Fra steinrøys til… organisert steinrøys (Staudebed Nord)

Til tross for liten tid til hagen, Staudebedet fikk sin årlige utvidelse. Dette handler om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg burde antakelig prioritert å ferdigstille noen av de bedene som allerede var gravd ut, ikke minst Trapesen. Men når livet er litt vrient og hanskes med (mor som dør, så stort hus med mange ting som må tømmes), så er det ingenting som slår graving. Så jeg gravde i år også.

7. juli 2019: Det fremtidige Staudebed Nord er en haug med store stein, dekket av litt jord. I tillegg ligger det meste av skrotsteinen vi har gravd ut fra bed i Lavlandet i en steinrøys til høyre. Den haugen er stor. (Skrotstein betyr: For liten til å bygge mur av; for stor til å være stidekke).
9. august 2016: Dette er steinen gravd ut fra Staudebedet og Lillebedet, i 2016. Steinrøysa har vokst en del siden da.
19. sept 2019: Jeg mener det altså helt bokstavelig når jeg sier at det fremtidige bedet er en steinhaug. Luker man bort gresset og pirker litt i overflaten finner man stabler med stein – stor stein.

Så – hvorfor i all verden går man løs på noe slikt for å lage et blomsterbed?

Motivasjonen var faktisk å bli kvitt røysa med skrotstein etter tidligere utgravninger, som lå midt i glaninga i det man ankom hytta langs bilveien. Jeg visste at det lå mye stor stein i haugen, og jeg solgte ideen til Eric som et slags Latmannsbed nummer to, altså en måte å gjemme bort skrotstein, men nå i mye større format (se tidligere innlegg om Velkomstbedet).

“Vi bare vipper ned noen av de store steinene som ligger her fra før av, så får vi en mur. Så raker vi ut steinrøysa og dekker med litt jord, og så kan vi plante bergknapp og slikt som etterhvert vil dekke det hele”.

Ikke det at jeg egentlig trengte å selge noe som helst til Eric. Selv om jeg sier “vi” – jobben var min. Men jeg trengte hjelp med noen av de største steinene.

7. juli: Ok – ugresset er luket og borte – da setter vi i gang. Hvordan få et bed ut av dette? Jobben ble gjort i rykk og napp utover sommeren og høsten og fungerte som en god adspredelse til alt det andre som skjedde. Det var konkret selvsagt, men det er det mye som er. Men her var mange av steinene så store at det ble en utfordring å grave ut hver og en av dem, ikke minst de som sto vertikalt. Og det går som regel til slutt – mao. mestring på mestring. Og så var det fysisk tungt, så man ble kroppslig sliten.
22. juli: Har kommet frem til at jeg trenger to murer, en nede ved plenen og en litt høyere opp. Har forsøksvis begynt å plassere noen steiner etterhvert som jeg graver dem ut.
18. august: Heisann, jeg hadde helt glemt at berget hadde et utspring her, det har vært dekket av skrotstein siden høsten 2016. Steinrøysa er stort sett fjernet, en del samlet i bøtter (mange flere enn på bildet) fordi … det var ikke så lett å rake den bortetter når det kom til stykke. Rake den nedover i bøtter gikk ganske greit. Dessuten må jeg fjerne flere av de større steinene først.
18. august: De to murene er nærmest på plass, mangler noen store stein for å nå Lillebedet i sør. I fremste delen av bedet ligger det lite stein i grunnen. Her skal det være håp om å kunne plante noe som trenger litt plass til røttene, men jeg har stort sett fyllt opp med jord funnet på stedet, og den “jorda” inneholdt veldig mye sand. Så her trengs jordforbedring. (Topplaget var bortimot ren sand, så jeg fylte opp 6-7 sekker med sand og la på parkeringsplassen. Det kan sikkert komme til nytte en dag).
25. januar 2020: Jeg fikk ikke tatt bilder senhøsten 2019, da var vi innspurten for å gjøre mammas hus klart til salg. Dette bildet ble tatt en snøfri januardag i 2020. Ettersom jeg fikk bikket opp og fjernet stor stein, som enten ble brukt til murene eller lagt til side til fremtidige murer, så åpenbarte det seg hull hvor jeg kunne fylle opp med bøtter med stein fra steinrøysa. Og slik ble det ganske jevnt til slutt. Stien opp fra plenen til Staudebedet vil bli bedre markert etterhvert. Enn så lenge er større stein rullet hit for markering. Selve stien inneholder en del skrotstein som strengt tatt er for stor for stidekke. Forhåpentligvis brekker de opp etterhvert. Det er en rot øverst oppe i stien, men Rotfjerningsansvarlig har lovet å fjerne den, slik at vi etterhvert skal kunne komme opp med trillebår denne veien.

Det eneste som ble plantet her høsten 2019, var noen jordskokk som vi gravde opp fra mammas hage før vi solgte huset (hun hadde mange). De står i fremst i bedet, den runde steinen markerer hvor langt bort de er plantet. Så får man håpe de gir avkastning. Her er det virkelig dårlig jord…

Staudebed på steroider – og litt om jorddekke

Jeg hadde altså liten tid til å gjøre noe særlig i hagen dette året, men Staudebedet klarte seg nærmest aldeles av seg selv.

7. april: Artisjokkene fikk et dekke av bark ved roten og ble påtredt grønne sekker høsten før. Da var de svære! Nå ser det ut som om de er aldeles borte, og riktig nok: Da vi tok bort sekkene var alt vissent og dødt. Greit nok, vi hadde egentlig intet håp om at de skulle overleve og nå får jeg mer plass til å plante nye ting (de tok i grunnen veldig stor plass…). De hjemmesådde stokkrosene i bakgrunnen har også blitt tildekket, men ikke den bak sommerfuglbusken (som ikke har blitt klippet ennå) fordi der kom vi ikke til for å tre på en pose senhøstes. Det spilte ingen rolle, de vokste og blomstret alle sammen.
7. april: Det blir helt klart tidlig vår i år. Primulaen var grønn allerede i februar, men blomstrer først nå – uansett, det er tidlig for oss i innlandet. Vi hadde også løksprett overalt! Det var i april. I mai fikk vi frost og sne x 2 – de ville ikke fly….
19. mai: Det ble altså ikke så tidlig vår som vi håpet på, men det er definitivt grønnere enn i fjor på disse tider. Sommerfuglbusken til høyre har blitt beskåret en god del, men på langt nær så mye som jeg gjorde året før. Det burde jeg kanskje ha gjort, den ble enorm!
19. mai 2019: Okei, det var en overraskelse. Artisjokken er definitivt ikke død, den skyter fra rota. Hvem skulle trodd det…? Spoiler alert: Høsten etter dekket vi ikke til noe som helst, og artisjokken kommer fortsatt så det suser våren 2020, så den er herdigere enn man tror.

Før mai-bildene ble tatt har jeg forøvrig “mulchet” noen av bedene (derfor ser jorda mye brunere ut på bildene fra 19. mai enn fra 7. april). Jeg bruker kompost blandet med hestemøkk som jorddekke, fordi det er det jeg har best tilgang til.

Litt om kompost og jorddekke. Slik gjør vi det.

Vi lager kompost i plastsekker, av alt ugress og kvist og kvas vi fjerner fra bedene, og lagrer det på bortgjemte plasser i to år. Jeg tar også sjansen på å kompostere en del rotugress, type løvetann og groblad, som vi har veldig mye av.

Første året, altså sommeren 2016, lagret vi mye “herp” etter at jeg hadde kuttet ned en del småtrær og kjørt dem gjennom en kvistkvern. Til tross for at jeg blandet inn litt jord, gressklipp og hønsegjødsel, så visste jeg at dette ikke ville vært brutt ned i 2018, men alt ble brukt til slutt allikevel. (En del havnet som nederste lag i kassen og pallekarmene i Kjøkkenhagen for eksempel).

