Fjellhagen, Akt 2: Tindvedplatået og Nye Fjellbed #1

Det er utrolig hva man får ut av en bratt skråning med litt arbeidsinnsats!

4. juli: Staudegården i Vestfold, med mamma

Som man skjønner – dette er altså ikke vår skråning. Dette er fra Staudegården i Vestfold, og det tar minst 10 år før vi nærmer oss der de er nå. For et flott anlegg!

Når jeg googler “plante skråning” eller lignende, får jeg ofte opp bilder av et omåde som er relativt flatt og bredt, gjerne 4 x 2 meter ned mot en vei, hvor man har lagt en duk og så plantet krypeiner eller noe sånt. Ingenting som ligner det vi har å bale med. Det var før jeg besøkte Staudegården fordi de har akkurat det vi baler med – bare enda mer – og det er kjempeflott! Denne gangen dro jeg sammen med moren min. Neste gang tar jeg med Vei- og Trappemester slik at han også kan hente litt inspirasjon.

13. juni: Dette er det vi har å bale med Foran, til venstre, fremtidig Surjordsbed, og Tindvedplatået som ligger oppe på berget bak. På midten av bildet, Leirehaugen, som er Mariannes nemesis, men for Eric et sted der nytteplanten prikkperikum stortrives. Til høyre Lakunen som vi ikke vet hva vi skal gjøre med ennå. Overfor Lakunen starter Fjellhagen og Via Veduta. (Utenfor bildet, til høyre, ligger Velkomstbedet).

Så, ja – minst 10 år. Vi gjorde ikke store fremskritt med Skråningen/Fjellhagen i år, men her er det også tungt å jobbe og langsom framdrift. I tillegg til begynnelsen på Via Veduta, begynte vi såvidt på et platå for Tindved, også begynte jeg å lage et nytt Fjellbed #1 nederst i skråningen. I stedet for å lage enkeltstående bed som (nesten usynlige) “blikkfang” midt i skråningen, skal vi nå beplante skråningen nedenfra og opp.

Tindvedplatået

Eric var på en konferanse i Trondheim denne våren, og hadde fått tindbærgelé som tilbehør til en middag. Det likte han svært godt så han nevnte til moren min at han kunne tenke seg å plante tindved. – Men jeg har jo en tindved, sa mamma (selvsagt hadde hun det). Og så fikk vi med oss en slik da vi var der på dugnad i påsken. Den ble temporært gravd ned på Skyggepletten fordi det var der det var plass.

Tindved er særbu så vi trenger både hun- og hanplanter for å få frukt og de bør ikke stå altfor langt fra hverandre. Vi hadde sett oss ut et platå over Surjordsbedet som et mulig sted for tindved, men der var det selvsagt krattskog med røtter samt stein – masse stein. Så vi hadde en jobb å gjøre før noe kunne plantes der, og vi trengte plass til tre busker, minst….

20. mai. Rotfjerningsansvarlig har tatt en pause fra beistene i Velkomstbedet og hygger seg med å røske løs røtter på det fremtidige Tindvedplatået i stedet. Disse løsner, nemlig.
20. mai: “To be, or not to be. Well, you’re not!”
21 mai. Platået ser ut som et jordskjelvsområde, men vi har faktisk funnet groper til to tindved til. Jeg har lest at tindved gjerne vokser på rasmark, så da har de antakelig ikke så mye i mot stein. Tindved har visst en tendens til å spre seg. Siden blomsten skrinneblom også ser ut til å trives litt for godt hos oss, tenkte jeg å plante de rundt tindveden. Håpet er at de skal gro til og dekke over de stygge partiene, og at vi samtidig klarer å holde både tindved og skrinneblom under kontroll på dette platået.

Nye Fjellbed#1

Den nye planen er altså og beplante skråningen nedenfra og opp. Dvs. Eric har en idé om at han bare kan strø ut noen frø her og der, og så vil Skråningen blomstre helt av seg selv.

6. oktober: Som jeg pleier å si: Dette må da være et opplagt sted for et blomsterbed! Eric og Ouff-Ouff har fjernet røtter og det har åpnet seg opp mulighet for et bed nederst i skråningen.

Jeg har skaffet meg noen planter som visstnok trives best med kalkholdig jord. Etter at vi lærte at hele tomta visstnok er et surjordsbed (se 2016-innlegget om Surjordsbedet, da vi testet jordprøver), så vil jeg samle noen av disse her. Dette er småplanter som ellers ikke er kravstore, vi snakker ikke om peoner.

6. oktober: Og sett andre veien. Nederst på bildet: Grønnsakssesongen er over, og pallekarmene brukes nå som jordfabrikk for bokashi. 
6 oktober. Har tohåndsluket, nå første spavending. Her skal jeg egentlig ikke gjøre så veldig mye. Dette blir en ren kosejobb i forhold til utgravingen i f.eks. Surjordsbedet. Større stein skal bli liggende – som en typisk fjellhage. Jeg vil lage en lav mur helt nederst, for å få litt jorddybde – og Eric må lage trappetrinn opp til Via Veduta.

Vel en uke før dette hadde jeg kjørt innom et hagesenter for å se om de hadde noe morsomt på salg. Krukker til terrassen for eksempel. Eller allerhelst 10-kronersstauder, slik jeg fant i fjor. Jeg fant noen krukker, men dessverre ingen 10-kronersstauder i år. Men jeg kjøpte med meg noe vintergrønt til halv pris, blant annet to søyleeiner. Mens jeg plantet den ene ved Morgensolterrassen, plantet Eric den andre i skråningen.

30 sept: Eric og søyleiner (Chinensis “Stricta”). Disse skal bli rundt 2 meter, kanskje tom. 3, men er slanke.

Aubrietafabrikken:

Og så – en liten historie fra virkeligheten.

Da jeg skulle flytte hageputer fra det opprinnelige Fjellbed # 1 (barnehagen), hadde flere av dem fått lange utløpere. Jeg har lest at man bør stusse hageputer, for at de skal beholde formen, men burde jeg klippe av disse utløperne? Jeg vil jo helst at hageputene skal vokse seg store og henge nedover berg og murer. Jeg googlet en del, men fant ikke noe godt svar på “utløpere” og “hagepute”. Etter noen dagers fundering kom jeg til at jeg burde klippe dem av, men at jeg samtidig kunne prøve å lage nye planter av dem. Så jeg lagde meg en “aubrietafabrikk” på morgensolterrassen, med såjord, bakepulver, blyant, merkelapper, penn og selvsagt vann. Så hentet jeg en og en hagepute langt oppe i skråningen, for at jeg ikke skulle gå i surr i variantene og endte opp med flere potter med fine stiklinger, som jeg satt på Lillerommet.

Det viste seg å være vassarve alt sammen, ikke hagepute. Ikke rart noen av “putene” så litt skrantne ut, de holdt på å bli kvalt. Dette var for øvrig ikke første gang jeg dyrket vassarve, og blir kanskje heller ikke den siste.

Advertisements

Staudebedet 2017: Akt 2. Planteroteplass og utvidelse

Planteroteplassen

Jeg ønsket å lage en “Planteroteplass” et sted på tomta. Det betyr et sted utendørs, hvor det ikke er noe problem å søle med jord, og med et bord slik at man kan stå oppreist når man sår frø eller diller med stiklinger. Og så kan man oppbevare ting der, som de cirka 825 plastpottene vi har pådratt oss. Etter noe betenkning valgte jeg området nord for annekset. Det ligger ikke lett tilgjengelig til per i dag og jeg antar vi bør anlegge en trillebårsti hit fra parkeringplassen. Det hadde sikkert vært lurt å ha en planteroteplass i nærheten av utekrana, men akkurat der kan det bli trangt og dessuten er det et svært synlig sted. Man skal kunne rote på en Planteroteplass. Så jeg prøver nord for annekset. Fungerer det ikke, får jeg gjøre det om senere.

7. aug: Det er ingen steder på vår tomt hvor det er lett å jobbe – heller ikke her. Vi har brukt eddik på noe av gresset for å gjøre det lettere å fjerne (her vokste det meterhøyt).
7. aug: Og sånn ser det ut andre veien. Her kan man skue utover Tyrifjorden mens man diller med høstsådden
8. august. Ikke så veldig overraskende – det er mye stein her! I overflaten er det stort sett stein, med noe gress på toppen. Lenger ned er det faktisk god, mørk jord, men selvsagt full av stein der også. Jeg ville gjerne fjerne flere av de store steinene, men Eric mener de bør ligge. Da blir plassen litt mindre enn jeg har tenkt. Jeg begynner å utvide Staudebedet mens jeg tenker videre (disse henger sammen og jeg hadde tenkt å utvide Staudebedet uansett).

Årets Utvidelse av Staudebedet

Jeg begynte fremst i bedet, altså mot vest, hvor det er ganske grunt så knapt nok graving, mer hakking og raking/fjerning av stein. Sprekken i berget viste seg å være bare “byggesett”, her kunne jeg plukke fra stein og utvide sprekken så langt bakover jeg omtrent gadd – og jeg gadd en del. Jeg utvidet med kanskje en meter. Det er slitsomt å grave ned i en sprekk og plukke stein, fordi man må bøye seg et godt stykke under bakkenivå.

17. aug: Til venstre er det grunt/lite jord, som i resten av bedet. Mer sedum!
17. aug: Det går en dyp sprekk i berget her, og det er gull verdt. Her kan jeg sikkert plante en busk – det går bortimot en meter ned. Synes ikke så godt på bildet fordi jeg har dekket til med jord, men sprekken har blir behørig utgravd (altså – anatomien er avdekket).

