…med tilhørende hytte. Og noen småturer

Det er stort sett hyttehagen vi er opptatt av, men det fulgte altså med en hytte og et anneks når vi kjøpte stedet. Hytta var allerede veldig komfortabel så vi har ikke trengt å gjøre noe særlig, med unntak av alminnelig vedlikehold. Ikke er vi særlig opptatt av interiør og slikt heller. Så lenge ting fungerer og vi har plass til det vi ønsker å ha plass til, er vi fornøyd.

10 juni 2018: Gamletrappa til annekset var morken, og vi klarte å tråkke i stykker midterste trinnet, men kravlet over som best vi kunne. Til Maurmannen kom. (Vi har avtale om sprøyting mot maur to ganger i året). Det ble for pinlig å se ham prøve å komme seg opp når midterste trinnet manglet, tungt lastet som han er. Så Eric dro og kjøpte vanger og fikset en ny trapp. Det er bra vi har Maurmannen (og litt sosial omgang i ny og ne) til å få skikk på oss, hvis ikke hadde vi sikkert klart oss uten midterste trinnet et års tid og vel så det før noe ble fikset.
28. juni: Klematis Piilu – som alle våre terrasseplanter – vil bare stirre utover Tyrifjorden og ikke se på oss. Vi ser stort sett utover fjorden vi også.
2. august: Vi sådde og sådde Svartøyde Susanne, fikk noen spirer, men klarte bare å få to planter til å vokse opp. Som regel har vi ganske god spiring på det vi sår, men denne klarer vi altså ikke å få til noe særlig. Hva er hemmeligheten? Eric har for øvrig totalt forelsket seg i disse, spesielt den rosa varianten.
8. juli 2018: Vi hadde enormt mye kart på bærbuskene (2 solbær, 1 rips) tidlig på våren. Og så bare forsvant de – til tross for at vi vannet buskene ganske regelmessig. Sluttresultatet ble 1 – sier og skriver ett – glass solbærgelé, med noe rips innblandet. Årgang 2018 er med andre ord en meget eksklusiv årgang. Det er derfor vi lagrer den som en fin vin.
8. august: Jeg har nevnt i et annet innlegg at jeg måtte lære meg å bruke squash. Det samme gjaldt for mangold, spesielt fordi jeg ikke var flink nok til å høste den i tide, mens bladene er små (da kan de brukes som de er i f.eks. salat. Når blader og stilker blir større, bør de sauteres først). Jeg synes mangold er pene planter, denne f.eks. har veldig røde stilker, men jeg ser dem jo ikke når de står under fiberduk hele tiden, og det er synd.

Turer og utflukter

12. juli: Denne dagen dro vi på en “plantetur” til Jessheimtraktene og stoppet også på veien til og fra. Dette bildet er fra Garden Living på Holter. Fantastisk kul plante, og meget godt tatt vare på.
12. juli: Dette bildet er også fra Garden Living. Jeg er også glad i praktspragle. Selvsagt enkle å få til fra stikling, men jeg har tenkt å prøve å frøså noen i fremtiden, ettersom det finnes så uendelig mange sorter og farger.
20. juli: Vi hadde en fin tur til Hadelands Glassverk – her lages en konjakkpipe.
2. august: Eric hadde en av sine klatre-/krypeturer opp på toppen av skrenten bak oss. (Det er skitbratt og stort sett bare stein…. Ikke lett å komme seg opp).
10. oktober: På vei opp Mørkgonga. Dette er en av de flotteste turene man kan gå på Østlandet.
10. oktober: Fortsatt på vei til toppen – pene høstfarger.
10. oktober: Dette er toppen av Mørkonga, et fenomen geologene antar er av vulkansk natur. Veldig kult.
Men utsikten fra toppen er til å miste pusten av. Det merkelige er at til tross for at denne turen er lett tilgjengelig for alle som bor i Oslo eller Bærumstraktene, så har man stort sett stedet for seg selv. Nedenfor ser man sørlige enden av Steinsfjorden.
Utsikten nordover fra (nesten samme sted). Eric er svett og fornøyd over trim og utsikt servert på et brett.
25. desember 2018: Da går sola ned rundt halv-fire, vi har snø, og hagesesongen er så definitivt over for i år.

Hytta, terrassene og ymse

Årets hytteforbedring: Soverommet nede

Vi er svært treige på alt som skal gjøres innendørs. Det står på gjørelisten nesten hver uke, men blir alltid utsatt fordi vi prioriterer ting utendørs. Slik gikk det to uker fra jeg kjøpte mørtel til jeg fikk reparert pussen på søylene, og derfra tok det en måned før vi fikk slemmet dem. Det var bra vi gikk bort fra ideen om full oppussing med kvistsperre og det hele. Da hadde det tatt et par år før vi hadde fått rommet ferdig. Rommet er nylaget så veggene ser friske ut og lukter godt. Vi maler heller om en ti-års tid.

