Utflukter og avbrekk (2017)

Det ble noen utflukter i år også, men mindre turgåing enn i fjor (vi er slike ankelsvake mennesker….)

Utflukt til Vestfold med mor

Jeg har nevnt i et tidligere innlegg at mamma og jeg besøkte Staudegården og Vegge Gård og Gartneri i Vestfold – jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. Det er mye morsommere å besøke hagesentere som ikke tilhører kjeder. Staudegården er en privathage/besøkshage, men de selger også en del stauder.

4. juli: Staudegården: Store deler av tomta er bratt skråning og mye stein – velkjent! Og det er utrolig hva de har fått ut av dette. De har også mange vårblomstrende stauder (jeg har sett bilder). Neste år skal vi besøke stedet under vårblomstringen. Mamma troner øverst ved husveggen.

Så da er ambisjonsnivået på plass. Skråningen vår skal bli så fin at vi kan konkurrere med Staudegården.

Rundtur i Hole

Vi hadde en “latedag” etter flere dager med tung graving hvor vi dro på kjøretur Røyse rundt.

Bildet et lånt fra internett

Vi stoppet blant annet ved Bønsnes kirke, en av to gjenværende steinkirker i Hole fra middelalderen. Olav Haraldsson/den Hellige skal ha vokst opp nær denne kirken – senere chillet han en del på Stein gård. (Hole kommune huser en del eldgammelt kulturlandskap).

Vi hadde en veldig hyggelig guidet tur i kirken og fikk også lov å ringe en gang med kirkeklokka – hurra! (Marianne, ca. 5 år). Det var også ganske kult at man i kirketårnet kunne se over hundre år gammel grafitti.

Bildet er lånt fra internett.

Modum Blaafarveverk

26. juli besøkte vi Blaafarverket på Modum med innlagt “gruvesafari” i koboltgruvene. Vi fikk også sett en del av område og en maleriutstilling med hagemotiver.

Marianne er fornøyd med at noen steder er enda mer plaget av stein enn Vedutten.
Det ligger steinhauger hele veien oppover så langt øyet kan se. For et vakkert, vakkert syn. Men dette er selvsagt stein som er gravd ut av fjellet og har blitt til overs når man har fått ut kobolten, så det blir noe annet enn Veduttgraving. Dessuten har vi som prosjekt at den utgravde steinen vår skal komme til nytte og ikke bare ligge og slenge i geografien. Et ambisiøst prosjekt kan man si.
Haugfossen med lite vannføring og møllehjul.
Eric, demning og Thranestua, et tradisjonsrikt serveringssted ved Haugfossen. Her hadde Edvard Munch, Fritz Thaulow og andre fra Friluftsakademiet sine matpauser mens de bodde i området for å male Haugfossen og andre motiver. (Kafeen er oppkalt etter Marcus Thrane, som bodde i dette huset, som ble flyttet til Blaafarveværket på 1980-tallet).
Inngangen til en av gruvegangene. Det er kilometervis med gruvegang, over atskillige etasjer. Vi var altså på gruvesafari, men det var vanskelig å ta gode bilder der inne.

Tur på Tyrifjorden

1. august leide vi en 13-fots pionér på Utvika Camping og lærte at det ikke er lurt å legge til land i pålandsvind. Motoren var lett på gassen og båten holdt god fart, så vi dro først til Steinsfjorden hvor det er lettere å kjøre (lite vind og bølger).

1. august: Eric ved roret, vi har passert under broa til Storøya...
…. og nå skal vi under Sundvoldbroa til Steinsfjorden. Dette ser faktisk ut som tørrmur på nært hold. Imponerende. Jeg har blitt ubegripelig begeistret for tørrmur.
Vi gikk først i land på Braksøya. Dette er et naturreservat – som så mange øyer i/steder rundt Tyrifjorden (her: furuskog på kalksteinsgrunn + mange fossiler). Ikke lov å plukke eller flytte på noe som helst. Eric passer på båten.

Så la vi vei mot Nordfjorden, men møtte fort på mye vind og bølger, så vi snudde og kjørte tilbake. Det kan bli ganske høye bølger på denne innsjøen og vi hadde en ganske liten båt.

Vi la i land på Limskjellodden hvor vi spiste medbrakt lunsj.

Vi hadde litt pålandsvind da vi la til land for å spise lunsj, men ikke noe påfallende. Men vinden og bølgene økte mens vi spiste, så vi klarte ikke å legge fra. Vi prøvde å stake oss ut, men blåste på land før Eric fikk startet motoren. Til slutt gikk Eric og vasset med båten langs stranden for å finne et sted hvor det var litt dypere.

Vi hadde flere forsøk på å komme oss vekk fra Limskjellodden, men blåste på land hver gang. Etter et par forsøk vasset Eric et stykke med båten, jeg klatret oppi og vi staket og staket og staket – men til ingen nytte. Så begynte det å regne. Så vi dro båten opp på land og søkte tilflukt under noen trær. Vinden økte i styrke og bølgene ble større og større. Litt tafatte sto vi der og lurte på hvor lenge vi måtte være havarerte på dette stedet.
Etter vel en time hadde vinden løyet noe og Eric vasset med båten i den andre retningen. Det er ikke så ofte man ser folk som går tur med båten, men er man amatør så må man leve med konsekvensene. Eric hevder at det er godt for et forhold at mannen kan demonstrere handlekraft og evne til å ignorere iskalde føtter. Dersom mannen ikke gjør dette jevnlig, vil kvinnen i forholdet bestemme seg for at mannen er en pyse. (Marianne antar det er derfor hun har såpass mange bilder av Eric som vasser. Eller klatrer opp på ting).

Denne gangen klarte vi å stake oss langt nok ut til at vi drev klar av stranda. Eric fikk start på motoren og vi kjørte mot Holsfjorden. Men med bølger og vind ble vi ganske gjennomblaute så det endte med at vi kjørte rett til campingen og leverte båten. Dermed fikk vi ikke sett sørenden av Holsfjorden i denne omgang, men fikk tatt noen bilder av hytta fra sjøsiden (med lillekameraet og i høye bølger).

Og sånn ser det altså ut fra sjøsiden.

Krokskogen

Vi fikk tross alt noen turer på Krokskogen, spesielt fra slutten av juli og utover. Driften av Sørsetra ble overtatt av et pensjonert ektepar denne sommeren, så nå har de åpent onsdager og hver helg. En dag kom vi forbi et lag som drillet steinprøver til den nye jernbanetraseen som skal gå gjennom marka. En annen dag fikk vi plukket noen liter med blåbær. Og på en tur hadde vi med oss Ingvild som er en støver til å finne kantarell.

13 august. Besøk av Ingvild. Vi tok bussen til Sollihøgda og gikk tilbake til hytta. Ingvild fant kantarell overalt. Et par dager senere gikk vi i nesten samme område og fant ingenting. Vi  forstår ikke hvordan hun gjør det.
Marianne hadde lest en del om prydgress og gikk nå og kikket på strå og gress i marka (her er store felt med nydelige strå som Marianne gjerne vil ta med hjem).
Helt mot slutten av oktober hadde vi nok et besøk, men dette var en fryktelig sur og kald helg så vi nøyde oss med en tur til Kongens Utsikt. Vi må slutte å dra dit uten brennevin. (Tradisjonen tilsier at det skal drikkes en skål her).

Eric tilbrakte en del av november måned på hytta og hadde flere dager med sol som varmet fra knallblå himmel og fikk dermed flere fine turer.

“På Sørsetra serverer de nystekte vafler av ypperlig kvalitet. Ikke som på enkelte andre steder der de serverer kalde celluloseskiver med ruter i. Nystekte vafler er veldig bra for motivasjonen.” (Eric, turglad).

Sørsetra i november
Tur hjemover fra “utkikkspunktet” i november

Bekken og dammen (2017)

Jeg har mange fremtidige ideer når det gjelder bekkebedene, men det sto ikke på planen for 2017 og utføre noen av dem.

Jeg tar faktisk for lite bilder, enda så mange bilder jeg tar. 13. mai tok jeg en runde på tomta og tok ymse bilder for å ha et sammenligningsgrunnlag for senere år (hvor store har buskene og plantene blitt, hvor langtkomne er de medio mai?). Da tok jeg også bilder av piletrærne (stiklingene). Og de hadde overlevd vinteren alle sammen, hvilket er godt gjort siden de stort sett står under vann. Men de hadde ikke strukket seg noe særlig siden jeg fikk dem. Mot høsten var de mer enn dobbelt så høye, men se det har jeg ikke noe bilder av. Skamme seg!

13. mai 2017 og piletrærne lever. Jeg tror det er denne man kan flette ting av. Denne vurderer jeg å flytte til Skyggepletten for at den skal få mer sol. Det høres selvsagt selvmotsigende ut, men det er en del sol langs bekken på nordsida av hytta. Den får i hvert fall for lite sol der den står i en dump sør for broa.
13. mai 2017: Det ser ut som en liten pinne bare en mor kan elske, men dette kommer til å bli et stort og kraftig piletre en gang.

Eric har spurt seg selv hva vi skal kalle bekken vår på engelsk. Følgende regle burde være grei. Generally, the difference is size: you can step over a brook, jump over a creek, wade across a stream, and swim across a river

Hos oss er at vannføringen så variabel at noen ganger har vi en brook, noen ganger en creek og et par ganger i året en stream. Vi hadde et par tilfeller av stream i 2017, som innebærer at vannet rant over skillet i dammen. Men i år ble ikke brønnvannet forurenset av hummus, slik det ble i 2016, pussig nok. Antakelig fordi jeg nå fyller flasker med vann hver gang det er meldt kraftig regn. Det blir omtrent som å ta med seg paraply for å sikre seg mot regn.

10. juni: God vannføring i dammen og bekken.
10. juni: Jeg vil si meget god vannføring. Kan ikke huske at vannet sto så høyt i Nedrebekken noen gang i 2016. Men Kilmar klarte seg fint, han er en tøffing.

(Vi trenger for øvrig et navn til bekken, siden Eric nedla veto mot Ericfloden. Forslag mottas med takk).

Jeg hadde altså ingen planer om å lage bekkebed i år, men når man kommer over en kattehale til halv pris så må man jo nesten slå til?

Min første sumpplante var altså en Lythrum virgatum Dropmore Purple – eller kattehale. Den ble gravd ned i Øvrebekken hvor den vil bli ordentlig våt på beina. Jeg rykket opp så mye siv som jeg klarte og tilsatte litt jord og gjødsel for å gi kattehalen forrang, la papp på toppen og dekket med leire fra Leirehaugen. Et par uker senere fikk kattehalen selskap av en Trollius asiaticus (ballblom, men av den oransje typen, står til venstre). Jeg er ikke sikker på hvor mye vann ballblom tåler, men siden den vokser ved bekker in natura så må man nesten gå utfra at de tåler litt flom. Den som intet våger, intet vinner!
8. aug: Trolliusen vokste ikke så mye, men kattehalen stortrives så det ut som.
8. august: Et annet “intet våger, intet vinner” prosjekt: Hosta ved bekk som oversvømmes minst én gang i året.
6. juli: Kilmar fikk også en nabo – hvit bekkeblom. Og et nytt lag med papp og leire. Jeg må slutte å legge papp og leire her, Kilmar kommer til å bli kvalt til slutt. Men her er det forferdelig mye med virkelig gjenstridig ugress, og siden det vokser i leire, nærmest umulig å luke opp. (Å luke bekkebedene er desidert den verste jobben jeg gjør).
8. okt: Ellers er det ofte hendig med bekk. Man kan f.eks. vaske tursko i den.

