Koronaåret på Vedutten

Vi er alle enige om at 2020 har vært et ytterst merkelig år. I retrospekt – noe av det rareste var kanskje hvor fort vi tilpasset oss en helt ny måte å leve livene våre på, selv om dette skjedde nesten fra den ene dagen til den neste. For min del: Etter at hytteforbudet ble opphevet mot slutten av april tilbrakte jeg størsteparten av tiden fram til november på hytta. Jeg tror ganske bestemt at Vedutten har reddet min mentale helse.

Nesten 7 måneder på hytta… man skulle da tro at jeg har fått utrettet uendelig mye, men slik er det dessverre ikke. Jeg har hele tiden trodd at hvis jeg bodde i et hus med en hage, så ville jeg jobbe fra 8 til 4 og så kunne jeg gå ut og luke bed eller noe sånt om kvelden. Det viser seg at jeg har vent meg til en rytme hvor mandag til fredag er dedikert jobb, mens lørdag og søndag er dedikert hytta og hagen. Jeg har prøvd å legge inn slike ting som: ”Gå ut i hagen med kaffekopp om morgenen før jobb”; eller: ”ta lunsjpause og luke litt”. Men fra mai til november har jeg hatt færre enn ti lunsjpauser totalt – og det inkluderer de gangene jeg har måttet dra og handle mat midt på dagen fordi jeg har gått tom for frokost. Det har altså vært mye jobbing, men ikke i helgene: Da legger jeg laptopen i et skap og har helt fri.  

Jeg er litt skuffet over hvor lite jeg har fått utrettet, fordi Vedutten er jo et nyryddingsprosjekt må vite. Her må nye arealer erobres hvert år, her holder det ikke med litt luking og nyplanting. Ikke dette tiåret i hvert fall.

Apropos nyrydding: For rundt 25 år siden, hadde jeg et korttidsengasjement for Nasjonalbiblioteket hvor jeg lette gjennom papiraviser og scannet dødsannonser for ”vanlige” folk og lagde et stikkordsregister for dette. Ideen var at dette skulle bidra til at man ivaretok informasjon om levd liv for det gjennomsnittelige Norge, ikke bare de som var kjente. Det var mye nyrydding og nybrott som gikk igjen i dødsannonsene på den tiden. Blant de som gikk bort rundt 1995-1996 var det mange iherdige sjeler som hadde ryddet mål på mål for stein og røtter, i ulendt og ugjestmildt terreng – altså i de marginaliserte områdene som ingen storbonde vil ha – og de gjorde det uten maskiner, men ved hjelp av håndkraft, spade og spett. Jeg har tenkt en del på dem etter vi kjøpte denne hyttetomta med all den steinen. Forskjellen er selvsagt at de skulle dyrke mat i dette, mat de skulle leve av. Jeg vil gjerne erobre land, fjerne røtter og stein, men for meg er det en hobby. Jeg er ikke avhengig av å fø opp unger her. For noen helter de var. 

I år har det altså ikke blitt mye nyrydding, men noen utvidelser blir det jo alltid – det kommer vi tilbake til. 

På tide at noen realitetsorienterer denne våroptimisten….

Som kjent har jeg arvet min mors tilbøyelighet til å tro det blir tidlig vår. Nå har jeg to år på rad blitt grundig narret av dette. Hos oss var det ikke et snøfnugg på tomta i hele januar og februar. Vi hadde faktisk spiring i en rekke av bedene allerede siste helgen i januar, og vi utvidet i Kjøkkenhagen og jeg foretok den første blomsterbedutvidelsen i februar.

1. mars 2020: Så skjedde dette. Vi fikk godt med snø denne dagen og den ble faktisk liggende noen uker.

April måned var særdeles varm og tørr, med tildels mange-og-tyve grader og vi svettet da vi gjorde klar Kjøkkenhagen for sesongen, med tilføring av hestemøkk, gjødsel og bokashijord. Yr.no meldte om “stor brannfare”.

Så kom 1. mai med et nytt (skjønt mindre) snøfall. Her – overvintrede planter som står ute til herding – de ble reddet inn etter at bildet ble tatt.

Det er faktisk lurt å minne meg selv på dette – man kan ikke stole på våren i Norge. Utplanting av innesådde planter bør ikke skje før 15. mai, uansett hvor varmt og tørt det er i april. Du kan ikke stole på våren! Basta.  

