Næmen, har vi allerede kommet til fjorårssesongen, sa hun sarkastisk. 

Jeg har nevnt tidligere at Vedutten helst skriver i vinterhalvåret – ikke mens hagen virker! Da er man for opptatt med å grave og slikt. Uansett, det var aldri meningen at Vedutten skulle havne såpass på etterskudd som vi er nå. Det bør ikke være så viktig. Det er utviklingen over tid som er viktig, hvordan forvandle en steinrøys til en hage – spesielt når man ikke har peiling og ikke bruker mer avansert utstyr enn spade og spett. Dessuten er dette en hobby-/hyttehage.

2020 har vært rar for alle, også for meg. I begynnelsen av dette pandemiutbruddet måtte jeg jobbe ekstra mye, og ettersom jobbtidene normaliserte seg, ble det mer å gjøre i hagen, ikke minst – luke ugress fra meget forsømte bed! Jeg føler jeg har vært på etterskudd i hele år.

Uansett, dette handler om 2019. Og det var for oss en mager hagesesong på alle måter ettersom vi hadde andre prioriteringer. Min mor ble så svekket av Parkinson at hun måtte legges inn på sykehjem helt i begynnelsen av året. Mye av våren gikk med til å installere henne og følge henne opp på sykehjemmet, og ordne besøk til huset og hagen hennes de gangene hun og vi fikk til det. Hun døde 21. juni. Høsten gikk stort sett med til å tømme og selge huset, det var et stort hus med mange ting. Det var ikke mye tid til å tenke på noe annet. Fra 2017 og 2018 har jeg 60-70 sider med hagenotater, fra 2019 har jeg 18 sider. Så dokumentasjonen fra den sesongen bør være raskt unnagjort.

Vinter på Vedutten

25. desember 2018: Vi har hatt en kjempestor og gjenstridig maurtue på et sted hvor maurene blir ganske plagsomme. Eric har prøvd alle husholdningstriks som finnes samt de fleste maurmidler som er til salgs, men ingenting har virket. Siden vi nå hadde snø, prøvde han siste utvei – gressklipperbensin og å sette fyr på tua.
25. desember 2018: Det fungerte riktig fint. Det brant lystig.
25. desember 2018: Problemet var at det fortsatte å brenne relativt lystig. Det viste seg at maurene hadde bygget tuen sin rundt en stubbe som nå hadde tatt fyr (vi kunne jo ikke vite det, siden denne tua var enormt svær og dekket stubben helt). Det var aldri noen fare på ferde, det var snø og tele i jorda, men Eric tilbrakte uansett en god del av kvelden oppe i skråningen, sånn for sikkerhets skyld.
25. desember 2018: Sola er på sitt laveste og går ned midt over Finnemarka.

I år tror jeg det blir tidlig vår!”

Jeg vokste opp i et snøhøl, mellom Oslo og Drammen. Slik jeg husker det, hadde vi stadig vekk måkekanter så høye at de nesten dekket skiltene med gatenavn. Vi måtte regelmessig skyfle snø ned fra taket og av og til fikk vi lov til å hoppe fra taket og ned i den nymåkte snøen hvor vi sank til livet og knapt klarte å komme opp igjen. Vi gravde også ut snøhuler i all den nedmåkte snøen. En vinter lagde vi et kjempekompleks bestående av flere rom med ganger i mellom. På barneskolen, måkte de vinteren igjennom snøen opp i en etterhvert svær haug på midten av skoleplassen, hvor vi lekte Kongen på Haugen – ikke en ufarlig lek på noen måte, det gikk med noen armer og bein der. Før 17. mai ble haugen – som da stort sett besto av pakket is – forsøkt spredt utover skoleplassen for å smelte før nasjonaldagsfeiringen og gi plass til arrangementene som skulle avholdes. Det var ikke alltid snøen og isen smeltet i tide.

Det var før. De siste vel 20 årene har Røyken hatt mye mindre snø og mantraet fra min håpefulle mor har derfor vært: – I år tror jeg det blir tidlig vår!

Jeg har arvet den litt. Med mindre det ligger vanvittige mengder med snø (slik det gjorde våren 2018), tror jeg det skal bli tidlig vår. Og i 2019 fikk vi en tidlig vår, snøklokker og primula dukket opp allerede i februar. I midten av april var det så varmt og tørt at jeg begynte å bekymre meg for regn (traume fra sommeren 2018).

Men så hadde vi ikke bare ett, men to tilbakefall med frost og snø før midten av mai, med minusgrader flere netter på rad. Og jeg begynte å forstå hvorfor flere eldre slektninger av meg fører “værdagbok”. (De gjør faktisk det, og hvis jeg synes det er kaldt på en spesiell dag når vi snakker sammen – for eksempel mot midten av mai – kan de ramse opp hvor kaldt og evt. hvor mye snø vi har hatt på samme dato flere år tilbake). 

30. mars: Veldig begeistret for juleroser som blomstrer omgitt av snø og skare. Denne står på Skyggepletten (den på Sørpletten hadde flere blomster, men uten skare rundt).
17. april 2018: Utsnitt av planter som er ute og lufter seg for første gang. Vi sådde altfor mye, plantet ut altfor tidlig, og i bedene dukket det opp løkblomster også der vi ikke har satt noen. Intet nytt under solen, der, altså. Flere av pottene fra Osloleiligheten har ankommet hytta, andre har bodd her en stund, men innendørs. 182 potter på luftetur (vi endte på 208 tilsammen).

Fordi jeg skulle reise bort i tre uker fra 20. mai så satt vi ut en rekke planter til “lynherding” uken før dette. Og ja, vi forstår at “lynherding” er et selvmotsigende begrep, og flere av plantene våre (spesielt agurkene) fikk solskader. Vi gjør det vi kan gjøre. Vi er her som oftest bare i helgene og denne våren måtte jeg altså på jobboppdrag i utlandet, mens Eric hadde oppdrag i Bergen og andre steder. 18. og 19. mai ble dermed heroiske dager hvor vi plantet ut vel 150 potter – mange flere planter – til tross for at det fortsatt var svært kaldt om nettene. Noen klarte seg, noen klarte seg ikke.

Agurkene led lenge, men produserte faktisk veldig godt etterhvert. Hos oss har det vist seg at agurker har en fantastisk evne til å hente seg inn etter en dårlig start, de fikk nemlig ingen pangstart i 2018 heller. Tomatene klarte seg helt greit, jeg tror ingen av plantene døde, men de lagde færre tomater enn før og noen tomater smakte nærmest bittert, men det kan bero på noe helt annet.

17. april: Beisen har sprukket på sørsida av hytta og annekset i fjorårsvarmen. Eric fikser!

Brunsneglesommer )-:

Maikulde var dog ikke den største fienden. Flere av de utplantede smånurkene forsvant bare. Vi visste jo ikke det i midten av mai, men dette skulle bli en helt forferdelig brunsneglesommer for vår del. Mens vi tidligere har plukket kanskje 15-20 stykker på en kveld, var dette sommeren hvor vi ble totalt invadert og plukket bøttevis, flere enn man kan telle. Dermed sluttet vi også å klippe dem enkeltvis og gikk over til å bruke sterk saltvannsoppløsning i stedet. Mot slutten av sommeren prøvde vi Ferramol og det så ut til å virke.

20. april: Det årlige rituale: Vedlikehold av terrassen ved skifte av enkeltstående plank.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s