Utgraving av nye bed (2022)

Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.

Marianne – Leirehaugen: 3-0

Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.

Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.

21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn.

21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet.

7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.

Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.

11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem.

11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

Stien opp til Fjellhagen

Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?

Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?

Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.

10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen.

Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig.

9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.

Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.

Fjellhagen andre del (2016 – 2021)

Jeg har nevnt flere ganger at halve hagen vår er en bratt og steinfylt skråning, og da overdriver jeg ikke på noen måte. Men innimellom og under all den steinen vi har, så finnes det jord og den har vist seg å være veldig produktiv. Jeg vet ikke om det er mineraler som blitt tilført over flere år eller hva det er, men når man graver ut et lite “mini-bed” – slik Eric liker å gjøre øverst oppe i heia vår – og setter ned en plante i dette utgravde hullet, så trives de som regel over all forventning. Midt blant all steinen som omgir den på alle kanter.

19. juli 2016. Øverst i Skråningen så det slik ut i det vi overtok hytta. Dvs. jeg har raket og luket litt. Her har Eric senere anlagt flere “mini-bed”.

1. juli 2018: Ett av flere av Erics “mini-bed” øverst i Fjellhagen, dette besådd med en sommerblomstblanding.

23. april 2017: Vi begynte å anlegge Fjellhagen i april 2017, men av grunner jeg ikke lenger kan huske, syntes vi det var lurt og først lage et bed helt øverst. Eric fjerner røtter fra det første Fjellbed #1, som senere ble forlatt.

23. april 2017: Vi har kjøpt våre første fjellhageplanter og er svært fornøyde med bedet vi har laget for dem. Men, akk: Dette er et lite bed, som ligger aldeles for seg selv, langt oppe i en skråning, uten sammenheng med annen beplanting. Bedet ble altså senere forlatt og alle planter flyttet til andre bed. Har jeg nevnt at vi ikke er så sterke på planlegging?

18. juni 2017: Begynnelsen på Via Veduta, stien gjennom Fjellhagen. Da vi kjøpte hytta var det vanskelig å ta seg fram i skråningen. Det var så mye løs stein overalt, dekket av buskas, så man sto hele tiden i fare for å tråkke feil og vrikke en ankel og ryke leddbånd, noe Eric også gjorde på et tidspunkt. Nå har vi sti og støpte trappetrinn hele veien opp, og den stien kaller vi Via Veduta (eller Utsiktsveien om man vil). Men dette var altså begynnelsen. Anlagt på avlagte dynetrekk og klær. Til høyre: Fremtidige Fjellbed#1 (nye). Til venstre: Bakerst, fremtidige Velkomstbedet som vi på bildet såvidt har begynt å grave ut, dernest fremtidige Ericbed (Fjellbed#2).

20. mai 2017: Eric har fjernet uhyre mengder med røtter fra denne skråningen, blant annet for å lage Via Veduta.

Eric støper en steintrapp for å gi trygg tilgang til Vistapunktet. Etter at vi skaffet oss hytte har vi lært oss til å gjøre mange ting vi i utgangspunktet overhodet ikke har peiling på. Jeg tror den viktigste terskelen å komme over er å tenke at det meste er reversibelt: Hvis det går galt, hvor galt blir det egentlig? Blir det dyrt? Blir noen skadet? Eller må det bare gjøres om? Hvis det bare må gjøres om – da kjører vi på.

I 2018 laget Eric et rekkverk øverst i Fjellhagen. Det tjener mange hensikter: Det definerer et fint utkikkspunkt og et sted å stoppe opp. Det fungerer som klatrestativ for planter som står i Vistabedet nedenfor. Det gir også bokstavelig talt et holdepunkt for å komme seg opp et spesielt bratt parti på Via Veduta. Vi kaller dette Vistapunktet, og selv om vi ikke er spesielt fornøyde med det navnet, kommer det antakelig til å bestå.

30. mars 2019: Eric har anlagt Vistabedet ved å bygge en mur. Her skal det i hovedsak stå planter som kan klatre opp langs et stativ og slik danne en vegg.

Eksempel på beplantning i Vistabedet. Her har det så langt i hovedsak stått ipomoea og susanner (=susanne med det sorte øyet, Thunbergia alata), med lavere planter i forgrunnen.

7. oktober 2018: Eric graver ut Ericbedet og har bygget en jordsil for å sile vekk de største steinene.

22. april 2019: Ericbedet, gravd ut av en steinfylt skråning av selvsamme, er snart klart for beplantning.

16. aug 2019: Eric ønsker å skape et inntrykk av en oase av blomster i en steinrøys. I 2019 brukte han en frøblanding av sommerblomster og hengelobelia.

21. aug 21: Ericbedet har levert hvert år på innkjøpte frøblandinger, men i 2021 mikset Eric sin egen frøblanding for dette bedet. Eric høster frø fra de blomstene han liker best og lager fra nå av sin egen frøblanding for en rekke bed.

Utvidelser i 2021

I 2021 utvidet vi Fjellhagen med 3-4 nye bed, litt avhengig av hvordan man teller. Etter at vi overtok hytta sommeren 2016 – og i det jeg begynte å grave ut nye bed og oppdaget hvor mye stein vi hadde i jorda – sa jeg at hvis vi klarte å utvide hagen med 10 kvadatmetre per år så var det bra. Jeg var antakelig litt sliten når jeg skrev det, fordi vi har slått det med godt monn hvert år siden.

28. juli 2021: Å “grave ut” dette bedet på den østre siden av Via Veduta, var en av de morsomste tingene vi har gjort. Det var nesten bare stor stein som relativt lett lot seg vippe ut og legges til side, og nesten alt kunne brukes til å bygge mur.

På oversiden av Via Veduta, ville vi legge en sti inn til Ericbedet og samtidig lage et ugressdekke som strakk seg under to grantrær vi ønsker å la stå. I hvert fall for nå. Det var opprinnelig tre grantrær her, men det midterste ble brukt til juletre i 2020. Siden det var nyhogd, holdt det seg godt til trettende dag jul, uten å drysse. Det var også litt kult å hente juletre fra egen tomt. De to resterende begynner å bli vel store, men det er mulig det blir juletre av ett av dem i 2022 allikevel.

12. sept 2021: Stien og trappen opp til Ericbedet er bortimot klar. Vi har også fått bygget opp bed mot Via Veduta ved å stable de store steinene vi har spettet ut, men må fortsatt fylle opp med jord.

Jeg fikk også ordnet et par bed på nedsiden (Vestsiden) av Via Veduta som jeg opprinnelig begynte å grave opp året før, men ikke hadde tid til å gjøre ferdig.

23. juli 2018: Da vi overtok tomta, var hele skråningen dekket av jord og ugress. Her har jeg begynt å rense deler av berget for å la det ligge i dagen.

3. sept 2021: Bedet til venstre, dekket av mørk kjøpejord, er anlagt fordi her ligger det en naturlig grop som også har en dyp sprekk, hvilket betyr drenering. Jeg har tenkt å prøve meg på noe formklippet furu her, sprekken bør være bred nok til at den kan sette rot. Det er lov å prøve i hvert fall. Bedet til høyre (grå jord), ble i hovedsak bygget med steinene bikket ut fra bedet fra østsiden av Via Veduta. Den “utgravingen” var gull, nesten bare byggestein og knapt noe skrotstein.

Fjellhagen – første del (2016 – 2021)

Jeg er en sånn person som når jeg ser at en bok er litt feilplassert i bibliotekshyllene, tar den ut og med møye sørger for at den blir nøyaktig riktig plassert i henhold til Deweys desimalklassifikasjon og alfabetisering. (Hvis den er helt aldeles feilplassert, tar jeg den ut og legger den på et bord slik at den senere kan satt på riktig plass av en fagperson). I et bibliotek er det viktig at bøker står nøyaktig der man forventer å finne dem, og et sluttresultat i flere filmer og romaner, er at man skjuler det man ikke ønsker at noen skal finne, ved å lagre det i massive arkiver med særdeles dårlig katalogisering og referansehenvisning.

Katalogisering er altså viktig for meg, kanskje en av grunnene til at alle store bed har egennavn. (Flere bed er til og med delt i underkategorier, og ja – jeg fører en hagedatabase over hvilke planter som står plassert hvor). Men ettersom hagen utvikler seg så kan det være nødvendig med en re-klassifisering i ny og ne. Vi har tenkt på Velkomstbedet og etterhvert Plata som en helt egen entitet, men ettersom Fjellhagen ekspanderer og overtar mer av det viltvoksende kaoset som var Skråningen, så blir det mer naturlig å betrakte dette som inngangen til Fjellhagen.

Jeg vet selvsagt at det ikke spiller noen som helst rolle for noen andre enn meg.

