I begynnelsen var jeg bare fokusert på skråningen og overså potensialet til lavlandet totalt. Der lå det jo en plen, den så til og med ganske sivilisert ut den første sommeren, mens skråningen var et villniss som måtte temmes, til og med bekjempes. Og jeg var personen som skulle få dette gjort.

Skråningen var som nevnt bare kjerr og kratt, inkludert mengder av svartelistet rødhyll og rynkerose, så vegetasjonen her var ikke stort å ta vare på. De få andre trærne/buskene som sto her, var også av den typen som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å klippe dem ned, og man ender opp med en rot som er nærmest en meter bred over bakken. Eric har fjernet noen av disse røttene, og det er en sabla jobb.

Etter et besøk hos min mor fikk jeg med meg en skvett med round-up og jeg må bare vedgå at deler av skråningen ble sprøytet.

-Men hvorfor vil du sprøyte, spurte mamma. – Hva vil du oppnå?

– Jeg må se hvordan skråningen ser ut, sa jeg. – Hva jeg har å jobbe med. Jeg får ingen oversikt nå, det er bare masse buskas. Jeg klarer ikke gå der en gang!

– Da så, sa hun. Da kan du sprøyte.

Deler av skråningen ble altså sprøytet, og så gikk jeg og ventet og ventet og det så ut som ingenting virket. Innimellom hadde jeg full nedvask av hytta, gravde litt tafatt i Lillebedet, klippet bekkesiv og fjernet edderkoppspinn, men kom liksom ikke ordentlig i gang med haging fordi jeg gikk og ventet på at round-up skulle virke fordi jeg skulle jo beplante skråningen og lage en fantastisk fjellhage.

Etter et par uker hadde jeg lest meg litt opp og klippet ned alt krattet slik at den nederste tredjedelen – med noen blader – sto igjen og så sprøytet jeg en gang til, denne gang med nyinnkjøpt sprøytepumpe. Jeg saget også ned en del av trærne foran sanitæranlegget og nord for annekset, men der ble det ikke sprøytet. Uansett, alt dette medførte selvsagt en god del avkapp.

Pussy Willow Must Die

Etter et besøk hos min mor fikk jeg låne med meg herpemaskinen og det gikk med to fulle dager til herping. Det er egentlig veldig fint å våkne om morgenen og vite nøyaktig hva man skal gjøre den dagen.

7. juli 2016: Pussy willow must die. Vi har altså ikke noe spesielt i mot selje, snarere tvert i mot, men denne vokste på feil plass.
7. juli 2016: Se – ingen hender!
7. juli 2016: Denne herperen er sånn at man må stoppe maskinen med jevne mellomrom og dra ut alle kvistene i bånn. Jeg lagde mange, mange hauger med herp.
11. juli 2016: Og jeg fikk etterhvert mange søppelsekker med herp, dette er bare en brøkdel. Herpen ble blandet med litt grønt (men ikke nok grønt) og gjemt bort under noen hasseltrær til kompostering.
9. juli gikk jeg løs på alt rundt sanitæranlegget og fikk en ny stor og fin fangst for herping. Eric hjalp til med å kappe den ganske store seljen på nordsiden av sanitæranlegget (den skrapte på tak og vegger). Av dette fikk vi tom. littegranne ved.
19. juli 2016: Her burde jeg hatt et før-bilde fordi vi kunne knapt se annekset fra nordsiden. Hugget ned en del kratt samt to av fire furuer – de sto veldig tett. To fikk stå igjen i håp om at de kan bli hengekøyetrær (dessuten trenger vi trær).
19. juli 2016: Jeg går og venter på at round-up skal virke (har nå kappet deler av krattet). Vi skal reise bort og jeg må ha bilder for å kunne sammenligne når vi kommer tilbake – se om det har vært noen utvikling.
19. juli 2016: Det er muligens littegranne gult…? (Ja, det er det – tålamod, jente!)
19. juli 2016: Vi har noen godtproduserende villbringebærbusker på tomta. Spesielt første sommeren lagde de mye bær.
19. juli 2016: Og så har man fin utsikt mens man plukker bær. Denne produserte for øvrig mye mindre bær i 2017, enda da var busken stelt for. Kanskje man burde slutte med det?
18. juli 2016: Vi har også markjordbær overalt på tomta, og et område med blåbærlyng helt øverst oppe mot naboen. Besøkende jakter på markjordbær.
19. juli 2016: Vi har også veldig mange stubber på tomta. Prøvde å bli kvitt denne ved å pelle bort det råtne slik at Eric kunne sage bort resten, men det som står igjen er beinhard kjerneved. Så året etter plantet vi erteblomster i den i stedet. Til glede for rådyrene.
19. juli 2016: Der nede i det siviliserte lavlandet går Eric og klipper plenen. Her oppe i det ville høylandet står jeg og tenker: Her skal det bli bed en gang. Med blomster og slikt.

Og bare et siste bilde fra juni 2017. Det er antakelig ikke så lett så se på bildet, men in natura ser man i hvert fall godt at skråningen ikke er en jevn skråning, men består av klart definerte platåer – i hovedsak tre, men med noen “underplatåer”. Mission accomplished. Jeg kan se hvordan skråningen ser ut. Og jeg kan gå der sånn noenlunde trygt. Så må det plantes.

13. juni 2017: Skråningen, panorama, med leirehaugen.

– Men du må jo grave, sa mamma på et av mine besøk sommeren 2016. – Du kan jo ikke bare gå og spraye og hugge.

– Ja, jeg må vel det, tenkte jeg. Og så viste det seg at jeg har et velutviklet gravegen og en sterk trang til å komme til bunns i tingene, dvs. grave til man når fjellet. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet.

3. juli 2016: Marianne griper spaden og begynner å grave.
9. kuli 2016 kl. 22.29.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s