En eller annen gang bør jeg skrive en blogg om hvordan fylle en hage med vekster for noen få hundrelapper i løpet av en, eneste sesong, og så ha planter for resten av livet. Den må nesten bli frøbasert, så selvsagt vil ringblomster og blomkarse være med, jeg ville også anbefalt prydtobakk (Nicotiana alata), Eric vil definitivt anbefale valmue, dernest må vi selvsagt nevne akeleie, og så….
Den bloggen får bli til en annen gang ettersom det her skal handle om bønner, skjønt bønner vil få en prominent plass i et slikt innlegg.
Vi har tre sorter bønner i år: Grønne prydbønner (Phaseolus coccineus, “Prizegewinner”), fiolette brekkbønner/purpurbønner “Cosse Violette” samt gule voksbønner “Neckargold”. Alle klatrer og blir høye og gir masse mat på liten plass. La oss starte med de viktigste.
14. august 2022: Innhøsting av bønner har såvidt begynt for de gule og de lilla, mens de grønne prydbønnene har vi høstet og spist av i vel tre uker allerede.
Prydbønner (Phaseolus coccineus; Runner beans)
I Norge kalles disse “prydbønner” og det første året vi sådde disse tenkte vi på dem som prydplanter og satt dem i diverse utkantbed hvor de kunne klatre. De kom med en del pene røde blomster, men vi syntes ikke blomstringen var tilstrekkelig til å erstatte andre klatrende sommerblomster som er lette å så fra frø, slik som ipomoea. Derimot var mengden av bønner de produserte litt overveldende på oss. Hva gjør vi med alle disse bønnene?
Man spiser dem – selvsagt. Passer man på å høste dem tidlig smaker de riktig godt som ferske bønner, altså spist med belgen og alt. Trikset er å søke etter oppskrifter på engelsk, altså “runner beans” – da finner man hundrevis. Vi tilbereder dem gjerne ved å fjerne topp og bunn, kutte resten i passende biter på vel 2-3 cm, og gi dem det par minutters oppkok i saltet vann. I en annen kasserolle har vi smør eller olje, litt hvitløk, kanskje litt løk eller vårløk i tillegg. De kokte, avrente bønnene has i kasserollen med smør og løk, dernest tilsetter vi brødsmuler eller knuste krutonger og litt parmesan. Smaker kjempegodt som lunsj eller som tilleggsrett til de fleste middager.
Prydbønner er også gode å spise som tørkede bønner. Igjen, søk på engelsk og du finner hundrevis av oppskrifter (“dried runner beans recipes”). Alle tørkede bønner bør bløtlegges først for å forkorte koketiden, men hvor lenge de trengs å bløtlegges avhenger av hvor lenge de har tørket. Uansett, dette er store og kjøttfulle bønner, så beregn god tid for bløtlegging, helst over natten (8-9 timer).
Hvordan best tørke bønnene?
Det beste er om bønnene kan henge å tørke på planten. Når belgen er gulbeige, tørr og sprø, er de klare til og høstes. Det klarer vi ikke alltid å få til i vårt klima, så noen høster hele planten og henger den opp i drivhuset. Det kan ikke vi, fordi der er det som regel fortsatt fullt av tomatplanter med grønne tomater vi gjerne vil ha modnet, og så kommer senhøsten og vi tilbringer mindre tid på hytta. Vi høster de belgene som er modne etterhvert, og til slutt må vi også ta de grønne belgene, dvs. bare de som har svulmet med store bønner. Resten graver vi ned i bedet sammen med plantene for å tilføre nitrogen og generelt grøntfor.
Siste innhøsting for i år, er de ikke pene? Vi har fått en del bønner som har tørket mens de henger på planten i år, men ikke så mange som tidligere år. I år prøvde vi oss på å høste en del grønne bønner og fjerne belgen for å tørke dem innendørs. De lilla bønnene er tørkeklare, dess mere rosa de er, dess mindre modne er de. De rosa ble litt skrukkete i tørkningsprosessen, så de endte opp i bokashien, men det er godt mulig det hadde vært greit å spise dem. Neste år skal jeg prøve å tørke hele belgen innendørs. Bønner i grønne belger blir forresten lett skadet når man åpner dem. Det rosalilla belegget får lett rifter.
Brekkbønner og voksbønner
Jeg antar at disse også kan spises som tørkede bønner, men jeg har ikke funnet noe om det på internett. Disse typene dyrkes uansett som grønnsaker, altså for å spises som ferske, grønne bønner, med belgen og alt. Alle bønner bør som kjent varmebehandles før de spises, men spesielt voksbønner er gode også når de er kalde og kan gjerne taes med i en matpakke.
Har man for mange av disse, er det best å høste dem før de blir for store eller bulkete (det betyr at de har blitt treete) og heller fryse dem ned. Bønner bør forvelles før frysing, altså gis et par minutter i kokende og lettsaltet vann, så kjølnes ned, før man fryser dem i porsjonspakker.
Bønner er planter som krever lite og gir en masse. Man får mengder med kvalitetsmat på liten plass. I tillegg til avlingen, samler plantene nitrogen fra lufta og gir til jorda gjennom røttene, hvilket gir bedre betingelser for andre planter neste år. Jeg har lest at etter avling bør man grave ned hele planten ettersom en del av næringen planten har samlet finnes i stilk og blader. Dernest er det veldig lett å samle frø til neste års avling. Vi har lagt til side de beste bønnene/frøene fra årets avling med tanke på neste år.
De besynderligste sanger kan dukke opp i hodet mitt når jeg ute og jobber i hagen, men at det akkurat nå durer og går på «En Sommer Er Over» (Kirsti Sparboe) er forståelig. Det til tross for at vi hadde pangvarme i slutten av august og så langt også flere dager i september.
Sesongavslutningen kommer noe tidligere for oss med hyttehage, fordi i det man er tilbake på jobb – og bare har helgene til rådighet – så krever det litt planlegging for å få gjort alt man bør gjøre før frosten er her. Jeg har laget liste over alle planter som bør deles og flyttes nå i høst og vet sånn omtrent hvor de skal stå hen. Dog venter jeg i det lengste med å gjøre dette ettersom vi de siste årene har fått varme dager langt utover i september, og vi er jo ikke her i løpet av uken til å vanne nyflyttede planter.
Til tross for at vi har nå etablert et anselig antall bed som må vedlikeholdes, har jeg fortsatt fokus på nybrottsarbeid – grave ut og anlegge nye bed. Tatt i betraktning hvor mye stein vi har i jorda, så tenkte jeg opprinnelig at hvis vi klarte 10 kvm per år, var det bra. Vi har slått det målet ganske grundig hvert år siden vi kjøpte hytta, men i år ligger vi ikke mye over. Til gjengjeld har vi i år laget et helt nytt rom i hagen –– midt på plenen, med vegger og tak og det hele. Vel, det er en overdrivelse å si at vi er i mål med dette prosjektet, men vi er i hvert fall godt i gang og det blir ferdig neste år. Vi har utvidet grusstien foran Staudebedet og laget et ekstra lite bed i den forbindelse. Jeg har gravd ut et nytt bed fra Leirehaugen (Marianne – Leirehaugen: 3-0), som vinteren 2022/2023 vil bli brukt til overvintring av stiklinger. Og jeg håper vi får gjort klart et smalt bed langs nordsiden av stien ned til hytta, mellom oss og nabotomta, før vinteren kommer og tar oss. Alt dette skal vi komme tilbake til.
Etter forrige sesong, som var Veduttens 5-års jubileum, lagde jeg noen innlegg med «før-og-etter» bilder av noen av områdene på tomta, men jeg rakk ikke å gjøre dette for alle bedene. Så det kan tenkes at det dukker opp noen «før-og-etter» bilder av de manglende bedene i innlegg utover vinteren.
Uansett – akkurat nå handler det mest om….
Hva gjør vi med alle grønnsakene som modnes på en gang?
I år har vi først og fremst overskudd av tomater og bønner, skjønt jordskokken blomstrer og vi kommer til å få mer enn nok i år også. Vi får returnere til den.
