Alt dreide seg ikke om hagearbeid denne sommeren, vi hadde blant annet flere turer i skog og mark. Det er Krokskogen som er vårt nærmeste turområde og vi kan gå opp dit via hytteveien. Det er en litt kjedelig transportetappe på 15 minutter på denne veien, men så er man på turnettet til Nordmarka og kan gå til Oslo om man vil.

Vi hadde flere turer til Manaskaret, fordi derfra har man fin utsikt over Tyrifjorden. Et par ganger kjørte vi til Kleivstua og gikk turer derfra. En kompis og jeg hadde en veldig fin tur fra Sollihøgda (Skoddeskaret som Eric kaller det) til Sundvollen, mens Eric gikk opp på den høyeste skrenten bak hytta. Vi liker altså å gå i skog og mark, Eric liker også å bestige de høyeste toppene.

I tillegg hadde vi et mislykket forsøk på krepsefiske og Marianne hadde flere mislykkede soppturer (fant litt traktkantarell, men den var tørr). Og så hadde vi selvsagt utflukten til Solør for å kjøpe et brukt skatoll med overskap.

19. juni og vår første tur til Manaskaret.
Dette bildet er tatt fire dager senere (denne gang tok jeg med ordentlig kamera).

I midten av juli skulle vi langt av lei for å kjøpe et stort skatoll med overskap vi hadde funnet på Finn.no. Det går an å komme seg dit vi skulle via fylkesvei og riksvei, men vår kartleser dirigerte oss inn på et privat veinettverk i Odals store skoger. Hadde kartleseren på mobilen sluttet å virke hadde vi vært i de skogene fortsatt. Vi syntes det var litt merkelig da den insisterte på at vi skulle ta av fra hovedveien og kjøre opp noe som lignet på en gruslagt innkjørsel til et hus, men den gruslagte veien fortsatte forbi huset og ledet til en grind hvor vi måtte betale en mindre avgift. Og så var vi omgitt av høye grantrær og på et nettverk av skogsveier som gikk i alle retninger. “Ta til høyre, ta til venstre, ta til venstre igjen, ta en krapp 160-graders sving her”, sa kartleseren og vi hadde snart ikke noe annet valg enn å stole på den. Vi var ganske glade da vi etter en knapp time kom ut på andre siden.

Det første vi så når vi gikk ut av bilen var et langhalset dyr med livstrette øyne. Det viste seg at skatollselgerne var alpakkafarmere, med vel ti dyr. Skatollet sto på det rommet hvor de sorterte alpakkaull så det var ganske støvete, men greit nok. Med hjelp fikk vi buksert skatollet på taket av bilen og overskapet inn i bilen. Det var først da vi kom tilbake til hytta at vi begynte å tenke på hvordan vi skulle få skatollet ned fra biltaket igjen. Hmmm…. Planlegging!

Det endte med at vi ringte svogeren til Erics, som er en meget hjelpsom mann, og slik fikk vi beistet i hus (det er et STORT skatoll må vite). Et par uker senere hentet vi et lite skatoll i Bærum, til Lillerommet, skjønt det kan knapt kalles en utflukt. Men veinettverket i Odals store skoger snakket vi om lenge. Det hadde virkelig gjort inntrykk på oss.

11. august skulle vi prøve krepsefiske. Vi tenkte oss først ut med kanoen, men den er så sabla tung å sette sammen så vi endte med å gå bort til den campingen som er stengt, men hvor det bor noen allikevel.
11. august: Vi prøver å fange kreps med kjepp, agn og håv, men vi ser ikke snurten av noen. Ikke hadde vi “modnet” agnet heller (vi burde brukt råttent kjøtt). Det var en fin kveld nede ved vannet, men det er jo ikke til å komme forbi at man føler seg ganske dum etterhvert der man sitter og dypper pinner i vannet.
21. august dro vi på selvplukk av mais i Bærum. Som vanlig plukket vi for mye og dessuten kjøpte vi en kartong med ymse eplemost. Det viste seg at en niese av Eric var engasjert på gården og kunne komme med anbefalinger om hva vi burde kjøpe – først og fremst mer.

Det er bratt bak hytta vår. Eric hadde gått og siklet etter en tur opp på det høyeste punktet bak hytta og 4. september la han i vei. Han gikk opp på en skrent som kan skimtes til venstre for telefonstolpen på bildet under. Derfra ringte han og spurte om jeg kunne ta bilde av ham. Har er oppå toppen på bildet under, hvis du bare ser riktig godt etter.

Det er blitt en av Erics små hobbyer å finne forskjellige måter å komme seg opp den skrenten. Stort sett er det loddrett fjell så det er ikke så lett.
4. september: Nei, jeg vet man ikke kan se ham på bildet over, men her har jeg zoomet en del.
4. september 2016: Derfra var det selvsagt fabelaktig utsikt.
4. september 2016: En meget glad og selvfornøyd gutt på toppen av høyeste skrenten bak hytta.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s