Lavlandet: Med nytt bed (Østbredden) og dammen/bekken

Greit nok. Halve tomta er en bratt og steinete skråning, men resten er faktisk relativt flatt – sier og skriver relativt – og kunne åpnet for mange muligheter hvis Eric og jeg bare kunne bli enige om hva vi burde gjøre. Jeg vil gjerne dele opp Lavlandet i ulike rom – Eric vil gjerne beholde det som en stor flate – altså en ikke særlig velstelt plen som strekker seg over bortimot 40 meter. Uansett, det er litt for lett å bare skylde på Plensjefen all den tid jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg vil ha det. Enn så lenge erobrer jeg utkantområder og så får vi se hva vi ender opp med. Hagen blir til mens man går.

7. april 2019 – utsikt over Lavlandet fra Vistabedet i Fjellhagen. Noen snøflekker ligger igjen på Skyggepletten nord for hytta og pussig nok også til venstre i bildet, inkludert Trapesen (utenfor bildet) som tross alt får en del sol. Må være all leiren i jorda. Eric er ute og inspiserer i gule bukser til høyre i bildet. “Kladeisen” står fortsatt på Morgensolterrassen – et sammenhengende møbel av benker og bord – den blir erstattet i løpet av året med Erics selvsnekrede sofaløsning. Blærespirea står pakket inn midt på bildet, ikke fordi de ikke tåler kulde, men fordi rådyrene beiter på dem. Buskene har etterhvert blitt så store at vi vil slutte å pakke dem inn og så får rådyrene beite i vei.

17. april. Marianne tar en tidlig luking i Bekkebedene, hvilket er uhyre lurt og noe hun burde gjøre hvert år. Senere blir det nesten umulig å vedlikeholde dem fordi det forbask*** bekkesivet trenger seg opp overalt og er umulig å bli kvitt. Mye annet ugress gror også så det griner ved Dammen og Bekken, og leirejorda gjør at alt suger seg fast i grunnen og er vanskelig å få opp. Men det er ikke ofte jeg har tilgang så tidlig på året, som regel sørger snøsmelting for at vannet renner høyt og fort lenger utover våren, men i år har det vært lite snø.

19. mai. Til tross for hardhendt luking i april, må ballblom x 2 hanskes med bekkesiv og ugress en måned senere. Men det klarer de, så lenge annen vegetasjon holdes noenlunde i sjakk.

26. mai: Kattehale kommer noe senere på våren. Marianne er i utlandet og Eric har stelt og dekket til for ugress (dessverre muligens noe tett, jeg ble bekymret for om planten fikk puste. Men jeg satt stor pris på initiativet – og røsket bort litt av den svarte duken senere).

19. mai: Snøballbusken kom veldig fint og tett dette året. Men så begynte den og bli oppspist av noe vi ikke skjønte hva var i begynnelsen. Bladene ble helt perforerte og så ut som kniplinger til slutt. Det var antakeligvis krossvedbladbille. Vi har hatt en relativt sykdomsfri hage fram til sommeren 2019, bortsett fra angrep av kålsommerfugl på rosenkål og noen lokale angrep fra bladlus som var lette å ta seg av. Men nå fikk vi altså skader på Viburnum, samt svarte bladlus og meldugg på flere andre planter og rust på ripsbusken. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dette i 2019, men når jeg får tid må jeg lese meg opp på hvordan få en sykdomsfri hage. I bakgrunnen: Deler av steinrøysa som senere ble fordelt utover Staudebed Nord.

19. mai: Marianne har utvidet sirklene rundt bærbuskene slik hun gjørt hvert år, men så spiser plenen – eller helst ugresset – seg inn. Det lover uansett godt for bærhøsten i år – vi har masse-masse kart, men ripsen bakerst (ikke synlig) har altså fått rust. Det ser ikke ut til å plage bærproduksjonen så langt.