Vi hadde diskutert en del frem og tilbake angående hva slag seng vi skulle ha der nede. Det er et lite rom og lavt under taket. Vi var tom. innom et par møbelforretninger for å prøveligge senger. Vi endte med å kjøpe en familiekøye på salg. Den er muligens litt snau og man bør være smidig for å komme seg opp i overkøya, men det bør gå.

20. august: Eric monterer familiekøye i rommet nede. I bakgrunnen kan man såvidt skimte hvite, nyslemmede, søyler.

Bare tre uker etter vi hadde hentet senga, kjøpte jeg madrasser – hei, hvor det går unna!

Vi overtok et vaskeskap fra en tante som har tilhørt mine besteforeldre på morssiden. Det passet perfekt inn ved siden av sengen. Jeg kjøpte også en smal hylle på Ikea som passet i nisjen mellom den ene søylen og veggen. Vi fikk også handlet det som trengs for å lage myggnetting på vinduet, i tillegg til gardinstenger og noen kroker og slikt, men det fikk vi aldri rotet oss til å montere. Vel, så har vi noe å gjøre neste år også.

Småting

I slutten av juni “malte” jeg baderomsvinduene med kulturmelk. Noen sier dette ikke funker så bra på baderomsvinduer, ettersom dampen kan få det til å renne, men det har så langt fungert greit hos oss. Vi fikk også renset sofaen som vi overtok da vi kjøpte hytta. Det har stått på gjørelisten siden overtakelsen, så det er for oss en stor ting.

Vi fikk også kjøpt og satt opp et solseil. Solseilet vi kjøpte er tynt (og billig), men gjør det helt klart mer levelig på kveldssolterrassen når sola står på for fullt. Medio-august hadde vi en kveld med kraftig regn som sto rett på fra vest, så da fikk vi testet seilet som regnbeskytter, og det dugde til det også.

Vi oppdaget ikke et nytt, ubrukt rom i kjelleren. Sammen med hytta overtok vi en stor stabel med ved – faktisk tre stabler med ved, den ene bak den andre – som lå stablet under hytta. Nå hadde vi klart å brenne unna en del og jeg hadde håpet at det kanskje var et rom bak denne stabelen, som vi kunne bruke til en bod, kanskje tom. et planterom i fremtiden. Så jeg fjernet en del av den gjenværende veden og klatret opp for å kikke, men der var det en stor knaus og svært lite plass til noe som helst. Det var litt skuffende.

En annen ting som har stått på listen siden i fjor, var å rake i krypkjelleren. Der lå det en del ved og avkapp fra plank og annet rusk og i august fikk vi omsider fjernet dette. Jeg stablet det som var brukbart som ved, men vi endte opp med to søppelsekker med plank og annet som må på fyllingen en gang.

Jeg fikk også feid og ryddet ordentlig i «garasjen» (den delen under hytta hvor vi har full takhøyde – det er ingen garasje). Mens jeg holdt på ropte naboen på meg: –  Marianne, det er en slange i hagen min, jeg står og ser på en stor slange! Og det var en riktig stor og feit hoggorm, den største jeg har sett. Og dorsk. Den reagerte ikke på kasting av stein eller at jeg trampet mot den. Til slutt smøg den seg ut av hagen mot skrenten – men jeg holdt ytterdørene lukket i et par dager. I tillegg til rådyr, vånd, padder og mus (om vinteren), har vi også hoggorm. Og svart bladlus på ringblomstene og griffelråte på tomatene. Hmpf og dobbel-hmpf.

Det hadde forresten stått en bokhylle i garasjen hele denne tida. Jeg trodde den manglet hylleplater, men det var flere hylleplater der, de bare lå på bunnen av bokhylla. Den bar jeg opp og fikk vasket den så fikk vi bokhylla på stua. Fint!

Eric hadde også en økt med å fikse hull i veien, og seint i september fikset han trappa til annekset (midtre trinn var gåent). Vi må egentlig skifte ut hele den trappa, men Marianne har planer for et litt større anlegg borte ved annekset….

Terrassene

Tidlig i juni kjøpte jeg en klematis President. Denne hadde utviklet snurrerot – første gang jeg løsnet røtter og tom. klippet litt av de lengste – jeg følte meg som en proff! Jeg hadde egentlig tenkt å sette denne nederst ved Morgensolterrassen, men i siste liten ombestemte jeg meg og mente vi burde ha noen blomster å se på på kveldssolterrassen også. Dermed havnet både President og erteblomster her.