Våren 2019, altså da jeg åpnet kompostsekkene fra 2017, så ble jeg umiddelbart litt skuffet ettersom det i de fleste av sekkene ikke var feit og fin jord, men heller litt ufin jord. Leireklumper hadde ikke blandet seg med sandholdig jord, det var en del kvist innblandet her og der – se på spirende artisjokkbilde ovenfor – og det gjenstridige bekkesivet som jeg klipper ned en gang i året, nekter å kompostere seg.

Uansett, vårt motto er at vi må bruke og forbedre den jorda vi har, så jeg spredte komposten på en presenning, fjernet de største røttene og pinnene – samt et par hageredskaper (jøss, er det her dere har havna?) – blandet resten opp med hestemøkk og spredte det utover som jorddekke. Det gikk helt fint. Etter et par måneder var det meste borte, skjønt noe kvist ble jo liggende igjen.

Vi er velsignet med en stor kontingent av meitemark og jeg ønsker å mate dem regelmessig for å holde dem i vigør og bestanden oppe. Jorddekke skal selvsagt også hjelpe til med å forhindre ugress og uttørkning – det siste var en lekse vi lærte under tørkesommeren 2018 – jorddekke hjelper. Dessverre har vi sjelden nok kompost til å legge et tykt dekke overalt, så jeg må prioritere noen bed.

17. juni: “Veibomakeleie”. Vi har prøvd å så kjøpefrø fra akeleie et par ganger, men selv om spiringen har vært grei nok, har vi ikke hatt noen særlig suksess etter utplantingen. Det må ha vært høsten 2017 at Eric gikk og så på en kraftig tue med blomster langs stien ned fra E16, som han synes var veldig fin. Senhøstes overrakte han meg så en kvast med nedvisne blomster, men med frøkapslene på. De kaller vi altså “Veibomakeleie”, vi har sådd dem to-tre steder og de har vist seg svært levedyktige. Det var en positiv overraskelse at de kom i tre ulike farger. Vi trodde alle ville bli mørkblå, slik ville akeleier oftest er.
17. juni: Hagestokkrose sådd fra frø og plantet ut året før. Jeg blir bare så imponert over hvor store planter sådd fra et lite frø kan bli, men skal den begynne å sette blomster snart?
14. juli: Våre tre hagestokkroser satt blomster i fleng, ingenting å si på det, men det som imponerte meg mest var hvor høye de ble, godt over 2 meter. Dette er “Nigra” og som mange andre liker jeg mørke, nesten svarte blomster – på bilder. Men i hagesammenheng har blomstene en tendens til å forsvinne hvis man ikke setter dem mot en lys bakgrunn.
14. juli. Utover sommeren ble jeg bekymret over hvor svært alt ble i Staudebedet. Nesten alle våre planter vokste over evne denne sommeren og mange klarte ikke holde seg oppreist. Inkludert lavendel, som jeg klipper både høst og vår – den ble nesten en meter høy og ble liggende utover. Mange planter la seg også enormt ut i bredden. Jeg vet ikke hvorfor, de fleste av plantene mine får bare gjødsel en gang, på våren.
18. august: Nicotiana, sådd fra frø, har vist seg som en pålitelig “bedfiller” hos oss, men også her er det et problem at spesielt N. Alata blir så høy at den ikke klarer å holde seg oppreist (de skal bli 70-80 cm høye, våre er 120-130 cm). Burde jeg helt slutte å gjødsle for å unngå at plantene blir så høye at de bare ramler overende?
14. juli 2019: Sørlige del av bedet – før plantene begynte å legge seg flate. Artisjokk kan skimtest foran iriser.
14. juli: Fremre del av Staudebedet består av et tynt lag med jord over berg. Her vokser bergknapp, takløk, kryptimian (som skal flyttes ned mellom tråkkhellene i stien gjennom bedet) og slikt. Deler av bergknappen skal etterhvert opp i Fjellhagen, for å dekke de mest ulendte områdene. Bergknapp i full blomstring er et vidunderlig skue og elsket av humler.
14. juli. Fortsatt fremre del, men litt større utsnitt: Nærmest fotografen, en engnellik hvit/rosa som har vært med oss nesten fra begynnelsen. Det var en av de første plantene vi fikk fra mamma. Den sto opprinnelig helt fremst i bedet, hvor det var for skrint, selv for den. Den trives mye bedre på sin nye plass, selv om forskjellen bare er kanskje 3-4 cm i jordsmonn (og antakelig litt mer vann ettersom bedet skråner den veien). Bak denne, en annen engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”) som vi har sådd fra frø.
18. august 2019: Vi pleide å ha to sommerfuglbusker i dette bedet, ved en inkurie (vi hadde en og fikk en til, og ett sted måtte den stå akkurat da). Høsten før flyttet vi en av dem, og det betydde at den gjenværende fikk mye mer plass og det utnyttet den til fulle. Den ble enorm! Og skygget for alle planter til venstre for den…. (Høstfloks til venstre blomstrer litt, bare på trass). Vi hadde besøk blant annet fra England denne sommeren, og de ble ikke veldig imponert. Der i gården brukes sommerfuglbusker til å pynte litt langs jernbanelinjer, omtrent slik lupiner ble brukt av Veivesenet til å pynte langs veier her til lands. Men vi var ganske imponert. Og litt betuttet. Skal hele bedet bli overtatt og definert av denne busken?
18 aug: En ting er at den er så høy at jeg ikke klarer å klippe av døde blomster, det får så være. Men busken er jo nesten like bred som den er høy og tar veldig mye plass og mesteparten av solen fra hele utvidelsen av Staudebedet jeg gjorde i fjor. Jeg har jo også lest at det er vanskelig å få sommerfuglbusker til å overleve på våre kanter (H4), så jeg tenker jo at jeg får glede meg over den, inntil vi har en skikkelig frostvinter uten snø som tar livet av den. (Men fortsetter den å bli så svær, så må den nesten ut av dette bedet).
25. august. Det er ikke bare buddleia som tiltrekker seg sommerfugler, det gjør i høy grad også lavendel.
14. juli: Vi er bare halvveis inne i sommeren, men i den nordlige delen av bedet krangler alt og alle om plassen og det ser bare rotete ut. Høsten før sto alt i pent og pyntelig avstand fra hverandre, jeg pleide tom. å ha en snarvei gjennom bedet her. Innimellom her står den en salvie som pleide å være staut og riktblomstrende, gudene vet hvordan den har klart seg. For ikke snakke om de kuletistlene jeg hadde sådd og plantet ut her et steds, mens det fortsatt var et åpent rom. Til venstre i bildet – en vanlig, vill oregano jeg ikke vet hvor kommer fra. Ett av de ugressene jeg ikke lukte på forsommeren fordi jeg ikke visste hva det var og den kom opp så fint og tett som om den var noe jeg hadde plantet. I det jeg forsto hva det var, så hadde den fine lillarosa blomster som humlene elsket – og jeg elsker humler – så da ble den stående for denne sommeren. Oregano blir forøvrig svær når man setter den i vanlig hagejord.

Jeg må helt klart grave opp og dele planter neste sesong, ettersom flere har vokst til dobbelt størrelse og delvis tar livet av sine naboplanter. Men jeg vet ikke hvor jeg skal sette dem ennå. Mamma advarte meg mot dette, men jeg trodde henne selvsagt ikke. Jeg trodde utfordringen med for store planter og hvor plassere dem tilhørte dem som hadde dyrket hage i 20 år, ikke at dette skulle bli en hodepine etter bare tre sesonger.

Når skal nybegynnere faktisk begynne å lytte til erfarne hagefolk…

Fjellhagen 2019

Halve tomta vår består av en vestvendt, solsvidd, meget steinete og bratt skråning. Fra vi overtok tomta har jeg derfor begynt å samle planter som gjerne overlever i slikt terreng. Hele fremre delen av det såkalte Staudebedet, det første store bedet jeg gravde ut – og forsåvidt deler av flere bed etterhvert – er egentlig bare barnehagebed for planter som skal kunne plantes ut i skråningen etterhvert som de vokser og kan deles. Dette er ofte lave, krypende planter som foretrekker ekstremt mye sol, tåler tørke og skrinn jord med mye stein, og som tilsammen kan dekke 700 kvadrametre og vel så det etterhvert som de vokser til.