Redningsaksjon: Steinen i dammen

Vi hadde i noen uker (måneder, faktisk – tiden flyr) gått og sett litt bekymret på en veldig stor stein ved dammen som hadde begynt å bli ganske sigen. Dvs. steinen var sikkert i fin form, det var underlaget, dvs. plenen, som sank mer og mer sammen, og dermed forflyttet steinen seg også. Vi var selvsagt engstelig for at den skulle havne nede i dammen. Vi hadde aldri fått den opp igjen.

Sent oktober fikk vi hjelp av Erics familie til å fikse dette. Da vi (dvs. “de” – jeg dokumenterte og laget vafler) fikk løftet opp den digre steinen, viste det seg at det var et hulrom under den – jorda var aldeles vasket bort.

21. oktober: Flinke mannfolk fikser store steinen som holder på å sige ned i dammen.
Her ble lagt masse stein som drenering før steinen ble løftet på plass igjen.
16. sept kl. 19.49. Nå går det veldig fort mot mørkere tider. Sukk.

Sørpletten. Fra “Skammens Bed” til full utgraving (2017)

Jeg begynte å jobbe på Sørpletten i den svikefullt kalde påsken. Men så ble jeg opptatt av andre ting og det ble ikke gjort noe mer før mot slutten av juli, og da skulle jeg egentlig bare grave litt på stripa mot terrassen, men jeg stoppet selvsagt ikke der. Dette blir nok et langt innlegg…

I påsken lagde vi et bed for sommerblomster helt øverst mot vest. Dvs. jeg hadde tenkt vi skulle plante sommerblomster. Det var lite jordsmonn der, men jeg spavendte det som var, brukte flat stein for å lage et litt opphøyet bed, la på aviser for å holde ugress unna og la på kjøpejord. Så sådde jeg noen frø, men det viste seg å være altfor tidlig. Vi hadde minusgrader flere dager på rad og 17. april våknet vi til snø. Dette bedet ble altså ingen suksess, i den grad at jeg ga det navnet ”Skammens bed”. I tillegg til sein og lite spiring, var det for lite jordsmonn oppå avisene så de spirene som var tørket lett ut og vi var ikke her jevnlig for å vanne før i juni. Noen merkelig biller drev og kopulerte heftig i akkurat dette bedet utover sommeren – ingen andre steder. Jeg fant aldri ut hva slags biller det var. Jeg stakk ned en del hvitløksbåter og billene forsvant en dag eller to, men så kom de tilbake igjen og fortsatte sin uhumske aktivitet. Vi fikk også svart bladlus på ringblomstene her og i dette hele tatt – dette bedet var ikke sunt!

23. april: Vi har laget et bed for sommerblomster og jeg har strødd et tynt lag med sand for å markere hvor jeg har sådd frø. Dette ble altså Skammens Bed.
I slutten av april, da vi kjøpte 15 steinbedsstauder og plantet disse så langt oppe i skråningen av vi knapt kunne se dem (snakk om blikkfang!), kjøpte vi også med oss en potte med perleblomst ettersom Eric er glad i disse. De satt vi ned i Skammens Bed.

Høsten før hadde jeg satt ned noen løker på plenen her, mest pinseliljer, men nå spratt det opp blader i en mengde som ikke sto i noe forhold til antall løker jeg hadde satt ned. Det må ha stått løker her fra før av. Vi fikk ikke så mange blomster på disse pinseliljene – to av dem viste seg for øvrig å være en scilla og en snøklokke. Jeg gravde senere opp en del løk og lot dem visne ned i en kasse med jord som jeg satt under Morgensolterrassen, slik at Eric kunne få klipt plenen. Men da jeg på høsten gravde opp hele området fant jeg ennå tre potter med blomsterløk og jeg forstår virkelig ikke hvor alt kommer fra. Har alt dette bare formert seg nedi der?

13. mai. Endelig blomstrer min forsythia – såvidt, og to uker etter alle andre. Er det fordi den er relativt nyplantet? (Den ble plantet sent i 2016). Bak, en armé av det jeg tror må være pinseliljeblader hvilket er et mysterium fordi jeg satt da bare ned kanskje 12 løker?
18. juni. En av mine øyenstener denne våren. Blomstrende timian. Denne skulle deles i mange små biter og bli bunndekker, men i løpet av sommeren fikk vi flere kryptimian av mamma og utpå høsten, da jeg gravde opp og flyttet denne, ble den satt ned i ett stykke fordi jeg synes den var så fin.

Plenen på Sørpletten ble mindre og mindre plen, og mer og mer ugress – spesielt rotugress og spesielt mellom tråkkhellene. Jeg hadde en idé om å luke opp alt mellom hellene og plante igjen med timian eller lignende, men det sto langt nede på prioriteringslisten. En morgen satt jeg nå der på øverste tråkkhellen i en pause og begynte å røske litt uplanlagt i noe ugress og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt de fleste hellene. Jeg la på aviser og papp så langt det rakk (vi gikk tom for aviser hele tiden denne sommeren) og trillet på jord fra Surjordsbedet.

12. juni 2017: Mens vi ennå har en slags plen på Sørpletten. En liten (avblomstret) Forsythia kan skimtes på midten, Skammens Bed synes nesten ikke men ligger helt oppe ved gjerdet, mot Tyrifjorden.

Det var egentlig det jeg hadde tenkt å gjøre med Sørpletten i år. Men så følte jeg et behov for å grave ut stripa mot terrassen,,,,

31. juli: Graver ut nord for hellene, finner at to søyler står direkte nedgravd i jord, hvilket umulig kan være bra. Nå er de tildekket med stein. I tillegg finner jeg minst to plantehull, hurra! Her kan vi ha klatreplanter opp mot terrassen!
7 aug: Jeg gravde ut Sørpletten i flere omganger fordi jeg hadde egentlig ikke tenkt å grave ut alt. Jeg skulle først bare fikse mellom hellene, så bare fikse “stripa” mot terrassen, så bare….

…. Så bare grave ut den øverste delen av bedet – slik at jeg kunne lage noe bedre enn “Skammens bed” neste år. Dessuten trengte jeg et nytt sted å sette Weigela. Den forsvant helt under sommerfuglbuskene i Staudebedet. Jeg begynte med å grave opp de få plantene som sto her – dvs. ikke gullbusken. Planter ser veldig store ut når de kommer opp i en trillebår.

27. august: Liten grønlandsmure som plutselig ser stor ut når man graver den opp. Denne ble delt i fire, to deler havnet i Velkomstbedet/Latmannsbedet.

Når jeg først var i gang så gravde jeg like gjerne ut hele stripa en gang til. (Jeg har lært at det kan lønne seg med flere utgravinger, man kommer dypere og får løs flere stein – dessuten hadde jeg nå flyttet de få plantene som sto her). Jeg fjernet ikke steinene nærmest tråkkhellene fordi jeg vil ikke at disse skal synke eller skli ut. Men denne gang fjernet jeg flere steiner nærmere terrassen.

27. aug. Jeg graver likeså gjerne ut hele “stripa” en gang til. Dagen før har jeg hentet stein og laget en mini-mur for å hindre at jord havner under terrassen. Store steiner nær tråkkhellene får bli liggende.

I slutten av august gravde jeg opp Weigela fra sin nå skyggefulle plassering under forvokst sommerfuglbusk. Den hadde mistet en del av det rosa på bladene sine, men så ellers pigg og frisk ut med flott rotklump. Den ble satt ned på “stripa” og jeg gravde ned en bit kant-på-rull foran – som våndsperre – jeg vet ikke om det vil virke. Her satt jeg også ned en bit Grønlandsmure, håpet er at den skal spre seg langs “minimuren” nedover bedet.

Den blå vårfloksen (Emerald Blue) ble flyttet ned fra Velkomstbedet og delt i fire. Den hadde kommet med flere knopper og noen blomster, noe som var litt ubetenksomt av den nå når den skulle flyttes og deles. Jeg klippet dem av så floksen kunne konsentrere seg om å etablere røtter, selv om det føltes feil å klippe den første gang den blomstret. Eric hadde rasket med seg en annen flokse sammen med timianen vi fikk av mamma. Den hadde jeg tenkt å sette oppe ved stubben, det burde da ikke ta mer enn 10-15 minutter! Men da jeg gravde ut et hull der lignet “jorda” mer på settesand, så jeg måtte skrape ut flere potter og erstatte med jord før jeg plantet den – og slik går no’ dagan.

30. august: Weigela Monet, et par flokser og mure er på plass. Dessuten er en klematis satt til overvintring (med potte, stativ og alt). Senere satt vi også ned en klematis til samt en kaprifol til overvintring her. Noen små tuster med timian står her og der mellom tråkkhellene. Planen er at de skal vokse veldig fort og dekke og hindre ugress mellom hellene. Et par dager senere satt jeg også ned en Saxifra Gaiety og en aubrieta (Blue Beauty Double) –  reddet fra (det opprinnelige, fatale) Fjellbed #1 – helt øverst ved terrassen, bak stubben.

Høsten er da ennå ung – grave litt til?

Da jeg var ferdig med stripa, så skulle jeg bare grave ut den øvre delen av Sørpletten, dvs. fra gullbusken og opp. Jeg begynte med å fjerne steinene som kantet Skammens Bed. Dette fungerte omtrent som å ta ut bøker fra bokhyllen for å pakke dem i esker – det er mye mer, og tar mye mer plass, enn man tror før man flytter på dem.

Det er forøvrig ganske greit å grave ut på Sørpletten sammenlignet med f.eks. Surjordsbedet/Leirehaugen. Her ligger et lag jord på toppen, antakelig tilkjørt, men så er det blåleire – og da mener jeg blåleire. Fordi dette hadde vært en relativt regnfylt sommer var ikke leiren urimelig vanskelig å ha med å gjøre. Den jorda vi hadde kjøpt virket svært sandholdig, så jeg blandet ut med denne samt tilførte noe hestemøkk, men måtte også bruke de leireklumpene og gresstustene jeg hadde gravd ut – vi må bruke den jorda vi har. Her er mindre stein enn f.eks. i Staudebedet, allikevel blir det mindre volum når steinene fjernes, så bedet trenger mer jord for å komme i flukt med tråkkhellene.

29. aug: “Skammens Bed” flyter på toppen av et lag aviser øverst i bedet. Her er berg som skråner bratt østover så bedet blir fort dypere. Her fant jeg en rot, antakelig fra et lite furutre. Men Eric med spettet – unnskyld, Rotfjerningsansvarlig – hadde begynt på dagjobben sin, så han var ikke her og fikk den fjernet. Jeg markerte den med en pinne, så kanskje neste år.
30 aug. Øvre del av Sørpletten. Jeg har fått på plass kant-på-rull, kastet tilbake jorda, inkludert gresstuster lagt oppned (meitemark elsker nedgrave gresstuster) lagt et lag med aviser og papp (her er mye rotugress) og dekket det hele med kjøpejord – men det er på langt nær nok. Planen er at kant-på-rull skal helt dekkes med jord, i hvert fall mot tråkkhellene.

