Vi er dessverre fortsatt på forsinkede innlegg fra 2020. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan vi skulle lage stier, blant annet mellom to store bed, Staudebedet og Surjordsbedet. Når det gjelder det siste, så kom faktisk stien først, men når jeg først var i gang med å grave ut en sti, så gravde jeg likeså ut en utvidelse av Surjordsbedet i samme slengen. Det var uansett planlagt. Men først skal det handle om det opprinnelig Surjordsbedet.

Slik så øverste del av Surjordsbedet ut da vi forlot det høsten 2019. Fullt av muligheter og klart til beplantning. Men er det virkelig det? Nei. Her skal det legges på minst 10 cm med jord til for å dekke halvveis opp på hellen som ligger i forgrunnen. Dessuten, burde man ikke grave opp et bed foran dette?

Delen nærmest fotografen ble hevet med vel 10 cm (det ble en del trillebårlass med jord), og jeg flyttet noen planter hit utover høsten. Den borteste delen som ligger litt høyere, ble fylt med en del busker og noen stauder og er nærmest å regne som “helt ferdig”. Og så endte jeg selvsagt med å grave opp et nytt bed foran dette, det skulle jo bare mangle.

9. august: En av de positive overaskelsene dette året var sommerblomsten Nicotiana alata. Sådd fra frø og plantet ut i en større gruppe sammen med kornblomst i juni. Kornblomstene forsvant etterhvert, men Nicotiana vokste seg større og større til plantene utgjorde en formidabel busk med hvite blomster som skinte i skumringen. Vi har sådd N. alata før, men vi har ikke tidligere plantet så mange sammen, og det var tydeligvis det som skulle til. De utgjorde rett og slett et imponerende skue, spesielt om kvelden. (Om dagen hender det ofte at de henger med hodet og ser molefonkne ut, spesielt hvis det er mye sol, og så livner de til utover kvelden). De er veldig enkle å så fra frø, skjønt spirene er ganske sprø og brekker lett under prikling, men det ser ut som om de tåler det også. For rundt 30-40 kroner kan man altså få en kjempestor busk av velduftende hvite blomster, og fortsatt ha nok frø igjen for flere sesonger. I 2020 fant jeg også flere selvsådde frøplanter av Nicotiana fra 2019, både i Staudebedet og på Sørpletten, men jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere så de er ikke store på selvsåing, altså hos oss.
15. august 2020: Marianne er fast bestemt på å gjøre minst noen bed “helt ferdig” og har vært på handletur.
16. august: Det meste av innkjøpet havnet her. En del av Surjordsbedet er bortimot fylt med busker med ulike bladfarger. Japansk kristtorn i gult og grønt (Ilex Crenata Golden Gem og Convexa), Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii “Admiration” – jeg har denne i Velkomstbedet også, hvor den er fantastisk); og en høstberberis til som en burgunderød og knapt synes på dette bildet, men synes godt i virkeligheten. Dessuen en Leucothoes f. Little Flames som jeg håper vi overleve hos oss.

På bilde blomstrer også skogsøte (i blått) som jeg har flyttet hit fra et annet bed og som tydeligvis trives bedre her ettersom den knapt nok har blomstret før. Jeg har nettopp funnet og flyttet en til, så den sturer litt. Dessuten står det her en langbeint rododenron med variegerte blader, en dvergrododendron ble flyttet hit fra Sørpletten (Scarlet Wonder, verdens rødeste rododendron), dessuten min favorittlyng (Erica darlyensis), som ble gravd opp fra under en hortensia og satt hit så den kan spre seg enda mer. Denne har hvite blomster,

20. sept 2021: Samme del av bedet, men fra annen vinkel.
24. august: Utgraving foran bedet over – som vanlig – det er mye stein. Jeg gravde ut i loddrette striper og syntes jeg kom dypt nok etter bare to gjennomgravinger.
27. august: Dette er muligens den største steinen jeg har gravd ut hittil på Vedutten. Jeg mener den ligner en sfinks. Broren min mener den ligner den biten Obelix sparket av nesen på sfinksen. Det har blitt foreslått at jeg graver ned denne opp/ned – da blir den en fin flat stein i en mur. Men nei – denne vil bli liggende som en stimarkør og en statue i hagen.
27. august: Blomsterpause med Montbretia. Mamma pleide grave disse opp og overvintre dem innendørs. Jeg har ikke tålmodighet eller plass til slikt, men jeg fikk en av henne som hadde overlevd utendørs. Den ble behørig dekket til i fjor og overlevde denne vinteren i det minste. Jeg synes disse er kjempefine og håper de overlever flere vintre.
1. sept: Jeg graver fortsatt, nå på andre utraving. Men ikke for nærme ungarsk syrin på midten av bildet.
5. september: Da er det slutt for den store nicotianabusken, selv om den sikkert kunne blomstret en måned til. Den må opp fordi jeg må flytte en hortensia hit – det har blitt for trangt der den står.
20. sept: OK, dette ligner på sesongstart, jeg ser det. Ikke mye har skjedd i denne delen av bedet, rent bortsatt fra tilføring av jord, flytting av ett stykk hortensia, samt noen få stauder som står i utkanten. Tiden strekker ikke alltid til….
20. sept 2020: Men jeg tror dette har potensiale til å bli et veldig kult bed, når det bare er ferdig.
20. september: Som over, sett fra litt annen vinkel. Den nyutgravde delen ligger foran den delen med mørk jord på toppen. Neste år graver jeg antakelig ut den delen hvor all steinen fra årets utgravning ligger. Også bør vi gjøre noe med stien foran bedet. Det blir antakelig grus der også.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s