Kjøkkenhagen del 2 (2018)

Det ble noen turer til Hønefoss for å kjøpe flere jordspyd og mer plank, men 10. juni er buret så og si ferdig (mangler bare bittelitt beising).

10. juni 2018: Hønsenetting over det hele. Her kan ingen rådyr komme inn. Vi ser faktisk spor etter dem ovenfor, i Fjellbed #1, hvor de tydelig har stått og sett lengselsfullt ned på godsakene. Ser man godt etter, ser man at kålen truer med å vokse gjennom fiberduken på den ene pallekarmen.
10. juni: Vår første squashblomst. Er den ikke fin!
11. juni. Det gror til. Bare tre uker tidligere, da min søster var på besøk, direktesådde vi to squash i Pølseboden fordi det så ikke ut til at våre innesådde planter skulle klare seg. Etter en lang og semmer tilværelse i en byleilighet fikk de varmesjokk da de ble utplantet 13. mai. Men de hentet seg inn, til de grader. De små squashspirene som dukket opp bakerst og ikke fikk sol, flyttet jeg senere ut i den nylagde Trapesen.
11. juni: Cordoba’en er først ute av agurkene og her kommer det flere.
11. juni: Maisen har blitt robust og fin, nå også med antydning til maiskolber.
27. april: …men de begynte som noen sippebarn som hang med bladene og ville inn bare det var ørlite vind der ute.
11. juni: Ingen av tomatplantene våre er noe for øyet, men de har faktisk tenkt å produsere noen tomater hvilket er godt gjort etter den oppveksten de fikk.
11. juni: Rosenkålen vokser over all forventning (men bør snart begynne å lage kål…)
11. juni: Her har vi to typer rødbeter (“Detroit 2” og “Crosby’s Egyptian”), mainepe “Hakurei” som snart er klar til innhøsting, stangselleri “Giant Red” samt knutekål til høyre. Jeg skal plante flere knutekål og det er med hensikt at ikke alle har blitt plantet samtidig.
11. juni: Etter høsting av reddiker og ruccola – dvs. de jeg klarte å finne igjen – står det igjen spisskål “Kalibos”, grønnkål «Lerchenzungen» og mangold “Feurio” i denne karmen. Vi måtte kjøpe en ekstra pallekarm og sette på toppen fordi den storvokste kålen ikke fikk plass under fiberduken (det medførte noe bladknekk, dessverre). Grønnkålen skal egentlig ikke høstes før i september, men den var over halvmeteren høy i midten av juni, så jeg begynte tidlig å høste av den.
31 juli gikk grønnkålen over alle breddeskaft, så det var bare å høste inn for frysing.
11. juni: I den minste pallekarmen hadde vi plukksalat (“Gustav’s”), vanlig ruccola, wasabiruccola og så hadde den reddiker men de er allerede høstet inn. Har ettersådd flere reddiker til høyre samt romanosalat (også sådd tidligere, men av en eller annen grunn kom aldri den – mulig den tørket ut, mulig det var gamle og dårlige frø. Wasabiruccola smaker forøvrig ordentlig wasabi. Fin å lage rømmedressing av.
11. juni. Vi sådde to typer reddiker. Disse (“Patricia”) skal være avlange, men har fått stå litt for lenge. De vanlige, runde smakte bedre.
18. juli: Vi fikk noen fantastisk store muslingsquash. Jeg er ikke så flink med squash, men på nettsiden “Et kjøkken i Istanbul” fant vi noen veldig gode oppskrifter.
26. august: Den squashen søsteren min og jeg direktesådde da jeg trodde de Osloavlede småplantene ikke ville overleve (noe de gjorde til gangs), ble flyttet til et nylaget bed kalt Trapesen. Her er bedet ikke helt ferdig ennå. Plantene ble gigastore og ga god avling til tross for at jorda her ikke er spesielt god. Potetene, derimot, ga ganske dårlig avling.
11. august: Vi høstet mange-mange gul squash. Ugresset på bildet er antakelig ryllik. Denne tørkesommeren hadde vi ryllik alle vegne, den stortrivdes.

