The Mournful Marshes (Skyggepletten) (2016)

Egentlig burde Eric navngi alle områdene på tomta. Det er altså han som har foreslått “The Mournful Marshes”. Det mer pragmatiske navnet er Skyggepletten. Skyggepletten er et lite område som ligger nord for hytta og vest for bekken. Når vi har mye sol, er dette det beste stedet å sitte. På sikt vil jeg gjerne at vi bygger en trapp ned fra Kveldssolterrassen slik at det skal bli enklere å komme seg opp og ned til Skyggepletten. Jeg vil også gjerne ha en hengekøye her.

Det ligger noe berg i dagen på nordsiden av hytta, så jeg tenkte å anlegge bed mellom bergutspringene, samt plante noe lavt og krypende på oversiden av bekken. På det gjenværende området hvor det i dag er plen, vurderte jeg å legge heller. Selv om vi kaller det Skyggepletten, får området lengst nord (til høyre) flere timer med sol hver dag, mens området nærmest hytta nesten ikke får sol i det hele tatt.

21 september 2016: Marianne har kommet over en urimelig stor stein – samt noen røtter som bare er urimelige – i Surjordsbedet og tenker hun skal kuule’n med litt graving på Skyggepletten i stedet.

Jeg begynte med å sjekke jordsmonnet på begge sider av bergutspringet i midten. Det lå en del røtter her så det var vanskelig å vite hvor dypt jorda gikk. Det viste seg at det var de små bjørketrærne som står langs skrenten som har strukket røttene sine helt ut i bekken for å hente vann. Luringene. Jorda her er relativt sandholdig, lysbrun og smuldrete.

28. september 2016: Her ligger mye røtter, som tilhører småbjørka bak. Det er heller ikke særlig dypt, spesielt bakerst mot tyttebærlyngen er det grunt.
27. september 2016: Har fjernet gress fra steinene som ligger langs kanten på bekken. Rett bak Kilmar (hengeselje) så det lovende ut, med en stor, pen og flat stein. Jeg håpet på en pen kant av stein bortover, men det fortsatte ikke like bra. Kilmarsteinen er forøvrig en glimrende sittestein når man skal så, prikle eller bare sitte.
30. september 2016: Prøver meg fram med ulike typer av “kanting”. Kan jeg ha sti langs bekken, så en kant og så legge heller innenfor? Det er synd at skiferhellene våre er for små og lette til å brukes, for vi har virkelig mange av dem. (Vi har noen store også, men antakelig ikke nok.)
30. september 2016: Jeg har gravd opp de fleste bjørkerøttene som nå ligger og vifter i det fri. Så graver jeg dem ned igjen, men litt lavere enn de opprinnelig lå.  Jeg liker bjørketrærne langs skrenten som siler kveldssola, og tar av for vind når den kommer vestfra, og vil gjerne beholde dem.

I månedsskiftet september/oktober bar jeg ned en del stor stein fra de ulike steinhaugene mine for å bygge en murkant foran bedene for å få litt høyde på dem (eller jorddybde, egentlig), samt prøvela den nederste murrekken for å se om disse murene burde være konkave eller konvekse eller kanskje de burde være rette? Vi er ikke så veldig flinke med murer, så de ble som de ble. Eric mente han bygget disse murene senhøsten 2016, men jeg har bilder av at han holder på i mars 2017, og vi satser på at datomerkingen på kamera har rett. Mao. bildene kommer i 2017-innlegget og da blir det liv i Skyggebedet rai-rai!

Advertisements

Bekken og dammen (2016)

Vi har en liten bekk som kommer fra nabotomta i sør og renner inn i et damprosjekt på vår tomt, med en bro over. Rett bak hytta går bekken i et rør, og så kommer den opp i dagen igjen ved det vi nå kaller Skyggepletten og ender i en foss omtrent ved tomtegrensa i nord. Jeg forsøkte å kalle bekken for Ericfloden, men han likte ikke det navnet så vi må finne på et nytt.

Å ha en bekk og en dam åpner for noen interessante muligheter rent plantemessig, men det er også en kilde til bekymring. Som regel har vi lite vann i dammen og bekken, noen ganger kan man gå nesten tørrskodd nedenfor broa. Bekken og dammen fungerer også som naturlig drenering og tar unna når det er mye regn – det er selvsagt bra. Samtidig, når vi har svært mye regn, så flommer dammen over og det kan se ut som om vannet finner sin egen vei og vasker vekk jorda under steinene langs bekken. Det er slettes ikke bra fordi noen av disse steinene veier et tonn så vi vil helst slippe å måtte flytte på dem. Steinene langs bekken er flere steder heller ikke lagt særlig pent, de ligger hulter i bulter. Det vokser en del bekkesiv her som jeg ikke liker. Det oppsementerte damprosjektet har sprukket. Og dessuten liker vånd seg langs bekken. Det var bekymringene.

