannsbed #2 er på langt nær nok til å ta unna jorda vi graver opp og antallet blå byggsekker øker raskt. Jeg har fått forbedret stien gjennom Fjellbed#1 samt gravd opp en malurt og en aksveronika. Spesielt malurten var fantastisk flott, men ble altfor stor for dette bedet og la seg utover hele stien samt over naboplantene.
2. mai: Livet består ikke bare av graving, man må ta seg tid til å se på blomstene også. Pulsatilla, kubjelle, er altså en av mine favoritter og de trives stadig vekk godt i Fjellbed#1 og blir litt større for hvert år. Kule frøstender har de også.
13. juni: Pastellakeleie “Robin” var en stor overraskelse. Disse ble sådd fra frø i 2018 og vokste til robuste småplanter før vi plantet dem ut både her i Fjellbed #1 og i Staudebedet, men så bare visnet de – alle sammen. I 2019 så vi ingenting til noen av dem. Men så, i 2020, dukket det først opp en “Robin” her, og litt senere kom det jaggu meg en i Staudebedet også. Vi er veldig fornøyd. Til høyre, frøstender fra pulsatilla.
17. mai 2020: Malurt og aksveronika på flyttefot. Men jeg burde ha vannet spesielt malurten godt før jeg flyttet den. Den begynte å henge med bladene umiddelbart etter at den var havnet i trillebåra. Jeg hadde tenkt å dele den, men siden den hang så trist med bladene og jeg hadde kuttet noen røtter på den (den hadde lagd røtter under stien) samt fordi den er fantastisk flott i formen – stor, buskaktig og nesten perfekt rund – så ble den satt ned i ett stykke i Staudebed Nord. Første plante i Staudebed Nord! Ja, bortsett fra jordskokk. Aksveronika synes jeg blir for høy for dette bedet. Den hadde en enorm rotklump, hele planta har blitt ordentlig svær på bare ett år. Jeg trodde jeg hadde dårlig jord i dette bedet, men plantene trives godt, så det kan ikke være så gærnt.
21. juni: Fjellbed #1. Første blomstring er over (hageputer, floks og pulsatilla), og annen blomstring har såvidt begynt (bl.a. krypsåpeurt, polarblågull “Bilbo” foran; lave praktveronika blant blåsvingel i midten samt karpatklokke som knapt nok synes i midten, lammeører, abrodd og perlemalurt bak. Mot den bakre delen står også stiklinger av lilla salvie som ennå er for små til å gjøre noe av seg, men jeg tror de vil bli fine i fremtiden med sølvfargen fra lammeører og abrodd bak seg. Senere på året kommer teppesmelle, hagestikle, sølvevigblom og colchium (for sistnevnte er bladene nå i ferd med å visne ned, slik de skal).
11. september 2020. Colchium eller Tidløs. Sammen med sølvevigblom så blomstrer disse en stund utover høsten (sølvevigblom står til frosten tar den).
21. juni: Men så var det Plata, da – hva skjer med den? Det var altså mye mer jord her enn vi trodde, men vi har fått fjernet det meste og la tilbake småstein for drenering der hvor det samlet seg vann når det regnet – og regn hadde vi nok av denne sommeren. Bemerk Erics jordsil, til høyre i bildet, liggende på toppen av Latmannsbed #2: Flittig brukt gjennom hele sommeren til å sile utallige sekker med jord for gjenbruk annetsteds på tomta. Til venstre: Det viste seg at det var et hakk i berget her og her har vi også lagt stein for å gjøre grunnen planere før vi legger på grus. Slik kan man også bli kvitt skrotstein.
12. juli: Da tenker man at man er stort sett ferdig med planeringen og er klare for å legge duk og grus på hele området. Dvs. Marianne tenker det. Men så er det dette berget som har blitt avdekket på midten – det er ganske pent – kanskje vi skal la det synes? Og Eric synes det blir for mye grus og vil heller så timian på området nærmest fotografen. Under et tynt jordlag ligger det her fortsatt en jordduk som vi ikke har gravd opp og fjernet. De tre beisede blomsterkassene til venstre i bildet er Erics bursdagspresang til meg. Berget skråner en del her, så grunnen må bygges opp for at de skal stå beint, men det var planen hele tiden.
12. juli: I mellomtiden blir Latmannsbed #2 barnehagebed for småttinger som ikke har noe sted å bo ennå. Til venstre, en rekke med nyutplantet nellik sådd fra frø vi har fått av en venn. De vokste etterhvert til et sammenhengende teppe – så har vi noe å plante i de brunbeisede blomsterkassene til neste år. Til tross for at jorda her ikke er spesielt god, alt som ble plantet ut her vokste så det suste. Det er noe med oppsnudde gresstuster som planter liker, vi har sett det i andre bed også. (Jeg jobbet forøvrig en del med å blande den ulike jorda her før jeg plantet ut; hakket opp de største leirklumpene og gresstustene, spavendte flere ganger mens jeg prøvde å få gresstustene nederst, tilførte hestemøkk gjorde jeg også.)
2. august 2020: Da ble det altså ikke grus over hele området. Eric har gravd opp duken som lå nærmest fotografen (den ligger midt i bildet, til venstre), lagt ut tråkkheller og sådd kryptimian over halvparten.
18. oktober: Vi nølte i det lengste før vi bestilte grus. Vi var så usikre på hva vi ville ha. Det eneste jeg visste var at den ikke skulle være helt hvit. Den vi endte opp med å kjøpe ser litt lys ut med en gang vi kjører den ut, men vi regner med at den vil mørkne etterhvert. Vi fjernet forresten en av blomsterkassene og satt den på terrassen i stedet – det ble for voldsomt med tre kasser her oppe. Eric hentet trillebårlass med grus – kanskje 10 lass? Jeg rakte det utover.
18. okt: Siste bildet jeg har fra “Plata”, men vi kom litt lenger. Vi var usikre på finishen, men prøvde oss rett og slett på superlim og limte duken fast til berget, altså der berget skal stikke opp i dagen. Limet skal sikre at duken holder seg på plass og at grusen ikke havner under den i stedet. Så rakte vi grus over skjøten.

Det ble selvsagt mye mer jobb enn vi trodde. Det hadde klart vært lettere å bare legge en duk over hele Plata slik den var, og så dekke med grus på toppen. Men det lå altså en kraftig duk på deler av området fra før, og ugresset hadde klart å trenge gjennom den. Dessuten kunne det blitt ensformig med grus over det hele.

Nå er det altså delvis grus, delvis berg i dagen, og delvis et område med kryptimian og tråkkheller. Vi får se hvordan det blir om et par år, når ting får satt seg. Det kan hende det bare vil se rotete ut. Uansett, ingenting av dette er irreversibelt. Blir vi ikke fornøyde, kan vi gjøre det om.

Gjennom hele sommeren silte jeg sekker med jord og fraktet denne til andre steder på tomta, slik som til Skyggepletten, Trapesen, Surjordsbedet, Staudebed Nord…. Vi trenger jord nesten overalt og da må vi bruke den jorda vi har – men det er en tung jobb. Jordsila er stor og veier sikkert 20 kilo, bare det å få den manøvrert oppå en trillebår er et slit. Eric har lovet å bygge en som er lettere. Den dårligste jorda, den med mest sand og grus (sikkert 20 sekker), ble båret bort til Tindvedplassen hvor vi ennå ikke har noe Tindved, men en gang….

Koronaåret på Vedutten

Vi er alle enige om at 2020 har vært et ytterst merkelig år. I retrospekt – noe av det rareste var kanskje hvor fort vi tilpasset oss en helt ny måte å leve livene våre på, selv om dette skjedde nesten fra den ene dagen til den neste. For min del: Etter at hytteforbudet ble opphevet mot slutten av april tilbrakte jeg størsteparten av tiden fram til november på hytta. Jeg tror ganske bestemt at Vedutten har reddet min mentale helse.

