Diktet “April” ble skrevet av Eric til en venn som bor i England og som beklaget seg over en overrumplende kuldeperiode i april måned i fjor. De av oss som har hage i H4, Norge, kan sikkert bytte ut april med mai. Jeg leser i avisene at langtidsvarselet tilsier en kald mai på Østlandet, dernest en våt og kald sommer. Akkurat nå lenges jeg etter regn. Vi har hatt én dag med regn siden 1. mars, og det kom ikke så mye da heller. I tillegg hadde vi dårlig snødekke i år. Enn så lenge har jeg holdt stand og ikke vannet noen ting, unntatt alle frøplantene som står i småpotter selvsagt. I morgen er det ikke bønn lenger – det må vannes.
En kald mai er dårlig nytt for oss som har slike store mengder med frøplanter vi så gjerne skulle fått plantet ut i løpet av de neste par ukene. Flere av dem begynner å vokse seg for store for pottene sine.
6. mai 2022: Et utvalg av våre frøplanter står til herding i pallekarm under lokk, for oss den absolutt beste måten å herde planter på. Vi har også mengder av småpotter stående innendørs som bæres ut og inn for herding når vi kan.
April
When sissies cry for spring time lost. While real men well know of the cost of exuber’nt folly planting seeds when winter still does evil deeds and muck up gardener’s planned compost.
As seedlings perish in the cold the gardener’s soul grows weak and old In agony he cries in vain the gods oblivious to his pain as frost once more takes frightful hold
But April frost a transient thing. King Winter has his final fling a losing battle with the sun. Then planting will again be fun. Eternal hope and dreams of spring.
Vi har en stor haug på tomta vår, som strekker seg fra plenen i Lavlandet og opp mot den berg- og steinfylte skråningen vi har ambisjoner om å forvandle til en fjellhage. Vi vet ikke hvor denne haugen kommer fra. Noe er selvsagt dannet av naturlig erosjon ettersom den tross alt ligger i bunnen av en bratt skråning. Men den er for stor og for kompakt i formen til å være dannet naturlig. Vi tipper dette har fungert som et deponi for masser fra andre steder på tomta opp i gjennom årene. Her kan jeg finne stabler med stein som ikke ser ut som om de har stablet seg selv. Kanskje fra man utvidet hytta? Mye av jorda her er svært leirholdig og uhyre tung. Mulig dette er fra man gravde ut dammen? Jeg har brukt leire herfra til bekkebedene, fordi den limer seg i vann og blir ikke vasket bort i flom. Innimellom finner jeg lag med sand, elvestein (helt klart ikke opprinnelig fra vår tomt, vi holder oss mest med skifer), plank, rent skrot slik som flasker, hermetikkbokser og ødelagt redskap samt jernskrammel og bygningsmateriale. Det verste er når jeg finner glasskår. Det tar så mye tid å plukke opp og fjerne dette.
13. juni 2017: Leirehaugen strekker seg som en ås fra plenen (Lavlandet) opp mot Fjellhagen. Det er betydelig brattere enn det ser ut på bildet. Her er det stedvis så bratt at det er vanskelig å stå rett opp og ned. Den fremtidige Mayaruinen er gravd ut fra punktet nærmest fotografen og skrått mot venstre.6. juli 2021: Bedet som såvidt kan skimtes til venstre i bildet ble gravd ut i 2020. Det gikk relativt fort i og med at jeg kunne grave ut bedet i loddrette striper og dermed kaste jorda fra en ny stripe ned i den forrige stripa. Det lå en del stein der – selvsagt – noen var også veldig store, men ikke berg. Utgravingen av dette nye bedet fra Leirehaugen ble påbegynt i mars, mens telen fortsatt lå på store deler av tomta. Det ble fort klart at her lå det berg nærmest oppe i dagen og at denne utgravingen derfor krevde en helt annen tilnærming enn den forrige. Dermed begynte jeg å tenkte på dette som en ruin som måtte avdekkes.
Det første jeg måtte gjøre, var selvsagt å flytte på den haugen med stein som hadde dannet seg fra fjorårets utgraving. Jeg har flyttet rundt på en del steinrøyser etter at vi kjøpte denne hytta i 2016, og de akkumulerer seg – nå ligger det en ny og større røys til høyre i bildet over. Jeg er derfor stadig på jakt etter måter å gjemme bort skrotstein på. Dernest måtte jeg finne fram en presenning jeg kunne kaste nyutgravd jord på, fordi nå måtte det meste av jorda fjernes for å kunne definere bedet, altså bestemme hvor mye av berget som burde ligge i dagen og hvor mye som igjen burde dekkes med jord. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet, for å se mulighetene. Jeg flytter gjerne på en stor stein, men vi trenger ikke å sprenge berg. Er det berg – eller stein av en slik størrelse at den ikke kan flyttes på – får vi heller planlegge bedet rundt dette. Det å kaste den oppgravde jorda på en presenning, betyr selvsagt at all jorda må flyttes på to ganger, men jeg har flyttet på jord flere ganger enn det.
8. juli 2021: Jeg har gått noen runder på dette med meg selv, men har kommet til at jeg skal prøve å renske berget midt i bildet for å lage en trappesti opp til Surjordsbedet ovenfor, dernest utnytte bergformasjonene til å lage tre etasjebed til høyre. Jeg har begynt å lage en mur for det nederste bedet slik at jeg kan kaste jord hit – i stedet for på en presenning – for å slippe å flytte jord flere ganger.25. juli 2021: Så da endte vi her. Trappestien i midten er dessverre ikke en spesielt god trapp, men den duger. Det er litt skummelt å gå nedover når det har regnet og er glatt, men man kan jo alltids ta turen gjennom Surjordsbedet ovenfor i stedet, der ligger det en sti av tråkkheller. Øverst og nederst i trappestien ligger det platåer dekket med skrotstein. Jeg ble kvitt en god del bøtter med stein på den måten, og ettersom den sprø skiferen vi har på tomta jevnlig brytes ned, kan jeg tilføre et par nye bøtter med stein årlig. Finfint! Teppene til høyre ligger der for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.
I stedet for sammenhengende beplantning, ble det altså tre mindre bed, til høyre, hvorav det i midten nærmest bare er en stripe. Å bygge muren til venstre, langs Surjordsbedet, var ikke lett. Det er temmelig bratt og resultatet ble ikke spesielt pent, men jeg klarer sikkert å få dekket det til med planter etterhvert. Helt øverst i trappen hviler deler av muren til det tidligere utgravde Surjordsbedet på leire, grå på bildet. Det ville blitt altfor mye jobb å fjerne denne, men jeg vet ikke helt hva jeg kan plante i denne loddrette leiren for å holde unna ugress.
Det å la deler av berget ligge i dagen er på ingen måte en enkel løsning. Det innebar at jeg måtte bygge flere murer – som jevnlig må vedlikeholdes – og jeg vil aldri klare å få trappen i midten helt fri for jord og ugress. Det øverste bedet er relativt grunt, det i midten er som nevnt bare en smal stripe, mens jeg i det nederste bedet kan plante det meste som ikke blomstrer altfor seint på året (da skygger hytta for ettermiddags- og kveldssola). Det hadde selvsagt vært lettere å bare dekke til alt med jord igjen, men det var noe med tripp-trapp formen på det avdekkede berget som tiltalte meg, så nå prøver vi på dette.
28. juli 2021 Mayaruinen sett ovenfra, dvs. bedene nærmest fotografen tilhører Surjordsbedet. 26. sept 2021: “Du graver, og graver, men hva skal du plante der da?” Jeg synes jeg hører mamma. Det blir en oppgave for 2022-sesongen. Enn så lenge huser øverste bedet en Spirea Thunbergii som egentlig er litt for sart for vår herdighetssone – her står den i det minste lunt og med god drenering. Vi ble advart på Vegge om at den kanskje ikke ville bære blomster, men jeg kjøpte den uansett fordi jeg likte bladverket. Kanskje ikke en særlig Maya-aktig plante dette, men hvis den trives her, blir den stående. Ellers tre små og ganske skrantne hostaer kjøpt for en billig penge på senhøsten, men de står kun til overvintring. Dessuten tok jeg en rekke stiklinger i løpet av sommeren som ikke hadde vokst seg særlig store ennå, så jeg tok ikke sjansen på å plante dem ut, men gravde ned pottene i stedet. Vi får se hva som klarer seg. 26. sept 2021: Ditto med det nederste bedet: Her står også en sart plante jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere, en Peppermyntebusk (Prostanthera cuneata).Den har overlevd hos oss en vinter, i et annet bed, men den var ikke super-happy og viste det ved å presentere flere døde greiner. Den blomstret ikke i år. Denne har jeg håp om å finne en plass til i Fjellhagen på sikt. Ellers – stiklinger til overvintring. Bedet i midten er veldig smalt og enn så lenge står det her småplanter av rosa hengebrudeslør samt krypesåpeurt sådd fra frø til overvintring.10. okt 21. Året før fikset vi en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. I 2021 utvidet jeg denne til å løpe langs Surjordsbedet og ned til plenen langs Mayaruinen. Det var fint å ha en gressti opp mellom bedene til annekset, mer hytteaktig. Men det vokste uhyggelig mengder med høyt ugress her, som spredte seg inn i bedene og i tillegg fikk alt til å se rotete ut. Jeg har skavet av gress (og lagt i blå sekker for gjenbruk; vi blir visst aldri kvitt blå sekker med jord samt steinrøyser, begge deler synes på alle bilder). Dette ble også en anledning til å bli kvitt skrotstein, for å erstatte volumet som forsvant med gress og røtter. Jeg la på et godt dekke av slike og det så etterhvert ganske fint og rustikt ut, men ville aldri ha holdt seg slik, disse steinene ville bare ha sunket ned i leiren. De ble altså lagt som fyllmasse, dernest la vi duk, og så grus på toppen. 17. okt 2021: Rekken med betongstein på midten ble lagt året før for å holde grusen på plass i det vi la øvre del av stien. Tanken var å fjerne den. Det er imidlertid såpass bratt her at det tryggeste er å la den bli liggende. På nedsiden av stien blir det et mindre bed for krypende planter, enn så lenge dekket til med duk og aviser. 17. okt 2021: Sfinksen, gravd ut fra Surjordsbedet i 2020, får en prominent plassering nederst i denne stien. Enn så lenge er alt rundt Sfinksen tildekket av duk. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal plante noe her eller bare dekke til med stein. Eric vil selvsagt ha kryptimian, det er hans forslag for det meste som skal dekkes til.
