I hvert fall når det gjelder flytting og deler av stauder.

Staudebedet var det første bedet jeg gravde ut på den steinete tomta vår. Det har fått en årlig utvidelse siden 2016 – men ikke i 2020….. rent bortsett fra en liten stripe i sør og et lite “utenpåbed” i vest i forbindelse med at vi begynte å legge grusstier (mer om det i et annet innlegg). Ikke ble Staudebed Nord som var fjorårets store utvidelse fylt med planter heller. Jeg er generelt flinkere til å begynne på ting enn å avslutte dem.

19. april 2020: Vårbeskjæring av sommerfuglbusk: Veldig dårlig kvalitet på dette bildet, men jeg hadde allikevel lyst å vise hvor mye som kappes bort av vår største sommerfuglbusk hvert år. Hver gren har mange kvister, så de egner seg som klatrestativ for eksempel for sukkererter og bønner. Men grenene er ganske sprø, og varer bare en sesong. Jeg pleier å sortere ut noen grener til klatrestativ, større grenkapp blir lagt ved siden av vedstabelen til tørking og brukt som opptenningsved utover høsten, og en del går selvsagt i komposten.
25. mai: Gjensyn med artisjokkplanter – for andre år på rad – til tross for at dette er H4. Denne vinteren hadde vi ikke dekket dem til en gang. De tar altfor stor plass der de står, så jeg prøvde å grave opp en og flytte den til Staudebed Nord. Jeg tror ikke det er å anbefale. Det er en tistelplante, så den har pælerot, men den jeg gravde opp hadde en meget avansert variant: Først en veldig bred rot som lå rett under overflaten, og så fire pælerøtter som skjøt ned fra denne. De fikk jeg ikke opp uten å bryte dem av. Jeg regnet med at jeg hadde tatt livet av planten, men satt den nå ned på sin nye plass allikevel, uten mye håp om at den ville overleve. Og den sturet lenge. L-e-n-g-e…. Kastet de nederste bladene og alt. Men utover høsten kom den seg, så jeg pakket den inn i bark og hestegjødsel før vinteren, og kanskje den overlever enda et år?
26. august: Vi har faktisk ennå til gode å spise noen av artisjokkene våre (hos oss blir fruktene også ganske små). Men vi synes blomstene er veldig kule. Jeg liker også bladene og formen på planten og synes de kler de steinete delene av tomta. Jeg hadde fått det for meg at artisjokker var nøysomme planter, men der har jeg tatt feil, gitt. De vil ha masser av kompost og næring. Uansett, nå har jeg satt mine i en steinrøys. Riktignok har de fått en dedikert grop med næringsrik jord, men like fullt står de i en steinrøys. De kan ikke komme å klage på dårlig drenering i hvert fall. Hvis det er bladene og fasongen man liker, så er de også ganske greie å så fra frø, og så har man glede av dem en sommer i det minste. Med tidlig (innendørs) såing får man også en blomst eller to.

Massakre i Staudebedet

I fjor ble det et problem at flere av plantene mine vokste seg så altfor store, ikke minst hestemyntene. De dekket over andre planter som så ikke fikk sol. Minst to lavendel døde. Jeg hadde nyutplantede småttinger sådd fra frø jeg aldri fant ut av hvordan det gikk med nedi blant alt bladverket. Alle hestemyntene mine fikk også meldugg så det suste.

Øverst på vårplanen for 2020 sto det derfor: Grave opp og dele/flytte planter i denne delen av Staudebedet. Men så kunne vi ikke være her noe særlig i mars og april pga. Korona, så hadde vi minus-grader hele første uka i mai, så kom det noen uker med altfor mye å gjøre på jobben… og så gikk jeg og kjente på at nå var toget gått egentlig – jeg rakk det ikke – plantene er for godt i gang for sesongen…

Det er litt med haging som med oppussing. Første gang er man veldig nervøs og tenker… dette kan jeg jo ikke, har aldri gjort det før, tenk om jeg gjør feil… Man blir tøffere etterhvert, og det meste kan gjøres om. Å grave opp planter og dele dem opp i flere deler med spade… vel, det er alltid tøft for en plante, på feil tidspunkt kan det sikkert være skjebnesvangert, men det viser seg at mange planter er utrolig flinke til å hente seg inn igjen. Så selv om det var blitt lovlig seint, så gikk jeg løs på 4. kvadrant og gravde opp og delte alle de største plantene mot slutten av mai.

26. mai – etter massakre i Staudebedet. Det var lovlig seint, men det hadde altså ikke vært tid før. Plantene hadde vokst seg for store for flytting/deling. Hestemyntene var nesten en halvmeter, så det ble en god del brekkasje og jeg var på det rene med at jeg antakelig hadde ødelagt blomstringen for denne sesongen, men det fikk så være. Plantene ble delt i flere deler, en del satt ned igjen og resten satt i potter nord for hytta enn så lenge og noe gitt bort. Jeg gravde også opp og delte en høstfloks som i sin nåværende posisjon endte opp bak sommerfuglbusken utover sommeren og derfor ikke fikk nok sol. Blir ikke god høstblomstring av slikt.

Siden jeg først hadde gravd opp disse plantene, fikk jeg plass nok til å manøvrere rundt og grave opp litt mer stein før jeg satt dem ned igjen. Det er ganske utrolig hvor mye stein som dannes hele tiden. Stein stiger med tele og slikt, man vet jo det. Noe kom også fra et lite berg som stikker opp i dagen – en gedigen stein på høykant som jeg bestemte meg for å la ligge da jeg gravde ut bedet første gang. Denne ligger og kalver småstein hele tiden, men så lenge de er små er det sikkert bra for bedene så mye leire som jeg har. Jeg endte uansett med å fjerne flere bøtter med stein. Alt som kan forhindre at jeg kan sette en spade i jorda.