Nesten 7 måneder på hytta… man skulle da tro at jeg har fått utrettet uendelig mye, men slik er det dessverre ikke. Jeg har hele tiden trodd at hvis jeg bodde i et hus med en hage, så ville jeg jobbe fra 8 til 4 og så kunne jeg gå ut og luke bed eller noe sånt om kvelden. Det viser seg at jeg har vent meg til en rytme hvor mandag til fredag er dedikert jobb, mens lørdag og søndag er dedikert hytta og hagen. Jeg har prøvd å legge inn slike ting som: ”Gå ut i hagen med kaffekopp om morgenen før jobb”; eller: ”ta lunsjpause og luke litt”. Men fra mai til november har jeg hatt færre enn ti lunsjpauser totalt – og det inkluderer de gangene jeg har måttet dra og handle mat midt på dagen fordi jeg har gått tom for frokost. Det har altså vært mye jobbing, men ikke i helgene: Da legger jeg laptopen i et skap og har helt fri.  

Jeg er litt skuffet over hvor lite jeg har fått utrettet, fordi Vedutten er jo et nyryddingsprosjekt må vite. Her må nye arealer erobres hvert år, her holder det ikke med litt luking og nyplanting. Ikke dette tiåret i hvert fall.

Apropos nyrydding: For rundt 25 år siden, hadde jeg et korttidsengasjement for Nasjonalbiblioteket hvor jeg lette gjennom papiraviser og scannet dødsannonser for ”vanlige” folk og lagde et stikkordsregister for dette. Ideen var at dette skulle bidra til at man ivaretok informasjon om levd liv for det gjennomsnittelige Norge, ikke bare de som var kjente. Det var mye nyrydding og nybrott som gikk igjen i dødsannonsene på den tiden. Blant de som gikk bort rundt 1995-1996 var det mange iherdige sjeler som hadde ryddet mål på mål for stein og røtter, i ulendt og ugjestmildt terreng – altså i de marginaliserte områdene som ingen storbonde vil ha – og de gjorde det uten maskiner, men ved hjelp av håndkraft, spade og spett. Jeg har tenkt en del på dem etter vi kjøpte denne hyttetomta med all den steinen. Forskjellen er selvsagt at de skulle dyrke mat i dette, mat de skulle leve av. Jeg vil gjerne erobre land, fjerne røtter og stein, men for meg er det en hobby. Jeg er ikke avhengig av å fø opp unger her. For noen helter de var. 

I år har det altså ikke blitt mye nyrydding, men noen utvidelser blir det jo alltid – det kommer vi tilbake til. 

På tide at noen realitetsorienterer denne våroptimisten….

Som kjent har jeg arvet min mors tilbøyelighet til å tro det blir tidlig vår. Nå har jeg to år på rad blitt grundig narret av dette. Hos oss var det ikke et snøfnugg på tomta i hele januar og februar. Vi hadde faktisk spiring i en rekke av bedene allerede siste helgen i januar, og vi utvidet i Kjøkkenhagen og jeg foretok den første blomsterbedutvidelsen i februar.

1. mars 2020: Så skjedde dette. Vi fikk godt med snø denne dagen og den ble faktisk liggende noen uker.

April måned var særdeles varm og tørr, med tildels mange-og-tyve grader og vi svettet da vi gjorde klar Kjøkkenhagen for sesongen, med tilføring av hestemøkk, gjødsel og bokashijord. Yr.no meldte om “stor brannfare”.

Så kom 1. mai med et nytt (skjønt mindre) snøfall. Her – overvintrede planter som står ute til herding – de ble reddet inn etter at bildet ble tatt.

Det er faktisk lurt å minne meg selv på dette – man kan ikke stole på våren i Norge. Utplanting av innesådde planter bør ikke skje før 15. mai, uansett hvor varmt og tørt det er i april. Du kan ikke stole på våren! Basta.  

15. mars: Vi hadde selvsagt store mengder med sådd (vi klarer rett og slett ikke stoppe å kjøpe frø, det er avhengighetsskapende). Men i år ble de fleste av småplantene flyttet til hytta etter prikling, hvor vi holder det kjølig når vi ikke er der. Dermed slapp de å lide seg gjennom en vokseperiode i en sentraloppvarmet leilighet i Oslo. Det utgjorde en stor forskjell. Dessuten kjøpte vi plastlokk til en av pallekarmene og satt ut en del av småplantene der. Det hjalp også veldig. (Det er mye lettere å bare åpne og lukke et lokk for herding, enn å bære ut utallige brett med planter). Rundt 1. mai, da vi hadde flere dager med minusgrader, fikk de en fiberduk over seg og jeg lot være å åpne lokket, og de klarte de seg storfint. Og jeg slapp unna med bare elleve turer med brett og potter som skulle ut-og-inn for herding.
12. april 2020: Det årlige herdingsritualet… men år skal vi ikke reise bort! All reising har blitt kansellert. Hvilket betyr at i 2020 ble plantene temmelig forskriftsmessig herdet – om enn over to ulike perioder ettersom vi hadde minusgrader i flere dager mellom 1 – 15. mai. Vi hadde sikkert noen solskader, vårsola på hytta vår kan være intens. Men sammenlignet med fjoråret, ble årets smånurk virkelig degget for. 
10. april: Marianne ønsket seg blomsterkasser til bursdagen – og får det! Eric har kappet og beiset.
18. april 2020: En fortsatt våroptimistisk Marianne prikler om planter på Vedutten.

Ellers ble selvsagt våronna forsinket ettersom hytteforbudet medførte at vi ikke kunne tilbringe påsken her. Men vi hadde to dagsturer og priset oss lykkelige over at vi hadde en hytte som lå såpass nærme der vi bor at det var mulig. (Og var enda gladere for at vi ikke hadde kjøpte hytte i Sverige, noe vi seriøst vurderte en tid.)

Til tross for dagsturer – idet hytteforbudet ble opphevet hadde vi vegg-til-vegg med ugress i bedene og jeg lå bakpå det meste av vårsesongen. Favorittbedene ble mulchet så lenge komposten fra 2018 varte. Jeg hadde flere forvokste stauder jeg hadde planlagt å ta opp og dele og sette ned andre steder, noen planter skulle også bare flyttes ettersom de tok opp for stor plass. Jeg tok sjansen på å ta opp og dele noen i mai, til tross for at det var vel seint, men et par større busker måtte vente til senhøsten og det meste til neste år. Det medførte noen omrokkeringer av planene, men utgjorde ikke et problem på noen måte. Ellers er det fortsatt slik at bedene mine er uendelig store mens jeg sitter i Oslo og planlegger hva jeg kan få plass til… og mye mindre idet jeg endelig kan begynne å plante ut.

Angjeldende ugress: Jeg skulle ønske at noen kunne opprette en ugressdatabase, med bilder av hvordan plantene ser ut tidlig på våren, fordi det er jo da de bør lukes. De aller fleste søk på ugress resulterer ofte i bilder av hvordan plantene ser ut som fullvoksne, med blomster og alt, men enda vanligere er at søkesvarene tyter på de samme fem-seks ulike sortene som vi alle kan allerede… rent bortsett fra at jeg ikke vet om jeg vil gjenkjenne kveke. Vi har sikkert 20-30 ulike typer ugress som er relativt vanlige på tomta vår – og et titalls til som bare dukker opp her og der. Flere ganger har jeg gravd opp tuer av ting jeg tror er ugress… men så er jeg ikke helt sikker, så jeg setter det i en potte bak hytta for å se hva de blir til. Tidvis har jeg en hel ugressfabrikk gående på nordsiden av hytta.

2. mai 2020: Jeg var egentlig ikke så veldig glad i perleblomst, men Eric liker dem godt og de er selvsagt svært lette å ha med å gjøre, så vi har dem et par steder. De trives tydeligvis også, fordi de sprer seg. I 2020 var for øvrig perleblomstene spesielt fine, med en dyp, fin blåfarge som syntes på lang lei, så nå begynner jeg å like dem jeg også. I påsken fylte jeg verandakassene i Oslo med en blanding av perleblomst og lave påskeliljer – jeg måtte jo gjøre noe som minnet om haging. Etter nedvisning ble de senere flyttet til Vedutten, men jeg kan faktisk ikke huske hvor jeg plantet dem hen. Vi får se hva som dukker opp hvor neste år

Ellers sto mye av året i VA’ens tegn, mer om det senere.

Kan det gå galt, vil det gå galt – og helst på verst tenkelige tidspunkt, samt litt om Kjøkkenhagen

La oss begynne med Kjøkkenhagen.

Akk og ve, for en mager start det var for grønnsakene våre dette året. Vi måtte hurtigherde de innesådde plantene våre før utplanting, så alle fikk solskader. Og så måtte vi plante dem ut mens de var aldeles for små, og altså solskadde attpåtil, og til og med uten at vi kunne være her og vanne dem… rett etter at vi hadde hatt et snøfall, og det fortsatt var fare for kuldegrader.