Med Mayaruinen har jeg nå gravd ut kanskje 25% av Leirehaugen, kun ved hjelp av spade, spett og litt Eric, selvsagt. Det betyr vel at jeg har laget bed av hele haugen i 2036 omtrent. Det føles selvsagt som uendelig lenge til, men hvis det er tiden det tar, så får det være slik. Vi vet ikke hva som skjuler seg under resten av Leirehaugen og hvordan denne delen av hagen kommer til å se ut til slutt. Muligens ligger det berg oppe i dagen hele veien bort til Kjøkkenhagen, hvilket innbyr til terrasserte bed. Eller kanskje resten av haugen består av silt og leire, hvilket betyr sammenhengende, dog skrånende bed. Vi får se.
Juni 2021 var det 5 år siden vi kjøpte Vedutten og Surjordsbedet var det andre bedet jeg begynte å grave ut med tanke på at det skulle bli – nettopp – et surjordsbed. Jeg trodde vi hadde kalkholdig jord og ville gjerne skape et bed hvor jeg kunne plante hortensia, rododendron og slikt noe. Etter noen måneder tok vi en jordtest hvor det seg viste seg at jorda vår snarere lener litt mot det sure slik det er vanlig. Skjønt vannet vårt er kalkholdig, så det må jo være noen kalkholdige lag nedi der, fordi vannet vårt kommer fra egen brønn. Det er uansett lettere å samle de plantene som foretrekker lav pH-verdi på ett sted. De mest jordkresne plantene har blitt plantet i et større hull fylt med rododendronjord, dernest tilfører jeg barnåler til bedet som en del av vårstellet og jeg kan bruke tilpasset gjødsel på hele området, og ikke bare på enkelte planter. Her bruker jeg også bark som jorddekke.
Juli 2016: I forgrunnen – det fremtidige Surjordsbedet slik det så ut i det vi overtok hytta. Jeg visste ikke da at det her lå det mye leire i grunnen, hvilket ikke er det beste utgangspunktet for et Surjordsbed.
Surjordsbedet består av flere mindre bed – kanskje fire? Det blir litt avhengig av hvordan man teller. Det ble uansett gravd ut i flere omganger. Fordi ikke alt ble beplantet med en gang, vokste det fort til med livskraftig ugress og jeg måtte ta en ny gravesjau, hvilket innebar at jeg i neste omgang fikk ut flere stein og kom dypere. Å, lykke!
28. august 2021: Slik det så ut mot slutten av sommeren 2021. Ikke fullt beplantet ennå, men det kommer seg.
Første utgraving var en stripe bak det som nå er et avdekket berg som ligger i dagen nær fotografen (på bildet over er avblomstret og nedklippet ridderspore til høyre mest synlig i denne stripa). Uforbederlig optimist som jeg er, trodde jeg lenge at dette berget bare var en stor stein jeg før eller siden ville klare å få gravd ut og fjernet.
16. september 2016: I begynnelsen tenkte jeg at den bergspissen som stikker ut bare var en litt forvokst stein man kunne grave ut å fjerne. I det bildet blir tatt har jeg begynt å tvile på dette med fjerningen… Betongkladeisen med innstøpt elvestein i forgrunnen kommer fra en frostsprengt dam som var ødelagt før vi kjøpte hytta, men vi har hørt at den opprinnelig var veldig pen. Vi har funnet flere slike kladeiser rundt om på tomta. Da jeg gravde ut denne delen av bedet, fant jeg også en god del pene, runde elvestein som jeg la til side med tanke om at de sikkert kunne brukes til noe. De ble senere ble brukt til kanting rundt hytta.30. sept 2016: Her var det også en del “skrottrær” og det nytter ikke å klippe ned slike busktrær, det ender bare opp med at de skyter opp enda flere skudd. Disse hadde dessverre blitt kappet før og hadde derfor mange skudd og en anselig mengde med røtter. Eric spettet opp disse, hvilket er sabla tungt. Jeg graver ut stein, Eric spetter opp røtter. Å anlegge bed på Vedutten er beint ut sagt nybrottsarbeid. 27. august 2017: Dette skal jo være et Surjordsbed, så vi har plantet 2 hortensia (h. macrophylla) og helt bakerst en rododendronstikling i sprekken bak det jeg nå har innsett er et berg. Den siste, rododendronpinnen som vi kalte den, hadde vi fått av mamma. 24. mai 2021. Rododendonpinnen har vokst til å bli en busk. Knoppene er rosa, men blomstene er hvite. Mamma sa alltid: “Du trenger ikke kjøpe busker, du kan få stiklinger av meg. Det tar bare noen få år, og så er de store”. “Noen få år” virker uendelig lenge når man har en ny hage og nye bed man vil fylle med en gang, men hun hadde selvsagt rett. Nå har jeg begynt å ta stiklinger av egne busker. Det tar noen år, men man må jo ha et visst perspektiv på haging. (Sa hun som hver mai sitter med alle frøplantene og prøver å huske hvor hun hadde tenkt å plante dem).
Vi har etterhvert anskaffet oss en del hortensia og rodododenron og jeg blir like forbauset hver gang jeg – utstyrt med bøtter med barnåler og spesialgjødsel – skal ut og stelle disse om våren: 5 rododendron og 10 hortensia – har vi blitt samlere? Hvem i all verden har brakt alle disse til tomta vår? Vel, vi har faktisk fått flere av dem i gave (flere som avleggere). Vanlig hagehortensia strever vi dog med.
2 august 2018: 2018-sesongen var spesiell. Vi hadde en snørik og lunende vinter, etterfulgt av en svært varm sommer. Jeg tror ikke vi var særlig flinke til å vanne, men fuktigheten ble vel godt bevart i bergsprekken og vi hadde god blomstring på hagehortensia her, men også i andre bed. Siden da, har det blitt færre og færre blomster. Vi dekker dem til om vinteren (bark ved røttene, pose over), og buskene vokser og trives, bladverket er friskt og grønt, men altså få blomster. Enten gjør vi noe feil, eller så handler dette om ting som er utenfor vår kontroll, altså snødekke, perioder med frost i april og mai og slikt.
Naboen har gjort kort prosess med hagehortensia (Hydrangea macrophylla) som jeg etterhvert har lært blomstrer på fjorårets knopper, og derfor er ganske utsatt i vårt innlandsklima. Jeg tror jeg skal gjøre det samme. Hvorfor sette av store deler av bedene til planter som sjelden blomstrer?
Vi har f.eks. to hortensia på Sørpletten, som jeg tipper er vierhortensia, herdig til H5 (Hydrangea arborescens). Vi fikk disse som stiklinger av en nabo av mamma, og de danner knopper på årets vekst og blomstrer svært lenge, men har lett for å legge seg ved regn og trenger ofte og støttes opp… hvilket vi ikke har vært så flinke til. Vi har også en oppstammet syrinhortensia (H. paniculata, H5) fått i 2019 og 3 klatrehortensia som vi fikk av naboen høsten 2020 (herdig til H6). Hvorfor bry seg om de lunefulle macrophyllaene? Vel, det er fordi at når de blomstrer, og ikke minst når blomstene er blå, så er de aldeles nydelige. Det sitter langt inne, men… blomstrer de ikke i 2022 så ryker de ut.8. juli 2021: Riddersporene stortrives i denne sprekken. Plantene vokser opp med kraftige stengler og blir over 2 meter. Disse er plantet her, fordi de er noe beskyttet for vind fra berget bak Eric og klarer seg stort sett selv. Skjønt, får vi kraftig vind på sensommeren pleier vil å binde dem opp. Vi høstet frø fra de blå, og satt småplantene i et annet bed kalt Trapesen. De kom opp med fire forskjellige farger. Jeg synes vi så langt har vært heldige med å så frø fra egne planter, nettopp fordi de kommer opp i ulike varianter. Man ønsker jo ikke at alle riddersporer blir lilla, alle akeleier mørkblå, alle kornblomster mellomblå osv. Hos oss har egensådde frø resultert i variasjon. 16 sept 2019: Sprekken bak berget ble altså underbed nr. 1. Bedet bakerst i bildet, hvor jeg har lagt ut to tepper for å hindre ugressinvasjon fra den gjenværende Leirehaugen, ble underbed nr. 2, og bedet nærmest fotografen, der det ligger en spade, underbed nr. 3. Underbed nr. 4 ligger utenfor bildet til høyre og ble gravd ut i 2020.19. sept 2019: Da ser det ut som underbed 2 og 3 er klart til beplantning, men det gjelder ikke bedet til høyre på bildet hvor det fortsatt mangler en god del jord. Det er kun klargjort for vinteren med et dekke av aviser (for å hindre ugress) og et tynt lag jord på toppen (for at det skal se penere ut, samt hindre avisene i å blåse avgårde). Året etter tilførte jeg en del jord fra andre bed for å bygge opp bedet, inkludert fra utgraving av underbed nr. 4. Dette er jord som inneholder en del ugress, men vi må nesten bruke og forbedre den jorda vi har. 20. sept 2020: I underbed 2 satt jeg en del busker i ulike farger og syntes det ble ganske pent med en mix av to typer Japansk kristtorn (Ilex crenata) i grønt og gult og to typer høstberberis (Berberis thunbergii) i burgunder og rødt. Den gule ilex’en, Golden Gem, klarte ikke vinteren, den grønne ble kraftig nedbeitet av rådyr, men klarte seg såvidt. Den gule lyste veldig fint opp i dette bedet, så jeg håper å finne noe finne noe med en lignende farge. Rododendronen til høyre har vi også fått av mamma. I 2020 ble bedet ned mot plenen utgravd, det blir underbed nr. 4. Her sto en ungarsk syrin fra før av, samt at jeg har plantet en Osmanthus “Goshiki” øverst til venstre, som ikke overlevde vinteren, og nok en h. macrophylla (liten) til høyre som ikke blomstret verken i 2020 eller i 2021. Den hvite “busken” bakerst i bildet er forøvrig ingen busk, men vel 15 planter av hjemmesådde Nicotiana alata Grandiflora. De gjør seg godt i en større gruppe, ser ofte litt pjuske ut når det er mye sol, men så henter de seg inn om kvelden og lyser opp i skumringen. 27. august 2020. Sfinksen dukket opp under utgraving av underbed nr. 4. Dvs. den dukket ikke opp i det hele tatt, den lå gjemt under masse leire og det var et strev av en annen verden å få den ut. Antakelig den største steinen jeg har flyttet på så langt. 3. oktober 2020: Siden jeg var i gang med å grave ut den nedre delen av Surjordsbedet, fikk vi også laget en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. Det var egentlig hyggelig å ha en sti av gress opp mot annekset, det passet også bedre til en hyttetomt. Men den ble alltid så full av forvokst ugress som spredte seg inn i bedene. Det rotet også til rent visuelt. Nå ligger det duk under stien samt under kantsteinene på begge sider, det hjelper forhåpentligvis.