Tomater:
Jeg toppet tomatplantene allerede for flere uker siden, og har klippet bort ekstra bladverk og nye toppskudd hver eneste helg for å få modnet flest mulig. Så kan man spørre seg hvorfor jeg gjør dette, ettersom vi allerede har langt flere tomater enn vi klarer å spise. Her har vi tilbrakt hele juli på hytta, og sett på våre mange grønne tomater som langt fra er spiseklare. I det ferien er over, eksploderer det i rødt og alt modnes på en gang. Jeg høster nå flere kilo med tomater hver helg og spiser tomat med mozzarella, som pico de gallo, på bruschetta, med balsamico og dessuten gir jeg bort en del på jobben ettersom det tross alt er begrenset hvor ofte man kan spise tomat til middag. Men jeg har også blitt en kløpper til å lage tomatsaus for fryseren.
4 sept 2022: Typisk tomatfangst fra hytta som har blitt med til Oslo. Her ligger Hundreds & Thousdands (minitomater), Principe Borghese (en liten plommetomat), Annie’s Singapore (cherrytomat), Black Seaman (bifftomat) og Oxheart (kalt plommetomat, men blir kjempestor).
Vi har – også i år – for mange tomatplanter. Det er fordi vi har frø fra ulike sorter og ikke kjenner begrensningens kunst, men har lyst til å prøve alle sammen. Vi har tomater både i drivhus og på friland.
Ettersom tomatplantene vokste til, ble det nærmest umulig å bevege seg i drivhuset. Ellers har vi 2 physalisplanter, 2 agurkplanter, en del chiliplanter og et par pasjonsfrukt stående her, men med unntak av en breial physalis, så oppfører de andre plantene seg meget sømmelig. Tomatene, derimot…. Eric bygget denne kassen i 2018 da vi anla Kjøkkenhagen. Av ymse grunner har denne fått navnet Pølseboden. Tomatplanter stortrives her – også etter at kassen havnet bak drivhuset og derfor får noe mindre sol på høsten. Det er en bergvegg i bakgrunnen som magasinerer varme, og det er ikke så stor forskjell på modningstidspunkt her versus i drivhuset. Men tomatene i drivhuset er selvsagt noe bedre beskyttet i kalde netter.
I år har vi 6 ulike typer tomater pluss to planter vi fikk av naboen som vi ikke vet hva heter.
9 sept 2022: “Hundreds & Thousands”. Denne holder hva den lover og produserer uhyggelig mye av veldig små tomater. Hos oss står de utendørs og vi syntes de modnet noe seint denne sommeren, med tanke på hvor små de er. De første modne tomatene i juli var litt syrlige, men med varmen i august fikk de en søtere tomatsmak. Vi har høstet litervis av denne fra tidlig august til nå, og det fortsatt mange tomater igjen. Eric sier dette er en plante ment for en familie med mange barn. Vi er bare to, og til tross for at vi har hatt en del besøk denne sommeren, så klarer ikke vi å ta unna. I tillegg til å spise rett fra busken (hvilket denne klart egner seg best til), bruker vi denne til salsa fresca og på bruschetta, men det aller meste blir rett og slett gitt bort på jobben. Denne står på terrassen, hvor det kan være en del vind, men hverken busken eller tomatene ser ut til å ha tatt noen skade av det. Nå i september ser busken selvsagt litt pjusk ut – det er høst. 9. sept 2022: “Principe Borghese” har vi sådd i flere år og jeg tror dette er vår yndlingstomat. Vi dyrker denne både i drivhus og utendørs, planten på bildet står ute i Pølseboden. Gjenkjennes ved at den har en tydelig spiss i enden. I år har disse blitt større en tidligere år, muligens fordi juli ikke var så varm. Men fortsatt svært smakfulle og passe søte tomater, skjønt de begynte å tape seg noe på smak mot slutten av august (kaldere netter). Vi spiser disse rett fra busken, samt bruker de i salater og som tilbehør. Godt egnet til å lage soltørkede (ovnstørkede) tomater. Holder seg også godt i flere dager etter plukking, hvilket er fint for oss som høster tomater på hytta på søndager og tar med hjem til byen.9 sept 2022: “Annie’s Singapore” er et nytt og noe turbulent bekjentskap for oss. Det er den mest uregjerlig voksende tomatplante jeg har vært borti. Hun setter sideskudd som om hun skulle få betalt for det. Utover høsten har noen av skuddene begynt å danne små røtter på grenene, så det er mulig hun egentlig ønsker å krype. Hos oss er hun uansett bundet opp etter beste evne. Siden vi ikke er på hytta hele tiden på senvåren, tok hun raskt over kontrollen i drivhuset og delvis i Pølseboden. Men hun lager svært gode, smaksrike og søte tomater. Vi vil så Annie’s igjen, men prøve å ha litt bedre kontroll på sideskuddene neste år.9. sept 2022: “Black Seaman”, litt brunaktige eller kanskje olivengrønnaktige når de er modne. Bifftomater som kan blir veldig store. De største kan lett sprekke opp, eller få sporer i skallet, men det skjærer jeg bare bort. God tomatsmak, med fylde og dybde, litt syrlige. Veldig gode å skjære opp i skiver og spise for eksempel med mozzarella og basilikum, eller som tilbehør på tallerkenen til all slags mat. Også veldig pene som oppskårne tomater. Tomatstørrelsen tatt i betraktning, har denne produsert rikelig med tomater både i drivhuset og i Pølseboden.21. august 2021: “Oxheart”. Her må jeg rett og slett jukse og vise et bilde fra i fjor, fordi de tomatene vi har nå egner seg ikke til og vises fram. Dette er tredje året vi har sådd Oxheart, med varierende resultat. Disse tomatene kan bli kjempesvære, hvilket også betyr at alt mulig kan ramme dem før de er modne. I år havnet vår Oxheart plante innerst i drivhuset – der utluftingen er dårligst. Det var dårlig planlagt av meg, ettersom jeg vet jo at disse tomatene trenger tid. På det beste er disse de mest smakfulle og når man deler dem opp – de lekrest utseende tomatene jeg vet om. Det var i 2021. I år har den ene planten vi har sett skranten ut hele sesongen, og tomatene ser også rare ut, med hvite prikker og streker i skallet og fasongen er heller ikke riktig. Jeg ville aldri servert disse til gjester, men jeg har skåret bort alt som ser rart ut, og spist dem selv, og det som er igjen har smakt aldeles vidunderlig. 9. sept 2022: Så har vi selvsagt San Marzanoene mine. De har vi dyrket i flere år fra frø som fortsatt er spirevillige, til tross for at jeg har dem fra lenge før vi kjøpte denne hytta. San Marzano er regnet som særdeles egnet til å lage tomatsaus ettersom de har lite frø. Det gjør det lettere å få en tykk og smaksrik saus. Disse står utendørs, i Pølseboden, og det er ikke uvanlig at de ikke modner før i oktober. Jeg har laget tomatsaus av disse i flere år, men i år må jeg lage tomatsaus av alle typer tomater, ettersom vi har langt mer enn vi kan spise. 9. sept 2022: Annie’s Singapore, verdens mest uregjerlige tomatplante, skyter ut skudd i hytt og pine, men mange av disse skuddene bærer også frukt. Så vi beholder noen av dem og binder dem opp på motsatt side av drivhuset hvis det er det som må til. Nå må vi bøye oss under Annie for å komme til plantene bakerst.
Men jeg har gjort en del tilpasninger, som at jeg bruker egne solmodne tomater og ikke hermetikk. Jeg bruker ikke mer enn 3 timer (dagens strømpriser tatt i betraktning kan det allerede være i overkant), jeg bruker honning i stedet for brunt sukker hvis jeg har, jeg er rausere med løk og tilsetter gjerne squash (fordi jeg alltid har squash) samt egne chilifrukter og ikke tørkede flak. Men utgangspunktet er det samme. Det man ønsker er en tykk og smakfull saus som ikke renner, og det får man best ved å bake den i en jerngryte i ovnen.
Jeg har prøvd flere ulike måter å lage tomatsaus på, slik som å koke i kasserolle eller å bake hele eller delte tomater på stekeplate i ovn og så mose med stavmikser. Disse metodene gir som regel en for tynn og rennende saus. Å gi tomatene et oppkok i en jerngryte på kokeplata, og så sette hele jerngryta inn i ovnen og bake dem, gir absolutt best resultat. Noen kokker fjerner en del av tomatens indre før de lager tomatsaus for å unngå at den blir rennende. Baker man tomatene i jerngryte i ovn, så handler det om tid. Med vanlige fyldige tomater, vil det ta lenger tid før sausen er tykk enn om man bruker Marzano tomater som har mindre kjerne.