Slik er det av og til når man kombinerer hyttehage med jobbliv, men det ble faktisk avling i år også.

19. mai. Plantet ut agurk, kiwano, physalis, artisjokk står i bøtter.
26. mai: Stakkars lille pjusken. Hvordan kunne vi utsette deg for noe sånt? Eric sender meg bilde mens jeg er i utlandet for å si at det står ikke så bra til…
6. september: Men vi fikk faktisk god avling på våre mishandlede agurker til slutt, de bare kom litt seint. Og alle på en gang! Dermed skal jeg lage sylteagurk for første gang (dette er bare en del av avlingen).
8. september: Vi endte opp med fire store glass med sylteagurk, i tillegg til et par glass med hele småagurker. En del av tomatene ble tomatsaus for fryseren.

Storinnrykk – og viktigheten av fungerende kloakkanlegg

Eric hadde invitert ikke én, men to familier på besøk denne sommeren – samtidig. For oss er sju overnattingsgjester på en gang storinnrykk. Plutselig måtte vi tenke på hvordan få plass til ni personer for å bo og spise – og det siste gjerne utendørs hvis været tillot det. Det var en anledning til å bli kvitt “Kladeisen” og bygge noe mer hensiktsmessig.

Eric synes det i grunnen det er hyggelig med snekkeroppgaver. Da kan han kjøpe snekkerutstyr. Dette er en kappsag som har gitt ham mye glede og en mulighet til å føle seg litt macho.
22. juli: Vi sitter stort sett på Kveldssolterrassen, men Morgensolterrassen er klart størst – og underutnyttet. Her sto altså “Kladeisen” (sees til venstre), et sammenhengende benk/bord-møbel som tok stor plass. Vi kvittet oss med det, og Eric lagde en plassbygd benk og vi kjøpte et bord, slik at vi kunne bespise 10 mennesker utendørs uten problemer.
Eric har tenkt ut designet selv, og dette blir en meget solid benk. Den er ganske bred (dyp), og det er fordi Marianne gjerne vil at det også skulle være komfortabelt å ligge på den.
Eric er veldig fornøyd med resultatet. Flott solid benk som står fjellstøtt. Hjørnebordet bak har fått et avkappet hjørne ettersom planen er å sette en stor plantekasse under med for eksempel en vinranke som kan klatre opp her og dekke til en pergola når vi får det på plass i fremtiden. Evt. noe annet som klatrer, med masse blomster.
Avtalen var at hvis Eric bygde benk så skulle jeg ordne med madrasser og trekk (håpløst tradisjonell arbeidsdeling der altså). Eric holdt sin del av avtalen, men for min del….. Symaskinen gikk aldeles amok under syingen, og tråden hang seg opp hele tiden, så det første trekket ble veldig dårlig. Så gikk en sikring i symaskinen og der står vi fortsatt ett år senere, med ett dårlig sydd trekk til én madrass. Men det ble en fin benk!

Alt som kan gå galt, vil gå galt… helst på det verst tenkelige tidspunkt

Vi skulle altså få besøk av to familier, fra ulike land. I det vi hadde installert den første familien på fire, og den neste familien på tre var på vei til å lande på Gardemoen, sluttet kloakkanlegget vårt å virke. Pumpen som pumper kloakk fra huset og opp til renseanlegget ga seg rett og slett bare, uten forhåndsvarsel. På en fredag ettermiddag. Midt i fellesferien.

Ved inspisering fant vi nå også et enormt vepsebol nederst i hjørnet inne i teknisk rom. Man kan undres over hvorfor vi ikke har sett dette tidligere, fordi dette er svært. Og det ser ut som en hjerne som smelter og renner nedover.

Stort vepsebol som har fått utviklet seg uten at vi har lagt merke til det. Nå har det blitt så stort at det har blitt et problem å bli kvitt det. Det ligger nederst mot gulvet i et trangt lite rom med bare en utgang gjennom en lav dør.

Så: Finner vi en pumpetekniker som ikke er på ferie og kan komme en fredag ettermiddag og installere ny pumpe? Og det ved siden av et enormt vepsebol? Alternativet var å manuelt tømme kloakk fra ni personer fra beholderen i teknisk rom. Det virket ikke særlig fristende. Mirakuløst nok fant vi et pumpefirma på Langhus, sju mil unna, som syntes synd på oss og tok på seg jobben.

Mens vi ventet på pumpetekniker sendte vi den første besøksfamilien avgårde på en gåtur opp Mørkgonga. Dernest tok vi en runde med å tømme kloakken manuelt. Det var heldigvis ikke så ille som det kunne ha vært, her var mye rent vann fra dusjing og vaskemaskin.

Pumpefirmaet sendte først kom en ung mann og sjekket om den gamle pumpa kunne reddes. Det kunne den ikke. På kvelden kom sjefen for firmaet og installerte en midlertidig pumpe. Han fortalte også at den unge mannen som hadde vært der først egentlig var livredd veps. Ooops. Dette firmaet gjorde altså jobben på dagen og det til en pris som viste seg å være svært overkommelig. Eric tilbrakte dagevis i lykke over menneskehetens grunnleggende godhet og dro på besøk til dem senere for å gi den unge mannen som hadde trosset vepseangsten en flaske vin.

Familie nummer en var begeistret for turen opp Mørkonga, vi fikk hentet familie nummer to på Gardermoen i tide, og under hele besøket fungerte VA aldeles utmerket. Men historien er ikke over ennå. Vi har lenge vært bekymret for misfarging av vannet når vi har kraftige regnskyll og fikk firmaet til å teste vannkvaliteten. Den var slettes ikke bra. Dessuten er pumpen vi fikk installert som midlertidig å regne, og bør byttes ut med en kraftigere en. Mer om dette neste år.

11. august 2019. Engelske besøkende får en tur rundt til ulike utkikkssteder rundt Tyrifjorden. Det er her hangliderne hopper fra.
18. august 2019. Eric samler inn prikkperikum for å lage snaps. Svenskene fikk en gang den glimrende idéen å blande sprit med en blomst som i våre dager brukes som anti-depressiva. Smaker godt gjør det også.
19. sept 2019. Vedleveranse. Vi fikk med mye ved da vi kjøpte hytta, så dette er vår første bestilling. Dermed har Eric har lest seg opp på ved og funnet ut at blant det som vanligvis er til salgs, er ask den beste. Så da kjøper vi det. Bjørk og furu er fint til kos, men skal du ha varme trenger man tettere trevirke.
20. september 2019. Man skulle tro at man ble lei av å ta bilde av fantastiske solnedganger, men dengang ei. Og det jo ikke å komme forbi at senhøstes begynner de å bli særdeles vakre.

Hva en plantegave kan lede til (Surjordsbedet)

Jeg begynte å grave opp første del av Surjordsbedet allerede i 2016, men støtte på en gigasvær stein som jeg måtte innse ikke lot seg fjerne. Dermed måtte jeg nøye meg med å grave dypt bak denne steinen. Eventuelt så er det fjellutspring. Den fortsetter nemlig under Leirehaugen og ingen vet ennå hva som skjuler seg under den….

I 2017 startet jeg med friskt mot og fikk gravd ut noe av bedet også foran denne gigasteinen, samt beplantet sprekken bak med hortensia, rododendonstikling, og etterhvert lyng og ridderspore. Jeg gravde aldri særlig dypt i 2017, jeg strevde egentlig mest med å fjerne topplaget. Rotfjerningsansvarlig måtte flere ganger trå til med spettet for å fjerne røtter. Siden ingenting ble gjort her i løpet av tørke-/varmesommeren 2018, var her vegg-til-vegg med livskraftig og midjehøyt ugress sommeren 2019, året da det meste hos oss vokste over evne, også ugresset.

19. mai: Jeg har blitt veldig glad i lyng og tror jeg bør utvide surjordsbedet om ikke annet så for å få mer plass til lyng. Denne står bortgjemt under hortensia om sommeren, men blomstrer om våren – før hortensiaen kommer – så har da god plass til å vise seg frem. Blomstene er skinnende hvite på avstand, og jeg synes utrolig vakre på nært hold (Erica darlyensis, antakelig Snow surprise, ikke godt merket da jeg kjøpte den). Jeg har også en rosa (antakelig Kramers Rote) som også er veldig pen når den blomstrer, men ikke like friskt grønt i bladverket. Begge har vokst en del, men de har ikke plass til å vokse særlig mer der de står nå. De skal få bo under hortensia et år til, så får vi se. Ingen av dem ser forøvrig ut til å lide noen nød av å bo i sprekken bak steinen og under hortensia, så jeg kan også bare la de stå.

