Hyllest til våre buddlejas (RIP)

Som nevnt i et tidligere innlegg, så mistet vi alle våre sommerfuglbusker forrige vinter. Vi hadde to store (en kjøpt, en fått) samt tre halvstore busker fra stiklinger, samt noen stiklinger som nærmest bare var en pinne. Vi visste at buddleja ikke var regnet som spesielt hardføre, men hos oss stortrivdes de jo! De ble bare større og større og vi fikk flere busker hvert år ettersom vi satt stiklinger av avkapp når vi klippet dem ned om våren. Vi fleipet om å starte sommerfuglbuskutsalg. Akk ja, hovmod står for fall. 

29. august 2016: Sommerfuglbusk var en av de første plantene jeg kjøpte. Den ble selvsagt satt i Staudebedet, det eneste bedet som var klart på den tiden. Dette er en Davidii. I april året etter fikk vi en nedklippet busk av mamma. Vi hadde fortsatt ikke så mange steder å plante busker, så vi smøg den ned ved siden av Davidiien. 

Vi hadde altså et par års tid to sommerfuglbusker i Staudebedet, rett ved siden av hverandre. Det gikk jo ikke, så våren 2019 flyttet vi Davidiien til Trapesen. Den gjenværende sommerfuglbusken ble enorm, i den grad at den nærmest ble et problem. Den tok altfor mye plass, dominerte hele bedet og skygget for alle planter som sto nord for den.

Marianne deadheader lyslilla sommerfuglbusk i Staudebedet, men rekker ikke de øverste blomstene.
Den ble ikke bare høy – den tok også stor plass i bredden. Til venstre kan skimtes en høstfloks som blomstrer, tross alt, men den stortrivdes ikke akkurat, ettersom høstfloksen ikke er i gang før sommerfuglbusken hadde vokst seg stor og tok en del av sola.
Vi burde hatt et bedre bilde av den mørklilla Davidiien etter at vi flyttet den til Trapesen, men den står nå der i bakgrunnen og strutter. Tross den kompakte leiejorda vi har i dette bedet, stortrivdes den, ble over to meter høy og minst like bred, samt kom med rikelig med blomster. Men våren 2021 ville den altså ikke mer. Dvs, den kom med ett skudd ganske seint på våren, men det visnet bare. Jeg har ennå ikke gravd opp denne rota (den står bortgjemt bak andre planter), så man kan jo ha et lønnlig håp for 2022-sesongen….
2. juni 2021 hadde jeg gitt opp busken i Staudebedet og gravde opp rota, dvs. det jeg fikk opp av den. Den hadde krøpet langt innunder både murer og andre planter. Her på vei til sin siste hvile.  

Det viste seg, i det jeg gravde den opp, at den rota faktisk ikke var død. Kanskje burde jeg ha latt den stå et år til. Men som Eric lakonisk bemerket i det han så den ligge der på plenen: – Nå er den i hvert fall død.

5. august 2021. Terskelen for å fjerne busken fra Staudebedet var noe lavere enn for den i Trapesen, ettersom den tok altfor mye plass og skygget for deler av bedet. Allikevel, det tok knapt to uker før vi kjøpte en ny og satt på nesten samme plassen. Vi har liksom blitt vant til at det akkurat her skal stå noe svært og uregjerlig. Dessuten hadde jeg allerede flyttet de seintblomstrende staudene, slik som høstfloks, vekk fra nordøstsiden av bedet og latt selvsådde akeleier få ta over det området som den tidligere sommerfuglbusken skygget mest for (akeleier blomstrer som kjent tidlig). Dette er Buddleja Davidii “Nanho Purple” og den skal ikke bli høyere enn 2 meter. Vi får se….
28. august 2021: Vi kjøpt også en til Sørpletten, som dette første året ble enda finere. Det er en Buddleja “Peacock” som ikke skal bli høyere enn 1.5 meter.

Sommerfuglbusker er flotte busker og de lever virkelig opp til navnet sitt. Vi har hatt tett i tett med sommerfugler på våre. Vi har pleid å beskjære dem temmelig hardt hver vår, gjerne ned til rundt 25-30 cm over bakken, dvs. første våren tror jeg ikke vi beskar noe som helst. Det vi ikke har gjort er å stusse dem gjennom sesongen, og jeg går ut fra at man kan holde bredden i sjakk ved å fjerne skudd på sidene. Vi har vært så imponert over vekstkraften, hvor store de blir, hvor mange blomster de får, at vi har latt dem vokse som de vil etter den første beskjæringen. Dermed blir de lett for store for bedene.

PS. Det viste seg til slutt at en våre stiklinger har overlevd, den kom med ett stykk blomst i august. Dermed har vi kanskje tre busker når våren 2022 kommer – eller ingen. Vi snakker i hvert fall ikke lenger om å lage et sommerfuglbuskutsalg.

Staudebedet 2021 – og hvordan det hele begynte

Staudebedet var det første ordentlige bedet jeg gravde ut, og det gjorde jeg til gangs. Jeg stoppet ikke før jeg nådde berget i grunnen. Det endte med at jeg måtte kaste stein tilbake i bedet for å lage drenering. Det var litt forsmedelig etter at jeg hadde brukt såpass mye tid på å nettopp fjerne stein fra dette bedet. All den steinen jeg fjernet endte opp i en formidabel steinrøys som litt irriterende lå midt i glaninga i det vi ankom tomta fram til 2019. Da spredte jeg den utover en liten skråning som senere ble til bedet Staudebed Nord.

Hvert år ser Staudebedet begredelig tomt ut på våren og forsåvidt på forsommeren. Og hvert år ender det med at alt vokser over hverandre og lener seg ut over stien i midten utover sensommeren. Bedet ser rett og slett ganske kaotisk ut, men ingen skal si at det ikke er frodig.

25. april 2021: Det ble en sein vår i 2021, og vi hadde fortsatt lite spiring mot slutten av april. Uansett, vårbilder er bra for å vise struktur og jeg synes vi har fått til en viss struktur på dette ganske store bedet. Bedet ble utgravd etappevis fra juli 2016 ut 2018. I 2019, bikket jeg over kanten lengst bort i bildet og “gravde ut” (fjernet stor stein) fra skråningen bak. Dette ble etterhvert Staudebed Nord. I forgrunnen: 3 små kristtorn (Ilex Crenata “Green Hedge”) som ble kjøpt og plantet høsten 2020. De ble beitet ned av rådyr i løpet av vinteren, og det vil antakelig rådyrene fortsette med. Jeg antar derfor det vil ta en god del år før jeg har en lav hekk mot grusstien.

Vi har blant annet lavendler i dette bedet, som egentlig ble kjøpt for å senere flyttes til Fjellhagen, fordi de trives med mye sol og skrinn jord. Den største lavendelen døde denne vinteren, men de andre har klart seg greit nok. Siden lavendler beholder en del av bladverket over vinteren, bidrar de til å gi struktur før noe annet dukker opp om våren, så jeg beholder dem i dette bedet så lenge jeg kan. Jeg klipper dem ned både om høsten og våren, dvs. om høsten prøver jeg å lage en fin rund form på dem – om våren er det bare småstussing. Allikevel har de blitt noe langbeinte, så sommeren 2021 tok jeg stiklinger i håp om å få nye ferske planter.

Hvordan det hele begynte

3. juli 2016: Det begynte altså slik. Det eneste bedet vi hadde på tomta i det vi overtok, var en jordhaug i en smal stripe foran annekset. Der satt vi noen tomatplanter samt chili, men sistnevnte ble raskt spist av rådyr. Resten bestod av en type kraftig gress med tøffe røtter, som det var tungt å få spaden gjennom, og selvsagt mengder med ugress, ikke minst løvetann.
3. august 2016: Jeg spavendte dette bedet 3 ganger (og kom dypere hver gang). Jeg fjernet nok stein til å lage flere murer og laget altså en hel røys med skrotstein, som er det vi kaller steiner som er for små til murer, men for store til stidekke. Men fortsatt kan jeg finne til dels store steiner i jorda hver gang jeg graver opp og flytter en plante.
9. august 2016: Berget skråner fra vest mot øst. Alle våre berg skråner denne veien, men det visste jo ikke jeg i det vi nettopp hadde kjøpt hytta. Jeg trodde jeg bare hadde et tynt lag med jord over hele flata og ble svært begeistret da jeg etterhvert forsto at rett foran annekset gikk jorda ganske dypt, her kunne jeg plante både busker og trær. Men jeg måtte jo finne ut hvor dypt det egentlig gikk, og dermed stoppet jeg ikke før jeg møtte berget. Og så fikk vi et av disse ekstreme regnskyllene, og vannet sto fortsatt i bedet tre dager senere. Dermed kastet jeg tilbake en del stein og la duk over, for drenering.
Staudebedet er derfor distinkt delt mellom delen til høyre som knapt nok har jord, og delen til venstre som har riktig god jord, ikke minst etter flere år med jordfordbedring. Delen til venstre klarer seg riktig godt også i tørkeperioder, inkludert horrorsommeren 2018. I delen til høyre kan jeg bare ha tørketålende planter.
11. august 2016: Jeg hadde fått noen planter av mamma, og de ble plantet i “minibed” i vest, mens jeg fortsatt drev og gravde ut den dypere delen av bedet.
31. august 2016: I og med at jeg hadde gravd ut så mye stein, så hadde jeg ikke nok jord til bedet mitt, så i begynnelsen plasserte jeg steiner rundt ulike deler for å holde jorda på plass. I tillegg har jeg måttet “låne” jord fra midten av bedet, der det er et utgravd hull. Staudebedet begynte altså som en ansamling av oppstykkede “minibed”, med en altfor bred sti i midten.
I juli 2017 så det fortsatt slik ut. Vi var veldig fornøyde med at alt vi hadde plantet så ut til og trives. Ingen planter hadde dødd! Tvert i mot – de vokste og blomstret som bare det. Jeg kunne ta fine bilder av planter på nært hold, men som helhet bar dette veldig preg å være “work in progress”. Her er jeg i gang med å lage en sti av tråkkheller gjennom bedet. Bakerst i bildet ser man den opprinnelige Veduttenvegetasjonen i full vigør. Bedet ble utvidet til å dekke også disse områdene i 2017 og 2018, samt at det ble anlagt en “planteroteplass” rett bak annekset, altså et sted for å drive med prikling, gjemme bort plastpotter og slikt.
17. april 2019: Nok et tidlig vårbilde, men viser at nå er hele flata foran annekset ryddet. Nå er det bare en vei å gå for utvidelse, og det er nordover, mot fotografen. Og fotografen vet at i denne skråningen – her ligger det bare stein….
7. juli 2019: Nord for annekset ser det sånn ut. Til høyre kan skimtes steinrøysa med skrotstein fra mest Staudebedet, skjønt jeg har fraktet hit en del fra Surjordsbedet også. Denne røysa går hele veien ned til plenen. Her er altså mye skrotstein som må gjemmes bort et sted.