18. juli 2016: Slik så deler av Skråningen ut rett etter vi hadde overtatt hytta. Ikke lett å lage hage av dette, så det går langsomt fremover – men det går fremover. Vi har slektninger på besøk som er på jakt etter bær. Vi har fortsatt en del markjordbær på tomta, og søker også å frede noen områder for disse. Øverst oppe hadde vi også blåbær, men de plantene døde nesten tørkesommeren 2018 og siden har vi ikke sett bær der, skjønt blåbærlyngen lever så man kan håpe. Ellers har vi villbringebær og tyttebær.

14. juli 2016: Og slik så det ut når vi ankom hytta via gangveien. Platået i forgrunnen var der vi hadde vår første Kjøkkenhage (to pallekarmer) og som vi senere kalte Plata. Til høyre ønsket vi å lage et bed som skulle være det første vi så når vi ankom hytta, og i følge Erics bestilling “blomstre hele året”, altså et Velkomstbed. Det heter bedet fortsatt, til tross for at vi nå stort sett ankommer hytta andre veien, med bil.

13. mai 2017: Eric fjerner røtter av skrottrær fra det som skal bli et Velkomstbed.

20. mai 2017: Fordi røttene i det fremtidige Velkomstbedet er noen sabla beist som er urimelig tunge å fjerne, tar han innimellom en pause og fjerner noen lettere småbusker nær Plata og åpner slik opp et helt nytt område som etterhvert blir Fjellbed#1.

9. juli 2017: Eric spetter opp røtter, Marianne graver ut og fjerner stein. Men akkurat her var det slike urimelige mengder med skrotstein så det endte med at jeg bygget en mur i forgrunnen av bedet og rakte ned skrotstein bak denne muren. Det hadde blitt for mye å bære bort all denne steinen, dessuten – hvor skulle jeg gjort av den? Dette er altså det vi kaller Latmannsbed, og bedet består nesten bare av stein, med litt jord på toppen. Vi har siden bygget et Latmannsbed#2 ved siden av dette.

21. august 2021: Og slik så Velkomstbedet ut høsten 2021. Bedet gjennomgikk noen runder med utgraving før det var ferdig, og har også blitt planert ved å tilføre silt fra dammen og annen jord ettersom det opprinnelig skrånet for mye.

29. mai 2018: Bedet har faktisk blitt forsøkt beplantet slik at det blomstrer gjennom store deler av året. I forgrunnen (nivå 1) har vi lave puteplanter som blomstrer tidlig. De har trivdes og blomstret godt, og jeg kunne poste pene nærbilder av planter i full flor allerede 2018. Men zoomer man litt ut – slik jeg har gjort på bildet over – ser man hvordan det egentlig ser ut. Bakerst har vi satt eviggrønt bak støttesteiner for å holde jorda på plass. I den midtre delen strutter ugress som om de skulle få betalt – og ennå er det tidlig på året, så verre skal det bli.

I 2019 fjernet jeg enda mer skrotstein fra midtre nivå, samt tilførte silt og jord for bedre planering fordi jeg syntes bedet skrånte for mye. Den sommeren satt vi ut ulike sommerblomster, sådd fra frø i den midtre delen. Dessuten hevet jeg nedre del av bedet for å få plass til mer jord etter tørkesommeren 2018.

I 2020 gravde jeg opp eviggrønt fra bakre del av bedet og flyttet det til midten. Med en flatere profil på bedet syntes ikke lave krypeinere like godt, og dessuten trengte jeg et sted og sette høstasters som knapt nok blomstret i Staudebedet. Vi har mye sol på tomta vår, men høstasters blomstrer så seint på året at da skygger hytta for kveldssola der de opprinnelig sto. Dermed ble de flyttet til et sted som får sol så lenge det er sol, også i oktober – mao. Velkomstbedet. Det var siste sjanse for høstasters – blomstret de ikke da, måtte de ut.
Det var ikke lett å grave opp krypblåeinerne i denne fortsatt steinete jorda, noen røtter måtte kappes, men de klarte flyttingen finfint.
Villvinen er fra noen stiklinger vi i sin tid fikk fra mamma. Den klatrer stort sett meget veloppdragent oppover og dekker blant annet en furustubbe med dype røtter som klynger seg om en stabel av stein med litt jord i mellom – et område vi bestemte ville være for krevende å grave ut og fjerne. Da bedre å dekke hele stasen med villvin. Det hender villvinen prøver å krype bortover og inn i nabobedet (som vi kaller Ericbedet, Fjellbed #2), men det er ikke en spesielt krevende oppgave å løfte ut disse skuddene og lede dem oppover i stedet.

1. november 2020: Med flyttingen fikk vi endelig full uttelling på høstasters. Vi har to ulike typer, dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg. Vi skulle jo ha noe som blomstret “hele året”, eller så nær på som vi kunne. Denne blomstrer til frosten kommer.

28. august 2021: At solhatt skulle trivdes akkurat her var en overraskelse. Vi har flere planter sådd fra frø, som vi hadde plantet i ulike bed. Men de ble absolutt finest i den steinete jorda i Velkomstbedet. Dermed flyttet jeg flere planter hit i 2021, så nå har vi en hel gruppe. De selvsår seg også. En fordel ved å så planter fra frø, er at man kan gjenkjenne selvsådde småttinger.

Ellers står vår eneste japanlønn i dette bedet, en til vanlig grønn Garnet (Acer Palmatum Dissectum Garnet) som jeg fikk av mamma i 2018. Toppen brakk den snørike vinteren 2018/2019, men den har kompensert ved å lage flere grener som strekker seg langt utover i bedet og gjør seg svært godt med sine flikete blader. Den er plassert her fordi japanlønn skal være sårbar for vind, og vi har mye vind. Her står den beskyttet bak en lav bergvegg og har overlevd fint så langt. Nå dekker vi den heller ikke til om vinteren.

Japanlønnen får fine høstfarger, men i dette bedet er det intet som slår Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii). Dette har blitt en av mine favorittplanter. Den har røde blader med en smal lys kant ytterst på hvert blad, og tilfører farge til bedet fra sent april/tidlig mai, men blir intenst rød på høsten, hvor den nærmest lyser. Jeg har to av disse, og skulle gjerne hatt et par til, men såvidt jeg forstår har alt av høstberberis blitt svartelistet. Jeg vet ikke om svartelisting burde gjelde akkurat denne varianten som ikke virker særlig spredningsvillig. Jeg har aldri funnet en selvsådd plante av denne og den setter ingen rotskudd såvidt jeg har sett, i tillegg til at den vokser langsomt og ikke blir særlig stor. Uansett, da får jeg vel nøye meg med de to jeg har.

Plata og Fjellbed #1

Fra 2017 har vi gravet ut og laget bed flere steder i Fjellhagen, men platået vi kom til først når vi går opp stien fra plenen, var fortsatt udefinert og – igjen – et sted hvor det vokste store mengder med ugress utover sommeren, til tross for at her fantes da knapt noe jord. Trodde vi. Inntil vi prøvde å fjerne den.

2. mai 2020: På Plata lå det et tynt lag med jord over berg, så vi tenkte det letteste ville bare være å fjerne den. Laget var riktignok ganske tynt – skjønt ikke like tynt overalt – i tillegg er flaten relativt stor, så det ble en større jobb enn vi hadde tenkt. Vi må ha fylt 20 sekker. Vi bygget også et “Latmannsbed” til og fylte det med en del stein og skrapjord også.

15. juni 2020: Vi har bygget Latmannsbed#2 til høyre. Noe skrotstein i bunn, men her havnet også mye jord gravd ut fra Plata, til tross for at her var det mye småpukk og steinmel. Det er mineraler, og så får vi velge planter som ikke trenger moldrik hagejord for å trives. Eric har bygget verdens tyngste sil for å sile stein fra jord, og den brukte vi heftig – lagt over en trillebår. Bedet til venstre er Fjellbed#1, bedet som Eric spettet ut da han tok en hvilepause fra de virkelig tøffe røttene i Velkomstbedet. Velkomstbedet ligger for øvrig til høyre, men utenfor bildet.

21. juni 2020: Vi har fjernet det meste av jorda, og dermed avdekket en anatomi, selv om det ikke var den opprinnelig intensjonen. Vi hadde egentlig tenkt å legge grus over hele området, men syntes berget som etterhvert dukket opp var ganske pent.

18. oktober 2020: Dessuten var hele området ganske stort. Det finnes ett-roms leiligheter i Oslo som er mindre enn dette området. Derfor bestemte Eric at vi burde beplante den første delen med kryptimian i stedet for å legge grus overalt, og dessuten la berget i midten ligge i dagen.

8. juli 2021: Sommeren 2021 så det slik ut. Vi vet at vi bør klippe kantene av duken som fortsatt stikker opp, men vi er ikke så flinke på den siste “finishen”. Nå fungerer det! Over til neste oppgave. Dessuten har vi tenkt å tilføre litt mer grus.

4. juli 2021: Vi hadde fått busknellikfrø av en venn, og de spirte i overkant godt så vi endte opp med en overflod i Latmannsbed #2. En del ble gravd opp og gitt bort eller satt i andre bed, vi plantet dem også i blomsterkassene på Plata. Dette er de som fikk lov til å bli stående.