Men – ser du – Eric vil det annerledes. Han foretrekker høye blomster i sterke farger og ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne plante det samme i skråningen som vi gjør i Lavlandet. Han vil ha ernærings- og vannkrevende sommerblomster i kraftige valører som ipomoea og sommergeorginer og ikke minst Svartøyde Susanne, helst den rosa, som han totalt har lagt sin elsk på.

Vi har derfor totalt forskjellige visjoner for Fjellhagen. Og greit nok for nå. Det er på ingen måte enkelt å få til noe som helst oppe i denne steinrøysa. Så enn så lenge jobber Eric “ovenfra og ned” med sine “mini-beds” øverst oppe i Høylandet hvor han får lov til å plante hva han vil – helst så lenge jeg slipper å slepe vannkanner opp dit. Jeg jobber “nedenfra og opp” med håp om å bygge sammenhengende beplantning hele veien, slik at hele skråningen etterhvert kan blomstre. Men planen min var aldri å bygge opphøyde bed overalt for å kunne få alle typer planter til å trives, snarere å kunne plante det som ville trives i et såpass ugjestmildt terreng.

Vi får se hva det ender opp med, hagen blir til mens man går. Uansett, dette året ble det knapt med tid til å utvide noe særlig, faktisk knapt nok tid til å stelle de bedene jeg hadde.

Vistabedet

30. mars 2019: Eric bygger “Vistabedet” oppe i skråningen. Det gikk forbausende fort. Jeg går frem og tilbake når jeg bygger mur. Passer denne steinen? Ligger den stabilt? Ser den grei nok ut fra ulike vinkler? Nei. Kanskje hvis jeg prøver å snu den eller kanskje denne steinen er bedre? Tar meg timer, og jeg vet ikke om resultatet i det lange løp blir noe bedre enn hva Eric fikk til på én time totalt. Nå skal det fylles på jord.
30. mars: Å fylle på jord i Vistabedet er en tøff jobb, fordi ingen trillebår kommer opp i skråningen vår. Her bæres all jord opp i bøtter eller sekker. Eric tar jordblanding seriøst og har blandet sin egen miks, inkludert hestemøkk, i en murerbalje og fyller Vistabedet.
7. april: Da er bedet klart for utplanting og såing: Her skal plantes blå ipomoea iblandet oransje svartøyde susanne (begge klatrer, men ipomoea klatrer høyest), og en mengde lavere sommerblomster foran. (Og nei, dette er nok ikke en mur stablet av Marianne. Men mine murer “sagger” og ser uryddige ut etter et par år uansett. Muren holder jorda på plass, det er det viktigste).
19. sept: Og vi fikk absolutt glede av Vistabedet i 2019, det grodde som bare det og skapte nærmest en grønn vegg. Susannene blomstret godt, de blå ipomoeane hadde en mer sparsommelig blomstring, til gjengjeld er hver blomst aldeles nydelig. Dette er sent på året så bedet ser litt ustelt ut på nært hold. Vi hadde liten tid til å stelle bed denne sommeren/høsten, og uansett – så sent på året er det ikke så viktig å stelle bed som bare er beplantet med sommerblomster.
19. sept: Vi er veldig glad i blå ipomoea, men de blomstrer veldig seint hos oss (de lilla og hvite blomstrer mens de fortsatt står i små potter, lenge før vi får dem ut av huset om våren).
16. august: “Ericbedet” eller Fjellbed#2, bedet Eric klargjorde høsten før, blomstrer i full vigør. Som en oase omgitt av rød skifter, og fullt av ernærings- og vannkrevende sommerblomster. Det er altså fullt mulig å lage storblomstrende bed i en steinrøys. Men denne sommeren hadde vi også en god del regn.

Nedenfra og opp

Mens Eric bygger “mini-beds”, og av og til større bed, men punktvis oppe i skråningen, er Marianne fast bestemt på å beplante skråningen sammenhengende, nedenfra og opp.

17. april 2019: Fjellbed #1 tidlig på våren. Tilsynelatende gror intet ennå, til tross for at her bor det en del tidligblomstrende planter. Hageputer fortsatt dekket av granbar.
7. april: Ved nærmere øyesyn så spirer det faktisk ganske godt. Jeg har blitt totalt forelsket i pulsatilla, kubjelle. Jeg elsker hvordan de ser ut som pjuskete fugleunger når de kommer opp av jorda.
26. april: Jeg synes også blomstene er kjempefine. Nå er de vidåpne fordi det er sol, de lukker seg når det er ikke er sol. De er blant våre første fargeklatter, de kommer før floks og hageputer for eksempel.
19. mai: Har plantet ut en del av sådden, noe har stått her fra før. Har også tatt opp en overforvokst grønn svingel fra Velkomstbedet, delt den i mange biter, og plantet den her og der i dette bedet. Så den sturer og er delvis gul. Eller har den kanskje fått for god jord?
19. mai: Samme bed sett fra andre siden. Jeg er spesielt fornøyd med hvor fint de sølvgrå plantene kommer, lammeøre, malurt og abrodd. Selv om det egentlig er meningen at det skal stå noe blått blant alt det sølvgrå. Men det ser ikke ut som det blir plass? Jeg har plantet ut noen praktveronika sådd fra frø i midten til høyre, og har stiklinger av steppesalvie samt frøplanter av grågrønn svingel som skal få plass her et sted. Jeg får ommøblere etterhvert….
17. juni: Allerede tidlig på sommeren blir det klart at dette går aldeles over styr. Alt vokser over evne, krangler om plassen, og jeg kan ikke gå gjennom bedet lenger. Jeg har ikke kapasitet til å ta meg av dette i år – plantene får klare seg som best de kan. Neste år får jeg ta opp og dele noen av disse. De er tross alt kjøpt for å kunne spres i skråningen og andre steder hvor vi har full sol og skrinn jord.

Velkomstbedet

Velkomstbedet var det første jeg gravde ut i Høylandet/Skråningen, og vi regnet dette en stund som et “stand-alone” bed. Men ettersom hagen sprer seg oppover så blir det en del av Fjellhagen. Dessuten har det ikke så mye av en funksjon som Velkomstbed lenger, ettersom vi stort sett bare ankommer denne veien på vinteren, når det er for usikkert å kjøre ned den bratte veien til hytta, men tryggere å parkere litt høyere opp og gå de siste hundre metrene.

19. mai: Nedre del er greit nok beplantet og på vei mot full blomstring. Øvre del, derimot….Har nettopp satt ut en del hjemmesådde planter som knapt synes ennå. En liten Japanlønn i høyre hjørnet har stått dekket over vinteren og har overlevd, men har fått knekt toppen. Den kompenserer etterhvert ved å vokse i alle retninger. Bakerst står eviggrønt som ikke gjør noe av seg – de står for langt bak og bortgjemt. Feilplassert, rett og slett. Jeg flyttet etterhvert hit en høstasters fra Staudebedet som ikke har blomstret siden jeg kjøpte den. Dette bedet får sol til solen går ned, også sent på høsten. Blomstrer ikke høstasters her, er det knapt nok vits å beholde den!
8. juni: Lewisia – jeg har tre, og i år var dette den desidert fineste. De andre blomstret også, men jeg har egentlig ikke noe grep om Lewisia. De blomstrer fint i ett – to år, og så dør de ut. Til tross for at jeg setter dem på veldrenerte steder og legger stein rundt rothalsen. Jeg får gå på jakt etter vertikale sprekker de kan vokse i. Eller gi dem opp.
23. juni: En liten kuriosa. Flere av våre mer utsatte nåletrær døde i løpet av tørkesommeren 2018, inkludert denne velvoksne eineren som står helt øverst i skråningen. Eric pleier å si til besøkende at det er en sjelden sort av japansk rødeiner som vi etter megen møye har klart å få til og trives hos oss. Det verste er at de fleste faktisk går på den. Men død eller ikke, faktum er at den ser faktisk ganske bra ut – enn så lenge. Før eller senere må vi fjerne den.

