Bed “helt ferdig”? Tja. Skyggepletten er på vei, Sørpletten derimot…

Etter fire år har jeg altså omsider kommet til den erkjennelse at jeg må bruke tid på å gjøre bed “helt ferdig”. Det er ikke det at jeg ikke vet at bed trenger en viss basisstruktur, jeg har bare ikke prioritert det før. Jeg har nå gravd ut minst 10 store bed, litt avhengig av hvordan man teller. I hagedatabasen min opererer jeg også med “underbed”, slike som “Fjellbed #1 og #2”, og Staudebed Nord – som må være på minst 20 kvadrat – regnes som et “underbed” av Staudebedet. Poenget er at alle bedene mine er store – og dermed blir det enda viktigere at basisstrukturen er på plass.

Skyggepletten har vært en utfordring siden jeg gravde ut bedet, hovedsaklig i mai 2017. Det består av to deler, naturlig delt av et berg i midten. Delen nærmest hytta får knapt nok sol ettersom dette ligger på nordsiden, og det er forsåvidt greit nok – da vet man hva man har å forholde seg til. Den bortre delen får derimot mye sol fra mai og utover, og allikevel har jeg strevd med å få planter til å trives her.

Planen var å fylle den mest solrike delen av bedet med hvite blomster, ettersom de synes godt i skumringen og vi kan se ned på dette bedet når vi sitter på Kveldssolterrassen. Jeg må ha prøvd minst 20 ulike planter her, både stauder og sommerblomster, av typen som skal tåle en del skygge og de færreste trives. De lever og blomstrer litt, javisst, men de hverken vokser eller strutter. Så fra 2021-sesongen gir jeg offisielt opp hvitblomstring og satser på bladverk i ulike nyanser av grønt og antakelig noe broket hvitt. Mine alunrot bør også forberede seg på flytting.

Den Skyggeste Pletten

I 2020 rakk jeg bare å gjøre ferdig delen nærmest hytta, skjønt jeg begynte allerede i februar….

15-16 februar 2020: Tidlig vår = tidlig utvidelse: Jeg skulle egentlig bare reorganisere murene, jeg synes aldri de har vært spesielt pene. Men jeg ville gjerne også plante noe foran berget mellom bedene, og der var det mindre jord enn jeg trodde. Så jeg endte med å utvide Skyggeste Pletten. Gravde renne, flyttet og gjenbrukte en del av steinene, men de var ujevne og vanskelige å stable, så lette opp noen til fra andre deler av tomta (jeg har steinhauger overalt!). Gjenbrukte det av jorda jeg hadde spadd opp, gress- og mosetuster – med ugress og alt – og stablet det opp-ned bak den nye muren.  Så fylte jeg på med et par sekker med brukt jord fra Kjøkkenhagen og litt bokashijord.

Alt det visne bakerst er myske, forresten, Galium odoratum. Den trives fint her på Skyggeste Pletten og klarer seg uten stell. Jeg pleier ikke å klippe dem på våren en gang. Jeg bare rusker litt i bladverket slik at alle de nye skuddene som kommer opp skal få litt luft. Da klarer de resten selv. Jeg har lest at de helst ikke skal ha nitrogenholdig gjødsel, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gjødslet dem noen gang. Men de har sikkert fått kompost og så får de jo næring fra alle de visnede bladene får man tro.

2. mai: Tidlig vår ble plutselig til veldig kald vår med frost flere dager rundt 1. mai. Nå er i hvert fall bedet nærmest klart til ytterligere beplantning, skjønt jeg driver fortsatt og leter opp egnet stein til topplaget i muren. Eneste som står her nå er lungeurt, myske, japanvinterglans og to gudeblom som ikke viser seg ennå og som knapt har vokst seg større siden 2017, så det er mulig jeg flytter dem i 2021. Bak det mosekledde berget kan såvidt skimtes gulveis og noen få blå Anemone Blanda. De siste blir færre år for år, så trives øyensynlig ikke, skjønt man skulle tro plasseringen var ideell og de har fått litt beinmel. Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre med dem.