Øst for denne mini-lakunen, gravde jeg også ned til berget, la drenering i bånn, dvs. steiner og duk. En del av jorda ble lagt tilbake, men det er fortsatt en stor stein her jeg håper å få gravd ut så jeg ble ikke helt ferdig med dette hjørnet.

Jeg hadde flere forsøk på å bygge “minimur” på forsiden av berget som er sterkt skrånende og i tillegg har et ujevnt underlag. Det var ikke lett å få dette til å se noenlunde ordentlig ut. Til slutt erklærte jeg det for greit nok og klart for neste etappe.

17 august. Lagt aviser (ugressdekke) på fremste delen av utvidelsen av bedet etter at “styggemuren” har blitt gjort en smule penere og solling av jord. Men jeg har ikke nok jord til å legge oppå avisene, så der ligger de og og blafrer i vinden – med stein oppå, selvsagt.
20. aug: Og vi har kjøpt mer jord og det begynner å ligne på et bed.

Mot slutten av august kjøpte vi noen flere planter, f.eks. var det nå bitterbergknapp (Goldmoss) og kantbergknapp (Tasteless Stonecrop) ble kjøpt og satt på hver sin “hylle” fremst i forlengelsen. Den hvite sedumen ble gravd opp, delt og flyttet hit. Den var vanskeligere å dele enn jeg trodde. De står grunt, men de utvikler noen skikkelige røtter allikevel. “Herbstfreude” ble satt hit, likeså den nye salvien “Salvia nemorosa Caradonna” og tre andre nye planter som jeg plukket opp på salg: En Kransvakkerøye (Coreopsis rosea “American Dream”), en gul Nattlys (Oenothera tetragona Licht”) og en ny type purpursolhatt (Magnus).

10. sept. Flyttet hvit sedum hit, samt satt ned noen nye planter – men der plass til mer!
23 sept. Og så fikk vi blomstring på solsikkene til slutt.
30. sept: Og de nådde definitivt vinduet på annekset. Utover høsten hadde vi forferdelig mye vind og solsikkene lå nærmest langflate, men de hadde utviklet veldig kraftige stilker og knakk ikke. Så jeg plukket dem opp fra bakken hver gang og prøvde å støtte dem opp som best jeg kunne.
8. oktober: Jeg reddet ned en del planter fra det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1, blant annet aubrieta som ble satt ned fremst i staudebedet. Den mest spretne av saxifragaene, tett, fin og lubben, ble plantet ved oktoberbergknapp i Staudebedet. Rart at noen Saxifraga nesten døde, mens en annen kan se slik ut, når de sto nesten rett ved hverandre.
4. november. Og sånn ser det ut når rådyrene har vært på besøk. Og vi sier i kor: “Ja til flora, nei til fauna!” Det er litt rart hvordan man tenker på rådyr som søte dyr inntil man får seg hage. De gikk løs på flere planter i denne perioden. Bergknappen overlever å bli beitet på, heldigvis. Ikke alle planter gjør det.
5. juli kl. 22.34. Og vi skal slutte å poste så mange solnedgangsbilder, bare bær over med oss noen få ganger til.

Staudebedet 2017: Akt 1

Etter en meget kald april, fikk vi pangvarme i begynnelsen av mai og det ble grønt overalt i løpet av noen få dager. Dette var vår første vår med hyttehage – med hage i enhver forstand, faktisk – og jeg var selvsagt spent på hva som hadde overlevd vinteren. Dermed gikk jeg hver helg og speidet etter tegn til liv på våre stauder og prydbusker. Og jeg fant stadig vekk tegn på liv – og ble like begeistret hver gang. Men det tok lang tid før vi hadde noe særlig med blomstring. Antakelig skyldes dette den kalde våren, men det kan også se ut som om vi har en hage hvor ting kommer litt seint. Vi får observere og lære etterhvert, godt mulig bør vi plante flere tidligblomstrende planter.

4. mai 2017: Ikke så heldig når fotografen stiller seg slik at skyggen faller på bildet. Uansett, det viser hvor langsomt det gikk denne våren. Det står nemlig mange planter her, de bare gjør ikke noe av seg ennå. Bortsett fra “purreløken” (Iris Hollandica) som strutter over en fjerdedel av bedet fordi jeg har plantet den altfor spredt. Spesielt Eric gikk og irriterte seg over purren som bare vokste og aldri ville blomstre. For når den var ferdigblomstret, skulle løkene taes opp og settes tettere, nemlig!
13. mai: Den mørklilla buddlejaen (Davidii ‘Black Knight’) har helt klart overlevd. Den har fått selskap av en lyslilla bak seg, som vi fikk av mamma i påsken. Disse står altfor tett, men det var der det var plass nå. Jeg visste ikke at sommerfuglbusker ofte kommer med noen blader tidlig på våren, som gjerne visner igjen, heller ikke at disse bør klippes hvert år. Så ingen av disse ble det gjort noe som helst med i 2017. De kom med blomster allikevel.

3. juni flyttet Marianne på hytta for sommeren. I Staudebedet hadde det fortsatt ikke kommet særlig langt. Det grøntes, bevares, ikke minst purreløken (irisen) struttet i vei. Men noen voldsom blomstring kunne man ikke påberope seg, bortsett fra fjellflokken. Den burde ikke trives der den står, men det vet den øyensynlig ikke. Dessuten gikk det fortsatt en motorvei gjennom bedet og all jord rundt plantene ble holdt på plass med steiner. På platået til høyre, mot annekset, var ingenting plantet ennå. Der hadde en alpeklematis ikke klart seg gjennom vinteren, til tross for at den skal være hardfør. Hmfp. Jeg mistenker at den hadde snurrerot eller noe sånt. Hagesentrene selger ofte klematis i lange, smale potter. Jeg kjøpte denne høsten 2016, og hadde ennå ikke lært å sjekke røtter og røske dem løs hvis de gikk i ring. (Nå røsker jeg litt i røttene på omtrent alle planter jeg kjøper, klipper røtter som er for lange gjør jeg også. Jeg er tydeligvis bedre på røtter enn på beskjæring).

5. juni: At fjellflokken skulle være så ivrig var en overraskelse (nærmest på bildet, til høyre). Denne skal gjerne ha mager og sandholdig jord, har jeg lest. Da jeg plantet den høsten 2016, viste det seg at i dette hjørnet av staudebedet var det saftig og tung leire. Jeg satt ned de tre 10-kroners staudene mine allikevel. Det var på tampen av sesongen og jeg hadde ikke ork til annet. Og de stortrives!  Det viser igjen at mamma har rett. Ikke fortell plantene dine hva de vil ha, de finner ut av det. (Og gjør de ikke det, kan du alltids flytte dem). Helt til venstre står en Norwegicus Machisimos og blomstrer. De dukker opp der man minst aner det og er umulig å bli kvitt. Litt som skvallerkål egentlig (sier Eric).

Jeg hadde noen frø fra ringblomst liggende og hadde fått noen flere av moren min. Disse strødde jeg rundt alpeklematisen (som det altså aldri ble noe av), den 13. mai. Frøene var gamle og jeg tenkte det var litt seint, så var usikker på om det ville bli noe av disse. Det tok tid, men så blomstret de som om man skulle ha betalt dem. Siden også sommerfuglbuskene vokste over all forventning måtte ringblomstene strekke seg for å få sol, og det gjorde de mer enn gjerne.

Sedum (Bergknapp)

Sedum trives svært godt i de skrinne partiene hos oss. Det finnes mer enn 400 arter og vi har så langt 5-6 stykker og derfor litt å gå på. Det er ikke så lett å vite hva vi bør regne med, fordi jeg kommer stadig vekk over planter som er reklassifisert når jeg leser om planter vi har skaffet oss. For eksempel er oktoberbergknapp ikke lenger en sedum, men en Hylotelephium (en Spectabile, sådan). En plante som ligner veldig, Evigbergknapp ‘Herbstfreude’, er klassifisert som en sedum (S. telephium), men er listet som en hybrid, dog går jeg ut fra at det teller? De engelske navnene er kulere enn de norske. På engelsk kalles bergknapp for stonecrop, og S. acre kalles Goldmoss, mens Sexangulare kalles Tasteless Stonecrop. Eric mener vi må anta at en eller annen gang i middelalderen har noen munker hatt en “Stonecrop tasting” for å komme frem til det navnet (mange sedum kan visstnok spises). Rådyr er for øvrig ikke så nøye på om det er en proper sedum, en hybrid eller en Hylotelephium, de gumler det i seg uansett.

Men her er saken: Vi har også S. spurium, både rosa og hvit, som er elsket av humler og dannet et blomstrende teppe i ukesvis og som vi derfor ble svært glad i. (Eric tilbringer en halvtime i staudebedet hver ettermiddag for å se på humler). S. spurium heter gravbergknapp på norsk. Da jeg gjorde undersøkelser for å finne planter for ulike steder i hagen, noterte jeg meg at gravbergknapp var svartelistet, klassifisert med “høy risiko”. Denne har man visstnok tom. funnet på bunnen av Steinsfjorden, så den skulle vi ikke ha. Men når den selges som S. spurium så var det ikke så greit for meg å vite at det var samme planten (nå kan jeg litt flere latinske navn, men det synes jeg ikke burde være et krav). Hvorfor selger man svartelistede planter på nesten ethvert hagesenter? Vi er i stuss, men siden humlene liker disse så godt så satser vi på å beholde dem og passe på at de ikke sprer seg. Vi håper å skaffe mange flere typer bergknapp, men jeg må lære meg å se forskjell på dem.

