Snart vår og vel overstått 5-års jubileum

Vi var på hytta i helga og så årets første blåveis. De vokser i et skogholt vi har øverst på tomta, som vi ennå ikke har gjort noe med eller vist noen bilder fra. Ellers er det fortsatt kaldt ved Tyrifjorden og vi har ofte minusgrader om nettene. Selv om sola varmer godt utover dagen så er det fortsatt tele i jorda. Snøklokkene bryr seg ikke om det, de kom allerede for et par uker siden og det har begynt å spire i en rekke bed, ikke minst spretter det opp perleblomst overalt. Allikevel føles det for tidlig å ta full vårstelling av bedene. Det visne bladverket fra i fjor tilbyr fortsatt en viss beskyttelse mot kulde og flere steder er det rett og slett vanskelig å få ugresset opp av jorda.

I juni 2021 var det fem år siden vi overtok hytta. Før 2022-sesongen er i gang for fullt, tenkte jeg det var på sin plass å lage noen innlegg med før-og-etter bilder. Jeg gledet meg litt til dette, fordi det var ingen hage her når vi overtok. Det var en plen rundt hytta, som etterhvert ble ganske bulkete og full av ugress, dernest en gedigen leirehaug og så en skråning full av mer ugress og ikke minst – skrottrær. Sånn sett vil nesten alt vi gjør være en voldsom forbedring. Omtrent som når TV-programmer skal rydde opp hos maniske samlere, og det ser bedre ut straks man har kastet de ti årgangene med aviser de av en eller annen grunn har samlet på.

På den annen side, jeg har jo sett TV-programmer og blogger hvor andre har laget de lekreste hager på bare to-tre år, og da synes jeg ikke vi har fått til nesten noen ting. Men de har sikkert adgang til masse profesjonell hjelp. Og maskiner. Vi har spader, et dugelig spett og vår egen arbeidskraft. Og etter hvert uhorvelig mange bøtter. Hvor kommer de alle fra og hvor mange bøtter trenger egentlig en hageeier? 

Svaret er selvsagt: Alltid en til. Vi har i løpet av disse årene dyrket masse forskjellige ting i bøtter, slik som poteter, mais, artisjokk, physalis, tomater, agurk og sukkererter. Derfor er det også laget hull i mange av bøttene våre. Rekk opp hånda alle hageeiere som har prøvd å fylle vann i en bøtte, men så oppdaget at denne har man visst laget hull i….

Det vi også har – og det er antakelig det viktigste – er god tid. Dette er hobbyen vår, og det er egentlig ingen hast med å få ting ferdig. Hagen blir til mens vi går. 

Vi mistet en del planter og busker vinteren 2020/2021, og vi er ikke helt sikre på hvorfor. Greit, det var en periode hvor det var relativt kaldt, men vi tenkte ikke på dette som en spesielt tøff vinter. Forskjellen er antakelig at vi hadde mye mindre snødekke enn tidligere år. Dermed gikk alle sommerfuglbuskene våre dukken, og vi som var så stolte av dem. At kniphofia og montbretia ikke viste seg var kanskje bare å vente, skjønt de har overlevd tidligere vintre og er dypt savnet. Men hvordan pokker kan hvit fredløs plutselig gi seg? Det ene året er man bekymret for at den skal ta over bedet, det neste… – “Hvor bliver Fager Fredløs?” Alle hagefioler gikk ad undas, ditto høstanemoner, japansk kristtorn, melkeklokke… det blir for deprimerende å nevne alle sammen. Vårlyngen og et par andre planter overlevde, men var sterkt satt tilbake og så pjuske og forkomne ut hele sesongen. Det verste er at flere av plantene overlevde vinteren, men de klarte ikke den kalde våren. Vi så tegn til liv i mars og april, men siden varmen aldri kom i mai, så bare forsvant de. Halvparten av de vel 200 løkene vi plantet høsten før kom aldri opp, men om det var dårlige løker eller dårlig vår er ikke godt å si.

Lavlandet og Høylandet

De som har lest tidligere blogginnlegg vet at vår tomt er på ca. 1.4 mål og distinkt delt mellom det vi kaller Lavlandet – som er området rundt hytta, altså der tidligere eier hadde anlagt plen på tilkjørt jord – og Høylandet som er en meget steinete og ganske bratt skråning. Vi har også en naturlig bekk som renner gjennom Lavlandet og et sammenrast damprosjekt vi fortsatt ikke helt vet hva vi skal gjøre med. 

Våren 2021, før vekst og blomstring var i full gang, tok vår gode nabo dronebilder av tomta vår. Dette viser ikke hele skråningen bak hytta samt skogholtet, men sånn cirka 80% av tomta.

Når det gjelder Lavlandet, er hovedutfordringen fortsatt at vi ikke helt vet hvordan vi bør utforme denne relativt store flata (plenen er nesten 40 meter på det lengste). Eric vil gjerne beholde alt som en stor overflate, mens jeg vil helst dele det opp flere distinkte rom. Vi får se hva jeg får til i 2022. Jeg har lurt på om vi burde be om profesjonell hjelp til dette, men så er det gøy å finne ut av ting selv også, selv om det tar tid. Ettersom vi nå har bodd oss inn, vet vi også mer enn vi gjorde de først årene. Vi tenkte opprinnelig å lage en sitteplass på Skyggepletten for å slippe unna sola på virkelig varme dager. Nå vet vi at det eneste stedet som da duger er faktisk rett bak hytta, hvor vi får skygge utover dagen og ofte en bris sørfra. Vi har også lært en god del om hvilke planter som trives hvor, og spesielt fra høsten 2020 har jeg ommøblert en god del, altså flyttet planter fra steder hvor de ikke trivdes spesielt godt til et annet bed i håp om at vil trives bedre der. Og jeg som lurte på hvorfor mamma drev og flyttet planter hele tiden i sin hage….

Egennavn

Alle bed hos oss har egennavn, selv om navnene ikke alltid passer. Det har stått og står mye annet enn stauder i Staudebedet – prydbusker og sommerblomster, selvsagt, men også grønnsaker og urter. Surjordsbedet ble anlagt som et eget bed fordi jeg først antok vi hadde kalkholdig jord og jeg ville gjerne ha et sted hvor planter som liker sur jord kunne trives. Det viste seg at det er vannet vårt som er kalkholdig, ikke jorda så mye, den lener litt mot det sure, slik det er vanlig. Skjønt, vannet vårt kommer fra egen brønn så noen kalkholdige lag må det være nedi der. Vi ankommer som regel ikke til tomta via Velkomstbedet sørfra heller, nå kjører vi inn nordfra. Men navnene består til tross for at meningsinnholdet blir utvannet. Vi bruker disse navnene hele tiden for å forklare hva vi har gjort eller observert hvor, og jeg forstår ikke hvordan andre kan klare seg uten egennavn på bed.

Ymseposten (inkludert bekken/dammen)

Vi må nesten ha med en ymsepost med ting som ikke passer andre steder – skjønt det er kanskje mest for vår egen del.

I pinsehelgen 2020 var det svært varmt. Det var en av disse helgene hvor jeg vurderer å omdøpe Vedutten til Villa Solsvidd. Til tross for varmen så sjauet vi hele helgen. Jeg silte tung, sandholdig jord vi hadde gravd opp fra Plata og bar den hele veien over til Staudebed Nord. Eric styret blant annet med en lekkasje fra sluket på badet ned på teknisk rom, ikke moro i det hele tatt. Lørdag kveld var jeg så sliten at jeg nærmest besvimte i seng før halv-elleve. Men søndag kveld var det en dis foran sola og livet var levelig igjen. Vi hadde en riktig hyggelig kveld på terrassen hvor vi grillet og drakk vin og så på solnedgangen – og vi satt noen timer etter det også.

Søndag morgen var derfor ikke fullt så hyggelig, og det hjalp ikke at vi nå var tilbake på Villa Solsvidd. Men vi følte vi måtte gjøre noe før vi dro tilbake til Oslobyen. Og slik ble dambedet til.

1. juni: Vi har en naturlig bekk gjennom tomta. Tidligere eier fikk laget en dam med innsig fra denne bekken. Man kan se restene av betong med innstøpt elvestein under broen. Det så visstnok riktig fint ut et par år. Men så sprakk betongen opp, og jeg finner rester av betong med istøpt elvestein nedgravd i blant annet Leirehaugen når jeg graver. Disse kladeisene burde vi kjørt på fyllinga, men de er store og tunge så vi har aldri prioritert det, men lagt dem i utkanten av tomta.

Nå fikk jeg for meg at vi kunne prøve å stable noen av disse damkladeisene på høykant og lage et bed bak disse. Det kom ikke helt ut av det blå. Utover sommeren er det som regel lite vann i dammen og bekken, og vi har vurdert å kjøpe eller lage gabioner for å bruke det til å lage et bed i denne delen av dammen. Men hvorfor styre med gabioner når vi har alle disse betongrestene liggende allerede?