Som jeg sier til meg selv hver gang jeg går løs på noe som ser ut som en håpløs oppgave: Dette må jo være det ultimate stedet for et blomsterbed!

19. sept 2019: Det var ikke så mye utgraving fra denne delen av bedet, som å bikke ut stor stein. Jeg hadde ingen planer om å fjerne skrotstein herfra. Tvert i mot, var ideen å bli kvitt skrotstein fra steinrøysa ved å spre den utover hele bedet, dernest sette ned planter som kan trives med den slags. De store steinene, derimot, er nyttige for slikt kan det blir murer av.
25. jan 2020: Grunnarbeidet for Staudebed Nord var i stor grad ferdigstilt seint på høsten 2019. Steinrøysa er rakt utover hele området, og jeg har begynte å lage en sti/snarvei opp fra plenen til Planteroteplassen, bak annekset. Fremst i bedet er det plantet jordskokk.

Beplantning og sesongen 2021

Beplantningen i Staudebedet lider dessverre av dårlig planlegging. Sa jeg dårlig? Jeg mente ingen planlegging. Staudebedet var det første bedet og har derfor fungert som et barnehagebed fra vi kjøpte hytta. Jeg nevnte lavendlene som ble kjøpt for å settes ut i Skråningen (senere Fjellhagen) siden de liker masse sol og skrinn jord, jeg trodde jo også vi hadde kalkholdig jord. Vel, de ble temporært satt i Staudebedet – dog på steder der jordsmonnet ikke er spesielt leirholdig – og her står de fortsatt.

– Her er det tørketålende stauder på salg, sa Marianne i 2016. De trenger vi, de passer i Skråningen. Vi setter dem i Staudebedet så lenge. Som lavendlene står flere her den dag i dag. – Mamma sier hun har en sommerfuglbusk til oss, sa Marianne i 2017.  Vi har en i Staudebedet fra før, men vi får sikkert plass til en til. Vi setter den ved siden av den andre så lenge. – Jeg vet ikke helt hva slags plante dette er som vi kjøpte på Garden Living, sa Marianne i 2018, men de sa den var fin. Vi setter den i Staudebedet, så får vi se. Og slik har det fortsatt.

5. juni 2021: Våre tidligblomstrende planter var ikke i gang før seint i mai/tidlig i juni dette året. I midten av bildet, til høyre, kan man skimte en brun og nedklippet sommerfuglbusk som vi etter hvert måtte innse ikke hadde klart seg denne vinteren. Nærmest fotografen, et område som er kantet inn med lave stauder i forgrunnen (to typer storknebb) og høyere stauder i bakgrunnen (høstfloks og amsonia), men som ellers har blitt beplantet med sommerblomster år for år ettersom det er plass, fordi … vi satt litt på måfå noen hjemmesådde artisjokk her for noen år siden, fordi ett sted måtte jo artisjokk stå. Men de kom tilbake hvert år og ville ikke dø. Og artisjokker tar plass. Jeg har ikke bestemt hva som skal stå her permanent ennå. I 2021 var det georginer og zinnia fra frø. Mulig vi beholder dette som et sted for sommerblomster (vi har så langt ikke forsøkt oss på å overvintre georgineknoller).
5. juni 2021: Vi har en del vår- og nålefloks på tomta, blant annet denne i Staudebedet (“Crackerjack”). De var spektakulære i 2021. Akkurat når du tror at får de ikke plass til flere blomster, så får de faktisk det. Tidligere har jeg ofte klippet litt i disse fordi de ser så døde og stusselige ut på våren. Det gjorde jeg ikke i 2021. Om det var mangel på klipping eller om de bare likte at det var en kald og seig vår… Jeg prøver meg uten klipping i 2022 også, selv om de også denne våren ser visne og triste ut.
12. juni 2021: Veibomakeleien er en av våre øyenstener i hagen. Dette er altså frø høstet fra en vill-akeleie nær gangveien under E-16. Eric går av og til denne gangveien når han tar bussen fra Oslo. Han syntes blomstene var så fine så han gikk og kikket på dem og ventet og ventet til den hadde visnet ned og han endelig kunne overrekke Marianne en bukett med visne blomster – og frøkapsler! Den opprinnelige akeleien er mørk lillablå, slik det er vanlig. Vi blir hvert år like begeistret over at frø fra en enkelt villplante kan lede til så stor variasjon. Vi har ikke bare fem ulike farger, men blomstene kommer i ymse fasonger fra relativt enkle til nærmest kniplingsformet, dessuten ulike grader av distinksjon mellom beger- og kronblad. Akeleier selvsår seg lett, men er lett gjenkjennelige og derfor lette å luke eller eventuelt ta opp og flytte dit man ønsker å ha dem tidlig om våren.
3. juli 2021: Delen til høyre i bildet, er altså avsatt til tørketålende planter, mye bergknapp. Steppesalvien nærmest fotografen til høyre (Salvia Nemorosa Caradonna) var mye større og mer fargesterk i 2020 enn i 2021, så noe var galt dette året, men jeg vet ikke helt hva. Til høyre, en gul nattlys (Oenothera tetragona Licht), nok et eksempel på en plante som midlertidig ble plantet i Staudebedet og står her fortsatt. De sverdlignende bladene bak steppesalvien er Skjeggiris, fått av mamma i 2019, og ble også satt her fordi her var det plass.
12. juni 2021: Dette året fikk vi meget god blomstring på skjeggiris, her en som er nesten utsprunget. Veldig vakre blomster, dessverre blomstrer de ikke så lenge. Jeg er også begeistret for bladene der de står som utropstegn i den fremre delen av bedet, hvor alle andre planter er lave og putene.
12. juni 2021: Planten vi kjøpte på Garden Living ER fin. Det er førnevnte Amsonia tabernaemontana “Storm Cloud”. Den ble flyttet til denne delen av bedet tidlig på våren, ettersom den sto litt bortgjemt bak noen forvokste hestemynter. Den kommer opp med distinkte, nærmest blåsvarte skudd om våren.
29. august 2021: Så er vi over i den lettere kaotiske delen av sesongen. I år plantet vi altså georginer og zinna sådd fra frø i den nærmeste dype delen av bedet.
21. august 2021: Kuletistel og løvemunn, også sådd fra frø – avblomstret peon i forgrunnen. Med fare for å høres ut som om det er hakk i plata… Kuletistel skal heller ikke står i Staudebedet – ikke egentlig. Den skal opp i Fjellhagen før eller senere.
21. august 2021: Nærbilde av kuletistel, echinops bannaticus, sådd fra frø i 2019.
12. september 2021: Vi har en del besøk av dyr på tomta og kan ofte se spor etter dem i bedene om morgenen. Vi kjøpte derfor et viltkamera for å se hva slags dyr vi hadde på besøk, men har så langt bare klart å få bilder av rådyr, fugler og naboens katter, skjønt vi vet at vi har en grevling som jevnlig kommer på besøk. Rosa susanner (thunbergia alata) er for øvrig Erics yndlingsplante. Vi sår de oransje fra frø, men de rosa finner vi ikke frø til så i 2021 bestilte Eric flere pluggplanter. De rosa lider visstnok av en genetisk uegnethet og produserer ikke frø og må drives fram av stiklinger.
26. sept 2021: Når sommerfuglbuskene ikke vil mer, så er det godt man har oktoberbergknapp (hylotelephium spectabile). Vi har to av disse høye bergknappene eller hylotelephium – jeg ser noen kaller dem hagesmørbukk. Den andre er en evigbergknapp (h. telephium “Herbstfreude”). Det går greit å se forskjell på dem, men jeg hadde aldri klart å huske hvilken som var hva uten å ha dette nedskrevet i en hagedatabase. Disse er enkle å ta stiklinger av og jeg har tatt flere for å plante dem ut i Staudebed Nord, noen havner sikkert i Fjellhagen også.
21. august 2021: Vi slutter aldri å forundre oss over hvor høye jordskokk faktisk blir. Og at de gir såpass stor avling er også litt merkelig, fordi de står i ganske dårlig jord. I 2021 fikk vi langt mer jordskokk enn vi klarte å spise, men de overvintrer jo så vi vil gjøre et forsøk på å spise opp resten når telen endelig går i 2022.
8. juli 2021: I Staudebed Nord står det mye Californiavalmue – de vokser gjerne på steingrunn. Eric sådde flere varianter sommeren 2020, disse har selvsådd seg.
16. juli 2021: Dessuten en del hagestokkrose – av alle ting. De har også selvsådd seg, så at de skal stå akkurat her er noe de har bestemt helt selv. Vi har forøvrig store problemer med rust på stokkrosene våre, som vi ikke klarer å bli kvitt. Vi kommer derfor ikke til å så flere. Men der det er plass, og de kommer opp av seg selv, får de lov til å stå. Så klipper jeg av blader med rust på og kaster i søpla, og plantene blir redusert til stengler med blomst på til slutt. Men blomstene er jo uhyre delikate, nærmest til å spise opp.
26. september 2021: Våre artisjokkplanter døde altså denne vinteren – etter å ha overlevd i flere år, hvilket de egentlig ikke skal klare hos oss. Vi plukket med oss en plante på et besøk hos Vegge Hagesenter utenfor Horten tidligere på sommeren, fordi vi liker plantene.

Et dronebilde som viser store deler av hagen, hvor Staudebedet og Staudebed Nord er avmerket, kan finnes i blogginnlegget det er lenket til nedenunder.

Å dyrke frem planter fra frø (hyttehage)

De første par årene etter at vi hadde kjøpt hytta – altså anskaffet oss hage – besøkte vi en rekke hagesentre, men det tok ikke lang tid før vi syntes at utvalget ble veldig repetitivt. Dessuten hadde vi allerede fått en del av de vanligste plantene fra mamma og hennes hagevenner, ofte av typen som sprer seg lett og som etablerte hageeiere gjerne graver opp og gir videre aldeles gratis.