Et utvalg av planter fra 2021-sesongen
28. august 2021: Litt andre planter, men ellers er Surjordsbedet i uttrykk ganske likt Staudebedet i det at det ser litt bart ut på våren og forsommeren – og så vokser alt over hverandre og dekker til stien gjennom bedet utover høsten. Her mangler det fortsatt en del planter. Jeg har delt noen lave storknebb jeg hadde i Staudebedet og satt til venstre for stien som går gjennom bedet, men så er det en stripe med bar jord uten planter før de høye plantene lengst til venstre opp mot Fjellhagen. Her synger en hagestokkrose på siste verset, men så lenge det er blomster igjen, blir den ikke klippet ned. Vi har igjen satt ut Nicotiana alata planter fra frø, for å fylle bedet, mens nyinnkjøpte planter får vokst seg til, slik som akssøyleblomst (Liatris spicata) og fargeskolm (Baptisia australis). Jeg tror ingen av disse er veldig sære på pH-verdien forøvrig, skjønt baptisia skal gjerne ha lettere sur jord. 28. august 2021: Denne monstervalmuen dukket bare opp av seg selv. Jeg trodde først bladene var tistel og var i ferd med å luke den, men så hadde den ingen torner så jeg tenkte – la den stå så lenge, la oss se hva den har tenkt å bli når den blir stor. Og så ble den altså en valmuebusk av dimensjoner som blomstret, og blomstret og ikke ga seg før frosten kom. Jeg går ut fra den er ettårig, men jeg går også ut fra at Eric har høstet frø. Han er en stor valmueentusiast og alt som har med valmuer å gjøre er hans domene. Vi har en egen pappeske dedikert til oppbevaring av frø fra valmue og californiavalmue. 21. august 2021: Skogsøte, Gentiana asclepiadea, skal gjerne ha halvskygge og tåler en del skygge. Så da jeg fikk denne av mamma i sin tid, ble den satt i halvskygge under trær og i skogsjord på Skyggepletten. Jeg tror ikke den fikk en eneste blomst på to år. Etter flytting til Surjordsbedet – hvor den får mye sol om sommeren og hvor det er leire i grunnen, har den vokst seg dobbelt så stor og blomstrer iherdig. Et eksempel på at det kan lønne seg å prøve ut en ny plassering for planter som ikke trives, selv om de burde det i følge boka. 21. august 2021: Montbretia/Crocosmia/Værhane – en ugjengjeldt kjærlighet. Mamma hadde montbretia i hagen, men hun pleide å grave dem opp og sette dem i potter for overvintring i kjelleren. Jeg bestemte meg tidlig for at vi ikke skulle begynne med oppgraving og overvintring av planter og knoller – vi har ikke noe godt sted for det. Men sommeren 2019, den sommeren mamma døde, ser jeg en montbretia som har klart å overvintre aldeles selv i hagen hennes. Så jeg graver den opp og tar den med til Vedutten og jaggu meg dukker den ikke opp i 2020 også. Forelsket! Men i 2021 ville den ikke ha meg mer. Jeg kjøpte 3 stykk denne sommeren, dekket dem behørig til for vinteren, og håper inderlig de vil komme tilbake i 2022. Dette er “Walbertons Yellow”. Og dette er Crocosmia x curtonus “Lucifer”8. juli 2021: Sommeren 2019 gravde jeg også opp en annen plante fra mammas hage som jeg hadde fått for meg var en penstemon og satt i et annet bed kalt Trapesen. Den gjorde intet av seg i 2020, men kom for fullt i 2021 da jeg skjønte at dette var neigu ingen penstemon. Jeg måtte google litt før jeg kom fram til at dette antakelig er en prikk-klokke, en Campanula punctata, som er kjent for å spre seg i den grad at den regnes som invasiv. Jeg hadde dog et stort nyutgravd bed uten planter, så jeg gravde dem opp fra Trapesen og satt dem her i underbed 4 hvor de ble riktig pene og blomstret lenge. Fordi de står på et sted hvor det ikke står mange andre planter, er det relativt lett for meg å grave dem opp og bli kvitt dem senere skulle de ta for mye plass. Men enn så lenge fyller de opp et tomt bed og er ganske flinke til å holde unna ugress. De noe melduggbefengte bladene i forgrunnen tilhører forøvrig squash. Vi får ofte meldugg på squashplantene våre, men det ser ikke ut til å gå utover blomstring og fruktdannelse. 16. juli 2021: Vi har flere ganger brukt squash som bedfyll og jorddekke, denne sommeren satt vi to planter i underbed nr. 4. Squash er en fantastisk plante for å fylle ut et nyutgravd bed. Ett frø gir en plante som lett dekker halvannen kvadratmeter, og i tillegg til de fine gule blomstene får man mer squash enn man klarer å spise. Jeg må lære meg å plukke og spise blomstene.
Jeg graver ut mer bedareal enn jeg klarer å beplante og vedlikeholde på fornuftig vis, og jeg har erfart hvor viktig det er å ikke la jorda være helt bar – da kommer det bare masse ugress. Da er det bedre å plante squash eller poteter, vi har brukt begge deler. Squash dekker bedre, mens poteter er kjent for å kunne løsne opp leirejord. Vi bruker også spredningsvillige planter som vårkjærminne, krypjonsokkoll og nå altså prikk-klokke. Fordelen med potet og squash er at de dør over vinteren (skjønt, vi har hatt potet som har overvintret hos oss), mens stauder som sprer seg, må graves opp og fjernes når de tar for stor plass, hvilket kan være tungt arbeid. Siden vi stadig vekk har nyutgravde områder som bør dekkes med “et-eller-annet”, har jeg gravd ut og flyttet på flere store baljer med vårkjærminne og krypjonsokkoll i løpet av de siste årene.
Som nevnt i et tidligere innlegg, så mistet vi alle våre sommerfuglbusker forrige vinter. Vi hadde to store (en kjøpt, en fått) samt tre halvstore busker fra stiklinger, samt noen stiklinger som nærmest bare var en pinne. Vi visste at buddleja ikke var regnet som spesielt hardføre, men hos oss stortrivdes de jo! De ble bare større og større og vi fikk flere busker hvert år ettersom vi satt stiklinger av avkapp når vi klippet dem ned om våren. Vi fleipet om å starte sommerfuglbuskutsalg. Akk ja, hovmod står for fall.
29. august 2016: Sommerfuglbusk var en av de første plantene jeg kjøpte. Den ble selvsagt satt i Staudebedet, det eneste bedet som var klart på den tiden. Dette er en Davidii. I april året etter fikk vi en nedklippet busk av mamma. Vi hadde fortsatt ikke så mange steder å plante busker, så vi smøg den ned ved siden av Davidiien.
Vi hadde altså et par års tid to sommerfuglbusker i Staudebedet, rett ved siden av hverandre. Det gikk jo ikke, så våren 2019 flyttet vi Davidiien til Trapesen. Den gjenværende sommerfuglbusken ble enorm, i den grad at den nærmest ble et problem. Den tok altfor mye plass, dominerte hele bedet og skygget for alle planter som sto nord for den.
Marianne deadheader lyslilla sommerfuglbusk i Staudebedet, men rekker ikke de øverste blomstene.Den ble ikke bare høy – den tok også stor plass i bredden. Til venstre kan skimtes en høstfloks som blomstrer, tross alt, men den stortrivdes ikke akkurat, ettersom høstfloksen ikke er i gang før sommerfuglbusken hadde vokst seg stor og tok en del av sola.Vi burde hatt et bedre bilde av den mørklilla Davidiien etter at vi flyttet den til Trapesen, men den står nå der i bakgrunnen og strutter. Tross den kompakte leiejorda vi har i dette bedet, stortrivdes den, ble over to meter høy og minst like bred, samt kom med rikelig med blomster. Men våren 2021 ville den altså ikke mer. Dvs, den kom med ett skudd ganske seint på våren, men det visnet bare. Jeg har ennå ikke gravd opp denne rota (den står bortgjemt bak andre planter), så man kan jo ha et lønnlig håp for 2022-sesongen….2. juni 2021 hadde jeg gitt opp busken i Staudebedet og gravde opp rota, dvs. det jeg fikk opp av den. Den hadde krøpet langt innunder både murer og andre planter. Her på vei til sin siste hvile.
Det viste seg, i det jeg gravde den opp, at den rota faktisk ikke var død. Kanskje burde jeg ha latt den stå et år til. Men som Eric lakonisk bemerket i det han så den ligge der på plenen: – Nå er den i hvert fall død.
5. august 2021. Terskelen for å fjerne busken fra Staudebedet var noe lavere enn for den i Trapesen, ettersom den tok altfor mye plass og skygget for deler av bedet. Allikevel, det tok knapt to uker før vi kjøpte en ny og satt på nesten samme plassen. Vi har liksom blitt vant til at det akkurat her skal stå noe svært og uregjerlig. Dessuten hadde jeg allerede flyttet de seintblomstrende staudene, slik som høstfloks, vekk fra nordøstsiden av bedet og latt selvsådde akeleier få ta over det området som den tidligere sommerfuglbusken skygget mest for (akeleier blomstrer som kjent tidlig). Dette er Buddleja Davidii “Nanho Purple” og den skal ikke bli høyere enn 2 meter. Vi får se….28. august 2021: Vi kjøpt også en til Sørpletten, som dette første året ble enda finere. Det er en Buddleja “Peacock” som ikke skal bli høyere enn 1.5 meter.
Sommerfuglbusker er flotte busker og de lever virkelig opp til navnet sitt. Vi har hatt tett i tett med sommerfugler på våre. Vi har pleid å beskjære dem temmelig hardt hver vår, gjerne ned til rundt 25-30 cm over bakken, dvs. første våren tror jeg ikke vi beskar noe som helst. Det vi ikke har gjort er å stusse dem gjennom sesongen, og jeg går ut fra at man kan holde bredden i sjakk ved å fjerne skudd på sidene. Vi har vært så imponert over vekstkraften, hvor store de blir, hvor mange blomster de får, at vi har latt dem vokse som de vil etter den første beskjæringen. Dermed blir de lett for store for bedene.
PS. Det viste seg til slutt at en våre stiklinger har overlevd, den kom med ett stykk blomst i august. Dermed har vi kanskje tre busker når våren 2022 kommer – eller ingen. Vi snakker i hvert fall ikke lenger om å lage et sommerfuglbuskutsalg.
Staudebedet var det første ordentlige bedet jeg gravde ut, og det gjorde jeg til gangs. Jeg stoppet ikke før jeg nådde berget i grunnen. Det endte med at jeg måtte kaste stein tilbake i bedet for å lage drenering. Det var litt forsmedelig etter at jeg hadde brukt såpass mye tid på å nettopp fjerne stein fra dette bedet. All den steinen jeg fjernet endte opp i en formidabel steinrøys som litt irriterende lå midt i glaninga i det vi ankom tomta fram til 2019. Da spredte jeg den utover en liten skråning som senere ble til bedet Staudebed Nord.
