Jeg hadde altså liten tid til å gjøre noe særlig i hagen dette året, men Staudebedet klarte seg nærmest aldeles av seg selv.

7. april: Artisjokkene fikk et dekke av bark ved roten og ble påtredt grønne sekker høsten før. Da var de svære! Nå ser det ut som om de er aldeles borte, og riktig nok: Da vi tok bort sekkene var alt vissent og dødt. Greit nok, vi hadde egentlig intet håp om at de skulle overleve og nå får jeg mer plass til å plante nye ting (de tok i grunnen veldig stor plass…). De hjemmesådde stokkrosene i bakgrunnen har også blitt tildekket, men ikke den bak sommerfuglbusken (som ikke har blitt klippet ennå) fordi der kom vi ikke til for å tre på en pose senhøstes. Det spilte ingen rolle, de vokste og blomstret alle sammen.
7. april: Det blir helt klart tidlig vår i år. Primulaen var grønn allerede i februar, men blomstrer først nå – uansett, det er tidlig for oss i innlandet. Vi hadde også løksprett overalt! Det var i april. I mai fikk vi frost og sne x 2 – de ville ikke fly….
19. mai: Det ble altså ikke så tidlig vår som vi håpet på, men det er definitivt grønnere enn i fjor på disse tider. Sommerfuglbusken til høyre har blitt beskåret en god del, men på langt nær så mye som jeg gjorde året før. Det burde jeg kanskje ha gjort, den ble enorm!
19. mai 2019: Okei, det var en overraskelse. Artisjokken er definitivt ikke død, den skyter fra rota. Hvem skulle trodd det…? Spoiler alert: Høsten etter dekket vi ikke til noe som helst, og artisjokken kommer fortsatt så det suser våren 2020, så den er herdigere enn man tror.

Før mai-bildene ble tatt har jeg forøvrig “mulchet” noen av bedene (derfor ser jorda mye brunere ut på bildene fra 19. mai enn fra 7. april). Jeg bruker kompost blandet med hestemøkk som jorddekke, fordi det er det jeg har best tilgang til.

Litt om kompost og jorddekke. Slik gjør vi det.

Vi lager kompost i plastsekker, av alt ugress og kvist og kvas vi fjerner fra bedene, og lagrer det på bortgjemte plasser i to år. Jeg tar også sjansen på å kompostere en del rotugress, type løvetann og groblad, som vi har veldig mye av.

Første året, altså sommeren 2016, lagret vi mye “herp” etter at jeg hadde kuttet ned en del småtrær og kjørt dem gjennom en kvistkvern. Til tross for at jeg blandet inn litt jord, gressklipp og hønsegjødsel, så visste jeg at dette ikke ville vært brutt ned i 2018, men alt ble brukt til slutt allikevel. (En del havnet som nederste lag i kassen og pallekarmene i Kjøkkenhagen for eksempel).

Våren 2019, altså da jeg åpnet kompostsekkene fra 2017, så ble jeg umiddelbart litt skuffet ettersom det i de fleste av sekkene ikke var feit og fin jord, men heller litt ufin jord. Leireklumper hadde ikke blandet seg med sandholdig jord, det var en del kvist innblandet her og der – se på spirende artisjokkbilde ovenfor – og det gjenstridige bekkesivet som jeg klipper ned en gang i året, nekter å kompostere seg.

Uansett, vårt motto er at vi må bruke og forbedre den jorda vi har, så jeg spredte komposten på en presenning, fjernet de største røttene og pinnene – samt et par hageredskaper (jøss, er det her dere har havna?) – blandet resten opp med hestemøkk og spredte det utover som jorddekke. Det gikk helt fint. Etter et par måneder var det meste borte, skjønt noe kvist ble jo liggende igjen.

Vi er velsignet med en stor kontingent av meitemark og jeg ønsker å mate dem regelmessig for å holde dem i vigør og bestanden oppe. Jorddekke skal selvsagt også hjelpe til med å forhindre ugress og uttørkning – det siste var en lekse vi lærte under tørkesommeren 2018 – jorddekke hjelper. Dessverre har vi sjelden nok kompost til å legge et tykt dekke overalt, så jeg må prioritere noen bed.