Men jeg var visst ikke ferdig for i år…

Jeg var så godt i gang, så da kunne jeg like gjerne grave ut resten. Jeg begynte med å stusse tujahekken mot naboen. Den var blitt gul inni og jeg burde ha klippet den tidligere. Nedenfor gullbusken var det en del røtter, noen av disse tilhører antakelig tujahekken, selv om tuja visstnok skal ha pælerot og ikke noe særlig utgående røtter? Muligens har ikke tujaen jorddybde nok til å slå pælerot her, fordi berget strekker seg sørover. Eller så har den begge deler. Jeg gravde opp noen røtter og gravde dem ned igjen langsgående med hekken.

Her gikk det også greit å grave, relativt lite stein, men fortsatt mye blåleire. Jeg fikk lagt ned noen aviser og stein langs tujahekken (brukte stort sett stein jeg fant i bedet) og brukte ellers kant-på-rull hele veien ned til broen over dammen. Leiren ble blandet med siste rest av sandholdig kjøpejord og ellers hakket jeg opp gresstuster så godt jeg kunne. Jeg gravde også ned to bokashibøtter her mens jeg var i gang. Langs dammen gravde jeg kun en liten renne og la på stein slik at jeg kan bygge opp med litt mer jord. Jeg ønsket ikke å forstyrre de store steinene ved dammen!

26. sept. Ferdig utgravd (dvs. ikke mellom de nederste hellene ettersom vi ikke har mer timian). Påminnelse til meg selv – har ikke gravd dypt under gullbusken og heller ikke under hosta og myske som står nederst til venstre. Hostaen hadde jeg håpet å få nærmere dammen, slik at den nærmest kunne henge over kanten når den ble stor, men der var det en stor stein så den ble satt så langt frem som jeg klarte. Men her trengs mer jord – mye mer jord. Og så er jeg tom for aviser igjen.
30. sept: Siste bildet: Jeg har fått tak i flere aviser, men har ikke nok jord til å dekke dem så de holdes stort sett på plass med stein. Bedet ser derfor veldig rotete ut og ble seende slik ut til snøen kom og dekket rotet. Aviser er et nødvendig onde hos oss for å holde rotugress under kontroll. Da gjenstår det å finne ut hva jeg skal plante her. Det er ikke så lett å planlegge høyder i dette bedet. Det jeg tenker på som “bakerst” er mot fjorden og der er det lite jorddybde pluss at høye planter der vil skygge for ettermiddags- og kveldssola. Mellom tråkkhellene blir det selvsagt bare lavt og krypende (som tåler noe tråkk). Langs stripa mot terrassen blir det klatreplanter, der er det også en del sol.
En pen liten søyleeiner – broren til den Eric plantet i skråningen – unnskyld, Fjellhagen – har blitt plantet nederst til høyre. I fremtiden kan vi kanskje ha lys på denne om vinteren?

For mine synders skyld….

Vi snakker altså om Surjordsbedet, som er en eufemisme for en påbegynt utgraving av en enorm leirehaug med alminnelig spade. Men i år ble det faktisk plantet noe her. Ellers graver og graver jeg, men man ser ikke så mye forskjell.

Her er mye kjip leire. En del ren leire har blitt fraktet til fremtidige bekkebed (jeg har testet, og det ser ut til at leiren blir liggende når vi har vårflom, den vaskes ikke bort). Men jeg har også fraktet trillebårlass med leirholdig jord til en rekke andre steder på tomta. Her sorterer jeg altså jord i tillegg til stein. Jorda herfra inneholder en mengde med groblader som blir svært fornøyd når de forflyttes til muligens mer gjestmilde steder. Da tenker de: – Jeg vil bli bunndekker, jeg vil bli bunndekker! og spretter fram i hopetall. Eddikoppløsning tar forresten groblad ganske godt (men tror ikke det bør brukes i bed, vi bruker det på stier).

17. juli: Ser ikke ut som det går fremover med dette bedet, til tross for at det graves og graves. Jeg hadde faktisk blitt av med en del stein (vi brukte en del og naboen hentet en del) men jeg graver stadig vekk frem flere så vi blir visst aldri kvitt steinhaugen.
17. juli 2017: Gjennomslag! Det betyr at jeg har gravd så langt ned gjennom toppen av haugen at vi kan se inn i bedet fra forsiden (rent bortsett fra at det ligger en stor steinrøys i veien til venstre). Dypere enn dette skal vi ikke i første omgang. Jeg hadde ikke tenkt å grave helt ned til plennivå. (Men hvem vet hva jeg finner på i fremtiden?). Det gjenstår selvsagt ca. 10 meter med leirehaug mot sør. Her blir ingen arbeidsledig!
21. juli: Vi begynte å stable noe mur for å kunne rake tilbake jordhaugen i øst/til venstre. Dette gjorde vi på noen veldig varme dager og det er svære steiner vi baler med og ingen av dem passer jo selvsagt sammen fra før av, så det er en del prøving og feiling. Vi fikk på plass en halvmur til slutt (jeg skal jo fortsette å grave sørover) slik at jeg fikk raket ned og sortert jorda ytterligere.

Mot slutten av juli var jeg så lei av all steinen som lå midt i glaningen fra stuevinduet, at jeg begynte å frakte den til et område helt bortest på plenen, mot parkeringen, og sorterte den i ulike hauger. Men så lå den og rotet til der og vi fikk ikke klippet plenen, så det endte med at jeg fraktet alt tilbake igjen. Hva skal vi gjøre med all denne steinen?

De første plantene

Sent august kjøpte jeg to hortensia på salg samt flyttet rododendronpinnen fra Skyggepletten. I fjor gravde jeg ut en fin og dyp renne bak kampesteinen i Surjordsbedet, steinen som altså ikke lot seg flytte, men nå hadde jeg jo toppet denne renna med en svær jordhaug, så jeg måtte grave den ut en gang til. Jeg vet forresten ikke hvorfor rododendron trenger 50 cm jorddybde all den tid den har grunne røtter som nærmest vaker i  overflaten. Jeg hadde funnet en del delvis kompostert bark mens jeg gravde i bedet, det hev jeg nedi renna. Så samlet jeg sammen 3-4 bøtter med barnåler og hev det nedi også. Den gamle leirholdige jorden kunne jo ikke brukes så jeg måtte bruke kjøpejord. Jeg var altså usikker på kvaliteten på den jorda vi hadde kjøpt, men den drenerer i hvert fall godt. Jeg fylte på med 8 trillebårlass tilsammen. Jeg brukte rododendronjord i selve plantehullene og måtte supplere med en sekk rimelig kjøpejord (som jo er mest torv, og det skal jo surjordsplanter like?). Det er virkelig utrolig mengder med jord som går i en slik relativt smal renne.

Rododendronpinnen sto altså på Skyggepletten hvor vi satt den i påsken. Den hadde kommet med flere blader og først trodde jeg den hadde satt lange, men grunne, røtter vestover som jeg ikke fikk opp, men det viste seg å være bjørkerøtter. Rododendronen hadde nesten ikke utviklet røtter i det hele tatt. Det var bare noen små tuster som stakk ut fra stammen. Jeg vet ikke om denne kommer til å overleve vinteren, men gjør den ikke det får jeg plass til en annen rododendron der. Hortensiaene var veldig greie å plante.

27 august 2017: To stykk Hydrangea: Macrophylla og en “Magical Opal” samt en rododendronpinne til høyre. Dette er altså en stikling vi har fått av mamma. Det er mulig hortensiaene får for mye sol her, vi får se hvordan de klarer seg.

Lyng

Som mange nybakte hageeiere, farer jeg i alle retninger ettersom jeg får en ny dille, mao. jeg vet ikke egentlig hva jeg vil ha. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville ha et felt med ulike sorter av lyng. Jeg visste ikke hvor dette feltet skulle være hen, men da jeg fant noen sorter på salg i september, kunne jeg jo kjøpe dem og så plante dem et sted midlertidig – flytte dem kunne jeg jo gjøre senere. Jeg skaffet meg altså noen lyng med nydelige små klokkeformede blomster. Erica x darlyensis er en hybrid mellom carnea og erigena og er visstnok ikke så hardføre som carnea. De ulike sortene er registrert med ulik herdighet så jeg vet ikke helt hvor herdige mine er – krysser fingre! (Kramers Rote og Snow Surprise). Jeg kjøpte også en hvitlyng, Andromeda polifolia nikko, som visst egentlig en myrplante (bog rosemary kaller de den på engelsk) så jeg får se om jeg finner et fuktig sted til den neste år. Det vil si hvis den fortsatt er i blant oss ettersom den visstnok bare er herdig til H3. Uansett, alle disse ble satt ned rundtom hortensiane. De liker surjord i hvert fall. Jeg kjøpte også en liten dvergblåeiener til (Juniperus squamata Blue Star, jeg synes de er veldig fine), og en kuletuja ( Thuja Occidentalis “Teddy”), som også ble satt til overvintring i Surjordsbedet.

Smådonter

Jeg liker altså å grave, men jeg elsker å lage lister og å dokumentere. Fra 2017, har jeg mer enn 60 sider med notater, en excel-database og i overkant av 500 bilder som jeg bruker når jeg skriver disse innleggene som er systematisert per område eller bed. Mye koselig dilling rundt det å ha en hage, altså.

I 2017 begynte jeg med neslevann og har nå full oversikt over hvor man lettest finner brennesler på turstier fra hytta. Det siste neslevannet mitt mugnet, forøvrig – hvorfor det? Jeg hadde uansett begynt med bokashi og brukte nå bokashivann som gjødsel i stedet.

Bokashien kom i hus 29. juli. Dette var selvsagt litt seint på sesongen (det tar vel to uker før bøtta er full, så skal den gjære et par uker før man kan grave den ned i jorda). Jeg tror vi rakk å grave ned 5 bøtter, kanskje 6, før telen kom. (Jeg gravde også ned en i en plastkasse i løpet av vinteren, men vi måtte først ta inn jord for å tine den, så det er litt prakk med bokashi vinterstid). Jeg har forøvrig også laget bokashikull og bokashigjødsel. Så får vi se til våren/sommeren om dette duger.

I 2016 plukket vi nesten ingen snegler. I 2017 ble vi mye flinkere. Vi skaffet oss etterhvert en pølseklype som gjør snegleplukking mye lettere. I begynnelsen var det jeg som gikk en plukkerunde nesten hver kveld.  Senere tok Eric over og han viste seg som en stor sneglefanger. Jeg tror årets sneglerekord ble satt 16. august med 17 stykker – men dette inkluderte noen åkersnegl. Vi er altså ikke veldig plaget, men vi ser jo snegleskader på plantene våre, så vi kan like gjerne prøve å holde dette under kontroll.

19. august 2017: Snegleterminatoren klar til dyst. Og hvis ikke dette er et fryktinngytende syn, vet ikke jeg. Vi ser innimellom såkalt Leopardsnegle (Boakjølsnegl) på tomta vår. Mange anbefaler å la disse være ettersom de spiser brunsnegler. – Bare vås, sier Eric. Som den vitenskaplig anlagte personen han er har han flere ganger puttet en Boakjølsnegl i en bøtte med brunsnegler og den blir vettskremt og prøver å stikke av. Men hosta eter de gjerne, så han klipper dem også.

Plen, pallekarmer og litt ymse (2017)

Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).

Plen og busker i plenen

Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.

Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)

18 juni: Sakalinbeinved (Euonymus planipes (sachalinensis)). Bare en liten stilk, men en gang blir den sikkert stor, og da er det fint å kunne huske på at den en gang var en liten stilk. Akkurat her er forresten jorda helt rød. Vi har så mye forskjellig jord på denne tomta…
13. mai 2017 (bildet er tatt for å kunne sammenligne vekst senere år). Snøballbusk (Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”). Denne er heller ikke noe fryd for øyet, akkurat. Den kom med flere, store hvite baller av blomster – som foreskrevet – men klarte ikke å bære dem og la seg flatt utover plenen. Jeg bygget et stativ for den i juni, men den står på et for vindutsatt område og må flyttes – jeg vet bare ikke hvor ennå. Kanskje til forlengelsen av staudebedet, foran Planteroteplassen? Til tross for at den ikke så særlig flott ut der den hang utover sitt midlertidige støttestativ, irriterer det meg at jeg ikke har bilder av den i blomst. Neste år!

Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.

24. juni: Vi fikk også med oss en ny blærespirea fra mamma, en Physocarpus Opulifolius Amber Jubilee – også en stikling. Denne tror jeg har blitt dyrket fram av en av mammas hagevenner. Denne satt jeg ned ved siden av den diabloen vi hadde fra før av. Jeg hadde egentlig tenkt å ha to-tre mørkrøde blærespireaer side-om-side, men nå har vi altså en mørkrød og en oransjegul. Hagen blir til mens man går og som mamma har lært meg: Man sier ikke nei til planter.

I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.

Per, Pål og Espen:

…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.

18. juni – 2 x solbær og 1 x rips. Vi fikk en kopp med solbær, mamma høstet… jeg vet ikke hvor mange liter fra sine busker. Mange! Men så har hun hatt sine i sikkert tretti år, disse ble plantet i fjor. Det spiller antakelig en rolle.

Kjøkkenhagen:

Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.

Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.

29. juni 2017. Pallekarmer. Sukkerertene trenger plass, fiberduk delvis tatt av og ble senere fjernet helt. Rådyr – kom og spis! Det gjorde de så gjerne. De sto bokstavelig talt og tråkket i salaten mens de beitet på sukkerertene mine. Hmpf. Til høyre: Full utgaving av Velkomstbedet.

Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.

Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?

ikke et godt år for tomater….

Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…

Men et veldig godt år for poteter!

Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.

8. aug: Potetblomster er veldig fine når man ser etter – jeg har bare ikke sett etter før. Angående maisen…. i slutten av juli aksepterte jeg at det som kom opp overhodet ikke var mais, men noen små trær, antakelig rødhyll, mente Eric. Nok en historie fra virkeligheten der, altså.

Lillebedet:

Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.

11. juni: På’n igjen, men det er ikke derfor jeg ser morsk ut. Jeg LIKER å grave. Full utgraving av Lillebedet. Eric hjalp meg med å få ut noen store krabater. Bedet ble kantet med de flateste steinene jeg kunne finne, slike som gressklipper kan kjøre over.
13.  juni: Sånn – da kan man legge på plass jorda, samt kante. Har gitt godt med rom til hortensia-røtter, så hvis jeg skal flytte den har jeg litt å grave opp i fremtiden – påminnelse til meg selv.

Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.

8. august: Jordskokken har ikke begynt å blomstre ennå, de vokste sikkert 60 cm til. Potetplanten ble godt over en meter. Det er næring i den steinholdige jorda vår.
8. okt. Vi fikk en dugelig avling fra Lillebedet: Ett stykk settepotet ble til 27 poteter, 2.5 kilo. Bak, innhøsting fra ett stykk jordskokk: 1.4 kilo. Kanskje det er dette vi burde slå oss på?
8. okt: Vi er også innmari gode på grønne tomater. (Jeg syltet en del grønne tomater, problemet er at vi spiser sjelden slike syltede ting).
8. oktober: Hvordan bruke en bekk? For eksempel til å vaske poteter og jordskokk.

Ordentlige hageeiere

I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!

Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.

Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?

Villt og vakkert:

24. juni. Vi har en del ville og vakre blomster som vokser rundt på tomta, Fagerklokken i Lakunen-i-Lakunen er kanskje den fineste. Jeg lurte på hvordan jeg skulle “berge” denne – slik den vokser er det antakelig ikke mulig. Heldigvis har vi flere Fagerklokker som vokser lettere tilgjengelig.
5. juli: Vi har også en del moskuskattost, både rosa og hvite. Disse har visstnok pælerot og er ikke så lette å flytte på, men vi har samlet frø. Disse står lenge som snittblomst og lukter godt. Dette er en av Erics favoritter, men han er også veldig glad i prikkperikum som vi også har en del av. Den er ikke like pen, til gjengjeld kan man bruke den i brennevin.
17. juni: Denne vokser ikke på tomta – ikke ennå – men langs skogsveien mellom hytta og E16. Andre tar med en bukett kjøpeblomster til sin kjære. Eric plukker med seg en kvast med nedvisnede blomster….. med frøkapsler på, for han kjenner sin kvinne. Jeg fikk altså en vissen kvast med frøkapsler på, og nå har vi sådd disse. Vi kaller dem Veibomakeleie.

Fjellhagen, Akt 2: Tindvedplatået og Nye Fjellbed #1

Det er utrolig hva man får ut av en bratt skråning med litt arbeidsinnsats!

4. juli: Staudegården i Vestfold, med mamma

Som man skjønner – dette er altså ikke vår skråning. Dette er fra Staudegården i Vestfold, og det tar minst 10 år før vi nærmer oss der de er nå. For et flott anlegg!

Når jeg googler “plante skråning” eller lignende, får jeg ofte opp bilder av et omåde som er relativt flatt og bredt, gjerne 4 x 2 meter ned mot en vei, hvor man har lagt en duk og så plantet krypeiner eller noe sånt. Ingenting som ligner det vi har å bale med. Det var før jeg besøkte Staudegården fordi de har akkurat det vi baler med – bare enda mer – og det er kjempeflott! Denne gangen dro jeg sammen med moren min. Neste gang tar jeg med Vei- og Trappemester slik at han også kan hente litt inspirasjon.

13. juni: Dette er det vi har å bale med Foran, til venstre, fremtidig Surjordsbed, og Tindvedplatået som ligger oppe på berget bak. På midten av bildet, Leirehaugen, som er Mariannes nemesis, men for Eric et sted der nytteplanten prikkperikum stortrives. Til høyre Lakunen som vi ikke vet hva vi skal gjøre med ennå. Overfor Lakunen starter Fjellhagen og Via Veduta. (Utenfor bildet, til høyre, ligger Velkomstbedet).

Så, ja – minst 10 år. Vi gjorde ikke store fremskritt med Skråningen/Fjellhagen i år, men her er det også tungt å jobbe og langsom framdrift. I tillegg til begynnelsen på Via Veduta, begynte vi såvidt på et platå for Tindved, også begynte jeg å lage et nytt Fjellbed #1 nederst i skråningen. I stedet for å lage enkeltstående bed som (nesten usynlige) “blikkfang” midt i skråningen, skal vi nå beplante skråningen nedenfra og opp.

Tindvedplatået

Eric var på en konferanse i Trondheim denne våren, og hadde fått tindbærgelé som tilbehør til en middag. Det likte han svært godt så han nevnte til moren min at han kunne tenke seg å plante tindved. – Men jeg har jo en tindved, sa mamma (selvsagt hadde hun det). Og så fikk vi med oss en slik da vi var der på dugnad i påsken. Den ble temporært gravd ned på Skyggepletten fordi det var der det var plass.

Tindved er særbu så vi trenger både hun- og hanplanter for å få frukt og de bør ikke stå altfor langt fra hverandre. Vi hadde sett oss ut et platå over Surjordsbedet som et mulig sted for tindved, men der var det selvsagt krattskog med røtter samt stein – masse stein. Så vi hadde en jobb å gjøre før noe kunne plantes der, og vi trengte plass til tre busker, minst….

20. mai. Rotfjerningsansvarlig har tatt en pause fra beistene i Velkomstbedet og hygger seg med å røske løs røtter på det fremtidige Tindvedplatået i stedet. Disse løsner, nemlig.
20. mai: “To be, or not to be. Well, you’re not!”
21 mai. Platået ser ut som et jordskjelvsområde, men vi har faktisk funnet groper til to tindved til. Jeg har lest at tindved gjerne vokser på rasmark, så da har de antakelig ikke så mye i mot stein. Tindved har visst en tendens til å spre seg. Siden blomsten skrinneblom også ser ut til å trives litt for godt hos oss, tenkte jeg å plante de rundt tindveden. Håpet er at de skal gro til og dekke over de stygge partiene, og at vi samtidig klarer å holde både tindved og skrinneblom under kontroll på dette platået.

Nye Fjellbed#1

Den nye planen er altså og beplante skråningen nedenfra og opp. Dvs. Eric har en idé om at han bare kan strø ut noen frø her og der, og så vil Skråningen blomstre helt av seg selv.

6. oktober: Som jeg pleier å si: Dette må da være et opplagt sted for et blomsterbed! Eric og Ouff-Ouff har fjernet røtter og det har åpnet seg opp mulighet for et bed nederst i skråningen.

Jeg har skaffet meg noen planter som visstnok trives best med kalkholdig jord. Etter at vi lærte at hele tomta visstnok er et surjordsbed (se 2016-innlegget om Surjordsbedet, da vi testet jordprøver), så vil jeg samle noen av disse her. Dette er småplanter som ellers ikke er kravstore, vi snakker ikke om peoner.

6. oktober: Og sett andre veien. Nederst på bildet: Grønnsakssesongen er over, og pallekarmene brukes nå som jordfabrikk for bokashi. 
6 oktober. Har tohåndsluket, nå første spavending. Her skal jeg egentlig ikke gjøre så veldig mye. Dette blir en ren kosejobb i forhold til utgravingen i f.eks. Surjordsbedet. Større stein skal bli liggende – som en typisk fjellhage. Jeg vil lage en lav mur helt nederst, for å få litt jorddybde – og Eric må lage trappetrinn opp til Via Veduta.

Vel en uke før dette hadde jeg kjørt innom et hagesenter for å se om de hadde noe morsomt på salg. Krukker til terrassen for eksempel. Eller allerhelst 10-kronersstauder, slik jeg fant i fjor. Jeg fant noen krukker, men dessverre ingen 10-kronersstauder i år. Men jeg kjøpte med meg noe vintergrønt til halv pris, blant annet to søyleeiner. Mens jeg plantet den ene ved Morgensolterrassen, plantet Eric den andre i skråningen.

30 sept: Eric og søyleiner (Chinensis “Stricta”). Disse skal bli rundt 2 meter, kanskje tom. 3, men er slanke.

Aubrietafabrikken:

Og så – en liten historie fra virkeligheten.

Da jeg skulle flytte hageputer fra det opprinnelige Fjellbed # 1 (barnehagen), hadde flere av dem fått lange utløpere. Jeg har lest at man bør stusse hageputer, for at de skal beholde formen, men burde jeg klippe av disse utløperne? Jeg vil jo helst at hageputene skal vokse seg store og henge nedover berg og murer. Jeg googlet en del, men fant ikke noe godt svar på “utløpere” og “hagepute”. Etter noen dagers fundering kom jeg til at jeg burde klippe dem av, men at jeg samtidig kunne prøve å lage nye planter av dem. Så jeg lagde meg en “aubrietafabrikk” på morgensolterrassen, med såjord, bakepulver, blyant, merkelapper, penn og selvsagt vann. Så hentet jeg en og en hagepute langt oppe i skråningen, for at jeg ikke skulle gå i surr i variantene og endte opp med flere potter med fine stiklinger, som jeg satt på Lillerommet.