2. mai 2020: Gulveis var en av årets overraskelser. Vi fikk denne i gave i 2017 og hadde noen blomster på den da, men siden har vi sett noe til den, så jeg regnet med den tørket bort i 2018. Men “lo and behold” – her er den igjen! Hvem skulle trodd…

Og slik ser det ut når myske og gudeblom er i full blomst mot slutten av mai.

21. juni 2020: Jeg fylte opp bedet med bladgrønt i ulike nyanser utover sommeren. Hasselurt ble flyttet hit fra et annet bed hvor den har stått et par år uten å gjøre mye av seg. Skinnende mørkgrønn og pen tidlig i sesongen, så har den krøllet seg sammen og blitt brun, og ikke har den klart å vokse seg særlig større heller. Dessuten kjempet den mot altfor mye ugress der den sto (i utkanten av plenen). Vi får håpe den trives bedre her. Både japanvinterglans og hasselurt er eviggrønn, så da finnes det noe grønt i bedet tidlig på våren også.

Jeg har blitt veldig glad i limegrønne planter og hadde sådd 10 frø av “Hässlebrodd” (Milium effusum aureum), en pen lysgrønn gressplante som tåler en del skygge, for å plante langs kanten i dette bedet. Jeg fikk spiring på de fleste, men det meste viste seg å være ugress, og samme type ugress i alle pottene, så her har jeg vært uheldig med frøkjøpet. Jeg fikk til slutt én plante, noe jeg ble ganske furten over. Som trøst kjøpte jeg meg en limegrønn alunrot med så nusselige rosa blomster at de kaller den “Little cutie sweet tart”, men jeg skulle gjerne hatt mer limegrønt helt fremst. I 2020 gjorde limefarget praktspragle (Coleus) noe av jobben, og de er heldigvis vidunderlig enkle å ta stiklinger av. Jeg hadde også noen vårkjærminne (Omphalodes verna) til overs fra jeg gravde opp vel 6 kvadratmetre i Trapesen (senere innlegg), og et par tuer ble plantet her. De har ganske lyse blå blomster som også synes godt i skumring.

Bedet fikk altså noen flere planter utover sommeren enn det som vises på bildet over, men planen er nå at dette skal få stå å gro seg til, skjønt jeg vil prøve å få tak i noe mer lime-/lysgrønt. Antakelig vil bedet bli overfylt ganske fort, men jeg håper de ulike plantene klarer å holde hverandre i sjakk.

Denne sommeren plantet jeg en hvit klatreblomkarse foran berget i midten. Den klatret godt oppover berget og ble vel halvannen, kanskje to meter, med god blomstring, så det må sies å ha vært vellykket. Dessuten har jeg satt klatrebeinved (Euonymus fortunei “Emerald Gaiety” på begge sider av berget. Den skal kunne klatre på ru overflater.

Den solrike delen

Verre er det med den solrike delen av bedet. Her kommer jeg til å flytte alle plantene som ikke har gjort noe særlig av seg til nå: Bort med hvit løytnantshjerte, høstanemoner, storhjelm, dagliljer, til og med astilbe, og en rekke andre. Beholde: hosta, hvit storknebb, fagerklokke og revebjelle.

28. juni 2020: Utsnitt fra den solrike delen av Skyggepletten. Her har jeg etterhvert prøvd så mange ulike planter, ofte én av hver, at jeg har begynt å gå i surr og må sjekke hagedatabase og merkelapper for å huske hva som står hvor. Bare tull selvsagt, men det har vært for å sjekke hva som virker. Og det meste har ikke virket så godt. Mange planter som skal tåle/like en del skygge trives ikke særlig godt her, men det er også mulig at det har å gjøre med jordsmonn (sandholdig skogsjord) og at det er mange røtter i grunnen. Fagerklokke er relativt ny (plantet i 2019) og blomstret godt så den blir nok boende. Revebjeller er selvsådde småplanter flyttet fra Staudebedet og hit. De blomstrer et par uker senere enn i Staudebedet og blir lavere, hvilket kan være en fordel, fordi da holder de seg oppreist. Uansett, de blomstrer så de blir værende – så lenge de varer. Hvit løytnantshjerte blomstrer trofast år etter år, men har knapt vokst siden 2017 så bør flyttes. Hostaene mine stortrives her og har blitt såpass store at de bør deles neste år.