17. juni: Riddersporer på vei – og jeg må innrømme at jeg ikke visste hvor kraftige disse plantene blir. At de blir høye – ja, det visste jeg selvsagt. Men at de skulle breie seg slik? Disse er jo også bare småunger, knapt året. Det begynner å se ut som om vi må velge mellom ridderspore og hortensia i sprekken bak steinen. (Det blir nok ridderspore, dette hjørnet er relativt beskyttet for vind).
17. juni: Nå har visst riddersporene begynt å surre litt også, men jeg er temmelig sikker på at dette er vår hjemmesådde variant – Guardian Blue. Vi er veldig glad i blåfargen som synes godt også på avstand.

Så skjedde det at jeg i anledning min mors bortgang fikk en oppstammet hortensia paniculata fra jobben, hvilket jeg synes var meget omtenksomt. Som sjefen min sa: – “Du har jo en hage, så jeg tenkte dette ville være en bedre presang enn en blomsterbukett eller krans”. Hun har så rett! Også mamma hadde vært over seg av begeistring over slik omtanke.

En oppstammet paniculata er en primadonna som fortjener en synlig plass, hvor hun kan komme til sin rett. Samtidig blir hun lett topptung og bør beskyttes mot for mye vind (vi har tidvis kraftig vind). Jeg tok flere runder på tomta for å vurdere mulige beplantningssteder, og hadde også søsterens hjelp til dette. Vi ble enige om at det egentlig bare var ett sted hun kunne stå – i utkanten av Surjordsbedet, nær annekset. Vel, da var det bare å grave igjen da.

Ny utgraving

16. august. Her har jeg strengt tatt gravd ut en del tidligere, men denne gangen gravde jeg mye dypere. I bakgrunnen: Sparsommelig blomstring på hortensia i år. Tørkesommeren 2018 blomstret de begge noe aldeles fantastisk, antakelig fordi da ble de regelmessig vannet, dessuten var det varmt noe de øyensynlig likte. I 2019 må de fleste planter klare seg selv. 
18. august: Da er primadonnaen på plass. Det ble gravd dypt under henne, ganske i hvert fall, og hun har fått spesialtilpasset jord. Og hestemøkk. Alle våre planter får hestemøkk. Det mangler å slå ned en påle og binde henne til, i tilfelle kraftig vind.
16. september. Men gravingen fortsetter selv om paniculata er på plass. I bakgrunnen ligger gamle filleryer, noe som ser litt teit ut, men de har sin misjon: De hjelper til å holde ugress fra Leirehaugen unna bedet. Min mor pleide å spare på gamle tepper og pledd og slikt og bruke det som ugresstengsel når hun utvidet hagen og lagde nye bed. En vår kjøpte hun et fullt sett med nye dyner på salg, og brukte sommeren til å grave ned alle de gamle under stiene i den store kjøkkenhagen hun hadde. Vi tok med en del gamle tepper og slikt fra huset hennes da vi ryddet det for salg og vil bruke det under stier og plasser, eller som her – som et midlertidig stengsel mot Leirehaugen.
18. september: Da er bedet klart! Dvs. det er det selvsagt ikke. Det skråner for mye fra øst mot vest og jeg trenger mer jord for å heve bedet vel 10 centimeter i forgrunnen. Tråkkhellen nærmest, som ligger på noen gamle klær, skal ha jord ca. 2-3 cm opp på seg. Men nå har jeg ikke mer jord, så dette er så langt jeg kommer i år. Har dekket med aviser og et tynt jordlag for å holde ugress unna til neste år.
19. september: Samme bed sett fra en annen vinkel. Vindunderlig masse plass for å sette nye planter. Hvis jeg nå bare kunne bli flinkere til å fylle bedene mine, ikke bare grave dem ut.
18. september: Foran bedet er alt selvsagt bare kaos. Jeg tok en del av steinen jeg hadde gravd ut og stablet løst langs den muren jeg hadde laget. Det så faktisk ganske ryddig ut på avstand.

Lavlandet: Med nytt bed (Østbredden) og dammen/bekken

Greit nok. Halve tomta er en bratt og steinete skråning, men resten er faktisk relativt flatt – sier og skriver relativt – og kunne åpnet for mange muligheter hvis Eric og jeg bare kunne bli enige om hva vi burde gjøre. Jeg vil gjerne dele opp Lavlandet i ulike rom – Eric vil gjerne beholde det som en stor flate – altså en ikke særlig velstelt plen som strekker seg over bortimot 40 meter. Uansett, det er litt for lett å bare skylde på Plensjefen all den tid jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg vil ha det. Enn så lenge erobrer jeg utkantområder og så får vi se hva vi ender opp med. Hagen blir til mens man går.

7. april 2019 – utsikt over Lavlandet fra Vistabedet i Fjellhagen. Noen snøflekker ligger igjen på Skyggepletten nord for hytta og pussig nok også til venstre i bildet, inkludert Trapesen (utenfor bildet) som tross alt får en del sol. Må være all leiren i jorda. Eric er ute og inspiserer i gule bukser til høyre i bildet. “Kladeisen” står fortsatt på Morgensolterrassen – et sammenhengende møbel av benker og bord – den blir erstattet i løpet av året med Erics selvsnekrede sofaløsning. Blærespirea står pakket inn midt på bildet, ikke fordi de ikke tåler kulde, men fordi rådyrene beiter på dem. Buskene har etterhvert blitt så store at vi vil slutte å pakke dem inn og så får rådyrene beite i vei.
17. april. Marianne tar en tidlig luking i Bekkebedene, hvilket er uhyre lurt og noe hun burde gjøre hvert år. Senere blir det nesten umulig å vedlikeholde dem fordi det forbask*** bekkesivet trenger seg opp overalt og er umulig å bli kvitt. Mye annet ugress gror også så det griner ved Dammen og Bekken, og leirejorda gjør at alt suger seg fast i grunnen og er vanskelig å få opp. Men det er ikke ofte jeg har tilgang så tidlig på året, som regel sørger snøsmelting for at vannet renner høyt og fort lenger utover våren, men i år har det vært lite snø.
19. mai. Til tross for hardhendt luking i april, må ballblom x 2 hanskes med bekkesiv og ugress en måned senere. Men det klarer de, så lenge annen vegetasjon holdes noenlunde i sjakk.
26. mai: Kattehale kommer noe senere på våren. Marianne er i utlandet og Eric har stelt og dekket til for ugress (dessverre muligens noe tett, jeg ble bekymret for om planten fikk puste. Men jeg satt stor pris på initiativet – og røsket bort litt av den svarte duken senere).
19. mai: Snøballbusken kom veldig fint og tett dette året. Men så begynte den og bli oppspist av noe vi ikke skjønte hva var i begynnelsen. Bladene ble helt perforerte og så ut som kniplinger til slutt. Det var antakeligvis krossvedbladbille. Vi har hatt en relativt sykdomsfri hage fram til sommeren 2019, bortsett fra angrep av kålsommerfugl på rosenkål og noen lokale angrep fra bladlus som var lette å ta seg av. Men nå fikk vi altså skader på Viburnum, samt svarte bladlus og meldugg på flere andre planter og rust på ripsbusken. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dette i 2019, men når jeg får tid må jeg lese meg opp på hvordan få en sykdomsfri hage. I bakgrunnen: Deler av steinrøysa som senere ble fordelt utover Staudebed Nord.
19. mai: Marianne har utvidet sirklene rundt bærbuskene slik hun gjørt hvert år, men så spiser plenen – eller helst ugresset – seg inn. Det lover uansett godt for bærhøsten i år – vi har masse-masse kart, men ripsen bakerst (ikke synlig) har altså fått rust. Det ser ikke ut til å plage bærproduksjonen så langt.

