Fjellhagen – første del (2016 – 2021)

Jeg er en sånn person som når jeg ser at en bok er litt feilplassert i bibliotekshyllene, tar den ut og med møye sørger for at den blir nøyaktig riktig plassert i henhold til Deweys desimalklassifikasjon og alfabetisering. (Hvis den er helt aldeles feilplassert, tar jeg den ut og legger den på et bord slik at den senere kan satt på riktig plass av en fagperson). I et bibliotek er det viktig at bøker står nøyaktig der man forventer å finne dem, og et sluttresultat i flere filmer og romaner, er at man skjuler det man ikke ønsker at noen skal finne, ved å lagre det i massive arkiver med særdeles dårlig katalogisering og referansehenvisning.

Katalogisering er altså viktig for meg, kanskje en av grunnene til at alle store bed har egennavn. (Flere bed er til og med delt i underkategorier, og ja – jeg fører en hagedatabase over hvilke planter som står plassert hvor). Men ettersom hagen utvikler seg så kan det være nødvendig med en re-klassifisering i ny og ne. Vi har tenkt på Velkomstbedet og etterhvert Plata som en helt egen entitet, men ettersom Fjellhagen ekspanderer og overtar mer av det viltvoksende kaoset som var Skråningen, så blir det mer naturlig å betrakte dette som inngangen til Fjellhagen.

Jeg vet selvsagt at det ikke spiller noen som helst rolle for noen andre enn meg.

18. juli 2016: Slik så deler av Skråningen ut rett etter vi hadde overtatt hytta. Ikke lett å lage hage av dette, så det går langsomt fremover – men det går fremover. Vi har slektninger på besøk som er på jakt etter bær. Vi har fortsatt en del markjordbær på tomta, og søker også å frede noen områder for disse. Øverst oppe hadde vi også blåbær, men de plantene døde nesten tørkesommeren 2018 og siden har vi ikke sett bær der, skjønt blåbærlyngen lever så man kan håpe. Ellers har vi villbringebær og tyttebær.

14. juli 2016: Og slik så det ut når vi ankom hytta via gangveien. Platået i forgrunnen var der vi hadde vår første Kjøkkenhage (to pallekarmer) og som vi senere kalte Plata. Til høyre ønsket vi å lage et bed som skulle være det første vi så når vi ankom hytta, og i følge Erics bestilling “blomstre hele året”, altså et Velkomstbed. Det heter bedet fortsatt, til tross for at vi nå stort sett ankommer hytta andre veien, med bil.

13. mai 2017: Eric fjerner røtter av skrottrær fra det som skal bli et Velkomstbed.

20. mai 2017: Fordi røttene i det fremtidige Velkomstbedet er noen sabla beist som er urimelig tunge å fjerne, tar han innimellom en pause og fjerner noen lettere småbusker nær Plata og åpner slik opp et helt nytt område som etterhvert blir Fjellbed#1.

9. juli 2017: Eric spetter opp røtter, Marianne graver ut og fjerner stein. Men akkurat her var det slike urimelige mengder med skrotstein så det endte med at jeg bygget en mur i forgrunnen av bedet og rakte ned skrotstein bak denne muren. Det hadde blitt for mye å bære bort all denne steinen, dessuten – hvor skulle jeg gjort av den? Dette er altså det vi kaller Latmannsbed, og bedet består nesten bare av stein, med litt jord på toppen. Vi har siden bygget et Latmannsbed#2 ved siden av dette.

21. august 2021: Og slik så Velkomstbedet ut høsten 2021. Bedet gjennomgikk noen runder med utgraving før det var ferdig, og har også blitt planert ved å tilføre silt fra dammen og annen jord ettersom det opprinnelig skrånet for mye.

29. mai 2018: Bedet har faktisk blitt forsøkt beplantet slik at det blomstrer gjennom store deler av året. I forgrunnen (nivå 1) har vi lave puteplanter som blomstrer tidlig. De har trivdes og blomstret godt, og jeg kunne poste pene nærbilder av planter i full flor allerede 2018. Men zoomer man litt ut – slik jeg har gjort på bildet over – ser man hvordan det egentlig ser ut. Bakerst har vi satt eviggrønt bak støttesteiner for å holde jorda på plass. I den midtre delen strutter ugress som om de skulle få betalt – og ennå er det tidlig på året, så verre skal det bli.

