Fjellhagen 2019

Halve tomta vår består av en vestvendt, solsvidd, meget steinete og bratt skråning. Fra vi overtok tomta har jeg derfor begynt å samle planter som gjerne overlever i slikt terreng. Hele fremre delen av det såkalte Staudebedet, det første store bedet jeg gravde ut – og forsåvidt deler av flere bed etterhvert – er egentlig bare barnehagebed for planter som skal kunne plantes ut i skråningen etterhvert som de vokser og kan deles. Dette er ofte lave, krypende planter som foretrekker ekstremt mye sol, tåler tørke og skrinn jord med mye stein, og som tilsammen kan dekke 700 kvadrametre og vel så det etterhvert som de vokser til.

Men – ser du – Eric vil det annerledes. Han foretrekker høye blomster i sterke farger og ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne plante det samme i skråningen som vi gjør i Lavlandet. Han vil ha ernærings- og vannkrevende sommerblomster i kraftige valører som ipomoea og sommergeorginer og ikke minst Svartøyde Susanne, helst den rosa, som han totalt har lagt sin elsk på.

Vi har derfor totalt forskjellige visjoner for Fjellhagen. Og greit nok for nå. Det er på ingen måte enkelt å få til noe som helst oppe i denne steinrøysa. Så enn så lenge jobber Eric “ovenfra og ned” med sine “mini-beds” øverst oppe i Høylandet hvor han får lov til å plante hva han vil – helst så lenge jeg slipper å slepe vannkanner opp dit. Jeg jobber “nedenfra og opp” med håp om å bygge sammenhengende beplantning hele veien, slik at hele skråningen etterhvert kan blomstre. Men planen min var aldri å bygge opphøyde bed overalt for å kunne få alle typer planter til å trives, snarere å kunne plante det som ville trives i et såpass ugjestmildt terreng.

Vi får se hva det ender opp med, hagen blir til mens man går. Uansett, dette året ble det knapt med tid til å utvide noe særlig, faktisk knapt nok tid til å stelle de bedene jeg hadde.

Vistabedet

30. mars 2019: Eric bygger “Vistabedet” oppe i skråningen. Det gikk forbausende fort. Jeg går frem og tilbake når jeg bygger mur. Passer denne steinen? Ligger den stabilt? Ser den grei nok ut fra ulike vinkler? Nei. Kanskje hvis jeg prøver å snu den eller kanskje denne steinen er bedre? Tar meg timer, og jeg vet ikke om resultatet i det lange løp blir noe bedre enn hva Eric fikk til på én time totalt. Nå skal det fylles på jord.

30. mars: Å fylle på jord i Vistabedet er en tøff jobb, fordi ingen trillebår kommer opp i skråningen vår. Her bæres all jord opp i bøtter eller sekker. Eric tar jordblanding seriøst og har blandet sin egen miks, inkludert hestemøkk, i en murerbalje og fyller Vistabedet.

7. april: Da er bedet klart for utplanting og såing: Her skal plantes blå ipomoea iblandet oransje svartøyde susanne (begge klatrer, men ipomoea klatrer høyest), og en mengde lavere sommerblomster foran. (Og nei, dette er nok ikke en mur stablet av Marianne. Men mine murer “sagger” og ser uryddige ut etter et par år uansett. Muren holder jorda på plass, det er det viktigste).

19. sept: Og vi fikk absolutt glede av Vistabedet i 2019, det grodde som bare det og skapte nærmest en grønn vegg. Susannene blomstret godt, de blå ipomoeane hadde en mer sparsommelig blomstring, til gjengjeld er hver blomst aldeles nydelig. Dette er sent på året så bedet ser litt ustelt ut på nært hold. Vi hadde liten tid til å stelle bed denne sommeren/høsten, og uansett – så sent på året er det ikke så viktig å stelle bed som bare er beplantet med sommerblomster.

19. sept: Vi er veldig glad i blå ipomoea, men de blomstrer veldig seint hos oss (de lilla og hvite blomstrer mens de fortsatt står i små potter, lenge før vi får dem ut av huset om våren).

16. august: “Ericbedet” eller Fjellbed#2, bedet Eric klargjorde høsten før, blomstrer i full vigør. Som en oase omgitt av rød skifter, og fullt av ernærings- og vannkrevende sommerblomster. Det er altså fullt mulig å lage storblomstrende bed i en steinrøys. Men denne sommeren hadde vi også en god del regn.

Nedenfra og opp

Mens Eric bygger “mini-beds”, og av og til større bed, men punktvis oppe i skråningen, er Marianne fast bestemt på å beplante skråningen sammenhengende, nedenfra og opp.

17. april 2019: Fjellbed #1 tidlig på våren. Tilsynelatende gror intet ennå, til tross for at her bor det en del tidligblomstrende planter. Hageputer fortsatt dekket av granbar.

7. april: Ved nærmere øyesyn så spirer det faktisk ganske godt. Jeg har blitt totalt forelsket i pulsatilla, kubjelle. Jeg elsker hvordan de ser ut som pjuskete fugleunger når de kommer opp av jorda.

26. april: Jeg synes også blomstene er kjempefine. Nå er de vidåpne fordi det er sol, de lukker seg når det er ikke er sol. De er blant våre første fargeklatter, de kommer før floks og hageputer for eksempel.