President: Første blomst kom i slutten av juni. Jeg tenkte vi skulle være fornøyd hvis vi fikk ti, men vi fikk en god del flere, skjønt de kom seint. Klematiselskere sverger til benmel, men det hadde ikke jeg da jeg plantet den. Jeg kjøpte en pakke litt senere, og i det jeg har fått rotet meg til å kjøpe benmel – fordi det MÅ jo klematis ha – finner jeg andre innlegg som sier at det bare er tull og dessuten tiltrekker seg rotter. Vel, siden jeg nå hadde benmel så skulle den jaggu meg få benmel – og den fikk altså ganske mange blomster utover høsten.
15. august: Vi fikk altså god blomstring på Presidenten utover høsten. Men blomstene ville bare stirre lengselsfullt utover fjorden og helst ikke ha noe med oss å gjøre.
15. august: Ikke erteblomstene heller, altså ha noe med oss å gjøre. Disse ble egentlig sådd altfor tidlig, utendørs, så jeg var nødt å ta opp frøene og så dem på nytt innendørs (jeg visste ikke at erteblomstfrø var så vare for kulde – som sagt før, jeg kunne virkelig ingenting). Å så dem på nytt innendørs gikk faktisk ganske bra, jeg tror 8 av 10 spirte. Dette var forøvrig en lav variant, men de ble godt over en meter allikevel.

Siden Eric hadde forstuet ankelen, var jeg innom Ikea og kjøpte et hengekøyestativ. Jeg tenkte det ville være hyggelig ettersom han var så lite mobil, men det var stort sett jeg som brukte det. Stativet er for øvrig altfor kort til virkelig dugelige hengekøyer (altså hengekøyer fra Brasil og slike steder. Hvorfor i all verden lager man for korte hengekøyestativer?). Men vi hadde fått en fin hengekøye av søsteren til Eric og til den passet stativet utmerket.

4. august. Slaraffenstund på terrassen.

Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med….

I midten av juli hadde vi «joint mission»: Eric var på PP-ekspedisjon og jeg skulle plukke brennenesler. PP er altså prikkperikum eller johannesurt. Vi hadde bare fått tak i 60% sprit – de selger visst ikke 40% lenger – så den første halvflasken ble ganske heftig. Den siste halvflasken spedde Eric ut med destillert vann (som kostet nesten like mye som spriten) til 37%. Som teoretisk økonom og hobbymatematiker var han stolt over at han kunne regne ut akkurat hvor mye destillert vann han trengte. Senere tilsatte han også sirup i den sterkeste, så vi hadde to ulike utgaver å servere til årets pinnekjøttmiddag det året.

19. juli: Dyp konsentrasjon. Eric er inderlig søt der han plukker opp en og en gul blomst, ser nøye på den, pirker kanskje bort litt rusk, før han slipper blomsten høytidelig ned i flasken for å lage sin første Johannesurtdram. Som Eric sier: “Det er viktig at det ikke blir med biller i spriten. Meksikanere tar en larve i tequilaen, men vi lutheranere vil ha børsten våres fri for insekter.
22. juli: Nysilet sprit – som har fått en veldig fin rød farge. Så skulle den stå i tre uker.
22. juli: Men Eric synes han må smake litt med en gang. Han gjør gode miner til slett spill da han prøversmaker produktet, men det er nokså bittert. Etter at spriten hadde blitt lagret lenge nok smakte den riktig fortreffelig. Det viste seg også at Eric hadde misforstått hvor lenge drammen bør lagres før den kan drikkes. Ikke tre uker, men fire måneder. Ikke rart det var bittert. Hovedsaken var at det var drikkandes til jul og den gikk unna som et vellykket komplement til akevitten på vår årlige pinnekjøttmiddag. 

Høstsådden

Vi bestilte noen frø man kan så på høsten og jeg hadde også høstet noen frø fra egne planter. I løpet av september sådde jeg rundt 25-30 potter og gravde disse delvis ned i ulike bed. Så får vi se hva som kommer opp. Antakelig vassarve.

 Høstsådden: I alt sådde jeg 25-30 potter med Blå valmuesøster, porselensanemone, inkalilje, krypsåpeurt, julerose, reinrose, alpeprimula, klokkeløk, sibirsk kubjelle, bergsandarve, dvergakeleie, fargeskolm, gul daglilje, rosa og hvit moskuskattost, diverse steinbedsplanter og frø fra en plante Eric har sett ved bommen når han kommer fra bussen (en type akeleie som vi har gitt navnet veibomakeleie).
7. oktober kl. 18.20. Nå er det straks før sola begynner å gå ned bak Finnemarka.

Vinter: Tid for å rydde opp i hagedatabasen og -notater

Eric hadde to turer til Vedutten i desember og tok bilder av hytta i snødekte omgivelser. Marianne satt i Oslo med hagedatabasen sin og oppdaget at det var surr i hageputene. Det betyr at jeg har flyttet alle aubrietas uten å notere i databasen hvilken variant som nå var plantet hvor. Sildrene var det også noe ugreie med. Meget slomsete. Jeg tror faktisk det er dasking med tistler for slikt. Det hjelper å føre hagedagbok og å ta bilder med høy oppløsning så man kan zoome og jeg fikk oversikt til slutt. For meg er dette vittig i og med at jeg ikke trodde jeg var en person som brydde seg om hvorvidt “Blue Beauty Double” sto her eller der før jeg kjøpte Vedutten. Det er superviktig!

1. desember. Og så er det vinter igjen.