I 2019 fjernet jeg enda mer skrotstein fra midtre nivå, samt tilførte silt og jord for bedre planering fordi jeg syntes bedet skrånte for mye. Den sommeren satt vi ut ulike sommerblomster, sådd fra frø i den midtre delen. Dessuten hevet jeg nedre del av bedet for å få plass til mer jord etter tørkesommeren 2018.

I 2020 gravde jeg opp eviggrønt fra bakre del av bedet og flyttet det til midten. Med en flatere profil på bedet syntes ikke lave krypeinere like godt, og dessuten trengte jeg et sted og sette høstasters som knapt nok blomstret i Staudebedet. Vi har mye sol på tomta vår, men høstasters blomstrer så seint på året at da skygger hytta for kveldssola der de opprinnelig sto. Dermed ble de flyttet til et sted som får sol så lenge det er sol, også i oktober – mao. Velkomstbedet. Det var siste sjanse for høstasters – blomstret de ikke da, måtte de ut.
Det var ikke lett å grave opp krypblåeinerne i denne fortsatt steinete jorda, noen røtter måtte kappes, men de klarte flyttingen finfint.
Villvinen er fra noen stiklinger vi i sin tid fikk fra mamma. Den klatrer stort sett meget veloppdragent oppover og dekker blant annet en furustubbe med dype røtter som klynger seg om en stabel av stein med litt jord i mellom – et område vi bestemte ville være for krevende å grave ut og fjerne. Da bedre å dekke hele stasen med villvin. Det hender villvinen prøver å krype bortover og inn i nabobedet (som vi kaller Ericbedet, Fjellbed #2), men det er ikke en spesielt krevende oppgave å løfte ut disse skuddene og lede dem oppover i stedet.

1. november 2020: Med flyttingen fikk vi endelig full uttelling på høstasters. Vi har to ulike typer, dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg. Vi skulle jo ha noe som blomstret “hele året”, eller så nær på som vi kunne. Denne blomstrer til frosten kommer.

28. august 2021: At solhatt skulle trivdes akkurat her var en overraskelse. Vi har flere planter sådd fra frø, som vi hadde plantet i ulike bed. Men de ble absolutt finest i den steinete jorda i Velkomstbedet. Dermed flyttet jeg flere planter hit i 2021, så nå har vi en hel gruppe. De selvsår seg også. En fordel ved å så planter fra frø, er at man kan gjenkjenne selvsådde småttinger.

Ellers står vår eneste japanlønn i dette bedet, en til vanlig grønn Garnet (Acer Palmatum Dissectum Garnet) som jeg fikk av mamma i 2018. Toppen brakk den snørike vinteren 2018/2019, men den har kompensert ved å lage flere grener som strekker seg langt utover i bedet og gjør seg svært godt med sine flikete blader. Den er plassert her fordi japanlønn skal være sårbar for vind, og vi har mye vind. Her står den beskyttet bak en lav bergvegg og har overlevd fint så langt. Nå dekker vi den heller ikke til om vinteren.

Japanlønnen får fine høstfarger, men i dette bedet er det intet som slår Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii). Dette har blitt en av mine favorittplanter. Den har røde blader med en smal lys kant ytterst på hvert blad, og tilfører farge til bedet fra sent april/tidlig mai, men blir intenst rød på høsten, hvor den nærmest lyser. Jeg har to av disse, og skulle gjerne hatt et par til, men såvidt jeg forstår har alt av høstberberis blitt svartelistet. Jeg vet ikke om svartelisting burde gjelde akkurat denne varianten som ikke virker særlig spredningsvillig. Jeg har aldri funnet en selvsådd plante av denne og den setter ingen rotskudd såvidt jeg har sett, i tillegg til at den vokser langsomt og ikke blir særlig stor. Uansett, da får jeg vel nøye meg med de to jeg har.

Plata og Fjellbed #1

Fra 2017 har vi gravet ut og laget bed flere steder i Fjellhagen, men platået vi kom til først når vi går opp stien fra plenen, var fortsatt udefinert og – igjen – et sted hvor det vokste store mengder med ugress utover sommeren, til tross for at her fantes da knapt noe jord. Trodde vi. Inntil vi prøvde å fjerne den.