1. juni: Vi har stablet opp damrester på høykant, fyllt opp med delvis jord (inkludert oppsnudde gresstuster) og delvis silt. Vi syntes det ble ganske kult, litt taggete alpelandskap. Vi plantet to typer iris vi hadde kjøpt på Staudegården tidligere denne sommeren, japaniris/tvillingiris (iris ensata) og en iris robusta Gerald Darby – begge skal tåle å stå i svært fuktig jord. Og vi fikk blomstring på begge.
Men noen få iris fyller ikke et bed. Eric sår Impectas spesialblanding, “Fröblandning för fuktmark”.
11. juni: Første blomstring på iris. Det var dette med å beholde merkelapper nedi dammen, men ganske sikker på at dette er iris ensata.
1. september: Vi fikk mange ulike blomster fra frøblandingen, men utover sensommeren var det stort sett kattost igjen. Vi ble uansett veldig fornøyde med dambedet.
10. april: Marianne ønsket seg blomsterkasser til bursdagen – og det fikk hun. Hele 3 stykker faktisk. Eric beiser bunn og bein til kasser.
10. juli: Sommeren 2019 hadde vi så mange brunsnegler at vi holdt på å bli sprø. Utover høsten begynte vi å bruke Ferramol, men det forsvant uhyggelig raskt og det viste seg at det er fordi at snegleåte er nammenam for kråkefugler. I 2020 bygget Eric et bur mot en av nabotomtene, hvor en del av sneglene bor, slik at vi kunne legge ut åte uten at skjærene spiste den opp. Var det så vel…. Flere ganger denne sommeren kom jeg hjem fra butikken eller noe, og fant en skjære som hadde klart å krype inn i buret – men å komme seg raskt ut igjen – se det klarer de ikke. Det ble en del flaksing, og så ga de opp å rømme og sto bare og stirret bedende på meg. (Jeg hjalp dem selvsagt ut, det er bare å løfte på buret).
Vi har fått laget oss noen tradisjoner, til tross for at vi bare har hatt hytta noen få år. 17. mai går Eric i en-persons 17.mai tog til Sørsetra og spiser vafler. Marianne planter ut ting.
25. juli: Produksjon av prikkperikumtinktur er også en årlig seanse. Eric sanker prikkperikum som vokser nesten overalt her omkring. Blomstene legges i 60% sprit utblandet med destillert vann og tilsettes sirup etter gammel svensk resept. Den blir bedre og bedre år for år. Det betyr at produksjonen i 2020 ble riktig smakelig.
Det bygges et 22. juli minnested ved Utøyakaia. Det betyr at MS Thorbjørn nå kjører forbi hytta flere ganger daglig. Når man nå skal ha hjemmekontor i mange måneder i strekk, så er det veldig hyggelig å kunne være et sted hvor man gløtte opp fra PC’en og se MS Thorbjørn kjøre forbi i stedet for å stirre inn i bygårdsfasader.
18. september: Vi har flotte høstfarger på Vedutten. Kveldssol gir alltid en gyllen lød, men fordi vi har mye rød ringeriksskifer på tomta, får hele tomta et varmt rødskjær om kvelden. Om høsten, når trekronene blir røde, oransje og varmgule, så blir fargene ganske utrolige.
1. november: Eric graver dreneringsgrøft for å lede vann vekk fra veien til hytta. Her er det ikke så mye stein, men til gjengjeld flere røtter. Dette skulle blitt ferdig i 2020, vi får se i 2021. Det er ikke noe latmannsliv dette hyttelivet.

Kjøkkenhagen

Jeg fortsetter med innlegg fra 2020, som jeg burde ha postet for lenge-lenge siden, men nå er vi oppløpssiden.

Vi begynte tidlig med haging dette året. Allerede 2. februar hadde Eric bygget en forlengelse av dyrkekassa (Pølseboden som vi av en eller annen grunn kaller det) og et par uker senere bygget jeg opp mindre bed av gjenbruksplank for å plante sukkererter og bønner.

2. februar: Eric har bygget en forlengelse av dyrkekassa. Vi bytter ut en del av jorda i disse kassene og i pallekarmene hvert år, og gjenbruker det til å lage bokashijord.
21. mai: Ved en inkurie har noen plantet 20 tomatplanter – og ikke tatt altfor godt vare på noen av dem. Nå er de såkalt herdet, dvs. blitt utsatt for sol og vind, så nå ser de mer shabby ut en noensinne og bør derfor være klare for utplantning. Mao: Vi dyrker tomater på friland, ikke i drivhus. Stell av tomater og annet ble litt så som så med korona og delvis reiseforbud, men vi fikk faktisk rimelig god avling på de fleste plantene. Og grunnen til at vi sår for mange tomater, er fordi vi har kjøpt for mange ulike frøsorter og føler vi bør prøve dem alle. Man burde velge seg max. 3 og holde seg til dem.
17. august: Vi fikk disse frøene fra en venn. Plantene var meget velproduserende, men tomatene smakte dessverre ikke så mye, hvilket kan ha å gjøre med at sommeren var relativt kald med mye regn. Andre sorter tomater smake derimot riktig godt også denne sommeren.
13. oktober: Til tross for at dette ikke var en spesielt varm og solrik sommer, så høstet vi jevnt og trutt cherrytomater fra tidlig juli og større tomater fra tidlig august. Uansett, med 16 tomatplanter (etter at vi hadde gitt bort noen), så endte vi opp med en del grønne. De store tomatene som ligger helt til høyre i bildet heter Oxheart og anbefales. Kule å se på, god smak – fin både som tilbehør og til lett oppvarming (fersk pastasaus). Vi kunne bare høste en fullmoden tomat før sesongen var over, men brukte ettermodne tomater.

Vi endte altså opp med en del grønne tomater. Vi prøvde oss på innemodning og fulgte rådene til Sara Bäckmo med å legge dem kjølig og relativt mørkt, fordi de modner raskere enn man tror. Hun har aldeles rett. Vi la dem kjølig, men ikke fullt så mørkt, og de modnet raskere enn vi trodde. Senhøstes er vi ikke på hytta så ofte, så noen av disse endte med å bli resirkulert til å lage bokashijord, hvilket er ironisk siden jeg bruker bokashijord til tomatene.

Vi har uansett spist tomater daglig gjennom store deler av sommeren og jeg har laget noe sånt som 6 liter tomatsaus for fryseren. Her har jeg prøvd ulike metoder, men har landet på at å bake dem i jerngryte i ovn gir den beste smaken (bedre enn å bake dem i langpanne i ovn og langt bedre enn å bare koke tomatene i en kasserolle). Jeg fjerner ikke frøene/innmaten, men bruker hele tomaten når jeg lager saus. I en jerngryte i ovnen kan de gjerne stå en stund for at sausen skal tykne.

2. august: Prydbønner (Preisgewinner). Vakre blomster, flott farge, men færre enn jeg trodde. Jeg hadde trodd at disse skulle gjøre mer av seg, kanskje jeg burde ha gjødslet mer. På den annen side smaker prydbønner rikgit godt hvis man bare høster dem tidlig, før de blir treete.
I Norge kan det virke som om mange planter prydbønner, som – ja – en prydplante. Det er forståelig ettersom de er så enkle å ha med å gjøre. Kan direktesås når jorda er varm og vokser raskt opp til robuste planter, som igjen er enkle å høste frø fra når høsten kommer. Men prydbønner smaker faktisk riktig godt, bare man høster dem tidlig. Søker man på engelsk (“runner beans recipe”) finner man mange gode oppskrifter. Bør alltid kokes litt (ikke spises rå). For eksempel kan man rense dem, kutte dem, koke dem i lettsaltet vann i 3-5 minutter (gjerne skylle i kaldt vann for å stoppe kokeprosessen). Ha smør i en kasserolle, ha i hvitløk til den så vidt skifter farge, tilsett brødsmuler/biter av gammelt brød, ha i bønnene igjen, tilsett hvit pepper og gjerne parmesan. Jeg lagde prydbønner til lunsj mange ganger denne hjemmekontorsommeren.
9. august: Jeg elsker squash. Dvs. jeg gjør egentlig ikke det, jeg synes det i utgangspunktet er en ganske smakløs grønnsak. Men jeg har etterhvert funnet gode oppskrifter, blant annet på bloggen til Vidar Bergum, Et Kjøkken i Istanbul. Dessuten har jeg oppdaget bakt squash toppet med parmesan som er syndig godt – ren snacks. Å dynke squash i en blanding av olje og masse eksotiske krydder, bake dem i ovnen og bruke dem i salat smaker også riktig godt. Men det jeg mener å si er at jeg er svært glad i planten og jeg elsker blomstene. Og fordi dette resulterer i frukt, så har jeg nå funnet mange måter å tilberede dem på.
Jeg har til nå brukt squash sådd fra frø som jorddekke i tre nyutgravde bed. Et lite frø vokser velvillig til en plante som kan dekke bortimot en kvadratmeter og de kommer med store, gule, vakre blomster. Og altså frukt i tillegg. Akkurat denne planten står på Østbredden.
Jeg lagde også rabarbrasaft for første gang denne sommeren. De to små plantene jeg en gang fikk fra mamma har vokst til tre robuste fyrer samt en attpåklatt, og blitt flyttet til et eget bed. Jeg prøvde litt ulike varianter i løpet av sommeren, men så underlig det enn er – selv som rabarbra er svært surt i utgangspunktet, så mener vi at saften smaker best hvis man tilsetter sitron. Hvis ikke kan den lett smake litt emment.
9. august: Apropos flytting av rabarbra: Jeg trodde jeg hadde gravd opp et bed i utkanten av plenen året før. Men i det jeg hadde gravd opp rabarbraene mine fra Lillebedet, og skulle plante dem her så dukket dette jernskrammelet opp. Og det var helt umulig å dra opp.
Det viste seg å være dette. Jeg vet ikke hva det er, det minner litt om en plog, kanskje? Det lå nærmest på høykant og tok litt tid å grave opp. Og derfor tok det plutselig ikke 30 minutter å flytte noen rabarbra, men flere timer. Det var uhyre tilfredsstillende og endelig kunne dra dette beistet ut av jorda. (Rabarbraen ble dekket til og satt i skyggen i mellomtiden, og klarte seg fint).
17. august: Til tross for at vi har en ganske liten kjøkkenhage, så kan vi i løpet av sensommeren og høsten hente inn ymse til lunsj og middag.
28. oktober: Jordskokk – du underkjente grønnsak. Avling fra ett stykk plante. Jeg mente det var så dårlig jord der jeg satt ned disse at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet da jeg plantet dem. De kvitterte med god avling allikevel. Jordskokk er supre å bake i ovn, gjerne bruke litt sitron i tillegg til olje og salt og gjerne bake dem til de ser til brune og stygge ut – da smaker de best.
2. august: En del av kantingsprosjektet: Tidligere har jeg luket store sirkler rundt hver av bærbuskene om våren, som så gresset – eller helst ugresset – spiste seg innpå i løpet av sommeren – og så var det på’n igjen året etter. Nå var jeg litt lei av det, så jeg fant fram en del plank vi hadde liggende under hytta og lagde en kasse rundt alle buskene. Vi hadde noe annen gjenbruksplank, men kjøpte også noen for å dekke de 14 metrene som trengtes for å lage en gressklipperkant rundt alle buskene. Denne kanten ble delvis gravd ned, med duk og sand i grunnen.