19. mai: Har plantet ut en del av sådden, noe har stått her fra før. Har også tatt opp en overforvokst grønn svingel fra Velkomstbedet, delt den i mange biter, og plantet den her og der i dette bedet. Så den sturer og er delvis gul. Eller har den kanskje fått for god jord?

19. mai: Samme bed sett fra andre siden. Jeg er spesielt fornøyd med hvor fint de sølvgrå plantene kommer, lammeøre, malurt og abrodd. Selv om det egentlig er meningen at det skal stå noe blått blant alt det sølvgrå. Men det ser ikke ut som det blir plass? Jeg har plantet ut noen praktveronika sådd fra frø i midten til høyre, og har stiklinger av steppesalvie samt frøplanter av grågrønn svingel som skal få plass her et sted. Jeg får ommøblere etterhvert….

17. juni: Allerede tidlig på sommeren blir det klart at dette går aldeles over styr. Alt vokser over evne, krangler om plassen, og jeg kan ikke gå gjennom bedet lenger. Jeg har ikke kapasitet til å ta meg av dette i år – plantene får klare seg som best de kan. Neste år får jeg ta opp og dele noen av disse. De er tross alt kjøpt for å kunne spres i skråningen og andre steder hvor vi har full sol og skrinn jord.

Velkomstbedet

Velkomstbedet var det første jeg gravde ut i Høylandet/Skråningen, og vi regnet dette en stund som et “stand-alone” bed. Men ettersom hagen sprer seg oppover så blir det en del av Fjellhagen. Dessuten har det ikke så mye av en funksjon som Velkomstbed lenger, ettersom vi stort sett bare ankommer denne veien på vinteren, når det er for usikkert å kjøre ned den bratte veien til hytta, men tryggere å parkere litt høyere opp og gå de siste hundre metrene.

19. mai: Nedre del er greit nok beplantet og på vei mot full blomstring. Øvre del, derimot….Har nettopp satt ut en del hjemmesådde planter som knapt synes ennå. En liten Japanlønn i høyre hjørnet har stått dekket over vinteren og har overlevd, men har fått knekt toppen. Den kompenserer etterhvert ved å vokse i alle retninger. Bakerst står eviggrønt som ikke gjør noe av seg – de står for langt bak og bortgjemt. Feilplassert, rett og slett. Jeg flyttet etterhvert hit en høstasters fra Staudebedet som ikke har blomstret siden jeg kjøpte den. Dette bedet får sol til solen går ned, også sent på høsten. Blomstrer ikke høstasters her, er det knapt nok vits å beholde den!

8. juni: Lewisia – jeg har tre, og i år var dette den desidert fineste. De andre blomstret også, men jeg har egentlig ikke noe grep om Lewisia. De blomstrer fint i ett – to år, og så dør de ut. Til tross for at jeg setter dem på veldrenerte steder og legger stein rundt rothalsen. Jeg får gå på jakt etter vertikale sprekker de kan vokse i. Eller gi dem opp.

23. juni: En liten kuriosa. Flere av våre mer utsatte nåletrær døde i løpet av tørkesommeren 2018, inkludert denne velvoksne eineren som står helt øverst i skråningen. Eric pleier å si til besøkende at det er en sjelden sort av japansk rødeiner som vi etter megen møye har klart å få til og trives hos oss. Det verste er at de fleste faktisk går på den. Men død eller ikke, faktum er at den ser faktisk ganske bra ut – enn så lenge. Før eller senere må vi fjerne den.

Men det gikk altså virkelig over styr denne sommeren. Det var ikke en spesielt god sommer, tror jeg. Det var ofte kaldt, det regnet mye. Hos oss var ikke produksjonen i kjøkkenhagen noe å skryte av, i hvert fall ikke tidlig på sommeren.

I blomsterbedene, derimot, vokste det nærmest uanstendig mye. Småplanter ble til velvoksne busker på én sesong. Det var som om de gikk på steroider. Det var ikke bare i det lille Fjellbed#1 plantene kranglet om plassen. Verst var det antakelig i Staudebedet hvor flere planter bestemte seg for å sette rekord i hvor mye man kan vokse på en sesong.

Splitt og hersk…, sa skråningen.

Våren 2017 plantet vi et lite bed med småvokste fjellbedsplanter så langt oppe i skråningen at vi knapt fikk øye på dem fra stuevinduet. De fleste av plantene fra dette opprinnelige Fjellbed#1 ble etter hvert hentet ned i Lavlandet og vi ble vi enige om at fra nå av skulle vi beplante Fjellhagen nedenfra og opp. Det handler om stell – det er lettere å stelle en sammenhengende beplanting enn mange spredte småbed. For ikke snakke om vanning – det er tungt å bære vann opp den bratte skråningen vår og små bed tørker fortere ut en større.  

Det viste seg at det bare var jeg som var enig i dette når det kom til stykke. Eric elsker å lage småbed, en liten grop med noen få planter, og det er kanskje slik man må begynne i den steinete skråningen vår. Uansett, jeg forbannet ham og småbedene hans mange ganger denne tørkesommeren, i og med at den som stort sett måtte bære opp kanner med vann for å holde plantene hans i live, var jeg.