Hvert år ser Staudebedet begredelig tomt ut på våren og forsåvidt på forsommeren. Og hvert år ender det med at alt vokser over hverandre og lener seg ut over stien i midten utover sensommeren. Bedet ser rett og slett ganske kaotisk ut, men ingen skal si at det ikke er frodig.
25. april 2021: Det ble en sein vår i 2021, og vi hadde fortsatt lite spiring mot slutten av april. Uansett, vårbilder er bra for å vise struktur og jeg synes vi har fått til en viss struktur på dette ganske store bedet. Bedet ble utgravd etappevis fra juli 2016 ut 2018. I 2019, bikket jeg over kanten lengst bort i bildet og “gravde ut” (fjernet stor stein) fra skråningen bak. Dette ble etterhvert Staudebed Nord. I forgrunnen: 3 små kristtorn (Ilex Crenata “Green Hedge”) som ble kjøpt og plantet høsten 2020. De ble beitet ned av rådyr i løpet av vinteren, og det vil antakelig rådyrene fortsette med. Jeg antar derfor det vil ta en god del år før jeg har en lav hekk mot grusstien.
Vi har blant annet lavendler i dette bedet, som egentlig ble kjøpt for å senere flyttes til Fjellhagen, fordi de trives med mye sol og skrinn jord. Den største lavendelen døde denne vinteren, men de andre har klart seg greit nok. Siden lavendler beholder en del av bladverket over vinteren, bidrar de til å gi struktur før noe annet dukker opp om våren, så jeg beholder dem i dette bedet så lenge jeg kan. Jeg klipper dem ned både om høsten og våren, dvs. om høsten prøver jeg å lage en fin rund form på dem – om våren er det bare småstussing. Allikevel har de blitt noe langbeinte, så sommeren 2021 tok jeg stiklinger i håp om å få nye ferske planter.
Hvordan det hele begynte
3. juli 2016: Det begynte altså slik. Det eneste bedet vi hadde på tomta i det vi overtok, var en jordhaug i en smal stripe foran annekset. Der satt vi noen tomatplanter samt chili, men sistnevnte ble raskt spist av rådyr. Resten bestod av en type kraftig gress med tøffe røtter, som det var tungt å få spaden gjennom, og selvsagt mengder med ugress, ikke minst løvetann.3. august 2016: Jeg spavendte dette bedet 3 ganger (og kom dypere hver gang). Jeg fjernet nok stein til å lage flere murer og laget altså en hel røys med skrotstein, som er det vi kaller steiner som er for små til murer, men for store til stidekke. Men fortsatt kan jeg finne til dels store steiner i jorda hver gang jeg graver opp og flytter en plante.9. august 2016: Berget skråner fra vest mot øst. Alle våre berg skråner denne veien, men det visste jo ikke jeg i det vi nettopp hadde kjøpt hytta. Jeg trodde jeg bare hadde et tynt lag med jord over hele flata og ble svært begeistret da jeg etterhvert forsto at rett foran annekset gikk jorda ganske dypt, her kunne jeg plante både busker og trær. Men jeg måtte jo finne ut hvor dypt det egentlig gikk, og dermed stoppet jeg ikke før jeg møtte berget. Og så fikk vi et av disse ekstreme regnskyllene, og vannet sto fortsatt i bedet tre dager senere. Dermed kastet jeg tilbake en del stein og la duk over, for drenering. Staudebedet er derfor distinkt delt mellom delen til høyre som knapt nok har jord, og delen til venstre som har riktig god jord, ikke minst etter flere år med jordfordbedring. Delen til venstre klarer seg riktig godt også i tørkeperioder, inkludert horrorsommeren 2018. I delen til høyre kan jeg bare ha tørketålende planter. 11. august 2016: Jeg hadde fått noen planter av mamma, og de ble plantet i “minibed” i vest, mens jeg fortsatt drev og gravde ut den dypere delen av bedet. 31. august 2016: I og med at jeg hadde gravd ut så mye stein, så hadde jeg ikke nok jord til bedet mitt, så i begynnelsen plasserte jeg steiner rundt ulike deler for å holde jorda på plass. I tillegg har jeg måttet “låne” jord fra midten av bedet, der det er et utgravd hull. Staudebedet begynte altså som en ansamling av oppstykkede “minibed”, med en altfor bred sti i midten. I juli 2017 så det fortsatt slik ut. Vi var veldig fornøyde med at alt vi hadde plantet så ut til og trives. Ingen planter hadde dødd! Tvert i mot – de vokste og blomstret som bare det. Jeg kunne ta fine bilder av planter på nært hold, men som helhet bar dette veldig preg å være “work in progress”. Her er jeg i gang med å lage en sti av tråkkheller gjennom bedet. Bakerst i bildet ser man den opprinnelige Veduttenvegetasjonen i full vigør. Bedet ble utvidet til å dekke også disse områdene i 2017 og 2018, samt at det ble anlagt en “planteroteplass” rett bak annekset, altså et sted for å drive med prikling, gjemme bort plastpotter og slikt. 17. april 2019: Nok et tidlig vårbilde, men viser at nå er hele flata foran annekset ryddet. Nå er det bare en vei å gå for utvidelse, og det er nordover, mot fotografen. Og fotografen vet at i denne skråningen – her ligger det bare stein…. 7. juli 2019: Nord for annekset ser det sånn ut. Til høyre kan skimtes steinrøysa med skrotstein fra mest Staudebedet, skjønt jeg har fraktet hit en del fra Surjordsbedet også. Denne røysa går hele veien ned til plenen. Her er altså mye skrotstein som må gjemmes bort et sted.
Som jeg sier til meg selv hver gang jeg går løs på noe som ser ut som en håpløs oppgave: Dette må jo være det ultimate stedet for et blomsterbed!
19. sept 2019: Det var ikke så mye utgraving fra denne delen av bedet, som å bikke ut stor stein. Jeg hadde ingen planer om å fjerne skrotstein herfra. Tvert i mot, var ideen å bli kvitt skrotstein fra steinrøysa ved å spre den utover hele bedet, dernest sette ned planter som kan trives med den slags. De store steinene, derimot, er nyttige for slikt kan det blir murer av.25. jan 2020: Grunnarbeidet for Staudebed Nord var i stor grad ferdigstilt seint på høsten 2019. Steinrøysa er rakt utover hele området, og jeg har begynte å lage en sti/snarvei opp fra plenen til Planteroteplassen, bak annekset. Fremst i bedet er det plantet jordskokk.
Beplantning og sesongen 2021
Beplantningen i Staudebedet lider dessverre av dårlig planlegging. Sa jeg dårlig? Jeg mente ingen planlegging. Staudebedet var det første bedet og har derfor fungert som et barnehagebed fra vi kjøpte hytta. Jeg nevnte lavendlene som ble kjøpt for å settes ut i Skråningen (senere Fjellhagen) siden de liker masse sol og skrinn jord, jeg trodde jo også vi hadde kalkholdig jord. Vel, de ble temporært satt i Staudebedet – dog på steder der jordsmonnet ikke er spesielt leirholdig – og her står de fortsatt.
– Her er det tørketålende stauder på salg, sa Marianne i 2016. De trenger vi, de passer i Skråningen. Vi setter dem i Staudebedet så lenge. Som lavendlene står flere her den dag i dag. – Mamma sier hun har en sommerfuglbusk til oss, sa Marianne i 2017. Vi har en i Staudebedet fra før, men vi får sikkert plass til en til. Vi setter den ved siden av den andre så lenge. – Jeg vet ikke helt hva slags plante dette er som vi kjøpte på Garden Living, sa Marianne i 2018, men de sa den var fin. Vi setter den i Staudebedet, så får vi se. Og slik har det fortsatt.
5. juni 2021: Våre tidligblomstrende planter var ikke i gang før seint i mai/tidlig i juni dette året. I midten av bildet, til høyre, kan man skimte en brun og nedklippet sommerfuglbusk som vi etter hvert måtte innse ikke hadde klart seg denne vinteren. Nærmest fotografen, et område som er kantet inn med lave stauder i forgrunnen (to typer storknebb) og høyere stauder i bakgrunnen (høstfloks og amsonia), men som ellers har blitt beplantet med sommerblomster år for år ettersom det er plass, fordi … vi satt litt på måfå noen hjemmesådde artisjokk her for noen år siden, fordi ett sted måtte jo artisjokk stå. Men de kom tilbake hvert år og ville ikke dø. Og artisjokker tar plass. Jeg har ikke bestemt hva som skal stå her permanent ennå. I 2021 var det georginer og zinnia fra frø. Mulig vi beholder dette som et sted for sommerblomster (vi har så langt ikke forsøkt oss på å overvintre georgineknoller). 5. juni 2021: Vi har en del vår- og nålefloks på tomta, blant annet denne i Staudebedet (“Crackerjack”). De var spektakulære i 2021. Akkurat når du tror at nå får de ikke plass til flere blomster, så får de faktisk det. Tidligere har jeg ofte klippet litt i disse fordi de ser så døde og stusselige ut på våren. Det gjorde jeg ikke i 2021. Om det var mangel på klipping eller om de bare likte at det var en kald og seig vår… Jeg prøver meg uten klipping i 2022 også, selv om de også denne våren ser visne og triste ut. 12. juni 2021: Veibomakeleien er en av våre øyenstener i hagen. Dette er altså frø høstet fra en vill-akeleie nær gangveien under E-16. Eric går av og til denne gangveien når han tar bussen fra Oslo. Han syntes blomstene var så fine så han gikk og kikket på dem og ventet og ventet til den hadde visnet ned og han endelig kunne overrekke Marianne en bukett med visne blomster – og frøkapsler! Den opprinnelige akeleien er mørk lillablå, slik det er vanlig. Vi blir hvert år like begeistret over at frø fra en enkelt villplante kan lede til så stor variasjon. Vi har ikke bare fem ulike farger, men blomstene kommer i ymse fasonger fra relativt enkle til nærmest kniplingsformet, dessuten ulike grader av distinksjon mellom beger- og kronblad. Akeleier selvsår seg lett, men er lett gjenkjennelige og derfor lette å luke eller eventuelt ta opp og flytte dit man ønsker å ha dem tidlig om våren. 3. juli 2021: Delen til høyre i bildet, er altså avsatt til tørketålende planter, mye bergknapp. Steppesalvien nærmest fotografen til høyre (Salvia Nemorosa Caradonna) var mye større og mer fargesterk i 2020 enn i 2021, så noe var galt dette året, men jeg vet ikke helt hva. Til høyre, en gul nattlys (Oenothera tetragona Licht), nok et eksempel på en plante som midlertidig ble plantet i Staudebedet og står her fortsatt. De sverdlignende bladene bak steppesalvien er Skjeggiris, fått av mamma i 2019, og ble også satt her fordi her var det plass. 