April 2018 gikk stort sett med til å måke snø og anlegge kjøkkenhage, men etter at snøen forsvant og vi fikk pangvarme nærmest over natta, var det selvsagt tid for å stelle alle bedene. I den forbindelse ble det noe telefonering til mamma for å spørre om ting: «Hosta, jeg ser dem ikke? Er de døde, eller blir de aldeles borte om vinteren?» (Blir borte om vinteren, de kommer nok). «Kan du noe om buskasters? Min har en veldig tjukk «midtgren», nærmest en stamme, skal jeg klippe den også? (Mamma vet ikke, får ikke høstasters til å blomstre så har dem ikke lenger. Tenk, jeg har klart å stille mamma et spørsmål hun ikke kan svare på! Jeg klippet den forresten, det gikk bra. Men nå i ettertid lurer jeg på om man kan stamme opp buskasters….). «Revebjelle, den er jo toårig og blomstret masse i fjor, men kommer den til å blomstre i år? Den har jo masse blader, en fin rosett?» (Mamma mener den selvsår seg, og dessuten, har man en fin rosett blir det nok blomster). 

22. april 2018. Sen vår i år, det er lite grønt i Staudebedet og det ser trist ut. Jeg fikk forøvrig en åpenbaring da vi var på besøk hos Garden Living litt senere i sesongen, og de snakket om forskjellene mellom å bo i for eksempel H4/Norge versus i tropene, og hvordan vi må leve igjennom alle disse sesongene og hvor utfordrende det er, men også hvilken belønning det gir. Tenk på hvordan det er å bo på et sted uten sesonger, man planter en gang for alle og så ser det akkurat slik ut – hele året. Da ble jeg faktisk glad for å bo her jeg bor. Men jeg bør fortsatt ha mer eviggrønt og struktur inn i dette bedet. Det sa jeg visst i fjor også. Vi får se hva jeg får til.

Heving av Staudebedet – and “The Return of the Leek”

22. april: Bedene ser bare ut, men ved nærsyn – “purren” er tilbake! Også utenfor sitt definerte område. I fjor gravde jeg opp alle Iris Hollandica, som hadde blitt plantet altfor spredt og tok for mye plass i bedet, og satt dem ned mye tettere sammen, innenfor en rot jeg aldri har fått fjernet. Nå dukket opp nesten tretti spirer til – utenfor denne rota. Hvor kommer alle disse blomsterløkene fra? Driver de og kalver nedi jorda? (De gjør altså det, det er blomsterløks vis….).

Planen var å heve den bakre delen av staudebedet med 15-20 cm, fordi nå var bakre del lavere enn fremre del, som ligger på et berg. Men for å få til det, så måtte jeg først grave opp de plantene som sto der. Noe skulle ned på samme sted, noe skulle andre steder – men så var det altså den forfløyne «purren». Jeg bestemte meg for å lage et nytt bed til den, på oversiden av bekken, dvs. høyt oppe, nesten på plennivå. Hvis vånd liker «purre» (altså iris) så hadde den nå fått en grunn til å feire, fordi her var det våndhull! Det gjorde for så vidt gravingen lettere. Ikke var det mye stein her heller. Dette ble et lite bed, nærmest bare en grop, hvor jeg la aviser på kantene for å forsinke gjenvokst fra plenen. Jeg hadde fortsatt en lang voll med oppsnudde jordklumper gravd opp fra kjøkkenhagen. Den var ganske leirete så ikke ideell for blomsterløk, men jeg tok en del klumper allikevel og smuldret dem opp. Blandet inne hestemøkk og la ugressfri, men dårlig kjøpejord på toppen. Blomsterløken satt riktig dypt i Staudebedet og var ikke lett å få opp; noen røtter ble nok røsket av. Det er antakelig ikke så lurt å plante om løk etter at de har spirt, mange hadde kraftige spirer også, men jeg tok sjansen. 

28. april: Da var den forfløyne purren satt på plass, og jeg kunne returnere til heving av andre kvadrant i Staudebedet. (Har satt av plass til hjemmesådd nicotiana foran irisen).

Det var heldigvis ikke for mange stauder i andre kvadrant av Staudebedet (fylt med sommerblomster året før). Jeg gravde opp en revebjelle (stor og fin rotklump), tre fjellfokk, en aubrieta (som ikke trivdes, gentiana trivdes heller ikke i akkurat dette hjørnet og ble flyttet i fjor), en hagestikle…. og fant fire «purre» til.  

Siden det tydeligvis var et problem nederst på andre kvadrant – hvor først gentiana, så aubrieta ikke hadde trivdes – gravde jeg en renne og fylte opp med sandholdig jord. Så hentet jeg et par-tre trillebårlass med oppsnudde jordklumper fra vollene mine ved Kjøkkenhagen. Disse jordklumpene hadde begynte å bli ganske harde og jeg måtte også fjerne en del ugress, så det hadde unektelig vært lettere med kjøpejord, men vi har nå en gang som prinsipp at vi skal prøve å bruke den jorda vi har og heller forbedre den. Dernest kjørte jeg på en del hestemøkk, og la på våte aviser med dårlig Maxbo-jord på toppen (ser penere ut), før jeg lagde hull i avisene og satt ned igjen revebjelle og fjellfokk, mens hagestiklen og hageputen ble satt i potter i påvente av at Fjellhagen skulle bli klar til å ta i mot dem.