25. mai: En av kuriositetene er snabelkala. De er kule tidlige på våren, men så forsvinner de helt.

Hva jeg skal sette her i stedet har jeg ennå ikke klart å bestemme meg for. Antakelig prøver jeg meg på en lavere rododendron, selv om det blir nok en testplante. Jeg må ha noen busker som synes året rundt. Hosta klarer seg selvsagt overalt, men de forsvinner jo aldeles om vinteren. Jeg har en del alunrot stående i andre bed som sikkert vil klare seg fint her. I 2021 skal bedet i hvert fall gjøres ferdig og jeg skal slutte med alle disse “én av hver” plantene.

Sørpletten

Dette bedet var virkelig flott tørkesommeren 2018, med overdådig blomstring på slyngpetunia som vokste seg kjempestore og ikke ble spist av snegler, siden det knapt var noen snegler den sommeren. Siden har det bare gått nedover og jeg har heller ikke noen gode idéer for dette bedet.

20. juni: Tidlig på sommeren er det timianblomstringen som gjør bedet, plantet mellom hellene på stien opp til hytta. Vi begynte med noen få tuster, men etter noen år så har timian dekket alle flater og begynt å krype inn i selve bedet – selvsagt – til tross for at jeg gravde ned en sperring (den kryper over). Så langt er ikke det er problem, vi har gravd opp deler av den og gjenbrukt den andre steder.

20. juni: Veldig hyggelig å ankomme hytta på den tiden hvor timianen blomstrer. En av de tingene jeg har vurdert for å få struktur på dette bedet, er å plante en lav hekk til venstre for tråkkhellene, men da får jeg jo ikke lenger gleden av dette timianhavet på forsommeren.

13. mai 2020: Denne trioen står helt øverst på stien, ved inngangen til hytta, og det er like fint hver vår og bli hilset velkommen av hagepute, saxifraga og vårfloks.

Vi har også vært veldig fornøyde med våre hjemmesådde ipomoea på Sørpletten, og vil antakelig fortsette å ha ipomoea her enn så lenge. De selvsår seg også, men for å få tidligere blomstring så sår vi noen frø innendørs allikevel. De par første årene sådde vi dem tidlig i mars, men de spirer etter noen få dager og vokser fort, så nå har vi funnet ut at andre uke i april er passe.

Det er vel omtrent det som er bra med Sørpletten, og som skal forbli. Resten vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med. Et av problemene har vært en gullbusk (forsythia) som har vokst over alle støvleskaft (og som jeg antakelig burde beskåret oftere enn jeg har gjort). Fordi nesten alle forsythia jeg har sett har vært opprette, så trodde jeg i min enfold at det var den naturlige formen på dem. De må hatt for vane å beskjære dem kraftig der jeg vokste opp. Forsythia brer seg utover i alle retninger, og måtte derfor måtte den bort fra dette bedet. Den tok rett og slett for mye plass.

9. august: Dette var et beist å grave opp, og flere av røttene måtte kappes av. Men den kom opp til slutt og ble satt ned i utkanten av tomta, hvor den kan få breie seg, og lage buegreiner og slikt som den tydeligvis liker å gjøre. Nå trenger jeg en ny busk i dette bedet, men hva….

23. august: Som en kuriositet: Selvsådd ipomoea hadde slynget seg rundt nicotiana, så jeg klippet noen av dem og satt i en vase, og jaggu meg kom ikke ipomoea med nye blomster hver dag flere dager på rad.

Ellers kjøpte jeg meg en Choisya denne høsten og er veldig spent på om den overlever vinteren. Selgeren har merket den som H4, men den ser altså ikke ut som typen som vil like vinteren vår. Vi satt også ned vårblomstrende løk overalt, blant annet her på Sørpletten, med håp om at rådyrene lar dem være. Men i bunn og grunn er planleggingen av dette bedet en hodepine. Det blir antakelig erteblomst-wigwam i 2021 for å gi noe høyde til midten av bedet, og så håper jeg det dukker opp noen gode ideer i løpet av sesongen.