Men det gikk altså virkelig over styr denne sommeren. Det var ikke en spesielt god sommer, tror jeg. Det var ofte kaldt, det regnet mye. Hos oss var ikke produksjonen i kjøkkenhagen noe å skryte av, i hvert fall ikke tidlig på sommeren.

I blomsterbedene, derimot, vokste det nærmest uanstendig mye. Småplanter ble til velvoksne busker på én sesong. Det var som om de gikk på steroider. Det var ikke bare i det lille Fjellbed#1 plantene kranglet om plassen. Verst var det antakelig i Staudebedet hvor flere planter bestemte seg for å sette rekord i hvor mye man kan vokse på en sesong.

Vinter, vår og vedlikehold på Vedutten (2019)

Næmen, har vi allerede kommet til fjorårssesongen, sa hun sarkastisk. 

Jeg har nevnt tidligere at Vedutten helst skriver i vinterhalvåret – ikke mens hagen virker! Da er man for opptatt med å grave og slikt. Uansett, det var aldri meningen at Vedutten skulle havne såpass på etterskudd som vi er nå. Det bør ikke være så viktig. Det er utviklingen over tid som er viktig, hvordan forvandle en steinrøys til en hage – spesielt når man ikke har peiling og ikke bruker mer avansert utstyr enn spade og spett. Dessuten er dette en hobby-/hyttehage.

2020 har vært rar for alle, også for meg. I begynnelsen av dette pandemiutbruddet måtte jeg jobbe ekstra mye, og ettersom jobbtidene normaliserte seg, ble det mer å gjøre i hagen, ikke minst – luke ugress fra meget forsømte bed! Jeg føler jeg har vært på etterskudd i hele år.

Uansett, dette handler om 2019. Og det var for oss en mager hagesesong på alle måter ettersom vi hadde andre prioriteringer. Min mor ble så svekket av Parkinson at hun måtte legges inn på sykehjem helt i begynnelsen av året. Mye av våren gikk med til å installere henne og følge henne opp på sykehjemmet, og ordne besøk til huset og hagen hennes de gangene hun og vi fikk til det. Hun døde 21. juni. Høsten gikk stort sett med til å tømme og selge huset, det var et stort hus med mange ting. Det var ikke mye tid til å tenke på noe annet. Fra 2017 og 2018 har jeg 60-70 sider med hagenotater, fra 2019 har jeg 18 sider. Så dokumentasjonen fra den sesongen bør være raskt unnagjort.

Vinter på Vedutten

25. desember 2018: Vi har hatt en kjempestor og gjenstridig maurtue på et sted hvor maurene blir ganske plagsomme. Eric har prøvd alle husholdningstriks som finnes samt de fleste maurmidler som er til salgs, men ingenting har virket. Siden vi nå hadde snø, prøvde han siste utvei – gressklipperbensin og å sette fyr på tua.
25. desember 2018: Det fungerte riktig fint. Det brant lystig.
25. desember 2018: Problemet var at det fortsatte å brenne relativt lystig. Det viste seg at maurene hadde bygget tuen sin rundt en stubbe som nå hadde tatt fyr (vi kunne jo ikke vite det, siden denne tua var enormt svær og dekket stubben helt). Det var aldri noen fare på ferde, det var snø og tele i jorda, men Eric tilbrakte uansett en god del av kvelden oppe i skråningen, sånn for sikkerhets skyld.
25. desember 2018: Sola er på sitt laveste og går ned midt over Finnemarka.

I år tror jeg det blir tidlig vår!”

Jeg vokste opp i et snøhøl, mellom Oslo og Drammen. Slik jeg husker det, hadde vi stadig vekk måkekanter så høye at de nesten dekket skiltene med gatenavn. Vi måtte regelmessig skyfle snø ned fra taket og av og til fikk vi lov til å hoppe fra taket og ned i den nymåkte snøen hvor vi sank til livet og knapt klarte å komme opp igjen. Vi gravde også ut snøhuler i all den nedmåkte snøen. En vinter lagde vi et kjempekompleks bestående av flere rom med ganger i mellom. På barneskolen, måkte de vinteren igjennom snøen opp i en etterhvert svær haug på midten av skoleplassen, hvor vi lekte Kongen på Haugen – ikke en ufarlig lek på noen måte, det gikk med noen armer og bein der. Før 17. mai ble haugen – som da stort sett besto av pakket is – forsøkt spredt utover skoleplassen for å smelte før nasjonaldagsfeiringen og gi plass til arrangementene som skulle avholdes. Det var ikke alltid snøen og isen smeltet i tide.

Det var før. De siste vel 20 årene har Røyken hatt mye mindre snø og mantraet fra min håpefulle mor har derfor vært: – I år tror jeg det blir tidlig vår!

Jeg har arvet den litt. Med mindre det ligger vanvittige mengder med snø (slik det gjorde våren 2018), tror jeg det skal bli tidlig vår. Og i 2019 fikk vi en tidlig vår, snøklokker og primula dukket opp allerede i februar. I midten av april var det så varmt og tørt at jeg begynte å bekymre meg for regn (traume fra sommeren 2018).

Men så hadde vi ikke bare ett, men to tilbakefall med frost og snø før midten av mai, med minusgrader flere netter på rad. Og jeg begynte å forstå hvorfor flere eldre slektninger av meg fører “værdagbok”. (De gjør faktisk det, og hvis jeg synes det er kaldt på en spesiell dag når vi snakker sammen – for eksempel mot midten av mai – kan de ramse opp hvor kaldt og evt. hvor mye snø vi har hatt på samme dato flere år tilbake). 

30. mars: Veldig begeistret for juleroser som blomstrer omgitt av snø og skare. Denne står på Skyggepletten (den på Sørpletten hadde flere blomster, men uten skare rundt).
17. april 2018: Utsnitt av planter som er ute og lufter seg for første gang. Vi sådde altfor mye, plantet ut altfor tidlig, og i bedene dukket det opp løkblomster også der vi ikke har satt noen. Intet nytt under solen, der, altså. Flere av pottene fra Osloleiligheten har ankommet hytta, andre har bodd her en stund, men innendørs. 182 potter på luftetur (vi endte på 208 tilsammen).

Fordi jeg skulle reise bort i tre uker fra 20. mai så satt vi ut en rekke planter til “lynherding” uken før dette. Og ja, vi forstår at “lynherding” er et selvmotsigende begrep, og flere av plantene våre (spesielt agurkene) fikk solskader. Vi gjør det vi kan gjøre. Vi er her som oftest bare i helgene og denne våren måtte jeg altså på jobboppdrag i utlandet, mens Eric hadde oppdrag i Bergen og andre steder. 18. og 19. mai ble dermed heroiske dager hvor vi plantet ut vel 150 potter – mange flere planter – til tross for at det fortsatt var svært kaldt om nettene. Noen klarte seg, noen klarte seg ikke.

Agurkene led lenge, men produserte faktisk veldig godt etterhvert. Hos oss har det vist seg at agurker har en fantastisk evne til å hente seg inn etter en dårlig start, de fikk nemlig ingen pangstart i 2018 heller. Tomatene klarte seg helt greit, jeg tror ingen av plantene døde, men de lagde færre tomater enn før og noen tomater smakte nærmest bittert, men det kan bero på noe helt annet.

17. april: Beisen har sprukket på sørsida av hytta og annekset i fjorårsvarmen. Eric fikser!

Brunsneglesommer )-:

Maikulde var dog ikke den største fienden. Flere av de utplantede smånurkene forsvant bare. Vi visste jo ikke det i midten av mai, men dette skulle bli en helt forferdelig brunsneglesommer for vår del. Mens vi tidligere har plukket kanskje 15-20 stykker på en kveld, var dette sommeren hvor vi ble totalt invadert og plukket bøttevis, flere enn man kan telle. Dermed sluttet vi også å klippe dem enkeltvis og gikk over til å bruke sterk saltvannsoppløsning i stedet. Mot slutten av sommeren prøvde vi Ferramol og det så ut til å virke.