En ting jeg har lært av «green bonanza» (lenken over) er å la løken bli gyllen først, sammen med hvitløk. Jeg bruker ikke noe grønt krydder ettersom jeg foretrekker å tilsette dette senere avhengig av hva jeg har tenkt å bruke tomatsausen til. Så er det bare å eksperimenter seg fram.
Til vel 3 kilo tomater (som jeg deler opp i mindre biter) bruker jeg:
2 vanlige løk (3 hvis de er små). Gul eller rød.
3-5 hvitløksfedd avhengig av størrelse
1 ss smør og 1 ss olivenolje
1-3 chili avhengig av styrke (vi dyrker chili med veldig ulik styrke)
1 liten/flat ss honning eller 1/2 ss brunt sukker
Squash hvis man har – hvilket noen av oss har i mengder. Min målsetning er å ikke tilsette for mye. Kanskje en liten, eller en tredjedel av en som har vokst seg for stor.
Så lar jeg hakket løk, hvitløk og chili surre i en blanding av smør og olivenolje på medium varme i en jerngryte i vel 10 minutter, mens ovnen varmes opp til 200 grader. Tilsetter chili, opphakkede tomater samt honning eller brunt sukker, rører rundt og lar det bli godt og varmt før jeg setter hele gryta inn i ovnen med grytelokket på gløtt.
Dernest sjekker jeg etter omtrent 45 minutter. Rører rundt i sausen, og hvis den fortsatt virker veldig rennende, lar jeg gryta stå uten lokk i ovnen en stund. Etter nye 30 minutter rører jeg rundt igjen, og hvis sausen nå begynner å tykne, legger jeg lokket tilbake, men på gløtt. Som regel lar jeg gryta stå i ovnen opp til tre timer til sausen er tyktflytende, og jeg kan skrape den inntil midten uten at den renner.
Så må dette kjølne selvsagt, før det havner i fryseren. Vi er som regel bare to som spiser middag hos oss, så jeg prøver å fryse ned i mindre porsjoner og tar heller ut to porsjoner hvis vi skal lage middag til flere. Jeg har blitt glad i zip-poser fra IKEA ettersom disse faktisk er lette å lukke.Jeg pleier å fylle en pose med to-tre sleiver med tomatsaus, så klemmer jeg posen flat før jeg zipper den helt igjen. Slik får jeg en stabel med tomatsausposer som ikke tar altfor mye plass i fryseren og som også tiner relativt raskt.
Slik lager jeg ovnstørkede tomater
Dette er heller ikke noe hokus-pokus, og det finnes mange beskrivelser på internett. Igjen handler det mest om tid, ettersom de beste tomatene får man ved å tørke dem (med snittflaten opp) over lav varme (max. 100 grader) over lengre tid, gjerne 3-4 timer. Noen setter også ovnsdøren på gløtt og lar dem stå over natten. Noen har matolje over tomatene før de setter dem i ovnen, men jeg forstår ikke helt hvorfor ettersom jeg vil ha dem til å tørke, så hvorfor da tilsette mer væske? Så er det en smakssak om man vil tilsette grønt krydder eller holde seg til et saltdryss. Jeg holder meg til et saltdryss, ettersom salt skal trekke ut væske.
Det store spørsmålet er hva man gjør i det man tar sine noenlunde tørkede tomater ut av ovnen. Holder det å bare legge dem på et rent glass og helle matolje over? Mange velger det.
Vi er ikke alltid så gode på å bruke alt det jeg konserverer, så vi går for holdbarhet og velger derfor en av to metoder: Enten først destillere glassene, fylle disse med tørkede tomater (og gjerne hvitløk) – press gjerne litt for å få plass til mest mulig i glasset. Varme opp olje til kokepunktet (men ikke lenger), og så etappevis fylle de fortsatt varme glassene (viktig at de fortsatt er varme) med nesten kokende olje. Dette er alltid litt skummelt og det bobler og spraker som bare det og kan renne over. Sett på lokket når boblingen har gitt seg, men mens varmt.
Alternativt: Fyll tomater (og evt hvitløk) på rene, destillerte glass, press gjerne for å få plass til mest mulig. Fyll på med olje. Sett glassene i komfyren (uten lokk) på 110 grader til det begynner å koke i oljen. Det kan lett ta en time.
Ved å bruke kokende olje (på den ene eller andre måten) har våre ovnstørkede tomater fint holdt seg i minst ett år. Vi setter glassene i kjøleskapet (altså etter at de har kjølnet), men jeg vet ikke om det er nødvendig.
Vi dyrker grønnsaker mange steder utenom Kjøkkenhagen. I 2021 fikk vi pallekarmer til overs, i det vi måtte flytte dem for å gi plass til et nytt drivhus. De havnet i utkanten av plenen, mot parkeringsplassen.
2. april 2021: Tidlig på våren blir pallekarmer med lokk brukt til herding av frøplanter, men jeg har også lært at man kan tidligså salat og kål, gjerne allerede i slutten av mars, i hvert fall under lokk. De spirer når de er klare for det. Tenk at vi drev med å så kål innendørs, i byleiligheten, så flyttet småplantene til hytta, gjennomgikk alt det styret med herding, før vi plantet dem ut – når vi like greit kunne så noen frø direkte i en pallekarm med lokk?13. mai: I nærmeste pallekarm er vi på andre såing. I borteste pallekarm er det samboerskap mellom tidligsådd kål som har blitt plantet ut, tidligsådd av salat i grønn bakke som er sådd tett og som vi har tenkt å spise som småbladet salat, og planter som står til herding.
Jordskokk
17. april 2021: Jeg husker ikke helt når vi begynte med jordskokk. Jeg tror vi fikk to knoller i 2018 og hentet kanskje fem til hos mamma i 2019. Uansett – vi liker jordskokk, vi gjør det. Men å ha det til middag fire-fem ganger i løpet av høsten er som regel nok. Dermed begynner vi å få altfor mange. Siste innhøsting, kombinert med utplanting i Staudebed Nord. 28. august 2021: Vi liker blomstene veldig godt fordi de gjør seg så fint nederst i Staudebed Nord. Her skygger de heller ikke for noe, selv om de blir over 2 meter høye.
I begynnelsen fikk vi god avling på hver bidige knoll, og vi har høstet bortimot 3 kilo fra én plante. Nå står knollene mye tettere og flere er plantet for nær overflaten til å gi god avling. Jeg har også lest at jordskokk bør flyttes med jevne mellomrom, hvilket vi ikke har gjort. Vi har uansett flere jordskokk enn vi klarer å spise og selv om vi vil fortsette å høste inn til middag, dyrker vi dem nesten like mye for blomstenes skyld.