22. april: Eric er fast bestemt på å få vår steinete skråning til å blomstre, grop for grop. Denne sommeren laget han sju bittesmå bed nesten øverst oppe.

27. april: Her er fem av dem og de er ikke særlig dype, men skiferen i grunnen hjelper faktisk til med å holde på en del av fuktigheten. Uansett, denne tørkesommeren måtte de vannes ustanselig, og ingen vannslanger rekker helt hit opp… Man må bære kanner.

Samtidig, nederst i Fjellhagen….

6. mai: Jeg holder derimot på at vi burde beplante skråningen nedenfra og opp, og dette er begynnelsen på det nye Fjellbed#1.

11. juni: Jeg har fått båret opp en del jord. Muren trenger noen flere og flatere stein på toppen, Eric har sådd sommerblomstblanding nærmest fotografen. Vi har aldri fått fikset begynnelsen på Via Veduta (stien gjennom skråningen), altså der alt ugresset vokser nærmest fotografen.

6. mai: Jeg fikk kjøpt noen rimelige pulsatilla fra min favorittbutikk i Oslo (ene hjørnet av Stortorvet), og der ga de faktisk bort juleroser og små påskeliljer gratis. Pulsatillaene er nå nærmest avblomstret, men kom tilbake strålende året etter.

10. juli: Erics sommerblomstblanding (fra Impecta) kommer for fullt. Han elsker dem, jeg er ikke så begeistret fordi de er umulig å luke, og vi har mye ugress. Denne blandingen inneholdt en del Californiavalmuer som nå har begynt å vokse vilt på steinrøysene. Ellers plantet jeg ut en del hjemmesådde sommerblomster her, slik som kornblomst, og noe Impecta kaller Dockkrage (Brachyscome), dessuten står det noen hjemmesådde hageputer og annet pjusk her som ikke har kommer særlig langt ennå.

12. august: Den øvre delen av dette bedet tenkte jeg å holde i sølv og blått og i løpet av sommeren fikk vi skaffet oss ymse av slikt gjennom et par hageturer, slik som abrodd og malurt, skjønt lammeørene nærmest fotografen er fra mammas hage. Blåfargen ville jeg gjerne ha fra lave blå spir, type aksveronika, men det vi kjøpte som en aksveronika viste seg og være en meter høy og vel så det, så den bør antakelig ikke stå her. Har tatt stiklinger av salvie, men de står fortsatt på planteroteplassen og vokser seg større før utplanting hit.

23. juli: Jeg begynte å grave ut det som skulle bli Fjellbed#3 – fordi langs Via Veduta må vi ha oddetall på en side og partall på den andre, sier Eric – men dette ble ikke ferdig i år.

2. august: Her ligger det berg i grunnen, naturlig nok, dette er en del av skråningen, men det er sprekker i berget hvilket betyr drenering, og det er bra. Dessuten har jeg funnet et par groper hvor jeg kan plante litt større ting.

Samtidig, i den øvre delen….

1. juli: I den øvre delen blomstrer en ny sommerblomstblanding lystig i Erics største bed.

1. september. Det blomstret faktisk i alle bed.

1. september: Til og med Zinnia fra frø har han fått til her oppe.

18. oktober: Blomkarsen ble etterhvert så fin at den tror jeg får fast boplass her oppe. Det er bare et par frø som står i en liten grop, og derfra har den spredd seg utover, inkludert klatret oppover.

Vista Veduta

Hvis man kan italiensk (eller latin), så synes man sikkert at det blir litt overflødig å kalle noe for Vista Veduta, men når Nesoddtangen kan, kan vi. Vi har allerede nevnt at vi synes det var helt på sin plass å fornorske hyttenavnet til Vedutten (det er en hytte! Ikke en villa!), men så falt det oss dessverre like naturlig å kalle stien opp skråningen for Via Veduta, fordi man kan ikke være konsekvente bestandig, så da ble det bare slik. Man får bare vente i spenning på hva vi velger å kalle stedet der Via Veduta til slutt vil ende opp. Det vil bli en plass, og plassen vil helt sikkert få et navn. Men hvem vet på hvilket språk…..

19. august: Eric har lært at man kan bore i fjell. Men da bør en helst ikke ha en billig drill fra Clas Ohlson eller Bosch. To driller døde under dette arbeidet. Etter dette er det kun skikkelig verktøy fra Ryobi som gjelder.

15. september: Nesten ferdig.

15. september: Og dermed har man fått et fint sted å stoppe og skue utover på vei opp eller ned fra skråningen. Vista Veduta heter nå denne lille plassen.

15. september: Eric med en av sine sommerblomstblandinger i forgrunnen. Vi har tenkt å henge armeringsnett på rekkverket og plante klatreplanter på nivået under.

Apropos den italiensk-inspirerte navngivningen: Skråningen aka Fjellhagen hadde vært et utmerket sted å anlegge en Middelhavshage. Her er meget god drenering, varm og sandholdig jord, om enn ikke så mye av den, og full sol. Men nå har det seg slik at Eric liker alt som blir beskrevet som “oldemorsblomma”, mens jeg liker små planter med blomster som står rett opp (alpine planter)… og ganske mye annet. Enn så lenge har vi det moro med å plante det vi liker og det vi får til, spesielt på utfordrende steder, som blant all denne steinen og langs bekken.