20. april: Det årlige rituale: Vedlikehold av terrassen ved skifte av enkeltstående plank.

…med tilhørende hytte. Og noen småturer

Det er stort sett hyttehagen vi er opptatt av, men det fulgte altså med en hytte og et anneks når vi kjøpte stedet. Hytta var allerede veldig komfortabel så vi har ikke trengt å gjøre noe særlig, med unntak av alminnelig vedlikehold. Ikke er vi særlig opptatt av interiør og slikt heller. Så lenge ting fungerer og vi har plass til det vi ønsker å ha plass til, er vi fornøyd.

10 juni 2018: Gamletrappa til annekset var morken, og vi klarte å tråkke i stykker midterste trinnet, men kravlet over som best vi kunne. Til Maurmannen kom. (Vi har avtale om sprøyting mot maur to ganger i året). Det ble for pinlig å se ham prøve å komme seg opp når midterste trinnet manglet, tungt lastet som han er. Så Eric dro og kjøpte vanger og fikset en ny trapp. Det er bra vi har Maurmannen (og litt sosial omgang i ny og ne) til å få skikk på oss, hvis ikke hadde vi sikkert klart oss uten midterste trinnet et års tid og vel så det før noe ble fikset.
28. juni: Klematis Piilu – som alle våre terrasseplanter – vil bare stirre utover Tyrifjorden og ikke se på oss. Vi ser stort sett utover fjorden vi også.
2. august: Vi sådde og sådde Svartøyde Susanne, fikk noen spirer, men klarte bare å få to planter til å vokse opp. Som regel har vi ganske god spiring på det vi sår, men denne klarer vi altså ikke å få til noe særlig. Hva er hemmeligheten? Eric har for øvrig totalt forelsket seg i disse, spesielt den rosa varianten.
8. juli 2018: Vi hadde enormt mye kart på bærbuskene (2 solbær, 1 rips) tidlig på våren. Og så bare forsvant de – til tross for at vi vannet buskene ganske regelmessig. Sluttresultatet ble 1 – sier og skriver ett – glass solbærgelé, med noe rips innblandet. Årgang 2018 er med andre ord en meget eksklusiv årgang. Det er derfor vi lagrer den som en fin vin.
8. august: Jeg har nevnt i et annet innlegg at jeg måtte lære meg å bruke squash. Det samme gjaldt for mangold, spesielt fordi jeg ikke var flink nok til å høste den i tide, mens bladene er små (da kan de brukes som de er i f.eks. salat. Når blader og stilker blir større, bør de sauteres først). Jeg synes mangold er pene planter, denne f.eks. har veldig røde stilker, men jeg ser dem jo ikke når de står under fiberduk hele tiden, og det er synd.

Turer og utflukter

12. juli: Denne dagen dro vi på en “plantetur” til Jessheimtraktene og stoppet også på veien til og fra. Dette bildet er fra Garden Living på Holter. Fantastisk kul plante, og meget godt tatt vare på.
12. juli: Dette bildet er også fra Garden Living. Jeg er også glad i praktspragle. Selvsagt enkle å få til fra stikling, men jeg har tenkt å prøve å frøså noen i fremtiden, ettersom det finnes så uendelig mange sorter og farger.
20. juli: Vi hadde en fin tur til Hadelands Glassverk – her lages en konjakkpipe.
2. august: Eric hadde en av sine klatre-/krypeturer opp på toppen av skrenten bak oss. (Det er skitbratt og stort sett bare stein…. Ikke lett å komme seg opp).
10. oktober: På vei opp Mørkgonga. Dette er en av de flotteste turene man kan gå på Østlandet.
10. oktober: Fortsatt på vei til toppen – pene høstfarger.
10. oktober: Dette er toppen av Mørkonga, et fenomen geologene antar er av vulkansk natur. Veldig kult.
Men utsikten fra toppen er til å miste pusten av. Det merkelige er at til tross for at denne turen er lett tilgjengelig for alle som bor i Oslo eller Bærumstraktene, så har man stort sett stedet for seg selv. Nedenfor ser man sørlige enden av Steinsfjorden.
Utsikten nordover fra (nesten samme sted). Eric er svett og fornøyd over trim og utsikt servert på et brett.
25. desember 2018: Da går sola ned rundt halv-fire, vi har snø, og hagesesongen er så definitivt over for i år.

Plenbed og den korrekt navngitte Planteroteplassen

Plenen var et mareritt denne tørkesommeren, det var stort sett bare ugress som beholdt grønnfargen (til gjengjeld hadde vi mye av denslags!). Plensjefen hadde gode dager, jeg tror han bare trengte å klippe plenen en, eneste gang i løpet av hele sommeren.

17. mai 2018: Lillebedet ser bart ut om våren, slik de fleste av bedene mine fortsatt gjør. Har luket og fylt på med jord. Her tenkte vi å sette en del av de frøsådde plantene våre. Noen Himmelblomst har allerede blitt plantet ut.
2. august 2018: Nierembergia (N. linariifolia), sådd fra frø, var greie å ha med å gjøre og sto lenge (vi sådde dem innendørs). Vi kommer sikkert til å så disse igjen. Kan visstnok overvintre i krukker innendørs, men det vil ikke vi prioritere når de er såpass greie og få til fra frø (og vi har såpass liten lagringsplass).
2. august 2018: “Blue Bedder” aka blå snokurt (Echium plantagineum) – fra frø – kom også så det suste overalt hos oss – og sto lenge. Elsket av humler. Denne kan direktesås, men vi sådde også innendørs og plantet ut i mai for tidligere blomstring. Denne burde vi antakelig ha klippet, men sett ovenfra ser den ganske pen ut. Setter frøplanter.
2. august: Tigerøye (Coreopsis tinctoria) sådde vi direkte og da tok det selvsagt noe tid før vi så de første blomstene, men de sto også lenge.
2. august: Ellers hadde vi flere sorter hjemmesådd Zinnia i bedet, noen er forhåndssådd inne, og så fylte vi på med noe direktesåing etter hvert (som altså blomstret senere, men så sto til frosten tok dem). Himmelblomst og de hvite, høye Zinnia har begynt å blomstre av og burde vært klippet. Blue Bedder legger seg utover, muligens fordi den har for god jord her den står (den foretrekker visstnok skrinn jord). Plenen dette året var et mareritt, omtrent bare groblad og løvetann som overlevde. Og ryllik! Hos oss var dette rylliksommer, den åt seg inn overalt.
26. mai: Snøballbusken min vokser skeivt og ujevnt, men så delte også Eric den i to året før – med gressklipperen – så busken har en unnskyldning der. Jeg får klippe den i fasong, men tenkte den skulle få hente seg inn litt først.
26. mai 2018: Så var det disse to… I sterkt solskinn som ikke yter fargene rettferdighet. To blærespirea, en Diablo og en Amber Jubilee – og de kler da virkelig ikke hverandre. Den siste fikk vi som en godt etablert stikling og det virket logisk å sette den ved siden av den vi hadde fra før, men de bør ikke stå sammen. Utover sommeren blir Amberen mørkere rød og da kler de hverandre bedre, men på våren skjærer de totalt.
28. juni 2018: Jeg måtte lage et nytt minibed for å ha et sted å sette all den forfløyne purren (Iris Hollandica) jeg gravde opp fra Staudebedet tidligere i sesongen. Irisen så jeg aldri noe til, kanskje vånden tok dem. Men den hjemmesådde Nicotiana Appleblossom kom meget pent og sto lenge – sammen med ett stykk forvillet ringblomst jeg aldri luket bort.
15. sept 2018: Stiklinger av hengeselje får vi altså ikke til; sommerfuglbusk derimot. Tror vi plantet ut 7 stykker etter at avkapp hadde oversomret i potter på Skyggepletten. Vi kan starte en farm. (Vi gravde ut to striper langs plenen for å sette ned disse og noen andre stiklinger. Sommerfuglbuskene skal ikke nødvendigvis bli stående her).
15. sept: Dette Burbedet har Plensjefen selv gravet ut og direktesådd frø som skal være bra for jordforbedring og det fungerte riktig bra. Mer om det senere.
24. juli: Eric har laget bord til Planteroteplassen. Veldig bra, også fordi jeg kan gjemme unna uhorvelige mengder med plastpotter under bordet. Eric har ambisjoner om å bli hobbysnekker og mener hobbysnekkerbegynnere kan gjøre mange feil. De kan dimensjonere for smått eller de kan gjøre slik som Eric og lage en bordplate tjukk nok til å være en del av skroget på et slagskip.
8. august 2018: Store, sterke mannen (og Ouff-Ouff) har fjernet nok en rot. (Disse er et slit å få opp).
30. august: Jeg laget også to små barnehager oppe ved Planteroteplassen (mye svær stein her, så skal en del jobb til for å få dem større).