Klave gir ku: Ny sti gir nytt bed (Surjordsbedet)

Vi er dessverre fortsatt på forsinkede innlegg fra 2020. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan vi skulle lage stier, blant annet mellom to store bed, Staudebedet og Surjordsbedet. Når det gjelder det siste, så kom faktisk stien først, men når jeg først var i gang med å grave ut en sti, så gravde jeg likeså ut en utvidelse av Surjordsbedet i samme slengen. Det var uansett planlagt. Men først skal det handle om det opprinnelig Surjordsbedet.

Slik så øverste del av Surjordsbedet ut da vi forlot det høsten 2019. Fullt av muligheter og klart til beplantning. Men er det virkelig det? Nei. Her skal det legges på minst 10 cm med jord til for å dekke halvveis opp på hellen som ligger i forgrunnen. Dessuten, burde man ikke grave opp et bed foran dette?

Delen nærmest fotografen ble hevet med vel 10 cm (det ble en del trillebårlass med jord), og jeg flyttet noen planter hit utover høsten. Den borteste delen som ligger litt høyere, ble fylt med en del busker og noen stauder og er nærmest å regne som “helt ferdig”. Og så endte jeg selvsagt med å grave opp et nytt bed foran dette, det skulle jo bare mangle.

9. august: En av de positive overaskelsene dette året var sommerblomsten Nicotiana alata. Sådd fra frø og plantet ut i en større gruppe sammen med kornblomst i juni. Kornblomstene forsvant etterhvert, men Nicotiana vokste seg større og større til plantene utgjorde en formidabel busk med hvite blomster som skinte i skumringen. Vi har sådd N. alata før, men vi har ikke tidligere plantet så mange sammen, og det var tydeligvis det som skulle til. De utgjorde rett og slett et imponerende skue, spesielt om kvelden. (Om dagen hender det ofte at de henger med hodet og ser molefonkne ut, spesielt hvis det er mye sol, og så livner de til utover kvelden). De er veldig enkle å så fra frø, skjønt spirene er ganske sprø og brekker lett under prikling, men det ser ut som om de tåler det også. For rundt 30-40 kroner kan man altså få en kjempestor busk av velduftende hvite blomster, og fortsatt ha nok frø igjen for flere sesonger. I 2020 fant jeg også flere selvsådde frøplanter av Nicotiana fra 2019, både i Staudebedet og på Sørpletten, men jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere så de er ikke store på selvsåing, altså hos oss.
15. august 2020: Marianne er fast bestemt på å gjøre minst noen bed “helt ferdig” og har vært på handletur.
16. august: Det meste av innkjøpet havnet her. En del av Surjordsbedet er bortimot fylt med busker med ulike bladfarger. Japansk kristtorn i gult og grønt (Ilex Crenata Golden Gem og Convexa), Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii “Admiration” – jeg har denne i Velkomstbedet også, hvor den er fantastisk); og en høstberberis til som en burgunderød og knapt synes på dette bildet, men synes godt i virkeligheten. Dessuen en Leucothoes f. Little Flames som jeg håper vi overleve hos oss.

På bilde blomstrer også skogsøte (i blått) som jeg har flyttet hit fra et annet bed og som tydeligvis trives bedre her ettersom den knapt nok har blomstret før. Jeg har nettopp funnet og flyttet en til, så den sturer litt. Dessuten står det her en langbeint rododenron med variegerte blader, en dvergrododendron ble flyttet hit fra Sørpletten (Scarlet Wonder, verdens rødeste rododendron), dessuten min favorittlyng (Erica darlyensis), som ble gravd opp fra under en hortensia og satt hit så den kan spre seg enda mer. Denne har hvite blomster,

20. sept 2021: Samme del av bedet, men fra annen vinkel.
24. august: Utgraving foran bedet over – som vanlig – det er mye stein. Jeg gravde ut i loddrette striper og syntes jeg kom dypt nok etter bare to gjennomgravinger.
27. august: Dette er muligens den største steinen jeg har gravd ut hittil på Vedutten. Jeg mener den ligner en sfinks. Broren min mener den ligner den biten Obelix sparket av nesen på sfinksen. Det har blitt foreslått at jeg graver ned denne opp/ned – da blir den en fin flat stein i en mur. Men nei – denne vil bli liggende som en stimarkør og en statue i hagen.
27. august: Blomsterpause med Montbretia. Mamma pleide grave disse opp og overvintre dem innendørs. Jeg har ikke tålmodighet eller plass til slikt, men jeg fikk en av henne som hadde overlevd utendørs. Den ble behørig dekket til i fjor og overlevde denne vinteren i det minste. Jeg synes disse er kjempefine og håper de overlever flere vintre.
1. sept: Jeg graver fortsatt, nå på andre utraving. Men ikke for nærme ungarsk syrin på midten av bildet.
5. september: Da er det slutt for den store nicotianabusken, selv om den sikkert kunne blomstret en måned til. Den må opp fordi jeg må flytte en hortensia hit – det har blitt for trangt der den står.
20. sept: OK, dette ligner på sesongstart, jeg ser det. Ikke mye har skjedd i denne delen av bedet, rent bortsatt fra tilføring av jord, flytting av ett stykk hortensia, samt noen få stauder som står i utkanten. Tiden strekker ikke alltid til….
20. sept 2020: Men jeg tror dette har potensiale til å bli et veldig kult bed, når det bare er ferdig.
20. september: Som over, sett fra litt annen vinkel. Den nyutgravde delen ligger foran den delen med mørk jord på toppen. Neste år graver jeg antakelig ut den delen hvor all steinen fra årets utgravning ligger. Også bør vi gjøre noe med stien foran bedet. Det blir antakelig grus der også.

Fra potetdekke til sommerblomstdekke samt kanting og stier

Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.

Trapesen

Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..

2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her.
17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut.
11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.
7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der.
8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress.
2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).
5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.

Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.

Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.

Kanting og stier: Den pure begynnelse….

Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.

15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.

Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.

5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også).
Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering.
26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus.
2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse.
Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….
… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover.
2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien!
(Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).
 
2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år.
3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien.
24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?
3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget.
15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet.
15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine?
Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå.
4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.

Bed “helt ferdig”? Tja. Skyggepletten er på vei, Sørpletten derimot…

Etter fire år har jeg altså omsider kommet til den erkjennelse at jeg må bruke tid på å gjøre bed “helt ferdig”. Det er ikke det at jeg ikke vet at bed trenger en viss basisstruktur, jeg har bare ikke prioritert det før. Jeg har nå gravd ut minst 10 store bed, litt avhengig av hvordan man teller. I hagedatabasen min opererer jeg også med “underbed”, slike som “Fjellbed #1 og #2”, og Staudebed Nord – som må være på minst 20 kvadrat – regnes som et “underbed” av Staudebedet. Poenget er at alle bedene mine er store – og dermed blir det enda viktigere at basisstrukturen er på plass.