Da vi overtok hytta var det nesten ikke noe vann i dammen og noe av det første Eric gjorde var å ta opp elvestein, vaske dem og legge dem pent tilbake igjen så det skulle se ordentlig ut når vi fikk besøk…

19. juni 2016: Eric rydder i dammen

Nei, Eric ryddet ikke i dammen. Han fjernet silt og oppdaget at det lå mange runde elvestein nedgravd i silten. Antakelig var det meningen at disse elvesteinene skulle danne en synlig og pen bunn, men bekken tar jo med seg jord og annet og legger det igjen i dammen, som elvesteinene synker ned i. Vi trodde begge at siltfjerning skulle bli Erics Sisyfos-prosjekt, men allerede våren etter oppdaget han spetting, så nå får silten seile sin egen sjø (hvilket den altså ikke gjør, vannet renner unna, men silten blir liggende i dammen vår).

Vi har senere lært at når vi har lite vann i bekken får vi mygg, når det er mye vann i bekken får vi knott, mao: “Bekken stygg gir mygg. Bekken flott gir knott.” Heldigvis er det svært lite mygg og knott på kveldssolterrassen hvor vi stort sett sitter.

18. juli 2016: Mor på besøk og hun har tatt med stiklinger av tre små piletrær som blir plantet i dammen.
18. juli 2016: En av tre piletrærstiklinger. Det var mamma som foreslo at vi skulle legge en stein på hver side, som rotbeskyttelse i tilfelle flom. Veldig forutseende!
18. juli 2018: Dette er en litt annen type piletre, og jeg tror dette er en type man kan flette ting av.
6. august 2016: Himmelens sluser har åpnet seg og regnet har fylt dammen – stakkars piletrær. Vil de overleve?
9. august 2017: Tre dager senere, og den høyeste av dem har fått hodet over vann, litt skjoldete og medtatt, men i live.

I juni friserte jeg bekken for første gang. Grundig. Man kunne ane at det gikk en bekk her, men den var ikke så lett å se. Under første klipping oppdaget jeg at vi hadde nærmest en liten halvøy i bekken.

21. juni 2016: Nedrebekken, før klipping første gang.

Kilmar

Min generøse mor kjøpte også en hengeselje til meg, en Salix caprea “Kilmarnock”. Jeg hadde først tenkt å plante ham på oversiden av dammen, mot naboen, hvor vi trenger litt visuell avstengning mellom tomtene, og gikk i gang med å klippe vekk alskens som vokser på bredden og også nedi dammen. Dette er en herkejobb ettersom bekkesivet stikker og klør i halsen, man blir brent av brennesler og stukket av knott hele tiden.

Etter litt prøving og feiling klarte jeg også å grave et greit nok plantehull, men i det jeg skulle sette ned treet kom jeg i stuss da jeg leste plantelappen hvor det sto “høyde: 0.8 meter”. Jeg hadde lest om hengeseljer tidligere, da jeg fikk treet, men hadde ikke fått med meg at de var slike mini-trær. Inn å google. Joda, dette er nok et podet tre og stammen vokser ikke videre. Siden grenene gjør en sving oppover før de henger kan nok treet få en høyde på litt over en meter, men uansett – Kilmar kunne ikke stå nede ved dammen mot naboen og knapt rekke tujahekken til anklene. Der så han bare stusselig ut.

Dermed gikk jeg på jakt etter nye steder å sette Kilmar. Siden han er kortvokst vil han se litt puslete ut nesten hvorenn han står nær bekken, fordi han vil stå på et nivå under plenen. Men det får så være. Kilmar trenger rikelig med vann, han skal like leirejord og tåle godt og tidvis stå med føttene i vann, slik han må tåle når vi har eksepsjonelt mye regn eller i vårløsningen.

Dermed havnet han på den lille “halvøya” i Nedrebekken som hadde åpenbaret seg under ca. tre søppelsekker med bekkesiv. Dette området ligger bare unntaksvis under vann. Bekkesivet måtte stusses enda en gang (jeg får nesten aldri opp røttene) og etterhvert fikk jeg lagt på et lag med papp for å stagge veksten.