Det viste seg å være vassarve alt sammen, ikke hagepute. Ikke rart noen av “putene” så litt skrantne ut, de holdt på å bli kvalt. Dette var for øvrig ikke første gang jeg dyrket vassarve, og blir kanskje heller ikke den siste.

Staudebedet 2017: Akt 2. Planteroteplass og utvidelse

Planteroteplassen

Jeg ønsket å lage en “Planteroteplass” et sted på tomta. Det betyr et sted utendørs, hvor det ikke er noe problem å søle med jord, og med et bord slik at man kan stå oppreist når man sår frø eller diller med stiklinger. Og så kan man oppbevare ting der, som de cirka 825 plastpottene vi har pådratt oss. Etter noe betenkning valgte jeg området nord for annekset. Det ligger ikke lett tilgjengelig til per i dag og jeg antar vi bør anlegge en trillebårsti hit fra parkeringplassen. Det hadde sikkert vært lurt å ha en planteroteplass i nærheten av utekrana, men akkurat der kan det bli trangt og dessuten er det et svært synlig sted. Man skal kunne rote på en Planteroteplass. Så jeg prøver nord for annekset. Fungerer det ikke, får jeg gjøre det om senere.

7. aug: Det er ingen steder på vår tomt hvor det er lett å jobbe – heller ikke her. Vi har brukt eddik på noe av gresset for å gjøre det lettere å fjerne (her vokste det meterhøyt).
7. aug: Og sånn ser det ut andre veien. Her kan man skue utover Tyrifjorden mens man diller med høstsådden
8. august. Ikke så veldig overraskende – det er mye stein her! I overflaten er det stort sett stein, med noe gress på toppen. Lenger ned er det faktisk god, mørk jord, men selvsagt full av stein der også. Jeg ville gjerne fjerne flere av de store steinene, men Eric mener de bør ligge. Da blir plassen litt mindre enn jeg har tenkt. Jeg begynner å utvide Staudebedet mens jeg tenker videre (disse henger sammen og jeg hadde tenkt å utvide Staudebedet uansett).

Årets Utvidelse av Staudebedet

Jeg begynte fremst i bedet, altså mot vest, hvor det er ganske grunt så knapt nok graving, mer hakking og raking/fjerning av stein. Sprekken i berget viste seg å være bare “byggesett”, her kunne jeg plukke fra stein og utvide sprekken så langt bakover jeg omtrent gadd – og jeg gadd en del. Jeg utvidet med kanskje en meter. Det er slitsomt å grave ned i en sprekk og plukke stein, fordi man må bøye seg et godt stykke under bakkenivå.

17. aug: Til venstre er det grunt/lite jord, som i resten av bedet. Mer sedum!
17. aug: Det går en dyp sprekk i berget her, og det er gull verdt. Her kan jeg sikkert plante en busk – det går bortimot en meter ned. Synes ikke så godt på bildet fordi jeg har dekket til med jord, men sprekken har blir behørig utgravd (altså – anatomien er avdekket).

Øst for denne mini-lakunen, gravde jeg også ned til berget, la drenering i bånn, dvs. steiner og duk. En del av jorda ble lagt tilbake, men det er fortsatt en stor stein her jeg håper å få gravd ut så jeg ble ikke helt ferdig med dette hjørnet.

Jeg hadde flere forsøk på å bygge “minimur” på forsiden av berget som er sterkt skrånende og i tillegg har et ujevnt underlag. Det var ikke lett å få dette til å se noenlunde ordentlig ut. Til slutt erklærte jeg det for greit nok og klart for neste etappe.

17 august. Lagt aviser (ugressdekke) på fremste delen av utvidelsen av bedet etter at “styggemuren” har blitt gjort en smule penere og solling av jord. Men jeg har ikke nok jord til å legge oppå avisene, så der ligger de og og blafrer i vinden – med stein oppå, selvsagt.
20. aug: Og vi har kjøpt mer jord og det begynner å ligne på et bed.

Mot slutten av august kjøpte vi noen flere planter, f.eks. var det nå bitterbergknapp (Goldmoss) og kantbergknapp (Tasteless Stonecrop) ble kjøpt og satt på hver sin “hylle” fremst i forlengelsen. Den hvite sedumen ble gravd opp, delt og flyttet hit. Den var vanskeligere å dele enn jeg trodde. De står grunt, men de utvikler noen skikkelige røtter allikevel. “Herbstfreude” ble satt hit, likeså den nye salvien “Salvia nemorosa Caradonna” og tre andre nye planter som jeg plukket opp på salg: En Kransvakkerøye (Coreopsis rosea “American Dream”), en gul Nattlys (Oenothera tetragona Licht”) og en ny type purpursolhatt (Magnus).

10. sept. Flyttet hvit sedum hit, samt satt ned noen nye planter – men der plass til mer!
23 sept. Og så fikk vi blomstring på solsikkene til slutt.
30. sept: Og de nådde definitivt vinduet på annekset. Utover høsten hadde vi forferdelig mye vind og solsikkene lå nærmest langflate, men de hadde utviklet veldig kraftige stilker og knakk ikke. Så jeg plukket dem opp fra bakken hver gang og prøvde å støtte dem opp som best jeg kunne.
8. oktober: Jeg reddet ned en del planter fra det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1, blant annet aubrieta som ble satt ned fremst i staudebedet. Den mest spretne av saxifragaene, tett, fin og lubben, ble plantet ved oktoberbergknapp i Staudebedet. Rart at noen Saxifraga nesten døde, mens en annen kan se slik ut, når de sto nesten rett ved hverandre.
4. november. Og sånn ser det ut når rådyrene har vært på besøk. Og vi sier i kor: “Ja til flora, nei til fauna!” Det er litt rart hvordan man tenker på rådyr som søte dyr inntil man får seg hage. De gikk løs på flere planter i denne perioden. Bergknappen overlever å bli beitet på, heldigvis. Ikke alle planter gjør det.
5. juli kl. 22.34. Og vi skal slutte å poste så mange solnedgangsbilder, bare bær over med oss noen få ganger til.

Staudebedet 2017: Akt 1

Etter en meget kald april, fikk vi pangvarme i begynnelsen av mai og det ble grønt overalt i løpet av noen få dager. Dette var vår første vår med hyttehage – med hage i enhver forstand, faktisk – og jeg var selvsagt spent på hva som hadde overlevd vinteren. Dermed gikk jeg hver helg og speidet etter tegn til liv på våre stauder og prydbusker. Og jeg fant stadig vekk tegn på liv – og ble like begeistret hver gang. Men det tok lang tid før vi hadde noe særlig med blomstring. Antakelig skyldes dette den kalde våren, men det kan også se ut som om vi har en hage hvor ting kommer litt seint. Vi får observere og lære etterhvert, godt mulig bør vi plante flere tidligblomstrende planter.

4. mai 2017: Ikke så heldig når fotografen stiller seg slik at skyggen faller på bildet. Uansett, det viser hvor langsomt det gikk denne våren. Det står nemlig mange planter her, de bare gjør ikke noe av seg ennå. Bortsett fra “purreløken” (Iris Hollandica) som strutter over en fjerdedel av bedet fordi jeg har plantet den altfor spredt. Spesielt Eric gikk og irriterte seg over purren som bare vokste og aldri ville blomstre. For når den var ferdigblomstret, skulle løkene taes opp og settes tettere, nemlig!
13. mai: Den mørklilla buddlejaen (Davidii ‘Black Knight’) har helt klart overlevd. Den har fått selskap av en lyslilla bak seg, som vi fikk av mamma i påsken. Disse står altfor tett, men det var der det var plass nå. Jeg visste ikke at sommerfuglbusker ofte kommer med noen blader tidlig på våren, som gjerne visner igjen, heller ikke at disse bør klippes hvert år. Så ingen av disse ble det gjort noe som helst med i 2017. De kom med blomster allikevel.

3. juni flyttet Marianne på hytta for sommeren. I Staudebedet hadde det fortsatt ikke kommet særlig langt. Det grøntes, bevares, ikke minst purreløken (irisen) struttet i vei. Men noen voldsom blomstring kunne man ikke påberope seg, bortsett fra fjellflokken. Den burde ikke trives der den står, men det vet den øyensynlig ikke. Dessuten gikk det fortsatt en motorvei gjennom bedet og all jord rundt plantene ble holdt på plass med steiner. På platået til høyre, mot annekset, var ingenting plantet ennå. Der hadde en alpeklematis ikke klart seg gjennom vinteren, til tross for at den skal være hardfør. Hmfp. Jeg mistenker at den hadde snurrerot eller noe sånt. Hagesentrene selger ofte klematis i lange, smale potter. Jeg kjøpte denne høsten 2016, og hadde ennå ikke lært å sjekke røtter og røske dem løs hvis de gikk i ring. (Nå røsker jeg litt i røttene på omtrent alle planter jeg kjøper, klipper røtter som er for lange gjør jeg også. Jeg er tydeligvis bedre på røtter enn på beskjæring).

5. juni: At fjellflokken skulle være så ivrig var en overraskelse (nærmest på bildet, til høyre). Denne skal gjerne ha mager og sandholdig jord, har jeg lest. Da jeg plantet den høsten 2016, viste det seg at i dette hjørnet av staudebedet var det saftig og tung leire. Jeg satt ned de tre 10-kroners staudene mine allikevel. Det var på tampen av sesongen og jeg hadde ikke ork til annet. Og de stortrives!  Det viser igjen at mamma har rett. Ikke fortell plantene dine hva de vil ha, de finner ut av det. (Og gjør de ikke det, kan du alltids flytte dem). Helt til venstre står en Norwegicus Machisimos og blomstrer. De dukker opp der man minst aner det og er umulig å bli kvitt. Litt som skvallerkål egentlig (sier Eric).

Jeg hadde noen frø fra ringblomst liggende og hadde fått noen flere av moren min. Disse strødde jeg rundt alpeklematisen (som det altså aldri ble noe av), den 13. mai. Frøene var gamle og jeg tenkte det var litt seint, så var usikker på om det ville bli noe av disse. Det tok tid, men så blomstret de som om man skulle ha betalt dem. Siden også sommerfuglbuskene vokste over all forventning måtte ringblomstene strekke seg for å få sol, og det gjorde de mer enn gjerne.

Sedum (Bergknapp)

Sedum trives svært godt i de skrinne partiene hos oss. Det finnes mer enn 400 arter og vi har så langt 5-6 stykker og derfor litt å gå på. Det er ikke så lett å vite hva vi bør regne med, fordi jeg kommer stadig vekk over planter som er reklassifisert når jeg leser om planter vi har skaffet oss. For eksempel er oktoberbergknapp ikke lenger en sedum, men en Hylotelephium (en Spectabile, sådan). En plante som ligner veldig, Evigbergknapp ‘Herbstfreude’, er klassifisert som en sedum (S. telephium), men er listet som en hybrid, dog går jeg ut fra at det teller? De engelske navnene er kulere enn de norske. På engelsk kalles bergknapp for stonecrop, og S. acre kalles Goldmoss, mens Sexangulare kalles Tasteless Stonecrop. Eric mener vi må anta at en eller annen gang i middelalderen har noen munker hatt en “Stonecrop tasting” for å komme frem til det navnet (mange sedum kan visstnok spises). Rådyr er for øvrig ikke så nøye på om det er en proper sedum, en hybrid eller en Hylotelephium, de gumler det i seg uansett.

