Jeg har utkast til tre innlegg som aldri har blitt postet av ulike grunner, sikkert ingen av dem gode. Utdatert og litt preget av oppsummering, men jeg poster dem allikevel for å komplettere sesongen, om ikke annet så for vår egen del.

Jeg har tydeligvis et «fortapt sønn syndrom” når det gjelder hagen. Hver vår opplever jeg øyeblikk av glede over gjensyn med staudeplanter i det jeg ser nye blader komme opp over jorda, men det jeg går og murrer og tenker over er de jeg ikke ser. Hvor er storknebb Max Frei? Den lille campanulanen på Skyggepletten? Den ene solhatten jeg har? Og hvit fagerfredløs, den skulle jo være så spredningsvillig at jeg sperret den inne – men hvor er den?

Tålamod, jente – det meste dukker opp til slutt. Men på Skyggepletten kommer ting som regel veldig seint. Om sommeren får deler av bedet en god del sol, men siden det ligger rett nord for hytta, så skygger hytta for den lave vårsola. Telen ligger derfor også lenger her, selv om jorda akkurat her ikke er spesielt leirholdig.

Skyggepletten

15. mai 2018: Jeg hadde satt ned løk av to anemone høsten før, men den ene (Anemone Coronaria Caen) begynte å komme med blader allerede i oktober 2017 og den klarte altså ikke vinteren. Dermed står jeg igjen med Anemone Blanda, men den var til gjengjeld riktig fin. Note to self: Ikke sett ned løker av anemone for tidlig (høsten varer stadig lengre på våre kanter).
17. mai 2018: Eric går sin obligatoriske 17. mai tur til Sørsetra på Krokskogen, for å spise vaffel, mens jeg steller bed. Skyggepletten fylt med jord for første gang. Har også plantet ut noen hjemmesådde sommerblomster, slik som Nictotiana Alata, Flittig Lise og Duftnattlys (sommerblomsttypen)
28. juni 2018: Duftnattlys (Oenothera pallida) var ingen suksess i dette bedet. Muligens var det pga. den varme, tørre sommeren vi hadde, muligens sto de i feil jord. Uansett, de få blomstene jeg fikk var riktig pene. Jeg liker den skjøre, papirlignende kvaliteten de har.
26. mai 2018: Min hvite løytnantshjerte, kjøpt året før, er fortsatt liten. Alt vokser langsomt i dette bedet (dessuten luket jeg litt av den ved et mistak. Unnskyld!). Hvit løytnantshjerte er uansett en av de vakreste plantene jeg vet om.
21. juni 2018: Høsten 2017 reddet jeg noen håpløst neglisjerte saxifraga fra det opprinnelige Fjellbed #1 (langt oppe i skråningen). De datt fra hverandre da jeg prøvde plante dem, men jeg hadde så mye skyldfølelse at jeg satt ned hver bidige rosett, uansett hvor død den så ut. De kommer! Både disse rosa og de hvite jeg har satt i en bergsprekk rett ved, så man skal aldri gi opp (PS – det som ser ut som en død mus til venstre i bildet, er altså mose).
26. mai 2018: Og hvit Fagerfredløs dukket opp til slutt, med 8 skudd (ett lite et) – og det begynte som to året før. Så, ja, spredningsvillig og jeg er glad den er sperret inne.
17. mai 2018: Det Skyggeste Bedet, som jeg kaller det, rett bak hytta er en utfordring. Jeg har prøvd flere planter her – som skal tåle en del skygge – men det er ikke så mye som trives. Vinterglans klarer seg bra, selv om den ikke har spredd seg stort. Myske klarer seg også fint, men ditto. Kanskje de bare trenger litt tid på å etablere seg. Jeg har flyttet flere planter vekk fra dette bedet i håp om at de skal klare seg bedre annetsteds. Til slutt finner jeg sikkert noe som kan bli boende.
29. mai 2018: Flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) har fått blitt stående ettersom den kommer med en del blomster hvert år, men plantene har ikke blitt noe særlig større. I bakgrunnen, myske som nå blomstrer.
26. mai 2018: Hengeseljen Kilmar får gjerne være med både ved omtale av Bekkebed og Skyggepletten. Grenene hans vokser som et uvær og han må klippes et par ganger i året. Nå er han nyklippet og stelt. Jeg satt de avklippede grenene i potter – det har jeg også gjort før – men mens jeg hører fra andre at det å sette stikling fra selje er det letteste i verden, bare stikk dem i jorda… Jeg har ikke fått en eneste stikling fra Kilmar til å overleve så langt.

Surjordsbedet

Dette bedet er gravd ut av en enorm leirehaug – dvs. det er i sin spede begynnelse. Jeg gravde ut en del i 2017, men i 2018 skjedde det nesten ingenting her. Jeg gjorde noen forsøk på å utvide bedet, men etter uker uten regn var leirehaugen steinhard. Selv om jeg hoppet på spaden klarte jeg ikke komme gjennom øverste laget en gang, så det var et fåfengt prosjekt. Dermed begynte en del av det området som var utgravd i fjor å gro igjen av ugress, bortsett fra stripen bak gigasteinen/berget, som ble beplantet med bl.a. hortensia og en rhododendronpinne (stikling) i fjor, den stripen ble noenlunde stelt. 

2. august 2018

Hortensiaene blomstret fint denne sommeren, vi må ha gitt dem nok vann, dessuten var de kanskje litt beskyttet for tørken bak gigasteinen sin. 

2. august 2018
Nyanskaffelser: Vi plantet ut to selvsådde riddersporer, hvorav en var særdeles pjuskete (vi sådde flere, men de andre frøene ble det aldri noe av). Ikke særlig stor ennå, men med pene blomster. Dessuten kjøpte vi en lilla ridderspore som var høy, men som ikke kom med blomster dette året. 
15. sept 2018: Rhododendron-pinnen har begynt å vokse og har ambisjoner om å bli en busk…

Denne tørkesommeren var blomstringen ute av lage for flere planter, blant annet for denne rhododendron-stiklingen som valgte å blomstre i september – man kan bli nervøs av mindre. Denne ble forøvrig flyttet fra Skyggepletten året før fordi den skulle være rosa, og på Skyggepletten vil jeg helst ha hvite blomster. Så viser det seg at denne er hvit. Jaja….

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s