12. juni 2021: Dette året fikk vi meget god blomstring på skjeggiris, her en som er nesten utsprunget. Veldig vakre blomster, dessverre blomstrer de ikke så lenge. Jeg er også begeistret for bladene der de står som utropstegn i den fremre delen av bedet, hvor alle andre planter er lave og putene. 12. juni 2021: Planten vi kjøpte på Garden Living ER fin. Det er førnevnte Amsonia tabernaemontana “Storm Cloud”. Den ble flyttet til denne delen av bedet tidlig på våren, ettersom den sto litt bortgjemt bak noen forvokste hestemynter. Den kommer opp med distinkte, nærmest blåsvarte skudd om våren. 29. august 2021: Så er vi over i den lettere kaotiske delen av sesongen. I år plantet vi altså georginer og zinna sådd fra frø i den nærmeste dype delen av bedet. 21. august 2021: Kuletistel og løvemunn, også sådd fra frø – avblomstret peon i forgrunnen. Med fare for å høres ut som om det er hakk i plata… Kuletistel skal heller ikke står i Staudebedet – ikke egentlig. Den skal opp i Fjellhagen før eller senere. 21. august 2021: Nærbilde av kuletistel, echinops bannaticus, sådd fra frø i 2019.12. september 2021: Vi har en del besøk av dyr på tomta og kan ofte se spor etter dem i bedene om morgenen. Vi kjøpte derfor et viltkamera for å se hva slags dyr vi hadde på besøk, men har så langt bare klart å få bilder av rådyr, fugler og naboens katter, skjønt vi vet at vi har en grevling som jevnlig kommer på besøk. Rosa susanner (thunbergia alata) er for øvrig Erics yndlingsplante. Vi sår de oransje fra frø, men de rosa finner vi ikke frø til så i 2021 bestilte Eric flere pluggplanter. De rosa lider visstnok av en genetisk uegnethet og produserer ikke frø og må drives fram av stiklinger. 26. sept 2021: Når sommerfuglbuskene ikke vil mer, så er det godt man har oktoberbergknapp (hylotelephium spectabile). Vi har to av disse høye bergknappene eller hylotelephium – jeg ser noen kaller dem hagesmørbukk. Den andre er en evigbergknapp (h. telephium “Herbstfreude”). Det går greit å se forskjell på dem, men jeg hadde aldri klart å huske hvilken som var hva uten å ha dette nedskrevet i en hagedatabase. Disse er enkle å ta stiklinger av og jeg har tatt flere for å plante dem ut i Staudebed Nord, noen havner sikkert i Fjellhagen også.21. august 2021: Vi slutter aldri å forundre oss over hvor høye jordskokk faktisk blir. Og at de gir såpass stor avling er også litt merkelig, fordi de står i ganske dårlig jord. I 2021 fikk vi langt mer jordskokk enn vi klarte å spise, men de overvintrer jo så vi vil gjøre et forsøk på å spise opp resten når telen endelig går i 2022. 8. juli 2021: I Staudebed Nord står det mye Californiavalmue – de vokser gjerne på steingrunn. Eric sådde flere varianter sommeren 2020, disse har selvsådd seg. 16. juli 2021: Dessuten en del hagestokkrose – av alle ting. De har også selvsådd seg, så at de skal stå akkurat her er noe de har bestemt helt selv. Vi har forøvrig store problemer med rust på stokkrosene våre, som vi ikke klarer å bli kvitt. Vi kommer derfor ikke til å så flere. Men der det er plass, og de kommer opp av seg selv, får de lov til å stå. Så klipper jeg av blader med rust på og kaster i søpla, og plantene blir redusert til stengler med blomst på til slutt. Men blomstene er jo uhyre delikate, nærmest til å spise opp.26. september 2021: Våre artisjokkplanter døde altså denne vinteren – etter å ha overlevd i flere år, hvilket de egentlig ikke skal klare hos oss. Vi plukket med oss en plante på et besøk hos Vegge Hagesenter utenfor Horten tidligere på sommeren, fordi vi liker plantene.
Et dronebilde som viser store deler av hagen, hvor Staudebedet og Staudebed Nord er avmerket, kan finnes i blogginnlegget det er lenket til nedenunder.
De første par årene etter at vi hadde kjøpt hytta – altså anskaffet oss hage – besøkte vi en rekke hagesentre, men det tok ikke lang tid før vi syntes at utvalget ble veldig repetitivt. Dessuten hadde vi allerede fått en del av de vanligste plantene fra mamma og hennes hagevenner, ofte av typen som sprer seg lett og som etablerte hageeiere gjerne graver opp og gir videre aldeles gratis.
Så oppdaget vi utvalget av frø på internett.
Det burde ikke ha vært en åpenbaring. Selvsagt selger man frø via internett. Men for oss åpnet det en helt ny verden. Det var så mye å velge mellom og nesten alt så veldig fint ut på bildene. Legg til at frø koster ganske lite… Vi fikk store problemer med å begrense oss.
Å kjøpe frø ble en første nyttårsdag-tradisjon hos oss. Etter nyttårsfest dagen før, begynte kanskje ikke morgenen alltid så bra, men Impecta lovet fri porto denne dagen, og det å velge hvilke frø vi skulle kjøpe og diskutere hva som kunne passe hvor, er noe av det triveligste vi vet og ledet til en strålende start på det nye året.
Å så frø hjemme i byleiligheten, se at de spirer, pusle med de små spirene… Helt uvurderlig aktivitet når vinteren fortsatt ligger over landet og det er lenge til vi kan begynne med skikkelig haging. På den annen side – vi var overivrige i begynnelsen, sådde for mye for tidlig – og det å ale opp småplanter i en sentraloppvarmet leilighet i Oslo i 2-3 måneder resulterte selvsagt i lange og slengete planter. Vinduskarmene ble fylt i en fart, og vi kjøpte et lite plastdrivhus for å få plass til alt. Pga. plassmangel, priklet vi ofte i flere omganger – her er det ikke plass til at alle får sin egen potte sånn med en gang. Og ja, det blir jordsøl når man må gjøre dette på stua. (Det hjelper hvis man har en balje med høye kanter, hvilket vi etter hvert har skaffet oss flere av).Herding var et styr. Her står 156 potter (mange flere småplanter) ute på sin første luftetur på balkongen i Oslo. Vi brukte alt vi hadde av brett, tallerkner og skåler på den tiden, så flere av pottene ble båret ut enkeltvis. Etterhvert har vi kjøpt store baljer til å sette småpottene i, og kan derfor bære ut vel 30-40 stykk i slengen. Det gjør også vanningen lettere, ettersom vi kan vanne på brettet.
Hyttehage: Hva vi har lært om å dyrke frem planter fra frø
Vi bor altså i byen og har hagen på hytta, dog ikke mer enn 45 minutter unna. Som kjent vil de fleste frø gjerne ha det varmt før spiring, men ha det litt kjøligere i det plantene stikker hodet opp av jorda. I begynnelsen alte vi opp alle plantene i byleiligheten, fordi vi var bekymret for at det var for kaldt på hytta, samt at de skulle tørke ut ettersom vi ikke var der hver helg. Etterhvert lærte vi at småplantene uansett trivdes mye bedre på hytta, til tross for lave temperaturer og uregelmessig vanning. Vi setter nå termostaten på 16 grader, skjønt det blir kaldere enn det i vinduskarmene og på et ekstra soverom med godt lysinnslipp vi bruker som planterom. Plantene trenger selvsagt mindre vann ved kjøligere temperaturer. I 2019 etablerte vi derfor en produksjonslinje basert på: Så hjemme i leiligheten. Prikle om så fort plantene er store nok til og håndteres (om ikke litt før, jeg begynner å bli flink til å prikle små spirer). Frakte de nypriklede plantene til hytta ved første anledning. Hvilket frigjør rom til å så flere planter i leiligheten. Det var en fryd å komme til hytta på fredagskveldene og se hvordan spirene utviklet seg til sunne, kraftige plugger. Siden vi nå setter alle småpottene på større brett eller i baljer, vanner vi litt ekstra på søndagene i tilfelle vi ikke kommer tilbake på to uker.
Unntaksårene med korona har medført at jeg har tilbrakt mer tid på hytta, også på senvinteren, og derfor har vi sådd mer på hytta. Dette gir fortsatt sunnere planter enn oppvekst i sentraloppvarmet leilighet i Oslo. Fra 2022 er vi imidlertid tilbake til produksjonslinjen fra 2019 som antakelig er den optimale når det gjelder temperatur for spiring, planteutvikling og ikke minst best utnytting av samlet vinduskarmpotensiale. (skjønt vi har etterhvert også skaffet oss flere plantelys). Så lenge vi bor og er i byen på senvinteren vil vi antakelig fortsette å så og prikle planter i leiligheten. Om ikke annet så gir det noe hyggelig å holde på med etter jobb, selv om man bor i blokk og våren er langt unna.
Sådd fra Oslo, brakt til hytta for videre vekst.
Hvordan best herde småplantene på hytta?
Som kjent, innesådde planter må vennes til å være ute, herdes, for å kunne tåle sol, vind og de temperaturskifter som følger med våren. Herding på balkong i Oslo var ikke lett, men vi er virkelig ikke gode på herding på hytta heller. Disse sarte småplantene er spesielt sårbare for sol og blir lett solskadet. I følge oppskriften, skal de gradvis herdes ved å stå noen ganske få timer utendørs, først i skygge og i le for vind, for så og gradvis eksponeres for mer vind og sol inntil de har opparbeidet resistens i løpet av 10-14 dagers tid.
Hvem har tid til denslags? For det første, hytteeiere må ta noen snarveier her fordi de fleste av oss kan bare bruke helgene til herding. For oss gjelder det også at vi ikke pusler med 3-4 planter som kan få individuelt tilpasset pleie – vi sår hundrevis. Vi har også intens vårsol på tomta vår. Vi strever derfor stadig vekk med at plantene blir solbrente fordi vi ikke gjør overgangen fra inne- til uteliv gradvis nok. Det å bære ut vel 20 brett med småplanter tar også tid. Noen ganger blåser det opp rett etter at vi er ferdig med utbæring og plantene henger med hodet og sier ”Vi vil inn, vi orker ikke dette”.
12. april: Vi herder deler av sådden, og har lagt ned et bord for å dempe vinden fra vest.
All den ut-og innbæringen ble litt slitsom. Vi kjøpte derfor noen delvis gjennomsiktige plastkasser med lokk og satt en del småplanter i disse. Hensikten er at kassene skal fungere beskyttende slik at småplantene kan settes ut tidlig og bli herdet over tid. Lokket taes av om dagen for å gi soleksponering, og fordi vi har ganske høye kasser beskytter det også en del for vind. Når vi ikke er på hytta, ligger lokket på. Kassene gjør det også enkelt å vanne alle plantene på en gang, eller tom. bære dem innendørs hvis Yr skulle melde om veldig lave temperaturer. Det har ikke vi gjort ennå, men vi har brukt fiberduk på kalde netter.