Så oppdaget vi utvalget av frø på internett.

Det burde ikke ha vært en åpenbaring. Selvsagt selger man frø via internett. Men for oss åpnet det en helt ny verden. Det var så mye å velge mellom og nesten alt så veldig fint ut på bildene. Legg til at frø koster ganske lite… Vi fikk store problemer med å begrense oss. 

Å kjøpe frø ble en første nyttårsdag-tradisjon hos oss. Etter nyttårsfest dagen før, begynte kanskje ikke morgenen alltid så bra, men Impecta lovet fri porto denne dagen, og det å velge hvilke frø vi skulle kjøpe og diskutere hva som kunne passe hvor, er noe av det triveligste vi vet og ledet til en strålende start på det nye året.

Å så frø hjemme i byleiligheten, se at de spirer, pusle med de små spirene… Helt uvurderlig aktivitet når vinteren fortsatt ligger over landet og det er lenge til vi kan begynne med skikkelig haging. På den annen side – vi var overivrige i begynnelsen, sådde for mye for tidlig – og det å ale opp småplanter i en sentraloppvarmet leilighet i Oslo i 2-3 måneder resulterte selvsagt i lange og slengete planter. Vinduskarmene ble fylt i en fart, og vi kjøpte et lite plastdrivhus for å få plass til alt.
Pga. plassmangel, priklet vi ofte i flere omganger – her er det ikke plass til at alle får sin egen potte sånn med en gang. Og ja, det blir jordsøl når man må gjøre dette på stua. (Det hjelper hvis man har en balje med høye kanter, hvilket vi etter hvert har skaffet oss flere av).
Herding var et styr. Her står 156 potter (mange flere småplanter) ute på sin første luftetur på balkongen i Oslo. Vi brukte alt vi hadde av brett, tallerkner og skåler på den tiden, så flere av pottene ble båret ut enkeltvis. Etterhvert har vi kjøpt store baljer til å sette småpottene i, og kan derfor bære ut vel 30-40 stykk i slengen. Det gjør også vanningen lettere, ettersom vi kan vanne på brettet.

Hyttehage: Hva vi har lært om å dyrke frem planter fra frø

Vi bor altså i byen og har hagen på hytta, dog ikke mer enn 45 minutter unna. Som kjent vil de fleste frø gjerne ha det varmt før spiring, men ha det litt kjøligere i det plantene stikker hodet opp av jorda. I begynnelsen alte vi opp alle plantene i byleiligheten, fordi vi var bekymret for at det var for kaldt på hytta, samt at de skulle tørke ut ettersom vi ikke var der hver helg. Etterhvert lærte vi at småplantene uansett trivdes mye bedre på hytta, til tross for lave temperaturer og uregelmessig vanning. Vi setter nå termostaten på 16 grader, skjønt det blir kaldere enn det i vinduskarmene og på et ekstra soverom med godt lysinnslipp vi bruker som planterom. Plantene trenger selvsagt mindre vann ved kjøligere temperaturer. I 2019 etablerte vi derfor en produksjonslinje basert på: Så hjemme i leiligheten. Prikle om så fort plantene er store nok til og håndteres (om ikke litt før, jeg begynner å bli flink til å prikle små spirer). Frakte de nypriklede plantene til hytta ved første anledning. Hvilket frigjør rom til å så flere planter i leiligheten. Det var en fryd å komme til hytta på fredagskveldene og se hvordan spirene utviklet seg til sunne, kraftige plugger. Siden vi nå setter alle småpottene på større brett eller i baljer, vanner vi litt ekstra på søndagene i tilfelle vi ikke kommer tilbake på to uker.

Unntaksårene med korona har medført at jeg har tilbrakt mer tid på hytta, også på senvinteren, og derfor har vi sådd mer på hytta. Dette gir fortsatt sunnere planter enn oppvekst i sentraloppvarmet leilighet i Oslo. Fra 2022 er vi imidlertid tilbake til produksjonslinjen fra 2019 som antakelig er den optimale når det gjelder temperatur for spiring, planteutvikling og ikke minst best utnytting av samlet vinduskarmpotensiale. (skjønt vi har etterhvert også skaffet oss flere plantelys). Så lenge vi bor og er i byen på senvinteren vil vi antakelig fortsette å så og prikle planter i leiligheten. Om ikke annet så gir det noe hyggelig å holde på med etter jobb, selv om man bor i blokk og våren er langt unna.

Sådd fra Oslo, brakt til hytta for videre vekst.

Hvordan best herde småplantene på hytta?

Som kjent, innesådde planter må vennes til å være ute, herdes, for å kunne tåle sol, vind og de temperaturskifter som følger med våren. Herding på balkong i Oslo var ikke lett, men vi er virkelig ikke gode på herding på hytta heller. Disse sarte småplantene er spesielt sårbare for sol og blir lett solskadet. I følge oppskriften, skal de gradvis herdes ved å stå noen ganske få timer utendørs, først i skygge og i le for vind, for så og gradvis eksponeres for mer vind og sol inntil de har opparbeidet resistens i løpet av 10-14 dagers tid.

Hvem har tid til denslags? For det første, hytteeiere må ta noen snarveier her fordi de fleste av oss kan bare bruke helgene til herding. For oss gjelder det også at vi ikke pusler med 3-4 planter som kan få individuelt tilpasset pleie – vi sår hundrevis. Vi har også intens vårsol på tomta vår. Vi strever derfor stadig vekk med at plantene blir solbrente fordi vi ikke gjør overgangen fra inne- til uteliv gradvis nok. Det å bære ut vel 20 brett med småplanter tar også tid. Noen ganger blåser det opp rett etter at vi er ferdig med utbæring og plantene henger med hodet og sier ”Vi vil inn, vi orker ikke dette”.

12. april: Vi herder deler av sådden, og har lagt ned et bord for å dempe vinden fra vest.

All den ut-og innbæringen ble litt slitsom. Vi kjøpte derfor noen delvis gjennomsiktige plastkasser med lokk og satt en del småplanter i disse. Hensikten er at kassene skal fungere beskyttende slik at småplantene kan settes ut tidlig og bli herdet over tid. Lokket taes av om dagen for å gi soleksponering, og fordi vi har ganske høye kasser beskytter det også en del for vind. Når vi ikke er på hytta, ligger lokket på. Kassene gjør det også enkelt å vanne alle plantene på en gang, eller tom. bære dem innendørs hvis Yr skulle melde om veldig lave temperaturer. Det har ikke vi gjort ennå, men vi har brukt fiberduk på kalde netter.

13. mai 2021: En del potter har blir satt ut i plastkasser. De fungerer som et slags minidrivhus og gir plantene en gradvis overgang til utelivet, samtidig som det innebærer at vi får færre brett å bære ut og inn hele tiden. Dessuten får vi da endelig plass til å spise ved kjøkkenbordet. Når vi har flere potter av hver plante, prøveutsetter jeg gjerne en potte først for å se om den klarer seg. Foran ligger hvit fiberduk med en stein på (for ikke å blåse av gårde). Siden det var slik en kald mai i 2021, brukte vi fiberduk nesten hver natt denne våren.

Vi har også prøvd å så frø fra blomkarse og slikt – planter man til vanlig sår direkte i bedene etter fare for frost – i potter og sette dem i slike plastkasser. Dermed kan vi så dem noen uker tidligere og så langt har det gått riktig bra, skjønt det har tatt noe tid før frøene spirte, kanskje 15 dager, og spiringsprosenten er noe lavere. Jeg tror ikke vi har spart veldig mye tid på dette når det gjelder blomstring, kanskje 7-10 dager. Men siden vi fortsett har en del rotugress i bedene, gir denne metoden noe mer tid for ugresset til å dukke opp, slik at jeg kan luke det, før jeg setter ut småplanter i et litt mer gjestmildt terreng. Samtidig har frøene rukket å vokse til mer robuste småplanter.

Plastkassene har fungert helt greit, og småplantene klarer seg forbausende godt med et dekke av fiberduk samt lokk, selv når gradestokken ikke viser mer enn 0 grader. Men det som har fungert absolutt best for våre frøplanter er å bli satt ut i pallekarm med jord i bunn og et plastlokk over. Vi planter altså ikke ut plantene i jorda. Vi bruker rammen til herding og setter bare pottene oppå jorda, eller kanskje 2 cm nedi. Planter som står i pallekarm med lokk utvikler seg merkbart bedre enn de som står i plastkasser på terrassen. Begge steder får mye sol, hovedforskjellen er at pottene i pallekarmene har jord under seg, som antakelig isolerer litt eller gir jevnere fuktighet.

Så masse og så tidlig av salat og kål

Dette er en annen ting jeg har lært som virker. De aller fleste kålplanter, og også en del salatplanter, er fantastisk herdige. Et par år sådde vi kålplanter innendørs i Oslo, enkeltvis i potte, og fraktet disse ut til hytta i april for herding, så utplanting i midten av mai. Dette er helt unødvendig. Veldig mange av disse kan sås tidlig, og de vil dukke opp når temperaturen sier at det er på tide.

I 2021 bredsådde jeg hodesalat, pak choi, gulrot og diverse kål allerede 21. mars og satt hele bakker i pallekarm under lokk. En pakke med kål- eller salatfrø kan gjerne inneholde 100 frø eller mer, så vi hadde flere frøpakker som var utgått på dato og nå var poenget å bringe fram småblader vi kunne spise tidlig på våren, så jeg sådde tett.

17. april 2021. Alt ble forsinket denne kalde våren, men jeg fikk tynnet ut en del småblader til garnityr og etterhvert større blader til salat i løpet av april og mai. Så ble det pangvarme i juni, veksten eksploderte og vi endte opp med for mye av alt. Jeg endte for eksempel opp med å plante ut 12 svartkål i et nyutgravd bed, men nå er jo svartkål en dekorativ bladvekst. I hvert fall til kålsommerfugl har vært på besøk. Poenget er uansett – det er helt unødvendig å forhåndsså salat og kål. Så masse – tynn ut og spis det du kan mens bladene er små. Plant ut de småplantene du ikke får spist. Vi ble også kvitt en del gulrotfrø på denne måten, gulrotgress er fint i salat. 
13. mai 2021: Samboerskap mellom nyutplantet kål ispedd noen salathoder (alt først sådd i grønn, lav, plastbakke), en bakke med småplanter vi har tenkt å spise som de er og ikke plante ut, og småplanter som står til herding.
16. juli: Vi fikk altså store mengder med salat siden alt begynte å vokse så granngivelig fort i juni. Vi hadde en grønn bakke med plukksalat stående på terrassen i flere uker, som vi høstet av daglig, og de utviklet seg riktig godt, til tross for at de ikke hadde særlig mye med jord. Til slutt plantet jeg ut de siste hodene i kryddertønna, men da var salatsesongen over for denne gang, og de begynte å utvikle tårn. Jeg lot dem stå et par uker for å se hvor høye de klarte å bli, men kuttet dem i det den høyeste nådde vel 40 centimeter.