7. oktober: Før sesongen var over rakk Eric også å lage et bed nesten nederst i skråningen, Fjellbed#2. Med hjemmelaget jord/steinsil. Det er mye småstein i jordsmonnet, men jorden er så næringsrik at vi tar vare på så mye som mulig. Det eneste som sto her fra før var en søyleeiner som hadde blitt nærmest aldeles oppspist av rådyr i løpet av vinteren, men den overlever.

28. oktober: Bedet er på det nærmeste ferdig og klart til og beplantes neste år.

Fjellhagen, Akt 2: Tindvedplatået og Nye Fjellbed #1

Det er utrolig hva man får ut av en bratt skråning med litt arbeidsinnsats!

4. juli: Staudegården i Vestfold, med mamma

Som man skjønner – dette er altså ikke vår skråning. Dette er fra Staudegården i Vestfold, og det tar minst 10 år før vi nærmer oss der de er nå. For et flott anlegg!

Når jeg googler “plante skråning” eller lignende, får jeg ofte opp bilder av et omåde som er relativt flatt og bredt, gjerne 4 x 2 meter ned mot en vei, hvor man har lagt en duk og så plantet krypeiner eller noe sånt. Ingenting som ligner det vi har å bale med. Det var før jeg besøkte Staudegården fordi de har akkurat det vi baler med – bare enda mer – og det er kjempeflott! Denne gangen dro jeg sammen med moren min. Neste gang tar jeg med Vei- og Trappemester slik at han også kan hente litt inspirasjon.

13. juni: Dette er det vi har å bale med Foran, til venstre, fremtidig Surjordsbed, og Tindvedplatået som ligger oppe på berget bak. På midten av bildet, Leirehaugen, som er Mariannes nemesis, men for Eric et sted der nytteplanten prikkperikum stortrives. Til høyre Lakunen som vi ikke vet hva vi skal gjøre med ennå. Overfor Lakunen starter Fjellhagen og Via Veduta. (Utenfor bildet, til høyre, ligger Velkomstbedet).

Så, ja – minst 10 år. Vi gjorde ikke store fremskritt med Skråningen/Fjellhagen i år, men her er det også tungt å jobbe og langsom framdrift. I tillegg til begynnelsen på Via Veduta, begynte vi såvidt på et platå for Tindved, også begynte jeg å lage et nytt Fjellbed #1 nederst i skråningen. I stedet for å lage enkeltstående bed som (nesten usynlige) “blikkfang” midt i skråningen, skal vi nå beplante skråningen nedenfra og opp.

Tindvedplatået

Eric var på en konferanse i Trondheim denne våren, og hadde fått tindbærgelé som tilbehør til en middag. Det likte han svært godt så han nevnte til moren min at han kunne tenke seg å plante tindved. – Men jeg har jo en tindved, sa mamma (selvsagt hadde hun det). Og så fikk vi med oss en slik da vi var der på dugnad i påsken. Den ble temporært gravd ned på Skyggepletten fordi det var der det var plass.

Tindved er særbu så vi trenger både hun- og hanplanter for å få frukt og de bør ikke stå altfor langt fra hverandre. Vi hadde sett oss ut et platå over Surjordsbedet som et mulig sted for tindved, men der var det selvsagt krattskog med røtter samt stein – masse stein. Så vi hadde en jobb å gjøre før noe kunne plantes der, og vi trengte plass til tre busker, minst….

20. mai. Rotfjerningsansvarlig har tatt en pause fra beistene i Velkomstbedet og hygger seg med å røske løs røtter på det fremtidige Tindvedplatået i stedet. Disse løsner, nemlig.

20. mai: “To be, or not to be. Well, you’re not!”

21 mai. Platået ser ut som et jordskjelvsområde, men vi har faktisk funnet groper til to tindved til. Jeg har lest at tindved gjerne vokser på rasmark, så da har de antakelig ikke så mye i mot stein. Tindved har visst en tendens til å spre seg. Siden blomsten skrinneblom også ser ut til å trives litt for godt hos oss, tenkte jeg å plante de rundt tindveden. Håpet er at de skal gro til og dekke over de stygge partiene, og at vi samtidig klarer å holde både tindved og skrinneblom under kontroll på dette platået.

Nye Fjellbed#1

Den nye planen er altså og beplante skråningen nedenfra og opp. Dvs. Eric har en idé om at han bare kan strø ut noen frø her og der, og så vil Skråningen blomstre helt av seg selv.

6. oktober: Som jeg pleier å si: Dette må da være et opplagt sted for et blomsterbed! Eric og Ouff-Ouff har fjernet røtter og det har åpnet seg opp mulighet for et bed nederst i skråningen.

Jeg har skaffet meg noen planter som visstnok trives best med kalkholdig jord. Etter at vi lærte at hele tomta visstnok er et surjordsbed (se 2016-innlegget om Surjordsbedet, da vi testet jordprøver), så vil jeg samle noen av disse her. Dette er småplanter som ellers ikke er kravstore, vi snakker ikke om peoner.