Kål og gresskar som bedfyllere
16. juli 2021. Jeg graver ut nye bed hvert år – jeg liker å grave. Men noe må jo stå i disse bedene, om enn midlertidig. Vi har flere ganger brukt squash som kombinert jorddekke og matplante; ett frø gir en plante som lett kan dekke halvannen kvadratmeter eller mer. Bortest står to squashplanter som er satt her i den hensikt. Nærmest fotografen står en haug med svartkål fordi… vel, jeg sådde dem tidlig i den hensikt å bruke dem i salat når de var små. Men de var enormt spiringsdyktige og voksevillige, så det ble ikke til at vi fikk spist alle. Til slutt ble vel 12 stykk plantet ut i et bed jeg ikke hadde noen spesielle planer for denne sommeren. Jeg syns også svartkål er en kul plante. Det var en kald mai i 2021, så vi hadde ingen problemer med kålsommerfugl i begynnelsen av sommeren. Dermed fikk jeg høstet og brukt en del i løpet av sommeren.21. aug 2021: Medio august kom andre eggleggingssesong for kålsommerfugl, og da var det gjort. Det var så mange egg og larver på plantene at de virket umulig å redde, så plantene ble klippet ned. Jeg liker tanken på å dyrke kål, ikke minst grønnkål, svartkål og rosenkål som er så godt tilpasset vårt klima og kan stå etter at det har blitt frost og snø og da faktisk smaker enda bedre. På den annen side… Vi har flust med kålsommerfugl på vår tomt, og det virker som ingen naturlige midler biter på dem. Jeg får begynne å så i august i stedet, da er plantene små nok til å stå under fiberduk en stund, og i slutten av august skal det være slutt på egglegging fra kålsommerfugl. Skjønt, hvem vet. Høstsesongen blir bare varmere og lengre på våre kanter. 25. juli 2021: Problemet med squash er at de vokser altfor fort. Den ene dagen er de litt for små – den neste dagen veier de 3 kilo. Sånn føles det i hvert fall. Jeg har blitt flinkere til å bruke squash i matlaging, men ender alltid opp med å gi bort en god del.29. august 2021: Jeg hadde en plan for hva jeg skulle plante på Østbredden, et langt bed som ligger mellom plenen og bekken, men måtte revurdere ettersom jorda her er altfor leirholdig og fuktig til de plantene jeg hadde tenkt skulle stå her. Ettersom telen gikk dukket det opp en mengde med kraftige spirer i bokfashifabrikken – og etterhvert der jeg hadde brukt bokashijord, f.eks. blant tomatene. Jeg gikk ut fra at dette var squash – fordi jeg har hatt squash i flere år – men det viste seg etterhvert at dette var flaskegresskar. Slik kan det gå når Mannen i Ditt Liv har Starbucks Pumpkin Bread som yndlingskake. Jeg har antakelig kastet gresskarinnmaten i bokashien, men så dukker altså spirene opp 6 måneder senere, etter en kald norsk vinter… Jeg trodde uansett at disse plantene kom fra min egen squash i det jeg plantet dem ut som jorddekke på Østbredden, men disse gjorde en like god jobb, og det er ikke så mye som kan holde stand mot alt ugresset som vokser her. Jeg synes også bladene er fine. Midt blant alle disse står en solhatt jeg hadde glemt sto der, den bør antakelig flyttes til sine frender i andre bed. Jeg satt også opp to wigwams med prydbønner, som får røde blomster og belgene smaker riktig godt hvis man høster dem mens de er unge. De kan delvis skimtes mot alt grønnsværet i bakgrunnen.26. sept 2021: Vi fikk ikke store avlingen fra så mange planter, men disse ble også mishandlet i oppveksten og så neglisjert og behandlet som en bunndekker. Jeg tror jeg høstet to gresskar.
Bønner
26. september 2021: Prydbønnene kom derimot med veldig god avling, og de trenger knapt noe stell. Prydbønner er som squash – de skal helst høstes når de er små og veldig plutselig blir de for store. Vi hadde en høst med relativt gode temperaturer i 2021, så bønnene tørket fint på belgen. Jeg har høstet en god del tørkede bønner, men har ennå til gode og lage noe av dem. Det må jeg prøve. 28. august 2021: Vi har også prydbønner som klatrer på hønsenettingen på utsiden av Kjøkkenhagen. Her ligger det berg i grunnen og er knapt med jord, så gudene vet hvordan de klarer å bli så høye og produsere såpass med bønner.
Artisjokk
15. september 2018: Artisjokk i Staudebedet. Vi kunne ingenting om haging i det vi kjøpte hyttehagen. Ingenting! Derfor var vårt eneste mål at ting overlevde og blomstret. Dermed ble vi uhyre stolte da artisjokk, som strengt tatt ikke skal kunne overvintre på våre kanter, kom igjen og så igjen. De tok altfor stor plass i Staudebedet, men de hadde jo overlevd vinteren! Fruktene ble ganske små, og vi høstet aldri noen av dem, men ble svært begeistret for blomstene. Denne er kanskje 8 cm bred. Etter to vintere hadde jeg fått nok, gravde dem opp, og flyttet dem. De klarte seg fint gjennom sommeren, men ikke påfølgende vinter – men det var det flere planter som ikke gjorde.
Bærbuskene
18. juli 2016: Vi fikk bærbusker i innflyttingspresang av mamma, 2 solbær og 1 rips. Mamma hjelper til med å plante dem. 18. juni 2017: I et par år luket jeg sirkler rundt bærbuskene og la et ugressdekke med aviser og så bark. Men bærbuskene vokste, og sirklene ble stadig større og dessuten spiste ugresset seg inn uansett hva jeg gjorde. Og er det forresten så lurt å ha bark rundt bærbusker?2. august 2020: I 2020 brukte jeg noe plank vi hadde liggende til å bygge karmer rundt det hele, samt at jeg delvis gravde ned plank i bakken som gressklipperen kan rulles over. I tillegg til de 3 buskene vi fikk først, har vi nå fått 2 nye stiklinger av solbær som står til høyre. Mellom disse karmene til høyre går en snarvei opp til Staudebedet.8. juli 2021. Vi får beholde en del av solbærene, men fuglene tar som regel all ripsen. I 2021 prøvde vi for første gang å legge netting over buskene. Først fant jeg én død frosk som hadde satt seg fast i nettingen, så fant jeg en til. Så kom den store skrekken – en fugl som satt fast, men ikke var død. Den var selvsagt livredd når jeg nærmet meg med en saks for å klippe den løs, men den hadde ikke brukket noe og fløy fint avgårde straks jeg hadde løsnet litt på nettingen. Jeg tror vi bare får ofre den ripsen fremover.8. mai 2021: Eric har gode minner om et stort morelltre fra en tidligere hage og vi har lenge tenkt at vi bør skaffe oss et slikt ett. Men da skal vi vite hvor det skal stå i minst 20 år fremover. Nå er det avklart og treet på plass. Så håper vi inderlig at det bærer søte og gode bær.
Jeg har hørt at det finnes dem som flytter rundt på pallekarmer hvert år, men jeg er litt usikker på hensikten. Bytte ut jorda? Holde ugress nede? Uansett, ære være dem for det. Vi vet alle hvor mye jord som går med i en dobbel pallekarm. Vi har også ommøblert i Kjøkkenhagen, men det er fordi vi har tenkt oss om. I 2021 mente Eric det var på tide at vi skaffet oss drivhus, dermed måtte vi flytte pallekarmene for å få plass til dette. Men vår store hjemmesnekrede dyrkingskarm består, og det gjør også det rådyrsikre buret Eric bygget i 2018. Mao. står drivhuset vårt inne i et bur av hønsenetting – hvilket ser litt rart ut, men det viste seg å være lurt i det vinterstormene satt inn ved årsskiftet 2021/22.
22. januar 2022: Det var meningen å skru fast drivhuset i plattingen, selvsagt var det det. Men så var det så mye annet å gjøre hele tiden, og så ble det glemt. I slutten av januar ankommer vi hytta og ser at drivhuset prøver å stikke av. Godt da at det står inne i et bur.
Vi begynte med to pallekarmer
29. juni 2017: Dette var vår første kjøkkenhage, på det nederste platået i Fjellhagen som vi senere kalte Plata. Jeg snakker altså om de to pallekarmene til venstre, delvis dekket av fiberduk, men jeg måtte fjerne noe av den for å gi plass til sukkerertene. Rådyrene ble meget begeistret. Til høyre, utgraving av Velkomstbedet og begynnelsen på Latmannsbed#1; rett frem det fremtidige Fjellbed#1. Mer om det i et annet innlegg om Fjellhagen.28. april 2018: I løpet av vinteren har vi diskutert oss fram til at vi burde anlegge en større Kjøkkenhage i lakunen som dannes av bergformasjonene i Lavlandet. Marianne har skavet av plen og jord, og det viste seg at det i grunnen lå en kraftig duk dekket av sand. Dermed gjorde vi ikke noe ytterligere grunnarbeid når det gjaldt tildekking og ugressbekjemping. Stor tabbe!6. mai 2018: Det ligger berg i grunnen og det avgjør hvor vi får slått ned jordspyd fordi det rådyrsikre buret vi skal bygge rundt hele Kjøkkenhagen må tross alt festes til noe. Dermed skiftet dimensjonene på Kjøkkenhagen litt underveis. Det gjaldt også dimensjonene på den kassa vi bygget innerst mot bergveggen som ble både kortere og bredere enn opprinnelig tenkt. 13. mai 2018: Vår første utplanting av hjemmesådde grønnsaker i Pølseboden (ikke spør, ting får de rareste navn her omkring): Agurk, tomat og litt annet. 2018 var tørke-/varmesommeren, og vi vannet i Kjøkkenhagen så fikk god avling og høstet vår første agurk allerede 10. juni – dyrket utendørs! Siden har det gått sånn passe med agurkene våre, middels avling og mange modnes seint, så vi ender opp med en del syltet agurk. Men de fleste tomatplanter trives svært godt her, antakelig pga. at bergveggen bak magasinerer varme. Til høyre for Pølseboden er et hjørne som ligger i skygge og kun får sol utpå ettermiddagen. Her hadde vi opprinnelig diverse plantet i bøtter som vi kunne flytte litt rundt på, men i februar 2020 forlenget Eric karmen til å dekke hele bakveggen, mot berget. 17. juni 2018: Mens det fortsatt var sanddekke – og ikke ugressdekke i Kjøkkenhagen. Denne sommeren gravde Eric ut et bed foran Kjøkkenhagen (Burbedet), og på bildet ser det ut som om jeg er i gang med å grave ut bedet til høyre og delvis utenfor bildet (Trapesen).