13. mai 2021: En del potter har blir satt ut i plastkasser. De fungerer som et slags minidrivhus og gir plantene en gradvis overgang til utelivet, samtidig som det innebærer at vi får færre brett å bære ut og inn hele tiden. Dessuten får vi da endelig plass til å spise ved kjøkkenbordet. Når vi har flere potter av hver plante, prøveutsetter jeg gjerne en potte først for å se om den klarer seg. Foran ligger hvit fiberduk med en stein på (for ikke å blåse av gårde). Siden det var slik en kald mai i 2021, brukte vi fiberduk nesten hver natt denne våren.
Vi har også prøvd å så frø fra blomkarse og slikt – planter man til vanlig sår direkte i bedene etter fare for frost – i potter og sette dem i slike plastkasser. Dermed kan vi så dem noen uker tidligere og så langt har det gått riktig bra, skjønt det har tatt noe tid før frøene spirte, kanskje 15 dager, og spiringsprosenten er noe lavere. Jeg tror ikke vi har spart veldig mye tid på dette når det gjelder blomstring, kanskje 7-10 dager. Men siden vi fortsett har en del rotugress i bedene, gir denne metoden noe mer tid for ugresset til å dukke opp, slik at jeg kan luke det, før jeg setter ut småplanter i et litt mer gjestmildt terreng. Samtidig har frøene rukket å vokse til mer robuste småplanter.
Plastkassene har fungert helt greit, og småplantene klarer seg forbausende godt med et dekke av fiberduk samt lokk, selv når gradestokken ikke viser mer enn 0 grader. Men det som har fungert absolutt best for våre frøplanter er å bli satt ut i pallekarm med jord i bunn og et plastlokk over. Vi planter altså ikke ut plantene i jorda. Vi bruker rammen til herding og setter bare pottene oppå jorda, eller kanskje 2 cm nedi. Planter som står i pallekarm med lokk utvikler seg merkbart bedre enn de som står i plastkasser på terrassen. Begge steder får mye sol, hovedforskjellen er at pottene i pallekarmene har jord under seg, som antakelig isolerer litt eller gir jevnere fuktighet.
Så masse og så tidlig av salat og kål
Dette er en annen ting jeg har lært som virker. De aller fleste kålplanter, og også en del salatplanter, er fantastisk herdige. Et par år sådde vi kålplanter innendørs i Oslo, enkeltvis i potte, og fraktet disse ut til hytta i april for herding, så utplanting i midten av mai. Dette er helt unødvendig. Veldig mange av disse kan sås tidlig, og de vil dukke opp når temperaturen sier at det er på tide.
I 2021 bredsådde jeg hodesalat, pak choi, gulrot og diverse kål allerede 21. mars og satt hele bakker i pallekarm under lokk. En pakke med kål- eller salatfrø kan gjerne inneholde 100 frø eller mer, så vi hadde flere frøpakker som var utgått på dato og nå var poenget å bringe fram småblader vi kunne spise tidlig på våren, så jeg sådde tett.
17. april 2021. Alt ble forsinket denne kalde våren, men jeg fikk tynnet ut en del småblader til garnityr og etterhvert større blader til salat i løpet av april og mai. Så ble det pangvarme i juni, veksten eksploderte og vi endte opp med for mye av alt. Jeg endte for eksempel opp med å plante ut 12 svartkål i et nyutgravd bed, men nå er jo svartkål en dekorativ bladvekst. I hvert fall til kålsommerfugl har vært på besøk. Poenget er uansett – det er helt unødvendig å forhåndsså salat og kål. Så masse – tynn ut og spis det du kan mens bladene er små. Plant ut de småplantene du ikke får spist. Vi ble også kvitt en del gulrotfrø på denne måten, gulrotgress er fint i salat. 13. mai 2021: Samboerskap mellom nyutplantet kål ispedd noen salathoder (alt først sådd i grønn, lav, plastbakke), en bakke med småplanter vi har tenkt å spise som de er og ikke plante ut, og småplanter som står til herding. 16. juli: Vi fikk altså store mengder med salat siden alt begynte å vokse så granngivelig fort i juni. Vi hadde en grønn bakke med plukksalat stående på terrassen i flere uker, som vi høstet av daglig, og de utviklet seg riktig godt, til tross for at de ikke hadde særlig mye med jord. Til slutt plantet jeg ut de siste hodene i kryddertønna, men da var salatsesongen over for denne gang, og de begynte å utvikle tårn. Jeg lot dem stå et par uker for å se hvor høye de klarte å bli, men kuttet dem i det den høyeste nådde vel 40 centimeter.
Vi styrer unna: Høst-/vintersådd
Vi fikk altså dreis på tidlig såing av salat og kål, men holdt oss til planter hvor dette er anbefalt. Høst- og vintersådd derimot, har vi aldri fått til. Så frø i potter sent på høsten/vinteren, legg snø på toppen, sett på et skyggefullt sted, se spirene komme fram om våren, ferdig herdet, nesten uten noen jobb. Det høres for godt ut til å være sant, og slik har det også vært for oss. Vi har aldri fått en spire på noe og vi har prøvd minst ti ulike frøsorter over to vintre. Vi har heller ikke vært heldige med frø som bruker veldig lang tid på å spire, eller hvor det står at hvis de ikke har spirt innen en måned, skal man sette sådden i kjøleskapet, gjerne i flere omganger. Å legge frøene i kjøleskap eller fryser et par dager før man sår dem, er enkelt. Men vi har ikke plass i kjøleskapet til masse potter med frø som skal settes inn og ut, og dessuten spirer de ikke uansett hvor mye vi stuller. Vi styrer nå unna disse. De får oss bare til å miste mestringsfølelsen.
Egenhøstede frø
Eric høster frø fra Californiavalmue
Vi har begynt å høste en del frø. En del planter spirer bedre fra egne frø, og gir kraftigere og bedre planter enn kjøpefrø. Vi klarte for eksempel aldri å bringe fram riddersporer fra kjøpefrø til tross for at vi prøvde flere ganger, både med og uten stratifisering først. I det vi sådde våre egne frø, spratt spirene opp som paddehatter og plutselig hadde vi flere planter enn vi trengte. Mens frøene vi sådde var fra en mellomblå ridderspore, har vi nå en mellomblå, en mørklilla, en som er midt-i-mellom – altså blålilla, og jaggu meg en som ble lysrosa. Man kan altså ikke garantere resultatet, slik som fargen, når man høster frø. Da er stiklinger sikrere, de blir som morplanten. Sommeren og høsten 2021 tok jeg en del stiklinger, også av busker, og så håper jeg de har overlevd vinteren – det er fortsatt for tidlig å si.
Når det gjelder 2022: Vi har igjen sådd hundrevis av planter, så langt fra omkring 60 ulike sorter. Begrensningens kunst er tydeligvis ikke for oss. Vi er fortsatt ikke ferdig med årets frøsådd, så en full oppdatering får følge senere.
Vi var på hytta i helga og så årets første blåveis. De vokser i et skogholt vi har øverst på tomta, som vi ennå ikke har gjort noe med eller vist noen bilder fra. Ellers er det fortsatt kaldt ved Tyrifjorden og vi har ofte minusgrader om nettene. Selv om sola varmer godt utover dagen så er det fortsatt tele i jorda. Snøklokkene bryr seg ikke om det, de kom allerede for et par uker siden og det har begynt å spire i en rekke bed, ikke minst spretter det opp perleblomst overalt. Allikevel føles det for tidlig å ta full vårstelling av bedene. Det visne bladverket fra i fjor tilbyr fortsatt en viss beskyttelse mot kulde og flere steder er det rett og slett vanskelig å få ugresset opp av jorda.
I juni 2021 var det fem år siden vi overtok hytta. Før 2022-sesongen er i gang for fullt, tenkte jeg det var på sin plass å lage noen innlegg med før-og-etter bilder. Jeg gledet meg litt til dette, fordi det var ingen hage her når vi overtok. Det var en plen rundt hytta, som etterhvert ble ganske bulkete og full av ugress, dernest en gedigen leirehaug og så en skråning full av mer ugress og ikke minst – skrottrær. Sånn sett vil nesten alt vi gjør være en voldsom forbedring. Omtrent som når TV-programmer skal rydde opp hos maniske samlere, og det ser bedre ut straks man har kastet de ti årgangene med aviser de av en eller annen grunn har samlet på.
På den annen side, jeg har jo sett TV-programmer og blogger hvor andre har laget de lekreste hager på bare to-tre år, og da synes jeg ikke vi har fått til nesten noen ting. Men de har sikkert adgang til masse profesjonell hjelp. Og maskiner. Vi har spader, et dugelig spett og vår egen arbeidskraft. Og etter hvert uhorvelig mange bøtter. Hvor kommer de alle fra og hvor mange bøtter trenger egentlig en hageeier?
Svaret er selvsagt: Alltid en til. Vi har i løpet av disse årene dyrket masse forskjellige ting i bøtter, slik som poteter, mais, artisjokk, physalis, tomater, agurk og sukkererter. Derfor er det også laget hull i mange av bøttene våre. Rekk opp hånda alle hageeiere som har prøvd å fylle vann i en bøtte, men så oppdaget at denne har man visst laget hull i….
Det vi også har – og det er antakelig det viktigste – er god tid. Dette er hobbyen vår, og det er egentlig ingen hast med å få ting ferdig. Hagen blir til mens vi går.
Vi mistet en del planter og busker vinteren 2020/2021, og vi er ikke helt sikre på hvorfor. Greit, det var en periode hvor det var relativt kaldt, men vi tenkte ikke på dette som en spesielt tøff vinter. Forskjellen er antakelig at vi hadde mye mindre snødekke enn tidligere år. Dermed gikk alle sommerfuglbuskene våre dukken, og vi som var så stolte av dem. At kniphofia og montbretia ikke viste seg var kanskje bare å vente, skjønt de har overlevd tidligere vintre og er dypt savnet. Men hvordan pokker kan hvit fredløs plutselig gi seg? Det ene året er man bekymret for at den skal ta over bedet, det neste… – “Hvor bliver Fager Fredløs?” Alle hagefioler gikk ad undas, ditto høstanemoner, japansk kristtorn, melkeklokke… det blir for deprimerende å nevne alle sammen. Vårlyngen og et par andre planter overlevde, men var sterkt satt tilbake og så pjuske og forkomne ut hele sesongen. Det verste er at flere av plantene overlevde vinteren, men de klarte ikke den kalde våren. Vi så tegn til liv i mars og april, men siden varmen aldri kom i mai, så bare forsvant de. Halvparten av de vel 200 løkene vi plantet høsten før kom aldri opp, men om det var dårlige løker eller dårlig vår er ikke godt å si.