6. oktober: Og sett andre veien. Nederst på bildet: Grønnsakssesongen er over, og pallekarmene brukes nå som jordfabrikk for bokashi. 

6 oktober. Har tohåndsluket, nå første spavending. Her skal jeg egentlig ikke gjøre så veldig mye. Dette blir en ren kosejobb i forhold til utgravingen i f.eks. Surjordsbedet. Større stein skal bli liggende – som en typisk fjellhage. Jeg vil lage en lav mur helt nederst, for å få litt jorddybde – og Eric må lage trappetrinn opp til Via Veduta.

Vel en uke før dette hadde jeg kjørt innom et hagesenter for å se om de hadde noe morsomt på salg. Krukker til terrassen for eksempel. Eller allerhelst 10-kronersstauder, slik jeg fant i fjor. Jeg fant noen krukker, men dessverre ingen 10-kronersstauder i år. Men jeg kjøpte med meg noe vintergrønt til halv pris, blant annet to søyleeiner. Mens jeg plantet den ene ved Morgensolterrassen, plantet Eric den andre i skråningen.

30 sept: Eric og søyleiner (Chinensis “Stricta”). Disse skal bli rundt 2 meter, kanskje tom. 3, men er slanke.

Aubrietafabrikken:

Og så – en liten historie fra virkeligheten.

Da jeg skulle flytte hageputer fra det opprinnelige Fjellbed # 1 (barnehagen), hadde flere av dem fått lange utløpere. Jeg har lest at man bør stusse hageputer, for at de skal beholde formen, men burde jeg klippe av disse utløperne? Jeg vil jo helst at hageputene skal vokse seg store og henge nedover berg og murer. Jeg googlet en del, men fant ikke noe godt svar på “utløpere” og “hagepute”. Etter noen dagers fundering kom jeg til at jeg burde klippe dem av, men at jeg samtidig kunne prøve å lage nye planter av dem. Så jeg lagde meg en “aubrietafabrikk” på morgensolterrassen, med såjord, bakepulver, blyant, merkelapper, penn og selvsagt vann. Så hentet jeg en og en hagepute langt oppe i skråningen, for at jeg ikke skulle gå i surr i variantene og endte opp med flere potter med fine stiklinger, som jeg satt på Lillerommet.

Det viste seg å være vassarve alt sammen, ikke hagepute. Ikke rart noen av “putene” så litt skrantne ut, de holdt på å bli kvalt. Dette var for øvrig ikke første gang jeg dyrket vassarve, og blir kanskje heller ikke den siste.

Fjellhagen: Akt 1 (2017)

Første innlegg fra 2017:

Vi har en tung hage å jobbe i. Mye stein, lite jord, store høydeforskjeller og det som i hvert fall føles som lange distanser. Jeg bruker mye tid på å gå hit og dit for å hente noe: En kanne med vann, en liten spade, en saks til å stusse for lange røtter, en stor spade, hestegjødsel, en sekk til ugress, og så videre. Det er alltid noe som mangler. Jeg har derfor sagt at hvis vi utvider hagen med 10 kvadratmeter per år skal vi være fornøyd. Det slo vi med godt monn i 2017!

Vi hadde en prioriteringsliste, dvs. Marianne hadde, men den fulgte vi ikke i det hele tatt. Hagen blir fortsatt til mens vi går, men en gang skal også vi få laget en hageplan. Det ble bare ikke i 2017.

Vi hadde noen turer til hytta i løpet av vinteren. Vi feiret nyttårsaften der og synes det var storveies å se alt fyrverkeriet som ble sendt opp av Storbonden på Røyse (altså – dette er en fiktiv figur). Så fulgte Bergenstur med tur til Fløyen som resulterte i brukket ankel og to uker på sykehus etterfulgt av rekonvalesens og i noen måneder fremover var det kun Eric som dro til hytta, bl.a. for å sjekke musefellene. Marianne hadde første tur 25. mars.

Fjellhagen (les: Skråningen): Fjellbed#1 og Via Veduta 

Og få bukt med skråningen, forvandle dette steinete villnisset til en velorganisert og smakfull fjellhage, var Mariannes opprinnelige kongstanke, men i løpet av 2016 ble hun mer opptatt av graving i lavlandet. Det forhindret ikke at noe av det første vi gjorde i 2017 var å kjøpe 15 steinbedsstauder, som vi – på Mariannes forslag – anbrakte så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se dem fra hytta uten bruk av kikkert.

Eric foreslo derfor at vi burde anlegge et bed på et sted hvor besøkende og vi selv faktisk kunne ha glede av plantene. Dette fikk navnet Velkomstbedet – som har fått et eget innlegg – og i en forlengelse av Velkomstbedet ble Via Veduta påbegynt.

Påsken var sein dette året og det var meldt strålende vær, så jeg hadde store forhåpninger. Dessverre var det bitende kaldt. Vi hadde flere dager med minusgrader og den 17. april våknet vi til snø. Dermed ble det mye mindre gjort enn jeg hadde håpet, men uansett: ti dager på hytta i strekk er aldeles glimrende.