I tillegg til den store selvbygde karmen med senere appendiks, har vi hatt tre pallekarmer (trippel, dobbel og enkel) vi har flyttet litt rundt på – fordi vi synes ikke vi ellers får nok mosjon i hverdagen. Dessuten bygget jeg noen smale karmer langs kantene på innsiden av Buret av noen materialer vi hadde til overs og plantet erter og sukkererter som kunne klatre på hønsenettingen. Da har vi kommet til 2021-sesongen og Erics drivhusopprør.
2. april 2021: Vi skal ha drivhus, det kan bare stå ett sted, og det betyr at alle pallekarmer må fjernes. Vi har tømt alle for jord.21. mai 2021: Her lå altså et lag med sand oppå en kraftig duk fra før av. Allikevel vokste det ugress overalt blant pallekarmene, og brunsnegler likte å gjemme seg mellom karmene og ugresset. Nå har vi fjernet alt ugress, og lagt enda en duk før vi legger grus. 22. mai 2021: Eric hadde opprinnelig tenkt at vi kunne sette drivhuset på grusen, men ombestemte seg og bygde en platting i stedet. Eric gjorde en nitid planleggingsjobb for å tilpasse størrelsen på plattingen med de oppgitte dimensjonene på drivhuset. Drivhuset er designet i England, med tommer som målenhet. Det viste seg at når produsenten skulle regne om til cm, har de rundet av nedover. Dermed ble plattingen akkurat litt for liten så drivhuset måtte demonteres og plattingen utvides, før vi kunne fortsette. Tips 1: Bygg plattingen litt større en du har tenkt. 26. mai 2021: Mens alt dette pågår, står tomat- og agurkplanter i vent på at drivhuset skal bli ferdig.30. mai 2021: Et drivhus består av sånn cirka syvtusen deler. Eric monterer. Tips 2: Plastplatene har en side som skal vende ut, og altså en som skal vende inn. Men etter at man har tatt av merkingstapen er det ikke lett å se hva som er hva. Vi satt et kryss på alle utsidene med merkepenn, og det viste seg å være veldig lurt ettersom det ikke var så lett å sette i alle platene ved første forsøk. 1. juni 2021: Nesten ferdig, men ikke helt klart til innflytting ennå. Noen agurk og tomat er satt bak drivhuset så lenge, der står de i le for vind. 16. juli 2021: Tomat-, agurk og noen få krydderplanter er meget glade for å bo i drivhus. Vi diskuterte en stund om vi skulle bygge karmer langs sidene og fylle med jord (vi kan ikke grave oss noe særlig ned pga. berg i grunnen), eller plante i bøtter, og bestemte oss for det siste. Det ser unektelig penere ut å ha sammenhengende bed og det gir antakelig også bedre planter fordi de får mer plass å breie seg på og jevnere fuktighet. Men siden vi bytter ut en del av jorda i kjøkkenhagen hvert år, er det lettere å dyrke i bøtter. Nå gjenbrukes all jorda til å lage bokashijord, og så bruker vi bokashijord når vi planter ut nye planter. Dessuten er denne løsningen lettere reversibel enn hvis vi først bestemte oss for å lage karmer. 16. juli 2021: Plantene – spesielt tomat – trives også særs godt i Pølseboden innerst mot bergveggen. Tidligere har vi plantet litt ulikt foran tomatene, men i 2021 satset vi på rødbet som vi begge liker godt. En frøpakke kan gjerne inneholde 300 frø, så vi har begynt å så dem ganske tett og så tynner vi ut ved å høste bladene og bruke dem i salat eller wok. Den mindre kassa mot høyre er litt problematisk ettersom her er det mye mindre sol. I 2021 sådde vi fennikel og pastinakk. Fennikel kom med masse fint bladverk, men lite grønnsak og av pastinakk fikk vi bare to av noe størrelse. Jeg har tenkt å prøve meg igjen på begge deler, men kanskje ikke akkurat her. 21. august 2021: I drivhuset har vi også chili. Vi har dyrket chili flere ganger tidligere, også før vi kjøpte hytta. Feilen vi har gjort er at vi har satset på for sterke sorter – jo høyere scoville jo bedre liksom – men da får vi ikke brukt dem til noe annet enn å legge dem på olje og sette dem på en hylle til pynt. Denne heter Jamaican Bell og var tvertimot for mild, nærmest paprika. I 2022 har vi fire ulike typer chili og vi satser på at vi til slutt vil finne en sort som hos oss utvikler seg til å bli akkurat passe sterk slik at vi kan bruke den i alminnelig matlaging. 2. oktober 2021: San Marzano tomat. Jeg hadde hatt disse frøene liggende i flere år før vi kjøpte hytta. Litt for spøk prøvde jeg å så dem i 2019, og de spirte som bare det. Nå er de fast innslag i Kjøkkenhagen. San Marzano er regnet som gode koketomater fordi de har mindre fruktkjøtt. Plantene blir kjempesvære og jeg topper dem i august en gang. Dessuten danner de masse bladverk, som jeg i løpet av høsten klipper bort mer og mer av for at tomatene skal få nok sol til å kunne modnes. Hos meg står de utendørs, men altså mot en bergvegg som varmes opp av sol i løpet av dagen, dermed begynner de og modnes tidlig i august. Dette er en fabelaktig tomat å lage saus av. Jeg lager gjerne en større omgang i jerngryte satt i ovnen, iblandet løk og hvitløk, og lagrer dem i flatklemte plastposer som nesten ikke tar plass i fryseren.
Jeg fortsetter med innlegg fra 2020, som jeg burde ha postet for lenge-lenge siden, men nå er vi oppløpssiden.
Vi begynte tidlig med haging dette året. Allerede 2. februar hadde Eric bygget en forlengelse av dyrkekassa (Pølseboden som vi av en eller annen grunn kaller det) og et par uker senere bygget jeg opp mindre bed av gjenbruksplank for å plante sukkererter og bønner.
2. februar: Eric har bygget en forlengelse av dyrkekassa. Vi bytter ut en del av jorda i disse kassene og i pallekarmene hvert år, og gjenbruker det til å lage bokashijord. 21. mai: Ved en inkurie har noen plantet 20 tomatplanter – og ikke tatt altfor godt vare på noen av dem. Nå er de såkalt herdet, dvs. blitt utsatt for sol og vind, så nå ser de mer shabby ut en noensinne og bør derfor være klare for utplantning. Mao: Vi dyrker tomater på friland, ikke i drivhus. Stell av tomater og annet ble litt så som så med korona og delvis reiseforbud, men vi fikk faktisk rimelig god avling på de fleste plantene. Og grunnen til at vi sår for mange tomater, er fordi vi har kjøpt for mange ulike frøsorter og føler vi bør prøve dem alle. Man burde velge seg max. 3 og holde seg til dem. 17. august: Vi fikk disse frøene fra en venn. Plantene var meget velproduserende, men tomatene smakte dessverre ikke så mye, hvilket kan ha å gjøre med at sommeren var relativt kald med mye regn. Andre sorter tomater smake derimot riktig godt også denne sommeren. 13. oktober: Til tross for at dette ikke var en spesielt varm og solrik sommer, så høstet vi jevnt og trutt cherrytomater fra tidlig juli og større tomater fra tidlig august. Uansett, med 16 tomatplanter (etter at vi hadde gitt bort noen), så endte vi opp med en del grønne. De store tomatene som ligger helt til høyre i bildet heter Oxheart og anbefales. Kule å se på, god smak – fin både som tilbehør og til lett oppvarming (fersk pastasaus). Vi kunne bare høste en fullmoden tomat før sesongen var over, men brukte ettermodne tomater.