“Den Fortapte Sønn Syndromet” (Skyggepletten, Surjordsbedet, 2018)

Jeg har utkast til tre innlegg som aldri har blitt postet av ulike grunner, sikkert ingen av dem gode. Utdatert og litt preget av oppsummering, men jeg poster dem allikevel for å komplettere sesongen, om ikke annet så for vår egen del.

Jeg har tydeligvis et «fortapt sønn syndrom” når det gjelder hagen. Hver vår opplever jeg øyeblikk av glede over gjensyn med staudeplanter i det jeg ser nye blader komme opp over jorda, men det jeg går og murrer og tenker over er de jeg ikke ser. Hvor er storknebb Max Frei? Den lille campanulanen på Skyggepletten? Den ene solhatten jeg har? Og hvit fagerfredløs, den skulle jo være så spredningsvillig at jeg sperret den inne – men hvor er den?

Tålamod, jente – det meste dukker opp til slutt. Men på Skyggepletten kommer ting som regel veldig seint. Om sommeren får deler av bedet en god del sol, men siden det ligger rett nord for hytta, så skygger hytta for den lave vårsola. Telen ligger derfor også lenger her, selv om jorda akkurat her ikke er spesielt leirholdig.

Skyggepletten

15. mai 2018: Jeg hadde satt ned løk av to anemone høsten før, men den ene (Anemone Coronaria Caen) begynte å komme med blader allerede i oktober 2017 og den klarte altså ikke vinteren. Dermed står jeg igjen med Anemone Blanda, men den var til gjengjeld riktig fin. Note to self: Ikke sett ned løker av anemone for tidlig (høsten varer stadig lengre på våre kanter).
17. mai 2018: Eric går sin obligatoriske 17. mai tur til Sørsetra på Krokskogen, for å spise vaffel, mens jeg steller bed. Skyggepletten fylt med jord for første gang. Har også plantet ut noen hjemmesådde sommerblomster, slik som Nictotiana Alata, Flittig Lise og Duftnattlys (sommerblomsttypen)
28. juni 2018: Duftnattlys (Oenothera pallida) var ingen suksess i dette bedet. Muligens var det pga. den varme, tørre sommeren vi hadde, muligens sto de i feil jord. Uansett, de få blomstene jeg fikk var riktig pene. Jeg liker den skjøre, papirlignende kvaliteten de har.
26. mai 2018: Min hvite løytnantshjerte, kjøpt året før, er fortsatt liten. Alt vokser langsomt i dette bedet (dessuten luket jeg litt av den ved et mistak. Unnskyld!). Hvit løytnantshjerte er uansett en av de vakreste plantene jeg vet om.
21. juni 2018: Høsten 2017 reddet jeg noen håpløst neglisjerte saxifraga fra det opprinnelige Fjellbed #1 (langt oppe i skråningen). De datt fra hverandre da jeg prøvde plante dem, men jeg hadde så mye skyldfølelse at jeg satt ned hver bidige rosett, uansett hvor død den så ut. De kommer! Både disse rosa og de hvite jeg har satt i en bergsprekk rett ved, så man skal aldri gi opp (PS – det som ser ut som en død mus til venstre i bildet, er altså mose).
26. mai 2018: Og hvit Fagerfredløs dukket opp til slutt, med 8 skudd (ett lite et) – og det begynte som to året før. Så, ja, spredningsvillig og jeg er glad den er sperret inne.
17. mai 2018: Det Skyggeste Bedet, som jeg kaller det, rett bak hytta er en utfordring. Jeg har prøvd flere planter her – som skal tåle en del skygge – men det er ikke så mye som trives. Vinterglans klarer seg bra, selv om den ikke har spredd seg stort. Myske klarer seg også fint, men ditto. Kanskje de bare trenger litt tid på å etablere seg. Jeg har flyttet flere planter vekk fra dette bedet i håp om at de skal klare seg bedre annetsteds. Til slutt finner jeg sikkert noe som kan bli boende.
29. mai 2018: Flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) har fått blitt stående ettersom den kommer med en del blomster hvert år, men plantene har ikke blitt noe særlig større. I bakgrunnen, myske som nå blomstrer.
26. mai 2018: Hengeseljen Kilmar får gjerne være med både ved omtale av Bekkebed og Skyggepletten. Grenene hans vokser som et uvær og han må klippes et par ganger i året. Nå er han nyklippet og stelt. Jeg satt de avklippede grenene i potter – det har jeg også gjort før – men mens jeg hører fra andre at det å sette stikling fra selje er det letteste i verden, bare stikk dem i jorda… Jeg har ikke fått en eneste stikling fra Kilmar til å overleve så langt.

Surjordsbedet

Dette bedet er gravd ut av en enorm leirehaug – dvs. det er i sin spede begynnelse. Jeg gravde ut en del i 2017, men i 2018 skjedde det nesten ingenting her. Jeg gjorde noen forsøk på å utvide bedet, men etter uker uten regn var leirehaugen steinhard. Selv om jeg hoppet på spaden klarte jeg ikke komme gjennom øverste laget en gang, så det var et fåfengt prosjekt. Dermed begynte en del av det området som var utgravd i fjor å gro igjen av ugress, bortsett fra stripen bak gigasteinen/berget, som ble beplantet med bl.a. hortensia og en rhododendronpinne (stikling) i fjor, den stripen ble noenlunde stelt. 

2. august 2018

Hortensiaene blomstret fint denne sommeren, vi må ha gitt dem nok vann, dessuten var de kanskje litt beskyttet for tørken bak gigasteinen sin. 

2. august 2018
Nyanskaffelser: Vi plantet ut to selvsådde riddersporer, hvorav en var særdeles pjuskete (vi sådde flere, men de andre frøene ble det aldri noe av). Ikke særlig stor ennå, men med pene blomster. Dessuten kjøpte vi en lilla ridderspore som var høy, men som ikke kom med blomster dette året. 
15. sept 2018: Rhododendron-pinnen har begynt å vokse og har ambisjoner om å bli en busk…

Denne tørkesommeren var blomstringen ute av lage for flere planter, blant annet for denne rhododendron-stiklingen som valgte å blomstre i september – man kan bli nervøs av mindre. Denne ble forøvrig flyttet fra Skyggepletten året før fordi den skulle være rosa, og på Skyggepletten vil jeg helst ha hvite blomster. Så viser det seg at denne er hvit. Jaja….

 

Så graver jeg igjen (Trapesen, nytt bed)

Jeg følte at jeg fikk ingenting gjort denne sommeren fordi det er som kjent graving som teller, men varmen var en energistjeler av dimensjoner. Men noe fikk jeg jo gravd, blant annet et nytt bed jeg først kalte Triangelet, men det er egentlig en slags trapes – med en ekstra tarm. Dette ble gravd ut fra et område øverst i Lavlandet, altså fra den delen av plenen som skråner oppover og ligger i sørøst.

Plenforkjemperen her i huset er Eric, som gjerne vil ha store, åpne flater med gress, mens jeg er den som vil ha “rom i hagen” og mange bed. Min ikke fullt så hemmelige plan – Eric har gjennomskuet den for lengst – går ut på erobre område for område fra Plensjefen. (Til gjengjeld får han lage småbed helt øverst i Skråningen, og jeg vanner dem til og med).