Vi styrer unna: Høst-/vintersådd

Vi fikk altså dreis på tidlig såing av salat og kål, men holdt oss til planter hvor dette er anbefalt. Høst- og vintersådd derimot, har vi aldri fått til. Så frø i potter sent på høsten/vinteren, legg snø på toppen, sett på et skyggefullt sted, se spirene komme fram om våren, ferdig herdet, nesten uten noen jobb. Det høres for godt ut til å være sant, og slik har det også vært for oss. Vi har aldri fått en spire på noe og vi har prøvd minst ti ulike frøsorter over to vintre. Vi har heller ikke vært heldige med frø som bruker veldig lang tid på å spire, eller hvor det står at hvis de ikke har spirt innen en måned, skal man sette sådden i kjøleskapet, gjerne i flere omganger. Å legge frøene i kjøleskap eller fryser et par dager før man sår dem, er enkelt. Men vi har ikke plass i kjøleskapet til masse potter med frø som skal settes inn og ut, og dessuten spirer de ikke uansett hvor mye vi stuller. Vi styrer nå unna disse. De får oss bare til å miste mestringsfølelsen.

Egenhøstede frø

Eric høster frø fra Californiavalmue

Vi har begynt å høste en del frø. En del planter spirer bedre fra egne frø, og gir kraftigere og bedre planter enn kjøpefrø. Vi klarte for eksempel aldri å bringe fram riddersporer fra kjøpefrø til tross for at vi prøvde flere ganger, både med og uten stratifisering først. I det vi sådde våre egne frø, spratt spirene opp som paddehatter og plutselig hadde vi flere planter enn vi trengte. Mens frøene vi sådde var fra en mellomblå ridderspore, har vi nå en mellomblå, en mørklilla, en som er midt-i-mellom – altså blålilla, og jaggu meg en som ble lysrosa. Man kan altså ikke garantere resultatet, slik som fargen, når man høster frø. Da er stiklinger sikrere, de blir som morplanten. Sommeren og høsten 2021 tok jeg en del stiklinger, også av busker, og så håper jeg de har overlevd vinteren – det er fortsatt for tidlig å si.

Når det gjelder 2022: Vi har igjen sådd hundrevis av planter, så langt fra omkring 60 ulike sorter. Begrensningens kunst er tydeligvis ikke for oss. Vi er fortsatt ikke ferdig med årets frøsådd, så en full oppdatering får følge senere.

Snart vår og vel overstått 5-års jubileum

Vi var på hytta i helga og så årets første blåveis. De vokser i et skogholt vi har øverst på tomta, som vi ennå ikke har gjort noe med eller vist noen bilder fra. Ellers er det fortsatt kaldt ved Tyrifjorden og vi har ofte minusgrader om nettene. Selv om sola varmer godt utover dagen så er det fortsatt tele i jorda. Snøklokkene bryr seg ikke om det, de kom allerede for et par uker siden og det har begynt å spire i en rekke bed, ikke minst spretter det opp perleblomst overalt. Allikevel føles det for tidlig å ta full vårstelling av bedene. Det visne bladverket fra i fjor tilbyr fortsatt en viss beskyttelse mot kulde og flere steder er det rett og slett vanskelig å få ugresset opp av jorda.

I juni 2021 var det fem år siden vi overtok hytta. Før 2022-sesongen er i gang for fullt, tenkte jeg det var på sin plass å lage noen innlegg med før-og-etter bilder. Jeg gledet meg litt til dette, fordi det var ingen hage her når vi overtok. Det var en plen rundt hytta, som etterhvert ble ganske bulkete og full av ugress, dernest en gedigen leirehaug og så en skråning full av mer ugress og ikke minst – skrottrær. Sånn sett vil nesten alt vi gjør være en voldsom forbedring. Omtrent som når TV-programmer skal rydde opp hos maniske samlere, og det ser bedre ut straks man har kastet de ti årgangene med aviser de av en eller annen grunn har samlet på.

På den annen side, jeg har jo sett TV-programmer og blogger hvor andre har laget de lekreste hager på bare to-tre år, og da synes jeg ikke vi har fått til nesten noen ting. Men de har sikkert adgang til masse profesjonell hjelp. Og maskiner. Vi har spader, et dugelig spett og vår egen arbeidskraft. Og etter hvert uhorvelig mange bøtter. Hvor kommer de alle fra og hvor mange bøtter trenger egentlig en hageeier? 

Svaret er selvsagt: Alltid en til. Vi har i løpet av disse årene dyrket masse forskjellige ting i bøtter, slik som poteter, mais, artisjokk, physalis, tomater, agurk og sukkererter. Derfor er det også laget hull i mange av bøttene våre. Rekk opp hånda alle hageeiere som har prøvd å fylle vann i en bøtte, men så oppdaget at denne har man visst laget hull i….

Det vi også har – og det er antakelig det viktigste – er god tid. Dette er hobbyen vår, og det er egentlig ingen hast med å få ting ferdig. Hagen blir til mens vi går. 

Vi mistet en del planter og busker vinteren 2020/2021, og vi er ikke helt sikre på hvorfor. Greit, det var en periode hvor det var relativt kaldt, men vi tenkte ikke på dette som en spesielt tøff vinter. Forskjellen er antakelig at vi hadde mye mindre snødekke enn tidligere år. Dermed gikk alle sommerfuglbuskene våre dukken, og vi som var så stolte av dem. At kniphofia og montbretia ikke viste seg var kanskje bare å vente, skjønt de har overlevd tidligere vintre og er dypt savnet. Men hvordan pokker kan hvit fredløs plutselig gi seg? Det ene året er man bekymret for at den skal ta over bedet, det neste… – “Hvor bliver Fager Fredløs?” Alle hagefioler gikk ad undas, ditto høstanemoner, japansk kristtorn, melkeklokke… det blir for deprimerende å nevne alle sammen. Vårlyngen og et par andre planter overlevde, men var sterkt satt tilbake og så pjuske og forkomne ut hele sesongen. Det verste er at flere av plantene overlevde vinteren, men de klarte ikke den kalde våren. Vi så tegn til liv i mars og april, men siden varmen aldri kom i mai, så bare forsvant de. Halvparten av de vel 200 løkene vi plantet høsten før kom aldri opp, men om det var dårlige løker eller dårlig vår er ikke godt å si.

Lavlandet og Høylandet

De som har lest tidligere blogginnlegg vet at vår tomt er på ca. 1.4 mål og distinkt delt mellom det vi kaller Lavlandet – som er området rundt hytta, altså der tidligere eier hadde anlagt plen på tilkjørt jord – og Høylandet som er en meget steinete og ganske bratt skråning. Vi har også en naturlig bekk som renner gjennom Lavlandet og et sammenrast damprosjekt vi fortsatt ikke helt vet hva vi skal gjøre med. 

Våren 2021, før vekst og blomstring var i full gang, tok vår gode nabo dronebilder av tomta vår. Dette viser ikke hele skråningen bak hytta samt skogholtet, men sånn cirka 80% av tomta.

Når det gjelder Lavlandet, er hovedutfordringen fortsatt at vi ikke helt vet hvordan vi bør utforme denne relativt store flata (plenen er nesten 40 meter på det lengste). Eric vil gjerne beholde alt som en stor overflate, mens jeg vil helst dele det opp flere distinkte rom. Vi får se hva jeg får til i 2022. Jeg har lurt på om vi burde be om profesjonell hjelp til dette, men så er det gøy å finne ut av ting selv også, selv om det tar tid. Ettersom vi nå har bodd oss inn, vet vi også mer enn vi gjorde de først årene. Vi tenkte opprinnelig å lage en sitteplass på Skyggepletten for å slippe unna sola på virkelig varme dager. Nå vet vi at det eneste stedet som da duger er faktisk rett bak hytta, hvor vi får skygge utover dagen og ofte en bris sørfra. Vi har også lært en god del om hvilke planter som trives hvor, og spesielt fra høsten 2020 har jeg ommøblert en god del, altså flyttet planter fra steder hvor de ikke trivdes spesielt godt til et annet bed i håp om at vil trives bedre der. Og jeg som lurte på hvorfor mamma drev og flyttet planter hele tiden i sin hage….

Egennavn

Alle bed hos oss har egennavn, selv om navnene ikke alltid passer. Det har stått og står mye annet enn stauder i Staudebedet – prydbusker og sommerblomster, selvsagt, men også grønnsaker og urter. Surjordsbedet ble anlagt som et eget bed fordi jeg først antok vi hadde kalkholdig jord og jeg ville gjerne ha et sted hvor planter som liker sur jord kunne trives. Det viste seg at det er vannet vårt som er kalkholdig, ikke jorda så mye, den lener litt mot det sure, slik det er vanlig. Skjønt, vannet vårt kommer fra egen brønn så noen kalkholdige lag må det være nedi der. Vi ankommer som regel ikke til tomta via Velkomstbedet sørfra heller, nå kjører vi inn nordfra. Men navnene består til tross for at meningsinnholdet blir utvannet. Vi bruker disse navnene hele tiden for å forklare hva vi har gjort eller observert hvor, og jeg forstår ikke hvordan andre kan klare seg uten egennavn på bed.

Ymseposten (inkludert bekken/dammen)

Vi må nesten ha med en ymsepost med ting som ikke passer andre steder – skjønt det er kanskje mest for vår egen del.

I pinsehelgen 2020 var det svært varmt. Det var en av disse helgene hvor jeg vurderer å omdøpe Vedutten til Villa Solsvidd. Til tross for varmen så sjauet vi hele helgen. Jeg silte tung, sandholdig jord vi hadde gravd opp fra Plata og bar den hele veien over til Staudebed Nord. Eric styret blant annet med en lekkasje fra sluket på badet ned på teknisk rom, ikke moro i det hele tatt. Lørdag kveld var jeg så sliten at jeg nærmest besvimte i seng før halv-elleve. Men søndag kveld var det en dis foran sola og livet var levelig igjen. Vi hadde en riktig hyggelig kveld på terrassen hvor vi grillet og drakk vin og så på solnedgangen – og vi satt noen timer etter det også.

