Jeg begynte å grave opp første del av Surjordsbedet allerede i 2016, men støtte på en gigasvær stein som jeg måtte innse ikke lot seg fjerne. Dermed måtte jeg nøye meg med å grave dypt bak denne steinen. Eventuelt så er det fjellutspring. Den fortsetter nemlig under Leirehaugen og ingen vet ennå hva som skjuler seg under den….

I 2017 startet jeg med friskt mot og fikk gravd ut noe av bedet også foran denne gigasteinen, samt beplantet sprekken bak med hortensia, rododendonstikling, og etterhvert lyng og ridderspore. Jeg gravde aldri særlig dypt i 2017, jeg strevde egentlig mest med å fjerne topplaget. Rotfjerningsansvarlig måtte flere ganger trå til med spettet for å fjerne røtter. Siden ingenting ble gjort her i løpet av tørke-/varmesommeren 2018, var her vegg-til-vegg med livskraftig og midjehøyt ugress sommeren 2019, året da det meste hos oss vokste over evne, også ugresset.

19. mai: Jeg har blitt veldig glad i lyng og tror jeg bør utvide surjordsbedet om ikke annet så for å få mer plass til lyng. Denne står bortgjemt under hortensia om sommeren, men blomstrer om våren – før hortensiaen kommer – så har da god plass til å vise seg frem. Blomstene er skinnende hvite på avstand, og jeg synes utrolig vakre på nært hold (Erica darlyensis, antakelig Snow surprise, ikke godt merket da jeg kjøpte den). Jeg har også en rosa (antakelig Kramers Rote) som også er veldig pen når den blomstrer, men ikke like friskt grønt i bladverket. Begge har vokst en del, men de har ikke plass til å vokse særlig mer der de står nå. De skal få bo under hortensia et år til, så får vi se. Ingen av dem ser forøvrig ut til å lide noen nød av å bo i sprekken bak steinen og under hortensia, så jeg kan også bare la de stå.

17. juni: Riddersporer på vei – og jeg må innrømme at jeg ikke visste hvor kraftige disse plantene blir. At de blir høye – ja, det visste jeg selvsagt. Men at de skulle breie seg slik? Disse er jo også bare småunger, knapt året. Det begynner å se ut som om vi må velge mellom ridderspore og hortensia i sprekken bak steinen. (Det blir nok ridderspore, dette hjørnet er relativt beskyttet for vind).
17. juni: Nå har visst riddersporene begynt å surre litt også, men jeg er temmelig sikker på at dette er vår hjemmesådde variant – Guardian Blue. Vi er veldig glad i blåfargen som synes godt også på avstand.

Så skjedde det at jeg i anledning min mors bortgang fikk en oppstammet hortensia paniculata fra jobben, hvilket jeg synes var meget omtenksomt. Som sjefen min sa: – “Du har jo en hage, så jeg tenkte dette ville være en bedre presang enn en blomsterbukett eller krans”. Hun har så rett! Også mamma hadde vært over seg av begeistring over slik omtanke.

En oppstammet paniculata er en primadonna som fortjener en synlig plass, hvor hun kan komme til sin rett. Samtidig blir hun lett topptung og bør beskyttes mot for mye vind (vi har tidvis kraftig vind). Jeg tok flere runder på tomta for å vurdere mulige beplantningssteder, og hadde også søsterens hjelp til dette. Vi ble enige om at det egentlig bare var ett sted hun kunne stå – i utkanten av Surjordsbedet, nær annekset. Vel, da var det bare å grave igjen da.

Ny utgraving

16. august. Her har jeg strengt tatt gravd ut en del tidligere, men denne gangen gravde jeg mye dypere. I bakgrunnen: Sparsommelig blomstring på hortensia i år. Tørkesommeren 2018 blomstret de begge noe aldeles fantastisk, antakelig fordi da ble de regelmessig vannet, dessuten var det varmt noe de øyensynlig likte. I 2019 må de fleste planter klare seg selv. 
18. august: Da er primadonnaen på plass. Det ble gravd dypt under henne, ganske i hvert fall, og hun har fått spesialtilpasset jord. Og hestemøkk. Alle våre planter får hestemøkk. Det mangler å slå ned en påle og binde henne til, i tilfelle kraftig vind.
16. september. Men gravingen fortsetter selv om paniculata er på plass. I bakgrunnen ligger gamle filleryer, noe som ser litt teit ut, men de har sin misjon: De hjelper til å holde ugress fra Leirehaugen unna bedet. Min mor pleide å spare på gamle tepper og pledd og slikt og bruke det som ugresstengsel når hun utvidet hagen og lagde nye bed. En vår kjøpte hun et fullt sett med nye dyner på salg, og brukte sommeren til å grave ned alle de gamle under stiene i den store kjøkkenhagen hun hadde. Vi tok med en del gamle tepper og slikt fra huset hennes da vi ryddet det for salg og vil bruke det under stier og plasser, eller som her – som et midlertidig stengsel mot Leirehaugen.
18. september: Da er bedet klart! Dvs. det er det selvsagt ikke. Det skråner for mye fra øst mot vest og jeg trenger mer jord for å heve bedet vel 10 centimeter i forgrunnen. Tråkkhellen nærmest, som ligger på noen gamle klær, skal ha jord ca. 2-3 cm opp på seg. Men nå har jeg ikke mer jord, så dette er så langt jeg kommer i år. Har dekket med aviser og et tynt jordlag for å holde ugress unna til neste år.
19. september: Samme bed sett fra en annen vinkel. Vindunderlig masse plass for å sette nye planter. Hvis jeg nå bare kunne bli flinkere til å fylle bedene mine, ikke bare grave dem ut.
18. september: Foran bedet er alt selvsagt bare kaos. Jeg tok en del av steinen jeg hadde gravd ut og stablet løst langs den muren jeg hadde laget. Det så faktisk ganske ryddig ut på avstand.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s