Men her er saken: Vi har også S. spurium, både rosa og hvit, som er elsket av humler og dannet et blomstrende teppe i ukesvis og som vi derfor ble svært glad i. (Eric tilbringer en halvtime i staudebedet hver ettermiddag for å se på humler). S. spurium heter gravbergknapp på norsk. Da jeg gjorde undersøkelser for å finne planter for ulike steder i hagen, noterte jeg meg at gravbergknapp var svartelistet, klassifisert med “høy risiko”. Denne har man visstnok tom. funnet på bunnen av Steinsfjorden, så den skulle vi ikke ha. Men når den selges som S. spurium så var det ikke så greit for meg å vite at det var samme planten (nå kan jeg litt flere latinske navn, men det synes jeg ikke burde være et krav). Hvorfor selger man svartelistede planter på nesten ethvert hagesenter? Vi er i stuss, men siden humlene liker disse så godt så satser vi på å beholde dem og passe på at de ikke sprer seg. Vi håper å skaffe mange flere typer bergknapp, men jeg må lære meg å se forskjell på dem.

13. mai: S. Spurium: De ser så små og uskyldige ut, men bare vent. Snart tar de over. Først Hole, så verden! (Dette er de rosa. De hvite var penere på denne tiden, men der var det så mye ugress. Jeg må begynne å luke før jeg tar bilder)

Og siden jeg har snakket så mye om sedumene mine, skulle man tro jeg hadde et fint bilde av blomstrende sedumtepper, men det har jeg ikke fordi jeg tar helst bilde av graving og stein. Men vi har et par.

9. juli: S. Spurium, rik blomstring i over en måned og elsket av humler. De vokste seg noe større og var godt synlige fra andre steder i hagen.
5. juli: De hvite – noen dager tidliger. Blomstene gjør selvsagt mindre av seg, de er hvite, men det grønne har en mye penere farge enn på de rosa. De er … delikate! De ser beint ut som om de er til å spise opp.

Takløk/sempervivum

Dette er en annen sukkulent som stortrives på våre skrinne områder og som jeg aldri før har tenkt på som en plante man bør ha i hage, men som jeg nå har blitt veldig glad i. De er kjempekule, også når de ikke blomstrer. Det finnes visstnok 40 arter av disse. Vi har så langt bare to, S. arachnoideum og en som hagesenteret bare kalte S. hybrid(?). Vi kommer sikkert til å samle på disse også. Spesielt en av våre edderkopptakløker gikk amok denne sommeren og blomstret heftig i ukesvis (det betyr at mange av rosettene vil være døde neste år, men vi har noe sånt som 100 avleggere, så det går nok bra).

22. juni: Bak denne heftig-blomstrende takløken står en nyplantet Sølvevigblom (Anaphalis triplinervis) som Eric har kjøpt i Hønefoss. Den tok skikkelig sats i juli og vokste nesten over takløkene, samt at den blomstret til langt uti november. Jeg har blitt veldig glad i disse tørketålende plantene som liker seg på skrinn jord. (For øvrig interessant at Eric aldeles på eget initiativ drar innom et hagesenter og kjøper stauder. For kort tid siden hadde han overhode ingen interesse for haging, nå velger han ut planter for ulik plassering i hagen).
22.  juni: Dette er en annen takløk som i tillegg til blomster produserte dusinvis av barn. Til venstre i bakgrunnen er en Oktoberbergknapp (som altså ikke lenger er en sedum) og som blomstrer sent på høsten, september/oktober en gang. Vi fikk noen fine blomster på denne, men så ble den spist av rådyr. Stylterotter!

Og slik ser en edelweiss ut hvis noen har lurt på det. Sveits’ nasjonalblomst.

22.  juni: Alpeedelweiss, Leontopodium Alpinum. Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde edelweiss skulle se ut… noe mer yndig kanskje? Regelmessig i formen? Jeg ble litt betuttet da disse blomstret for første gang – var de noe fine da? Nå har jeg blitt glad i disse også, og de blomstrer også veldig lenge. Denne ble siden delt, så nå har jeg to – så lenge de varer. De lever visstnok ikke så lenge har jeg lest.
8. august: Og så har vi en hagestikle Blue Hobbit (Eryngium planum) som også stortrives. Eric mener denne ser ut som den kommer fra en annen planet.

Som man forstår, er mange planter i Staudebedet egentlig kjøpt for Fjellhagen, men de bor her enn så lenge for å vente på at hjemplassen skal bli klar. Dessuten skal de bli store – så jeg kan dele dem og få flere planter. Vi har også flere lavendelplanter og en flott salvie, som på tampen av sesongen fikk selskap av en salvie til, som også muligens blir flyttet opp til Fjellhagen med tid og stunder. Så en del av Staudebedets funksjon så langt er å være fjellhagebarnehage. Uansett, på den fremste delen er det skrint og der vil vi antakelig fortsette å ha bergknapp og takløk og slikt.

22.  juni: Jeg syntes det gikk tregt denne våren/sommeren. Jeg mener, jeg visste jo at jeg hadde sådd noen av frøene vel seint – solsikkene for eksempel, ble ikke sådd før 8. juni, men skulle jeg måtte lide for det? Legg merke til gress, siv og kratt til venstre for bed og anneks, alt rundt bedet er villniss og ytterste kaos.

Vi hadde mange nyanskaffelser:

  • På utflytting til hytta 3. juni kjøpte jeg med meg 12 planter på veien, og noen av disse havnet i staudebedet (2 karpatklokker, en nålefloks, en høstasters/buskasters, en blodstorknebb og en ny takløk).
  • Vi besøkte min mor flere ganger for å hjelpe til i hagen og fikk også med oss planter hjem. Blant annet hvit revebjelle, to storstjerneskjerm (Astrantia major) og en stor kattemynte. Da vi satt ned disse, viste det seg at det hadde sneket seg med en liten astilbe også. Astrantiaen blomstret, men gjorde egentlig ikke så mye av seg. Jeg vet at disse er veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på denne. Kattemynten, derimot, bredte seg ubluferdig utover og blomstret heftig. Den vil nok bli boende på toppen av bedet noen sesonger til.
  • Det var først 8. juni at jeg sådde solsikkefrø øverst i bedet og engelsk valmue/peonvalmue blant irisen. Jeg tenkte vi ikke ville se mye til solsikkene i år, siden de ble sådd så seint. Kanskje de ville nå vinduet på annekset? Valmuene, som er ettårige, var ment å fylle ut tomrommet mellom irisene. Sistnevnte kom stadig med aggressiv bladvekst, men viste ikke tegn til blomster. De tok opp mye plass der staudebedet er dypt, men jeg kunne jo ikke grave dem opp før de hadde blomstret. Neste år, Østbredden!, tenkte jeg. Så kan de stå der å lage blader ute å irritere noen.
  • 23. juni kjøpte vi en vanlig Scabiosa (‘Butterfly Blue’) og en solhatt (Echinacea purp. ‘Sensation Pink’). Jeg vet at dette er sånne planter man burde kjøpe flere av, ikke én og én (jeg høstet noen frø, så får vi se). Scabiosa er også veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på disse heller. Purpursolhatten ble flyttet til Velkomstbedet etter bare noen uker, ettersom den havnet i skyggen av kraftigvoksende tomatplanter og solsikker. Den hadde knapt rukket å feste røttene. Jeg begynner å bli som en Karlson på taket – om jeg ikke graver opp frø for å se om de har tenkt å spire, så flytter jeg planter før de har rukket å etablere seg. Men bare når det er nødvendig – denne gang var det nødvendig.
  • 4. juli var mamma og jeg på den store Vestfoldturen, dvs. til Staudegården og til Vegge. Farlige, farlige steder. Jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. I staudebedet satt jeg ymse gentianas – noen ble også satt i Velkomstbedet. Jeg har nå ganske mange sorter gentianas – syv ulike tror jeg. Jeg håper jeg etterhvert lærer å se forskjell på dem.
  • Bortsett fra et par av gentianaene, blomstret alt i løpet av sesongen, så storfornøyde.
5. juli: Purreløken spirer! Og jeg må ta bilde og sende til Eric (fordi han var etterhvert overbevist om at det faktisk var purre)
6. juli: Og dagen etter har vi blomster og ingen tvil om at de er vakre når de springer ut. (Iris Hollandica
5.  juli: Karpatklokkene blomstrer (vi har hvite og blå/lilla). Vi har visst fått en hang-up på campanulas fordi nå har vi ganske mange typer. Jeg er forøvrig veldig glad i små planter med blomster som står oppover. Dessverre er akkurat disse også elsket av snegler og må sjekkes jevnlig. En gang fant jeg en 15 cm feit brunsnegle på toppen av den hvite – det så faktisk ganske groteskt ut. Jeg har ikke blitt så rystet siden jeg fant en sildre gjennomspiddet av gress i det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1.

En gang tidlig i juli fikk jeg den lysende idé å frakte noe av jorda fra Leirehaugen/Surjordsbedet til Staudebedet – ikke den mest leirholdige selvsagt, men den som virket mer som jord. Den inneholdt enorme mengder groblad, som følte seg veldig frigjort i det de ble spredt utover Staudebedet og umiddelbart iverksatte sin ambisjon om å bli bunndekker. Ikke én av mine bedre ideer dette, altså.

9. juli: På livets lysere side finnes Murtorskemunn. Vi fikk en liten klump av mamma en gang i 2016 som vi satt til dyrking i noen sprekker nedenfor Staudebedet. Hver gang det regner, så blomstrer den på ny. Vi håper å spre den til flere steder i 2018. Vi har etterhvert mange murer som kan dekkes.

Mot slutten av juli begynte jeg å fikse staudebedet på alvor. Jeg ryddet opp i steinhaugen Eric hadde stablet som en midlertidig avgrensning og begynte å planere vekk ”motorveien” i midten. Denne ble til som en dyd av nødvendighet fordi jeg ikke hadde nok jord da jeg begynte å lage dette bedet. I tillegg til den altfor brede stien gjennom bedet hadde det så langt sett ut som en rekke ”mini-bed” med steiner rundt. Planen var hele tiden å lage et sammenhengede bed, med tråkkheller. Jeg begynte på nordsiden og jobbet mot sør. Siden jeg dessverre brukte jord fra Leirehaugen/fremtidig Surjordsbed, måtte jeg bruke en del tid på luke groblad.

11. juli: Jeg har begynt å fylle på jord og fjerne en del av støttesteinene i bedet for å lage et sammenhengende bed. Notér forøvrig villnisset bak bedet og annekset, det er her forlengelsen kommer i akt 2.

Etterhvert la jeg også på tråkkheller, og disse ble lagt i flukt med høyden på fremsiden/vestsiden av bedet, altså der det er høyest. Men jeg hadde ikke nok jord til å heve hele bedet på østsiden, mot annekset, dessuten var heller ikke dette rette tiden å grave ut plantene på, midt i blomstringen. Dermed ble det liggende en rekke med stein for å holde jorda på plass, samt en slags renne mellom disse og tråkkhellene. Men planen er å heve hele bedet på østsiden med omtrent 10-15 cm. Prosjekt for 2018.