1. juni 2021: Fjellbed #1: Vår- og nåleflokser hadde en fantastisk blomstring hos oss i 2021. Vi har flere av disse i Fjellhagen.

5. juni 2021: Akkurat når du tror at nå får de ikke plass til flere blomster, så gjør de nettopp det.

5. juni 2021: Det gjaldt også denne som ikke har blomstret imponerende mye tidligere år, Phlox douglasii  Lilac Cloud. Vi kjøpte denne som en liten plante i juli 2017, har delt den en gang, og den gjenværende dekker nå halvannen kvadratmeter. Vi kommer til å spre denne til andre steder i Fjellhagen. Andre flokser kan tilby sterkere farger under blomstringen, men bladverket på denne holder seg mye grønnere gjennom hele sesongen, er pent og flikete, og den er også svært flink til å krype og dekke til steinete områder.

19. juli 2021: Øverst i Fjellbed #1 har vi en hagestikle som har vokst til imponerende størrelse, og som blir intenst blå om sommeren.

Den er også en humlemagnet av en annen verden. Midt på sommeren et det et allstyrendres summende liv rundt den som er så fascinerende at man ikke klarer å gå forbi uten å stoppe opp og se på humler. Desidert en av mine favorittplanter.

Et slag for revebjeller (resten av Fjellhagen)

Vi har et uttømmelig arsenal av ipomea-bilder fra denne sommeren, men først skal jeg slå et slag for…

Vanlige norske revebjeller

Digitalis er et mysterium for meg på flere måter. For det første er det denne insisteringen på at de er to-årige; rosett første året, blomstrer andre året, og da kan man bare grave dem opp og bli kvitt dem.

For eksempel Monty Don luker opp sine digitalis etter blomstring, fordi da vil de ikke blomstre mer. Men det gjør de jo gjerne! De kan blomstre i hvert fall tre år på rad, og blir penere og større for hvert år. Det er godt mulig det hjelper å klippe av blomsterstanden for å sikre ny blomstring. Jeg husker jeg har gjort det minst én gang, men på langt nær alltid, og de hvite revebjellene jeg har i bedene har kommet i hvert fall to ganger til (altså blomstring i tre sesonger totalt). Jeg husker jeg diskuterte dette med mamma, og hun sa hun aldri hadde gravd opp en revebjelle og kastet den fordi den nå var “ferdig”, men muligens fordi hun nå hadde lyst på noe nytt akkurat der. De selvsår seg jo, men så er det også praktisk å bare kunne grave opp en rosett og flytte den til et annet bed, det går jo kjempefort.

For det andre er det dette med når de er ugress og når de er prydplante. Revebjeller vokser jo overalt, i hvert fall hos oss, og så luker man dem opp mens man strever med å få til planter fra frø man har kjøpt.

Vi har prøvd å frøså digitalis flere ganger, og disse får vi ikke til. Vi får noen ynkelige små spirer som bare dør før vi får priklet dem en gang. Og det finnes noen helt utrolig lekre sorter der ute, vi vet jo det (hvis ikke hadde vi ikke blitt fristet til å prøve å frøså dem flere år på rad).

Men delvis fordi vi ikke får dem til fra frø, men mest fordi våre viltvoksende revebjeller er så vakre, ønsker jeg her å slå et slag for sistnevnte.

Etter at jeg befridde skråningen fra krattskogen, begynte det å dukke opp revebjeller av den vanlige mørkrosa typen. Frø av revebjeller kan overleve i mange år. Blir betingelsene riktige kan de plutselig dukke opp tyve år senere, har jeg lest. Og det var nettopp det som skjedde hos oss – jeg fjernet krattskogen – revebjellene begynte å dukke opp.

21. juni 2020. Revebjeller som kommer aldeles av seg selv. Vi så dem første gang – i hvert fall i slikt monn at det var merkbart – våren 2017. Da var det bare mørkrosa. Ettersom vi har hatt hvite revebjeller i ett av bedene har vi nå mørkrosa, hvite og lysrosa revebjeller som vokser villt oppe i skråningen (altså i den utemmede delen av Fjellhagen).

27. juni 2020: Se nøye på denne: Dette er én plante, med mange greiner som alle har revebjeller på seg. Det er et revebjelletre, rett og slett. Og den vokser rett opp av steinrøysa, der ingen skulle tru at nokon ville bu. Jeg tipper at markedsførte man denne, fikk man solgt den. Men den vokser aldeles gratis på tomta vår.

21. juni 2020. Dette er også en skjønnhet. Vanligvis har revebjeller kanskje fire rader med bjeller? Vel, denne har minst åtte, de går rundt hele planten og de er alle perfekte. Igjen, den har klart det aldeles selv.

21. juni: Revebjeller vokser også på steder vi ikke klarer å komme til i skråningen vår, slik som nærmest Dramatiske Skrenten. Så enn så lenge er den en velkommen gjest. Vi lar den også delvis slippe til i bedene vi har laget fordi den pynter slik opp på forsommeren. Nå har vi i det minste lært oss å gjenkjenne rosettene, så når det blir for mange, luker vi dem.

21. juni: Eric inspiserer Ericbedet. Her har det som vanlig blitt sådd en blomsterblanding, men i år ser det ut til at han glemt kantbeplantingen. Alle de fine blomstene som skal henge nedover muren, hvor er de hen?

16. august: Vistabedet, som lager en vegg oppe i skråningen. Fylt med ipomoea. Eric er litt skuffet over at selv om vi får veldig mange blomster, så synes de ikke så godt på avstand – Vistabedet ligger et godt stykke oppe i skråningen. Denne innsikten skal brukes til neste år.

På nært hold er de imidlertid nydelige. I 2020 hadde vi flere nye sorter av ipomoea, sådd fra frø vi har fått av verdens hyggeligste hyttenabo.

Eric synes egentlig at blomster, ikke minst klatreplanter, bør være rosa og er slik helt på linje med John Taylor i Trädgårdstider.

16. august: I Vistabedet står også flere Susanne med det sorte øyet (Thunbergia alata), og den oransje fargen synes bedre på avstand. Erics favorittblomst er rosa Susanne, men det er ikke så mange som selger frø av disse. Høsten 2019 ble frø bestilt fra England. De ble selvsagt sådd, men plantene ble stående for lenge innendørs, ble tynne og gebrekkelige, og klarte seg ikke etter utplanting.

9. aug: Et av Erics mange “mini-bed” oppe i skråningen.

25. juli: Etter å ha gravd opp en aksveronika fra Fjellbed#1 fordi den blir for høy, virker det tåpelig å beholde hagestiklen – fordi den blir enda høyere. Men den får så fine farger her oppe. Den trives med å bo solsvidd i litt mager jord. Men den blir altså så høy at den legger seg litt med mindre den får støttehjelp.

11. september: Første blomstring i det nylagde Latmannsbed #2 var en kjempevalume, sådd fra frø på våren. Valmuer er utrolig vakre, men blomstene står dessverre ikke så lenge.

12. september: I serien “Vi gjør ting vi ikke kan”: Eric murer trapp ved Vistabedet i fjellhagen

Til Erics store overraskelse stod trappen fortsatt i desember og det var bare en av steinene som måtte støpes på nytt.

“Plata” (Fjellhagen 1)

Tradisjonen tro: Vårt hovedprosjekt denne sommeren sto ikke på gjørelista i det hele tatt, men ble allikevel det vi holdt på med mesteparten av tiden. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan vi tar beslutninger om hva vi skal prioritere, det bare skjer.

“Plata” – som vi må finne et bedre navn til – er det første platået i Fjellhagen. Her dyrket vi våre første grønnsaker i pallekarmer i 2017, før vi året etter anla en Kjøkkenhage nedenfor, inngjerdet med hønsenetting for å beskytte mot rådyr. Dernest var dette “Bokashiplassen”, fordi vi her hadde pallekarmer for å omgjøre bokashi til kompostjord. Disse kassene ble tømt og flyttet til et annet sted på tomta medio april. Og her ligger det noe anakronistisk benevnte Velkomstbedet ettersom vi sjelden ankommer denne veien noe mer, bare om vinteren da vi parkerer et stykke unna hytta og går ned.

2. mai 2020: På “Plata” ligger det et tynt lag jord over berg. Til tross for det spinkle jordsmonnet vokser det mye livskraftig ugress her, og det ser veldig uryddig ut utover sommeren. Derfor bestemte vi oss for å skrape bort jordlaget og legge grus på hele området. Dvs. det var den opprinnelige planen – etterhvert ble det mer komplisert. Eric har begynt å spa opp jord og fylle i byggsekker.