Physalis: Jeg har bilder av Physalis under Sørpletten, men dessverre ikke fra plantene i Pølseboden/Kjøkkenhagen. Plantene vokste seg gigantisk store og produserte frukter så det sto etter, fruktene var også eksepsjonelt gode. Jeg ble fylt av ærefrykt over at så store og produktive busker og planter som physalis og squash kan komme fra et lite frø på én eneste sesong. Physalis var antakelig vår mest positive overraskelse i år, selv om vi også satt stor pris på agurkhøsten.

Så til alt det som ikke virket denne sommeren….

17. juni: I midten av juni sådde jeg blomkarse langs vestsiden av buret. Det høres ut som en enkel jobb, men etter uker med ekstremvarme og null nedbør var grunnen steinhard. Jeg burde hatt en hakke, men gikk løs med spade og spett og klarte å hakke opp en grunn renne som jeg helte vann i slik at den ble lettere å lage dypere dagen etter.

Som kjent – dette var en varme- og tørkesommer og jeg måtte bruke rundt halvannen time på vanning hver dag, hvilket jeg synes var uhyre kjedelig. Kjøkkenhagen ble prioritert, blomkarsen foran ikke så mye, men den kom med blomster etterhvert, men var ikke så glad i å klatre. Den ville helst krype, så var altså ingen stor suksess.

Bekken tørket ut allerede i juni, vi fikk ingen avkastning på vannkarse. Alle løkene feilet i år – vi hadde ingen suksess med vårløk i fjor heller. Jeg tror jeg gir opp løk.

Spisskålen vår vokste seg kjempestor, men dannet ikke hoder før sent på høsten. Jeg googlet en del for å prøve å finne ut av dette, men måtte altså over på engelske nettsider ettersom dette antakelig ikke er et typisk norsk fenomen: Det var for varmt, rett og slett. Vi burde ha høstet inn bladene før de ble for storvokste og seige, og brukt dem som de var. Vi fikk et par mindre kålhoder til slutt.

Vi måtte rive opp all rosenkålen, også den på terrassen. De var så fulle av sommerfugllarver at det var umulig å holde i sjakk, i hvert fall klarte ikke vi det. Og larvene la igjen eksrementer overalt, så vi hadde ikke så lyst på den kålen, egentlig, så vi gjorde kort prosess.

Ingen griffelråte på tomatene, og alle modnet, til gjengjeld fikk vi ikke så mange som tidligere år. Principe Borghese var spesielt god i år.

Artisjokkene i Staudebedet vokste seg veldig store, men kom ikke med noen frukt (de er også egentlig to-årige). Vi dekket dem til med både bark og pose, men hadde ikke noe håp om se dem igjen året etter.

2. august: I august lener jeg meg over i Pølseboden for litt luking, ser til venstre – og skvetter! Hva er det for et dyr som sitter der? Min første tanke er “Padde! Sikkert giftig”. Det er en kiwano. Vi fikk to kiwano på våre mishandlede planter til slutt.
Advertisements

Plen, pallekarmer og litt ymse (2017)

Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).

Plen og busker i plenen

Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.

Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)

18 juni: Sakalinbeinved (Euonymus planipes (sachalinensis)). Bare en liten stilk, men en gang blir den sikkert stor, og da er det fint å kunne huske på at den en gang var en liten stilk. Akkurat her er forresten jorda helt rød. Vi har så mye forskjellig jord på denne tomta…
13. mai 2017 (bildet er tatt for å kunne sammenligne vekst senere år). Snøballbusk (Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”). Denne er heller ikke noe fryd for øyet, akkurat. Den kom med flere, store hvite baller av blomster – som foreskrevet – men klarte ikke å bære dem og la seg flatt utover plenen. Jeg bygget et stativ for den i juni, men den står på et for vindutsatt område og må flyttes – jeg vet bare ikke hvor ennå. Kanskje til forlengelsen av staudebedet, foran Planteroteplassen? Til tross for at den ikke så særlig flott ut der den hang utover sitt midlertidige støttestativ, irriterer det meg at jeg ikke har bilder av den i blomst. Neste år!

Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.