Søndag morgen var derfor ikke fullt så hyggelig, og det hjalp ikke at vi nå var tilbake på Villa Solsvidd. Men vi følte vi måtte gjøre noe før vi dro tilbake til Oslobyen. Og slik ble dambedet til.

1. juni: Vi har en naturlig bekk gjennom tomta. Tidligere eier fikk laget en dam med innsig fra denne bekken. Man kan se restene av betong med innstøpt elvestein under broen. Det så visstnok riktig fint ut et par år. Men så sprakk betongen opp, og jeg finner rester av betong med istøpt elvestein nedgravd i blant annet Leirehaugen når jeg graver. Disse kladeisene burde vi kjørt på fyllinga, men de er store og tunge så vi har aldri prioritert det, men lagt dem i utkanten av tomta.

Nå fikk jeg for meg at vi kunne prøve å stable noen av disse damkladeisene på høykant og lage et bed bak disse. Det kom ikke helt ut av det blå. Utover sommeren er det som regel lite vann i dammen og bekken, og vi har vurdert å kjøpe eller lage gabioner for å bruke det til å lage et bed i denne delen av dammen. Men hvorfor styre med gabioner når vi har alle disse betongrestene liggende allerede?

1. juni: Vi har stablet opp damrester på høykant, fyllt opp med delvis jord (inkludert oppsnudde gresstuster) og delvis silt. Vi syntes det ble ganske kult, litt taggete alpelandskap. Vi plantet to typer iris vi hadde kjøpt på Staudegården tidligere denne sommeren, japaniris/tvillingiris (iris ensata) og en iris robusta Gerald Darby – begge skal tåle å stå i svært fuktig jord. Og vi fikk blomstring på begge.
Men noen få iris fyller ikke et bed. Eric sår Impectas spesialblanding, “Fröblandning för fuktmark”.
11. juni: Første blomstring på iris. Det var dette med å beholde merkelapper nedi dammen, men ganske sikker på at dette er iris ensata.
1. september: Vi fikk mange ulike blomster fra frøblandingen, men utover sensommeren var det stort sett kattost igjen. Vi ble uansett veldig fornøyde med dambedet.
10. april: Marianne ønsket seg blomsterkasser til bursdagen – og det fikk hun. Hele 3 stykker faktisk. Eric beiser bunn og bein til kasser.
10. juli: Sommeren 2019 hadde vi så mange brunsnegler at vi holdt på å bli sprø. Utover høsten begynte vi å bruke Ferramol, men det forsvant uhyggelig raskt og det viste seg at det er fordi at snegleåte er nammenam for kråkefugler. I 2020 bygget Eric et bur mot en av nabotomtene, hvor en del av sneglene bor, slik at vi kunne legge ut åte uten at skjærene spiste den opp. Var det så vel…. Flere ganger denne sommeren kom jeg hjem fra butikken eller noe, og fant en skjære som hadde klart å krype inn i buret – men å komme seg raskt ut igjen – se det klarer de ikke. Det ble en del flaksing, og så ga de opp å rømme og sto bare og stirret bedende på meg. (Jeg hjalp dem selvsagt ut, det er bare å løfte på buret).
Vi har fått laget oss noen tradisjoner, til tross for at vi bare har hatt hytta noen få år. 17. mai går Eric i en-persons 17.mai tog til Sørsetra og spiser vafler. Marianne planter ut ting.
25. juli: Produksjon av prikkperikumtinktur er også en årlig seanse. Eric sanker prikkperikum som vokser nesten overalt her omkring. Blomstene legges i 60% sprit utblandet med destillert vann og tilsettes sirup etter gammel svensk resept. Den blir bedre og bedre år for år. Det betyr at produksjonen i 2020 ble riktig smakelig.
Det bygges et 22. juli minnested ved Utøyakaia. Det betyr at MS Thorbjørn nå kjører forbi hytta flere ganger daglig. Når man nå skal ha hjemmekontor i mange måneder i strekk, så er det veldig hyggelig å kunne være et sted hvor man gløtte opp fra PC’en og se MS Thorbjørn kjøre forbi i stedet for å stirre inn i bygårdsfasader.
18. september: Vi har flotte høstfarger på Vedutten. Kveldssol gir alltid en gyllen lød, men fordi vi har mye rød ringeriksskifer på tomta, får hele tomta et varmt rødskjær om kvelden. Om høsten, når trekronene blir røde, oransje og varmgule, så blir fargene ganske utrolige.
1. november: Eric graver dreneringsgrøft for å lede vann vekk fra veien til hytta. Her er det ikke så mye stein, men til gjengjeld flere røtter. Dette skulle blitt ferdig i 2020, vi får se i 2021. Det er ikke noe latmannsliv dette hyttelivet.

Kjøkkenhagen

Jeg fortsetter med innlegg fra 2020, som jeg burde ha postet for lenge-lenge siden, men nå er vi oppløpssiden.

Vi begynte tidlig med haging dette året. Allerede 2. februar hadde Eric bygget en forlengelse av dyrkekassa (Pølseboden som vi av en eller annen grunn kaller det) og et par uker senere bygget jeg opp mindre bed av gjenbruksplank for å plante sukkererter og bønner.

2. februar: Eric har bygget en forlengelse av dyrkekassa. Vi bytter ut en del av jorda i disse kassene og i pallekarmene hvert år, og gjenbruker det til å lage bokashijord.
21. mai: Ved en inkurie har noen plantet 20 tomatplanter – og ikke tatt altfor godt vare på noen av dem. Nå er de såkalt herdet, dvs. blitt utsatt for sol og vind, så nå ser de mer shabby ut en noensinne og bør derfor være klare for utplantning. Mao: Vi dyrker tomater på friland, ikke i drivhus. Stell av tomater og annet ble litt så som så med korona og delvis reiseforbud, men vi fikk faktisk rimelig god avling på de fleste plantene. Og grunnen til at vi sår for mange tomater, er fordi vi har kjøpt for mange ulike frøsorter og føler vi bør prøve dem alle. Man burde velge seg max. 3 og holde seg til dem.
17. august: Vi fikk disse frøene fra en venn. Plantene var meget velproduserende, men tomatene smakte dessverre ikke så mye, hvilket kan ha å gjøre med at sommeren var relativt kald med mye regn. Andre sorter tomater smake derimot riktig godt også denne sommeren.
13. oktober: Til tross for at dette ikke var en spesielt varm og solrik sommer, så høstet vi jevnt og trutt cherrytomater fra tidlig juli og større tomater fra tidlig august. Uansett, med 16 tomatplanter (etter at vi hadde gitt bort noen), så endte vi opp med en del grønne. De store tomatene som ligger helt til høyre i bildet heter Oxheart og anbefales. Kule å se på, god smak – fin både som tilbehør og til lett oppvarming (fersk pastasaus). Vi kunne bare høste en fullmoden tomat før sesongen var over, men brukte ettermodne tomater.

Vi endte altså opp med en del grønne tomater. Vi prøvde oss på innemodning og fulgte rådene til Sara Bäckmo med å legge dem kjølig og relativt mørkt, fordi de modner raskere enn man tror. Hun har aldeles rett. Vi la dem kjølig, men ikke fullt så mørkt, og de modnet raskere enn vi trodde. Senhøstes er vi ikke på hytta så ofte, så noen av disse endte med å bli resirkulert til å lage bokashijord, hvilket er ironisk siden jeg bruker bokashijord til tomatene.

Vi har uansett spist tomater daglig gjennom store deler av sommeren og jeg har laget noe sånt som 6 liter tomatsaus for fryseren. Her har jeg prøvd ulike metoder, men har landet på at å bake dem i jerngryte i ovn gir den beste smaken (bedre enn å bake dem i langpanne i ovn og langt bedre enn å bare koke tomatene i en kasserolle). Jeg fjerner ikke frøene/innmaten, men bruker hele tomaten når jeg lager saus. I en jerngryte i ovnen kan de gjerne stå en stund for at sausen skal tykne.