Det viste seg at det var mye mer jord her enn vi trodde ettersom berget under er ujevnt. Allerede 2. mai hadde vi fylt vel 30 sekker med jord. Dvs. fylt og fylt – dette er tung jord, så vi hadde ikke i mer enn kanskje 30-35 liter per sekk for at vi skulle klare å flytte på dem. Men det blir jo fort et tonn, lell. Og vi har såvidt begynt!

Latmannsbed #2

Vi – eller helst jeg – har gravd en del på tomta vår etterhvert og det blir virkelig ubegripelige mengder med jord ut av en slik utgraving. Nå skal vi jo heller ikke ha jorda akkurat her. Hele poenget er jo at jorda skal bort og at vi skal legge grus. Så hvor skal vi gjøre av all denne jorda?

Det delvise svaret blir det vi kaller “Latmannsbed”. Latmannsbed #1 ble bygget nedenfor Velkomstbedet fordi der var det så uhorvelig mye skrotstein at et sted måtte vi gjøre av alt sammen. Og bære bort alt i bøtter ville blitt en veldig stor jobb. Så vi bygget et bed nedenfor ved å lage en mur av større stein, raket ned en del skrotstein, og la litt jord oppå. Det ble en del bøttebæring av stein uansett, men Latmannsbed #1 sparte meg sikkert for minst 30 turer.

For å bli kvitt jord fra “Plata” bygget vi altså et “Latmannsbed # 2”. Her la vi også noe skrotstein nederst (vi hadde nemlig en steinrøys gående her oppe også vi….). Så begynte vi med å kaste oppi gresstuster snudd opp-ned. Etterhvert som jeg ble kjei og lei, og ikke minst da jeg etterhvert begynte å sile flere av jordsekkene vi hadde gravd opp herfra, havnet all mulig slags jord oppi dette bedet. Og kvaliteten på jorda vi gravde ut var langt fra god, kanskje med unntak av de få kvadratmetrene som hadde stått under bokashikarmene.

13. mai: Latmannsbed # 2 er bygget, som en forlengelse av Latmannsbed #1. Det har selvsagt krevd litt prøving og feiling samt jakting rundt på tomta etter passende stein, men den aller største steinen lå her fra før av og ble bare vippet på plass. Berget bak blitt skrapt og børstet for jord.

17. mai 2020: Men Latmannsbed #2 er på langt nær nok til å ta unna jorda vi graver opp og antallet blå byggsekker øker raskt. Jeg har fått forbedret stien gjennom Fjellbed#1 samt gravd opp en malurt og en aksveronika. Spesielt malurten var fantastisk flott, men ble altfor stor for dette bedet og la seg utover hele stien samt over naboplantene.

2. mai: Livet består ikke bare av graving, man må ta seg tid til å se på blomstene også. Pulsatilla, kubjelle, er altså en av mine favoritter og de trives stadig vekk godt i Fjellbed#1 og blir litt større for hvert år. Kule frøstender har de også.

13. juni: Pastellakeleie “Robin” var en stor overraskelse. Disse ble sådd fra frø i 2018 og vokste til robuste småplanter før vi plantet dem ut både her i Fjellbed #1 og i Staudebedet, men så bare visnet de – alle sammen. I 2019 så vi ingenting til noen av dem. Men så, i 2020, dukket det først opp en “Robin” her, og litt senere kom det jaggu meg en i Staudebedet også. Vi er veldig fornøyd. Til høyre, frøstender fra pulsatilla.

17. mai 2020: Malurt og aksveronika på flyttefot. Men jeg burde ha vannet spesielt malurten godt før jeg flyttet den. Den begynte å henge med bladene umiddelbart etter at den var havnet i trillebåra. Jeg hadde tenkt å dele den, men siden den hang så trist med bladene og jeg hadde kuttet noen røtter på den (den hadde lagd røtter under stien) samt fordi den er fantastisk flott i formen – stor, buskaktig og nesten perfekt rund – så ble den satt ned i ett stykke i Staudebed Nord. Første plante i Staudebed Nord! Ja, bortsett fra jordskokk. Aksveronika synes jeg blir for høy for dette bedet. Den hadde en enorm rotklump, hele planta har blitt ordentlig svær på bare ett år. Jeg trodde jeg hadde dårlig jord i dette bedet, men plantene trives godt, så det kan ikke være så gærnt.

21. juni: Fjellbed #1. Første blomstring er over (hageputer, floks og pulsatilla), og annen blomstring har såvidt begynt (bl.a. krypsåpeurt, polarblågull “Bilbo” foran; lave praktveronika blant blåsvingel i midten samt karpatklokke som knapt nok synes i midten, lammeører, abrodd og perlemalurt bak. Mot den bakre delen står også stiklinger av lilla salvie som ennå er for små til å gjøre noe av seg, men jeg tror de vil bli fine i fremtiden med sølvfargen fra lammeører og abrodd bak seg. Senere på året kommer teppesmelle, hagestikle, sølvevigblom og colchium (for sistnevnte er bladene nå i ferd med å visne ned, slik de skal).

11. september 2020. Colchium eller Tidløs. Sammen med sølvevigblom så blomstrer disse en stund utover høsten (sølvevigblom står til frosten tar den).

21. juni: Men så var det Plata, da – hva skjer med den? Det var altså mye mer jord her enn vi trodde, men vi har fått fjernet det meste og la tilbake småstein for drenering der hvor det samlet seg vann når det regnet – og regn hadde vi nok av denne sommeren. Bemerk Erics jordsil, til høyre i bildet, liggende på toppen av Latmannsbed #2: Flittig brukt gjennom hele sommeren til å sile utallige sekker med jord for gjenbruk annetsteds på tomta. Til venstre: Det viste seg at det var et hakk i berget her og her har vi også lagt stein for å gjøre grunnen planere før vi legger på grus. Slik kan man også bli kvitt skrotstein.

12. juli: Da tenker man at man er stort sett ferdig med planeringen og er klare for å legge duk og grus på hele området. Dvs. Marianne tenker det. Men så er det dette berget som har blitt avdekket på midten – det er ganske pent – kanskje vi skal la det synes? Og Eric synes det blir for mye grus og vil heller så timian på området nærmest fotografen. Under et tynt jordlag ligger det her fortsatt en jordduk som vi ikke har gravd opp og fjernet. De tre beisede blomsterkassene til venstre i bildet er Erics bursdagspresang til meg. Berget skråner en del her, så grunnen må bygges opp for at de skal stå beint, men det var planen hele tiden.

12. juli: I mellomtiden blir Latmannsbed #2 barnehagebed for småttinger som ikke har noe sted å bo ennå. Til venstre, en rekke med nyutplantet nellik sådd fra frø vi har fått av en venn. De vokste etterhvert til et sammenhengende teppe – så har vi noe å plante i de brunbeisede blomsterkassene til neste år. Til tross for at jorda her ikke er spesielt god, alt som ble plantet ut her vokste så det suste. Det er noe med oppsnudde gresstuster som planter liker, vi har sett det i andre bed også. (Jeg jobbet forøvrig en del med å blande den ulike jorda her før jeg plantet ut; hakket opp de største leirklumpene og gresstustene, spavendte flere ganger mens jeg prøvde å få gresstustene nederst, tilførte hestemøkk gjorde jeg også.)

2. august 2020: Da ble det altså ikke grus over hele området. Eric har gravd opp duken som lå nærmest fotografen (den ligger midt i bildet, til venstre), lagt ut tråkkheller og sådd kryptimian over halvparten.

18. oktober: Vi nølte i det lengste før vi bestilte grus. Vi var så usikre på hva vi ville ha. Det eneste jeg visste var at den ikke skulle være helt hvit. Den vi endte opp med å kjøpe ser litt lys ut med en gang vi kjører den ut, men vi regner med at den vil mørkne etterhvert. Vi fjernet forresten en av blomsterkassene og satt den på terrassen i stedet – det ble for voldsomt med tre kasser her oppe. Eric hentet trillebårlass med grus – kanskje 10 lass? Jeg rakte det utover.

18. okt: Siste bildet jeg har fra “Plata”, men vi kom litt lenger. Vi var usikre på finishen, men prøvde oss rett og slett på superlim og limte duken fast til berget, altså der berget skal stikke opp i dagen. Limet skal sikre at duken holder seg på plass og at grusen ikke havner under den i stedet. Så rakte vi grus over skjøten.

Det ble selvsagt mye mer jobb enn vi trodde. Det hadde klart vært lettere å bare legge en duk over hele Plata slik den var, og så dekke med grus på toppen. Men det lå altså en kraftig duk på deler av området fra før, og ugresset hadde klart å trenge gjennom den. Dessuten kunne det blitt ensformig med grus over det hele.

Nå er det altså delvis grus, delvis berg i dagen, og delvis et område med kryptimian og tråkkheller. Vi får se hvordan det blir om et par år, når ting får satt seg. Det kan hende det bare vil se rotete ut. Uansett, ingenting av dette er irreversibelt. Blir vi ikke fornøyde, kan vi gjøre det om.