23. april: Vi har kjøpt 15 steinbedsstauder og Marianne har sett seg ut et blikkfang i skråningen og mener at dette må være et fint sted å plante dem (selv om en liten stemme sa at det kanskje ville være bedre å beplante skråningen nedenfra og opp). Eric fjerner noen mindre røtter. Litt skummelt å jobbe her ettersom her ligger det mange store heller som lett kan skli ut.

Søndag 23. april klarte vi faktisk å få alle de små staudene i jorda. Eric fjernet røtter, jeg fjernet stein og hakket og raket litt slik at grunnlaget var løst. Så bar vi opp jord og sand og blandet litt, og det ble jo riktig pent.

23. april: Nylaget bed for 6 aubrieta, 6 saxifraga, 3 arabis caucasia (ulike typer av hver).

23. april: Dessverre kan vi knapt se dem fra stuevinduet. De kan såvidt skimtes på midten av bildet. Men man kan se at vi har “ryddet” litt i vegetasjonen ettersom de store hellene nå er synlige.

13. mai: Slike fjellbedsplanter med blomster som står rett opp er fantastisk yndige, men ikke halvparten så yndig som Eric som må gå opp og hilse på dem hver dag.

Det ble uansett slik at Fjellbed #1 endte opp som en “barnehage” og i løpet av sesongen ble nesten alle plantene flyttet over i andre bed. Dvs. skrinneblommen (arabis) fikk bli boende der oppe. Den vokste nemlig som et uvær og jeg tror derfor vi må passe oss litt for hvor vi setter disse.

13. mai: Siden det var en bitende kald april, blomstret det meste seinere enn normalt. De hvite blomstene på bildet var en – for oss – ukjent plante som tydeligvis har spredt seg selv og som trives under dramatiske skrenten. Jeg er nå ganske sikker på at det er en type skrinneblom. Og vi som nettopp hadde kjøpt to slike (pluss en som er rosa), så kunne vi bare gått og hentet dem i vår egen skråning. Hmpf.

13. mai: Dette er nok en hegg av noe slag, som også vokser vilt hos oss. Den får pene blomster om våren, men er ellers ikke så mye å spare på, tror jeg. I gamle dager ble hegg visstnok mye brukt som medisin. Eric mener det er fordi den lukter så vondt, dermed trakk folk den slutningen at den måtte være sunn. Maur er helt ville etter nye skudd på denne, de sitter tett i tett ytterst på kvistene.

Via Veduta

Via Veduta – stien i skråningen – ble påbegynt 4. juni. Her lå det mye kjip og stor stein som Eric fjernet, sammen med en del røtter, så ble grunnen planert og småstein/grus lagt på et gammelt dynetrekk.

5. juni: Den beskjedne begynnelsen på Via Veduta. Kanskje en meter lang og kan lettest identifiseres på det 15-år gamle blå dynetrekket som stikker opp i endene.

18. juni ble Via Veduta halvannen meter lenger, på et dekke av en pyjamasjakke og t-skjorter, og begynte å se ut som en sti.

Det ble et opphold i stibyggingen da Vei- og Trappemester forstuet ankelen 2. juli etter et gledeshopp over den fine stien han holdt på å bygge – selvsagt utført ned fra det selvsamme objekt. Han røk antakelig et leddbånd også, vi hørte et høyt smell. Da er vi to ankelsvake mennesker. Men vi fikk gjort en del denne sommeren allikevel.

12. sept 2017. Sommeren før hadde vi fjernet en del kratt i skråningen og nå begynte det å dukke opp slike blader overalt. Irriterende. Eric lukte tom. noen av dem. Det viste seg å være revebjelle! Vi hadde masse fin revebjelle i skråningen året etter. Vi kunne virkelig ingenting.

25. mars kl. 19.11. Det går mot lysere tider.

Temming av viltvoksende skråning (2016)

I begynnelsen var jeg bare fokusert på skråningen og overså potensialet til lavlandet totalt. Der lå det jo en plen, den så til og med ganske sivilisert ut den første sommeren, mens skråningen var et villniss som måtte temmes, til og med bekjempes. Og jeg var personen som skulle få dette gjort.

Skråningen var som nevnt bare kjerr og kratt, inkludert mengder av svartelistet rødhyll og rynkerose, så vegetasjonen her var ikke stort å ta vare på. De få andre trærne/buskene som sto her, var også av den typen som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å klippe dem ned, og man ender opp med en rot som er nærmest en meter bred over bakken. Eric har fjernet noen av disse røttene, og det er en sabla jobb.

Etter et besøk hos min mor fikk jeg med meg en skvett med round-up og jeg må bare vedgå at deler av skråningen ble sprøytet.

-Men hvorfor vil du sprøyte, spurte mamma. – Hva vil du oppnå?

– Jeg må se hvordan skråningen ser ut, sa jeg. – Hva jeg har å jobbe med. Jeg får ingen oversikt nå, det er bare masse buskas. Jeg klarer ikke gå der en gang!

– Da så, sa hun. Da kan du sprøyte.

Deler av skråningen ble altså sprøytet, og så gikk jeg og ventet og ventet og det så ut som ingenting virket. Innimellom hadde jeg full nedvask av hytta, gravde litt tafatt i Lillebedet, klippet bekkesiv og fjernet edderkoppspinn, men kom liksom ikke ordentlig i gang med haging fordi jeg gikk og ventet på at round-up skulle virke fordi jeg skulle jo beplante skråningen og lage en fantastisk fjellhage.