Østbredden

Årets erobring fra Plensjefen var Østbredden, selv om det meste var bekkebredd og ikke plen. Jeg hadde allerede et lite bed ved Parkeringsplassen hvor jeg hadde satt ned stiklinger av busker jeg har fått fra mamma. Jeg tenkte disse kunne danne en barriere for å skjule en eller flere fremtidige kompostbinger, men enn så lenge komposterer vi alt i plastsekker som vi gjemmer bort på tomta og ser ikke noe behov for en kompostbinge.

17. juni: Begynte å grave opp Østbredden, og det gikk forbausende fort. Østbredden er der plenen skråner ned mot bekken. Eric har nettopp kantklippet all vegetasjonen. Det ligger noen store stein her som selvsagt bør bli liggende for å holde bredden på plass. Og noen større stein som kanskje ikke trenger å være her…. Man er i forhandling.
17. juni: Jeg har målt dette bedet til å bli bortimot 20 meter langt, og på det bredeste 2.5 meter. Da snakker vi om dimensjoner som er en hagedesigner verdig. Dessverre er ikke jeg en hagedesigner.
17. juni: Men jeg er en racer til å grave. Dette virker faktisk som veldig god jord. Leirholdig, men ikke bare leire og ikke lagdelt. Mulig jeg blir lurt etter å ha gravd etter en periode med mye regn, men så langt tenker jeg at dette antakelig er den beste jorda vi har på hele tomta.
17.juni: Så 18-20 meter førstegraving tar jeg på en dag når det er såpass enkelt som her. Jeg gravde nesten helt ned til bekken, men måtte stoppe omtrent 40 cm fra ettersom vegetasjonen her holder bredden på plass. Dermed blir jo ikke bedet 2.5 meter bredt, men langt blir det. Vet ikke helt hva som kan plantes blant de dårlig stablede steinene i forgrunnen, men antar jeg beholder det meste av bregnene som vokser her – aldeles av seg selv.
29. juni: Jeg hadde ingen umiddelbare planer med dette bedet, så vi la det under duk. Dessverre var dette en duk av dårlig kvalitet som gikk nærmest fullstendig i oppløsning i løpet av kort tid. (Hvordan kan man selge jordduker som ikke tåler jord?). Jeg hadde stor glede av å tegne ut bedet over vinteren, som et Piet Oudolf inspirert bed, men måtte realitetsorientere meg da 2020-sesongen kom.
29. juni: Kilmar (hengeselje) på sin halvøy, med hvit bekkeblom (avblomstret). Ett av de (mange) prosjektene som er NESTEN ferdige, men ikke helt. Jeg har brukt firkantede skiferstein fra tomta for å avgrense halvøyen mot bekken. Men grunnen skråner og steinene faller ned i bekken hver vår, og så plukker jeg dem opp igjen og legger dem på plass. Nå har jeg tenkt at vi skal banke ned en stålkant mot bekken, som kan stå litt opp fra bakken, og så dekke grunnen bak med små elvestein – egenhendig gravd ut fra dammen i fjor. (- Hva skal vi med alle disse små steinene du plukker opp og samler i bøtter? spør Eric. – De er fine og runde, vi får sikkert bruk for dem, sier jeg). Når vi får på plass stålkanten skal jeg få dekket grunnen ordentlig.
I løpet av sommeren og tidlig på høsten, så ser det faktisk ikke så verst ut i Leirehaugen og de andre viltvoksende områdene på tomta. Vi har for eksempel en del moskusskattost, store mengder prestekrager, johannesurt, åkersennep (absolutt et ugress, og den har begynt å bli påtrengende, men samtidig lyser den veldig opp når den blomstrer), vanlig hundekjeks, blåklokker, blåknapp og en del av gresstråene er også pene, ikke minst om høsten.
4. august: I utkanten av plenen, mot parkeringsplassen (hvor vi også lagrer sekker med hestemøkk), står stiklinger som endelig har begynt å strekke på seg. Svarthyll begynner å se ut som svarthyll, selv om vil ta noen år før vi kan lage litersvis med hylleblomstsaft slik min mor gjorde. Her står også stiklinger av Sakhalinbeinved og en mørklilla syrin som begge begynner å gjøre seg gjeldende, samt noe av årets avkapp fra sommerfuglbusker som har tilbrakt sommeren nord for hytta i potter. Så får vi se om de klarer seg over vinteren.
4. august: Vi hadde mange stiklinger etterhvert, så her står to syriner fra i fjor, samt avkapp fra gullbusk/Forsythia og enda flere stiklinger fra sommerfuglbusk. Barnehagebed med andre ord.
29. september: Hva skal man si til dette? Er det et sunnhetstegn eller dårlig tegn at man får sopp i plenen? Jeg mener, jeg forstår at plenentusiaster ikke vil være så begeistret, men sier det noe om jordkvaliteten? Jeg kan ikke huske at vi hadde sopp i plenen i fjor, men i år dukket det altså opp en hel koloni.

Resten av Lavlandet, H-sone hybris og gentlemannsgrevling

For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.

Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.

Sørpletten

Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.

Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.

Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten. 

15. mai 2020: Hagepute (BBD), vårfloks og sildre er pene sammen, gir tidlig blomstring øverst i bedet og ønsker oss velkommen når vi kommer til hytta om våren. Vårfloksen var opprinnelig bare en stilk Eric hadde fått med seg sammen med timian hentet hos mamma.
15. mai: Vi har plantet ut hjemmesådde slyngpetunia langs kanten i håp om å gjenta suksessen fra i fjor. Det klarte vi ikke, og vi må finne en ny kantplante. Gullbusken er et kapittel for seg, som vi må ta opp neste år. Og da mener jeg rent bokstavelig ettersom den etterhvert truer med å ta over hele bedet. Jeg burde antakelig ha kuttet de fire-fem “spirene” som kom opp da jeg klippet planten første gang, men jeg ble så imponert over hvor mye den vokste. Men at den ser rar ut, det kan ingen benekte.

Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.  

30. juni: Mellom tråkkhellene vokste det bare ugress, og da mener jeg standhaftig rotugress slik som løvetann, groblad og kløver. Ved hjelp av grundig luking før planting, så dekke med aviser før jeg satt ned de små klattene med timian vi hadde fått, så begynner de etterhvert å ta over plassen. Jeg må selvsagt fortsatt luke,men når man tenker på at dette opprinnelig besto av vegg-til-vegg med rotugress, så har det gått forbausende bra. Fordi vi fikk noen små klatter med timian fra mamma ved ulike anledninger, har vi endt opp med 4-5 forskjellige typer.
19. mai: Verdens rødeste rododendron (Scarlet Wonder). Den synes på lang avstand og rødfargen kan nesten bli for mye av det gode. På den annen side, dette er en dvergtype som aldri vil bli særlig høy.

Skyggepletten

På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:

19. mai: Dette er en Trillium (erected, alba) eller treblad vi kjøpte sommeren 2018, som nå blomstrer for første gang. Og jeg blir forelsket og forstår ikke hvorfor vi bare har én. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg blir så begeistret for en såpass uanseelig plante som står nærmest bortgjemt under bjørketrærne nord for hytta, men slik er det bare. Jeg må bort og se på den hele tiden, til tross for at resten av hagen begynner å strutte av farger som roper “se på meg”.
Vi har også skaffet oss noen snabelkala (arisaema amurense), helst fordi de ser annerledes og litt rare ut. De skal visst helst ha sur jord, men jeg har ikke fortalt den det og enn så lenge så trives den greit der den står

Trapesen

19. mai 2019: Trapesen ble gravd ut sommeren før, men så var det beplantning da… Vårkjærminne får lov og spre seg ett år til (skal etterhvert flyttes til litt ulendte steder i Lavlandet som den kan dekke til), har plantet ut smånurk av hjemmesådd horn-/hagefiol i tre farger langs nedre del av muren, men de gjør ikke mye av seg ennå. Sommerfuglbusk er beskåret og syrinstiklinger lever. Lever gjør derimot ikke klematis Piluu – dessverre. Har plantet ut noen hjemmesådde lilla ipomoea i stedet.
26. mai: Mens Marianne er på jobb i Zimbabwe, planter Eric ut de siste frøplantene og sender oppdateringer via MMS.
16. september: På avstand, ser ikke bedet så tomt ut, grunnet en stor squash plante (knapt noe er bedre til å fylle ut tomme bed, det måtte være poteter). Jeg plantet flere squash, og måtte tom. etterså og plante ut en gang nummer to, fordi sneglene spiste alle de første småplantene. Dette var den eneste planten som klarte seg. Ellers har vi fått hentet oss en penstemon, storknebb og akeleiefrøstjerne, men her er fortsatt plass til mer.