13. mai: S. Spurium: De ser så små og uskyldige ut, men bare vent. Snart tar de over. Først Hole, så verden! (Dette er de rosa. De hvite var penere på denne tiden, men der var det så mye ugress. Jeg må begynne å luke før jeg tar bilder)

Og siden jeg har snakket så mye om sedumene mine, skulle man tro jeg hadde et fint bilde av blomstrende sedumtepper, men det har jeg ikke fordi jeg tar helst bilde av graving og stein. Men vi har et par.

9. juli: S. Spurium, rik blomstring i over en måned og elsket av humler. De vokste seg noe større og var godt synlige fra andre steder i hagen.
5. juli: De hvite – noen dager tidliger. Blomstene gjør selvsagt mindre av seg, de er hvite, men det grønne har en mye penere farge enn på de rosa. De er … delikate! De ser beint ut som om de er til å spise opp.

Takløk/sempervivum

Dette er en annen sukkulent som stortrives på våre skrinne områder og som jeg aldri før har tenkt på som en plante man bør ha i hage, men som jeg nå har blitt veldig glad i. De er kjempekule, også når de ikke blomstrer. Det finnes visstnok 40 arter av disse. Vi har så langt bare to, S. arachnoideum og en som hagesenteret bare kalte S. hybrid(?). Vi kommer sikkert til å samle på disse også. Spesielt en av våre edderkopptakløker gikk amok denne sommeren og blomstret heftig i ukesvis (det betyr at mange av rosettene vil være døde neste år, men vi har noe sånt som 100 avleggere, så det går nok bra).

22. juni: Bak denne heftig-blomstrende takløken står en nyplantet Sølvevigblom (Anaphalis triplinervis) som Eric har kjøpt i Hønefoss. Den tok skikkelig sats i juli og vokste nesten over takløkene, samt at den blomstret til langt uti november. Jeg har blitt veldig glad i disse tørketålende plantene som liker seg på skrinn jord. (For øvrig interessant at Eric aldeles på eget initiativ drar innom et hagesenter og kjøper stauder. For kort tid siden hadde han overhode ingen interesse for haging, nå velger han ut planter for ulik plassering i hagen).
22.  juni: Dette er en annen takløk som i tillegg til blomster produserte dusinvis av barn. Til venstre i bakgrunnen er en Oktoberbergknapp (som altså ikke lenger er en sedum) og som blomstrer sent på høsten, september/oktober en gang. Vi fikk noen fine blomster på denne, men så ble den spist av rådyr. Stylterotter!

Og slik ser en edelweiss ut hvis noen har lurt på det. Sveits’ nasjonalblomst.

22.  juni: Alpeedelweiss, Leontopodium Alpinum. Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde edelweiss skulle se ut… noe mer yndig kanskje? Regelmessig i formen? Jeg ble litt betuttet da disse blomstret for første gang – var de noe fine da? Nå har jeg blitt glad i disse også, og de blomstrer også veldig lenge. Denne ble siden delt, så nå har jeg to – så lenge de varer. De lever visstnok ikke så lenge har jeg lest.
8. august: Og så har vi en hagestikle Blue Hobbit (Eryngium planum) som også stortrives. Eric mener denne ser ut som den kommer fra en annen planet.

Som man forstår, er mange planter i Staudebedet egentlig kjøpt for Fjellhagen, men de bor her enn så lenge for å vente på at hjemplassen skal bli klar. Dessuten skal de bli store – så jeg kan dele dem og få flere planter. Vi har også flere lavendelplanter og en flott salvie, som på tampen av sesongen fikk selskap av en salvie til, som også muligens blir flyttet opp til Fjellhagen med tid og stunder. Så en del av Staudebedets funksjon så langt er å være fjellhagebarnehage. Uansett, på den fremste delen er det skrint og der vil vi antakelig fortsette å ha bergknapp og takløk og slikt.

22.  juni: Jeg syntes det gikk tregt denne våren/sommeren. Jeg mener, jeg visste jo at jeg hadde sådd noen av frøene vel seint – solsikkene for eksempel, ble ikke sådd før 8. juni, men skulle jeg måtte lide for det? Legg merke til gress, siv og kratt til venstre for bed og anneks, alt rundt bedet er villniss og ytterste kaos.

Vi hadde mange nyanskaffelser:

  • På utflytting til hytta 3. juni kjøpte jeg med meg 12 planter på veien, og noen av disse havnet i staudebedet (2 karpatklokker, en nålefloks, en høstasters/buskasters, en blodstorknebb og en ny takløk).
  • Vi besøkte min mor flere ganger for å hjelpe til i hagen og fikk også med oss planter hjem. Blant annet hvit revebjelle, to storstjerneskjerm (Astrantia major) og en stor kattemynte. Da vi satt ned disse, viste det seg at det hadde sneket seg med en liten astilbe også. Astrantiaen blomstret, men gjorde egentlig ikke så mye av seg. Jeg vet at disse er veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på denne. Kattemynten, derimot, bredte seg ubluferdig utover og blomstret heftig. Den vil nok bli boende på toppen av bedet noen sesonger til.
  • Det var først 8. juni at jeg sådde solsikkefrø øverst i bedet og engelsk valmue/peonvalmue blant irisen. Jeg tenkte vi ikke ville se mye til solsikkene i år, siden de ble sådd så seint. Kanskje de ville nå vinduet på annekset? Valmuene, som er ettårige, var ment å fylle ut tomrommet mellom irisene. Sistnevnte kom stadig med aggressiv bladvekst, men viste ikke tegn til blomster. De tok opp mye plass der staudebedet er dypt, men jeg kunne jo ikke grave dem opp før de hadde blomstret. Neste år, Østbredden!, tenkte jeg. Så kan de stå der å lage blader ute å irritere noen.
  • 23. juni kjøpte vi en vanlig Scabiosa (‘Butterfly Blue’) og en solhatt (Echinacea purp. ‘Sensation Pink’). Jeg vet at dette er sånne planter man burde kjøpe flere av, ikke én og én (jeg høstet noen frø, så får vi se). Scabiosa er også veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på disse heller. Purpursolhatten ble flyttet til Velkomstbedet etter bare noen uker, ettersom den havnet i skyggen av kraftigvoksende tomatplanter og solsikker. Den hadde knapt rukket å feste røttene. Jeg begynner å bli som en Karlson på taket – om jeg ikke graver opp frø for å se om de har tenkt å spire, så flytter jeg planter før de har rukket å etablere seg. Men bare når det er nødvendig – denne gang var det nødvendig.
  • 4. juli var mamma og jeg på den store Vestfoldturen, dvs. til Staudegården og til Vegge. Farlige, farlige steder. Jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. I staudebedet satt jeg ymse gentianas – noen ble også satt i Velkomstbedet. Jeg har nå ganske mange sorter gentianas – syv ulike tror jeg. Jeg håper jeg etterhvert lærer å se forskjell på dem.
  • Bortsett fra et par av gentianaene, blomstret alt i løpet av sesongen, så storfornøyde.
5. juli: Purreløken spirer! Og jeg må ta bilde og sende til Eric (fordi han var etterhvert overbevist om at det faktisk var purre)
6. juli: Og dagen etter har vi blomster og ingen tvil om at de er vakre når de springer ut. (Iris Hollandica
5.  juli: Karpatklokkene blomstrer (vi har hvite og blå/lilla). Vi har visst fått en hang-up på campanulas fordi nå har vi ganske mange typer. Jeg er forøvrig veldig glad i små planter med blomster som står oppover. Dessverre er akkurat disse også elsket av snegler og må sjekkes jevnlig. En gang fant jeg en 15 cm feit brunsnegle på toppen av den hvite – det så faktisk ganske groteskt ut. Jeg har ikke blitt så rystet siden jeg fant en sildre gjennomspiddet av gress i det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1.

En gang tidlig i juli fikk jeg den lysende idé å frakte noe av jorda fra Leirehaugen/Surjordsbedet til Staudebedet – ikke den mest leirholdige selvsagt, men den som virket mer som jord. Den inneholdt enorme mengder groblad, som følte seg veldig frigjort i det de ble spredt utover Staudebedet og umiddelbart iverksatte sin ambisjon om å bli bunndekker. Ikke én av mine bedre ideer dette, altså.

9. juli: På livets lysere side finnes Murtorskemunn. Vi fikk en liten klump av mamma en gang i 2016 som vi satt til dyrking i noen sprekker nedenfor Staudebedet. Hver gang det regner, så blomstrer den på ny. Vi håper å spre den til flere steder i 2018. Vi har etterhvert mange murer som kan dekkes.

Mot slutten av juli begynte jeg å fikse staudebedet på alvor. Jeg ryddet opp i steinhaugen Eric hadde stablet som en midlertidig avgrensning og begynte å planere vekk ”motorveien” i midten. Denne ble til som en dyd av nødvendighet fordi jeg ikke hadde nok jord da jeg begynte å lage dette bedet. I tillegg til den altfor brede stien gjennom bedet hadde det så langt sett ut som en rekke ”mini-bed” med steiner rundt. Planen var hele tiden å lage et sammenhengede bed, med tråkkheller. Jeg begynte på nordsiden og jobbet mot sør. Siden jeg dessverre brukte jord fra Leirehaugen/fremtidig Surjordsbed, måtte jeg bruke en del tid på luke groblad.

11. juli: Jeg har begynt å fylle på jord og fjerne en del av støttesteinene i bedet for å lage et sammenhengende bed. Notér forøvrig villnisset bak bedet og annekset, det er her forlengelsen kommer i akt 2.

Etterhvert la jeg også på tråkkheller, og disse ble lagt i flukt med høyden på fremsiden/vestsiden av bedet, altså der det er høyest. Men jeg hadde ikke nok jord til å heve hele bedet på østsiden, mot annekset, dessuten var heller ikke dette rette tiden å grave ut plantene på, midt i blomstringen. Dermed ble det liggende en rekke med stein for å holde jorda på plass, samt en slags renne mellom disse og tråkkhellene. Men planen er å heve hele bedet på østsiden med omtrent 10-15 cm. Prosjekt for 2018.