Etter et par uker hadde jeg lest meg litt opp og klippet ned alt krattet slik at den nederste tredjedelen – med noen blader – sto igjen og så sprøytet jeg en gang til, denne gang med nyinnkjøpt sprøytepumpe. Jeg saget også ned en del av trærne foran sanitæranlegget og nord for annekset, men der ble det ikke sprøytet. Uansett, alt dette medførte selvsagt en god del avkapp.

Pussy Willow Must Die

Etter et besøk hos min mor fikk jeg låne med meg herpemaskinen og det gikk med to fulle dager til herping. Det er egentlig veldig fint å våkne om morgenen og vite nøyaktig hva man skal gjøre den dagen.

7. juli 2016: Pussy willow must die. Vi har altså ikke noe spesielt i mot selje, snarere tvert i mot, men denne vokste på feil plass.

7. juli 2016: Se – ingen hender!

7. juli 2016: Denne herperen er sånn at man må stoppe maskinen med jevne mellomrom og dra ut alle kvistene i bånn. Jeg lagde mange, mange hauger med herp.

11. juli 2016: Og jeg fikk etterhvert mange søppelsekker med herp, dette er bare en brøkdel. Herpen ble blandet med litt grønt (men ikke nok grønt) og gjemt bort under noen hasseltrær til kompostering.

9. juli gikk jeg løs på alt rundt sanitæranlegget og fikk en ny stor og fin fangst for herping. Eric hjalp til med å kappe den ganske store seljen på nordsiden av sanitæranlegget (den skrapte på tak og vegger). Av dette fikk vi tom. littegranne ved.

19. juli 2016: Her burde jeg hatt et før-bilde fordi vi kunne knapt se annekset fra nordsiden. Hugget ned en del kratt samt to av fire furuer – de sto veldig tett. To fikk stå igjen i håp om at de kan bli hengekøyetrær (dessuten trenger vi trær).

19. juli 2016: Jeg går og venter på at round-up skal virke (har nå kappet deler av krattet). Vi skal reise bort og jeg må ha bilder for å kunne sammenligne når vi kommer tilbake – se om det har vært noen utvikling.

19. juli 2016: Det er muligens littegranne gult…? (Ja, det er det – tålamod, jente!)

19. juli 2016: Vi har noen godtproduserende villbringebærbusker på tomta. Spesielt første sommeren lagde de mye bær.

19. juli 2016: Og så har man fin utsikt mens man plukker bær. Denne produserte for øvrig mye mindre bær i 2017, enda da var busken stelt for. Kanskje man burde slutte med det?

18. juli 2016: Vi har også markjordbær overalt på tomta, og et område med blåbærlyng helt øverst oppe mot naboen. Besøkende jakter på markjordbær.

19. juli 2016: Vi har også veldig mange stubber på tomta. Prøvde å bli kvitt denne ved å pelle bort det råtne slik at Eric kunne sage bort resten, men det som står igjen er beinhard kjerneved. Så året etter plantet vi erteblomster i den i stedet. Til glede for rådyrene.

19. juli 2016: Der nede i det siviliserte lavlandet går Eric og klipper plenen. Her oppe i det ville høylandet står jeg og tenker: Her skal det bli bed en gang. Med blomster og slikt.

Og bare et siste bilde fra juni 2017. Det er antakelig ikke så lett så se på bildet, men in natura ser man i hvert fall godt at skråningen ikke er en jevn skråning, men består av klart definerte platåer – i hovedsak tre, men med noen “underplatåer”. Mission accomplished. Jeg kan se hvordan skråningen ser ut. Og jeg kan gå der sånn noenlunde trygt. Så må det plantes.

13. juni 2017: Skråningen, panorama, med leirehaugen.

– Men du må jo grave, sa mamma på et av mine besøk sommeren 2016. – Du kan jo ikke bare gå og spraye og hugge.

– Ja, jeg må vel det, tenkte jeg. Og så viste det seg at jeg har et velutviklet gravegen og en sterk trang til å komme til bunns i tingene, dvs. grave til man når fjellet. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet.

3. juli 2016: Marianne griper spaden og begynner å grave.

9. kuli 2016 kl. 22.29.

Tomteoversikt (2016)

Det eneste interiørbildet vi har fra 2016, er av Eric som monterer en ny seng, mens vi har mer enn 300 bilder av tomta – altså den fremtidige hagen. Det sier jo litt om hvor interessen ligger. 

Her følger noen av de første bildene for å vise utgangspunktet for vårt fremtidige hyttehageparadis – eller hva vi har å bale med ettersom man ser det. (- Feriehage, narr meg ikke til å le, sier Eric. Men han har etterhvert blitt nesten like begeistret for haging som meg).  

Vår tomt består av to hovedsoner. Lavlandet er plenen rundt hytta, med bekken og dammen. Høylandet er en særdeles bratt og steinete skråning som skråner østover fra hytta. Vi har forresten også et skogholt nord for sanitæranlegget, men dit inn beveger vi oss sjelden. Der ligger det også mye stein og det er vanskelig å gå der, så vi vil konse på lavlandet rundt hytta og skråningen de nærmeste årene.