24. juni: Vi fikk også med oss en ny blærespirea fra mamma, en Physocarpus Opulifolius Amber Jubilee – også en stikling. Denne tror jeg har blitt dyrket fram av en av mammas hagevenner. Denne satt jeg ned ved siden av den diabloen vi hadde fra før av. Jeg hadde egentlig tenkt å ha to-tre mørkrøde blærespireaer side-om-side, men nå har vi altså en mørkrød og en oransjegul. Hagen blir til mens man går og som mamma har lært meg: Man sier ikke nei til planter.

I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.

Per, Pål og Espen:

…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.

18. juni – 2 x solbær og 1 x rips. Vi fikk en kopp med solbær, mamma høstet… jeg vet ikke hvor mange liter fra sine busker. Mange! Men så har hun hatt sine i sikkert tretti år, disse ble plantet i fjor. Det spiller antakelig en rolle.

Kjøkkenhagen:

Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.

Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.

29. juni 2017. Pallekarmer. Sukkerertene trenger plass, fiberduk delvis tatt av og ble senere fjernet helt. Rådyr – kom og spis! Det gjorde de så gjerne. De sto bokstavelig talt og tråkket i salaten mens de beitet på sukkerertene mine. Hmpf. Til høyre: Full utgaving av Velkomstbedet.

Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.

Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?

ikke et godt år for tomater….

Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…

Men et veldig godt år for poteter!

Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.

8. aug: Potetblomster er veldig fine når man ser etter – jeg har bare ikke sett etter før. Angående maisen…. i slutten av juli aksepterte jeg at det som kom opp overhodet ikke var mais, men noen små trær, antakelig rødhyll, mente Eric. Nok en historie fra virkeligheten der, altså.

Lillebedet:

Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.

11. juni: På’n igjen, men det er ikke derfor jeg ser morsk ut. Jeg LIKER å grave. Full utgraving av Lillebedet. Eric hjalp meg med å få ut noen store krabater. Bedet ble kantet med de flateste steinene jeg kunne finne, slike som gressklipper kan kjøre over.
13.  juni: Sånn – da kan man legge på plass jorda, samt kante. Har gitt godt med rom til hortensia-røtter, så hvis jeg skal flytte den har jeg litt å grave opp i fremtiden – påminnelse til meg selv.

Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.

8. august: Jordskokken har ikke begynt å blomstre ennå, de vokste sikkert 60 cm til. Potetplanten ble godt over en meter. Det er næring i den steinholdige jorda vår.
8. okt. Vi fikk en dugelig avling fra Lillebedet: Ett stykk settepotet ble til 27 poteter, 2.5 kilo. Bak, innhøsting fra ett stykk jordskokk: 1.4 kilo. Kanskje det er dette vi burde slå oss på?
8. okt: Vi er også innmari gode på grønne tomater. (Jeg syltet en del grønne tomater, problemet er at vi spiser sjelden slike syltede ting).
8. oktober: Hvordan bruke en bekk? For eksempel til å vaske poteter og jordskokk.

Ordentlige hageeiere

I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!

Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.

Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?

Villt og vakkert:

24. juni. Vi har en del ville og vakre blomster som vokser rundt på tomta, Fagerklokken i Lakunen-i-Lakunen er kanskje den fineste. Jeg lurte på hvordan jeg skulle “berge” denne – slik den vokser er det antakelig ikke mulig. Heldigvis har vi flere Fagerklokker som vokser lettere tilgjengelig.
5. juli: Vi har også en del moskuskattost, både rosa og hvite. Disse har visstnok pælerot og er ikke så lette å flytte på, men vi har samlet frø. Disse står lenge som snittblomst og lukter godt. Dette er en av Erics favoritter, men han er også veldig glad i prikkperikum som vi også har en del av. Den er ikke like pen, til gjengjeld kan man bruke den i brennevin.
17. juni: Denne vokser ikke på tomta – ikke ennå – men langs skogsveien mellom hytta og E16. Andre tar med en bukett kjøpeblomster til sin kjære. Eric plukker med seg en kvast med nedvisnede blomster….. med frøkapsler på, for han kjenner sin kvinne. Jeg fikk altså en vissen kvast med frøkapsler på, og nå har vi sådd disse. Vi kaller dem Veibomakeleie.