Herdighetssoner er for feiginger…

Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.

(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).

Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”

Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.

Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.

Gentlemannsgrevlingen

En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den. 

Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.

Fra steinrøys til… organisert steinrøys (Staudebed Nord)

Til tross for liten tid til hagen, Staudebedet fikk sin årlige utvidelse. Dette handler om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg burde antakelig prioritert å ferdigstille noen av de bedene som allerede var gravd ut, ikke minst Trapesen. Men når livet er litt vrient og hanskes med (mor som dør, så stort hus med mange ting som må tømmes), så er det ingenting som slår graving. Så jeg gravde i år også.

7. juli 2019: Det fremtidige Staudebed Nord er en haug med store stein, dekket av litt jord. I tillegg ligger det meste av skrotsteinen vi har gravd ut fra bed i Lavlandet i en steinrøys til høyre. Den haugen er stor. (Skrotstein betyr: For liten til å bygge mur av; for stor til å være stidekke).
9. august 2016: Dette er steinen gravd ut fra Staudebedet og Lillebedet, i 2016. Steinrøysa har vokst en del siden da.
19. sept 2019: Jeg mener det altså helt bokstavelig når jeg sier at det fremtidige bedet er en steinhaug. Luker man bort gresset og pirker litt i overflaten finner man stabler med stein – stor stein.

Så – hvorfor i all verden går man løs på noe slikt for å lage et blomsterbed?

Motivasjonen var faktisk å bli kvitt røysa med skrotstein etter tidligere utgravninger, som lå midt i glaninga i det man ankom hytta langs bilveien. Jeg visste at det lå mye stor stein i haugen, og jeg solgte ideen til Eric som et slags Latmannsbed nummer to, altså en måte å gjemme bort skrotstein, men nå i mye større format (se tidligere innlegg om Velkomstbedet).

“Vi bare vipper ned noen av de store steinene som ligger her fra før av, så får vi en mur. Så raker vi ut steinrøysa og dekker med litt jord, og så kan vi plante bergknapp og slikt som etterhvert vil dekke det hele”.

Ikke det at jeg egentlig trengte å selge noe som helst til Eric. Selv om jeg sier “vi” – jobben var min. Men jeg trengte hjelp med noen av de største steinene.

7. juli: Ok – ugresset er luket og borte – da setter vi i gang. Hvordan få et bed ut av dette? Jobben ble gjort i rykk og napp utover sommeren og høsten og fungerte som en god adspredelse til alt det andre som skjedde. Det var konkret selvsagt, men det er det mye som er. Men her var mange av steinene så store at det ble en utfordring å grave ut hver og en av dem, ikke minst de som sto vertikalt. Og det går som regel til slutt – mao. mestring på mestring. Og så var det fysisk tungt, så man ble kroppslig sliten.
22. juli: Har kommet frem til at jeg trenger to murer, en nede ved plenen og en litt høyere opp. Har forsøksvis begynt å plassere noen steiner etterhvert som jeg graver dem ut.
18. august: Heisann, jeg hadde helt glemt at berget hadde et utspring her, det har vært dekket av skrotstein siden høsten 2016. Steinrøysa er stort sett fjernet, en del samlet i bøtter (mange flere enn på bildet) fordi … det var ikke så lett å rake den bortetter når det kom til stykke. Rake den nedover i bøtter gikk ganske greit. Dessuten må jeg fjerne flere av de større steinene først.
18. august: De to murene er nærmest på plass, mangler noen store stein for å nå Lillebedet i sør. I fremste delen av bedet ligger det lite stein i grunnen. Her skal det være håp om å kunne plante noe som trenger litt plass til røttene, men jeg har stort sett fyllt opp med jord funnet på stedet, og den “jorda” inneholdt veldig mye sand. Så her trengs jordforbedring. (Topplaget var bortimot ren sand, så jeg fylte opp 6-7 sekker med sand og la på parkeringsplassen. Det kan sikkert komme til nytte en dag).
25. januar 2020: Jeg fikk ikke tatt bilder senhøsten 2019, da var vi innspurten for å gjøre mammas hus klart til salg. Dette bildet ble tatt en snøfri januardag i 2020. Ettersom jeg fikk bikket opp og fjernet stor stein, som enten ble brukt til murene eller lagt til side til fremtidige murer, så åpenbarte det seg hull hvor jeg kunne fylle opp med bøtter med stein fra steinrøysa. Og slik ble det ganske jevnt til slutt. Stien opp fra plenen til Staudebedet vil bli bedre markert etterhvert. Enn så lenge er større stein rullet hit for markering. Selve stien inneholder en del skrotstein som strengt tatt er for stor for stidekke. Forhåpentligvis brekker de opp etterhvert. Det er en rot øverst oppe i stien, men Rotfjerningsansvarlig har lovet å fjerne den, slik at vi etterhvert skal kunne komme opp med trillebår denne veien.

Det eneste som ble plantet her høsten 2019, var noen jordskokk som vi gravde opp fra mammas hage før vi solgte huset (hun hadde mange). De står i fremst i bedet, den runde steinen markerer hvor langt bort de er plantet. Så får man håpe de gir avkastning. Her er det virkelig dårlig jord…

Staudebed på steroider – og litt om jorddekke

Jeg hadde altså liten tid til å gjøre noe særlig i hagen dette året, men Staudebedet klarte seg nærmest aldeles av seg selv.

7. april: Artisjokkene fikk et dekke av bark ved roten og ble påtredt grønne sekker høsten før. Da var de svære! Nå ser det ut som om de er aldeles borte, og riktig nok: Da vi tok bort sekkene var alt vissent og dødt. Greit nok, vi hadde egentlig intet håp om at de skulle overleve og nå får jeg mer plass til å plante nye ting (de tok i grunnen veldig stor plass…). De hjemmesådde stokkrosene i bakgrunnen har også blitt tildekket, men ikke den bak sommerfuglbusken (som ikke har blitt klippet ennå) fordi der kom vi ikke til for å tre på en pose senhøstes. Det spilte ingen rolle, de vokste og blomstret alle sammen.
7. april: Det blir helt klart tidlig vår i år. Primulaen var grønn allerede i februar, men blomstrer først nå – uansett, det er tidlig for oss i innlandet. Vi hadde også løksprett overalt! Det var i april. I mai fikk vi frost og sne x 2 – de ville ikke fly….
19. mai: Det ble altså ikke så tidlig vår som vi håpet på, men det er definitivt grønnere enn i fjor på disse tider. Sommerfuglbusken til høyre har blitt beskåret en god del, men på langt nær så mye som jeg gjorde året før. Det burde jeg kanskje ha gjort, den ble enorm!
19. mai 2019: Okei, det var en overraskelse. Artisjokken er definitivt ikke død, den skyter fra rota. Hvem skulle trodd det…? Spoiler alert: Høsten etter dekket vi ikke til noe som helst, og artisjokken kommer fortsatt så det suser våren 2020, så den er herdigere enn man tror.

Før mai-bildene ble tatt har jeg forøvrig “mulchet” noen av bedene (derfor ser jorda mye brunere ut på bildene fra 19. mai enn fra 7. april). Jeg bruker kompost blandet med hestemøkk som jorddekke, fordi det er det jeg har best tilgang til.

Litt om kompost og jorddekke. Slik gjør vi det.

Vi lager kompost i plastsekker, av alt ugress og kvist og kvas vi fjerner fra bedene, og lagrer det på bortgjemte plasser i to år. Jeg tar også sjansen på å kompostere en del rotugress, type løvetann og groblad, som vi har veldig mye av.

Første året, altså sommeren 2016, lagret vi mye “herp” etter at jeg hadde kuttet ned en del småtrær og kjørt dem gjennom en kvistkvern. Til tross for at jeg blandet inn litt jord, gressklipp og hønsegjødsel, så visste jeg at dette ikke ville vært brutt ned i 2018, men alt ble brukt til slutt allikevel. (En del havnet som nederste lag i kassen og pallekarmene i Kjøkkenhagen for eksempel).