19. aug. Tråkkheller på plass, det ligger en renne på østsiden av dem, men det synes ikke så godt på bildet. Peonvalmuen blomstrer og solsikkene har definitivt nådd vinduet. (Ser man godt etter, ser man “groblad som bunndekker” mot nord, mot de bakre lavendlene.)
8. aug. Peonvalmuene lignet ikke på posebildet sitt i det hele tatt. På posebildet: Sarte, rosa og fluffy; i virkeligheten uflidde bustehuer i kraftige farger. Vi kaller dem pjuskevalmuer og har samlet en del frø av disse og kommer nok til strø noen av disse i skråningen. Men, vi har ikke sett en eneste humle som har satt seg på disse, så de er ikke blant Erics favoritter.
8. aug. Ringblomstene måtte strekke seg for å få sol bak sommerfuglbuskene og det gjorde de med glans. Jeg tror de fikk stilker på en meter.
20. aug: 3 sommerfugler på sommerfuglbusk. Vi hadde sommerfuglinvasjon i august – det flagret overalt. Og vi har selvsagt dusinvis av bilder av sommerfugl på sommerfuglbusk. Disse lever opp til navnet. Her har vi fra venstre en admiral, en neslesommerfugl og en dagpåfugløye. Tror vi. Humler og sommerfugler har en stor del av æren for å få Eric interessert i hager og blomster.
30. aug: Høstfloksen min, som ble skamspist av rådyr med en gang jeg kjøpte den i 2016, har nå fått lov å stå i fred lenge nok til å komme med blomster. Den har vokst til dobbelt størrelse og var til stor glede høsten 2017.

Rundt 30. august fikk jeg tatt opp de fleste iris hollandica og plantet dem mye tettere, innenfor rota i staudebedet. (Noen ga jeg også til naboen). Dvs. for å få tak i irisløker måtte jeg først foreta innhøsting av pjuskevalmuer som hadde vokst seg riktig store, over en meter. Kanskje det er neslevannet?

30. august: Noe av årets valmuehøst for sortering. Jeg hengte de mest modne av disse oppned på kjøkkenveggen og høstet senere frø.
8. august: Og slik ser det ut fra nord første uka i august 2017. Det er på tide å utvide bedet. (Vel, jordhaugen til venstre på bildet antyder antakelig at dette allerede er på gang).
22. juni kl. 22.55. Og nå omtrent snur sola. Sukk.

Skyggepletten (2017)

Eller The Mournful Marshes som Eric så poetisk kaller det. Skyggepletten var det første stedet vi gjorde noe i 2017, de første bildene er datert 25. mars. Her følger det meste av det som skjedde på Skyggepletten dette året, så det blir muligens et litt langt innlegg, men det får stå sin prøve.

Høsten før hadde jeg hadde gravd ut to bed – og nærmest ødelagt plenen på denne pletten i prosessen – samt båret ned en del stein for å lage mur foran bedene. Helgen rundt 25. mars flyttet jeg litt rundt på jorda og Eric hentet flere stein og bygget to lave murer.

25. mars: Eric bygger mur foran bed på Skyggepletten.

I påsken var vi på dugnad i mammas hage og kom hjem med en tindved, en liten rododendron (avlegger), en sommerfuglbusk, en russisk scilla og en gulveis – de to siste fikk vi av en av mammas hagevenner. Sommerfuglbusken snek vi ned i staudebedet, bak den vi hadde fra før av, mens resten ble satt ned på Skyggepletten i påvente av at deres egentlige hjem skulle bli ferdig.

13. mai tok jeg en del bilder for å senere kunne sammenligne vekst, altså hvor langt plantene har kommet år for år, bl.a. av Kilmar. Kilmar ble ikke ordentlig stusset i 2017, jeg tok kanskje en og annen skadet gren. Beskjæring er skremmende og jeg leser masse før jeg tør å klippe noe. For det første er jeg selvsagt engstelig for å skade buskene mine og for det andre virker det litt naturstridig å klippe dem mindre – jeg vil jo at de skal vokse seg store. Det er forvirrende å lese om beskjæring på internett, fordi man får diametralt motsatte råd. Eric mener at da kan det virkelig ikke spille noen rolle hva man gjør, og det har han kanskje rett i.

13. mai. 2017. Hvor stor er Kilmar? SÅ stor er Kilmar. (Kilmar blir egentlig ikke større, men han hadde en del blader 13. mai). Noen klipper ikke hengeselje i det hele tatt, andre sier man bør kutte grenene helt ned til 5 cm lengde etter blomstringen hvert år. Det siste høres drastisk ut, men våren 2018 skal Kilmar klippes, for i 2017 vokste grenene hans seg så lange at de subbet i bekken på lav vannstand og jeg var til slutt nødt å kutte dem til tross for at det var feil tid på året. Jeg prøvde å stikke avkappet i jorda,, noen har visstnok fått til nye trær på denne måten, men det virket ikke for oss.
Og slik så Skyggepletten ut 13. mai 2017 . Ganske rotete egentlig. Jeg var ikke fornøyd med murene og fikset senere på den til venstre, men de bør fortsatt fikses på. Denne dagen sådde jeg noen løvemunn mot høyre i bedet (bl.a. egenhøstede frø fra balkongkassene i Oslo), hvilket var noe seint så det tok en stund før vi fikk noe blomstring på disse, men så sto de til frosten tok dem – de tålte forresten frost ganske godt. Svært lite er plantet her ennå (gulveis, scilla, rododendronpinnen, tindved i potte, Iris hollandica).

Pinsehelgen (3 – 6 juni) kjøpte vi en del nye planter, samt var på en ny tur hos mamma til gjensidig fornøyelse: Vi hjelper henne i hagen og kommer hjem med nye planter, også fra en av hennes hagevenner. På Skyggepletten er planen at det skal stå hvite/lyse blomster, fordi man har lest at det er pent i skyggebed. Men enn så lenge må vi sette ned planter der vi har plass, så her havner ting med andre farger også. Her plantet vi: Japanvinterglans, en hvit stjerneklokke (C. poscharskyana ‘E.H. Frost’), en blålilla krypklokke (C. portenschlagiana), en rød daglilje (Hemeroccallis ‘Sammy Russel’) en hvit kinasymre (Anemone × hybrida ‘Honorine Jobert’). Dessuten fikk vi fra mamma en stor hvit storknebb – den ble delt i to, en gul daglilje, en hvit revebjelle (Digitalis purpurea ‘Alba’), to hosta som ble delt og satt ned som fire planter (den ene ble veldig liten), samt en hvit astilbe og en marsfiol fra hagevennen. Nå begynner det og fylles opp litt – selv om det er plass til mer!

13. juni: Jeg måtte låne jord fra midten av bedet til hostaene (jeg har aldri nok jord). I fremtiden en gang skal det bli en sti foran bedet som skal lede til en liten bro over Nedrebekken. Løvemunn har såvidt begynt å spire til høyre, og ved siden av noen Iris hollandica som jeg senere gravde opp og flyttet til staudebedet.

Bedet over får tross alt en del sol, bedet under er det “skyggeste” bedet som nesten ikke får noe sol i det hele tatt. Her må vi prøve oss fram for å se hva vi kan få til og trives. Vinterglansen ble kjøpt fordi den visstnok skal tåle mye skygge. Marsfiol ble også satt ned her, og senere noe flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) og myske (Galium odoratum).

13. juni: Det Skyggeste Bedet. Vinterglans og en marsfiol/duftfiol. Den siste skal blomstre tidlig på våren, men vi fikk noen blomster på denne i løpet av sommeren så den kan ikke mistrives så altfor meget. Men den vokste ikke så mye.

Ellers er dette et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er veldig langt fra klart. Det er spavendt, og gresstuster og rotugress har blitt fjernet, men her ligger fortsatt mye uhumskheter (ugress). Berget er ikke skrubbet, området bak bedene, under de små bjørketrærne, er ikke rensket ennå – i det hele – dette er ikke ferdig! Men hun setter ned planter allikevel. Foran i bedet har jorda blitt renset for en del rotugress og planter satt ned med ugressperre rundt seg.

22. juni: Vi er svært fornøyde når planter vi har fått eller kjøpt blomstrer nesten med en gang vi har satt dem ned i jorda. Det må jo bety at de trives.Disse sprang ut i blomst vel en uke etter at vi hadde fått dem i jorda og blomstret en god stund.
22. juni: Vi er ikke veldig plaget av brunsnegler, i hvert fall ikke så langt (bank i bordet!). Men noen har vi, og denne revebjellen var en av plantene de gikk løs på, så den ble litt ekstra passet på. De sluttet å spise på den etterhvert som den vokste til.

4. juli hadde min mor og jeg en Vestfoldtur, til Staudegården og Vegge Gård og Gartneri, og jeg kom hjem med mange småplanter. Jeg vet at juli er langt fra den beste tiden å kjøpe/plante blomster, men det var nå slik det ble og så vidt jeg husker klarte alle seg bortsett fra en lewisia som jeg tror fikk for mye regn.