Skyggepletten har vært en utfordring siden jeg gravde ut bedet, hovedsaklig i mai 2017. Det består av to deler, naturlig delt av et berg i midten. Delen nærmest hytta får knapt nok sol ettersom dette ligger på nordsiden, og det er forsåvidt greit nok – da vet man hva man har å forholde seg til. Den bortre delen får derimot mye sol fra mai og utover, og allikevel har jeg strevd med å få planter til å trives her.

Planen var å fylle den mest solrike delen av bedet med hvite blomster, ettersom de synes godt i skumringen og vi kan se ned på dette bedet når vi sitter på Kveldssolterrassen. Jeg må ha prøvd minst 20 ulike planter her, både stauder og sommerblomster, av typen som skal tåle en del skygge og de færreste trives. De lever og blomstrer litt, javisst, men de hverken vokser eller strutter. Så fra 2021-sesongen gir jeg offisielt opp hvitblomstring og satser på bladverk i ulike nyanser av grønt og antakelig noe broket hvitt. Mine alunrot bør også forberede seg på flytting.

Den Skyggeste Pletten

I 2020 rakk jeg bare å gjøre ferdig delen nærmest hytta, skjønt jeg begynte allerede i februar….

15-16 februar 2020: Tidlig vår = tidlig utvidelse: Jeg skulle egentlig bare reorganisere murene, jeg synes aldri de har vært spesielt pene. Men jeg ville gjerne også plante noe foran berget mellom bedene, og der var det mindre jord enn jeg trodde. Så jeg endte med å utvide Skyggeste Pletten. Gravde renne, flyttet og gjenbrukte en del av steinene, men de var ujevne og vanskelige å stable, så lette opp noen til fra andre deler av tomta (jeg har steinhauger overalt!). Gjenbrukte det av jorda jeg hadde spadd opp, gress- og mosetuster – med ugress og alt – og stablet det opp-ned bak den nye muren.  Så fylte jeg på med et par sekker med brukt jord fra Kjøkkenhagen og litt bokashijord.

Alt det visne bakerst er myske, forresten, Galium odoratum. Den trives fint her på Skyggeste Pletten og klarer seg uten stell. Jeg pleier ikke å klippe dem på våren en gang. Jeg bare rusker litt i bladverket slik at alle de nye skuddene som kommer opp skal få litt luft. Da klarer de resten selv. Jeg har lest at de helst ikke skal ha nitrogenholdig gjødsel, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gjødslet dem noen gang. Men de har sikkert fått kompost og så får de jo næring fra alle de visnede bladene får man tro.

2. mai: Tidlig vår ble plutselig til veldig kald vår med frost flere dager rundt 1. mai. Nå er i hvert fall bedet nærmest klart til ytterligere beplantning, skjønt jeg driver fortsatt og leter opp egnet stein til topplaget i muren. Eneste som står her nå er lungeurt, myske, japanvinterglans og to gudeblom som ikke viser seg ennå og som knapt har vokst seg større siden 2017, så det er mulig jeg flytter dem i 2021. Bak det mosekledde berget kan såvidt skimtes gulveis og noen få blå Anemone Blanda. De siste blir færre år for år, så trives øyensynlig ikke, skjønt man skulle tro plasseringen var ideell og de har fått litt beinmel. Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre med dem.
2. mai 2020: Gulveis var en av årets overraskelser. Vi fikk denne i gave i 2017 og hadde noen blomster på den da, men siden har vi sett noe til den, så jeg regnet med den tørket bort i 2018. Men “lo and behold” – her er den igjen! Hvem skulle trodd…
Og slik ser det ut når myske og gudeblom er i full blomst mot slutten av mai.
21. juni 2020: Jeg fylte opp bedet med bladgrønt i ulike nyanser utover sommeren. Hasselurt ble flyttet hit fra et annet bed hvor den har stått et par år uten å gjøre mye av seg. Skinnende mørkgrønn og pen tidlig i sesongen, så har den krøllet seg sammen og blitt brun, og ikke har den klart å vokse seg særlig større heller. Dessuten kjempet den mot altfor mye ugress der den sto (i utkanten av plenen). Vi får håpe den trives bedre her. Både japanvinterglans og hasselurt er eviggrønn, så da finnes det noe grønt i bedet tidlig på våren også.

Jeg har blitt veldig glad i limegrønne planter og hadde sådd 10 frø av “Hässlebrodd” (Milium effusum aureum), en pen lysgrønn gressplante som tåler en del skygge, for å plante langs kanten i dette bedet. Jeg fikk spiring på de fleste, men det meste viste seg å være ugress, og samme type ugress i alle pottene, så her har jeg vært uheldig med frøkjøpet. Jeg fikk til slutt én plante, noe jeg ble ganske furten over. Som trøst kjøpte jeg meg en limegrønn alunrot med så nusselige rosa blomster at de kaller den “Little cutie sweet tart”, men jeg skulle gjerne hatt mer limegrønt helt fremst. I 2020 gjorde limefarget praktspragle (Coleus) noe av jobben, og de er heldigvis vidunderlig enkle å ta stiklinger av. Jeg hadde også noen vårkjærminne (Omphalodes verna) til overs fra jeg gravde opp vel 6 kvadratmetre i Trapesen (senere innlegg), og et par tuer ble plantet her. De har ganske lyse blå blomster som også synes godt i skumring.

Bedet fikk altså noen flere planter utover sommeren enn det som vises på bildet over, men planen er nå at dette skal få stå å gro seg til, skjønt jeg vil prøve å få tak i noe mer lime-/lysgrønt. Antakelig vil bedet bli overfylt ganske fort, men jeg håper de ulike plantene klarer å holde hverandre i sjakk.

Denne sommeren plantet jeg en hvit klatreblomkarse foran berget i midten. Den klatret godt oppover berget og ble vel halvannen, kanskje to meter, med god blomstring, så det må sies å ha vært vellykket. Dessuten har jeg satt klatrebeinved (Euonymus fortunei “Emerald Gaiety” på begge sider av berget. Den skal kunne klatre på ru overflater.

Den solrike delen

Verre er det med den solrike delen av bedet. Her kommer jeg til å flytte alle plantene som ikke har gjort noe særlig av seg til nå: Bort med hvit løytnantshjerte, høstanemoner, storhjelm, dagliljer, til og med astilbe, og en rekke andre. Beholde: hosta, hvit storknebb, fagerklokke og revebjelle.

28. juni 2020: Utsnitt fra den solrike delen av Skyggepletten. Her har jeg etterhvert prøvd så mange ulike planter, ofte én av hver, at jeg har begynt å gå i surr og må sjekke hagedatabase og merkelapper for å huske hva som står hvor. Bare tull selvsagt, men det har vært for å sjekke hva som virker. Og det meste har ikke virket så godt. Mange planter som skal tåle/like en del skygge trives ikke særlig godt her, men det er også mulig at det har å gjøre med jordsmonn (sandholdig skogsjord) og at det er mange røtter i grunnen. Fagerklokke er relativt ny (plantet i 2019) og blomstret godt så den blir nok boende. Revebjeller er selvsådde småplanter flyttet fra Staudebedet og hit. De blomstrer et par uker senere enn i Staudebedet og blir lavere, hvilket kan være en fordel, fordi da holder de seg oppreist. Uansett, de blomstrer så de blir værende – så lenge de varer. Hvit løytnantshjerte blomstrer trofast år etter år, men har knapt vokst siden 2017 så bør flyttes. Hostaene mine stortrives her og har blitt såpass store at de bør deles neste år.
25. mai: En av kuriositetene er snabelkala. De er kule tidlige på våren, men så forsvinner de helt.

Hva jeg skal sette her i stedet har jeg ennå ikke klart å bestemme meg for. Antakelig prøver jeg meg på en lavere rododendron, selv om det blir nok en testplante. Jeg må ha noen busker som synes året rundt. Hosta klarer seg selvsagt overalt, men de forsvinner jo aldeles om vinteren. Jeg har en del alunrot stående i andre bed som sikkert vil klare seg fint her. I 2021 skal bedet i hvert fall gjøres ferdig og jeg skal slutte med alle disse “én av hver” plantene.

Sørpletten

Dette bedet var virkelig flott tørkesommeren 2018, med overdådig blomstring på slyngpetunia som vokste seg kjempestore og ikke ble spist av snegler, siden det knapt var noen snegler den sommeren. Siden har det bare gått nedover og jeg har heller ikke noen gode idéer for dette bedet.

20. juni: Tidlig på sommeren er det timianblomstringen som gjør bedet, plantet mellom hellene på stien opp til hytta. Vi begynte med noen få tuster, men etter noen år så har timian dekket alle flater og begynt å krype inn i selve bedet – selvsagt – til tross for at jeg gravde ned en sperring (den kryper over). Så langt er ikke det er problem, vi har gravd opp deler av den og gjenbrukt den andre steder.
20. juni: Veldig hyggelig å ankomme hytta på den tiden hvor timianen blomstrer. En av de tingene jeg har vurdert for å få struktur på dette bedet, er å plante en lav hekk til venstre for tråkkhellene, men da får jeg jo ikke lenger gleden av dette timianhavet på forsommeren.
13. mai 2020: Denne trioen står helt øverst på stien, ved inngangen til hytta, og det er like fint hver vår og bli hilset velkommen av hagepute, saxifraga og vårfloks.
Vi har også vært veldig fornøyde med våre hjemmesådde ipomoea på Sørpletten, og vil antakelig fortsette å ha ipomoea her enn så lenge. De selvsår seg også, men for å få tidligere blomstring så sår vi noen frø innendørs allikevel. De par første årene sådde vi dem tidlig i mars, men de spirer etter noen få dager og vokser fort, så nå har vi funnet ut at andre uke i april er passe.