Lavlandet og Høylandet
De som har lest tidligere blogginnlegg vet at vår tomt er på ca. 1.4 mål og distinkt delt mellom det vi kaller Lavlandet – som er området rundt hytta, altså der tidligere eier hadde anlagt plen på tilkjørt jord – og Høylandet som er en meget steinete og ganske bratt skråning. Vi har også en naturlig bekk som renner gjennom Lavlandet og et sammenrast damprosjekt vi fortsatt ikke helt vet hva vi skal gjøre med.
Våren 2021, før vekst og blomstring var i full gang, tok vår gode nabo dronebilder av tomta vår. Dette viser ikke hele skråningen bak hytta samt skogholtet, men sånn cirka 80% av tomta.
Når det gjelder Lavlandet, er hovedutfordringen fortsatt at vi ikke helt vet hvordan vi bør utforme denne relativt store flata (plenen er nesten 40 meter på det lengste). Eric vil gjerne beholde alt som en stor overflate, mens jeg vil helst dele det opp flere distinkte rom. Vi får se hva jeg får til i 2022. Jeg har lurt på om vi burde be om profesjonell hjelp til dette, men så er det gøy å finne ut av ting selv også, selv om det tar tid. Ettersom vi nå har bodd oss inn, vet vi også mer enn vi gjorde de først årene. Vi tenkte opprinnelig å lage en sitteplass på Skyggepletten for å slippe unna sola på virkelig varme dager. Nå vet vi at det eneste stedet som da duger er faktisk rett bak hytta, hvor vi får skygge utover dagen og ofte en bris sørfra. Vi har også lært en god del om hvilke planter som trives hvor, og spesielt fra høsten 2020 har jeg ommøblert en god del, altså flyttet planter fra steder hvor de ikke trivdes spesielt godt til et annet bed i håp om at vil trives bedre der. Og jeg som lurte på hvorfor mamma drev og flyttet planter hele tiden i sin hage….
Egennavn
Alle bed hos oss har egennavn, selv om navnene ikke alltid passer. Det har stått og står mye annet enn stauder i Staudebedet – prydbusker og sommerblomster, selvsagt, men også grønnsaker og urter. Surjordsbedet ble anlagt som et eget bed fordi jeg først antok vi hadde kalkholdig jord og jeg ville gjerne ha et sted hvor planter som liker sur jord kunne trives. Det viste seg at det er vannet vårt som er kalkholdig, ikke jorda så mye, den lener litt mot det sure, slik det er vanlig. Skjønt, vannet vårt kommer fra egen brønn så noen kalkholdige lag må det være nedi der. Vi ankommer som regel ikke til tomta via Velkomstbedet sørfra heller, nå kjører vi inn nordfra. Men navnene består til tross for at meningsinnholdet blir utvannet. Vi bruker disse navnene hele tiden for å forklare hva vi har gjort eller observert hvor, og jeg forstår ikke hvordan andre kan klare seg uten egennavn på bed.
Vi må nesten ha med en ymsepost med ting som ikke passer andre steder – skjønt det er kanskje mest for vår egen del.
I pinsehelgen 2020 var det svært varmt. Det var en av disse helgene hvor jeg vurderer å omdøpe Vedutten til Villa Solsvidd. Til tross for varmen så sjauet vi hele helgen. Jeg silte tung, sandholdig jord vi hadde gravd opp fra Plata og bar den hele veien over til Staudebed Nord. Eric styret blant annet med en lekkasje fra sluket på badet ned på teknisk rom, ikke moro i det hele tatt. Lørdag kveld var jeg så sliten at jeg nærmest besvimte i seng før halv-elleve. Men søndag kveld var det en dis foran sola og livet var levelig igjen. Vi hadde en riktig hyggelig kveld på terrassen hvor vi grillet og drakk vin og så på solnedgangen – og vi satt noen timer etter det også.
Søndag morgen var derfor ikke fullt så hyggelig, og det hjalp ikke at vi nå var tilbake på Villa Solsvidd. Men vi følte vi måtte gjøre noe før vi dro tilbake til Oslobyen. Og slik ble dambedet til.
1. juni: Vi har en naturlig bekk gjennom tomta. Tidligere eier fikk laget en dam med innsig fra denne bekken. Man kan se restene av betong med innstøpt elvestein under broen. Det så visstnok riktig fint ut et par år. Men så sprakk betongen opp, og jeg finner rester av betong med istøpt elvestein nedgravd i blant annet Leirehaugen når jeg graver. Disse kladeisene burde vi kjørt på fyllinga, men de er store og tunge så vi har aldri prioritert det, men lagt dem i utkanten av tomta.
Nå fikk jeg for meg at vi kunne prøve å stable noen av disse damkladeisene på høykant og lage et bed bak disse. Det kom ikke helt ut av det blå. Utover sommeren er det som regel lite vann i dammen og bekken, og vi har vurdert å kjøpe eller lage gabioner for å bruke det til å lage et bed i denne delen av dammen. Men hvorfor styre med gabioner når vi har alle disse betongrestene liggende allerede?
1. juni: Vi har stablet opp damrester på høykant, fyllt opp med delvis jord (inkludert oppsnudde gresstuster) og delvis silt. Vi syntes det ble ganske kult, litt taggete alpelandskap. Vi plantet to typer iris vi hadde kjøpt på Staudegården tidligere denne sommeren, japaniris/tvillingiris (iris ensata) og en iris robusta Gerald Darby – begge skal tåle å stå i svært fuktig jord. Og vi fikk blomstring på begge.Men noen få iris fyller ikke et bed. Eric sår Impectas spesialblanding, “Fröblandning för fuktmark”. 11. juni: Første blomstring på iris. Det var dette med å beholde merkelapper nedi dammen, men ganske sikker på at dette er iris ensata.1. september: Vi fikk mange ulike blomster fra frøblandingen, men utover sensommeren var det stort sett kattost igjen. Vi ble uansett veldig fornøyde med dambedet. 10. april: Marianne ønsket seg blomsterkasser til bursdagen – og det fikk hun. Hele 3 stykker faktisk. Eric beiser bunn og bein til kasser. 10. juli: Sommeren 2019 hadde vi så mange brunsnegler at vi holdt på å bli sprø. Utover høsten begynte vi å bruke Ferramol, men det forsvant uhyggelig raskt og det viste seg at det er fordi at snegleåte er nammenam for kråkefugler. I 2020 bygget Eric et bur mot en av nabotomtene, hvor en del av sneglene bor, slik at vi kunne legge ut åte uten at skjærene spiste den opp. Var det så vel…. Flere ganger denne sommeren kom jeg hjem fra butikken eller noe, og fant en skjære som hadde klart å krype inn i buret – men å komme seg raskt ut igjen – se det klarer de ikke. Det ble en del flaksing, og så ga de opp å rømme og sto bare og stirret bedende på meg. (Jeg hjalp dem selvsagt ut, det er bare å løfte på buret).Vi har fått laget oss noen tradisjoner, til tross for at vi bare har hatt hytta noen få år. 17. mai går Eric i en-persons 17.mai tog til Sørsetra og spiser vafler. Marianne planter ut ting. 25. juli: Produksjon av prikkperikumtinktur er også en årlig seanse. Eric sanker prikkperikum som vokser nesten overalt her omkring. Blomstene legges i 60% sprit utblandet med destillert vann og tilsettes sirup etter gammel svensk resept. Den blir bedre og bedre år for år. Det betyr at produksjonen i 2020 ble riktig smakelig. Det bygges et 22. juli minnested ved Utøyakaia. Det betyr at MS Thorbjørn nå kjører forbi hytta flere ganger daglig. Når man nå skal ha hjemmekontor i mange måneder i strekk, så er det veldig hyggelig å kunne være et sted hvor man gløtte opp fra PC’en og se MS Thorbjørn kjøre forbi i stedet for å stirre inn i bygårdsfasader.18. september: Vi har flotte høstfarger på Vedutten. Kveldssol gir alltid en gyllen lød, men fordi vi har mye rød ringeriksskifer på tomta, får hele tomta et varmt rødskjær om kvelden. Om høsten, når trekronene blir røde, oransje og varmgule, så blir fargene ganske utrolige. 1. november: Eric graver dreneringsgrøft for å lede vann vekk fra veien til hytta. Her er det ikke så mye stein, men til gjengjeld flere røtter. Dette skulle blitt ferdig i 2020, vi får se i 2021. Det er ikke noe latmannsliv dette hyttelivet.
Jeg fortsetter med innlegg fra 2020, som jeg burde ha postet for lenge-lenge siden, men nå er vi oppløpssiden.
Vi begynte tidlig med haging dette året. Allerede 2. februar hadde Eric bygget en forlengelse av dyrkekassa (Pølseboden som vi av en eller annen grunn kaller det) og et par uker senere bygget jeg opp mindre bed av gjenbruksplank for å plante sukkererter og bønner.
2. februar: Eric har bygget en forlengelse av dyrkekassa. Vi bytter ut en del av jorda i disse kassene og i pallekarmene hvert år, og gjenbruker det til å lage bokashijord. 21. mai: Ved en inkurie har noen plantet 20 tomatplanter – og ikke tatt altfor godt vare på noen av dem. Nå er de såkalt herdet, dvs. blitt utsatt for sol og vind, så nå ser de mer shabby ut en noensinne og bør derfor være klare for utplantning. Mao: Vi dyrker tomater på friland, ikke i drivhus. Stell av tomater og annet ble litt så som så med korona og delvis reiseforbud, men vi fikk faktisk rimelig god avling på de fleste plantene. Og grunnen til at vi sår for mange tomater, er fordi vi har kjøpt for mange ulike frøsorter og føler vi bør prøve dem alle. Man burde velge seg max. 3 og holde seg til dem. 17. august: Vi fikk disse frøene fra en venn. Plantene var meget velproduserende, men tomatene smakte dessverre ikke så mye, hvilket kan ha å gjøre med at sommeren var relativt kald med mye regn. Andre sorter tomater smake derimot riktig godt også denne sommeren. 13. oktober: Til tross for at dette ikke var en spesielt varm og solrik sommer, så høstet vi jevnt og trutt cherrytomater fra tidlig juli og større tomater fra tidlig august. Uansett, med 16 tomatplanter (etter at vi hadde gitt bort noen), så endte vi opp med en del grønne. De store tomatene som ligger helt til høyre i bildet heter Oxheart og anbefales. Kule å se på, god smak – fin både som tilbehør og til lett oppvarming (fersk pastasaus). Vi kunne bare høste en fullmoden tomat før sesongen var over, men brukte ettermodne tomater.
Vi endte altså opp med en del grønne tomater. Vi prøvde oss på innemodning og fulgte rådene til Sara Bäckmo med å legge dem kjølig og relativt mørkt, fordi de modner raskere enn man tror. Hun har aldeles rett. Vi la dem kjølig, men ikke fullt så mørkt, og de modnet raskere enn vi trodde. Senhøstes er vi ikke på hytta så ofte, så noen av disse endte med å bli resirkulert til å lage bokashijord, hvilket er ironisk siden jeg bruker bokashijord til tomatene.