Våren 2019, altså da jeg åpnet kompostsekkene fra 2017, så ble jeg umiddelbart litt skuffet ettersom det i de fleste av sekkene ikke var feit og fin jord, men heller litt ufin jord. Leireklumper hadde ikke blandet seg med sandholdig jord, det var en del kvist innblandet her og der – se på spirende artisjokkbilde ovenfor – og det gjenstridige bekkesivet som jeg klipper ned en gang i året, nekter å kompostere seg.

Uansett, vårt motto er at vi må bruke og forbedre den jorda vi har, så jeg spredte komposten på en presenning, fjernet de største røttene og pinnene – samt et par hageredskaper (jøss, er det her dere har havna?) – blandet resten opp med hestemøkk og spredte det utover som jorddekke. Det gikk helt fint. Etter et par måneder var det meste borte, skjønt noe kvist ble jo liggende igjen.

Vi er velsignet med en stor kontingent av meitemark og jeg ønsker å mate dem regelmessig for å holde dem i vigør og bestanden oppe. Jorddekke skal selvsagt også hjelpe til med å forhindre ugress og uttørkning – det siste var en lekse vi lærte under tørkesommeren 2018 – jorddekke hjelper. Dessverre har vi sjelden nok kompost til å legge et tykt dekke overalt, så jeg må prioritere noen bed.

17. juni: “Veibomakeleie”. Vi har prøvd å så kjøpefrø fra akeleie et par ganger, men selv om spiringen har vært grei nok, har vi ikke hatt noen særlig suksess etter utplantingen. Det må ha vært høsten 2017 at Eric gikk og så på en kraftig tue med blomster langs stien ned fra E16, som han synes var veldig fin. Senhøstes overrakte han meg så en kvast med nedvisne blomster, men med frøkapslene på. De kaller vi altså “Veibomakeleie”, vi har sådd dem to-tre steder og de har vist seg svært levedyktige. Det var en positiv overraskelse at de kom i tre ulike farger. Vi trodde alle ville bli mørkblå, slik ville akeleier oftest er.
17. juni: Hagestokkrose sådd fra frø og plantet ut året før. Jeg blir bare så imponert over hvor store planter sådd fra et lite frø kan bli, men skal den begynne å sette blomster snart?
14. juli: Våre tre hagestokkroser satt blomster i fleng, ingenting å si på det, men det som imponerte meg mest var hvor høye de ble, godt over 2 meter. Dette er “Nigra” og som mange andre liker jeg mørke, nesten svarte blomster – på bilder. Men i hagesammenheng har blomstene en tendens til å forsvinne hvis man ikke setter dem mot en lys bakgrunn.
14. juli. Utover sommeren ble jeg bekymret over hvor svært alt ble i Staudebedet. Nesten alle våre planter vokste over evne denne sommeren og mange klarte ikke holde seg oppreist. Inkludert lavendel, som jeg klipper både høst og vår – den ble nesten en meter høy og ble liggende utover. Mange planter la seg også enormt ut i bredden. Jeg vet ikke hvorfor, de fleste av plantene mine får bare gjødsel en gang, på våren.
18. august: Nicotiana, sådd fra frø, har vist seg som en pålitelig “bedfiller” hos oss, men også her er det et problem at spesielt N. Alata blir så høy at den ikke klarer å holde seg oppreist (de skal bli 70-80 cm høye, våre er 120-130 cm). Burde jeg helt slutte å gjødsle for å unngå at plantene blir så høye at de bare ramler overende?
14. juli 2019: Sørlige del av bedet – før plantene begynte å legge seg flate. Artisjokk kan skimtest foran iriser.
14. juli: Fremre del av Staudebedet består av et tynt lag med jord over berg. Her vokser bergknapp, takløk, kryptimian (som skal flyttes ned mellom tråkkhellene i stien gjennom bedet) og slikt. Deler av bergknappen skal etterhvert opp i Fjellhagen, for å dekke de mest ulendte områdene. Bergknapp i full blomstring er et vidunderlig skue og elsket av humler.
14. juli. Fortsatt fremre del, men litt større utsnitt: Nærmest fotografen, en engnellik hvit/rosa som har vært med oss nesten fra begynnelsen. Det var en av de første plantene vi fikk fra mamma. Den sto opprinnelig helt fremst i bedet, hvor det var for skrint, selv for den. Den trives mye bedre på sin nye plass, selv om forskjellen bare er kanskje 3-4 cm i jordsmonn (og antakelig litt mer vann ettersom bedet skråner den veien). Bak denne, en annen engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”) som vi har sådd fra frø.
18. august 2019: Vi pleide å ha to sommerfuglbusker i dette bedet, ved en inkurie (vi hadde en og fikk en til, og ett sted måtte den stå akkurat da). Høsten før flyttet vi en av dem, og det betydde at den gjenværende fikk mye mer plass og det utnyttet den til fulle. Den ble enorm! Og skygget for alle planter til venstre for den…. (Høstfloks til venstre blomstrer litt, bare på trass). Vi hadde besøk blant annet fra England denne sommeren, og de ble ikke veldig imponert. Der i gården brukes sommerfuglbusker til å pynte litt langs jernbanelinjer, omtrent slik lupiner ble brukt av Veivesenet til å pynte langs veier her til lands. Men vi var ganske imponert. Og litt betuttet. Skal hele bedet bli overtatt og definert av denne busken?
18 aug: En ting er at den er så høy at jeg ikke klarer å klippe av døde blomster, det får så være. Men busken er jo nesten like bred som den er høy og tar veldig mye plass og mesteparten av solen fra hele utvidelsen av Staudebedet jeg gjorde i fjor. Jeg har jo også lest at det er vanskelig å få sommerfuglbusker til å overleve på våre kanter (H4), så jeg tenker jo at jeg får glede meg over den, inntil vi har en skikkelig frostvinter uten snø som tar livet av den. (Men fortsetter den å bli så svær, så må den nesten ut av dette bedet).
25. august. Det er ikke bare buddleia som tiltrekker seg sommerfugler, det gjør i høy grad også lavendel.
14. juli: Vi er bare halvveis inne i sommeren, men i den nordlige delen av bedet krangler alt og alle om plassen og det ser bare rotete ut. Høsten før sto alt i pent og pyntelig avstand fra hverandre, jeg pleide tom. å ha en snarvei gjennom bedet her. Innimellom her står den en salvie som pleide å være staut og riktblomstrende, gudene vet hvordan den har klart seg. For ikke snakke om de kuletistlene jeg hadde sådd og plantet ut her et steds, mens det fortsatt var et åpent rom. Til venstre i bildet – en vanlig, vill oregano jeg ikke vet hvor kommer fra. Ett av de ugressene jeg ikke lukte på forsommeren fordi jeg ikke visste hva det var og den kom opp så fint og tett som om den var noe jeg hadde plantet. I det jeg forsto hva det var, så hadde den fine lillarosa blomster som humlene elsket – og jeg elsker humler – så da ble den stående for denne sommeren. Oregano blir forøvrig svær når man setter den i vanlig hagejord.

Jeg må helt klart grave opp og dele planter neste sesong, ettersom flere har vokst til dobbelt størrelse og delvis tar livet av sine naboplanter. Men jeg vet ikke hvor jeg skal sette dem ennå. Mamma advarte meg mot dette, men jeg trodde henne selvsagt ikke. Jeg trodde utfordringen med for store planter og hvor plassere dem tilhørte dem som hadde dyrket hage i 20 år, ikke at dette skulle bli en hodepine etter bare tre sesonger.

Når skal nybegynnere faktisk begynne å lytte til erfarne hagefolk…

Fjellhagen 2019

Halve tomta vår består av en vestvendt, solsvidd, meget steinete og bratt skråning. Fra vi overtok tomta har jeg derfor begynt å samle planter som gjerne overlever i slikt terreng. Hele fremre delen av det såkalte Staudebedet, det første store bedet jeg gravde ut – og forsåvidt deler av flere bed etterhvert – er egentlig bare barnehagebed for planter som skal kunne plantes ut i skråningen etterhvert som de vokser og kan deles. Dette er ofte lave, krypende planter som foretrekker ekstremt mye sol, tåler tørke og skrinn jord med mye stein, og som tilsammen kan dekke 700 kvadrametre og vel så det etterhvert som de vokser til.

Men – ser du – Eric vil det annerledes. Han foretrekker høye blomster i sterke farger og ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne plante det samme i skråningen som vi gjør i Lavlandet. Han vil ha ernærings- og vannkrevende sommerblomster i kraftige valører som ipomoea og sommergeorginer og ikke minst Svartøyde Susanne, helst den rosa, som han totalt har lagt sin elsk på.