Det er vel omtrent det som er bra med Sørpletten, og som skal forbli. Resten vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med. Et av problemene har vært en gullbusk (forsythia) som har vokst over alle støvleskaft (og som jeg antakelig burde beskåret oftere enn jeg har gjort). Fordi nesten alle forsythia jeg har sett har vært opprette, så trodde jeg i min enfold at det var den naturlige formen på dem. De må hatt for vane å beskjære dem kraftig der jeg vokste opp. Forsythia brer seg utover i alle retninger, og måtte derfor måtte den bort fra dette bedet. Den tok rett og slett for mye plass.

9. august: Dette var et beist å grave opp, og flere av røttene måtte kappes av. Men den kom opp til slutt og ble satt ned i utkanten av tomta, hvor den kan få breie seg, og lage buegreiner og slikt som den tydeligvis liker å gjøre. Nå trenger jeg en ny busk i dette bedet, men hva….
23. august: Som en kuriositet: Selvsådd ipomoea hadde slynget seg rundt nicotiana, så jeg klippet noen av dem og satt i en vase, og jaggu meg kom ikke ipomoea med nye blomster hver dag flere dager på rad.

Ellers kjøpte jeg meg en Choisya denne høsten og er veldig spent på om den overlever vinteren. Selgeren har merket den som H4, men den ser altså ikke ut som typen som vil like vinteren vår. Vi satt også ned vårblomstrende løk overalt, blant annet her på Sørpletten, med håp om at rådyrene lar dem være. Men i bunn og grunn er planleggingen av dette bedet en hodepine. Det blir antakelig erteblomst-wigwam i 2021 for å gi noe høyde til midten av bedet, og så håper jeg det dukker opp noen gode ideer i løpet av sesongen.

Hvordan gjør man bed helt ferdig? (Velkomstbedet)

Se det er et stort, uløst spørsmål for meg. Når jeg klikker jeg meg inn på anbefalte lenker for haging, finner jeg av og bilder av noen som tusler rundt i en hage iført en hvit kjole og vanner med en liten retro-kanne, før de poserer foran en fin plante mens de leser en bok. De har tydeligvis en hel hage som er helt ferdig, men jeg kjenner allikevel at slike bilder provoserer meg en smule. Ingen får en fin hage ved å tusle rundt og skvette litt vann eller lese en bok, og selve konseptet med å gå ut i hagen med en vannkanne som knapt holder en liter er nesten for dumt. Jeg mener – skal du vanne, så må du vanne skikkelig!

Allikevel, jeg må jo innrømme at jeg på ingen måte har gjort det lett for meg selv. Jeg har begynt for mange steder på en gang, og ikke brukt nok tid på å gjøre noe som helst ferdig. Dermed har jeg mange halvferdige bed og for mye jord som ligger oppi dagen, hvilket innbyr til ugress. Dette kommer jo med en historie. Vi overtok en tomt uten noen utgravde blomsterbed i det hele tatt og med mye stein i grunnen. Samtidig begynte vi å få tilbud om å overta planter, og de måtte jo stå et sted. Har man en helt ny hage bør man si tusen takk, å lage plass når man får plantegaver.

Etterhvert så tok selve gravingen overhånd. Jeg rett og slett likte å grave. Og jeg var ikke så opptatt av hva jeg skulle plante etterhvert, jeg likte bare å gjøre bedet klart. Samtidig som nye planter ble satt ned der det var ferdig utgravd akkurat nå.

Etter fire år så begynner jeg å kjenne på et stort behov for å sette ned plantene der de egentlig hører hjemme og å gjøre noen bed “helt ferdig”. Jeg har etterhvert gravd ut ganske mange bed, nemlig, og når alt er i flux hele tiden blir det ganske stressende.

Velkomstbedet

Jeg har tidligere betegnet mitt første utgravde bed, Staudebedet, som en plantebarnehage, og det er fortsatt det – og altfor komplisert å begynne med. Fordi – skal jeg gjøre bed helt ferdig – så må jeg bekjempe en frykt som heter planlegging – jeg kan jo ingenting om komposisjon.

Velkomstbedet ble derfor mitt første forsøk på å ferdigstille et bed. Dette bedet tegnet jeg faktisk opp etter at jeg hadde gravd det ut, men jeg fulgte selvsagt ikke den planen. Jorda her inneholder veldig mye stein, til tross for at jeg har fjernet sikkert et tonn, og bedet skrånet opprinnelig en god del så jeg plantet bare sommerblomster i midten det første året i påvente av at jeg skulle få fyllt på mer jord. Det gjorde jeg i 2019 og flatet ut profilen.

Helt bakerst satt vi krypende eviggrønt i 2018, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor vi satt det helt bakerst. Håpet var at det skulle krype oppover sidene, tross all steinen, og dessuten skrånet som sagt bedet opprinnelig mye mer mot fotografen, slik at den bakerste delen var mer synlig.

2. mai 2020. Velkomstbedet på våren. I den fremste delen har vi en del tidligblomstrende lave planter, slik som hageputer og vårfloks, men i 2020 var vårblomstringen sein. Bakerst har vi altså satt krypende eviggrønt som ikke har vokst særlig mye siden 2018. Til høyre står en liten japanlønn “Garnet” som ennå ikke gjør noe av seg og en rød høstberberis “Admiration” samt ymse lave planter. I midtre delen av bedet har jeg hatt noen sommerblomster, skjønt ingen av dem har trivdes veldig godt i denne steinete jorda.

Plantene i den fremre delen har faktisk trivdes ganske godt, til tross for at de har veldig lite jord. Uansett, skal bedet bli “helt ferdig” er det på tide å tilføre mer jord også her.

13. mai: Flott hagepute, som endelig begynner å henge ned over muren slik naturen og Marianne mener den bør gjøre… men så må jeg grave opp alle plantene for å bygge opp bedet, og vips ble planten liten igjen – det er bare luft under de blomstene. Og så er det ingenting som henger nedover noensomhelst mur. Snufs.
13. juni: Da jeg første bygde opp nedre delen av Velkomstbedet brukte jeg avrundede steiner jeg gravde ut fra Staudebedet, fordi jeg syntes de kledde berget bedre. Jeg prøvde å stable slike steiner oppå hverandre (jeg har selvsagt et lager av sånn), men fikk det ikke til å ligge ordentlig, så endte opp med å bruke en del vanlig skifer for å bygge opp. Det blir litt rart med flate stein oppå avrundede, men etterhvert vil det henge planter over her og dekke til. Plantene ble gravd opp og så satt ned igjen omtrent på samme plassen etter at jeg hadde fått på mer jord, hvilket her betyr bære den opp i bøtter. De fikk 15 cm ekstra jordlag tilført kompost – jeg synes de bør være fornøyde.
23. juni: Solrose mutabile (Helianthemum nummularium). Teppedannende, en av de vi har sådd for å spre til flere steder i skråningen. Men akkurat disse skal få stå der de står nå. De trives visstnok med stein i jorda.
2. aug. Til min overraskelse ble solhatten her i Velkomstbedet penere enn de jeg har i Staudebedet, hvor de har mye bedre jord. (Echinacea purpurea “Feeling Pink”). Den fikk flere blomster, med sterk og klar farge, og var godt synlig på avstand. Siden jeg hadde flere planter sådd fra frø stående i potter, så plantet jeg ut fire til for å få et større felt til neste år.
13. sept. Fakkellilje “Flamenco” (Kniphofia uvaria). Dette er også planter sådd fra frø, i 2019. Jeg var usikker på om jeg burde la dem stå her – om de kledde bedet. Men de kom med bedre blomstring her enn i det andre bedet jeg hadde dem, og kniphofia skal visstnok trives godt med steinholdig jord. Derfor bestemte jeg meg for at de sikkert skaper en interessant kontrast og flyttet alle kniphofia jeg hadde hit (de nyinnflyttede har fått klippet av blomsterstendene).
1. november: Jeg har hatt to høstasters stående i Staudebedet, som knapt nok har blomstret siden jeg kjøpte dem i 2017 (en druknet etterhvert også i andre planter). Mamma fortalte meg at hun hadde sluttet å dyrke dem, ettersom de aldri fikk noe særlig med blomstring hos henne. Disse blomstrer som kjent seint på året, og utover høsten, når sola står lavere, skygger hytta for Staudebedet om kvelden og etterhvert også ettermiddagen. Dermed flyttet jeg høstasters til Velkomstbedet som har sol så lenge det er sol og tenkte at blomstrer de ikke der, blomstrer de aldri så da blir jeg bare kvitt dem. Det virket! Begge blomstret høsten 2020 (dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg).