Gjennom hele sommeren silte jeg sekker med jord og fraktet denne til andre steder på tomta, slik som til Skyggepletten, Trapesen, Surjordsbedet, Staudebed Nord…. Vi trenger jord nesten overalt og da må vi bruke den jorda vi har – men det er en tung jobb. Jordsila er stor og veier sikkert 20 kilo, bare det å få den manøvrert oppå en trillebår er et slit. Eric har lovet å bygge en som er lettere. Den dårligste jorda, den med mest sand og grus (sikkert 20 sekker), ble båret bort til Tindvedplassen hvor vi ennå ikke har noe Tindved, men en gang….

Fjellhagen 2019

Halve tomta vår består av en vestvendt, solsvidd, meget steinete og bratt skråning. Fra vi overtok tomta har jeg derfor begynt å samle planter som gjerne overlever i slikt terreng. Hele fremre delen av det såkalte Staudebedet, det første store bedet jeg gravde ut – og forsåvidt deler av flere bed etterhvert – er egentlig bare barnehagebed for planter som skal kunne plantes ut i skråningen etterhvert som de vokser og kan deles. Dette er ofte lave, krypende planter som foretrekker ekstremt mye sol, tåler tørke og skrinn jord med mye stein, og som tilsammen kan dekke 700 kvadrametre og vel så det etterhvert som de vokser til.

Men – ser du – Eric vil det annerledes. Han foretrekker høye blomster i sterke farger og ser ingen grunn til at vi ikke skal kunne plante det samme i skråningen som vi gjør i Lavlandet. Han vil ha ernærings- og vannkrevende sommerblomster i kraftige valører som ipomoea og sommergeorginer og ikke minst Svartøyde Susanne, helst den rosa, som han totalt har lagt sin elsk på.

Vi har derfor totalt forskjellige visjoner for Fjellhagen. Og greit nok for nå. Det er på ingen måte enkelt å få til noe som helst oppe i denne steinrøysa. Så enn så lenge jobber Eric “ovenfra og ned” med sine “mini-beds” øverst oppe i Høylandet hvor han får lov til å plante hva han vil – helst så lenge jeg slipper å slepe vannkanner opp dit. Jeg jobber “nedenfra og opp” med håp om å bygge sammenhengende beplantning hele veien, slik at hele skråningen etterhvert kan blomstre. Men planen min var aldri å bygge opphøyde bed overalt for å kunne få alle typer planter til å trives, snarere å kunne plante det som ville trives i et såpass ugjestmildt terreng.

Vi får se hva det ender opp med, hagen blir til mens man går. Uansett, dette året ble det knapt med tid til å utvide noe særlig, faktisk knapt nok tid til å stelle de bedene jeg hadde.

Vistabedet

30. mars 2019: Eric bygger “Vistabedet” oppe i skråningen. Det gikk forbausende fort. Jeg går frem og tilbake når jeg bygger mur. Passer denne steinen? Ligger den stabilt? Ser den grei nok ut fra ulike vinkler? Nei. Kanskje hvis jeg prøver å snu den eller kanskje denne steinen er bedre? Tar meg timer, og jeg vet ikke om resultatet i det lange løp blir noe bedre enn hva Eric fikk til på én time totalt. Nå skal det fylles på jord.

30. mars: Å fylle på jord i Vistabedet er en tøff jobb, fordi ingen trillebår kommer opp i skråningen vår. Her bæres all jord opp i bøtter eller sekker. Eric tar jordblanding seriøst og har blandet sin egen miks, inkludert hestemøkk, i en murerbalje og fyller Vistabedet.

7. april: Da er bedet klart for utplanting og såing: Her skal plantes blå ipomoea iblandet oransje svartøyde susanne (begge klatrer, men ipomoea klatrer høyest), og en mengde lavere sommerblomster foran. (Og nei, dette er nok ikke en mur stablet av Marianne. Men mine murer “sagger” og ser uryddige ut etter et par år uansett. Muren holder jorda på plass, det er det viktigste).

19. sept: Og vi fikk absolutt glede av Vistabedet i 2019, det grodde som bare det og skapte nærmest en grønn vegg. Susannene blomstret godt, de blå ipomoeane hadde en mer sparsommelig blomstring, til gjengjeld er hver blomst aldeles nydelig. Dette er sent på året så bedet ser litt ustelt ut på nært hold. Vi hadde liten tid til å stelle bed denne sommeren/høsten, og uansett – så sent på året er det ikke så viktig å stelle bed som bare er beplantet med sommerblomster.

19. sept: Vi er veldig glad i blå ipomoea, men de blomstrer veldig seint hos oss (de lilla og hvite blomstrer mens de fortsatt står i små potter, lenge før vi får dem ut av huset om våren).

16. august: “Ericbedet” eller Fjellbed#2, bedet Eric klargjorde høsten før, blomstrer i full vigør. Som en oase omgitt av rød skifter, og fullt av ernærings- og vannkrevende sommerblomster. Det er altså fullt mulig å lage storblomstrende bed i en steinrøys. Men denne sommeren hadde vi også en god del regn.

Nedenfra og opp

Mens Eric bygger “mini-beds”, og av og til større bed, men punktvis oppe i skråningen, er Marianne fast bestemt på å beplante skråningen sammenhengende, nedenfra og opp.

17. april 2019: Fjellbed #1 tidlig på våren. Tilsynelatende gror intet ennå, til tross for at her bor det en del tidligblomstrende planter. Hageputer fortsatt dekket av granbar.

7. april: Ved nærmere øyesyn så spirer det faktisk ganske godt. Jeg har blitt totalt forelsket i pulsatilla, kubjelle. Jeg elsker hvordan de ser ut som pjuskete fugleunger når de kommer opp av jorda.

26. april: Jeg synes også blomstene er kjempefine. Nå er de vidåpne fordi det er sol, de lukker seg når det er ikke er sol. De er blant våre første fargeklatter, de kommer før floks og hageputer for eksempel.

19. mai: Har plantet ut en del av sådden, noe har stått her fra før. Har også tatt opp en overforvokst grønn svingel fra Velkomstbedet, delt den i mange biter, og plantet den her og der i dette bedet. Så den sturer og er delvis gul. Eller har den kanskje fått for god jord?

19. mai: Samme bed sett fra andre siden. Jeg er spesielt fornøyd med hvor fint de sølvgrå plantene kommer, lammeøre, malurt og abrodd. Selv om det egentlig er meningen at det skal stå noe blått blant alt det sølvgrå. Men det ser ikke ut som det blir plass? Jeg har plantet ut noen praktveronika sådd fra frø i midten til høyre, og har stiklinger av steppesalvie samt frøplanter av grågrønn svingel som skal få plass her et sted. Jeg får ommøblere etterhvert….

17. juni: Allerede tidlig på sommeren blir det klart at dette går aldeles over styr. Alt vokser over evne, krangler om plassen, og jeg kan ikke gå gjennom bedet lenger. Jeg har ikke kapasitet til å ta meg av dette i år – plantene får klare seg som best de kan. Neste år får jeg ta opp og dele noen av disse. De er tross alt kjøpt for å kunne spres i skråningen og andre steder hvor vi har full sol og skrinn jord.

Velkomstbedet

Velkomstbedet var det første jeg gravde ut i Høylandet/Skråningen, og vi regnet dette en stund som et “stand-alone” bed. Men ettersom hagen sprer seg oppover så blir det en del av Fjellhagen. Dessuten har det ikke så mye av en funksjon som Velkomstbed lenger, ettersom vi stort sett bare ankommer denne veien på vinteren, når det er for usikkert å kjøre ned den bratte veien til hytta, men tryggere å parkere litt høyere opp og gå de siste hundre metrene.

19. mai: Nedre del er greit nok beplantet og på vei mot full blomstring. Øvre del, derimot….Har nettopp satt ut en del hjemmesådde planter som knapt synes ennå. En liten Japanlønn i høyre hjørnet har stått dekket over vinteren og har overlevd, men har fått knekt toppen. Den kompenserer etterhvert ved å vokse i alle retninger. Bakerst står eviggrønt som ikke gjør noe av seg – de står for langt bak og bortgjemt. Feilplassert, rett og slett. Jeg flyttet etterhvert hit en høstasters fra Staudebedet som ikke har blomstret siden jeg kjøpte den. Dette bedet får sol til solen går ned, også sent på høsten. Blomstrer ikke høstasters her, er det knapt nok vits å beholde den!

8. juni: Lewisia – jeg har tre, og i år var dette den desidert fineste. De andre blomstret også, men jeg har egentlig ikke noe grep om Lewisia. De blomstrer fint i ett – to år, og så dør de ut. Til tross for at jeg setter dem på veldrenerte steder og legger stein rundt rothalsen. Jeg får gå på jakt etter vertikale sprekker de kan vokse i. Eller gi dem opp.