Vi har uansett spist tomater daglig gjennom store deler av sommeren og jeg har laget noe sånt som 6 liter tomatsaus for fryseren. Her har jeg prøvd ulike metoder, men har landet på at å bake dem i jerngryte i ovn gir den beste smaken (bedre enn å bake dem i langpanne i ovn og langt bedre enn å bare koke tomatene i en kasserolle). Jeg fjerner ikke frøene/innmaten, men bruker hele tomaten når jeg lager saus. I en jerngryte i ovnen kan de gjerne stå en stund for at sausen skal tykne.
2. august: Prydbønner (Preisgewinner). Vakre blomster, flott farge, men færre enn jeg trodde. Jeg hadde trodd at disse skulle gjøre mer av seg, kanskje jeg burde ha gjødslet mer. På den annen side smaker prydbønner rikgit godt hvis man bare høster dem tidlig, før de blir treete. I Norge kan det virke som om mange planter prydbønner, som – ja – en prydplante. Det er forståelig ettersom de er så enkle å ha med å gjøre. Kan direktesås når jorda er varm og vokser raskt opp til robuste planter, som igjen er enkle å høste frø fra når høsten kommer. Men prydbønner smaker faktisk riktig godt, bare man høster dem tidlig. Søker man på engelsk (“runner beans recipe”) finner man mange gode oppskrifter. Bør alltid kokes litt (ikke spises rå). For eksempel kan man rense dem, kutte dem, koke dem i lettsaltet vann i 3-5 minutter (gjerne skylle i kaldt vann for å stoppe kokeprosessen). Ha smør i en kasserolle, ha i hvitløk til den så vidt skifter farge, tilsett brødsmuler/biter av gammelt brød, ha i bønnene igjen, tilsett hvit pepper og gjerne parmesan. Jeg lagde prydbønner til lunsj mange ganger denne hjemmekontorsommeren. 9. august: Jeg elsker squash. Dvs. jeg gjør egentlig ikke det, jeg synes det i utgangspunktet er en ganske smakløs grønnsak. Men jeg har etterhvert funnet gode oppskrifter, blant annet på bloggen til Vidar Bergum, Et Kjøkken i Istanbul. Dessuten har jeg oppdaget bakt squash toppet med parmesan som er syndig godt – ren snacks. Å dynke squash i en blanding av olje og masse eksotiske krydder, bake dem i ovnen og bruke dem i salat smaker også riktig godt. Men det jeg mener å si er at jeg er svært glad i planten og jeg elsker blomstene. Og fordi dette resulterer i frukt, så har jeg nå funnet mange måter å tilberede dem på. Jeg har til nå brukt squash sådd fra frø som jorddekke i tre nyutgravde bed. Et lite frø vokser velvillig til en plante som kan dekke bortimot en kvadratmeter og de kommer med store, gule, vakre blomster. Og altså frukt i tillegg. Akkurat denne planten står på Østbredden. Jeg lagde også rabarbrasaft for første gang denne sommeren. De to små plantene jeg en gang fikk fra mamma har vokst til tre robuste fyrer samt en attpåklatt, og blitt flyttet til et eget bed. Jeg prøvde litt ulike varianter i løpet av sommeren, men så underlig det enn er – selv som rabarbra er svært surt i utgangspunktet, så mener vi at saften smaker best hvis man tilsetter sitron. Hvis ikke kan den lett smake litt emment.9. august: Apropos flytting av rabarbra: Jeg trodde jeg hadde gravd opp et bed i utkanten av plenen året før. Men i det jeg hadde gravd opp rabarbraene mine fra Lillebedet, og skulle plante dem her så dukket dette jernskrammelet opp. Og det var helt umulig å dra opp. Det viste seg å være dette. Jeg vet ikke hva det er, det minner litt om en plog, kanskje? Det lå nærmest på høykant og tok litt tid å grave opp. Og derfor tok det plutselig ikke 30 minutter å flytte noen rabarbra, men flere timer. Det var uhyre tilfredsstillende og endelig kunne dra dette beistet ut av jorda. (Rabarbraen ble dekket til og satt i skyggen i mellomtiden, og klarte seg fint).17. august: Til tross for at vi har en ganske liten kjøkkenhage, så kan vi i løpet av sensommeren og høsten hente inn ymse til lunsj og middag.28. oktober: Jordskokk – du underkjente grønnsak. Avling fra ett stykk plante. Jeg mente det var så dårlig jord der jeg satt ned disse at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet da jeg plantet dem. De kvitterte med god avling allikevel. Jordskokk er supre å bake i ovn, gjerne bruke litt sitron i tillegg til olje og salt og gjerne bake dem til de ser til brune og stygge ut – da smaker de best. 2. august: En del av kantingsprosjektet: Tidligere har jeg luket store sirkler rundt hver av bærbuskene om våren, som så gresset – eller helst ugresset – spiste seg innpå i løpet av sommeren – og så var det på’n igjen året etter. Nå var jeg litt lei av det, så jeg fant fram en del plank vi hadde liggende under hytta og lagde en kasse rundt alle buskene. Vi hadde noe annen gjenbruksplank, men kjøpte også noen for å dekke de 14 metrene som trengtes for å lage en gressklipperkant rundt alle buskene. Denne kanten ble delvis gravd ned, med duk og sand i grunnen.
Vi er dessverre fortsatt på forsinkede innlegg fra 2020. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan vi skulle lage stier, blant annet mellom to store bed, Staudebedet og Surjordsbedet. Når det gjelder det siste, så kom faktisk stien først, men når jeg først var i gang med å grave ut en sti, så gravde jeg likeså ut en utvidelse av Surjordsbedet i samme slengen. Det var uansett planlagt. Men først skal det handle om det opprinnelig Surjordsbedet.
Slik så øverste del av Surjordsbedet ut da vi forlot det høsten 2019. Fullt av muligheter og klart til beplantning. Men er det virkelig det? Nei. Her skal det legges på minst 10 cm med jord til for å dekke halvveis opp på hellen som ligger i forgrunnen. Dessuten, burde man ikke grave opp et bed foran dette?
Delen nærmest fotografen ble hevet med vel 10 cm (det ble en del trillebårlass med jord), og jeg flyttet noen planter hit utover høsten. Den borteste delen som ligger litt høyere, ble fylt med en del busker og noen stauder og er nærmest å regne som “helt ferdig”. Og så endte jeg selvsagt med å grave opp et nytt bed foran dette, det skulle jo bare mangle.
9. august: En av de positive overaskelsene dette året var sommerblomsten Nicotiana alata. Sådd fra frø og plantet ut i en større gruppe sammen med kornblomst i juni. Kornblomstene forsvant etterhvert, men Nicotiana vokste seg større og større til plantene utgjorde en formidabel busk med hvite blomster som skinte i skumringen. Vi har sådd N. alata før, men vi har ikke tidligere plantet så mange sammen, og det var tydeligvis det som skulle til. De utgjorde rett og slett et imponerende skue, spesielt om kvelden. (Om dagen hender det ofte at de henger med hodet og ser molefonkne ut, spesielt hvis det er mye sol, og så livner de til utover kvelden). De er veldig enkle å så fra frø, skjønt spirene er ganske sprø og brekker lett under prikling, men det ser ut som om de tåler det også. For rundt 30-40 kroner kan man altså få en kjempestor busk av velduftende hvite blomster, og fortsatt ha nok frø igjen for flere sesonger. I 2020 fant jeg også flere selvsådde frøplanter av Nicotiana fra 2019, både i Staudebedet og på Sørpletten, men jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere så de er ikke store på selvsåing, altså hos oss. 15. august 2020: Marianne er fast bestemt på å gjøre minst noen bed “helt ferdig” og har vært på handletur. 16. august: Det meste av innkjøpet havnet her. En del av Surjordsbedet er bortimot fylt med busker med ulike bladfarger. Japansk kristtorn i gult og grønt (Ilex Crenata Golden Gem og Convexa), Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii “Admiration” – jeg har denne i Velkomstbedet også, hvor den er fantastisk); og en høstberberis til som en burgunderød og knapt synes på dette bildet, men synes godt i virkeligheten. Dessuen en Leucothoes f. Little Flames som jeg håper vi overleve hos oss.
På bilde blomstrer også skogsøte (i blått) som jeg har flyttet hit fra et annet bed og som tydeligvis trives bedre her ettersom den knapt nok har blomstret før. Jeg har nettopp funnet og flyttet en til, så den sturer litt. Dessuten står det her en langbeint rododenron med variegerte blader, en dvergrododendron ble flyttet hit fra Sørpletten (Scarlet Wonder, verdens rødeste rododendron), dessuten min favorittlyng (Erica darlyensis), som ble gravd opp fra under en hortensia og satt hit så den kan spre seg enda mer. Denne har hvite blomster,
20. sept 2021: Samme del av bedet, men fra annen vinkel. 24. august: Utgraving foran bedet over – som vanlig – det er mye stein. Jeg gravde ut i loddrette striper og syntes jeg kom dypt nok etter bare to gjennomgravinger. 27. august: Dette er muligens den største steinen jeg har gravd ut hittil på Vedutten. Jeg mener den ligner en sfinks. Broren min mener den ligner den biten Obelix sparket av nesen på sfinksen. Det har blitt foreslått at jeg graver ned denne opp/ned – da blir den en fin flat stein i en mur. Men nei – denne vil bli liggende som en stimarkør og en statue i hagen. 27. august: Blomsterpause med Montbretia. Mamma pleide grave disse opp og overvintre dem innendørs. Jeg har ikke tålmodighet eller plass til slikt, men jeg fikk en av henne som hadde overlevd utendørs. Den ble behørig dekket til i fjor og overlevde denne vinteren i det minste. Jeg synes disse er kjempefine og håper de overlever flere vintre. 1. sept: Jeg graver fortsatt, nå på andre utraving. Men ikke for nærme ungarsk syrin på midten av bildet. 5. september: Da er det slutt for den store nicotianabusken, selv om den sikkert kunne blomstret en måned til. Den må opp fordi jeg må flytte en hortensia hit – det har blitt for trangt der den står.20. sept: OK, dette ligner på sesongstart, jeg ser det. Ikke mye har skjedd i denne delen av bedet, rent bortsatt fra tilføring av jord, flytting av ett stykk hortensia, samt noen få stauder som står i utkanten. Tiden strekker ikke alltid til….20. sept 2020: Men jeg tror dette har potensiale til å bli et veldig kult bed, når det bare er ferdig. 20. september: Som over, sett fra litt annen vinkel. Den nyutgravde delen ligger foran den delen med mørk jord på toppen. Neste år graver jeg antakelig ut den delen hvor all steinen fra årets utgravning ligger. Også bør vi gjøre noe med stien foran bedet. Det blir antakelig grus der også.
Vedutten 