Grave opp og flytte eviggrønt

Men før jeg kunne sette høstasters bakerst i bedet, så måtte jeg grave opp og flytte eviggrønt – og det var nervepirrende. Disse ble plantet allerede i 2017, står i steinete jord, overlevde tørkesommeren 2018 omtrent uten vanning – man måtte gå ut fra at de hadde utviklet en del røtter.

Jeg fikk dem faktisk opp uten for mye skade og flyttet dem lenger ned i bedet, og satt høstasters bakerst – hvor de som nevnt for en gangs skyld blomstret. Kanskje det hjalp at jeg delte dem også. Høstasters skal visstnok like å bli delt med jevne mellomrom.

13. sept: Velkomstbedet ferdig – for nå. Eviggrønt blitt flyttet lenger frem i bedet og bakerst er det satt høstasters i stedet (som ikke blomstrer ennå; den lysegrønne har vokst seg høy og langbeint fordi den har stått i et tett beplantet område i Staudebedet og har måttet strekke seg for å få sol). Rosa vårlyng blitt flyttet hit fra Surjordsbedet. (Darlyensis, antakelig Kramers Rote. Den er helt nydelig og blomstrer tidlig.) Så skal stort sett plantene få lov til å gro seg til. Vurderer å skaffe en liten rød berberis “Admiration” til og sette i midten av bedet. Den blir ikke stor og et er veldig godt blikkfang både sommer og høst, og det trengs et blikkfang i midten nå som solhatten begynner å blomstre av. Villvin fått som stiklinger klatrer stort sett meget veloppdragent oppover skråningen, men må noen ganger plukkes opp fra Ericbedet (til venstre, utenfor bildet) og geleides i riktig retning.
13. sept. 2020: Kontrasten blågrønn og rødt er slående.
1. november: Bakerst, Japanlønn “Garnet” (til vanlig grønn, rød høstfarger). Toppen ble dessverre brukket av denne pga. snøfall for et par år siden, men den har klart seg fint og satt en rekke nye grener for å kompensere. Jeg er veldig glad i bladverket og formen på denne, og den blir pent rød om høsten. Når det gjelder høstfarger kan den derimot ikke måle seg mot Bergeris Thunbergii “Admiration” som lyser opp og setter farge til hele bedet fra vår til høst, men spesielt om høsten når fargen blir intens.

Mission accomplished?

Så – er “mission accomplished”? Er bedet “helt ferdig”?

Nei, selvsagt ikke, ingen bed blir noen gang helt ferdig. Men jeg pleide å ha et stort tomrom på midten, og nå er det struktur på plass over hele bedet. Plantene vil vokse seg til og etterhvert dekke det hele. Dette er nå et bed som vil ha mest interesse tidlig vår med blomstring i den fremste delen (skjønt jeg har også en nydelig vårlyng på midten), samt fra sensommeren og utover når solhatten kommer for fullt og ettersom villvin og japanlønn skifter farge til rødt. Det er uansett grønndekke her hele året, og jeg liker at det grønne kommer i ulike nyanser og hvordan det grågrønne dukker opp jevnlig.

Det er selvsagt også et poeng å finne planter som trives. Her ser det ut til at solhatt, høstasters og kniphofia trives – da får de bo her.

I den fremste delen, med tidligblomstrende planter, stort sett i pastell: Mellom disse tenker jeg å direkteså californiavalmuer for å ha noe i forgrunnen utover sommeren. Dette er også for å ha noe som trekker blikket vekk fra hageputene, som blir veldig stygge utover sommeren. Jeg trodde de tørket og led, men har etterhvert begynt å regne dette som normalt.

Ville akeleier i hagen, valmuer (og litt om Staudebed Nord)

I et tidligere innlegg slo jeg et slag for viltvoksende revebjeller – her vil jeg promotere ville akeleier. 

Senhøsten 2017, overrakte Eric meg en kvast med nedvisnede blomster, men med frøkapslene på. Dette kom fra en plante som vokser nær E16, helt øverst i Jotaveien. Han hadde gått og sett på den hele sommeren og synes den var så pen. Nå hadde den endelig satt frø og han kunne overbringe disse frøene til meg. Vi kaller den Veibomakeleie.

17. juni 2017: Vi har faktisk bilder av morplanten – her er den.
13. juni 2020: Vi sådde ikke disse før 2019, og plantet da tre-fire planter. Vi postet et bilde i 2019 da vi var svært begeistret over at den kom opp i tre farger, vi trodde alle ville være mørkblå. Nå har disse vokst til en veritabel firefarget busk, og er dette bedets absolutte pryd tidlig på sommeren. Vi har lysrosa, mørkrosa, blålilla og mørkburgunder.
13. juni: Men ingen av blomstene har den karakteristiske indre kapselformede kjernen.
13. juni 2020 Veibomakeleie
13. juni 2020. Veibomakeleie. Og selv om den kapselformede kjernen i vanlig akeleie er nydelig, så kan ingen si at ikke disse blomstene er pene også. Vår meterhøye bukett av forskjellig-fargede akeleieblomster er så desidert en øyensten tidlig på året. Jeg har lest at akeleier ikke varer så lenge, noen år kanskje. Til gjengjeld setter de mange frøplanter. Vi luker de fleste, men jeg beholder alltid noen fordi disse vil jeg ha flere av.

Valmuer

Eric er en stor fan av valmuer. Vi har flere staudevalmuer i hagen av typen sibirvalmue og orientvalmue. De siste har vi sådd fra frø og de har vært ganske greie å få til, men ikke alle blomstrer første året. 

Vi sår også ettårige valmuer, dvs. det er mest Eric som sår dem. Valmuer er ofte en del av frøblandinger for sommerblomster, og de selvsår seg gjerne, så plutselig kan det dukke opp valmuer på de meste steinete delene av skråningen, og der er de selvsagt velkomne. De vokser rett opp av steinrøysa og trenger ingenting fra vår side. Vi går ut fra at det som følger med disse blandingene er kornvalmuer, eller papaver rhoeas. De blir ikke veldig høye der vi sår dem eller de velger å så seg selv, type 30-40 cm. 

16. juli: To typer valmuer som en del av sommerblomstblanding.

Peonvalmuene (p. paeoniflorum) blir ganske høye, dog, gjerne 70-80 cm. Vi har direktesådd dem der vi har tidligblomstrende planter, for å få litt mer blomstring utover sesongen, og de er velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut (hold fuktig før spiring og mens de er små). Her i huset kaller vi dem pjuskevalmue dog, de ser mye mer pjuskete ut enn den fluffy bildet som vises på frøposen. 

Pjuskevalmue eller peonvalmue som de egentlig kalles. Veldig enkle å få til fra frø, kommer som regel i fargeblandinger. Kjekt for å fylle ut nye bed eller forlenge blomstring i bed, ettersom de kan sås direkte. Vi har brukt disse for å forlenge blomstring der vi har blomsterløk, slik som iris or allium. (Der er ikke bladverket for tett, spirene trenger selvsagt lys for å vokse).
Vi har også sådd papaver somniferum ‘Hungarian Blue’ med en viss suksess, hvilket betyr: De fleste blomstret, men de blomstret ikke særlig lenge og jeg forstår fortsatt ikke om disse kommer igjen (på våre breddegrader) eller ikke. Vi får se.
Ellers har vi flere ganger prøvd å så alpevalmue (p. alpinum), men uten å lykkes med det. Vi prøver igjen i 2021 selvsagt.

Californiavalmuer og Staudebed Nord

Så er det altså californiavalmuer, som ikke er en papaver, men har det urimelig vanskelige latinske navnet Eschscholzia californica (jeg kan kjenne det igjen når jeg leser det, men ikke be meg om å stave det). De er visstnok en del av den utvidede valmuefamilien (papaveraceae), men er altså ikke en papaver. For oss er de lettest gjenkjennelig på frøkapselen som er et langt og smalt nebb, istedet for en avrundet kapsel med en stjernetopp. 

Californiavalmuer kommer i en lang rekke farger, og som de fleste ettårige valmuer er de velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut. Det med å holde det noenlunde fuktig under spiring har imidlertid ikke vært det letteste for oss, ettersom vi har en hyttehage og også strør disse frøene ut på steder med skrint jordsmonn. Dermed har det hendt at vi har vært nødt til å så i flere omganger for å få rikelig blomstring. Uansett, veldig enkle å ha med å gjøre.  

Dette er den steinrøysa jeg har nevnt i nylige innlegg, og den er faktisk det. Et bed som består av utraket stein, skjønt det finnes antakelig noe jord i grunnen, under all steinen. Her har vi altså plantet artisjokk, skjønt de fikk en grop med kompostjord, og hit har stokkroser spredd seg aldeles av seg selv.