13. juni: Sørøstre del av plenen. Mot stien til nabotomta skråner det en god del. Jeg ønsker å grave ut hele området sør for den inngjerdete Kjøkkenhagen, fra berget i øst til dammen i vest, men i år skulle jeg bare grave ut delen nærmest skråningen.
13. juni 2018: De gode nyhetene er at det er et visst jordsmonn her, jeg tror faktisk nok til at jeg kan plante et tre. De dårlige nyhetene er at dette er knallhard leire, spesielt nå som det har vært så lite regn. Jeg får bare ut noen små biter av gangen. Mens jeg strever meg gjennom jordlagene lurer jeg på hva jeg har som jeg kan blande ut leiren med. Jeg har noe veldig sandholdig jord jeg har gitt til Eric – kan jeg ta den tilbake? Skal jeg prøve silt fra Dammen? Og siden det øyensynlig vil ta tid å grave ut dette…. hvor seint kan man sette poteter egentlig?
15. juni 2018: Av en eller annen grunn lå det en god del plank nedgravd her. Det er ikke like tilfredsstillende å grave ut plank som å grave ut stor stein, men når planken blir så lang som dette så duger det.
18. juni: Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for at det var greit å kaste all jorda på plenen, uten presenning under. Antakelig fordi plenen her ikke er særlig pen i noe fall. Foran porten til Kjøkkenhagen har jeg satt av et område bredt nok til at vi klarer å svinge og komme inn porten med trillebår.

I jordkubikk er kanskje dette det største området jeg har gravd ut på en gang. Eller muligens var det Sørpletten, men da var leiren lettere å ha med å gjøre. Og så var det dette med å kaste jorda tilbake i oppoverbakke… Uansett, jeg tilførte bøttevis med silt fra Dammen, oppgravde gresstuster og antakelig en bokashibøtte eller to.

19. juni: Okei, da er jorda på plass. Det ble litt av en pukkelrygg. Hvordan i all verden plante poteter i dette?
19. juni: Ved hjelp av rake klarte jeg å få laget en noe bedre profil. La aviser langs to kanter, dekket med rimelig kjøpejord for å hindre ugress, langs de to andre kantene skal jeg lage mur, men det har jeg ikke tid til nå. Potetene må i jorda! Satte ned 10 poteter og 3 x Vårkjærminne, kjøpt på planteloppemarked, som egentlig ikke skal stå her, men akkurat nå bor de her. Senere plantet jeg ut squash også. Som man ser, bedet skråner i alle retninger. Jeg lagde senere små vanngraver med voller av leireklumper rundt hver bidige plante for å holde på vannet når jeg vannet.
11. august: Har man en nyutgravd bed man ikke helt vet hva man skal fylle med før neste sommer….. plant potet og squash. Det fyller bra og potetene skal visstnok forbedre leirholdig jord ved å bryte den opp litt, gjøre den mer porøs. Min mor brukte i hvert fall potetdyrking som jordforbedring. Potetene hadde vi spart fra fjorårets avling, squashen var hjemmesådd. Og 19. juni var altså ikke for seint for potet, selv om vi på langt nær fikk samme avling som året før (antakelig sto de i år i dårligere jord, de fikk i hvert fall mindre vann). Squashen, derimot, produserte frukt i uante mengder.
26. aug. Det var ikke lett å bygge mur rundt Trapesbedet, med bakke og innover- og utoversving. Jeg måtte også jakte tomta rundt for å finne større stein til en såpass omfattende mur. Jeg tror jeg hadde tre forsøk før jeg sa meg noenlunde fornøyd.
30. aug. Men, jo, jeg ble ganske fornøyd til slutt.
30. august. Sett fra litt avstand. Jeg tror det kan bli fint når jeg får laget en nytt bed nedenfor dette, med en definert sti mellom disse og rundt Kjøkkenhagen. Vi trenger litt definering, litt konturer, i følge meg. På stien mellom bedene vurderer vi å legge grus på et grusmatteunderlag for å holde den på plass. Jeg synes det å velge stiunderlag er særdeles vanskelig. Grus er ikke noe særlig å kjøre trillebår på, men akkurat her, hvor det skråner og er så mye leire som gjør det glatt å gå når det er vått, så jeg tror grus kan være lurt.
7 okt. Sesongslutt. Squash og poteter er tatt opp og vi har endelig fått plantet ut stiklinger av syriner som har stått i potter på Skyggepletten over hele sommeren, stakkars. De ser ikke ut som de har lidd, men de har ikke vokst så mye heller.

Splitt og hersk…, sa skråningen.

Våren 2017 plantet vi et lite bed med småvokste fjellbedsplanter så langt oppe i skråningen at vi knapt fikk øye på dem fra stuevinduet. De fleste av plantene fra dette opprinnelige Fjellbed#1 ble etter hvert hentet ned i Lavlandet og vi ble vi enige om at fra nå av skulle vi beplante Fjellhagen nedenfra og opp. Det handler om stell – det er lettere å stelle en sammenhengende beplanting enn mange spredte småbed. For ikke snakke om vanning – det er tungt å bære vann opp den bratte skråningen vår og små bed tørker fortere ut en større.  

Det viste seg at det bare var jeg som var enig i dette når det kom til stykke. Eric elsker å lage småbed, en liten grop med noen få planter, og det er kanskje slik man må begynne i den steinete skråningen vår. Uansett, jeg forbannet ham og småbedene hans mange ganger denne tørkesommeren, i og med at den som stort sett måtte bære opp kanner med vann for å holde plantene hans i live, var jeg.

22. april: Eric er fast bestemt på å få vår steinete skråning til å blomstre, grop for grop. Denne sommeren laget han sju bittesmå bed nesten øverst oppe.
27. april: Her er fem av dem og de er ikke særlig dype, men skiferen i grunnen hjelper faktisk til med å holde på en del av fuktigheten. Uansett, denne tørkesommeren måtte de vannes ustanselig, og ingen vannslanger rekker helt hit opp… Man må bære kanner.

Samtidig, nederst i Fjellhagen….

6. mai: Jeg holder derimot på at vi burde beplante skråningen nedenfra og opp, og dette er begynnelsen på det nye Fjellbed#1.
11. juni: Jeg har fått båret opp en del jord. Muren trenger noen flere og flatere stein på toppen, Eric har sådd sommerblomstblanding nærmest fotografen. Vi har aldri fått fikset begynnelsen på Via Veduta (stien gjennom skråningen), altså der alt ugresset vokser nærmest fotografen.
6. mai: Jeg fikk kjøpt noen rimelige pulsatilla fra min favorittbutikk i Oslo (ene hjørnet av Stortorvet), og der ga de faktisk bort juleroser og små påskeliljer gratis. Pulsatillaene er nå nærmest avblomstret, men kom tilbake strålende året etter.
10. juli: Erics sommerblomstblanding (fra Impecta) kommer for fullt. Han elsker dem, jeg er ikke så begeistret fordi de er umulig å luke, og vi har mye ugress. Denne blandingen inneholdt en del Californiavalmuer som nå har begynt å vokse vilt på steinrøysene. Ellers plantet jeg ut en del hjemmesådde sommerblomster her, slik som kornblomst, og noe Impecta kaller Dockkrage (Brachyscome), dessuten står det noen hjemmesådde hageputer og annet pjusk her som ikke har kommer særlig langt ennå.
12. august: Den øvre delen av dette bedet tenkte jeg å holde i sølv og blått og i løpet av sommeren fikk vi skaffet oss ymse av slikt gjennom et par hageturer, slik som abrodd og malurt, skjønt lammeørene nærmest fotografen er fra mammas hage. Blåfargen ville jeg gjerne ha fra lave blå spir, type aksveronika, men det vi kjøpte som en aksveronika viste seg og være en meter høy og vel så det, så den bør antakelig ikke stå her. Har tatt stiklinger av salvie, men de står fortsatt på planteroteplassen og vokser seg større før utplanting hit.
23. juli: Jeg begynte å grave ut det som skulle bli Fjellbed#3 – fordi langs Via Veduta må vi ha oddetall på en side og partall på den andre, sier Eric – men dette ble ikke ferdig i år.
2. august: Her ligger det berg i grunnen, naturlig nok, dette er en del av skråningen, men det er sprekker i berget hvilket betyr drenering, og det er bra. Dessuten har jeg funnet et par groper hvor jeg kan plante litt større ting.