23. juni: En liten kuriosa. Flere av våre mer utsatte nåletrær døde i løpet av tørkesommeren 2018, inkludert denne velvoksne eineren som står helt øverst i skråningen. Eric pleier å si til besøkende at det er en sjelden sort av japansk rødeiner som vi etter megen møye har klart å få til og trives hos oss. Det verste er at de fleste faktisk går på den. Men død eller ikke, faktum er at den ser faktisk ganske bra ut – enn så lenge. Før eller senere må vi fjerne den.

Men det gikk altså virkelig over styr denne sommeren. Det var ikke en spesielt god sommer, tror jeg. Det var ofte kaldt, det regnet mye. Hos oss var ikke produksjonen i kjøkkenhagen noe å skryte av, i hvert fall ikke tidlig på sommeren.

I blomsterbedene, derimot, vokste det nærmest uanstendig mye. Småplanter ble til velvoksne busker på én sesong. Det var som om de gikk på steroider. Det var ikke bare i det lille Fjellbed#1 plantene kranglet om plassen. Verst var det antakelig i Staudebedet hvor flere planter bestemte seg for å sette rekord i hvor mye man kan vokse på en sesong.

Splitt og hersk…, sa skråningen.

Våren 2017 plantet vi et lite bed med småvokste fjellbedsplanter så langt oppe i skråningen at vi knapt fikk øye på dem fra stuevinduet. De fleste av plantene fra dette opprinnelige Fjellbed#1 ble etter hvert hentet ned i Lavlandet og vi ble vi enige om at fra nå av skulle vi beplante Fjellhagen nedenfra og opp. Det handler om stell – det er lettere å stelle en sammenhengende beplanting enn mange spredte småbed. For ikke snakke om vanning – det er tungt å bære vann opp den bratte skråningen vår og små bed tørker fortere ut en større.  

Det viste seg at det bare var jeg som var enig i dette når det kom til stykke. Eric elsker å lage småbed, en liten grop med noen få planter, og det er kanskje slik man må begynne i den steinete skråningen vår. Uansett, jeg forbannet ham og småbedene hans mange ganger denne tørkesommeren, i og med at den som stort sett måtte bære opp kanner med vann for å holde plantene hans i live, var jeg.

22. april: Eric er fast bestemt på å få vår steinete skråning til å blomstre, grop for grop. Denne sommeren laget han sju bittesmå bed nesten øverst oppe.

27. april: Her er fem av dem og de er ikke særlig dype, men skiferen i grunnen hjelper faktisk til med å holde på en del av fuktigheten. Uansett, denne tørkesommeren måtte de vannes ustanselig, og ingen vannslanger rekker helt hit opp… Man må bære kanner.

Samtidig, nederst i Fjellhagen….

6. mai: Jeg holder derimot på at vi burde beplante skråningen nedenfra og opp, og dette er begynnelsen på det nye Fjellbed#1.

11. juni: Jeg har fått båret opp en del jord. Muren trenger noen flere og flatere stein på toppen, Eric har sådd sommerblomstblanding nærmest fotografen. Vi har aldri fått fikset begynnelsen på Via Veduta (stien gjennom skråningen), altså der alt ugresset vokser nærmest fotografen.

6. mai: Jeg fikk kjøpt noen rimelige pulsatilla fra min favorittbutikk i Oslo (ene hjørnet av Stortorvet), og der ga de faktisk bort juleroser og små påskeliljer gratis. Pulsatillaene er nå nærmest avblomstret, men kom tilbake strålende året etter.

10. juli: Erics sommerblomstblanding (fra Impecta) kommer for fullt. Han elsker dem, jeg er ikke så begeistret fordi de er umulig å luke, og vi har mye ugress. Denne blandingen inneholdt en del Californiavalmuer som nå har begynt å vokse vilt på steinrøysene. Ellers plantet jeg ut en del hjemmesådde sommerblomster her, slik som kornblomst, og noe Impecta kaller Dockkrage (Brachyscome), dessuten står det noen hjemmesådde hageputer og annet pjusk her som ikke har kommer særlig langt ennå.

12. august: Den øvre delen av dette bedet tenkte jeg å holde i sølv og blått og i løpet av sommeren fikk vi skaffet oss ymse av slikt gjennom et par hageturer, slik som abrodd og malurt, skjønt lammeørene nærmest fotografen er fra mammas hage. Blåfargen ville jeg gjerne ha fra lave blå spir, type aksveronika, men det vi kjøpte som en aksveronika viste seg og være en meter høy og vel så det, så den bør antakelig ikke stå her. Har tatt stiklinger av salvie, men de står fortsatt på planteroteplassen og vokser seg større før utplanting hit.

23. juli: Jeg begynte å grave ut det som skulle bli Fjellbed#3 – fordi langs Via Veduta må vi ha oddetall på en side og partall på den andre, sier Eric – men dette ble ikke ferdig i år.

2. august: Her ligger det berg i grunnen, naturlig nok, dette er en del av skråningen, men det er sprekker i berget hvilket betyr drenering, og det er bra. Dessuten har jeg funnet et par groper hvor jeg kan plante litt større ting.

Samtidig, i den øvre delen….

1. juli: I den øvre delen blomstrer en ny sommerblomstblanding lystig i Erics største bed.

1. september. Det blomstret faktisk i alle bed.

1. september: Til og med Zinnia fra frø har han fått til her oppe.

18. oktober: Blomkarsen ble etterhvert så fin at den tror jeg får fast boplass her oppe. Det er bare et par frø som står i en liten grop, og derfra har den spredd seg utover, inkludert klatret oppover.

Vista Veduta

Hvis man kan italiensk (eller latin), så synes man sikkert at det blir litt overflødig å kalle noe for Vista Veduta, men når Nesoddtangen kan, kan vi. Vi har allerede nevnt at vi synes det var helt på sin plass å fornorske hyttenavnet til Vedutten (det er en hytte! Ikke en villa!), men så falt det oss dessverre like naturlig å kalle stien opp skråningen for Via Veduta, fordi man kan ikke være konsekvente bestandig, så da ble det bare slik. Man får bare vente i spenning på hva vi velger å kalle stedet der Via Veduta til slutt vil ende opp. Det vil bli en plass, og plassen vil helt sikkert få et navn. Men hvem vet på hvilket språk…..

19. august: Eric har lært at man kan bore i fjell. Men da bør en helst ikke ha en billig drill fra Clas Ohlson eller Bosch. To driller døde under dette arbeidet. Etter dette er det kun skikkelig verktøy fra Ryobi som gjelder.

15. september: Nesten ferdig.

15. september: Og dermed har man fått et fint sted å stoppe og skue utover på vei opp eller ned fra skråningen. Vista Veduta heter nå denne lille plassen.

15. september: Eric med en av sine sommerblomstblandinger i forgrunnen. Vi har tenkt å henge armeringsnett på rekkverket og plante klatreplanter på nivået under.

Apropos den italiensk-inspirerte navngivningen: Skråningen aka Fjellhagen hadde vært et utmerket sted å anlegge en Middelhavshage. Her er meget god drenering, varm og sandholdig jord, om enn ikke så mye av den, og full sol. Men nå har det seg slik at Eric liker alt som blir beskrevet som “oldemorsblomma”, mens jeg liker små planter med blomster som står rett opp (alpine planter)… og ganske mye annet. Enn så lenge har vi det moro med å plante det vi liker og det vi får til, spesielt på utfordrende steder, som blant all denne steinen og langs bekken.

7. oktober: Før sesongen var over rakk Eric også å lage et bed nesten nederst i skråningen, Fjellbed#2. Med hjemmelaget jord/steinsil. Det er mye småstein i jordsmonnet, men jorden er så næringsrik at vi tar vare på så mye som mulig. Det eneste som sto her fra før var en søyleeiner som hadde blitt nærmest aldeles oppspist av rådyr i løpet av vinteren, men den overlever.

28. oktober: Bedet er på det nærmeste ferdig og klart til og beplantes neste år.

Fjellhagen, Akt 2: Tindvedplatået og Nye Fjellbed #1

Det er utrolig hva man får ut av en bratt skråning med litt arbeidsinnsats!

4. juli: Staudegården i Vestfold, med mamma

Som man skjønner – dette er altså ikke vår skråning. Dette er fra Staudegården i Vestfold, og det tar minst 10 år før vi nærmer oss der de er nå. For et flott anlegg!

Når jeg googler “plante skråning” eller lignende, får jeg ofte opp bilder av et omåde som er relativt flatt og bredt, gjerne 4 x 2 meter ned mot en vei, hvor man har lagt en duk og så plantet krypeiner eller noe sånt. Ingenting som ligner det vi har å bale med. Det var før jeg besøkte Staudegården fordi de har akkurat det vi baler med – bare enda mer – og det er kjempeflott! Denne gangen dro jeg sammen med moren min. Neste gang tar jeg med Vei- og Trappemester slik at han også kan hente litt inspirasjon.