5. juli Hvitfredløs, kjøpt på Vestfoldtur. Denne skal ikke være like spredningslysten som den gule, men for sikkerhets skyld ble den plantet et sted hvor den er ganske innesperret (berget har et fremspring under jorda, og foran bedet er det svært lite jord). Denne blomstret forresten også i løpet av sensommeren, jeg må ta bilder av den neste år.
6. juli 2017: Og så har jeg fått meg en hvit løytnantshjerte (Dicentra spectabilis), som ble plantet midt i bedet. Jeg har fortsatt ikke fått dekket hele bedet med aviser og “pen jord”, dessuten trengs det luking! Stjerneklokken holder stand, mens den blå campanulaen er avblomstret, det samme med den gule dagliljen og storknebben (men vi fikk noen røde dagliljer etterhvert). Løvemunn som ble breisådd i mai har fortsatt ikke kommet særlig langt (til høyre). Rododendronpinnen står fortsatt bakerst i bedet.
8. august. Vi fikk vi jaggu meg noen få blomster på den hvite løytnantshjerten også, selv om den skal være tidligblomstrende. Flinke planten.

Jeg hadde en del overskuddsleire fra Surjordsbedet, og noe hadde blitt fraktet til bekkebedene, bl.a. til Kilmar. Han fikk et nytt lag med papp og leire i løpet av sesongen, samt noe høyere kantstein for å holde alt på plass (dette er for å holde unna bekkesiv). Han fikk også en ny nabo, en hvit bekkeblom (Caltha palustris alba). Planen er egentlig å få en bunndekker til å dekke hele “halvøya” rundt Kilmar, men siden vi tidvis har flom og stri strøm vet jeg ikke om lave planter vil klare seg i alt vannet. Bekkeblomen er en test. Neste år vurderer jeg å fjerne noe papp og leire og legge runde elvestein rundt Kilmar i stedet. Senere på høsten fikk vi en svær klump med rød astilbe av mamma, og en liten del ble satt ned sør for Kilmar, men såpass høyt oppe at den bør ikke være utsatt for flom,  men det kan skje. Astilbe skal like å ha det litt fuktig, men vi får se om den klarer seg her. Det er en test det også.

6. juli 2018: Kilmar har fått selskap av en hvit bekkeblom og får et nytt lag med papp og leire.

Vi fikk nok en hosta av mamma (hun hadde gravd opp en hel haug for å flytte dem) og etter litt undersøkelser på internett ville jeg teste om denne kan gro langs bekken. Det er flere som hevder at hosta tåler flom, så får vi se om den tåler flom i vårt kalde klima. Den som intet våger, intet vinner, og de gjør seg ganske godt ved bekken. Rundt 10. juli tohåndsluket jeg nær røret i Nedrebekken, spavendte, tråkket resterende bekkesiv og gress ned i leira, og plantet hostaen som også senere fikk papp og leire og  kantstein rundt seg. Så får vi håpe den overlever. Den så dessverre ikke ut til å trives så altfor godt og fikk gule blader ganske tidlig på høsten (tidligere enn de andre hostaene). Men så har den også stått i trillebår mesteparten av sommeren.

6. august: Hosta ved bekken – et eksperiment. Mamma sier at det er helt umulig å ta livet av hosta. En gang gravde hun ned en hosta opp-ned (hun mente den var død og kunne komposteres), men den kom opp allikevel. Akkurat denne hostaen ble derimot tidlig gul og trivdes ikke utover høsten – så får vi se til våren. Kanskje jeg har klart å ta livet av en hosta.

Utover høsten fikk jeg renset opp i det Skyggeste bedet og i alt krattet under de små bjørketrærne bakerst (dvs. jeg har latt en del tyttebærlyng stå igjen, det kommer jeg kanskje til å angre på). Her ble det også lagt på aviser, med kjøpejord på toppen. Det er ikke god jord, men det ser penere ut. Mens jeg røsket opp under trærne sto jeg plutselig med en liten bjørk i hånda, dvs. den var vel en meter, men svært skranten. Jeg satt den ned ved bekken, så få vi se om den klarer seg. Jeg tror ikke den har potensiale til å bli hengekøyetre, men man kan aldri vite. Jeg fikk skrubbet bergene, men nærmest huset satt mosen så godt fast at den får bare sitte.

I august kjøpte jeg en skyggesildre som var ganske stor, så den delte jeg i tre. Noe ble satt i sprekken i berget, resten halveis under bjørketrærne. Rododendronpinnen ble flyttet til Surjordsbedet og erstattet av en rosa høsteanemone (Anemone Japonica-Hybrid ‘Königin Charlotte’). Vi fikk en ny hvit astilbe, så nå har vi to. En skogsøte (Gentiana asclepiadea) ble flyttet hit fra Sørpletten siden jeg hadde bestemt meg for å grave opp hele sørsiden, dessuten skal disse trives under trær.

De små staudene i Fjellbed#1 (altså langt oppe i skråningen) hadde blitt forsømt gjennom sommeren, bl.a. hadde jeg knapt nok luket og de ble ikke godt nok vannet i tørkeperioden i juni. 30. august var jeg oppe i Fjellbedet for første gang på kanskje tre uker. Noen planter hadde klart seg riktig bra, andre ikke i det hele tatt, og det gjaldt også for samme type plante. På saxifragaene for eksempel var det stor variasjon, fra muligens død til stor, tett og struttende. En av saxifragaene var gjennomvokst av gress og så spiddet ut, noe som selvsagt ga meg svært dårlig samvittighet og jeg lovet den på tro og ære å aldri behandle den slik igjen.

Internett blir ikke enig med seg selv når det gjelder saxifraga. For Saxifraga Large/white, står det på lappen at den skal ha mye sol og jeg har lest at den tåler tørke godt, men en del på internett mener at den ikke tåler solsteik og at halvskygge og litt fuktig jord er bedre. Nå står de uansett på Skyggepletten, i bergsprekken, så får vi se om den vil trives der. Angjeldende den som muligens var død: Det var antydning til grønt på noen rosetter og hvis den hadde klart å holde ut hele sesongen – uten stell – så skulle ikke jeg avskrive den på tampen. Så jeg plantet alle de grålige rosettene også. Dagen etter reddet jeg to Saxifraga Arendsii Hybrid Gaiety. En meget stusselig (muligens død) ble også satt ned på Skyggepletten. Den falt omtrent fra hverandre. Jeg satt pliktskyldigst ned hver bidige rosett som falt av, uansett hvordan den så ut.

I september kjøpte vi blomsterløk og satt ned under bjørketrærne: Balkansymre (Anemone Blanda) og kronsymre/bukettanemone (Anemone coronaria Caen). Den siste begynte å spire nesten med det samme, og det er vel ikke noe godt tegn. Den skulle jo helst sove over vinteren. Disse fikk litt benmel blandet nederst i jorda etter at jeg hadde lest at det kunne være lurt.

10. sept: Og det var alle plantene på Skyggepletten for denne sesongen. (Alt det gule gresset i forgrunnen står på østsiden av bekken, der er ingenting gjort).
10. sept 2017. Og slik ser det ene bedet ut fra terrassen. Fortsatt plass til flere planter.

4. mai 2017 kl. 22.03

Velkomstbedet (2017)

Historien om Velkomstbedet begynner altså egentlig med et annet blomsterbed, Fjellbed #1, som ble anlagt så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se det fra stuevinduet. 

– Hmmm, sa Eric. – Hadde det ikke vært et interessant konsept å plante noen blomster et sted hvor vi og besøkende faktisk kan se dem? Vi trenger et Velkomstbed, og det skal blomstre hele året!

Som sagt så — lettere sagt enn gjort for å være ærlig.

Siden det var slik en kald vår, var det ikke så fint å være ute egentlig. Dermed gikk Marianne i gang med å lete etter planter med ulik blomstringstid på internett og laget tom. en blomstringskalender. Det er lurt å planlegge, sies det, men dette bar nok mer preg av prokrastinering og det skjedde altså ikke så mye utendørs sånn med en gang.

Dessuten: Velkomstbedet var tenkt plassert ved stien vi bruker når vi går inn til hytta (ikke ved bilveien, vi får lage et nytt Velkomstbed der en annen gang). Når vi går inn til hytta, går vi på en sti over tomta til nabohytta. Da kommer vi inn nederst i skråningen og dette er definitivt ikke et sted man bare kan spavende litt jord før man planter.

14. juli 2016: Gangveien til hytta over nabotomta. Det hvite huset til venstre er naboens anneks, og vår tomtegrense begynner rett bak dette.
14. juli 2016: Da er en av årets utfordringer etablert. Ca. midt på bildet, foran “Dramatiske Skrenten”, skal vi anlegge et Velkomstbed som skal blomstre hele året.
13. mai 2017: Som Eric skrev på Facebook: “Then one day I decided I wanted to make a flower bed right there where I’ve placed my bottom”. Eric konstaterer at det er veldig mye stein her og drømmer om å lage verdens beste jordsil, med sortering i flere etasjer.

Jeg har nevnt før at skråningen vår er full av “skrottrær”, slike som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å kutte dem ned. Vi hadde et par sånne i det fremtidige Velkomstbedet, og disse hadde dessverre blitt klippet før! Vi trengte et dugelig spett. Eric dro på Felleskjøpet og kjøpte et spett som var nesten to ganger så langt og minst dobbelt så tungt som det spettet vi hadde fra før. Dette viste seg å være aldeles uvurderlig og fortjener antakelig et ærerikt navn, slik sverd av valyrisk stål har det i Games of Thrones, men av uforklarlige grunner har Eric valgt å kalle spettet for Ouff-Ouff – kanskje fordi det er slik han høres ut når han spetter.

13. mai 2017. Spettekongen og Ouff-Ouff fjerner skrottrær i det fremtidige Velkomstbedet.

Det viste seg at Eric fikk en viss forkjærlighet for spetting, så han stoppet ikke med Velkomstbedet, men begynte like godt å fjerne røtter fra den lille plassen nordenfor – som opprinnelig ikke var en plass, men et villniss – og så nord for der igjen – og slik startet Via Veduta. Hagen blir til mens man går.

20. mai: Rotfjerningsansvarlig tar pause fra beistene i Velkomstbedet og begynner å fjerne litt mer medgjørlige røtter nederst i Skråningen.