Vi endte altså opp med en del grønne tomater. Vi prøvde oss på innemodning og fulgte rådene til Sara Bäckmo med å legge dem kjølig og relativt mørkt, fordi de modner raskere enn man tror. Hun har aldeles rett. Vi la dem kjølig, men ikke fullt så mørkt, og de modnet raskere enn vi trodde. Senhøstes er vi ikke på hytta så ofte, så noen av disse endte med å bli resirkulert til å lage bokashijord, hvilket er ironisk siden jeg bruker bokashijord til tomatene.
Vi har uansett spist tomater daglig gjennom store deler av sommeren og jeg har laget noe sånt som 6 liter tomatsaus for fryseren. Her har jeg prøvd ulike metoder, men har landet på at å bake dem i jerngryte i ovn gir den beste smaken (bedre enn å bake dem i langpanne i ovn og langt bedre enn å bare koke tomatene i en kasserolle). Jeg fjerner ikke frøene/innmaten, men bruker hele tomaten når jeg lager saus. I en jerngryte i ovnen kan de gjerne stå en stund for at sausen skal tykne.
2. august: Prydbønner (Preisgewinner). Vakre blomster, flott farge, men færre enn jeg trodde. Jeg hadde trodd at disse skulle gjøre mer av seg, kanskje jeg burde ha gjødslet mer. På den annen side smaker prydbønner rikgit godt hvis man bare høster dem tidlig, før de blir treete. I Norge kan det virke som om mange planter prydbønner, som – ja – en prydplante. Det er forståelig ettersom de er så enkle å ha med å gjøre. Kan direktesås når jorda er varm og vokser raskt opp til robuste planter, som igjen er enkle å høste frø fra når høsten kommer. Men prydbønner smaker faktisk riktig godt, bare man høster dem tidlig. Søker man på engelsk (“runner beans recipe”) finner man mange gode oppskrifter. Bør alltid kokes litt (ikke spises rå). For eksempel kan man rense dem, kutte dem, koke dem i lettsaltet vann i 3-5 minutter (gjerne skylle i kaldt vann for å stoppe kokeprosessen). Ha smør i en kasserolle, ha i hvitløk til den så vidt skifter farge, tilsett brødsmuler/biter av gammelt brød, ha i bønnene igjen, tilsett hvit pepper og gjerne parmesan. Jeg lagde prydbønner til lunsj mange ganger denne hjemmekontorsommeren. 9. august: Jeg elsker squash. Dvs. jeg gjør egentlig ikke det, jeg synes det i utgangspunktet er en ganske smakløs grønnsak. Men jeg har etterhvert funnet gode oppskrifter, blant annet på bloggen til Vidar Bergum, Et Kjøkken i Istanbul. Dessuten har jeg oppdaget bakt squash toppet med parmesan som er syndig godt – ren snacks. Å dynke squash i en blanding av olje og masse eksotiske krydder, bake dem i ovnen og bruke dem i salat smaker også riktig godt. Men det jeg mener å si er at jeg er svært glad i planten og jeg elsker blomstene. Og fordi dette resulterer i frukt, så har jeg nå funnet mange måter å tilberede dem på. Jeg har til nå brukt squash sådd fra frø som jorddekke i tre nyutgravde bed. Et lite frø vokser velvillig til en plante som kan dekke bortimot en kvadratmeter og de kommer med store, gule, vakre blomster. Og altså frukt i tillegg. Akkurat denne planten står på Østbredden. Jeg lagde også rabarbrasaft for første gang denne sommeren. De to små plantene jeg en gang fikk fra mamma har vokst til tre robuste fyrer samt en attpåklatt, og blitt flyttet til et eget bed. Jeg prøvde litt ulike varianter i løpet av sommeren, men så underlig det enn er – selv som rabarbra er svært surt i utgangspunktet, så mener vi at saften smaker best hvis man tilsetter sitron. Hvis ikke kan den lett smake litt emment.9. august: Apropos flytting av rabarbra: Jeg trodde jeg hadde gravd opp et bed i utkanten av plenen året før. Men i det jeg hadde gravd opp rabarbraene mine fra Lillebedet, og skulle plante dem her så dukket dette jernskrammelet opp. Og det var helt umulig å dra opp. Det viste seg å være dette. Jeg vet ikke hva det er, det minner litt om en plog, kanskje? Det lå nærmest på høykant og tok litt tid å grave opp. Og derfor tok det plutselig ikke 30 minutter å flytte noen rabarbra, men flere timer. Det var uhyre tilfredsstillende og endelig kunne dra dette beistet ut av jorda. (Rabarbraen ble dekket til og satt i skyggen i mellomtiden, og klarte seg fint).17. august: Til tross for at vi har en ganske liten kjøkkenhage, så kan vi i løpet av sensommeren og høsten hente inn ymse til lunsj og middag.28. oktober: Jordskokk – du underkjente grønnsak. Avling fra ett stykk plante. Jeg mente det var så dårlig jord der jeg satt ned disse at jeg nærmest fikk dårlig samvittighet da jeg plantet dem. De kvitterte med god avling allikevel. Jordskokk er supre å bake i ovn, gjerne bruke litt sitron i tillegg til olje og salt og gjerne bake dem til de ser til brune og stygge ut – da smaker de best. 2. august: En del av kantingsprosjektet: Tidligere har jeg luket store sirkler rundt hver av bærbuskene om våren, som så gresset – eller helst ugresset – spiste seg innpå i løpet av sommeren – og så var det på’n igjen året etter. Nå var jeg litt lei av det, så jeg fant fram en del plank vi hadde liggende under hytta og lagde en kasse rundt alle buskene. Vi hadde noe annen gjenbruksplank, men kjøpte også noen for å dekke de 14 metrene som trengtes for å lage en gressklipperkant rundt alle buskene. Denne kanten ble delvis gravd ned, med duk og sand i grunnen.
Akk og ve, for en mager start det var for grønnsakene våre dette året. Vi måtte hurtigherde de innesådde plantene våre før utplanting, så alle fikk solskader. Og så måtte vi plante dem ut mens de var aldeles for små, og altså solskadde attpåtil, og til og med uten at vi kunne være her og vanne dem… rett etter at vi hadde hatt et snøfall, og det fortsatt var fare for kuldegrader.
Slik er det av og til når man kombinerer hyttehage med jobbliv, men det ble faktisk avling i år også.
19. mai. Plantet ut agurk, kiwano, physalis, artisjokk står i bøtter.26. mai: Stakkars lille pjusken. Hvordan kunne vi utsette deg for noe sånt? Eric sender meg bilde mens jeg er i utlandet for å si at det står ikke så bra til…6. september: Men vi fikk faktisk god avling på våre mishandlede agurker til slutt, de bare kom litt seint. Og alle på en gang! Dermed skal jeg lage sylteagurk for første gang (dette er bare en del av avlingen). 8. september: Vi endte opp med fire store glass med sylteagurk, i tillegg til et par glass med hele småagurker. En del av tomatene ble tomatsaus for fryseren.
Storinnrykk – og viktigheten av fungerende kloakkanlegg
Eric hadde invitert ikke én, men to familier på besøk denne sommeren – samtidig. For oss er sju overnattingsgjester på en gang storinnrykk. Plutselig måtte vi tenke på hvordan få plass til ni personer for å bo og spise – og det siste gjerne utendørs hvis været tillot det. Det var en anledning til å bli kvitt “Kladeisen” og bygge noe mer hensiktsmessig.
Eric synes det i grunnen det er hyggelig med snekkeroppgaver. Da kan han kjøpe snekkerutstyr. Dette er en kappsag som har gitt ham mye glede og en mulighet til å føle seg litt macho.22. juli: Vi sitter stort sett på Kveldssolterrassen, men Morgensolterrassen er klart størst – og underutnyttet. Her sto altså “Kladeisen” (sees til venstre), et sammenhengende benk/bord-møbel som tok stor plass. Vi kvittet oss med det, og Eric lagde en plassbygd benk og vi kjøpte et bord, slik at vi kunne bespise 10 mennesker utendørs uten problemer. Eric har tenkt ut designet selv, og dette blir en meget solid benk. Den er ganske bred (dyp), og det er fordi Marianne gjerne vil at det også skulle være komfortabelt å ligge på den. Eric er veldig fornøyd med resultatet. Flott solid benk som står fjellstøtt. Hjørnebordet bak har fått et avkappet hjørne ettersom planen er å sette en stor plantekasse under med for eksempel en vinranke som kan klatre opp her og dekke til en pergola når vi får det på plass i fremtiden. Evt. noe annet som klatrer, med masse blomster.Avtalen var at hvis Eric bygde benk så skulle jeg ordne med madrasser og trekk (håpløst tradisjonell arbeidsdeling der altså). Eric holdt sin del av avtalen, men for min del….. Symaskinen gikk aldeles amok under syingen, og tråden hang seg opp hele tiden, så det første trekket ble veldig dårlig. Så gikk en sikring i symaskinen og der står vi fortsatt ett år senere, med ett dårlig sydd trekk til én madrass. Men det ble en fin benk!