13. juni: Dette er det vi har å bale med Foran, til venstre, fremtidig Surjordsbed, og Tindvedplatået som ligger oppe på berget bak. På midten av bildet, Leirehaugen, som er Mariannes nemesis, men for Eric et sted der nytteplanten prikkperikum stortrives. Til høyre Lakunen som vi ikke vet hva vi skal gjøre med ennå. Overfor Lakunen starter Fjellhagen og Via Veduta. (Utenfor bildet, til høyre, ligger Velkomstbedet).

Så, ja – minst 10 år. Vi gjorde ikke store fremskritt med Skråningen/Fjellhagen i år, men her er det også tungt å jobbe og langsom framdrift. I tillegg til begynnelsen på Via Veduta, begynte vi såvidt på et platå for Tindved, også begynte jeg å lage et nytt Fjellbed #1 nederst i skråningen. I stedet for å lage enkeltstående bed som (nesten usynlige) “blikkfang” midt i skråningen, skal vi nå beplante skråningen nedenfra og opp.

Tindvedplatået

Eric var på en konferanse i Trondheim denne våren, og hadde fått tindbærgelé som tilbehør til en middag. Det likte han svært godt så han nevnte til moren min at han kunne tenke seg å plante tindved. – Men jeg har jo en tindved, sa mamma (selvsagt hadde hun det). Og så fikk vi med oss en slik da vi var der på dugnad i påsken. Den ble temporært gravd ned på Skyggepletten fordi det var der det var plass.

Tindved er særbu så vi trenger både hun- og hanplanter for å få frukt og de bør ikke stå altfor langt fra hverandre. Vi hadde sett oss ut et platå over Surjordsbedet som et mulig sted for tindved, men der var det selvsagt krattskog med røtter samt stein – masse stein. Så vi hadde en jobb å gjøre før noe kunne plantes der, og vi trengte plass til tre busker, minst….

20. mai. Rotfjerningsansvarlig har tatt en pause fra beistene i Velkomstbedet og hygger seg med å røske løs røtter på det fremtidige Tindvedplatået i stedet. Disse løsner, nemlig.

20. mai: “To be, or not to be. Well, you’re not!”

21 mai. Platået ser ut som et jordskjelvsområde, men vi har faktisk funnet groper til to tindved til. Jeg har lest at tindved gjerne vokser på rasmark, så da har de antakelig ikke så mye i mot stein. Tindved har visst en tendens til å spre seg. Siden blomsten skrinneblom også ser ut til å trives litt for godt hos oss, tenkte jeg å plante de rundt tindveden. Håpet er at de skal gro til og dekke over de stygge partiene, og at vi samtidig klarer å holde både tindved og skrinneblom under kontroll på dette platået.

Nye Fjellbed#1

Den nye planen er altså og beplante skråningen nedenfra og opp. Dvs. Eric har en idé om at han bare kan strø ut noen frø her og der, og så vil Skråningen blomstre helt av seg selv.

6. oktober: Som jeg pleier å si: Dette må da være et opplagt sted for et blomsterbed! Eric og Ouff-Ouff har fjernet røtter og det har åpnet seg opp mulighet for et bed nederst i skråningen.

Jeg har skaffet meg noen planter som visstnok trives best med kalkholdig jord. Etter at vi lærte at hele tomta visstnok er et surjordsbed (se 2016-innlegget om Surjordsbedet, da vi testet jordprøver), så vil jeg samle noen av disse her. Dette er småplanter som ellers ikke er kravstore, vi snakker ikke om peoner.

6. oktober: Og sett andre veien. Nederst på bildet: Grønnsakssesongen er over, og pallekarmene brukes nå som jordfabrikk for bokashi. 

6 oktober. Har tohåndsluket, nå første spavending. Her skal jeg egentlig ikke gjøre så veldig mye. Dette blir en ren kosejobb i forhold til utgravingen i f.eks. Surjordsbedet. Større stein skal bli liggende – som en typisk fjellhage. Jeg vil lage en lav mur helt nederst, for å få litt jorddybde – og Eric må lage trappetrinn opp til Via Veduta.

Vel en uke før dette hadde jeg kjørt innom et hagesenter for å se om de hadde noe morsomt på salg. Krukker til terrassen for eksempel. Eller allerhelst 10-kronersstauder, slik jeg fant i fjor. Jeg fant noen krukker, men dessverre ingen 10-kronersstauder i år. Men jeg kjøpte med meg noe vintergrønt til halv pris, blant annet to søyleeiner. Mens jeg plantet den ene ved Morgensolterrassen, plantet Eric den andre i skråningen.

30 sept: Eric og søyleiner (Chinensis “Stricta”). Disse skal bli rundt 2 meter, kanskje tom. 3, men er slanke.

Aubrietafabrikken:

Og så – en liten historie fra virkeligheten.

Da jeg skulle flytte hageputer fra det opprinnelige Fjellbed # 1 (barnehagen), hadde flere av dem fått lange utløpere. Jeg har lest at man bør stusse hageputer, for at de skal beholde formen, men burde jeg klippe av disse utløperne? Jeg vil jo helst at hageputene skal vokse seg store og henge nedover berg og murer. Jeg googlet en del, men fant ikke noe godt svar på “utløpere” og “hagepute”. Etter noen dagers fundering kom jeg til at jeg burde klippe dem av, men at jeg samtidig kunne prøve å lage nye planter av dem. Så jeg lagde meg en “aubrietafabrikk” på morgensolterrassen, med såjord, bakepulver, blyant, merkelapper, penn og selvsagt vann. Så hentet jeg en og en hagepute langt oppe i skråningen, for at jeg ikke skulle gå i surr i variantene og endte opp med flere potter med fine stiklinger, som jeg satt på Lillerommet.

Det viste seg å være vassarve alt sammen, ikke hagepute. Ikke rart noen av “putene” så litt skrantne ut, de holdt på å bli kvalt. Dette var for øvrig ikke første gang jeg dyrket vassarve, og blir kanskje heller ikke den siste.

Fjellhagen: Akt 1 (2017)

Første innlegg fra 2017:

Vi har en tung hage å jobbe i. Mye stein, lite jord, store høydeforskjeller og det som i hvert fall føles som lange distanser. Jeg bruker mye tid på å gå hit og dit for å hente noe: En kanne med vann, en liten spade, en saks til å stusse for lange røtter, en stor spade, hestegjødsel, en sekk til ugress, og så videre. Det er alltid noe som mangler. Jeg har derfor sagt at hvis vi utvider hagen med 10 kvadratmeter per år skal vi være fornøyd. Det slo vi med godt monn i 2017!

Vi hadde en prioriteringsliste, dvs. Marianne hadde, men den fulgte vi ikke i det hele tatt. Hagen blir fortsatt til mens vi går, men en gang skal også vi få laget en hageplan. Det ble bare ikke i 2017.

Vi hadde noen turer til hytta i løpet av vinteren. Vi feiret nyttårsaften der og synes det var storveies å se alt fyrverkeriet som ble sendt opp av Storbonden på Røyse (altså – dette er en fiktiv figur). Så fulgte Bergenstur med tur til Fløyen som resulterte i brukket ankel og to uker på sykehus etterfulgt av rekonvalesens og i noen måneder fremover var det kun Eric som dro til hytta, bl.a. for å sjekke musefellene. Marianne hadde første tur 25. mars.

Fjellhagen (les: Skråningen): Fjellbed#1 og Via Veduta 

Og få bukt med skråningen, forvandle dette steinete villnisset til en velorganisert og smakfull fjellhage, var Mariannes opprinnelige kongstanke, men i løpet av 2016 ble hun mer opptatt av graving i lavlandet. Det forhindret ikke at noe av det første vi gjorde i 2017 var å kjøpe 15 steinbedsstauder, som vi – på Mariannes forslag – anbrakte så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se dem fra hytta uten bruk av kikkert.

Eric foreslo derfor at vi burde anlegge et bed på et sted hvor besøkende og vi selv faktisk kunne ha glede av plantene. Dette fikk navnet Velkomstbedet – som har fått et eget innlegg – og i en forlengelse av Velkomstbedet ble Via Veduta påbegynt.

Påsken var sein dette året og det var meldt strålende vær, så jeg hadde store forhåpninger. Dessverre var det bitende kaldt. Vi hadde flere dager med minusgrader og den 17. april våknet vi til snø. Dermed ble det mye mindre gjort enn jeg hadde håpet, men uansett: ti dager på hytta i strekk er aldeles glimrende.

23. april: Vi har kjøpt 15 steinbedsstauder og Marianne har sett seg ut et blikkfang i skråningen og mener at dette må være et fint sted å plante dem (selv om en liten stemme sa at det kanskje ville være bedre å beplante skråningen nedenfra og opp). Eric fjerner noen mindre røtter. Litt skummelt å jobbe her ettersom her ligger det mange store heller som lett kan skli ut.

Søndag 23. april klarte vi faktisk å få alle de små staudene i jorda. Eric fjernet røtter, jeg fjernet stein og hakket og raket litt slik at grunnlaget var løst. Så bar vi opp jord og sand og blandet litt, og det ble jo riktig pent.