2. august: Prydbønner (Preisgewinner). Vakre blomster, flott farge, men færre enn jeg trodde. Jeg hadde trodd at disse skulle gjøre mer av seg, kanskje jeg burde ha gjødslet mer. På den annen side smaker prydbønner rikgit godt hvis man bare høster dem tidlig, før de blir treete.
I Norge kan det virke som om mange planter prydbønner, som – ja – en prydplante. Det er forståelig ettersom de er så enkle å ha med å gjøre. Kan direktesås når jorda er varm og vokser raskt opp til robuste planter, som igjen er enkle å høste frø fra når høsten kommer. Men prydbønner smaker faktisk riktig godt, bare man høster dem tidlig. Søker man på engelsk (“runner beans recipe”) finner man mange gode oppskrifter. Bør alltid kokes litt (ikke spises rå). For eksempel kan man rense dem, kutte dem, koke dem i lettsaltet vann i 3-5 minutter (gjerne skylle i kaldt vann for å stoppe kokeprosessen). Ha smør i en kasserolle, ha i hvitløk til den så vidt skifter farge, tilsett brødsmuler/biter av gammelt brød, ha i bønnene igjen, tilsett hvit pepper og gjerne parmesan. Jeg lagde prydbønner til lunsj mange ganger denne hjemmekontorsommeren.
9. august: Jeg elsker squash. Dvs. jeg gjør egentlig ikke det, jeg synes det i utgangspunktet er en ganske smakløs grønnsak. Men jeg har etterhvert funnet gode oppskrifter, blant annet på bloggen til Vidar Bergum, Et Kjøkken i Istanbul. Dessuten har jeg oppdaget bakt squash toppet med parmesan som er syndig godt – ren snacks. Å dynke squash i en blanding av olje og masse eksotiske krydder, bake dem i ovnen og bruke dem i salat smaker også riktig godt. Men det jeg mener å si er at jeg er svært glad i planten og jeg elsker blomstene. Og fordi dette resulterer i frukt, så har jeg nå funnet mange måter å tilberede dem på.
Jeg har til nå brukt squash sådd fra frø som jorddekke i tre nyutgravde bed. Et lite frø vokser velvillig til en plante som kan dekke bortimot en kvadratmeter og de kommer med store, gule, vakre blomster. Og altså frukt i tillegg. Akkurat denne planten står på Østbredden.
Jeg lagde også rabarbrasaft for første gang denne sommeren. De to små plantene jeg en gang fikk fra mamma har vokst til tre robuste fyrer samt en attpåklatt, og blitt flyttet til et eget bed. Jeg prøvde litt ulike varianter i løpet av sommeren, men så underlig det enn er – selv som rabarbra er svært surt i utgangspunktet, så mener vi at saften smaker best hvis man tilsetter sitron. Hvis ikke kan den lett smake litt emment.
9. august: Apropos flytting av rabarbra: Jeg trodde jeg hadde gravd opp et bed i utkanten av plenen året før. Men i det jeg hadde gravd opp rabarbraene mine fra Lillebedet, og skulle plante dem her så dukket dette jernskrammelet opp. Og det var helt umulig å dra opp.
Det viste seg å være dette. Jeg vet ikke hva det er, det minner litt om en plog, kanskje? Det lå nærmest på høykant og tok litt tid å grave opp. Og derfor tok det plutselig ikke 30 minutter å flytte noen rabarbra, men flere timer. Det var uhyre tilfredsstillende og endelig kunne dra dette beistet ut av jorda. (Rabarbraen ble dekket til og satt i skyggen i mellomtiden, og klarte seg fint).
17. august: Til tross for at vi har en ganske liten kjøkkenhage, så kan vi i løpet av sensommeren og høsten hente inn ymse til lunsj og middag.
28. oktober: Jordskokk – du underkjente grønnsak. Avling fra ett stykk plante. Jeg mente det var så dårlig jord der jeg satt ned disse at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet da jeg plantet dem. De kvitterte med god avling allikevel. Jordskokk er supre å bake i ovn, gjerne bruke litt sitron i tillegg til olje og salt og gjerne bake dem til de ser til brune og stygge ut – da smaker de best.
2. august: En del av kantingsprosjektet: Tidligere har jeg luket store sirkler rundt hver av bærbuskene om våren, som så gresset – eller helst ugresset – spiste seg innpå i løpet av sommeren – og så var det på’n igjen året etter. Nå var jeg litt lei av det, så jeg fant fram en del plank vi hadde liggende under hytta og lagde en kasse rundt alle buskene. Vi hadde noe annen gjenbruksplank, men kjøpte også noen for å dekke de 14 metrene som trengtes for å lage en gressklipperkant rundt alle buskene. Denne kanten ble delvis gravd ned, med duk og sand i grunnen.

Klave gir ku: Ny sti gir nytt bed (Surjordsbedet)

Vi er dessverre fortsatt på forsinkede innlegg fra 2020. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan vi skulle lage stier, blant annet mellom to store bed, Staudebedet og Surjordsbedet. Når det gjelder det siste, så kom faktisk stien først, men når jeg først var i gang med å grave ut en sti, så gravde jeg likeså ut en utvidelse av Surjordsbedet i samme slengen. Det var uansett planlagt. Men først skal det handle om det opprinnelig Surjordsbedet.

Slik så øverste del av Surjordsbedet ut da vi forlot det høsten 2019. Fullt av muligheter og klart til beplantning. Men er det virkelig det? Nei. Her skal det legges på minst 10 cm med jord til for å dekke halvveis opp på hellen som ligger i forgrunnen. Dessuten, burde man ikke grave opp et bed foran dette?

Delen nærmest fotografen ble hevet med vel 10 cm (det ble en del trillebårlass med jord), og jeg flyttet noen planter hit utover høsten. Den borteste delen som ligger litt høyere, ble fylt med en del busker og noen stauder og er nærmest å regne som “helt ferdig”. Og så endte jeg selvsagt med å grave opp et nytt bed foran dette, det skulle jo bare mangle.

9. august: En av de positive overaskelsene dette året var sommerblomsten Nicotiana alata. Sådd fra frø og plantet ut i en større gruppe sammen med kornblomst i juni. Kornblomstene forsvant etterhvert, men Nicotiana vokste seg større og større til plantene utgjorde en formidabel busk med hvite blomster som skinte i skumringen. Vi har sådd N. alata før, men vi har ikke tidligere plantet så mange sammen, og det var tydeligvis det som skulle til. De utgjorde rett og slett et imponerende skue, spesielt om kvelden. (Om dagen hender det ofte at de henger med hodet og ser molefonkne ut, spesielt hvis det er mye sol, og så livner de til utover kvelden). De er veldig enkle å så fra frø, skjønt spirene er ganske sprø og brekker lett under prikling, men det ser ut som om de tåler det også. For rundt 30-40 kroner kan man altså få en kjempestor busk av velduftende hvite blomster, og fortsatt ha nok frø igjen for flere sesonger. I 2020 fant jeg også flere selvsådde frøplanter av Nicotiana fra 2019, både i Staudebedet og på Sørpletten, men jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere så de er ikke store på selvsåing, altså hos oss.
15. august 2020: Marianne er fast bestemt på å gjøre minst noen bed “helt ferdig” og har vært på handletur.
16. august: Det meste av innkjøpet havnet her. En del av Surjordsbedet er bortimot fylt med busker med ulike bladfarger. Japansk kristtorn i gult og grønt (Ilex Crenata Golden Gem og Convexa), Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii “Admiration” – jeg har denne i Velkomstbedet også, hvor den er fantastisk); og en høstberberis til som en burgunderød og knapt synes på dette bildet, men synes godt i virkeligheten. Dessuen en Leucothoes f. Little Flames som jeg håper vi overleve hos oss.

På bilde blomstrer også skogsøte (i blått) som jeg har flyttet hit fra et annet bed og som tydeligvis trives bedre her ettersom den knapt nok har blomstret før. Jeg har nettopp funnet og flyttet en til, så den sturer litt. Dessuten står det her en langbeint rododenron med variegerte blader, en dvergrododendron ble flyttet hit fra Sørpletten (Scarlet Wonder, verdens rødeste rododendron), dessuten min favorittlyng (Erica darlyensis), som ble gravd opp fra under en hortensia og satt hit så den kan spre seg enda mer. Denne har hvite blomster,

20. sept 2021: Samme del av bedet, men fra annen vinkel.
24. august: Utgraving foran bedet over – som vanlig – det er mye stein. Jeg gravde ut i loddrette striper og syntes jeg kom dypt nok etter bare to gjennomgravinger.
27. august: Dette er muligens den største steinen jeg har gravd ut hittil på Vedutten. Jeg mener den ligner en sfinks. Broren min mener den ligner den biten Obelix sparket av nesen på sfinksen. Det har blitt foreslått at jeg graver ned denne opp/ned – da blir den en fin flat stein i en mur. Men nei – denne vil bli liggende som en stimarkør og en statue i hagen.
27. august: Blomsterpause med Montbretia. Mamma pleide grave disse opp og overvintre dem innendørs. Jeg har ikke tålmodighet eller plass til slikt, men jeg fikk en av henne som hadde overlevd utendørs. Den ble behørig dekket til i fjor og overlevde denne vinteren i det minste. Jeg synes disse er kjempefine og håper de overlever flere vintre.
1. sept: Jeg graver fortsatt, nå på andre utraving. Men ikke for nærme ungarsk syrin på midten av bildet.
5. september: Da er det slutt for den store nicotianabusken, selv om den sikkert kunne blomstret en måned til. Den må opp fordi jeg må flytte en hortensia hit – det har blitt for trangt der den står.
20. sept: OK, dette ligner på sesongstart, jeg ser det. Ikke mye har skjedd i denne delen av bedet, rent bortsatt fra tilføring av jord, flytting av ett stykk hortensia, samt noen få stauder som står i utkanten. Tiden strekker ikke alltid til….
20. sept 2020: Men jeg tror dette har potensiale til å bli et veldig kult bed, når det bare er ferdig.
20. september: Som over, sett fra litt annen vinkel. Den nyutgravde delen ligger foran den delen med mørk jord på toppen. Neste år graver jeg antakelig ut den delen hvor all steinen fra årets utgravning ligger. Også bør vi gjøre noe med stien foran bedet. Det blir antakelig grus der også.

Fra potetdekke til sommerblomstdekke samt kanting og stier

Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.

Trapesen

Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..

2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her.
17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut.
11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.
7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der.
8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress.
2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).
5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.

Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.

Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.

Kanting og stier: Den pure begynnelse….

Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.

15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.

Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.

5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også).
Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering.
26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus.
2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse.
Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….
… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover.
2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien!
(Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).
 
2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år.
3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien.
24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?
3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget.
15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet.
15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine?
Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå.
4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.

Bed “helt ferdig”? Tja. Skyggepletten er på vei, Sørpletten derimot…

Etter fire år har jeg altså omsider kommet til den erkjennelse at jeg må bruke tid på å gjøre bed “helt ferdig”. Det er ikke det at jeg ikke vet at bed trenger en viss basisstruktur, jeg har bare ikke prioritert det før. Jeg har nå gravd ut minst 10 store bed, litt avhengig av hvordan man teller. I hagedatabasen min opererer jeg også med “underbed”, slike som “Fjellbed #1 og #2”, og Staudebed Nord – som må være på minst 20 kvadrat – regnes som et “underbed” av Staudebedet. Poenget er at alle bedene mine er store – og dermed blir det enda viktigere at basisstrukturen er på plass.

Skyggepletten har vært en utfordring siden jeg gravde ut bedet, hovedsaklig i mai 2017. Det består av to deler, naturlig delt av et berg i midten. Delen nærmest hytta får knapt nok sol ettersom dette ligger på nordsiden, og det er forsåvidt greit nok – da vet man hva man har å forholde seg til. Den bortre delen får derimot mye sol fra mai og utover, og allikevel har jeg strevd med å få planter til å trives her.

Planen var å fylle den mest solrike delen av bedet med hvite blomster, ettersom de synes godt i skumringen og vi kan se ned på dette bedet når vi sitter på Kveldssolterrassen. Jeg må ha prøvd minst 20 ulike planter her, både stauder og sommerblomster, av typen som skal tåle en del skygge og de færreste trives. De lever og blomstrer litt, javisst, men de hverken vokser eller strutter. Så fra 2021-sesongen gir jeg offisielt opp hvitblomstring og satser på bladverk i ulike nyanser av grønt og antakelig noe broket hvitt. Mine alunrot bør også forberede seg på flytting.

