Sørpletten var det første stykke plen jeg erobret fra Plensjefen med samtykke om at akkurat her trengte det ikke være plen. Jeg hadde faktisk en ganske detaljert plan over hva jeg skulle plante i dette store bedet, men nesten all høstsådden fra 2017 slo feil. I følge annonser fra et frøselskap skulle jeg kunne så diverse stauder om høsten, i potter utendørs, og det ville spire om våren og jeg kunne glad og fornøyd plante ut noen småplanter med lite besvær for min del. Men det var nesten ingenting som spirte. 

– Kanskje du burde vanne pottene, sa Eric.

Det har han helt sikkert rett i, men i år gikk vi fra dyp snø overalt til 20 grader i skyggen på null komma svitsj, og hvem kan huske å vanne potter som bare uken før var dekket av snø? Uansett, jeg tror ikke jeg skal prøve meg på mer høstsåing med det første. 

22. april 2018: Området ble gravd ut på tampen av sesongen 2017. I slutten av april 2018 så det bare trist ut. Snøen lå lenge i dette bedet og ikke en gang Forsythia viste antydning til blomster. Stokken i midten viser hvor det fortsatt ligger en rot i grunnen.

Jeg ønsket å dele opp dette bedet i 3 nivåer. Det er ikke strengt tatt nødvendig for å holde jorda på plass, bedet skråner ikke mye, dessuten ligger det leire i grunnen. Men det er over 10 meter langt og nesten 7 meter bredt hvis man regner med stripa på andre siden av tråkkhellene – omtrent 4 meter mellom tråkkheller og tujahekk – så jeg tenkte at en oppdeling ville være fint. Dessuten ville jeg ha en snirklete sti gjennom bedet.

15. mai. Jeg begynte med nederste nivå, mot dammen og bekken. Løsnet jorda, brukte en god del tid på å lage en lav støttemur samt et stabilt tråkketrinn til neste nivå, i nedgravd renne med settesand i grunnen. Dernest plantet jeg tre alunrot vi hadde fått av mamma (to mørkrøde, en lime) på nivå to rett over muren og tre løytnantshjerter vi også hadde fått av mamma ved siden av. Den ene var brukket, men det er jo rota som teller så jeg satt ned alle. På nivå en: Flyttet to vinterglans hit fra Sørpletten og satt nærmest tujaen – de henger med hodet, men kommer seg sikkert. Dernest en rabarbra… fordi et sted må rabarbra stå når man først har fått den. Plantet hjemmesådd lobelia nedenfor hostaen (som såvidt er på vei) og 6 hjemmesådde Dichondra Silverfalls og kanskje 12 små Blue Bedder. Nærmest tråkkhellene nederst til venstre, 4 potter med Nattlys (staudetypen, Pink Petticoats). Bortsett fra lobeliatuene som står og strutter så likte ingen av disse og bli plantet ut. Alt dette trengte en del jord selvsagt, kjørte på kanskje 5 trillebårlass. Brukte hestemøkk rett i plantehullene (må spare på de to sekkene jeg har igjen).
26. mai: Løytnantshjerter og alunrot begynner å hente seg inn. Disse skal tåle en del skygge, som kommer fra tujahekken. Øverst til høyre står en lungeurt, også fått fra mamma. Jeg hentet en stor kladeis og delte den i to, den andre delen står på Skyggepletten. Begge kollapset totalt etter utplanting, så jeg trodde jeg hadde tatt livet av dem. Men de hentet seg inn, og vel så det. Selv er jeg ikke så begeistret for lungeurt, men på et besøk hos mamma observerte Eric at disse var godt besøkt av humler. For Eric er “humlefavoritt” et nøkkelkriterium for å velge planter, og dermed ble lungeurt gravd opp og flyttet til Vedutten. Disse blomstrer også tidlig, og er derfor humlemat på en tid hvor de ikke har så mye annet å velge blant. De tåler også en del skygge.
26. mai. Da er to nivåer ferdig, med lave støttemurer samt en rand av runde steiner nederst (på aviser) for å hjelpe til med å holde jorda på plass. Jorda har blitt løsnet og så jevnet ut, masse ny jord tilført på toppen, og også i grunnen. Vi skal ha hengepetunia langs tråkkhellene og her er bokashijord blitt nedgravd. Så får vi håpe petunia ikke får bokashisjokk fordi den “jorda” var bare delvis ferdig. Den snirklete stien gjennom bedet er delvis lagt i nivå 2. Men jeg får ikke gjort ferdig toppen, nivå 3, før Rotfjerningsansvarlig har fjernet den rota som står igjen fra i fjor.
Vi har også fått på plass klatrestativ på “stripa” til høyre, og plantet “på årntli” Klematis President (den har overvintret her, men nedgravd i potte).
26. mai: Rotfjerningsansvarlig fjerner fururot med motorsag, men langt nede, dvs. etter iherdig utgravingsinnsats. Dette var den varmeste dagen så langt i sommer, vi bikket 31 grader på stua allerede i to-tida, altså før sola hadde kommet rundt på vestsida.  Ingen dag å jobbe i forsterkede motorsagbukser…..
26 mai. ….så Rotfjerningsansvarlig tar en halv-Borten så snart han får sjansen. Rota er ute! Og Marianne kan gjøre ferdig bedet.
28. mai: Raden som går langs tråkkhellene: Øverst, nærmest fotografen, en liten hjemmesådd physalis, dernest følger en rad med hjemmesådde hengepetunia.
11. juni: Det hadde altså vært en lang vinter, med mye snø, men så sa det pang og alt begynte å vokse iherdig.
13. juni: Jeg nølte i det lengste før jeg plantet ut ipomoeaene vi hadde sådd. De skal visstnok være veldig vare for kulde. Men de begynte å blomstre allerede innendørs, i de små pottene sine, så de måtte ut. Som kjent, fra midten av mai og utover hadde vi ingen problemer med kulde på Østlandet denne sommeren. Snarere tvert i mot.
27. juli: Ipomoea vokste over all forventning denne varme (tørke-)sommeren. Men så fikk disse også ganske regelmessig med vann.
27. juli: Jeg foretrekker nok den lilla (Knowlians Black) fremfor den hvite (Dolce Vita).
9. august: Men DETTE er så desidert favoritten. Ipomoea Tricolor, Heavenly Blue. Denne skal være enklere, men ikke hos oss. Blomstrer mye senere, færre blomster, også mindre spirevillig fra frø. Uansett, vi vil jobbe hardt for å dyrke fram denne igjen.