Siden dette er en veldig steinete skråning, så har det som vokser her gjerne utviklet lange røtter som kan få tak i vann dypt nede og langt borte. Det gjør det veldig vanskelig å få opp disse trærne/buskene. Så rundt 18. juni bet Eric i det sure eplet og brukte motorsag på det som ikke lot seg grave opp i Velkomstbedet. Men han fikk da opp en god del.

25. mai 2017: To rotbeist i Velkomstbedet man fortsatt har håp om å grave opp.
18. juni 2017: Rotbeist er ute, dvs. en god del av dem, de ble tatt med motorsag til slutt..
5. juni 2016: Eric har bygget mur. Nå mener han bedet er bortimot klart. Vi trenger bare å fylle på med jord og plante. Marianne, derimot, mener at det er nå gravingen begynner!
5. juni: Tar med et bilde fra denne vinkelen også, fordi den store steinen som ligger nedenfor der vi skal lage bed, viste seg å bli en viktig brikke i det ferdige resultatet.
29. juni 2016: Sånn! Da har Marianne gravd og avdekket anatomien til dette bedet og man kan legge jorda på plass igjen.
8. august: Det fremste bedet (“Nivå 1”) ble avgrenset med krabater gravd ut fra Staudebedet. Her burde jeg antakelig bygget noe høyere. Fordi berget skråner mot fotografen på høyre side, kunne jeg ikke legge steinene så langt frem som jeg ønsket. Diverse småplanter ble “reddet” fra andre deler av tomta, blant annet fra det fatale (opprinnelige) Fjellbed #1.

Latmannsbedet

Se bildet over: Det største problemet når man graver ut et nytt bed, er hvor i all verden man skal gjøre av all jorda man graver ut. De store steinene på høykant bakerst i bedet er der fordi jeg kastet all jorda bak dem. Så fjernet jeg én og én stein og raket jorda ned igjen stripe for stripe og fikk samtidig skilt ut enda mer stein. Større stein hadde blitt kastet til side under utgraving (og en ny steinrøys etablert på siden av bedet). Men her var det virkelig fabelaktig mye stein og jeg hadde liten lyst til å bære den bort i bøttevis, og slik oppsto ideen om Latmannsbedet.

9. juli 2016: Med utgangspunkt i den store steinen som allerede lå foran bedet, bygget vi en mur på begge sider, og så raket jeg mindre stein ned bak muren, la på litt papp (mye ugress i denne jorda) og kjøpejord på toppen. Latmannsbedet ble altså til for å slippe å bære bort 30-40 bøtter med stein.
2. august 2016: Vi fant noe krypeiner til halv pris og plantet de bakerst i bedet, “Nivå 3”, men her ble noe feil under plantingen. Krypeinerne skulle egentlig stå lengre fra hverandre.
27. august 2017: Krypeienere står fortsatt bak støttestein. Det midterste nivået, “nivå 2”, har vi ennå ikke gjort noe med, og her er det også mye ugress i jorda (synes ikke så godt på bildet, men mye jord ligger i en haug til høyre). Når det gjelder “nivå 1” – her står flere puteplanter: På internett ser man ofte bilder av hageputer som eser seg nedover berg og murer, og jeg vil gjerne ha hageputer som henger nedover berget – men hvordan får man det til? Det har jeg aldri forstått, de trenger da jord?

I den delen som er beplantet – det jeg tenker på som nivå 1 (fordi Latmannsbedet er noe for seg selv og teller ikke) har vi hageputer, vår- og nålefloks, snøsløyfe, gentiana, lewisia, brudeslør, en hvit kattemynte som ble reddet fra leireskråningen hvor den hadde overlevd men omtrent ikke utviklet røtter siden i fjor, samt en purpursolhatt som forsvant i Staudebedet bak noen forvokste tomatplanter og solsikker og rett og slett trengte et nytt sted å bo. Den ble året etter flyttet tilbake til Staudebedet på et annet sted. Den om det. Uansett, de har ikke mye jord noen av de som bor der – jeg håper de klarer seg.

7. april 2017 kl. 19.49.

Fjellhagen: Akt 1 (2017)

Første innlegg fra 2017:

Vi har en tung hage å jobbe i. Mye stein, lite jord, store høydeforskjeller og det som i hvert fall føles som lange distanser. Jeg bruker mye tid på å gå hit og dit for å hente noe: En kanne med vann, en liten spade, en saks til å stusse for lange røtter, en stor spade, hestegjødsel, en sekk til ugress, og så videre. Det er alltid noe som mangler. Jeg har derfor sagt at hvis vi utvider hagen med 10 kvadratmeter per år skal vi være fornøyd. Det slo vi med godt monn i 2017!

Vi hadde en prioriteringsliste, dvs. Marianne hadde, men den fulgte vi ikke i det hele tatt. Hagen blir fortsatt til mens vi går, men en gang skal også vi få laget en hageplan. Det ble bare ikke i 2017.

Vi hadde noen turer til hytta i løpet av vinteren. Vi feiret nyttårsaften der og synes det var storveies å se alt fyrverkeriet som ble sendt opp av Storbonden på Røyse (altså – dette er en fiktiv figur). Så fulgte Bergenstur med tur til Fløyen som resulterte i brukket ankel og to uker på sykehus etterfulgt av rekonvalesens og i noen måneder fremover var det kun Eric som dro til hytta, bl.a. for å sjekke musefellene. Marianne hadde første tur 25. mars.

Fjellhagen (les: Skråningen): Fjellbed#1 og Via Veduta 

Og få bukt med skråningen, forvandle dette steinete villnisset til en velorganisert og smakfull fjellhage, var Mariannes opprinnelige kongstanke, men i løpet av 2016 ble hun mer opptatt av graving i lavlandet. Det forhindret ikke at noe av det første vi gjorde i 2017 var å kjøpe 15 steinbedsstauder, som vi – på Mariannes forslag – anbrakte så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se dem fra hytta uten bruk av kikkert.

Eric foreslo derfor at vi burde anlegge et bed på et sted hvor besøkende og vi selv faktisk kunne ha glede av plantene. Dette fikk navnet Velkomstbedet – som har fått et eget innlegg – og i en forlengelse av Velkomstbedet ble Via Veduta påbegynt.

Påsken var sein dette året og det var meldt strålende vær, så jeg hadde store forhåpninger. Dessverre var det bitende kaldt. Vi hadde flere dager med minusgrader og den 17. april våknet vi til snø. Dermed ble det mye mindre gjort enn jeg hadde håpet, men uansett: ti dager på hytta i strekk er aldeles glimrende.

23. april: Vi har kjøpt 15 steinbedsstauder og Marianne har sett seg ut et blikkfang i skråningen og mener at dette må være et fint sted å plante dem (selv om en liten stemme sa at det kanskje ville være bedre å beplante skråningen nedenfra og opp). Eric fjerner noen mindre røtter. Litt skummelt å jobbe her ettersom her ligger det mange store heller som lett kan skli ut.

Søndag 23. april klarte vi faktisk å få alle de små staudene i jorda. Eric fjernet røtter, jeg fjernet stein og hakket og raket litt slik at grunnlaget var løst. Så bar vi opp jord og sand og blandet litt, og det ble jo riktig pent.

23. april: Nylaget bed for 6 aubrieta, 6 saxifraga, 3 arabis caucasia (ulike typer av hver).
23. april: Dessverre kan vi knapt se dem fra stuevinduet. De kan såvidt skimtes på midten av bildet. Men man kan se at vi har “ryddet” litt i vegetasjonen ettersom de store hellene nå er synlige.
13. mai: Slike fjellbedsplanter med blomster som står rett opp er fantastisk yndige, men ikke halvparten så yndig som Eric som må gå opp og hilse på dem hver dag.

Det ble uansett slik at Fjellbed #1 endte opp som en “barnehage” og i løpet av sesongen ble nesten alle plantene flyttet over i andre bed. Dvs. skrinneblommen (arabis) fikk bli boende der oppe. Den vokste nemlig som et uvær og jeg tror derfor vi må passe oss litt for hvor vi setter disse.

13. mai: Siden det var en bitende kald april, blomstret det meste seinere enn normalt. De hvite blomstene på bildet var en – for oss – ukjent plante som tydeligvis har spredt seg selv og som trives under dramatiske skrenten. Jeg er nå ganske sikker på at det er en type skrinneblom. Og vi som nettopp hadde kjøpt to slike (pluss en som er rosa), så kunne vi bare gått og hentet dem i vår egen skråning. Hmpf.
13. mai: Dette er nok en hegg av noe slag, som også vokser vilt hos oss. Den får pene blomster om våren, men er ellers ikke så mye å spare på, tror jeg. I gamle dager ble hegg visstnok mye brukt som medisin. Eric mener det er fordi den lukter så vondt, dermed trakk folk den slutningen at den måtte være sunn. Maur er helt ville etter nye skudd på denne, de sitter tett i tett ytterst på kvistene.

Via Veduta

Via Veduta – stien i skråningen – ble påbegynt 4. juni. Her lå det mye kjip og stor stein som Eric fjernet, sammen med en del røtter, så ble grunnen planert og småstein/grus lagt på et gammelt dynetrekk.

5. juni: Den beskjedne begynnelsen på Via Veduta. Kanskje en meter lang og kan lettest identifiseres på det 15-år gamle blå dynetrekket som stikker opp i endene.
18. juni ble Via Veduta halvannen meter lenger, på et dekke av en pyjamasjakke og t-skjorter, og begynte å se ut som en sti.