Jeg fikk også fjernet de døde lavendlene, forsikret meg om at minst tre av mine seks kuletistler ser ut til å ha overlevd inne i bladhavet, samt at en av mine fineste salvier, som ikke klarte å blomstre i det hele tatt i 2019, nå så ut til å komme fint.

En kort stund tenkte jeg også….Nå har jeg et tomrom i bedet! Hva skal jeg plante her?

2. august: Det tomrommet varte selvsagt ikke lenge. Hestemynte trives rett og slett for godt her. Dessuten får de fortsatt meldugg utover høsten. Jeg liker blomstene, og humlene elsker dem, men de tar for mye plass. Jeg beholder de rød (Jacob Kline, som også er kjent for å være melduggresistente), og så får jeg flytte de resterende lilla. De jeg gravde opp i vår er satt på Østbredden, så få vi sjekket hvor godt de liker fuktigere områder. Neste år prøver vi noen oppe i solsvidde, steinete skråningen.
De store bergknappene (Oktoberbergknapp, Evigbergknapp) tegner til å bli spektakulære ettersom dette er det første året de ikke har blitt totalt beitet ned av rådyr i oppveksten. Rådyrene begynte å spise på dem utover høsten, men rørte ikke blomstene og bare niblet forsiktig til bladene, så vi hadde glede av blomstene til frosten tok dem.
28. juni: Jeg har flere favorittsteder i hagen, men på bilder er det oftest dette utsnittet av den fremste delen av Staudebedet som ser penest ut, spesielt på denne tiden av året.
22. juni. Jeg er ikke flink med lewisa. De blomstrer aldeles overdådig ett år eller to, og så vil de ikke mer. Til trøst så har jeg takløk (sempervivum), de gir seg ikke. Hver blomstring betyr at akkurat den takløken dør, men de lager nye barn hele tiden og danner fort et teppe. De trenger nesten ingen ting, dvs. de må ha veldig god drenering. Her står de på kanskje 5 cm jord oppå berg som skråner litt slik at vann kan renne bort. Jeg vet ikke om man må klippe bort blomstene etter blomstring, men jeg pleier å gjøre det ettersom det ser penere ut. Jeg synes også rosettene er veldig pene, men de er selvsagt små og man må lene seg inn for å se dem ordentlig.
23. juni: Peoner er manges favorittplante. Denne ble flyttet fra en annen hage og plantet høsten 2019. Mange har hørt at peoner ikke liker å bli flyttet og at de kan surmule i flere år før de blomstrer igjen. Vel, denne blomstret i hvert fall året etter og jeg har hørt flere si at denne vrangvilligheten fra peoners side er overdrevet. Jeg har en til som står litt lenger bak i bedet, men den ble beitet ned av rådyr tidlig i sesongen. Rådyr som beiter på peoner… det betyr skuddpremie, sant?
Dessverre varer blomstringen ganske kort for peoner, og de har en tendens til å kollapse med vind og vær, så det er greit å støtte dem opp allerede tidlig på våren mens man kommer til. Og ikke sette av altfor mye plass til dem. De har flotte blader, men store deler av sesongen vil de være bakgrunn i bedet.
15. juni: Vi har ipomoea i Staudebedet også, som klatrer mot annekset. Fortsatt forelsket i de blå.

Stokkroser

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg ikke forstår meg på to-årige revebjeller/digitalis, ettersom de vitterlig blomstrer igjen og igjen, ikke bare én gang. Slik er det også med stokkroser hos oss, hvor vi nå har blomstring på tredje året. De svarte (Nigra) har blitt noe lysere med årene, men det synes jeg er fint. De selvsår seg også, på de rareste steder. Vi har minst 5 kraftige rosetter i den steinrøysa vi kaller Staudebed Nord. Og vi som trodde stokkroser var vanskelige å få til.

I 2020 fikk vi problemer med rust, noe som i stokkrosesammenheng betyr at de er infisert med soppen puccinia malvacearum. Vi hadde også rust på de lengstkomne av de selvsådde. Jeg har ikke klart å finne noe annet råd enn å klippe av alle befengte plantedeler, hvilket betyr at våre stokkroser etterhvert sto igjen med bare stengel og blomst, ingen blader. Vi gir dem en sesong til, altså hvis de kommer igjen. Men skal de fortsette på dette viset, så må vi bare kvitte oss med dem. Vi kan ikke ha bedene våre fulle av sykdomsbefengte planter.

11. august: Stokkrose Nigra som med årene har antatt en noe lysere farge.
28. juni: Iris Hollandica (og ser man godt etter skimter man to artisjokkfrukter i forgrunnen). Disse er satt ned innenfor en rot som ligger delvis i dagen, men har satt enormt med sideløk og har ikke plass lenger. Jeg gravde opp alle sammen, tilførte hestemøkk og beinmel i jorda, og satt ned igjen rundt 20 stykk i håp om at de da har nok plass de neste 2-3 årene.
Dermed hadde jeg en bøttefull med ekstra irisløker. Ca. 30-35 ble satt i Lillebedet, men jeg hadde fortsatt over 60 igjen. Tenke…. Det endte med at jeg plantet dem i de største plastpottene jeg har som jeg så gravde ned i et par andre bed samt ga bort en del. Poenget med å grave dem ned i potter er at de blomstrer ganske tidlig og bare i 2-3 uker. Men så skal de stå og visne ned ganske lenge, og etterhvert er ikke bladene spesielt pene. Nå kan jeg grave opp pottene, og så kan de stå og visne ned et sted utenfor bedet. 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s