28. august 2016: Kilmar på sin egen halvøy i bekken, etter at jeg har fått lagt på papp og dekket den med jord (noe av leiren fra Staudebedet havnet også her). Senere har jeg rensket av gress og mose på den store steinen bak Kilmar. Den er nå en fin stein å sitte på.
21. september 2016: Bekkesiv blitt klippet et par ganger. Som man ser, steinene ligger virkelig hultert i bultert på østbredden. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med dette, om noe. Antakelig fyller vi bare på med jord mellom steinene og planter der.

Og siden jeg er ny når det gjelder haging – rent for ofte gjør man dumme ting: Jeg hadde veldig mange Iris Hollandica, og noen iris skal jo tåle (like) å ha det fuktig. De fleste irisene havnet i Staudebedet, men noen iris ble hastig satt ned øst for bekken, og noen – mer som en test – ble satt ned i gjørma på vestsiden av bekken. Ingen av disse så jeg snurten til. Det er mulig løkene ble spist av vånd – eller så druknet de bare. Jeg har nå lært at det finnes ulike typer av iris, og Hollandica er nok ikke av den typen som liker å stå i fuktig jord.

Tomteoversikt (2016)

Det eneste interiørbildet vi har fra 2016, er av Eric som monterer en ny seng, mens vi har mer enn 300 bilder av tomta – altså den fremtidige hagen. Det sier jo litt om hvor interessen ligger. 

Her følger noen av de første bildene for å vise utgangspunktet for vårt fremtidige hyttehageparadis – eller hva vi har å bale med ettersom man ser det. (- Feriehage, narr meg ikke til å le, sier Eric. Men han har etterhvert blitt nesten like begeistret for haging som meg).  

Vår tomt består av to hovedsoner. Lavlandet er plenen rundt hytta, med bekken og dammen. Høylandet er en særdeles bratt og steinete skråning som skråner østover fra hytta. Vi har forresten også et skogholt nord for sanitæranlegget, men dit inn beveger vi oss sjelden. Der ligger det også mye stein og det er vanskelig å gå der, så vi vil konse på lavlandet rundt hytta og skråningen de nærmeste årene.

Lavlandet

Området rundt hytta var stort sett plen, anlagt på tilkjørt jord (forrige eier nevnte at han kjørte på 16 lastebillass for å lage denne plenen). Sett i forhold til skråningen er dette området relativt flatt, men det går opp og ned også her, og vi har knapt en rett linje på hele tomta – heller ikke i lavlandet. Det gjør at tomta – også enkeltbed – blir irregulære i fasongen og vanskelige å måle.

14. juli 2016: Mot bilveien. Plenen er nesten 40 meter lang og relativt bred i hver ende, men smalner på midten (dam og bekk på ene siden, leirehaug på den andre, og vi vet ikke hva som skjuler seg under den haugen. Dvs., jeg har tatt en liten titt. Der er leire, ordentlig leire, derav navnet. Og stein, selvsagt.
14. juli 2016: Næmen, har du sett. Plenen er like lang sett fra den andre siden.

Med så mye plen og ta av kan man jo lure på hvorfor jeg på død og liv skulle begynne med å anlegge hagen i skråningen – mer om det senere.

Når man leser hageforum og hageblogger så er det mange som synes det høres veldig kjekt ut å ha en ekte bekk. (Hagegale konstruerer jo dammer og bekker med små fossefall en masse i disse dager). Og det er mye fint å si om en ekte bekk, men man kan altså ikke kontrollere vannføringen. Og når det gjelder akkurat denne bekken så truet noe gjenstridig bekkesiv med å gro igjen alt sammen. (Da jeg klippet bekkesivet viste det seg at vi hadde en liten halvøy i Nedrebekken hvor vi senere satt en hengeselje).

21. juni: Nedrebekken – før klipping av bekkesiv som avslørte en liten halvøy i bekken. Jeg vet ikke hva slags sivplante dette er, men det klør veldig i halsen når man klipper det.
14. juli: Ankomst når vi går over nabotomta, med morgensolterrassen og det som senere ble Sørpletten til venstre for terrassen (ingen områder hadde selvsagt navn i begynnelsen). På hylla/flata nærmest til høyre satt vi opp to pallekarmer våren 2017 som altså ble vår første kjøkkenhage.
14. jul 2016. Nordøstre delen av tomta. Det lille guloransje huset er vårt anneks/bod. Det brune huset bak er sanitæranlegget som vi deler med naboene i den brune hytta bak der igjen. Det er mulig å gå opp fra annekset til sanitæren, men det er bratt og man må kravle litt. Tomtegrensa går kanskje 12 meter nord for (til venstre for) sanitæranlegget og der oppe er det rimelig tett skog og svært ulendt terreng, men i en fjern fremtid vil det bli en liten skogshage der oppe.
Området helt til venstre for det guloransje annekset, foran trærne, er også ulendt, med mye stor stein og lite jord. Vi tenkte først å lage kjøkkenhage her, i opphøyde bed, selvsagt. Men siden hagen blir til mens vi går, endte Kjøkkenhagen (2018) i Lakunen. Mer om det senere.