Alt som kan gå galt, vil gå galt… helst på det verst tenkelige tidspunkt
Vi skulle altså få besøk av to familier, fra ulike land. I det vi hadde installert den første familien på fire, og den neste familien på tre var på vei til å lande på Gardemoen, sluttet kloakkanlegget vårt å virke. Pumpen som pumper kloakk fra huset og opp til renseanlegget ga seg rett og slett bare, uten forhåndsvarsel. På en fredag ettermiddag. Midt i fellesferien.
Ved inspisering fant vi nå også et enormt vepsebol nederst i hjørnet inne i teknisk rom. Man kan undres over hvorfor vi ikke har sett dette tidligere, fordi dette er svært. Og det ser ut som en hjerne som smelter og renner nedover.
Stort vepsebol som har fått utviklet seg uten at vi har lagt merke til det. Nå har det blitt så stort at det har blitt et problem å bli kvitt det. Det ligger nederst mot gulvet i et trangt lite rom med bare en utgang gjennom en lav dør.
Så: Finner vi en pumpetekniker som ikke er på ferie og kan komme en fredag ettermiddag og installere ny pumpe? Og det ved siden av et enormt vepsebol? Alternativet var å manuelt tømme kloakk fra ni personer fra beholderen i teknisk rom. Det virket ikke særlig fristende. Mirakuløst nok fant vi et pumpefirma på Langhus, sju mil unna, som syntes synd på oss og tok på seg jobben.
Mens vi ventet på pumpetekniker sendte vi den første besøksfamilien avgårde på en gåtur opp Mørkgonga. Dernest tok vi en runde med å tømme kloakken manuelt. Det var heldigvis ikke så ille som det kunne ha vært, her var mye rent vann fra dusjing og vaskemaskin.
Pumpefirmaet sendte først kom en ung mann og sjekket om den gamle pumpa kunne reddes. Det kunne den ikke. På kvelden kom sjefen for firmaet og installerte en midlertidig pumpe. Han fortalte også at den unge mannen som hadde vært der først egentlig var livredd veps. Ooops. Dette firmaet gjorde altså jobben på dagen og det til en pris som viste seg å være svært overkommelig. Eric tilbrakte dagevis i lykke over menneskehetens grunnleggende godhet og dro på besøk til dem senere for å gi den unge mannen som hadde trosset vepseangsten en flaske vin.
Familie nummer en var begeistret for turen opp Mørkonga, vi fikk hentet familie nummer to på Gardermoen i tide, og under hele besøket fungerte VA aldeles utmerket. Men historien er ikke over ennå. Vi har lenge vært bekymret for misfarging av vannet når vi har kraftige regnskyll og fikk firmaet til å teste vannkvaliteten. Den var slettes ikke bra. Dessuten er pumpen vi fikk installert som midlertidig å regne, og bør byttes ut med en kraftigere en. Mer om dette neste år.
11. august 2019. Engelske besøkende får en tur rundt til ulike utkikkssteder rundt Tyrifjorden. Det er her hangliderne hopper fra.18. august 2019. Eric samler inn prikkperikum for å lage snaps. Svenskene fikk en gang den glimrende idéen å blande sprit med en blomst som i våre dager brukes som anti-depressiva. Smaker godt gjør det også.19. sept 2019. Vedleveranse. Vi fikk med mye ved da vi kjøpte hytta, så dette er vår første bestilling. Dermed har Eric har lest seg opp på ved og funnet ut at blant det som vanligvis er til salgs, er ask den beste. Så da kjøper vi det. Bjørk og furu er fint til kos, men skal du ha varme trenger man tettere trevirke.20. september 2019. Man skulle tro at man ble lei av å ta bilde av fantastiske solnedganger, men dengang ei. Og det jo ikke å komme forbi at senhøstes begynner de å bli særdeles vakre.
Det ble noen turer til Hønefoss for å kjøpe flere jordspyd og mer plank, men 10. juni er buret så og si ferdig (mangler bare bittelitt beising).
10. juni 2018: Hønsenetting over det hele. Her kan ingen rådyr komme inn. Vi ser faktisk spor etter dem ovenfor, i Fjellbed #1, hvor de tydelig har stått og sett lengselsfullt ned på godsakene. Ser man godt etter, ser man at kålen truer med å vokse gjennom fiberduken på den ene pallekarmen. 10. juni: Vår første squashblomst. Er den ikke fin!11. juni. Det gror til. Bare tre uker tidligere, da min søster var på besøk, direktesådde vi to squash i Pølseboden fordi det så ikke ut til at våre innesådde planter skulle klare seg. Etter en lang og semmer tilværelse i en byleilighet fikk de varmesjokk da de ble utplantet 13. mai. Men de hentet seg inn, til de grader. De små squashspirene som dukket opp bakerst og ikke fikk sol, flyttet jeg senere ut i den nylagde Trapesen. 11. juni: Cordoba’en er først ute av agurkene og her kommer det flere.11. juni: Maisen har blitt robust og fin, nå også med antydning til maiskolber.27. april: …men de begynte som noen sippebarn som hang med bladene og ville inn bare det var ørlite vind der ute.11. juni: Ingen av tomatplantene våre er noe for øyet, men de har faktisk tenkt å produsere noen tomater hvilket er godt gjort etter den oppveksten de fikk.11. juni: Rosenkålen vokser over all forventning (men bør snart begynne å lage kål…)11. juni: Her har vi to typer rødbeter (“Detroit 2” og “Crosby’s Egyptian”), mainepe “Hakurei” som snart er klar til innhøsting, stangselleri “Giant Red” samt knutekål til høyre. Jeg skal plante flere knutekål og det er med hensikt at ikke alle har blitt plantet samtidig.11. juni: Etter høsting av reddiker og ruccola – dvs. de jeg klarte å finne igjen – står det igjen spisskål “Kalibos”, grønnkål «Lerchenzungen» og mangold “Feurio” i denne karmen. Vi måtte kjøpe en ekstra pallekarm og sette på toppen fordi den storvokste kålen ikke fikk plass under fiberduken (det medførte noe bladknekk, dessverre). Grønnkålen skal egentlig ikke høstes før i september, men den var over halvmeteren høy i midten av juni, så jeg begynte tidlig å høste av den. 31 juli gikk grønnkålen over alle breddeskaft, så det var bare å høste inn for frysing. 11. juni: I den minste pallekarmen hadde vi plukksalat (“Gustav’s”), vanlig ruccola, wasabiruccola og så hadde den reddiker men de er allerede høstet inn. Har ettersådd flere reddiker til høyre samt romanosalat (også sådd tidligere, men av en eller annen grunn kom aldri den – mulig den tørket ut, mulig det var gamle og dårlige frø. Wasabiruccola smaker forøvrig ordentlig wasabi. Fin å lage rømmedressing av. 11. juni. Vi sådde to typer reddiker. Disse (“Patricia”) skal være avlange, men har fått stå litt for lenge. De vanlige, runde smakte bedre. 18. juli: Vi fikk noen fantastisk store muslingsquash. Jeg er ikke så flink med squash, men på nettsiden “Et kjøkken i Istanbul” fant vi noen veldig gode oppskrifter. 26. august: Den squashen søsteren min og jeg direktesådde da jeg trodde de Osloavlede småplantene ikke ville overleve (noe de gjorde til gangs), ble flyttet til et nylaget bed kalt Trapesen. Her er bedet ikke helt ferdig ennå. Plantene ble gigastore og ga god avling til tross for at jorda her ikke er spesielt god. Potetene, derimot, ga ganske dårlig avling. 11. august: Vi høstet mange-mange gul squash. Ugresset på bildet er antakelig ryllik. Denne tørkesommeren hadde vi ryllik alle vegne, den stortrivdes.