Den Skyggeste Pletten

I 2020 rakk jeg bare å gjøre ferdig delen nærmest hytta, skjønt jeg begynte allerede i februar….

15-16 februar 2020: Tidlig vår = tidlig utvidelse: Jeg skulle egentlig bare reorganisere murene, jeg synes aldri de har vært spesielt pene. Men jeg ville gjerne også plante noe foran berget mellom bedene, og der var det mindre jord enn jeg trodde. Så jeg endte med å utvide Skyggeste Pletten. Gravde renne, flyttet og gjenbrukte en del av steinene, men de var ujevne og vanskelige å stable, så lette opp noen til fra andre deler av tomta (jeg har steinhauger overalt!). Gjenbrukte det av jorda jeg hadde spadd opp, gress- og mosetuster – med ugress og alt – og stablet det opp-ned bak den nye muren.  Så fylte jeg på med et par sekker med brukt jord fra Kjøkkenhagen og litt bokashijord.

Alt det visne bakerst er myske, forresten, Galium odoratum. Den trives fint her på Skyggeste Pletten og klarer seg uten stell. Jeg pleier ikke å klippe dem på våren en gang. Jeg bare rusker litt i bladverket slik at alle de nye skuddene som kommer opp skal få litt luft. Da klarer de resten selv. Jeg har lest at de helst ikke skal ha nitrogenholdig gjødsel, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gjødslet dem noen gang. Men de har sikkert fått kompost og så får de jo næring fra alle de visnede bladene får man tro.

2. mai: Tidlig vår ble plutselig til veldig kald vår med frost flere dager rundt 1. mai. Nå er i hvert fall bedet nærmest klart til ytterligere beplantning, skjønt jeg driver fortsatt og leter opp egnet stein til topplaget i muren. Eneste som står her nå er lungeurt, myske, japanvinterglans og to gudeblom som ikke viser seg ennå og som knapt har vokst seg større siden 2017, så det er mulig jeg flytter dem i 2021. Bak det mosekledde berget kan såvidt skimtes gulveis og noen få blå Anemone Blanda. De siste blir færre år for år, så trives øyensynlig ikke, skjønt man skulle tro plasseringen var ideell og de har fått litt beinmel. Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre med dem.
2. mai 2020: Gulveis var en av årets overraskelser. Vi fikk denne i gave i 2017 og hadde noen blomster på den da, men siden har vi sett noe til den, så jeg regnet med den tørket bort i 2018. Men “lo and behold” – her er den igjen! Hvem skulle trodd…
Og slik ser det ut når myske og gudeblom er i full blomst mot slutten av mai.
21. juni 2020: Jeg fylte opp bedet med bladgrønt i ulike nyanser utover sommeren. Hasselurt ble flyttet hit fra et annet bed hvor den har stått et par år uten å gjøre mye av seg. Skinnende mørkgrønn og pen tidlig i sesongen, så har den krøllet seg sammen og blitt brun, og ikke har den klart å vokse seg særlig større heller. Dessuten kjempet den mot altfor mye ugress der den sto (i utkanten av plenen). Vi får håpe den trives bedre her. Både japanvinterglans og hasselurt er eviggrønn, så da finnes det noe grønt i bedet tidlig på våren også.

Jeg har blitt veldig glad i limegrønne planter og hadde sådd 10 frø av “Hässlebrodd” (Milium effusum aureum), en pen lysgrønn gressplante som tåler en del skygge, for å plante langs kanten i dette bedet. Jeg fikk spiring på de fleste, men det meste viste seg å være ugress, og samme type ugress i alle pottene, så her har jeg vært uheldig med frøkjøpet. Jeg fikk til slutt én plante, noe jeg ble ganske furten over. Som trøst kjøpte jeg meg en limegrønn alunrot med så nusselige rosa blomster at de kaller den “Little cutie sweet tart”, men jeg skulle gjerne hatt mer limegrønt helt fremst. I 2020 gjorde limefarget praktspragle (Coleus) noe av jobben, og de er heldigvis vidunderlig enkle å ta stiklinger av. Jeg hadde også noen vårkjærminne (Omphalodes verna) til overs fra jeg gravde opp vel 6 kvadratmetre i Trapesen (senere innlegg), og et par tuer ble plantet her. De har ganske lyse blå blomster som også synes godt i skumring.

Bedet fikk altså noen flere planter utover sommeren enn det som vises på bildet over, men planen er nå at dette skal få stå å gro seg til, skjønt jeg vil prøve å få tak i noe mer lime-/lysgrønt. Antakelig vil bedet bli overfylt ganske fort, men jeg håper de ulike plantene klarer å holde hverandre i sjakk.

Denne sommeren plantet jeg en hvit klatreblomkarse foran berget i midten. Den klatret godt oppover berget og ble vel halvannen, kanskje to meter, med god blomstring, så det må sies å ha vært vellykket. Dessuten har jeg satt klatrebeinved (Euonymus fortunei “Emerald Gaiety” på begge sider av berget. Den skal kunne klatre på ru overflater.

Den solrike delen

Verre er det med den solrike delen av bedet. Her kommer jeg til å flytte alle plantene som ikke har gjort noe særlig av seg til nå: Bort med hvit løytnantshjerte, høstanemoner, storhjelm, dagliljer, til og med astilbe, og en rekke andre. Beholde: hosta, hvit storknebb, fagerklokke og revebjelle.

28. juni 2020: Utsnitt fra den solrike delen av Skyggepletten. Her har jeg etterhvert prøvd så mange ulike planter, ofte én av hver, at jeg har begynt å gå i surr og må sjekke hagedatabase og merkelapper for å huske hva som står hvor. Bare tull selvsagt, men det har vært for å sjekke hva som virker. Og det meste har ikke virket så godt. Mange planter som skal tåle/like en del skygge trives ikke særlig godt her, men det er også mulig at det har å gjøre med jordsmonn (sandholdig skogsjord) og at det er mange røtter i grunnen. Fagerklokke er relativt ny (plantet i 2019) og blomstret godt så den blir nok boende. Revebjeller er selvsådde småplanter flyttet fra Staudebedet og hit. De blomstrer et par uker senere enn i Staudebedet og blir lavere, hvilket kan være en fordel, fordi da holder de seg oppreist. Uansett, de blomstrer så de blir værende – så lenge de varer. Hvit løytnantshjerte blomstrer trofast år etter år, men har knapt vokst siden 2017 så bør flyttes. Hostaene mine stortrives her og har blitt såpass store at de bør deles neste år.
25. mai: En av kuriositetene er snabelkala. De er kule tidlige på våren, men så forsvinner de helt.

Hva jeg skal sette her i stedet har jeg ennå ikke klart å bestemme meg for. Antakelig prøver jeg meg på en lavere rododendron, selv om det blir nok en testplante. Jeg må ha noen busker som synes året rundt. Hosta klarer seg selvsagt overalt, men de forsvinner jo aldeles om vinteren. Jeg har en del alunrot stående i andre bed som sikkert vil klare seg fint her. I 2021 skal bedet i hvert fall gjøres ferdig og jeg skal slutte med alle disse “én av hver” plantene.

Sørpletten

Dette bedet var virkelig flott tørkesommeren 2018, med overdådig blomstring på slyngpetunia som vokste seg kjempestore og ikke ble spist av snegler, siden det knapt var noen snegler den sommeren. Siden har det bare gått nedover og jeg har heller ikke noen gode idéer for dette bedet.

20. juni: Tidlig på sommeren er det timianblomstringen som gjør bedet, plantet mellom hellene på stien opp til hytta. Vi begynte med noen få tuster, men etter noen år så har timian dekket alle flater og begynt å krype inn i selve bedet – selvsagt – til tross for at jeg gravde ned en sperring (den kryper over). Så langt er ikke det er problem, vi har gravd opp deler av den og gjenbrukt den andre steder.
20. juni: Veldig hyggelig å ankomme hytta på den tiden hvor timianen blomstrer. En av de tingene jeg har vurdert for å få struktur på dette bedet, er å plante en lav hekk til venstre for tråkkhellene, men da får jeg jo ikke lenger gleden av dette timianhavet på forsommeren.
13. mai 2020: Denne trioen står helt øverst på stien, ved inngangen til hytta, og det er like fint hver vår og bli hilset velkommen av hagepute, saxifraga og vårfloks.
Vi har også vært veldig fornøyde med våre hjemmesådde ipomoea på Sørpletten, og vil antakelig fortsette å ha ipomoea her enn så lenge. De selvsår seg også, men for å få tidligere blomstring så sår vi noen frø innendørs allikevel. De par første årene sådde vi dem tidlig i mars, men de spirer etter noen få dager og vokser fort, så nå har vi funnet ut at andre uke i april er passe.

Det er vel omtrent det som er bra med Sørpletten, og som skal forbli. Resten vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med. Et av problemene har vært en gullbusk (forsythia) som har vokst over alle støvleskaft (og som jeg antakelig burde beskåret oftere enn jeg har gjort). Fordi nesten alle forsythia jeg har sett har vært opprette, så trodde jeg i min enfold at det var den naturlige formen på dem. De må hatt for vane å beskjære dem kraftig der jeg vokste opp. Forsythia brer seg utover i alle retninger, og måtte derfor måtte den bort fra dette bedet. Den tok rett og slett for mye plass.

9. august: Dette var et beist å grave opp, og flere av røttene måtte kappes av. Men den kom opp til slutt og ble satt ned i utkanten av tomta, hvor den kan få breie seg, og lage buegreiner og slikt som den tydeligvis liker å gjøre. Nå trenger jeg en ny busk i dette bedet, men hva….
23. august: Som en kuriositet: Selvsådd ipomoea hadde slynget seg rundt nicotiana, så jeg klippet noen av dem og satt i en vase, og jaggu meg kom ikke ipomoea med nye blomster hver dag flere dager på rad.

Ellers kjøpte jeg meg en Choisya denne høsten og er veldig spent på om den overlever vinteren. Selgeren har merket den som H4, men den ser altså ikke ut som typen som vil like vinteren vår. Vi satt også ned vårblomstrende løk overalt, blant annet her på Sørpletten, med håp om at rådyrene lar dem være. Men i bunn og grunn er planleggingen av dette bedet en hodepine. Det blir antakelig erteblomst-wigwam i 2021 for å gi noe høyde til midten av bedet, og så håper jeg det dukker opp noen gode ideer i løpet av sesongen.