Høylandet (Skråningen)

Da vi overtok hytta var skråningen så full av kjerr og kratt at vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram for å komme opp i skråningen – bokstavelig talt. Vi prøvde å gå opp ved annekset og det går altså ikke uten hjelp av trapp eller stige, men det kunne vi ikke se på den tiden.

21. juni: Her er det altså store høydeforskjeller og man kan ikke gå opp uten hjelp av en trapp eller stige.
21. juni: Midten av skråningen, med Lakunen i forgrunnen. Lakunen er et relativt veldefinert hakk i berget (i Lavlandet) som i nord er flankert av Leirehaugen.
19. juli: Og slik ser deler av skråningen vår ut – mye stein, som sagt. Men nedi der er det faktisk en del jord, tom. ganske næringsrik jord, dvs. kanskje ikke akkurat på dette platået. Men rett utenfor dette bildet lagde vi faktisk vårt første fjellhagebed våren 2017.
19. juli: I skråningen har vi også mange merkelige knauser (forvitrede skiferlag) som nærmest ser ut som landskap under vann. Vi må tenke litt over hvordan vi skal få disse til å synes også i fremtiden.
13. mai 2017: Dramatiske Skrenten er den største av disse knausene, her ikke et fullgodt bilde. Foran denne lagde vi et Velkomstbed i 2017.
19. juli 2016: Og slik ser det ut fra skråningen ned mot lavlandet – det er ganske bratt og ikke lett å gå her i det hele tatt.
21. juni 2016: Det må ha vært en voldsom jobb å kjøre på all den jorden og anlegge plen på hele lavlandet, inkludert nord og sør for hytta. Men når det kom til bed for pryd- eller nyttevekster, var bedet over det eneste som fantes på tomta. En stripe foran annekset hvor det hadde stått noen chiliplanter, ble vi fortalt.

Vel – da skrider man til verket fordi det er nettopp pryd- og nyttevekster
man vil ha .

6. juli 2016, kl. 22.00: Vi var veldig opptatt av solnedganger i begynnelsen. Det er vi fortsatt, det er en grunn til at vi så etter en hytte som hadde utsyn mot vest.

Da har vi hytte. Hva gjør vi nå? (2016)

Vi tok over hytta i midten av juni 2016, og hele den sommeren forsvarte jeg meg mot forsøk fra min mor på å gi meg busker og planter.

– Tomta er ikke klar, sa jeg. – Jeg har hverken jord eller skygge. Du må gi meg tid til å bygge opp dette stedet først.

Min mor har bygget en blomstrende hage fra noe som var steinhard – og sikkert steinfylt – leire, men hun har øyensynlig glemt at det var en tid hvor også hun begrenset hageutvidelsen til noen kvadratmeter av gangen. Hun har kommet dithen at det er forbedret jord overalt, hun kan sette en spade i jorda hvor som helst. Men det har tatt 40 år. Nå vil hun og hennes hagevenner at jeg skal overta de plantene de ikke har plass til lenger. Det renner inn med tilbud om dette og hint. Det er selvsagt veldig sjenerøst, men jeg gjentar mitt mantra: – Jeg har ikke jord! Ingen steder å plante. Du må gi meg tid til å planlegge dette!

Det hjelper knapt.

– Det er nesten umulig å planlegge, sier mamma. Det er derfor vi må flytte om på plantene.

Det svarer på et spørsmål jeg har lurt på ofte. Er det vanlig å ommøblere i hagen så mye som moren min gjør? De siste årene har vi stadig vekk blitt tilkalt for å flytte planter (før klarte hun det selv). Eric sier at dette kan ikke være normalt. – Når man setter ned en plante skal den stå der, mener han.

– Nei, å flytte rundt på plantene er helt vanlig, sier mamma. – Dessuten, ikke fortell plantene hva slags jord de foretrekker. De tilpasser seg. Du har kalkholdig jord, greit. Men du kan sikkert dyrke rododendron for det. Bare begynne å samle furunåler og slikt i bedet på forhånd, så går det helt fint. (Vi har senere funnet ut at jorda vår er heller ganske sur, det er bare vannet vårt som er kalkholdig).

Vi snakker om trær. – Jeg trenger skygge, sier jeg. – Vi har altfor mye sol på tomta. Dessuten trenger vi noe som kan begrense innsyn mellom oss og naboen der bekken renner, der er det jo helt åpent. En hengepil kanskje?