19. aug. Tråkkheller på plass, det ligger en renne på østsiden av dem, men det synes ikke så godt på bildet. Peonvalmuen blomstrer og solsikkene har definitivt nådd vinduet. (Ser man godt etter, ser man “groblad som bunndekker” mot nord, mot de bakre lavendlene.)
8. aug. Peonvalmuene lignet ikke på posebildet sitt i det hele tatt. På posebildet: Sarte, rosa og fluffy; i virkeligheten uflidde bustehuer i kraftige farger. Vi kaller dem pjuskevalmuer og har samlet en del frø av disse og kommer nok til strø noen av disse i skråningen. Men, vi har ikke sett en eneste humle som har satt seg på disse, så de er ikke blant Erics favoritter.
8. aug. Ringblomstene måtte strekke seg for å få sol bak sommerfuglbuskene og det gjorde de med glans. Jeg tror de fikk stilker på en meter.
20. aug: 3 sommerfugler på sommerfuglbusk. Vi hadde sommerfuglinvasjon i august – det flagret overalt. Og vi har selvsagt dusinvis av bilder av sommerfugl på sommerfuglbusk. Disse lever opp til navnet. Her har vi fra venstre en admiral, en neslesommerfugl og en dagpåfugløye. Tror vi. Humler og sommerfugler har en stor del av æren for å få Eric interessert i hager og blomster.
30. aug: Høstfloksen min, som ble skamspist av rådyr med en gang jeg kjøpte den i 2016, har nå fått lov å stå i fred lenge nok til å komme med blomster. Den har vokst til dobbelt størrelse og var til stor glede høsten 2017.

Rundt 30. august fikk jeg tatt opp de fleste iris hollandica og plantet dem mye tettere, innenfor rota i staudebedet. (Noen ga jeg også til naboen). Dvs. for å få tak i irisløker måtte jeg først foreta innhøsting av pjuskevalmuer som hadde vokst seg riktig store, over en meter. Kanskje det er neslevannet?

30. august: Noe av årets valmuehøst for sortering. Jeg hengte de mest modne av disse oppned på kjøkkenveggen og høstet senere frø.
8. august: Og slik ser det ut fra nord første uka i august 2017. Det er på tide å utvide bedet. (Vel, jordhaugen til venstre på bildet antyder antakelig at dette allerede er på gang).
22. juni kl. 22.55. Og nå omtrent snur sola. Sukk.

Skyggepletten (2017)

Eller The Mournful Marshes som Eric så poetisk kaller det. Skyggepletten var det første stedet vi gjorde noe i 2017, de første bildene er datert 25. mars. Her følger det meste av det som skjedde på Skyggepletten dette året, så det blir muligens et litt langt innlegg, men det får stå sin prøve.

Høsten før hadde jeg hadde gravd ut to bed – og nærmest ødelagt plenen på denne pletten i prosessen – samt båret ned en del stein for å lage mur foran bedene. Helgen rundt 25. mars flyttet jeg litt rundt på jorda og Eric hentet flere stein og bygget to lave murer.

25. mars: Eric bygger mur foran bed på Skyggepletten.

I påsken var vi på dugnad i mammas hage og kom hjem med en tindved, en liten rododendron (avlegger), en sommerfuglbusk, en russisk scilla og en gulveis – de to siste fikk vi av en av mammas hagevenner. Sommerfuglbusken snek vi ned i staudebedet, bak den vi hadde fra før av, mens resten ble satt ned på Skyggepletten i påvente av at deres egentlige hjem skulle bli ferdig.

13. mai tok jeg en del bilder for å senere kunne sammenligne vekst, altså hvor langt plantene har kommet år for år, bl.a. av Kilmar. Kilmar ble ikke ordentlig stusset i 2017, jeg tok kanskje en og annen skadet gren. Beskjæring er skremmende og jeg leser masse før jeg tør å klippe noe. For det første er jeg selvsagt engstelig for å skade buskene mine og for det andre virker det litt naturstridig å klippe dem mindre – jeg vil jo at de skal vokse seg store. Det er forvirrende å lese om beskjæring på internett, fordi man får diametralt motsatte råd. Eric mener at da kan det virkelig ikke spille noen rolle hva man gjør, og det har han kanskje rett i.

13. mai. 2017. Hvor stor er Kilmar? SÅ stor er Kilmar. (Kilmar blir egentlig ikke større, men han hadde en del blader 13. mai). Noen klipper ikke hengeselje i det hele tatt, andre sier man bør kutte grenene helt ned til 5 cm lengde etter blomstringen hvert år. Det siste høres drastisk ut, men våren 2018 skal Kilmar klippes, for i 2017 vokste grenene hans seg så lange at de subbet i bekken på lav vannstand og jeg var til slutt nødt å kutte dem til tross for at det var feil tid på året. Jeg prøvde å stikke avkappet i jorda,, noen har visstnok fått til nye trær på denne måten, men det virket ikke for oss.
Og slik så Skyggepletten ut 13. mai 2017 . Ganske rotete egentlig. Jeg var ikke fornøyd med murene og fikset senere på den til venstre, men de bør fortsatt fikses på. Denne dagen sådde jeg noen løvemunn mot høyre i bedet (bl.a. egenhøstede frø fra balkongkassene i Oslo), hvilket var noe seint så det tok en stund før vi fikk noe blomstring på disse, men så sto de til frosten tok dem – de tålte forresten frost ganske godt. Svært lite er plantet her ennå (gulveis, scilla, rododendronpinnen, tindved i potte, Iris hollandica).

Pinsehelgen (3 – 6 juni) kjøpte vi en del nye planter, samt var på en ny tur hos mamma til gjensidig fornøyelse: Vi hjelper henne i hagen og kommer hjem med nye planter, også fra en av hennes hagevenner. På Skyggepletten er planen at det skal stå hvite/lyse blomster, fordi man har lest at det er pent i skyggebed. Men enn så lenge må vi sette ned planter der vi har plass, så her havner ting med andre farger også. Her plantet vi: Japanvinterglans, en hvit stjerneklokke (C. poscharskyana ‘E.H. Frost’), en blålilla krypklokke (C. portenschlagiana), en rød daglilje (Hemeroccallis ‘Sammy Russel’) en hvit kinasymre (Anemone × hybrida ‘Honorine Jobert’). Dessuten fikk vi fra mamma en stor hvit storknebb – den ble delt i to, en gul daglilje, en hvit revebjelle (Digitalis purpurea ‘Alba’), to hosta som ble delt og satt ned som fire planter (den ene ble veldig liten), samt en hvit astilbe og en marsfiol fra hagevennen. Nå begynner det og fylles opp litt – selv om det er plass til mer!

13. juni: Jeg måtte låne jord fra midten av bedet til hostaene (jeg har aldri nok jord). I fremtiden en gang skal det bli en sti foran bedet som skal lede til en liten bro over Nedrebekken. Løvemunn har såvidt begynt å spire til høyre, og ved siden av noen Iris hollandica som jeg senere gravde opp og flyttet til staudebedet.

Bedet over får tross alt en del sol, bedet under er det “skyggeste” bedet som nesten ikke får noe sol i det hele tatt. Her må vi prøve oss fram for å se hva vi kan få til og trives. Vinterglansen ble kjøpt fordi den visstnok skal tåle mye skygge. Marsfiol ble også satt ned her, og senere noe flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) og myske (Galium odoratum).

13. juni: Det Skyggeste Bedet. Vinterglans og en marsfiol/duftfiol. Den siste skal blomstre tidlig på våren, men vi fikk noen blomster på denne i løpet av sommeren så den kan ikke mistrives så altfor meget. Men den vokste ikke så mye.

Ellers er dette et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er veldig langt fra klart. Det er spavendt, og gresstuster og rotugress har blitt fjernet, men her ligger fortsatt mye uhumskheter (ugress). Berget er ikke skrubbet, området bak bedene, under de små bjørketrærne, er ikke rensket ennå – i det hele – dette er ikke ferdig! Men hun setter ned planter allikevel. Foran i bedet har jorda blitt renset for en del rotugress og planter satt ned med ugressperre rundt seg.

22. juni: Vi er svært fornøyde når planter vi har fått eller kjøpt blomstrer nesten med en gang vi har satt dem ned i jorda. Det må jo bety at de trives.Disse sprang ut i blomst vel en uke etter at vi hadde fått dem i jorda og blomstret en god stund.
22. juni: Vi er ikke veldig plaget av brunsnegler, i hvert fall ikke så langt (bank i bordet!). Men noen har vi, og denne revebjellen var en av plantene de gikk løs på, så den ble litt ekstra passet på. De sluttet å spise på den etterhvert som den vokste til.

4. juli hadde min mor og jeg en Vestfoldtur, til Staudegården og Vegge Gård og Gartneri, og jeg kom hjem med mange småplanter. Jeg vet at juli er langt fra den beste tiden å kjøpe/plante blomster, men det var nå slik det ble og så vidt jeg husker klarte alle seg bortsett fra en lewisia som jeg tror fikk for mye regn.

5. juli Hvitfredløs, kjøpt på Vestfoldtur. Denne skal ikke være like spredningslysten som den gule, men for sikkerhets skyld ble den plantet et sted hvor den er ganske innesperret (berget har et fremspring under jorda, og foran bedet er det svært lite jord). Denne blomstret forresten også i løpet av sensommeren, jeg må ta bilder av den neste år.
6. juli 2017: Og så har jeg fått meg en hvit løytnantshjerte (Dicentra spectabilis), som ble plantet midt i bedet. Jeg har fortsatt ikke fått dekket hele bedet med aviser og “pen jord”, dessuten trengs det luking! Stjerneklokken holder stand, mens den blå campanulaen er avblomstret, det samme med den gule dagliljen og storknebben (men vi fikk noen røde dagliljer etterhvert). Løvemunn som ble breisådd i mai har fortsatt ikke kommet særlig langt (til høyre). Rododendronpinnen står fortsatt bakerst i bedet.
8. august. Vi fikk vi jaggu meg noen få blomster på den hvite løytnantshjerten også, selv om den skal være tidligblomstrende. Flinke planten.

Jeg hadde en del overskuddsleire fra Surjordsbedet, og noe hadde blitt fraktet til bekkebedene, bl.a. til Kilmar. Han fikk et nytt lag med papp og leire i løpet av sesongen, samt noe høyere kantstein for å holde alt på plass (dette er for å holde unna bekkesiv). Han fikk også en ny nabo, en hvit bekkeblom (Caltha palustris alba). Planen er egentlig å få en bunndekker til å dekke hele “halvøya” rundt Kilmar, men siden vi tidvis har flom og stri strøm vet jeg ikke om lave planter vil klare seg i alt vannet. Bekkeblomen er en test. Neste år vurderer jeg å fjerne noe papp og leire og legge runde elvestein rundt Kilmar i stedet. Senere på høsten fikk vi en svær klump med rød astilbe av mamma, og en liten del ble satt ned sør for Kilmar, men såpass høyt oppe at den bør ikke være utsatt for flom,  men det kan skje. Astilbe skal like å ha det litt fuktig, men vi får se om den klarer seg her. Det er en test det også.

6. juli 2018: Kilmar har fått selskap av en hvit bekkeblom og får et nytt lag med papp og leire.

Vi fikk nok en hosta av mamma (hun hadde gravd opp en hel haug for å flytte dem) og etter litt undersøkelser på internett ville jeg teste om denne kan gro langs bekken. Det er flere som hevder at hosta tåler flom, så får vi se om den tåler flom i vårt kalde klima. Den som intet våger, intet vinner, og de gjør seg ganske godt ved bekken. Rundt 10. juli tohåndsluket jeg nær røret i Nedrebekken, spavendte, tråkket resterende bekkesiv og gress ned i leira, og plantet hostaen som også senere fikk papp og leire og  kantstein rundt seg. Så får vi håpe den overlever. Den så dessverre ikke ut til å trives så altfor godt og fikk gule blader ganske tidlig på høsten (tidligere enn de andre hostaene). Men så har den også stått i trillebår mesteparten av sommeren.