23. april: Nylaget bed for 6 aubrieta, 6 saxifraga, 3 arabis caucasia (ulike typer av hver).

23. april: Dessverre kan vi knapt se dem fra stuevinduet. De kan såvidt skimtes på midten av bildet. Men man kan se at vi har “ryddet” litt i vegetasjonen ettersom de store hellene nå er synlige.

13. mai: Slike fjellbedsplanter med blomster som står rett opp er fantastisk yndige, men ikke halvparten så yndig som Eric som må gå opp og hilse på dem hver dag.

Det ble uansett slik at Fjellbed #1 endte opp som en “barnehage” og i løpet av sesongen ble nesten alle plantene flyttet over i andre bed. Dvs. skrinneblommen (arabis) fikk bli boende der oppe. Den vokste nemlig som et uvær og jeg tror derfor vi må passe oss litt for hvor vi setter disse.

13. mai: Siden det var en bitende kald april, blomstret det meste seinere enn normalt. De hvite blomstene på bildet var en – for oss – ukjent plante som tydeligvis har spredt seg selv og som trives under dramatiske skrenten. Jeg er nå ganske sikker på at det er en type skrinneblom. Og vi som nettopp hadde kjøpt to slike (pluss en som er rosa), så kunne vi bare gått og hentet dem i vår egen skråning. Hmpf.

13. mai: Dette er nok en hegg av noe slag, som også vokser vilt hos oss. Den får pene blomster om våren, men er ellers ikke så mye å spare på, tror jeg. I gamle dager ble hegg visstnok mye brukt som medisin. Eric mener det er fordi den lukter så vondt, dermed trakk folk den slutningen at den måtte være sunn. Maur er helt ville etter nye skudd på denne, de sitter tett i tett ytterst på kvistene.

Via Veduta

Via Veduta – stien i skråningen – ble påbegynt 4. juni. Her lå det mye kjip og stor stein som Eric fjernet, sammen med en del røtter, så ble grunnen planert og småstein/grus lagt på et gammelt dynetrekk.

5. juni: Den beskjedne begynnelsen på Via Veduta. Kanskje en meter lang og kan lettest identifiseres på det 15-år gamle blå dynetrekket som stikker opp i endene.

18. juni ble Via Veduta halvannen meter lenger, på et dekke av en pyjamasjakke og t-skjorter, og begynte å se ut som en sti.

Det ble et opphold i stibyggingen da Vei- og Trappemester forstuet ankelen 2. juli etter et gledeshopp over den fine stien han holdt på å bygge – selvsagt utført ned fra det selvsamme objekt. Han røk antakelig et leddbånd også, vi hørte et høyt smell. Da er vi to ankelsvake mennesker. Men vi fikk gjort en del denne sommeren allikevel.

12. sept 2017. Sommeren før hadde vi fjernet en del kratt i skråningen og nå begynte det å dukke opp slike blader overalt. Irriterende. Eric lukte tom. noen av dem. Det viste seg å være revebjelle! Vi hadde masse fin revebjelle i skråningen året etter. Vi kunne virkelig ingenting.

25. mars kl. 19.11. Det går mot lysere tider.

Temming av viltvoksende skråning (2016)

I begynnelsen var jeg bare fokusert på skråningen og overså potensialet til lavlandet totalt. Der lå det jo en plen, den så til og med ganske sivilisert ut den første sommeren, mens skråningen var et villniss som måtte temmes, til og med bekjempes. Og jeg var personen som skulle få dette gjort.

Skråningen var som nevnt bare kjerr og kratt, inkludert mengder av svartelistet rødhyll og rynkerose, så vegetasjonen her var ikke stort å ta vare på. De få andre trærne/buskene som sto her, var også av den typen som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å klippe dem ned, og man ender opp med en rot som er nærmest en meter bred over bakken. Eric har fjernet noen av disse røttene, og det er en sabla jobb.

Etter et besøk hos min mor fikk jeg med meg en skvett med round-up og jeg må bare vedgå at deler av skråningen ble sprøytet.

-Men hvorfor vil du sprøyte, spurte mamma. – Hva vil du oppnå?

– Jeg må se hvordan skråningen ser ut, sa jeg. – Hva jeg har å jobbe med. Jeg får ingen oversikt nå, det er bare masse buskas. Jeg klarer ikke gå der en gang!

– Da så, sa hun. Da kan du sprøyte.

Deler av skråningen ble altså sprøytet, og så gikk jeg og ventet og ventet og det så ut som ingenting virket. Innimellom hadde jeg full nedvask av hytta, gravde litt tafatt i Lillebedet, klippet bekkesiv og fjernet edderkoppspinn, men kom liksom ikke ordentlig i gang med haging fordi jeg gikk og ventet på at round-up skulle virke fordi jeg skulle jo beplante skråningen og lage en fantastisk fjellhage.

Etter et par uker hadde jeg lest meg litt opp og klippet ned alt krattet slik at den nederste tredjedelen – med noen blader – sto igjen og så sprøytet jeg en gang til, denne gang med nyinnkjøpt sprøytepumpe. Jeg saget også ned en del av trærne foran sanitæranlegget og nord for annekset, men der ble det ikke sprøytet. Uansett, alt dette medførte selvsagt en god del avkapp.

Pussy Willow Must Die

Etter et besøk hos min mor fikk jeg låne med meg herpemaskinen og det gikk med to fulle dager til herping. Det er egentlig veldig fint å våkne om morgenen og vite nøyaktig hva man skal gjøre den dagen.

7. juli 2016: Pussy willow must die. Vi har altså ikke noe spesielt i mot selje, snarere tvert i mot, men denne vokste på feil plass.

7. juli 2016: Se – ingen hender!

7. juli 2016: Denne herperen er sånn at man må stoppe maskinen med jevne mellomrom og dra ut alle kvistene i bånn. Jeg lagde mange, mange hauger med herp.

11. juli 2016: Og jeg fikk etterhvert mange søppelsekker med herp, dette er bare en brøkdel. Herpen ble blandet med litt grønt (men ikke nok grønt) og gjemt bort under noen hasseltrær til kompostering.

9. juli gikk jeg løs på alt rundt sanitæranlegget og fikk en ny stor og fin fangst for herping. Eric hjalp til med å kappe den ganske store seljen på nordsiden av sanitæranlegget (den skrapte på tak og vegger). Av dette fikk vi tom. littegranne ved.

19. juli 2016: Her burde jeg hatt et før-bilde fordi vi kunne knapt se annekset fra nordsiden. Hugget ned en del kratt samt to av fire furuer – de sto veldig tett. To fikk stå igjen i håp om at de kan bli hengekøyetrær (dessuten trenger vi trær).

19. juli 2016: Jeg går og venter på at round-up skal virke (har nå kappet deler av krattet). Vi skal reise bort og jeg må ha bilder for å kunne sammenligne når vi kommer tilbake – se om det har vært noen utvikling.

19. juli 2016: Det er muligens littegranne gult…? (Ja, det er det – tålamod, jente!)

19. juli 2016: Vi har noen godtproduserende villbringebærbusker på tomta. Spesielt første sommeren lagde de mye bær.

19. juli 2016: Og så har man fin utsikt mens man plukker bær. Denne produserte for øvrig mye mindre bær i 2017, enda da var busken stelt for. Kanskje man burde slutte med det?

18. juli 2016: Vi har også markjordbær overalt på tomta, og et område med blåbærlyng helt øverst oppe mot naboen. Besøkende jakter på markjordbær.

19. juli 2016: Vi har også veldig mange stubber på tomta. Prøvde å bli kvitt denne ved å pelle bort det råtne slik at Eric kunne sage bort resten, men det som står igjen er beinhard kjerneved. Så året etter plantet vi erteblomster i den i stedet. Til glede for rådyrene.

19. juli 2016: Der nede i det siviliserte lavlandet går Eric og klipper plenen. Her oppe i det ville høylandet står jeg og tenker: Her skal det bli bed en gang. Med blomster og slikt.

Og bare et siste bilde fra juni 2017. Det er antakelig ikke så lett så se på bildet, men in natura ser man i hvert fall godt at skråningen ikke er en jevn skråning, men består av klart definerte platåer – i hovedsak tre, men med noen “underplatåer”. Mission accomplished. Jeg kan se hvordan skråningen ser ut. Og jeg kan gå der sånn noenlunde trygt. Så må det plantes.

13. juni 2017: Skråningen, panorama, med leirehaugen.

– Men du må jo grave, sa mamma på et av mine besøk sommeren 2016. – Du kan jo ikke bare gå og spraye og hugge.

– Ja, jeg må vel det, tenkte jeg. Og så viste det seg at jeg har et velutviklet gravegen og en sterk trang til å komme til bunns i tingene, dvs. grave til man når fjellet. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet.

3. juli 2016: Marianne griper spaden og begynner å grave.

9. kuli 2016 kl. 22.29.