Det ble et opphold i stibyggingen da Vei- og Trappemester forstuet ankelen 2. juli etter et gledeshopp over den fine stien han holdt på å bygge – selvsagt utført ned fra det selvsamme objekt. Han røk antakelig et leddbånd også, vi hørte et høyt smell. Da er vi to ankelsvake mennesker. Men vi fikk gjort en del denne sommeren allikevel.

12. sept 2017. Sommeren før hadde vi fjernet en del kratt i skråningen og nå begynte det å dukke opp slike blader overalt. Irriterende. Eric lukte tom. noen av dem. Det viste seg å være revebjelle! Vi hadde masse fin revebjelle i skråningen året etter. Vi kunne virkelig ingenting.
25. mars kl. 19.11. Det går mot lysere tider.

Terrassene og ymse annet (siste innlegg fra 2016)

Jeg har tidligere skrevet at vi bare tok ett interiørbilde i 2016 og at det antakelig sier noe om hvor interessen ligger.  Vi gjorde ingenting med hytta i 2016 – det trengtes heller ikke – og vi gjorde også svært lite med terrassene, skjønt Eric skiftet to bord og beiset. Men vi bør gjøre noe mer ut av terrassene våre. Uansett, her havner de i en diversepost, den siste fra 2016.

Vi har altså to terrasser som er forbundet med en korridor på vestsiden av hytta, mot fjorden. Morgensolterrassen er den største. Der står et solid og stort utemøbel bygget av forrige eier hvor sittebenkene og bordet henger sammen i en, stor konstruksjon. Denne må vi antakelig demontere for å fjerne fra terrassen når den tid kommer.

Morgensolterrassen får faktisk morgensol fra rundt klokka 08.00 i mai, når sola kommer seg over den høye skrenten bak hytta. Men til tross for at den er stor og har flotte solforhold bruker vi den sjelden. Jeg vil gjerne bygge en pergola på denne terrassen, men vi får se når det blir noe av. (Jeg vurderte et såkalt partytelt, men jeg er redd vinden skal ta det, tidvis har vi sterke vindkast.)

Siden vi nesten ikke bruker denne terrassen har vi ikke satt opp noe særlig av krukker med blomster og slikt, men en halvtønne med jord sto her fra før og blir brukt til urter. Dessuten hadde vi tomater og chiliplanter i potter.

31. august 2016: Kryddertønna (burde hete urtetønna). Det første året med få planter.

Terrassene trengte beis i det vi flyttet inn, og Eric mente vi også burde skifte to bord. Dette tok tid. Fordi enten var det for mye sol, eller det skulle begynne å regne snart, eller det hadde regnet… Og slik gikk sommeren…. Er det alltid sånn med beising?

9. juli 2016: Eric tar en Borten, samt skrubber terrassene før beising. (Kveldssolterrassen)
14. juli 2016: Morgensolterrassen. “Korridoren” og kveldssolterrassen har fått beis, men her er det så langt bare renset.

Kveldssolterrassen har sol fra rundt halv-fire om ettermiddagen, ofte så rent for mye av den. Et solseil ble kjøpt inn våren 2017 og det hjelper en god del. Vi bør kjøpe inn noen nye møbler også her.

Kveldssolterrassen er den vi bruker hele tiden og spesielt Eric følger med på tidspunktet for solnedganger og blir litt sutrete når sola forsvinner tidligere og tidligere utover sommeren og høsten. Vi ser også godt at solnedgangene beveger seg sørover utover høsten. Midt på sommeren går sola ned over Røyse klokka kvart på 11. På høsten går den ned rett over fjorden som er noe sånt som 12-13 km unna. Midtvinters har den beveget seg over Finnemarka og går ned i tre-firetida. Det tar Eric som en personlig fornærmelse.

6. oktober 2016: Kl. 18.55. Solnedgangene ble mer og mer spektakulære utover høsten, men det er ikke til å komme fra at de også ble tidligere og tidligere.

Så er vi over på ymse:

Vi har minst en padde på tomta som av og til kommer opp på terrassen om natta. Vi trodde den kom for å gjemme seg for rev, men padder rundt Tyrifjorden har ingen naturlige fiender. Når vi husker det, setter vi opp en Paddeborg ved inngangen til terrassene om kvelden (et av de gamle terrassebordene), men det hender at den kommer seg forbi – hvordan vet vi ikke, fordi padder kan ikke hoppe (de går som noen krøkker). Men padder spiser snegler, så padder er velkomne hos oss. Men helst ikke på terrassen.

Vi har reddet en fugl i sommer, dvs. Eric har. Den fløy rett på stuevinduet vårt og fikk antakelig hjernerystelse. Den klarte ikke å fly så vi tenkte å legge den i en pappboks på bordet over natten, for å beskytte den fra nabokatter og slikt, men i det Eric skulle redde den, flakset den opp på nedre del av terrassegjerdet og der satt den til den årle morgen. Da var den frisk og fløy sin vei.

19. juli 2016. En gladhistorie. Fløy en liten blåfugl rett på vinduet – kræsj. Men den klarte seg allikevel. En dag i juli.

Sent i august, dro jeg til Hønefoss og kjøpte 6 brukte pallekarmer fra en mann i Hønefoss, som jeg ga tre strøk med beis utover høsten. Pallekarmene altså, ikke mannen fra Hønefoss. Disse utgjorde grønnsakshagen året etter.

Onsdag 5. oktober kom jeg inn fra hagen og åpnet intetanende søppelskapet hvor det var et fullt kalas med mus. MUS! Søppelskapet har en stor åpning i gulvet for å gi plass til rør for oppvaskmaskin og slikt, og vi skjønte fort at musene hadde kommet seg inn via teknisk rom og opp langs rørene. Dermed gikk resten av dagen med til å jakte på musefeller. Jeg er uvant med musefeller, men via Skype-hjelp fra Eric fikk jeg satt opp noen i kjøkkenskapet, og så satt jeg meg ned med lydbok og puslespill og gruet meg til at det skulle smelle.

Det smalt ikke. Eric mente jeg burde skru av lyd og lys for å tiltrekke mus til fellen, men jeg mente tvertimot: At jeg burde ha fullt lys og lage lyd. Jeg ville at musene skulle være redd meg og aldri, aldri vise seg når jeg er her.

Dagen etter våknet jeg med musesanger i hodet (altså: “Når en liten mus skal ut å gå” og “hvis ingen går i fella og passer seg for den”.) Jeg hadde dårlig samvittighet. Men – “ja til flora, nei til fauna”, og ikke minst fauna innendørs. Mus er skadedyr.

Denne natta hadde det vært minusgrader og plenen var hvit så jeg høstet de siste (grønne) tomatene. Men før det tok jeg en kaffe. Så sjekket jeg musefellene og så at en av dem hadde blitt utløst og havnet nede i hullet til rørene til oppvaskmaskinen. Jeg trengte en kaffe til.

Musefellene hadde jeg festet i tau slik at de ikke skulle forsvinne utenfor rekkevidde og ned i det altfor store hullet i skapet (greit at man skal gi plass til rør, men trenger man skjære ut en tredjedel av skapet for det?). Så jeg trakk i tauet og fella kom opp… uten mus. Puh. Men vi fikk etterhvert noen mus i fellene, selvsagt flest i de vi satt i teknisk rom. Da våren kom fikk vi tettet igjen med hønsenetting, både i teknisk rom og på kjøkkenet, og siden har vi ikke sett noen mus innendørs. Antakelig var dette skogmus, noe som er en velsignelse siden de ikke bygger reir og får barn i hus.

6. oktober 2016: Plenen er frosthvit, så det er desidert på tide å ta inn de siste tomtatene, uansett modningsgrad. Disse klarte vi å modne innendørs og de ble til tomatsaus.
29. august 2016: Vi høstet og tørket einerbær, og la dem på glass. De har vi fortsatt fordi vi vet ikke hva vi skal gjøre med dem. Men de er veldig holdbare.

Så er sesongen 2016 definitivt over og det ligger snø på tomta.

4. november 2016: Sesongen er ugjenkallelig slutt – det ligger snø på tomta.

I introduksjonen/første innlegg skriver jeg at min mor og hennes hagevenner tilbyr meg planter jeg mener vi ikke har plass til og jeg sier “nei, jeg har ikke jord, ikke noe sted å sette dem.”

Til dette svarer mamma: – Men når folk ønsker å gi deg planter, så kan du ikke la være å ta i mot og si du ikke har plass. Du har jo massevis med plass! Du må jo bare sette dem ned et sted, og så kan du flytte dem senere.

Og det har hun jo aldeles rett i. Uten å ha en “overordnet plan”, for det har vi altså ikke, men jeg tror en litt ubevisst hensikt med å grave ulike steder –  i stedet for å gjøre ett bed hundre prosent ferdig før man begynner på et nytt – har vært at vi skal ha plass til å kunne ta i mot eller kjøpe planter som trives under ulike forhold. På tampen av 2016 hadde vi derfor påbegynte bed med full sol, halvsol og skygge, tørr og sandholdig jord, mer humusholdig jord og leire, og bed som står mer eller mindre i ly for vinden. Jeg antar det også er en del av Mariannes Metode.

Avbrekk: Turer i skog og mark

Alt dreide seg ikke om hagearbeid denne sommeren, vi hadde blant annet flere turer i skog og mark. Det er Krokskogen som er vårt nærmeste turområde og vi kan gå opp dit via hytteveien. Det er en litt kjedelig transportetappe på 15 minutter på denne veien, men så er man på turnettet til Nordmarka og kan gå til Oslo om man vil.

Vi hadde flere turer til Manaskaret, fordi derfra har man fin utsikt over Tyrifjorden. Et par ganger kjørte vi til Kleivstua og gikk turer derfra. En kompis og jeg hadde en veldig fin tur fra Sollihøgda (Skoddeskaret som Eric kaller det) til Sundvollen, mens Eric gikk opp på den høyeste skrenten bak hytta. Vi liker altså å gå i skog og mark, Eric liker også å bestige de høyeste toppene.