Min mor bringer stiklinger av trær, men ingen av de trærne vi snakket om. Men hun tar med stiklinger av vanlige piletrær som kan stå i rennende vann, og en av dem kan man flette ting av. – Jeg har ikke lyst til å flette pil, sier jeg. – Jeg trenger skygge. Men jeg setter dem selvsagt pliktskyldigst ned i leiren ved siden av pittebekken vi har på den tiden, i juli 2016. Så drar vi på ferie, og i det vi kommer tilbake blir Østlandet rammet av et regnskyll så kraftig at forsikringsselskapene melder om tap i 100 milliarder-kronerklassen. Vår lille bekk blir en elv og jeg skjønner plutselig hva dammen er til for, at den har overrenningskanaler og at til tross for at den ser sammenrast ut fungerer aldeles utmerket. (Vi har senere forstått at dette slett ikke er planlagte overrenningskanaler, men vannet som finner sin egen vei – slik vann gjør – og dermed undergraver plenen, bokstavelig talt. Med andre ord – vi må gjøre noe med dette, men vi vet ikke hva ennå).

Bekken. Regn har fylt øvredammen.
9. aug 2016: Vår første flom og dammen renner over. Og nedi der står altså tre små stiklinger av piletrær. Huff.

Piletrærne (altså stiklingene, de er knapt 20 cm) blir stående under vann i noen dager, men klarer seg fint. Siden har de stått i flomvann flere ganger og har forsåvidt alltid klart seg – vokst har de også gjort, om ikke lynraskt. Uansett, sommeren 2018 ble de gravd opp og flyttet – mer om det senere. Jeg har for øvrig også senere skjønt at min mor snakket om fletting av pilegjerder og slikt, ikke kurver som vi holdt på med i håndarbeiden på skolen. Med all den vinden vi har kan pilegjerder bli svært nyttige.

Jeg er altså svært opptatt av trær i begynnelsen. Siden trær som kjent bruker lang tid på å vokse tenker jeg det er viktig å bestemme hvilke man vil ha og å få dem i jorda så fort som mulig. Jeg har også lest om hvor viktig det er å ha en overordnet plan for hagen, dele hagen i ulike rom, med ulike funksjoner. Jeg går rundt på tomta og prøver å forestille meg en rominndeling og hvor jeg bør ha trær og blir urimelig stresset av det. Eric mener bestemt at vi ikke skal ha trær midt på plenen, som man må klippe rundt, men det er det han har å si om saken. Vi har en kjempestor plen, hele lavlandet er stort sett plen! Jeg ymter frempå om at vi jo ikke har avgjort hvor plengrensene vil gå i fremtiden… Eric ser misbilligende på meg… endre plengrensene? Da får man jo mindre plen! Hørt slikt tull! 

I noen dager blir jeg nærmest handlingslammet fordi jeg ikke har noen overordnet visjon eller plan for hagen. Dermed kan jeg ikke gjøre noen ting! Jeg trasker rundt på tomta og krever at Eric skal gå sammen med meg for å definere “rom i hagen” og bestemme hvor trær skal plantes. Det fører ingensteds hen. Det merkelige er at det samme gjentar seg på tampen av sommeren 2017 og den manglende Hageplanen (med stor H) fortsetter å plage meg sporadisk også i 2018.

Da vi overtok hytta hadde jeg lengtet etter en hage i flere år. Det betydde ikke at jeg visste hvordan man skulle gå frem for å lage en hage. Jeg hadde ikke peiling, for å være ærlig, jeg hadde bare erfaring med en balkong på tre kvadratmeter. Å lage en overordnet plan for en så uregelmessig tomt som vi har er vanskelig. (Jeg «måler» ved hjelp av satellittfoto som jeg har lastet ned fra Finn.no).  Dermed blir vår hage til mens man går – eller helst graver og peller stein – det er det jeg stort sett gjør. Vi har veldig mye stein.

I skrivende stund (januar 2019), har vi hatt hytta og tomta i 2,5 sesong. Jeg har telt på knappene om jeg bør begynne bloggen i tilnærmet nåtid (sesongen 2018) med tilbakeblikk, eller begynne med begynnelsen og har falt ned på det siste. Dermed: I neste innlegg følger en del bilder av hvordan tomta så ut ved overtakelse i juni 2016. Men først – ett av mange solnedgangsbilder. 

I leiligheten i Oslo har vi ikke mye utsyn, men det har vi på Vedutten! (veduta betyr utsikt). Spesielt det første året tok vi veldig mange bilder av solnedganger  Her er ett av dem.

23. juni 2016 klokka 22.39.