2. mai 2020: Jordskokk ble satt ned året før på området nærmest fotografen. Her er det stort sett sand og lite med næringsrik jord, så man hadde ikke mye håp om avling. Bortenfor jordskokken, fortsatt i nederste del av bedet, plantet jeg ut en del hageputer sådd fra frø ettersom jeg nylig hadde lært at dette er en plante som tåler fint å stå i grus; vel – her står den i småstein med litt jordsand på toppen. Jeg flyttet også hit en del selvsådde BlueBedders fra andre steder på tomta
I steinrøysa ble det også satt småplanter av blåsvingel sådd fra frø – de ser ut til å stortrives. Og altså artisjokk, men de fikk en grop med kompostjord.
Helt bortest i bildet strødde Eric ut et tynt lag med jord og sådd Californiavalmuer. Pinnene er der for å vise hvor han har sådd hvilken type.
17. mai: Meget molefonken artemisia som har blitt fraktet hit fra Fjellbed #1. Der hadde hun det aldeles utmerket og rett og slett struttet. Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hun sturte en god stund, men hentet seg inn. Artemisia skal tåle godt å stå i skrinn og steinholdig jord.
2. august: Erics californiavalmuer hadde veldig dårlige vekstbetingelser, sådd på skrint jordsmonn (stort sett bare stein), ble knapt nok vannet, men til slutt så kom de riktig godt i dette bedet. Og fargeblandingene ble nydelige, også på avstand.
Eric er en perpetuum mobile når det gjelder valmuer. Alltid på jakt etter frøstender så han kan så flere neste år. (Vi har nå en egen frøboks bare for valmuer)

Haging er som oppussing: Man blir stadig modigere (Staudebedet)

I hvert fall når det gjelder flytting og deler av stauder.

Staudebedet var det første bedet jeg gravde ut på den steinete tomta vår. Det har fått en årlig utvidelse siden 2016 – men ikke i 2020….. rent bortsett fra en liten stripe i sør og et lite “utenpåbed” i vest i forbindelse med at vi begynte å legge grusstier (mer om det i et annet innlegg). Ikke ble Staudebed Nord som var fjorårets store utvidelse fylt med planter heller. Jeg er generelt flinkere til å begynne på ting enn å avslutte dem.

19. april 2020: Vårbeskjæring av sommerfuglbusk: Veldig dårlig kvalitet på dette bildet, men jeg hadde allikevel lyst å vise hvor mye som kappes bort av vår største sommerfuglbusk hvert år. Hver gren har mange kvister, så de egner seg som klatrestativ for eksempel for sukkererter og bønner. Men grenene er ganske sprø, og varer bare en sesong. Jeg pleier å sortere ut noen grener til klatrestativ, større grenkapp blir lagt ved siden av vedstabelen til tørking og brukt som opptenningsved utover høsten, og en del går selvsagt i komposten.
25. mai: Gjensyn med artisjokkplanter – for andre år på rad – til tross for at dette er H4. Denne vinteren hadde vi ikke dekket dem til en gang. De tar altfor stor plass der de står, så jeg prøvde å grave opp en og flytte den til Staudebed Nord. Jeg tror ikke det er å anbefale. Det er en tistelplante, så den har pælerot, men den jeg gravde opp hadde en meget avansert variant: Først en veldig bred rot som lå rett under overflaten, og så fire pælerøtter som skjøt ned fra denne. De fikk jeg ikke opp uten å bryte dem av. Jeg regnet med at jeg hadde tatt livet av planten, men satt den nå ned på sin nye plass allikevel, uten mye håp om at den ville overleve. Og den sturet lenge. L-e-n-g-e…. Kastet de nederste bladene og alt. Men utover høsten kom den seg, så jeg pakket den inn i bark og hestegjødsel før vinteren, og kanskje den overlever enda et år?
26. august: Vi har faktisk ennå til gode å spise noen av artisjokkene våre (hos oss blir fruktene også ganske små). Men vi synes blomstene er veldig kule. Jeg liker også bladene og formen på planten og synes de kler de steinete delene av tomta. Jeg hadde fått det for meg at artisjokker var nøysomme planter, men der har jeg tatt feil, gitt. De vil ha masser av kompost og næring. Uansett, nå har jeg satt mine i en steinrøys. Riktignok har de fått en dedikert grop med næringsrik jord, men like fullt står de i en steinrøys. De kan ikke komme å klage på dårlig drenering i hvert fall. Hvis det er bladene og fasongen man liker, så er de også ganske greie å så fra frø, og så har man glede av dem en sommer i det minste. Med tidlig (innendørs) såing får man også en blomst eller to.

Massakre i Staudebedet

I fjor ble det et problem at flere av plantene mine vokste seg så altfor store, ikke minst hestemyntene. De dekket over andre planter som så ikke fikk sol. Minst to lavendel døde. Jeg hadde nyutplantede småttinger sådd fra frø jeg aldri fant ut av hvordan det gikk med nedi blant alt bladverket. Alle hestemyntene mine fikk også meldugg så det suste.

Øverst på vårplanen for 2020 sto det derfor: Grave opp og dele/flytte planter i denne delen av Staudebedet. Men så kunne vi ikke være her noe særlig i mars og april pga. Korona, så hadde vi minus-grader hele første uka i mai, så kom det noen uker med altfor mye å gjøre på jobben… og så gikk jeg og kjente på at nå var toget gått egentlig – jeg rakk det ikke – plantene er for godt i gang for sesongen…

Det er litt med haging som med oppussing. Første gang er man veldig nervøs og tenker… dette kan jeg jo ikke, har aldri gjort det før, tenk om jeg gjør feil… Man blir tøffere etterhvert, og det meste kan gjøres om. Å grave opp planter og dele dem opp i flere deler med spade… vel, det er alltid tøft for en plante, på feil tidspunkt kan det sikkert være skjebnesvangert, men det viser seg at mange planter er utrolig flinke til å hente seg inn igjen. Så selv om det var blitt lovlig seint, så gikk jeg løs på 4. kvadrant og gravde opp og delte alle de største plantene mot slutten av mai.

26. mai – etter massakre i Staudebedet. Det var lovlig seint, men det hadde altså ikke vært tid før. Plantene hadde vokst seg for store for flytting/deling. Hestemyntene var nesten en halvmeter, så det ble en god del brekkasje og jeg var på det rene med at jeg antakelig hadde ødelagt blomstringen for denne sesongen, men det fikk så være. Plantene ble delt i flere deler, en del satt ned igjen og resten satt i potter nord for hytta enn så lenge og noe gitt bort. Jeg gravde også opp og delte en høstfloks som i sin nåværende posisjon endte opp bak sommerfuglbusken utover sommeren og derfor ikke fikk nok sol. Blir ikke god høstblomstring av slikt.

Siden jeg først hadde gravd opp disse plantene, fikk jeg plass nok til å manøvrere rundt og grave opp litt mer stein før jeg satt dem ned igjen. Det er ganske utrolig hvor mye stein som dannes hele tiden. Stein stiger med tele og slikt, man vet jo det. Noe kom også fra et lite berg som stikker opp i dagen – en gedigen stein på høykant som jeg bestemte meg for å la ligge da jeg gravde ut bedet første gang. Denne ligger og kalver småstein hele tiden, men så lenge de er små er det sikkert bra for bedene så mye leire som jeg har. Jeg endte uansett med å fjerne flere bøtter med stein. Alt som kan forhindre at jeg kan sette en spade i jorda.

Jeg fikk også fjernet de døde lavendlene, forsikret meg om at minst tre av mine seks kuletistler ser ut til å ha overlevd inne i bladhavet, samt at en av mine fineste salvier, som ikke klarte å blomstre i det hele tatt i 2019, nå så ut til å komme fint.

En kort stund tenkte jeg også….Nå har jeg et tomrom i bedet! Hva skal jeg plante her?

2. august: Det tomrommet varte selvsagt ikke lenge. Hestemynte trives rett og slett for godt her. Dessuten får de fortsatt meldugg utover høsten. Jeg liker blomstene, og humlene elsker dem, men de tar for mye plass. Jeg beholder de rød (Jacob Kline, som også er kjent for å være melduggresistente), og så får jeg flytte de resterende lilla. De jeg gravde opp i vår er satt på Østbredden, så få vi sjekket hvor godt de liker fuktigere områder. Neste år prøver vi noen oppe i solsvidde, steinete skråningen.
De store bergknappene (Oktoberbergknapp, Evigbergknapp) tegner til å bli spektakulære ettersom dette er det første året de ikke har blitt totalt beitet ned av rådyr i oppveksten. Rådyrene begynte å spise på dem utover høsten, men rørte ikke blomstene og bare niblet forsiktig til bladene, så vi hadde glede av blomstene til frosten tok dem.
28. juni: Jeg har flere favorittsteder i hagen, men på bilder er det oftest dette utsnittet av den fremste delen av Staudebedet som ser penest ut, spesielt på denne tiden av året.
22. juni. Jeg er ikke flink med lewisa. De blomstrer aldeles overdådig ett år eller to, og så vil de ikke mer. Til trøst så har jeg takløk (sempervivum), de gir seg ikke. Hver blomstring betyr at akkurat den takløken dør, men de lager nye barn hele tiden og danner fort et teppe. De trenger nesten ingen ting, dvs. de må ha veldig god drenering. Her står de på kanskje 5 cm jord oppå berg som skråner litt slik at vann kan renne bort. Jeg vet ikke om man må klippe bort blomstene etter blomstring, men jeg pleier å gjøre det ettersom det ser penere ut. Jeg synes også rosettene er veldig pene, men de er selvsagt små og man må lene seg inn for å se dem ordentlig.
23. juni: Peoner er manges favorittplante. Denne ble flyttet fra en annen hage og plantet høsten 2019. Mange har hørt at peoner ikke liker å bli flyttet og at de kan surmule i flere år før de blomstrer igjen. Vel, denne blomstret i hvert fall året etter og jeg har hørt flere si at denne vrangvilligheten fra peoners side er overdrevet. Jeg har en til som står litt lenger bak i bedet, men den ble beitet ned av rådyr tidlig i sesongen. Rådyr som beiter på peoner… det betyr skuddpremie, sant?
Dessverre varer blomstringen ganske kort for peoner, og de har en tendens til å kollapse med vind og vær, så det er greit å støtte dem opp allerede tidlig på våren mens man kommer til. Og ikke sette av altfor mye plass til dem. De har flotte blader, men store deler av sesongen vil de være bakgrunn i bedet.
15. juni: Vi har ipomoea i Staudebedet også, som klatrer mot annekset. Fortsatt forelsket i de blå.