Lavlandet

Området rundt hytta var stort sett plen, anlagt på tilkjørt jord (forrige eier nevnte at han kjørte på 16 lastebillass for å lage denne plenen). Sett i forhold til skråningen er dette området relativt flatt, men det går opp og ned også her, og vi har knapt en rett linje på hele tomta – heller ikke i lavlandet. Det gjør at tomta – også enkeltbed – blir irregulære i fasongen og vanskelige å måle.

14. juli 2016: Mot bilveien. Plenen er nesten 40 meter lang og relativt bred i hver ende, men smalner på midten (dam og bekk på ene siden, leirehaug på den andre, og vi vet ikke hva som skjuler seg under den haugen. Dvs., jeg har tatt en liten titt. Der er leire, ordentlig leire, derav navnet. Og stein, selvsagt.

14. juli 2016: Næmen, har du sett. Plenen er like lang sett fra den andre siden.

Med så mye plen og ta av kan man jo lure på hvorfor jeg på død og liv skulle begynne med å anlegge hagen i skråningen – mer om det senere.

Når man leser hageforum og hageblogger så er det mange som synes det høres veldig kjekt ut å ha en ekte bekk. (Hagegale konstruerer jo dammer og bekker med små fossefall en masse i disse dager). Og det er mye fint å si om en ekte bekk, men man kan altså ikke kontrollere vannføringen. Og når det gjelder akkurat denne bekken så truet noe gjenstridig bekkesiv med å gro igjen alt sammen. (Da jeg klippet bekkesivet viste det seg at vi hadde en liten halvøy i Nedrebekken hvor vi senere satt en hengeselje).

21. juni: Nedrebekken – før klipping av bekkesiv som avslørte en liten halvøy i bekken. Jeg vet ikke hva slags sivplante dette er, men det klør veldig i halsen når man klipper det.

14. juli: Ankomst når vi går over nabotomta, med morgensolterrassen og det som senere ble Sørpletten til venstre for terrassen (ingen områder hadde selvsagt navn i begynnelsen). På hylla/flata nærmest til høyre satt vi opp to pallekarmer våren 2017 som altså ble vår første kjøkkenhage.

14. jul 2016. Nordøstre delen av tomta. Det lille guloransje huset er vårt anneks/bod. Det brune huset bak er sanitæranlegget som vi deler med naboene i den brune hytta bak der igjen. Det er mulig å gå opp fra annekset til sanitæren, men det er bratt og man må kravle litt. Tomtegrensa går kanskje 12 meter nord for (til venstre for) sanitæranlegget og der oppe er det rimelig tett skog og svært ulendt terreng, men i en fjern fremtid vil det bli en liten skogshage der oppe.
Området helt til venstre for det guloransje annekset, foran trærne, er også ulendt, med mye stor stein og lite jord. Vi tenkte først å lage kjøkkenhage her, i opphøyde bed, selvsagt. Men siden hagen blir til mens vi går, endte Kjøkkenhagen (2018) i Lakunen. Mer om det senere.

Høylandet (Skråningen)

Da vi overtok hytta var skråningen så full av kjerr og kratt at vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram for å komme opp i skråningen – bokstavelig talt. Vi prøvde å gå opp ved annekset og det går altså ikke uten hjelp av trapp eller stige, men det kunne vi ikke se på den tiden.

21. juni: Her er det altså store høydeforskjeller og man kan ikke gå opp uten hjelp av en trapp eller stige.

21. juni: Midten av skråningen, med Lakunen i forgrunnen. Lakunen er et relativt veldefinert hakk i berget (i Lavlandet) som i nord er flankert av Leirehaugen.

19. juli: Og slik ser deler av skråningen vår ut – mye stein, som sagt. Men nedi der er det faktisk en del jord, tom. ganske næringsrik jord, dvs. kanskje ikke akkurat på dette platået. Men rett utenfor dette bildet lagde vi faktisk vårt første fjellhagebed våren 2017.

19. juli: I skråningen har vi også mange merkelige knauser (forvitrede skiferlag) som nærmest ser ut som landskap under vann. Vi må tenke litt over hvordan vi skal få disse til å synes også i fremtiden.

13. mai 2017: Dramatiske Skrenten er den største av disse knausene, her ikke et fullgodt bilde. Foran denne lagde vi et Velkomstbed i 2017.

19. juli 2016: Og slik ser det ut fra skråningen ned mot lavlandet – det er ganske bratt og ikke lett å gå her i det hele tatt.

21. juni 2016: Det må ha vært en voldsom jobb å kjøre på all den jorden og anlegge plen på hele lavlandet, inkludert nord og sør for hytta. Men når det kom til bed for pryd- eller nyttevekster, var bedet over det eneste som fantes på tomta. En stripe foran annekset hvor det hadde stått noen chiliplanter, ble vi fortalt.

Vel – da skrider man til verket fordi det er nettopp pryd- og nyttevekster
man vil ha .

6. juli 2016, kl. 22.00: Vi var veldig opptatt av solnedganger i begynnelsen. Det er vi fortsatt, det er en grunn til at vi så etter en hytte som hadde utsyn mot vest.