Physalis: Jeg har bilder av Physalis under Sørpletten, men dessverre ikke fra plantene i Pølseboden/Kjøkkenhagen. Plantene vokste seg gigantisk store og produserte frukter så det sto etter, fruktene var også eksepsjonelt gode. Jeg ble fylt av ærefrykt over at så store og produktive busker og planter som physalis og squash kan komme fra et lite frø på én eneste sesong. Physalis var antakelig vår mest positive overraskelse i år, selv om vi også satt stor pris på agurkhøsten.
Så til alt det som ikke virket denne sommeren….
17. juni: I midten av juni sådde jeg blomkarse langs vestsiden av buret. Det høres ut som en enkel jobb, men etter uker med ekstremvarme og null nedbør var grunnen steinhard. Jeg burde hatt en hakke, men gikk løs med spade og spett og klarte å hakke opp en grunn renne som jeg helte vann i slik at den ble lettere å lage dypere dagen etter.
Som kjent – dette var en varme- og tørkesommer og jeg måtte bruke rundt halvannen time på vanning hver dag, hvilket jeg synes var uhyre kjedelig. Kjøkkenhagen ble prioritert, blomkarsen foran ikke så mye, men den kom med blomster etterhvert, men var ikke så glad i å klatre. Den ville helst krype, så var altså ingen stor suksess.
Bekken tørket ut allerede i juni, vi fikk ingen avkastning på vannkarse. Alle løkene feilet i år – vi hadde ingen suksess med vårløk i fjor heller. Jeg tror jeg gir opp løk.
Spisskålen vår vokste seg kjempestor, men dannet ikke hoder før sent på høsten. Jeg googlet en del for å prøve å finne ut av dette, men måtte altså over på engelske nettsider ettersom dette antakelig ikke er et typisk norsk fenomen: Det var for varmt, rett og slett. Vi burde ha høstet inn bladene før de ble for storvokste og seige, og brukt dem som de var. Vi fikk et par mindre kålhoder til slutt.
Vi måtte rive opp all rosenkålen, også den på terrassen. De var så fulle av sommerfugllarver at det var umulig å holde i sjakk, i hvert fall klarte ikke vi det. Og larvene la igjen eksrementer overalt, så vi hadde ikke så lyst på den kålen, egentlig, så vi gjorde kort prosess.
Ingen griffelråte på tomatene, og alle modnet, til gjengjeld fikk vi ikke så mange som tidligere år. Principe Borghese var spesielt god i år.
Artisjokkene i Staudebedet vokste seg veldig store, men kom ikke med noen frukt (de er også egentlig to-årige). Vi dekket dem til med både bark og pose, men hadde ikke noe håp om se dem igjen året etter.
2. august: I august lener jeg meg over i Pølseboden for litt luking, ser til venstre – og skvetter! Hva er det for et dyr som sitter der? Min første tanke er “Padde! Sikkert giftig”. Det er en kiwano. Vi fikk to kiwano på våre mishandlede planter til slutt.
Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).
Plen og busker i plenen
Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.
Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)
18 juni: Sakalinbeinved (Euonymus planipes (sachalinensis)). Bare en liten stilk, men en gang blir den sikkert stor, og da er det fint å kunne huske på at den en gang var en liten stilk. Akkurat her er forresten jorda helt rød. Vi har så mye forskjellig jord på denne tomta…13. mai 2017 (bildet er tatt for å kunne sammenligne vekst senere år). Snøballbusk (Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”). Denne er heller ikke noe fryd for øyet, akkurat. Den kom med flere, store hvite baller av blomster – som foreskrevet – men klarte ikke å bære dem og la seg flatt utover plenen. Jeg bygget et stativ for den i juni, men den står på et for vindutsatt område og må flyttes – jeg vet bare ikke hvor ennå. Kanskje til forlengelsen av staudebedet, foran Planteroteplassen? Til tross for at den ikke så særlig flott ut der den hang utover sitt midlertidige støttestativ, irriterer det meg at jeg ikke har bilder av den i blomst. Neste år!
Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.
24. juni: Vi fikk også med oss en ny blærespirea fra mamma, en Physocarpus Opulifolius Amber Jubilee – også en stikling. Denne tror jeg har blitt dyrket fram av en av mammas hagevenner. Denne satt jeg ned ved siden av den diabloen vi hadde fra før av. Jeg hadde egentlig tenkt å ha to-tre mørkrøde blærespireaer side-om-side, men nå har vi altså en mørkrød og en oransjegul. Hagen blir til mens man går og som mamma har lært meg: Man sier ikke nei til planter.
I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.
Per, Pål og Espen:
…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.
18. juni – 2 x solbær og 1 x rips. Vi fikk en kopp med solbær, mamma høstet… jeg vet ikke hvor mange liter fra sine busker. Mange! Men så har hun hatt sine i sikkert tretti år, disse ble plantet i fjor. Det spiller antakelig en rolle.
Kjøkkenhagen:
Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.
Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.
29. juni 2017. Pallekarmer. Sukkerertene trenger plass, fiberduk delvis tatt av og ble senere fjernet helt. Rådyr – kom og spis! Det gjorde de så gjerne. De sto bokstavelig talt og tråkket i salaten mens de beitet på sukkerertene mine. Hmpf. Til høyre: Full utgaving av Velkomstbedet.
Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.
Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?
ikke et godt år for tomater….
Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…
Men et veldig godt år for poteter!
Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.
8. aug: Potetblomster er veldig fine når man ser etter – jeg har bare ikke sett etter før.Angående maisen…. i slutten av juli aksepterte jeg at det som kom opp overhodet ikke var mais, men noen små trær, antakelig rødhyll, mente Eric. Nok en historie fra virkeligheten der, altså.
Lillebedet:
Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.
11. juni: På’n igjen, men det er ikke derfor jeg ser morsk ut. Jeg LIKER å grave. Full utgraving av Lillebedet. Eric hjalp meg med å få ut noen store krabater. Bedet ble kantet med de flateste steinene jeg kunne finne, slike som gressklipper kan kjøre over. 13. juni: Sånn – da kan man legge på plass jorda, samt kante. Har gitt godt med rom til hortensia-røtter, så hvis jeg skal flytte den har jeg litt å grave opp i fremtiden – påminnelse til meg selv.
Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.
8. august: Jordskokken har ikke begynt å blomstre ennå, de vokste sikkert 60 cm til. Potetplanten ble godt over en meter. Det er næring i den steinholdige jorda vår.8. okt. Vi fikk en dugelig avling fra Lillebedet: Ett stykk settepotet ble til 27 poteter, 2.5 kilo. Bak, innhøsting fra ett stykk jordskokk: 1.4 kilo. Kanskje det er dette vi burde slå oss på?8. okt: Vi er også innmari gode på grønne tomater. (Jeg syltet en del grønne tomater, problemet er at vi spiser sjelden slike syltede ting).8. oktober: Hvordan bruke en bekk? For eksempel til å vaske poteter og jordskokk.
Ordentlige hageeiere
I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!
Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.
Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?
Villt og vakkert:
24. juni. Vi har en del ville og vakre blomster som vokser rundt på tomta, Fagerklokken i Lakunen-i-Lakunen er kanskje den fineste. Jeg lurte på hvordan jeg skulle “berge” denne – slik den vokser er det antakelig ikke mulig. Heldigvis har vi flere Fagerklokker som vokser lettere tilgjengelig.5. juli: Vi har også en del moskuskattost, både rosa og hvite. Disse har visstnok pælerot og er ikke så lette å flytte på, men vi har samlet frø. Disse står lenge som snittblomst og lukter godt. Dette er en av Erics favoritter, men han er også veldig glad i prikkperikum som vi også har en del av. Den er ikke like pen, til gjengjeld kan man bruke den i brennevin.17. juni: Denne vokser ikke på tomta – ikke ennå – men langs skogsveien mellom hytta og E16. Andre tar med en bukett kjøpeblomster til sin kjære. Eric plukker med seg en kvast med nedvisnede blomster….. med frøkapsler på, for han kjenner sin kvinne. Jeg fikk altså en vissen kvast med frøkapsler på, og nå har vi sådd disse. Vi kaller dem Veibomakeleie.
Vedutten 