Stokkroser

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg ikke forstår meg på to-årige revebjeller/digitalis, ettersom de vitterlig blomstrer igjen og igjen, ikke bare én gang. Slik er det også med stokkroser hos oss, hvor vi nå har blomstring på tredje året. De svarte (Nigra) har blitt noe lysere med årene, men det synes jeg er fint. De selvsår seg også, på de rareste steder. Vi har minst 5 kraftige rosetter i den steinrøysa vi kaller Staudebed Nord. Og vi som trodde stokkroser var vanskelige å få til.

I 2020 fikk vi problemer med rust, noe som i stokkrosesammenheng betyr at de er infisert med soppen puccinia malvacearum. Vi hadde også rust på de lengstkomne av de selvsådde. Jeg har ikke klart å finne noe annet råd enn å klippe av alle befengte plantedeler, hvilket betyr at våre stokkroser etterhvert sto igjen med bare stengel og blomst, ingen blader. Vi gir dem en sesong til, altså hvis de kommer igjen. Men skal de fortsette på dette viset, så må vi bare kvitte oss med dem. Vi kan ikke ha bedene våre fulle av sykdomsbefengte planter.

11. august: Stokkrose Nigra som med årene har antatt en noe lysere farge.
28. juni: Iris Hollandica (og ser man godt etter skimter man to artisjokkfrukter i forgrunnen). Disse er satt ned innenfor en rot som ligger delvis i dagen, men har satt enormt med sideløk og har ikke plass lenger. Jeg gravde opp alle sammen, tilførte hestemøkk og beinmel i jorda, og satt ned igjen rundt 20 stykk i håp om at de da har nok plass de neste 2-3 årene.
Dermed hadde jeg en bøttefull med ekstra irisløker. Ca. 30-35 ble satt i Lillebedet, men jeg hadde fortsatt over 60 igjen. Tenke…. Det endte med at jeg plantet dem i de største plastpottene jeg har som jeg så gravde ned i et par andre bed samt ga bort en del. Poenget med å grave dem ned i potter er at de blomstrer ganske tidlig og bare i 2-3 uker. Men så skal de stå og visne ned ganske lenge, og etterhvert er ikke bladene spesielt pene. Nå kan jeg grave opp pottene, og så kan de stå og visne ned et sted utenfor bedet. 

Et slag for revebjeller (resten av Fjellhagen)

Vi har et uttømmelig arsenal av ipomea-bilder fra denne sommeren, men først skal jeg slå et slag for…

Vanlige norske revebjeller

Digitalis er et mysterium for meg på flere måter. For det første er det denne insisteringen på at de er to-årige; rosett første året, blomstrer andre året, og da kan man bare grave dem opp og bli kvitt dem.

For eksempel Monty Don luker opp sine digitalis etter blomstring, fordi da vil de ikke blomstre mer. Men det gjør de jo gjerne! De kan blomstre i hvert fall tre år på rad, og blir penere og større for hvert år. Det er godt mulig det hjelper å klippe av blomsterstanden for å sikre ny blomstring. Jeg husker jeg har gjort det minst én gang, men på langt nær alltid, og de hvite revebjellene jeg har i bedene har kommet i hvert fall to ganger til (altså blomstring i tre sesonger totalt). Jeg husker jeg diskuterte dette med mamma, og hun sa hun aldri hadde gravd opp en revebjelle og kastet den fordi den nå var “ferdig”, men muligens fordi hun nå hadde lyst på noe nytt akkurat der. De selvsår seg jo, men så er det også praktisk å bare kunne grave opp en rosett og flytte den til et annet bed, det går jo kjempefort.

For det andre er det dette med når de er ugress og når de er prydplante. Revebjeller vokser jo overalt, i hvert fall hos oss, og så luker man dem opp mens man strever med å få til planter fra frø man har kjøpt.

Vi har prøvd å frøså digitalis flere ganger, og disse får vi ikke til. Vi får noen ynkelige små spirer som bare dør før vi får priklet dem en gang. Og det finnes noen helt utrolig lekre sorter der ute, vi vet jo det (hvis ikke hadde vi ikke blitt fristet til å prøve å frøså dem flere år på rad).

Men delvis fordi vi ikke får dem til fra frø, men mest fordi våre viltvoksende revebjeller er så vakre, ønsker jeg her å slå et slag for sistnevnte.

Etter at jeg befridde skråningen fra krattskogen, begynte det å dukke opp revebjeller av den vanlige mørkrosa typen. Frø av revebjeller kan overleve i mange år. Blir betingelsene riktige kan de plutselig dukke opp tyve år senere, har jeg lest. Og det var nettopp det som skjedde hos oss – jeg fjernet krattskogen – revebjellene begynte å dukke opp.

21. juni 2020. Revebjeller som kommer aldeles av seg selv. Vi så dem første gang – i hvert fall i slikt monn at det var merkbart – våren 2017. Da var det bare mørkrosa. Ettersom vi har hatt hvite revebjeller i ett av bedene har vi nå mørkrosa, hvite og lysrosa revebjeller som vokser villt oppe i skråningen (altså i den utemmede delen av Fjellhagen).
27. juni 2020: Se nøye på denne: Dette er én plante, med mange greiner som alle har revebjeller på seg. Det er et revebjelletre, rett og slett. Og den vokser rett opp av steinrøysa, der ingen skulle tru at nokon ville bu. Jeg tipper at markedsførte man denne, fikk man solgt den. Men den vokser aldeles gratis på tomta vår.
21. juni 2020. Dette er også en skjønnhet. Vanligvis har revebjeller kanskje fire rader med bjeller? Vel, denne har minst åtte, de går rundt hele planten og de er alle perfekte. Igjen, den har klart det aldeles selv.
21. juni: Revebjeller vokser også på steder vi ikke klarer å komme til i skråningen vår, slik som nærmest Dramatiske Skrenten. Så enn så lenge er den en velkommen gjest. Vi lar den også delvis slippe til i bedene vi har laget fordi den pynter slik opp på forsommeren. Nå har vi i det minste lært oss å gjenkjenne rosettene, så når det blir for mange, luker vi dem.
21. juni: Eric inspiserer Ericbedet. Her har det som vanlig blitt sådd en blomsterblanding, men i år ser det ut til at han glemt kantbeplantingen. Alle de fine blomstene som skal henge nedover muren, hvor er de hen?
16. august: Vistabedet, som lager en vegg oppe i skråningen. Fylt med ipomoea. Eric er litt skuffet over at selv om vi får veldig mange blomster, så synes de ikke så godt på avstand – Vistabedet ligger et godt stykke oppe i skråningen. Denne innsikten skal brukes til neste år.
På nært hold er de imidlertid nydelige. I 2020 hadde vi flere nye sorter av ipomoea, sådd fra frø vi har fått av verdens hyggeligste hyttenabo.
Eric synes egentlig at blomster, ikke minst klatreplanter, bør være rosa og er slik helt på linje med John Taylor i Trädgårdstider.
16. august: I Vistabedet står også flere Susanne med det sorte øyet (Thunbergia alata), og den oransje fargen synes bedre på avstand. Erics favorittblomst er rosa Susanne, men det er ikke så mange som selger frø av disse. Høsten 2019 ble frø bestilt fra England. De ble selvsagt sådd, men plantene ble stående for lenge innendørs, ble tynne og gebrekkelige, og klarte seg ikke etter utplanting.
9. aug: Et av Erics mange “mini-bed” oppe i skråningen.
25. juli: Etter å ha gravd opp en aksveronika fra Fjellbed#1 fordi den blir for høy, virker det tåpelig å beholde hagestiklen – fordi den blir enda høyere. Men den får så fine farger her oppe. Den trives med å bo solsvidd i litt mager jord. Men den blir altså så høy at den legger seg litt med mindre den får støttehjelp.
11. september: Første blomstring i det nylagde Latmannsbed #2 var en kjempevalume, sådd fra frø på våren. Valmuer er utrolig vakre, men blomstene står dessverre ikke så lenge.
12. september: I serien “Vi gjør ting vi ikke kan”: Eric murer trapp ved Vistabedet i fjellhagen
Til Erics store overraskelse stod trappen fortsatt i desember og det var bare en av steinene som måtte støpes på nytt.