28. april: Hevet andre kvadrant/fylt på mer jord. Kansteinene er borte, bedet skal få bre seg sammenhengende fra øst mot vest…, men senere kom kantsteinene tilbake og denne gang tror jeg for å bli. Jeg tror det ser penere ut. Jeg flyttet også hit en hvit revebjelle og en liten primula fra Leirehaugen samt en solhatt fra Velkomstbedet. Revebjellen og primulaen hadde jeg fått av mamma allerede sommeren 2016, da jeg knapt hadde noe sted å sette ned planter. De sto i beinhard leire, og det var søren ikke lett å balansere øverst på leirehaugen og hakke opp disse. Da jeg til slutt fikk dem opp var det med en jordklump med tetthet som tungsten. Revebjellen rullet like gjerne ned fra hele leirehaugen og havnet med et tydelig dunk oppå en nyutplantet physalis, men merkelig nok klarte de seg begge to. Spesielt revebjellen var svært fornøyd med flyttingen, bredte seg utover og blomstret iherdig.

Jeg hadde også tenkt å heve fjerde kvadrant ved siden av, der hvor to sommerfuglbusker står litt for tett, men før jeg kom så langt hadde plantene vokst for mye. Jeg får gjøre det senere, når jeg vet hvor jeg skal flytte den ene sommerfuglbusken. Sommerfuglbuskene kom for øvrig veldig tidlig, med mange blader, men så visnet bladene hen. Inn å konsultere: Det er helt normalt, sa internett. De bladene er ikke de som skal vokse og blomstre i år. Dessuten må buskene beskjæres, da kommer det nye skudd. Med hjertet i halsen kuttet jeg dem ned ganske drastisk – og satt ned noe av avkappet i potter. Det gikk riktig bra! Sommerfuglbuskene skjøt nye skudd som bare det og kom med mange blomster, selv om de blomstret av fort slik som så mye annet denne overopphetede sommeren. Og av avkappet fikk jeg 10 nye planter. De sto i potter i evigheter (det var lettere å vanne stiklinger i potter enn ute på frimark), noe ble gitt bort, og resten ble plantet i utkanten av plenen i september. 

26. mai 2018: Vi har plantet ut to artisjokk i det tiltagende unøyaktig benevnte Staudebedet hvorpå de undret seg over hva de gjorde her (i Kjøkkenhagen er det i hvert fall ikke plass – disse blir svære). Eric har laget en sneglebeskytter, en ramme med oppklippet hønsenetting rundt, men det var ingen ubetinget suksess. Sneglene krøp kanskje under? Ideen er god, dog, så kanskje hvis vi graver rammen delvis ned neste gang?
13. juni: Revebjellene var flotte i år. Disse to-årige plantene er for øvrig et mysterium for meg. Jeg forstår selvsagt prinsippet med at de danner rosett første året og blomstrer det neste. Monty Don graver opp og kaster revebjeller etter blomstring, men mine blomstrer da vitterlig for tredje året på rad… Jeg tror aldri mamma gravde opp og kastet en revebjelle. Uansett, jeg var ikke klar for å kassere mine rosetter i april og det ble jeg glad for. Bak, en noe forvokst nepeta som hadde laget sikkert hundre småplanter siden i fjor, det var nepeta-spirer overalt. Vi reddet vel 6 stykk som ble satt delvis i Fjellhagen og delvis i Velkomstbedet. Foran, hjemmesådd nicotiana
28. juni: Kornblomstene, de rosa midt på bildet, var hjemmesådde og hadde vokst seg særs lange og slengete, noen var over 30 cm før utplanting. De ble plantet altfor tett i håp om at de skulle støtte hverandre. De lå langflate en dag eller to, men hentet seg inn. Foran i bedet er det direktesådd zinnia som ikke har kommet ennå. Jeg prøvde senere å flytte hit zinnia som var plantet for tett i Lillebedet samt å spre noen nicotiana som hadde blitt plantet for tett i dette bedet, og de murret også en del etter flytting, men de fikk godt med vann og hentet seg inn. Så har man lært at man kan flytte sommerblomster også, i hvert fall zinnia og nicotiana.
28. juni: Rosa kornblomst (Classic Romantic) og Iris Hollandica kledte hverandre godt, så jeg hadde flere forsøk på å ta gode bilder av disse. Jeg må lære meg til å ta bedre bilder. Vi har også så intenst mye sol på tomta vår, og det stjeler en del av fargene.
16. juli. I 2017 var det såvidt vi rakk å få blomstring på solsikkene, i år blomstret de før midten av juli. Men gud bedre så tørt det var. Jorda støvet når vi gikk gjennom bedene.
2. august: Engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”). Vi sådde disse fra frø, og jeg tror jeg fikk 8 planter, men bare noen overlevde denne tørkesommeren etter utplanting så de dekket ikke et så stort område som håpet. Uansett, de som overlevde gjorde seg fint på denne siden av bedet, så jeg vil prøve å så flere neste år.
30. august: Så ble det frodig til slutt. Kantsteinene langs stien er tilbake, nå også med en tydelig sving (som mangler jord bak, tom for jord igjen). Storknebben nærmest til høyre (avblomstret) trives og sprer seg, så det hjalp å blande inn sandholdig jord akkurat her. På venstre side av bedet er det fortsatt noen små som strever med å etablere seg, så det ser tomt ut. Det var ingen lett sommer å være et nyutplantet lite nurk, og flere av våre hjemmesådde planter klarte seg ikke etter utplanting.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s