Sørpletten var nesten ferdig – men ikke helt. Jeg er flink til å begynne på ting, jeg liker utforskningen og grovarbeidet. Jeg er også flink til å få unna en del nødvendige, men ikke fullt så interessante ting – av ren pliktfølelse. Så det meste blir nesten ferdig, men så mangler den siste biten, det som ikke er helt nødvendig… men til slutt skjer det også…. Som regel.

6. juli: Omsider får jeg gjort ferdig stien inn til bedet, på en seng av avlagte klær (ugresshinder). Blue Bedder til venstre og til høyre – en stor humlefavoritt. Men vi burde nok ha klippet plantene under veksten for å få en penere fasong på dem. Uansett, vi liker humlefavoritter. Nærmest til venstre: En staudenattlys, Oenotherea speciosa “Pink Petticoats” sådd fra frø.

Jeg hadde egentlig tenkt å la stien gjennom bedet gå helt oppe ved støttemuren, men endte med å legge den litt nærmere dammen med plass til planter på oversiden. Dette fordi det er en hel yogatime i ubekvemme stillinger å luke og stelle nærmest mot dammen, fordi man må jobbe under fotsålenivå – og samtidig passe på å ikke ramle ned i dammen. Det å legge stien litt lavere gjør det noe enklere – men det er fortsatt en yogatime å stelle nederste delen.

Dette handlet selvsagt ikke bare om å legge ned noen avlagte klær og riste noen sekker med ferdigkjøpt jord over. For å fylle opp Sørpletten, gravde jeg ut utallige bøtter med silt fra dammen og bar dem opp til alle nivåer av bedet, hvilket var en tung jobb. Sørpletten fikk også senere en full dekking med Erics Eventyrblanding/MagiMiks, altså silt og hestemøkk, hvilket innebar at jeg gravde meg ned til et nivå i dammen hvor det viste seg at det lå mye elvestein begravd. Mer om det senere.

11. august: Vi fikk en fantastisk blomstring på petunia denne sommeren. Men som man ser, er det fortsatt store tomrom i bedet.
1. sept. 2018: Tomrommene i bedet, så vi ikke når vi gikk opp stien fra Lavlandet til hytta. Vi så bare masse blomster og grønne blader. Å bruke hengepetunia som krypplanter fungerte optimalt denne varme sommeren. Nesten ingen snegler, og petunia stortrivdes uten regn (men ble vannet).
15. sept 2018: Physalis var en av de plantene som elsket denne sommeren. Vi hadde tre; to i Pølseboden og en her på Sørpletten. De vokste seg store som busker og produserte de mest smakfulle frukter man kan tenke seg. Jeg var nærmest i ærefrykt over at planter kunne vokse seg så store, og produsere så mye, fra ett enkelt frø på én sesong. De overlevde selvsagt ikke vinteren utendørs.

Ellers: I dette bedet står en kaprifol som visstnok skal klatre på alt som finnes, men den nekter altså å klatre på tuja. Jeg har prøvd å lede greinene dens flere ganger, men den vil bare krype, ikke klatre. Hvorfor det? Den er ikke vokseuvillig. Den lager gjerne grener på halvannen til to meter i løpet av en sommer, men altså ikke oppover. Jeg får flytte den til et annet sted og se hva som skjer.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s