6. august: Hosta ved bekken – et eksperiment. Mamma sier at det er helt umulig å ta livet av hosta. En gang gravde hun ned en hosta opp-ned (hun mente den var død og kunne komposteres), men den kom opp allikevel. Akkurat denne hostaen ble derimot tidlig gul og trivdes ikke utover høsten – så får vi se til våren. Kanskje jeg har klart å ta livet av en hosta.

Utover høsten fikk jeg renset opp i det Skyggeste bedet og i alt krattet under de små bjørketrærne bakerst (dvs. jeg har latt en del tyttebærlyng stå igjen, det kommer jeg kanskje til å angre på). Her ble det også lagt på aviser, med kjøpejord på toppen. Det er ikke god jord, men det ser penere ut. Mens jeg røsket opp under trærne sto jeg plutselig med en liten bjørk i hånda, dvs. den var vel en meter, men svært skranten. Jeg satt den ned ved bekken, så få vi se om den klarer seg. Jeg tror ikke den har potensiale til å bli hengekøyetre, men man kan aldri vite. Jeg fikk skrubbet bergene, men nærmest huset satt mosen så godt fast at den får bare sitte.

I august kjøpte jeg en skyggesildre som var ganske stor, så den delte jeg i tre. Noe ble satt i sprekken i berget, resten halveis under bjørketrærne. Rododendronpinnen ble flyttet til Surjordsbedet og erstattet av en rosa høsteanemone (Anemone Japonica-Hybrid ‘Königin Charlotte’). Vi fikk en ny hvit astilbe, så nå har vi to. En skogsøte (Gentiana asclepiadea) ble flyttet hit fra Sørpletten siden jeg hadde bestemt meg for å grave opp hele sørsiden, dessuten skal disse trives under trær.

De små staudene i Fjellbed#1 (altså langt oppe i skråningen) hadde blitt forsømt gjennom sommeren, bl.a. hadde jeg knapt nok luket og de ble ikke godt nok vannet i tørkeperioden i juni. 30. august var jeg oppe i Fjellbedet for første gang på kanskje tre uker. Noen planter hadde klart seg riktig bra, andre ikke i det hele tatt, og det gjaldt også for samme type plante. På saxifragaene for eksempel var det stor variasjon, fra muligens død til stor, tett og struttende. En av saxifragaene var gjennomvokst av gress og så spiddet ut, noe som selvsagt ga meg svært dårlig samvittighet og jeg lovet den på tro og ære å aldri behandle den slik igjen.

Internett blir ikke enig med seg selv når det gjelder saxifraga. For Saxifraga Large/white, står det på lappen at den skal ha mye sol og jeg har lest at den tåler tørke godt, men en del på internett mener at den ikke tåler solsteik og at halvskygge og litt fuktig jord er bedre. Nå står de uansett på Skyggepletten, i bergsprekken, så får vi se om den vil trives der. Angjeldende den som muligens var død: Det var antydning til grønt på noen rosetter og hvis den hadde klart å holde ut hele sesongen – uten stell – så skulle ikke jeg avskrive den på tampen. Så jeg plantet alle de grålige rosettene også. Dagen etter reddet jeg to Saxifraga Arendsii Hybrid Gaiety. En meget stusselig (muligens død) ble også satt ned på Skyggepletten. Den falt omtrent fra hverandre. Jeg satt pliktskyldigst ned hver bidige rosett som falt av, uansett hvordan den så ut.

I september kjøpte vi blomsterløk og satt ned under bjørketrærne: Balkansymre (Anemone Blanda) og kronsymre/bukettanemone (Anemone coronaria Caen). Den siste begynte å spire nesten med det samme, og det er vel ikke noe godt tegn. Den skulle jo helst sove over vinteren. Disse fikk litt benmel blandet nederst i jorda etter at jeg hadde lest at det kunne være lurt.

10. sept: Og det var alle plantene på Skyggepletten for denne sesongen. (Alt det gule gresset i forgrunnen står på østsiden av bekken, der er ingenting gjort).
10. sept 2017. Og slik ser det ene bedet ut fra terrassen. Fortsatt plass til flere planter.

4. mai 2017 kl. 22.03

Velkomstbedet (2017)

Historien om Velkomstbedet begynner altså egentlig med et annet blomsterbed, Fjellbed #1, som ble anlagt så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se det fra stuevinduet. 

– Hmmm, sa Eric. – Hadde det ikke vært et interessant konsept å plante noen blomster et sted hvor vi og besøkende faktisk kan se dem? Vi trenger et Velkomstbed, og det skal blomstre hele året!

Som sagt så — lettere sagt enn gjort for å være ærlig.

Siden det var slik en kald vår, var det ikke så fint å være ute egentlig. Dermed gikk Marianne i gang med å lete etter planter med ulik blomstringstid på internett og laget tom. en blomstringskalender. Det er lurt å planlegge, sies det, men dette bar nok mer preg av prokrastinering og det skjedde altså ikke så mye utendørs sånn med en gang.

Dessuten: Velkomstbedet var tenkt plassert ved stien vi bruker når vi går inn til hytta (ikke ved bilveien, vi får lage et nytt Velkomstbed der en annen gang). Når vi går inn til hytta, går vi på en sti over tomta til nabohytta. Da kommer vi inn nederst i skråningen og dette er definitivt ikke et sted man bare kan spavende litt jord før man planter.

14. juli 2016: Gangveien til hytta over nabotomta. Det hvite huset til venstre er naboens anneks, og vår tomtegrense begynner rett bak dette.
14. juli 2016: Da er en av årets utfordringer etablert. Ca. midt på bildet, foran “Dramatiske Skrenten”, skal vi anlegge et Velkomstbed som skal blomstre hele året.
13. mai 2017: Som Eric skrev på Facebook: “Then one day I decided I wanted to make a flower bed right there where I’ve placed my bottom”. Eric konstaterer at det er veldig mye stein her og drømmer om å lage verdens beste jordsil, med sortering i flere etasjer.

Jeg har nevnt før at skråningen vår er full av “skrottrær”, slike som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å kutte dem ned. Vi hadde et par sånne i det fremtidige Velkomstbedet, og disse hadde dessverre blitt klippet før! Vi trengte et dugelig spett. Eric dro på Felleskjøpet og kjøpte et spett som var nesten to ganger så langt og minst dobbelt så tungt som det spettet vi hadde fra før. Dette viste seg å være aldeles uvurderlig og fortjener antakelig et ærerikt navn, slik sverd av valyrisk stål har det i Games of Thrones, men av uforklarlige grunner har Eric valgt å kalle spettet for Ouff-Ouff – kanskje fordi det er slik han høres ut når han spetter.

13. mai 2017. Spettekongen og Ouff-Ouff fjerner skrottrær i det fremtidige Velkomstbedet.

Det viste seg at Eric fikk en viss forkjærlighet for spetting, så han stoppet ikke med Velkomstbedet, men begynte like godt å fjerne røtter fra den lille plassen nordenfor – som opprinnelig ikke var en plass, men et villniss – og så nord for der igjen – og slik startet Via Veduta. Hagen blir til mens man går.

20. mai: Rotfjerningsansvarlig tar pause fra beistene i Velkomstbedet og begynner å fjerne litt mer medgjørlige røtter nederst i Skråningen.

Siden dette er en veldig steinete skråning, så har det som vokser her gjerne utviklet lange røtter som kan få tak i vann dypt nede og langt borte. Det gjør det veldig vanskelig å få opp disse trærne/buskene. Så rundt 18. juni bet Eric i det sure eplet og brukte motorsag på det som ikke lot seg grave opp i Velkomstbedet. Men han fikk da opp en god del.

25. mai 2017: To rotbeist i Velkomstbedet man fortsatt har håp om å grave opp.
18. juni 2017: Rotbeist er ute, dvs. en god del av dem, de ble tatt med motorsag til slutt..
5. juni 2016: Eric har bygget mur. Nå mener han bedet er bortimot klart. Vi trenger bare å fylle på med jord og plante. Marianne, derimot, mener at det er nå gravingen begynner!
5. juni: Tar med et bilde fra denne vinkelen også, fordi den store steinen som ligger nedenfor der vi skal lage bed, viste seg å bli en viktig brikke i det ferdige resultatet.
29. juni 2016: Sånn! Da har Marianne gravd og avdekket anatomien til dette bedet og man kan legge jorda på plass igjen.
8. august: Det fremste bedet (“Nivå 1”) ble avgrenset med krabater gravd ut fra Staudebedet. Her burde jeg antakelig bygget noe høyere. Fordi berget skråner mot fotografen på høyre side, kunne jeg ikke legge steinene så langt frem som jeg ønsket. Diverse småplanter ble “reddet” fra andre deler av tomta, blant annet fra det fatale (opprinnelige) Fjellbed #1.

Latmannsbedet

Se bildet over: Det største problemet når man graver ut et nytt bed, er hvor i all verden man skal gjøre av all jorda man graver ut. De store steinene på høykant bakerst i bedet er der fordi jeg kastet all jorda bak dem. Så fjernet jeg én og én stein og raket jorda ned igjen stripe for stripe og fikk samtidig skilt ut enda mer stein. Større stein hadde blitt kastet til side under utgraving (og en ny steinrøys etablert på siden av bedet). Men her var det virkelig fabelaktig mye stein og jeg hadde liten lyst til å bære den bort i bøttevis, og slik oppsto ideen om Latmannsbedet.

9. juli 2016: Med utgangspunkt i den store steinen som allerede lå foran bedet, bygget vi en mur på begge sider, og så raket jeg mindre stein ned bak muren, la på litt papp (mye ugress i denne jorda) og kjøpejord på toppen. Latmannsbedet ble altså til for å slippe å bære bort 30-40 bøtter med stein.
2. august 2016: Vi fant noe krypeiner til halv pris og plantet de bakerst i bedet, “Nivå 3”, men her ble noe feil under plantingen. Krypeinerne skulle egentlig stå lengre fra hverandre.
27. august 2017: Krypeienere står fortsatt bak støttestein. Det midterste nivået, “nivå 2”, har vi ennå ikke gjort noe med, og her er det også mye ugress i jorda (synes ikke så godt på bildet, men mye jord ligger i en haug til høyre). Når det gjelder “nivå 1” – her står flere puteplanter: På internett ser man ofte bilder av hageputer som eser seg nedover berg og murer, og jeg vil gjerne ha hageputer som henger nedover berget – men hvordan får man det til? Det har jeg aldri forstått, de trenger da jord?

I den delen som er beplantet – det jeg tenker på som nivå 1 (fordi Latmannsbedet er noe for seg selv og teller ikke) har vi hageputer, vår- og nålefloks, snøsløyfe, gentiana, lewisia, brudeslør, en hvit kattemynte som ble reddet fra leireskråningen hvor den hadde overlevd men omtrent ikke utviklet røtter siden i fjor, samt en purpursolhatt som forsvant i Staudebedet bak noen forvokste tomatplanter og solsikker og rett og slett trengte et nytt sted å bo. Den ble året etter flyttet tilbake til Staudebedet på et annet sted. Den om det. Uansett, de har ikke mye jord noen av de som bor der – jeg håper de klarer seg.

7. april 2017 kl. 19.49.