I tillegg hadde vi et mislykket forsøk på krepsefiske og Marianne hadde flere mislykkede soppturer (fant litt traktkantarell, men den var tørr). Og så hadde vi selvsagt utflukten til Solør for å kjøpe et brukt skatoll med overskap.

19. juni og vår første tur til Manaskaret.
Dette bildet er tatt fire dager senere (denne gang tok jeg med ordentlig kamera).

I midten av juli skulle vi langt av lei for å kjøpe et stort skatoll med overskap vi hadde funnet på Finn.no. Det går an å komme seg dit vi skulle via fylkesvei og riksvei, men vår kartleser dirigerte oss inn på et privat veinettverk i Odals store skoger. Hadde kartleseren på mobilen sluttet å virke hadde vi vært i de skogene fortsatt. Vi syntes det var litt merkelig da den insisterte på at vi skulle ta av fra hovedveien og kjøre opp noe som lignet på en gruslagt innkjørsel til et hus, men den gruslagte veien fortsatte forbi huset og ledet til en grind hvor vi måtte betale en mindre avgift. Og så var vi omgitt av høye grantrær og på et nettverk av skogsveier som gikk i alle retninger. “Ta til høyre, ta til venstre, ta til venstre igjen, ta en krapp 160-graders sving her”, sa kartleseren og vi hadde snart ikke noe annet valg enn å stole på den. Vi var ganske glade da vi etter en knapp time kom ut på andre siden.

Det første vi så når vi gikk ut av bilen var et langhalset dyr med livstrette øyne. Det viste seg at skatollselgerne var alpakkafarmere, med vel ti dyr. Skatollet sto på det rommet hvor de sorterte alpakkaull så det var ganske støvete, men greit nok. Med hjelp fikk vi buksert skatollet på taket av bilen og overskapet inn i bilen. Det var først da vi kom tilbake til hytta at vi begynte å tenke på hvordan vi skulle få skatollet ned fra biltaket igjen. Hmmm…. Planlegging!

Det endte med at vi ringte svogeren til Erics, som er en meget hjelpsom mann, og slik fikk vi beistet i hus (det er et STORT skatoll må vite). Et par uker senere hentet vi et lite skatoll i Bærum, til Lillerommet, skjønt det kan knapt kalles en utflukt. Men veinettverket i Odals store skoger snakket vi om lenge. Det hadde virkelig gjort inntrykk på oss.

11. august skulle vi prøve krepsefiske. Vi tenkte oss først ut med kanoen, men den er så sabla tung å sette sammen så vi endte med å gå bort til den campingen som er stengt, men hvor det bor noen allikevel.
11. august: Vi prøver å fange kreps med kjepp, agn og håv, men vi ser ikke snurten av noen. Ikke hadde vi “modnet” agnet heller (vi burde brukt råttent kjøtt). Det var en fin kveld nede ved vannet, men det er jo ikke til å komme forbi at man føler seg ganske dum etterhvert der man sitter og dypper pinner i vannet.
21. august dro vi på selvplukk av mais i Bærum. Som vanlig plukket vi for mye og dessuten kjøpte vi en kartong med ymse eplemost. Det viste seg at en niese av Eric var engasjert på gården og kunne komme med anbefalinger om hva vi burde kjøpe – først og fremst mer.

Det er bratt bak hytta vår. Eric hadde gått og siklet etter en tur opp på det høyeste punktet bak hytta og 4. september la han i vei. Han gikk opp på en skrent som kan skimtes til venstre for telefonstolpen på bildet under. Derfra ringte han og spurte om jeg kunne ta bilde av ham. Har er oppå toppen på bildet under, hvis du bare ser riktig godt etter.

Det er blitt en av Erics små hobbyer å finne forskjellige måter å komme seg opp den skrenten. Stort sett er det loddrett fjell så det er ikke så lett.
4. september: Nei, jeg vet man ikke kan se ham på bildet over, men her har jeg zoomet en del.
4. september 2016: Derfra var det selvsagt fabelaktig utsikt.
4. september 2016: En meget glad og selvfornøyd gutt på toppen av høyeste skrenten bak hytta.

Sørpletten (2016)

På Sørpletten skjedde det så lite i 2016 at det antakelig ikke fortjener en egen post, men for sammenligningens skyld – fordi det vil jo skje ting etterhvert – så får det en egen post allikevel.

19. juli 2016: Sterkt zoomet fra skråningen. Sørpletten er området sør for (til venstre for) morgensolterrassen.

Sørpletten, som vi også kaller Morgensolplassen, får ikke så mye sol som man skulle tro ut fra navnet, pga. tujahekken og bjørketrær hos naboen. Vi har mer enn nok sol andre steder på tomta, så det er ikke et problem (vi trenger mer skygge – ikke mer sol), men for deler av bedet må vi finne planter som trives uten sol. Stripen nærmest terrassen får mye sol. Triangelet foran terrassen får bare morgensol. Nærmest tujahekken, og spesielt mot midten av bedet, er det knapt noe sol.

Onsdag 24. august skulle jeg til Oslo, men måtte få satt ned de siste plantene fra et kjøperaptus 18. august. Jeg følte det hadde tatt altfor lang tid å få ting i jorda og hadde dårlig samvittighet. Jeg trodde det skulle være vanskelig å få satt ned ting på Sørpletten, det var så tungt å grave overalt ellers, men her gikk gravingen forbausende fort. Det var lite stein, og jeg hadde mye mer jorddybde enn jeg trodde. Her blir det nok plassert noen røvere av noen blomstrende klatrere etterhvert. (Grønlandsmure og en timian)

En gang i månedsskiftet august/september fikk jeg med meg en gullbusk (Forsythia) fra min mor, og både den og potta var så skakke at jeg mistenker den har blitt overkjørt av en bil. Den ble også hastig satt ned omtrent midt på Sørpletten. Øverst oppe/nærmest fjorden, satt jeg også ned en del blomsterløk, mest pinse-, men også noen påskeliljer. Vi fikk ikke så mange blomster av disse året etter, men de satte en uhyggelig mengde med sideløk. Enten det, eller så sto det blomsterløk her fra før av.

The Mournful Marshes (Skyggepletten) (2016)

Egentlig burde Eric navngi alle områdene på tomta. Det er altså han som har foreslått “The Mournful Marshes”. Det mer pragmatiske navnet er Skyggepletten. Skyggepletten er et lite område som ligger nord for hytta og vest for bekken. Når vi har mye sol, er dette det beste stedet å sitte. På sikt vil jeg gjerne at vi bygger en trapp ned fra Kveldssolterrassen slik at det skal bli enklere å komme seg opp og ned til Skyggepletten. Jeg vil også gjerne ha en hengekøye her.

Det ligger noe berg i dagen på nordsiden av hytta, så jeg tenkte å anlegge bed mellom bergutspringene, samt plante noe lavt og krypende på oversiden av bekken. På det gjenværende området hvor det i dag er plen, vurderte jeg å legge heller. Selv om vi kaller det Skyggepletten, får området lengst nord (til høyre) flere timer med sol hver dag, mens området nærmest hytta nesten ikke får sol i det hele tatt.

21 september 2016: Marianne har kommet over en urimelig stor stein – samt noen røtter som bare er urimelige – i Surjordsbedet og tenker hun skal kuule’n med litt graving på Skyggepletten i stedet.

Jeg begynte med å sjekke jordsmonnet på begge sider av bergutspringet i midten. Det lå en del røtter her så det var vanskelig å vite hvor dypt jorda gikk. Det viste seg at det var de små bjørketrærne som står langs skrenten som har strukket røttene sine helt ut i bekken for å hente vann. Luringene. Jorda her er relativt sandholdig, lysbrun og smuldrete.

28. september 2016: Her ligger mye røtter, som tilhører småbjørka bak. Det er heller ikke særlig dypt, spesielt bakerst mot tyttebærlyngen er det grunt.
27. september 2016: Har fjernet gress fra steinene som ligger langs kanten på bekken. Rett bak Kilmar (hengeselje) så det lovende ut, med en stor, pen og flat stein. Jeg håpet på en pen kant av stein bortover, men det fortsatte ikke like bra. Kilmarsteinen er forøvrig en glimrende sittestein når man skal så, prikle eller bare sitte.
30. september 2016: Prøver meg fram med ulike typer av “kanting”. Kan jeg ha sti langs bekken, så en kant og så legge heller innenfor? Det er synd at skiferhellene våre er for små og lette til å brukes, for vi har virkelig mange av dem. (Vi har noen store også, men antakelig ikke nok.)
30. september 2016: Jeg har gravd opp de fleste bjørkerøttene som nå ligger og vifter i det fri. Så graver jeg dem ned igjen, men litt lavere enn de opprinnelig lå.  Jeg liker bjørketrærne langs skrenten som siler kveldssola, og tar av for vind når den kommer vestfra, og vil gjerne beholde dem.

I månedsskiftet september/oktober bar jeg ned en del stor stein fra de ulike steinhaugene mine for å bygge en murkant foran bedene for å få litt høyde på dem (eller jorddybde, egentlig), samt prøvela den nederste murrekken for å se om disse murene burde være konkave eller konvekse eller kanskje de burde være rette? Vi er ikke så veldig flinke med murer, så de ble som de ble. Eric mente han bygget disse murene senhøsten 2016, men jeg har bilder av at han holder på i mars 2017, og vi satser på at datomerkingen på kamera har rett. Mao. bildene kommer i 2017-innlegget og da blir det liv i Skyggebedet rai-rai!