15. mars: Vi hadde selvsagt store mengder med sådd (vi klarer rett og slett ikke stoppe å kjøpe frø, det er avhengighetsskapende). Men i år ble de fleste av småplantene flyttet til hytta etter prikling, hvor vi holder det kjølig når vi ikke er der. Dermed slapp de å lide seg gjennom en vokseperiode i en sentraloppvarmet leilighet i Oslo. Det utgjorde en stor forskjell. Dessuten kjøpte vi plastlokk til en av pallekarmene og satt ut en del av småplantene der. Det hjalp også veldig. (Det er mye lettere å bare åpne og lukke et lokk for herding, enn å bære ut utallige brett med planter). Rundt 1. mai, da vi hadde flere dager med minusgrader, fikk de en fiberduk over seg og jeg lot være å åpne lokket, og de klarte de seg storfint. Og jeg slapp unna med bare elleve turer med brett og potter som skulle ut-og-inn for herding.

12. april 2020: Det årlige herdingsritualet… men år skal vi ikke reise bort! All reising har blitt kansellert. Hvilket betyr at i 2020 ble plantene temmelig forskriftsmessig herdet – om enn over to ulike perioder ettersom vi hadde minusgrader i flere dager mellom 1 – 15. mai. Vi hadde sikkert noen solskader, vårsola på hytta vår kan være intens. Men sammenlignet med fjoråret, ble årets smånurk virkelig degget for. 

10. april: Marianne ønsket seg blomsterkasser til bursdagen – og får det! Eric har kappet og beiset.

18. april 2020: En fortsatt våroptimistisk Marianne prikler om planter på Vedutten.

Ellers ble selvsagt våronna forsinket ettersom hytteforbudet medførte at vi ikke kunne tilbringe påsken her. Men vi hadde to dagsturer og priset oss lykkelige over at vi hadde en hytte som lå såpass nærme der vi bor at det var mulig. (Og var enda gladere for at vi ikke hadde kjøpte hytte i Sverige, noe vi seriøst vurderte en tid.)

Til tross for dagsturer – idet hytteforbudet ble opphevet hadde vi vegg-til-vegg med ugress i bedene og jeg lå bakpå det meste av vårsesongen. Favorittbedene ble mulchet så lenge komposten fra 2018 varte. Jeg hadde flere forvokste stauder jeg hadde planlagt å ta opp og dele og sette ned andre steder, noen planter skulle også bare flyttes ettersom de tok opp for stor plass. Jeg tok sjansen på å ta opp og dele noen i mai, til tross for at det var vel seint, men et par større busker måtte vente til senhøsten og det meste til neste år. Det medførte noen omrokkeringer av planene, men utgjorde ikke et problem på noen måte. Ellers er det fortsatt slik at bedene mine er uendelig store mens jeg sitter i Oslo og planlegger hva jeg kan få plass til… og mye mindre idet jeg endelig kan begynne å plante ut.

Angjeldende ugress: Jeg skulle ønske at noen kunne opprette en ugressdatabase, med bilder av hvordan plantene ser ut tidlig på våren, fordi det er jo da de bør lukes. De aller fleste søk på ugress resulterer ofte i bilder av hvordan plantene ser ut som fullvoksne, med blomster og alt, men enda vanligere er at søkesvarene tyter på de samme fem-seks ulike sortene som vi alle kan allerede… rent bortsett fra at jeg ikke vet om jeg vil gjenkjenne kveke. Vi har sikkert 20-30 ulike typer ugress som er relativt vanlige på tomta vår – og et titalls til som bare dukker opp her og der. Flere ganger har jeg gravd opp tuer av ting jeg tror er ugress… men så er jeg ikke helt sikker, så jeg setter det i en potte bak hytta for å se hva de blir til. Tidvis har jeg en hel ugressfabrikk gående på nordsiden av hytta.

2. mai 2020: Jeg var egentlig ikke så veldig glad i perleblomst, men Eric liker dem godt og de er selvsagt svært lette å ha med å gjøre, så vi har dem et par steder. De trives tydeligvis også, fordi de sprer seg. I 2020 var for øvrig perleblomstene spesielt fine, med en dyp, fin blåfarge som syntes på lang lei, så nå begynner jeg å like dem jeg også. I påsken fylte jeg verandakassene i Oslo med en blanding av perleblomst og lave påskeliljer – jeg måtte jo gjøre noe som minnet om haging. Etter nedvisning ble de senere flyttet til Vedutten, men jeg kan faktisk ikke huske hvor jeg plantet dem hen. Vi får se hva som dukker opp hvor neste år

Ellers sto mye av året i VA’ens tegn, mer om det senere.