Samtidig, i den øvre delen….

1. juli
1. juli: I den øvre delen blomstrer en ny sommerblomstblanding lystig i Erics største bed.
1. september. Det blomstret faktisk i alle bed.
1. september: Til og med Zinnia fra frø har han fått til her oppe.
18. oktober: Blomkarsen ble etterhvert så fin at den tror jeg får fast boplass her oppe. Det er bare et par frø som står i en liten grop, og derfra har den spredd seg utover, inkludert klatret oppover.

Vista Veduta

Hvis man kan italiensk (eller latin), så synes man sikkert at det blir litt overflødig å kalle noe for Vista Veduta, men når Nesoddtangen kan, kan vi. Vi har allerede nevnt at vi synes det var helt på sin plass å fornorske hyttenavnet til Vedutten (det er en hytte! Ikke en villa!), men så falt det oss dessverre like naturlig å kalle stien opp skråningen for Via Veduta, fordi man kan ikke være konsekvente bestandig, så da ble det bare slik. Man får bare vente i spenning på hva vi velger å kalle stedet der Via Veduta til slutt vil ende opp. Det vil bli en plass, og plassen vil helt sikkert få et navn. Men hvem vet på hvilket språk…..

19. august: Eric har lært at man kan bore i fjell. Men da bør en helst ikke ha en billig drill fra Clas Ohlson eller Bosch. To driller døde under dette arbeidet. Etter dette er det kun skikkelig verktøy fra Ryobi som gjelder.
15. september: Nesten ferdig.
15. september: Og dermed har man fått et fint sted å stoppe og skue utover på vei opp eller ned fra skråningen. Vista Veduta heter nå denne lille plassen.
15. september: Eric med en av sine sommerblomstblandinger i forgrunnen. Vi har tenkt å henge armeringsnett på rekkverket og plante klatreplanter på nivået under.

Apropos den italiensk-inspirerte navngivningen: Skråningen aka Fjellhagen hadde vært et utmerket sted å anlegge en Middelhavshage. Her er meget god drenering, varm og sandholdig jord, om enn ikke så mye av den, og full sol. Men nå har det seg slik at Eric liker alt som blir beskrevet som “oldemorsblomma”, mens jeg liker små planter med blomster som står rett opp (alpine planter)… og ganske mye annet. Enn så lenge har vi det moro med å plante det vi liker og det vi får til, spesielt på utfordrende steder, som blant all denne steinen og langs bekken.

7. oktober: Før sesongen var over rakk Eric også å lage et bed nesten nederst i skråningen, Fjellbed#2. Med hjemmelaget jord/steinsil. Det er mye småstein i jordsmonnet, men jorden er så næringsrik at vi tar vare på så mye som mulig. Det eneste som sto her fra før var en søyleeiner som hadde blitt nærmest aldeles oppspist av rådyr i løpet av vinteren, men den overlever.
28. oktober: Bedet er på det nærmeste ferdig og klart til og beplantes neste år.

Fra Kilmar til Kattehale: Planter som tåler flom

Fra Kilmar til Kattehale – det er benevnelsen jeg bruker på de få bekkebedene vi har beplantet så langt. De må også stelles, og det å ta for seg strekket fra Kilmar til Kattehale er en sjau som jeg gruer meg til, fordi her er det tung leire hvor ugresset virkelig suger seg fast. Dermed blir det ofte utsatt og utsatt igjen. Disse plantene blir ikke best stelt for å si det sånn.

Men siden vi nå har denne bekken – hvor vi ikke kan kontrollere vannivået – så prøver jeg å teste ut noen planter i ny og ne angjeldende hvor flomsterke de er. Med andre ord, ikke særlig systematisk, men jeg har i hvert fall fått testet ut noen så langt og håper å få testet flere etterhvert.

6. mai 2018: Kilmar er altså en hengeselje (Kilmarnock) som har fått sin egen halvøy i Nedrebekken. Denne merkelige sommeren så vi knapt gåsunger på Kilmar, han gikk rett over til blader. Dette er en hengeselje så han ikke bare tåler, men liker at det er fuktig. Uansett, minst en gang i året, som regel to, står flomvannet minst 10 cm opp på stammen på Kilmar, og da renner også vannet veldig fort. Så langt har Kilmar ikke tatt skade av det og heller ikke av at han står i masse leire med alt det innebærer av tele om vinteren og kald jord om våren.
10. juni 2017: Sånn kan det se ut når vi har mye regn. Ikke lett å være hverken lite tre eller planter som står langs bekken her.
6. mai 2018: Ved siden av Kilmar er det plantet en hvit bekkeblom. Denne ble plantet i 2017 og kom aldeles nydelig denne våren. Men selv om selve planten har vokst litt så har den ikke spredt seg som sådan. Hvite bekkeblom skal ikke være like spredningsvillige som de gule, som jeg har lest kan være nærmest invasive. Men jeg ønsker at denne skal spre seg og dekke halvøya den står på, så kanskje jeg burde ha satset på gul allikevel…. Uansett – denne tåler flom, og det er det viktigste der den står. Den blir aldeles dekket av vann flere ganger i året.
26. mai: Oransje ballblom. Denne ble plantet året før, sammen med kattehalen, men da så vi ikke tegn til blomster, mens kattehalen sto og struttet. I år fikk ballblomen revansj.
31. mai: Jeg har kjøpt en ny ballblom og utvidet bedet bak Tenkesteinen. Dette mini-bedet er helt dekket av vann som renner fort og hardt når det flommer, så det er ikke så mye som kan bo her. Men ballblom og kattehale har klart seg bra så langt.
Kattehalen blomstrer senere enn ballblomen, i hvert fall hos oss.

Nesten umiddelbart etter at vi hadde kjøpt hytta sommeren 2016, fikk vi tre stiklinger av piletrær fra min mor som vi satt i Øvredammen, hvor de bare et par uker senere forsvant under flomvann forårsaket av et virkelig heftig regnskyll og kun dukket opp tre dager senere.

Bittelille nurket, nettopp utplantet og så stå helt under vann i tre dager. Har endelig fått hodet og vel så det over vannet fjerde dagen.

Piletrær tåler helt klart flom så det holder. Og våre tre stiklinger hadde så desidert vokst, men ikke akkurat med lynets hastighet (som piletrær er kjent for å gjøre), og dessuten… det var noe med alt det styret rundt dammen som gjorde at jeg bestemte meg for å flytte dem til Nedrebekken, før de ble for store til og flyttes.

12. aug 2018: Graver opp piletrær for flytting. Akkurat det jeg holder på med nå… Det viste seg at det hadde masse stein under seg og hadde gravd røttene ned blant alle disse steinene. Jeg prøvde selvsagt å få ut mest mulig, men rota kom opp delvis avkuttet og uten jordklump, så akkurat dette treet klarte seg ikke, dessverre, ennå jeg vannet masse.
12. august: Replanter piletrær på hver sin side av Nedrebekken, dette er Østbredden.

Dessuten: Hosta tåler en god del flom: Jeg har prøveplantet en som står noe mindre utsatt enn kattehale og ballblom, men den har stått helt under vann minst to ganger. Den stortrives ikke, men det kan gjerne ha sammenheng med manglende luking og alt bekkesivet som vokser rundt den. Den lever, og jeg bør ta bedre vare på den i fremtiden.

Astilbe tåler som kjent en del fukt, en av mine har også tålt kortvarig flom. Den står litt høyere plassert ved Kilmar, men har stått med i hvert fall anklene i vann og under vann på våren. Om den tåler å stå helt under vann mens den er i blomst vet jeg ikke ennå.