17. juni: “Veibomakeleie”. Vi har prøvd å så kjøpefrø fra akeleie et par ganger, men selv om spiringen har vært grei nok, har vi ikke hatt noen særlig suksess etter utplantingen. Det må ha vært høsten 2017 at Eric gikk og så på en kraftig tue med blomster langs stien ned fra E16, som han synes var veldig fin. Senhøstes overrakte han meg så en kvast med nedvisne blomster, men med frøkapslene på. De kaller vi altså “Veibomakeleie”, vi har sådd dem to-tre steder og de har vist seg svært levedyktige. Det var en positiv overraskelse at de kom i tre ulike farger. Vi trodde alle ville bli mørkblå, slik ville akeleier oftest er.
17. juni: Hagestokkrose sådd fra frø og plantet ut året før. Jeg blir bare så imponert over hvor store planter sådd fra et lite frø kan bli, men skal den begynne å sette blomster snart?
14. juli: Våre tre hagestokkroser satt blomster i fleng, ingenting å si på det, men det som imponerte meg mest var hvor høye de ble, godt over 2 meter. Dette er “Nigra” og som mange andre liker jeg mørke, nesten svarte blomster – på bilder. Men i hagesammenheng har blomstene en tendens til å forsvinne hvis man ikke setter dem mot en lys bakgrunn.
14. juli. Utover sommeren ble jeg bekymret over hvor svært alt ble i Staudebedet. Nesten alle våre planter vokste over evne denne sommeren og mange klarte ikke holde seg oppreist. Inkludert lavendel, som jeg klipper både høst og vår – den ble nesten en meter høy og ble liggende utover. Mange planter la seg også enormt ut i bredden. Jeg vet ikke hvorfor, de fleste av plantene mine får bare gjødsel en gang, på våren.
18. august: Nicotiana, sådd fra frø, har vist seg som en pålitelig “bedfiller” hos oss, men også her er det et problem at spesielt N. Alata blir så høy at den ikke klarer å holde seg oppreist (de skal bli 70-80 cm høye, våre er 120-130 cm). Burde jeg helt slutte å gjødsle for å unngå at plantene blir så høye at de bare ramler overende?
14. juli 2019: Sørlige del av bedet – før plantene begynte å legge seg flate. Artisjokk kan skimtest foran iriser.
14. juli: Fremre del av Staudebedet består av et tynt lag med jord over berg. Her vokser bergknapp, takløk, kryptimian (som skal flyttes ned mellom tråkkhellene i stien gjennom bedet) og slikt. Deler av bergknappen skal etterhvert opp i Fjellhagen, for å dekke de mest ulendte områdene. Bergknapp i full blomstring er et vidunderlig skue og elsket av humler.
14. juli. Fortsatt fremre del, men litt større utsnitt: Nærmest fotografen, en engnellik hvit/rosa som har vært med oss nesten fra begynnelsen. Det var en av de første plantene vi fikk fra mamma. Den sto opprinnelig helt fremst i bedet, hvor det var for skrint, selv for den. Den trives mye bedre på sin nye plass, selv om forskjellen bare er kanskje 3-4 cm i jordsmonn (og antakelig litt mer vann ettersom bedet skråner den veien). Bak denne, en annen engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”) som vi har sådd fra frø.
18. august 2019: Vi pleide å ha to sommerfuglbusker i dette bedet, ved en inkurie (vi hadde en og fikk en til, og ett sted måtte den stå akkurat da). Høsten før flyttet vi en av dem, og det betydde at den gjenværende fikk mye mer plass og det utnyttet den til fulle. Den ble enorm! Og skygget for alle planter til venstre for den…. (Høstfloks til venstre blomstrer litt, bare på trass). Vi hadde besøk blant annet fra England denne sommeren, og de ble ikke veldig imponert. Der i gården brukes sommerfuglbusker til å pynte litt langs jernbanelinjer, omtrent slik lupiner ble brukt av Veivesenet til å pynte langs veier her til lands. Men vi var ganske imponert. Og litt betuttet. Skal hele bedet bli overtatt og definert av denne busken?
18 aug: En ting er at den er så høy at jeg ikke klarer å klippe av døde blomster, det får så være. Men busken er jo nesten like bred som den er høy og tar veldig mye plass og mesteparten av solen fra hele utvidelsen av Staudebedet jeg gjorde i fjor. Jeg har jo også lest at det er vanskelig å få sommerfuglbusker til å overleve på våre kanter (H4), så jeg tenker jo at jeg får glede meg over den, inntil vi har en skikkelig frostvinter uten snø som tar livet av den. (Men fortsetter den å bli så svær, så må den nesten ut av dette bedet).
25. august. Det er ikke bare buddleia som tiltrekker seg sommerfugler, det gjør i høy grad også lavendel.
14. juli: Vi er bare halvveis inne i sommeren, men i den nordlige delen av bedet krangler alt og alle om plassen og det ser bare rotete ut. Høsten før sto alt i pent og pyntelig avstand fra hverandre, jeg pleide tom. å ha en snarvei gjennom bedet her. Innimellom her står den en salvie som pleide å være staut og riktblomstrende, gudene vet hvordan den har klart seg. For ikke snakke om de kuletistlene jeg hadde sådd og plantet ut her et steds, mens det fortsatt var et åpent rom. Til venstre i bildet – en vanlig, vill oregano jeg ikke vet hvor kommer fra. Ett av de ugressene jeg ikke lukte på forsommeren fordi jeg ikke visste hva det var og den kom opp så fint og tett som om den var noe jeg hadde plantet. I det jeg forsto hva det var, så hadde den fine lillarosa blomster som humlene elsket – og jeg elsker humler – så da ble den stående for denne sommeren. Oregano blir forøvrig svær når man setter den i vanlig hagejord.

Jeg må helt klart grave opp og dele planter neste sesong, ettersom flere har vokst til dobbelt størrelse og delvis tar livet av sine naboplanter. Men jeg vet ikke hvor jeg skal sette dem ennå. Mamma advarte meg mot dette, men jeg trodde henne selvsagt ikke. Jeg trodde utfordringen med for store planter og hvor plassere dem tilhørte dem som hadde dyrket hage i 20 år, ikke at dette skulle bli en hodepine etter bare tre sesonger.

Når skal nybegynnere faktisk begynne å lytte til erfarne hagefolk…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s