Hvordan gjør man bed helt ferdig? (Velkomstbedet)

Se det er et stort, uløst spørsmål for meg. Når jeg klikker jeg meg inn på anbefalte lenker for haging, finner jeg av og bilder av noen som tusler rundt i en hage iført en hvit kjole og vanner med en liten retro-kanne, før de poserer foran en fin plante mens de leser en bok. De har tydeligvis en hel hage som er helt ferdig, men jeg kjenner allikevel at slike bilder provoserer meg en smule. Ingen får en fin hage ved å tusle rundt og skvette litt vann eller lese en bok, og selve konseptet med å gå ut i hagen med en vannkanne som knapt holder en liter er nesten for dumt. Jeg mener – skal du vanne, så må du vanne skikkelig!

Allikevel, jeg må jo innrømme at jeg på ingen måte har gjort det lett for meg selv. Jeg har begynt for mange steder på en gang, og ikke brukt nok tid på å gjøre noe som helst ferdig. Dermed har jeg mange halvferdige bed og for mye jord som ligger oppi dagen, hvilket innbyr til ugress. Dette kommer jo med en historie. Vi overtok en tomt uten noen utgravde blomsterbed i det hele tatt og med mye stein i grunnen. Samtidig begynte vi å få tilbud om å overta planter, og de måtte jo stå et sted. Har man en helt ny hage bør man si tusen takk, å lage plass når man får plantegaver.

Etterhvert så tok selve gravingen overhånd. Jeg rett og slett likte å grave. Og jeg var ikke så opptatt av hva jeg skulle plante etterhvert, jeg likte bare å gjøre bedet klart. Samtidig som nye planter ble satt ned der det var ferdig utgravd akkurat nå.

Etter fire år så begynner jeg å kjenne på et stort behov for å sette ned plantene der de egentlig hører hjemme og å gjøre noen bed “helt ferdig”. Jeg har etterhvert gravd ut ganske mange bed, nemlig, og når alt er i flux hele tiden blir det ganske stressende.

Velkomstbedet

Jeg har tidligere betegnet mitt første utgravde bed, Staudebedet, som en plantebarnehage, og det er fortsatt det – og altfor komplisert å begynne med. Fordi – skal jeg gjøre bed helt ferdig – så må jeg bekjempe en frykt som heter planlegging – jeg kan jo ingenting om komposisjon.

Velkomstbedet ble derfor mitt første forsøk på å ferdigstille et bed. Dette bedet tegnet jeg faktisk opp etter at jeg hadde gravd det ut, men jeg fulgte selvsagt ikke den planen. Jorda her inneholder veldig mye stein, til tross for at jeg har fjernet sikkert et tonn, og bedet skrånet opprinnelig en god del så jeg plantet bare sommerblomster i midten det første året i påvente av at jeg skulle få fyllt på mer jord. Det gjorde jeg i 2019 og flatet ut profilen.

Helt bakerst satt vi krypende eviggrønt i 2018, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor vi satt det helt bakerst. Håpet var at det skulle krype oppover sidene, tross all steinen, og dessuten skrånet som sagt bedet opprinnelig mye mer mot fotografen, slik at den bakerste delen var mer synlig.

2. mai 2020. Velkomstbedet på våren. I den fremste delen har vi en del tidligblomstrende lave planter, slik som hageputer og vårfloks, men i 2020 var vårblomstringen sein. Bakerst har vi altså satt krypende eviggrønt som ikke har vokst særlig mye siden 2018. Til høyre står en liten japanlønn “Garnet” som ennå ikke gjør noe av seg og en rød høstberberis “Admiration” samt ymse lave planter. I midtre delen av bedet har jeg hatt noen sommerblomster, skjønt ingen av dem har trivdes veldig godt i denne steinete jorda.

Plantene i den fremre delen har faktisk trivdes ganske godt, til tross for at de har veldig lite jord. Uansett, skal bedet bli “helt ferdig” er det på tide å tilføre mer jord også her.

13. mai: Flott hagepute, som endelig begynner å henge ned over muren slik naturen og Marianne mener den bør gjøre… men så må jeg grave opp alle plantene for å bygge opp bedet, og vips ble planten liten igjen – det er bare luft under de blomstene. Og så er det ingenting som henger nedover noensomhelst mur. Snufs.
13. juni: Da jeg første bygde opp nedre delen av Velkomstbedet brukte jeg avrundede steiner jeg gravde ut fra Staudebedet, fordi jeg syntes de kledde berget bedre. Jeg prøvde å stable slike steiner oppå hverandre (jeg har selvsagt et lager av sånn), men fikk det ikke til å ligge ordentlig, så endte opp med å bruke en del vanlig skifer for å bygge opp. Det blir litt rart med flate stein oppå avrundede, men etterhvert vil det henge planter over her og dekke til. Plantene ble gravd opp og så satt ned igjen omtrent på samme plassen etter at jeg hadde fått på mer jord, hvilket her betyr bære den opp i bøtter. De fikk 15 cm ekstra jordlag tilført kompost – jeg synes de bør være fornøyde.
23. juni: Solrose mutabile (Helianthemum nummularium). Teppedannende, en av de vi har sådd for å spre til flere steder i skråningen. Men akkurat disse skal få stå der de står nå. De trives visstnok med stein i jorda.
2. aug. Til min overraskelse ble solhatten her i Velkomstbedet penere enn de jeg har i Staudebedet, hvor de har mye bedre jord. (Echinacea purpurea “Feeling Pink”). Den fikk flere blomster, med sterk og klar farge, og var godt synlig på avstand. Siden jeg hadde flere planter sådd fra frø stående i potter, så plantet jeg ut fire til for å få et større felt til neste år.
13. sept. Fakkellilje “Flamenco” (Kniphofia uvaria). Dette er også planter sådd fra frø, i 2019. Jeg var usikker på om jeg burde la dem stå her – om de kledde bedet. Men de kom med bedre blomstring her enn i det andre bedet jeg hadde dem, og kniphofia skal visstnok trives godt med steinholdig jord. Derfor bestemte jeg meg for at de sikkert skaper en interessant kontrast og flyttet alle kniphofia jeg hadde hit (de nyinnflyttede har fått klippet av blomsterstendene).
1. november: Jeg har hatt to høstasters stående i Staudebedet, som knapt nok har blomstret siden jeg kjøpte dem i 2017 (en druknet etterhvert også i andre planter). Mamma fortalte meg at hun hadde sluttet å dyrke dem, ettersom de aldri fikk noe særlig med blomstring hos henne. Disse blomstrer som kjent seint på året, og utover høsten, når sola står lavere, skygger hytta for Staudebedet om kvelden og etterhvert også ettermiddagen. Dermed flyttet jeg høstasters til Velkomstbedet som har sol så lenge det er sol og tenkte at blomstrer de ikke der, blomstrer de aldri så da blir jeg bare kvitt dem. Det virket! Begge blomstret høsten 2020 (dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg).

Grave opp og flytte eviggrønt

Men før jeg kunne sette høstasters bakerst i bedet, så måtte jeg grave opp og flytte eviggrønt – og det var nervepirrende. Disse ble plantet allerede i 2017, står i steinete jord, overlevde tørkesommeren 2018 omtrent uten vanning – man måtte gå ut fra at de hadde utviklet en del røtter.

Jeg fikk dem faktisk opp uten for mye skade og flyttet dem lenger ned i bedet, og satt høstasters bakerst – hvor de som nevnt for en gangs skyld blomstret. Kanskje det hjalp at jeg delte dem også. Høstasters skal visstnok like å bli delt med jevne mellomrom.

13. sept: Velkomstbedet ferdig – for nå. Eviggrønt blitt flyttet lenger frem i bedet og bakerst er det satt høstasters i stedet (som ikke blomstrer ennå; den lysegrønne har vokst seg høy og langbeint fordi den har stått i et tett beplantet område i Staudebedet og har måttet strekke seg for å få sol). Rosa vårlyng blitt flyttet hit fra Surjordsbedet. (Darlyensis, antakelig Kramers Rote. Den er helt nydelig og blomstrer tidlig.) Så skal stort sett plantene få lov til å gro seg til. Vurderer å skaffe en liten rød berberis “Admiration” til og sette i midten av bedet. Den blir ikke stor og et er veldig godt blikkfang både sommer og høst, og det trengs et blikkfang i midten nå som solhatten begynner å blomstre av. Villvin fått som stiklinger klatrer stort sett meget veloppdragent oppover skråningen, men må noen ganger plukkes opp fra Ericbedet (til venstre, utenfor bildet) og geleides i riktig retning.
13. sept. 2020: Kontrasten blågrønn og rødt er slående.
1. november: Bakerst, Japanlønn “Garnet” (til vanlig grønn, rød høstfarger). Toppen ble dessverre brukket av denne pga. snøfall for et par år siden, men den har klart seg fint og satt en rekke nye grener for å kompensere. Jeg er veldig glad i bladverket og formen på denne, og den blir pent rød om høsten. Når det gjelder høstfarger kan den derimot ikke måle seg mot Bergeris Thunbergii “Admiration” som lyser opp og setter farge til hele bedet fra vår til høst, men spesielt om høsten når fargen blir intens.

Mission accomplished?

Så – er “mission accomplished”? Er bedet “helt ferdig”?

Nei, selvsagt ikke, ingen bed blir noen gang helt ferdig. Men jeg pleide å ha et stort tomrom på midten, og nå er det struktur på plass over hele bedet. Plantene vil vokse seg til og etterhvert dekke det hele. Dette er nå et bed som vil ha mest interesse tidlig vår med blomstring i den fremste delen (skjønt jeg har også en nydelig vårlyng på midten), samt fra sensommeren og utover når solhatten kommer for fullt og ettersom villvin og japanlønn skifter farge til rødt. Det er uansett grønndekke her hele året, og jeg liker at det grønne kommer i ulike nyanser og hvordan det grågrønne dukker opp jevnlig.

Det er selvsagt også et poeng å finne planter som trives. Her ser det ut til at solhatt, høstasters og kniphofia trives – da får de bo her.

I den fremste delen, med tidligblomstrende planter, stort sett i pastell: Mellom disse tenker jeg å direkteså californiavalmuer for å ha noe i forgrunnen utover sommeren. Dette er også for å ha noe som trekker blikket vekk fra hageputene, som blir veldig stygge utover sommeren. Jeg trodde de tørket og led, men har etterhvert begynt å regne dette som normalt.