Vi har en liten bekk som kommer fra nabotomta i sør og renner inn i et damprosjekt på vår tomt, med en bro over. Rett bak hytta går bekken i et rør, og så kommer den opp i dagen igjen ved det vi nå kaller Skyggepletten og ender i en foss omtrent ved tomtegrensa i nord. Jeg forsøkte å kalle bekken for Ericfloden, men han likte ikke det navnet så vi må finne på et nytt.
Å ha en bekk og en dam åpner for noen interessante muligheter rent plantemessig, men det er også en kilde til bekymring. Som regel har vi lite vann i dammen og bekken, noen ganger kan man gå nesten tørrskodd nedenfor broa. Bekken og dammen fungerer også som naturlig drenering og tar unna når det er mye regn – det er selvsagt bra. Samtidig, når vi har svært mye regn, så flommer dammen over og det kan se ut som om vannet finner sin egen vei og vasker vekk jorda under steinene langs bekken. Det er slettes ikke bra fordi noen av disse steinene veier et tonn så vi vil helst slippe å måtte flytte på dem. Steinene langs bekken er flere steder heller ikke lagt særlig pent, de ligger hulter i bulter. Det vokser en del bekkesiv her som jeg ikke liker. Det oppsementerte damprosjektet har sprukket. Og dessuten liker vånd seg langs bekken. Det var bekymringene.
Da vi overtok hytta var det nesten ikke noe vann i dammen og noe av det første Eric gjorde var å ta opp elvestein, vaske dem og legge dem pent tilbake igjen så det skulle se ordentlig ut når vi fikk besøk…
Nei, Eric ryddet ikke i dammen. Han fjernet silt og oppdaget at det lå mange runde elvestein nedgravd i silten. Antakelig var det meningen at disse elvesteinene skulle danne en synlig og pen bunn, men bekken tar jo med seg jord og annet og legger det igjen i dammen, som elvesteinene synker ned i. Vi trodde begge at siltfjerning skulle bli Erics Sisyfos-prosjekt, men allerede våren etter oppdaget han spetting, så nå får silten seile sin egen sjø (hvilket den altså ikke gjør, vannet renner unna, men silten blir liggende i dammen vår).
Vi har senere lært at når vi har lite vann i bekken får vi mygg, når det er mye vann i bekken får vi knott, mao: “Bekken stygg gir mygg. Bekken flott gir knott.” Heldigvis er det svært lite mygg og knott på kveldssolterrassen hvor vi stort sett sitter.
I juni friserte jeg bekken for første gang. Grundig. Man kunne ane at det gikk en bekk her, men den var ikke så lett å se. Under første klipping oppdaget jeg at vi hadde nærmest en liten halvøy i bekken.
Kilmar
Min generøse mor kjøpte også en hengeselje til meg, en Salix caprea “Kilmarnock”. Jeg hadde først tenkt å plante ham på oversiden av dammen, mot naboen, hvor vi trenger litt visuell avstengning mellom tomtene, og gikk i gang med å klippe vekk alskens som vokser på bredden og også nedi dammen. Dette er en herkejobb ettersom bekkesivet stikker og klør i halsen, man blir brent av brennesler og stukket av knott hele tiden.
Etter litt prøving og feiling klarte jeg også å grave et greit nok plantehull, men i det jeg skulle sette ned treet kom jeg i stuss da jeg leste plantelappen hvor det sto “høyde: 0.8 meter”. Jeg hadde lest om hengeseljer tidligere, da jeg fikk treet, men hadde ikke fått med meg at de var slike mini-trær. Inn å google. Joda, dette er nok et podet tre og stammen vokser ikke videre. Siden grenene gjør en sving oppover før de henger kan nok treet få en høyde på litt over en meter, men uansett – Kilmar kunne ikke stå nede ved dammen mot naboen og knapt rekke tujahekken til anklene. Der så han bare stusselig ut.
Dermed gikk jeg på jakt etter nye steder å sette Kilmar. Siden han er kortvokst vil han se litt puslete ut nesten hvorenn han står nær bekken, fordi han vil stå på et nivå under plenen. Men det får så være. Kilmar trenger rikelig med vann, han skal like leirejord og tåle godt og tidvis stå med føttene i vann, slik han må tåle når vi har eksepsjonelt mye regn eller i vårløsningen.
Dermed havnet han på den lille “halvøya” i Nedrebekken som hadde åpenbaret seg under ca. tre søppelsekker med bekkesiv. Dette området ligger bare unntaksvis under vann. Bekkesivet måtte stusses enda en gang (jeg får nesten aldri opp røttene) og etterhvert fikk jeg lagt på et lag med papp for å stagge veksten.
Og siden jeg er ny når det gjelder haging – rent for ofte gjør man dumme ting: Jeg hadde veldig mange Iris Hollandica, og noen iris skal jo tåle (like) å ha det fuktig. De fleste irisene havnet i Staudebedet, men noen iris ble hastig satt ned øst for bekken, og noen – mer som en test – ble satt ned i gjørma på vestsiden av bekken. Ingen av disse så jeg snurten til. Det er mulig løkene ble spist av vånd – eller så druknet de bare. Jeg har nå lært at det finnes ulike typer av iris, og Hollandica er nok ikke av den typen som liker å stå i fuktig jord.