Vi har derfor totalt forskjellige visjoner for Fjellhagen. Og greit nok for nå. Det er på ingen måte enkelt å få til noe som helst oppe i denne steinrøysa. Så enn så lenge jobber Eric “ovenfra og ned” med sine “mini-beds” øverst oppe i Høylandet hvor han får lov til å plante hva han vil – helst så lenge jeg slipper å slepe vannkanner opp dit. Jeg jobber “nedenfra og opp” med håp om å bygge sammenhengende beplantning hele veien, slik at hele skråningen etterhvert kan blomstre. Men planen min var aldri å bygge opphøyde bed overalt for å kunne få alle typer planter til å trives, snarere å kunne plante det som ville trives i et såpass ugjestmildt terreng.

Vi får se hva det ender opp med, hagen blir til mens man går. Uansett, dette året ble det knapt med tid til å utvide noe særlig, faktisk knapt nok tid til å stelle de bedene jeg hadde.

Vistabedet

30. mars 2019: Eric bygger “Vistabedet” oppe i skråningen. Det gikk forbausende fort. Jeg går frem og tilbake når jeg bygger mur. Passer denne steinen? Ligger den stabilt? Ser den grei nok ut fra ulike vinkler? Nei. Kanskje hvis jeg prøver å snu den eller kanskje denne steinen er bedre? Tar meg timer, og jeg vet ikke om resultatet i det lange løp blir noe bedre enn hva Eric fikk til på én time totalt. Nå skal det fylles på jord.
30. mars: Å fylle på jord i Vistabedet er en tøff jobb, fordi ingen trillebår kommer opp i skråningen vår. Her bæres all jord opp i bøtter eller sekker. Eric tar jordblanding seriøst og har blandet sin egen miks, inkludert hestemøkk, i en murerbalje og fyller Vistabedet.
7. april: Da er bedet klart for utplanting og såing: Her skal plantes blå ipomoea iblandet oransje svartøyde susanne (begge klatrer, men ipomoea klatrer høyest), og en mengde lavere sommerblomster foran. (Og nei, dette er nok ikke en mur stablet av Marianne. Men mine murer “sagger” og ser uryddige ut etter et par år uansett. Muren holder jorda på plass, det er det viktigste).
19. sept: Og vi fikk absolutt glede av Vistabedet i 2019, det grodde som bare det og skapte nærmest en grønn vegg. Susannene blomstret godt, de blå ipomoeane hadde en mer sparsommelig blomstring, til gjengjeld er hver blomst aldeles nydelig. Dette er sent på året så bedet ser litt ustelt ut på nært hold. Vi hadde liten tid til å stelle bed denne sommeren/høsten, og uansett – så sent på året er det ikke så viktig å stelle bed som bare er beplantet med sommerblomster.
19. sept: Vi er veldig glad i blå ipomoea, men de blomstrer veldig seint hos oss (de lilla og hvite blomstrer mens de fortsatt står i små potter, lenge før vi får dem ut av huset om våren).
16. august: “Ericbedet” eller Fjellbed#2, bedet Eric klargjorde høsten før, blomstrer i full vigør. Som en oase omgitt av rød skifter, og fullt av ernærings- og vannkrevende sommerblomster. Det er altså fullt mulig å lage storblomstrende bed i en steinrøys. Men denne sommeren hadde vi også en god del regn.

Nedenfra og opp

Mens Eric bygger “mini-beds”, og av og til større bed, men punktvis oppe i skråningen, er Marianne fast bestemt på å beplante skråningen sammenhengende, nedenfra og opp.

17. april 2019: Fjellbed #1 tidlig på våren. Tilsynelatende gror intet ennå, til tross for at her bor det en del tidligblomstrende planter. Hageputer fortsatt dekket av granbar.
7. april: Ved nærmere øyesyn så spirer det faktisk ganske godt. Jeg har blitt totalt forelsket i pulsatilla, kubjelle. Jeg elsker hvordan de ser ut som pjuskete fugleunger når de kommer opp av jorda.
26. april: Jeg synes også blomstene er kjempefine. Nå er de vidåpne fordi det er sol, de lukker seg når det er ikke er sol. De er blant våre første fargeklatter, de kommer før floks og hageputer for eksempel.
19. mai: Har plantet ut en del av sådden, noe har stått her fra før. Har også tatt opp en overforvokst grønn svingel fra Velkomstbedet, delt den i mange biter, og plantet den her og der i dette bedet. Så den sturer og er delvis gul. Eller har den kanskje fått for god jord?
19. mai: Samme bed sett fra andre siden. Jeg er spesielt fornøyd med hvor fint de sølvgrå plantene kommer, lammeøre, malurt og abrodd. Selv om det egentlig er meningen at det skal stå noe blått blant alt det sølvgrå. Men det ser ikke ut som det blir plass? Jeg har plantet ut noen praktveronika sådd fra frø i midten til høyre, og har stiklinger av steppesalvie samt frøplanter av grågrønn svingel som skal få plass her et sted. Jeg får ommøblere etterhvert….
17. juni: Allerede tidlig på sommeren blir det klart at dette går aldeles over styr. Alt vokser over evne, krangler om plassen, og jeg kan ikke gå gjennom bedet lenger. Jeg har ikke kapasitet til å ta meg av dette i år – plantene får klare seg som best de kan. Neste år får jeg ta opp og dele noen av disse. De er tross alt kjøpt for å kunne spres i skråningen og andre steder hvor vi har full sol og skrinn jord.

Velkomstbedet

Velkomstbedet var det første jeg gravde ut i Høylandet/Skråningen, og vi regnet dette en stund som et “stand-alone” bed. Men ettersom hagen sprer seg oppover så blir det en del av Fjellhagen. Dessuten har det ikke så mye av en funksjon som Velkomstbed lenger, ettersom vi stort sett bare ankommer denne veien på vinteren, når det er for usikkert å kjøre ned den bratte veien til hytta, men tryggere å parkere litt høyere opp og gå de siste hundre metrene.

19. mai: Nedre del er greit nok beplantet og på vei mot full blomstring. Øvre del, derimot….Har nettopp satt ut en del hjemmesådde planter som knapt synes ennå. En liten Japanlønn i høyre hjørnet har stått dekket over vinteren og har overlevd, men har fått knekt toppen. Den kompenserer etterhvert ved å vokse i alle retninger. Bakerst står eviggrønt som ikke gjør noe av seg – de står for langt bak og bortgjemt. Feilplassert, rett og slett. Jeg flyttet etterhvert hit en høstasters fra Staudebedet som ikke har blomstret siden jeg kjøpte den. Dette bedet får sol til solen går ned, også sent på høsten. Blomstrer ikke høstasters her, er det knapt nok vits å beholde den!
8. juni: Lewisia – jeg har tre, og i år var dette den desidert fineste. De andre blomstret også, men jeg har egentlig ikke noe grep om Lewisia. De blomstrer fint i ett – to år, og så dør de ut. Til tross for at jeg setter dem på veldrenerte steder og legger stein rundt rothalsen. Jeg får gå på jakt etter vertikale sprekker de kan vokse i. Eller gi dem opp.
23. juni: En liten kuriosa. Flere av våre mer utsatte nåletrær døde i løpet av tørkesommeren 2018, inkludert denne velvoksne eineren som står helt øverst i skråningen. Eric pleier å si til besøkende at det er en sjelden sort av japansk rødeiner som vi etter megen møye har klart å få til og trives hos oss. Det verste er at de fleste faktisk går på den. Men død eller ikke, faktum er at den ser faktisk ganske bra ut – enn så lenge. Før eller senere må vi fjerne den.

Men det gikk altså virkelig over styr denne sommeren. Det var ikke en spesielt god sommer, tror jeg. Det var ofte kaldt, det regnet mye. Hos oss var ikke produksjonen i kjøkkenhagen noe å skryte av, i hvert fall ikke tidlig på sommeren.

I blomsterbedene, derimot, vokste det nærmest uanstendig mye. Småplanter ble til velvoksne busker på én sesong. Det var som om de gikk på steroider. Det var ikke bare i det lille Fjellbed#1 plantene kranglet om plassen. Verst var det antakelig i Staudebedet hvor flere planter bestemte seg for å sette rekord i hvor mye man kan vokse på en sesong.