Fra potetdekke til sommerblomstdekke samt kanting og stier

Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.

Trapesen

Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..

2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her.

17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut.

11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.

7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der.

8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress.

2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).

5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.

Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.

Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.

Kanting og stier: Den pure begynnelse….

Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.

15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.

Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.

5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også).

Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering.

26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus.

2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse.

Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….

… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover.

2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien!
(Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).
 

2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år.

3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien.

24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?

3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget.

15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet.

15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine?

Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå.

4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.