Østbredden

Årets erobring fra Plensjefen var Østbredden, selv om det meste var bekkebredd og ikke plen. Jeg hadde allerede et lite bed ved Parkeringsplassen hvor jeg hadde satt ned stiklinger av busker jeg har fått fra mamma. Jeg tenkte disse kunne danne en barriere for å skjule en eller flere fremtidige kompostbinger, men enn så lenge komposterer vi alt i plastsekker som vi gjemmer bort på tomta og ser ikke noe behov for en kompostbinge.

17. juni: Begynte å grave opp Østbredden, og det gikk forbausende fort. Østbredden er der plenen skråner ned mot bekken. Eric har nettopp kantklippet all vegetasjonen. Det ligger noen store stein her som selvsagt bør bli liggende for å holde bredden på plass. Og noen større stein som kanskje ikke trenger å være her…. Man er i forhandling.

17. juni: Jeg har målt dette bedet til å bli bortimot 20 meter langt, og på det bredeste 2.5 meter. Da snakker vi om dimensjoner som er en hagedesigner verdig. Dessverre er ikke jeg en hagedesigner.

17. juni: Men jeg er en racer til å grave. Dette virker faktisk som veldig god jord. Leirholdig, men ikke bare leire og ikke lagdelt. Mulig jeg blir lurt etter å ha gravd etter en periode med mye regn, men så langt tenker jeg at dette antakelig er den beste jorda vi har på hele tomta.

17.juni: Så 18-20 meter førstegraving tar jeg på en dag når det er såpass enkelt som her. Jeg gravde nesten helt ned til bekken, men måtte stoppe omtrent 40 cm fra ettersom vegetasjonen her holder bredden på plass. Dermed blir jo ikke bedet 2.5 meter bredt, men langt blir det. Vet ikke helt hva som kan plantes blant de dårlig stablede steinene i forgrunnen, men antar jeg beholder det meste av bregnene som vokser her – aldeles av seg selv.

29. juni: Jeg hadde ingen umiddelbare planer med dette bedet, så vi la det under duk. Dessverre var dette en duk av dårlig kvalitet som gikk nærmest fullstendig i oppløsning i løpet av kort tid. (Hvordan kan man selge jordduker som ikke tåler jord?). Jeg hadde stor glede av å tegne ut bedet over vinteren, som et Piet Oudolf inspirert bed, men måtte realitetsorientere meg da 2020-sesongen kom.

29. juni: Kilmar (hengeselje) på sin halvøy, med hvit bekkeblom (avblomstret). Ett av de (mange) prosjektene som er NESTEN ferdige, men ikke helt. Jeg har brukt firkantede skiferstein fra tomta for å avgrense halvøyen mot bekken. Men grunnen skråner og steinene faller ned i bekken hver vår, og så plukker jeg dem opp igjen og legger dem på plass. Nå har jeg tenkt at vi skal banke ned en stålkant mot bekken, som kan stå litt opp fra bakken, og så dekke grunnen bak med små elvestein – egenhendig gravd ut fra dammen i fjor. (- Hva skal vi med alle disse små steinene du plukker opp og samler i bøtter? spør Eric. – De er fine og runde, vi får sikkert bruk for dem, sier jeg). Når vi får på plass stålkanten skal jeg få dekket grunnen ordentlig.

I løpet av sommeren og tidlig på høsten, så ser det faktisk ikke så verst ut i Leirehaugen og de andre viltvoksende områdene på tomta. Vi har for eksempel en del moskusskattost, store mengder prestekrager, johannesurt, åkersennep (absolutt et ugress, og den har begynt å bli påtrengende, men samtidig lyser den veldig opp når den blomstrer), vanlig hundekjeks, blåklokker, blåknapp og en del av gresstråene er også pene, ikke minst om høsten.

4. august: I utkanten av plenen, mot parkeringsplassen (hvor vi også lagrer sekker med hestemøkk), står stiklinger som endelig har begynt å strekke på seg. Svarthyll begynner å se ut som svarthyll, selv om vil ta noen år før vi kan lage litersvis med hylleblomstsaft slik min mor gjorde. Her står også stiklinger av Sakhalinbeinved og en mørklilla syrin som begge begynner å gjøre seg gjeldende, samt noe av årets avkapp fra sommerfuglbusker som har tilbrakt sommeren nord for hytta i potter. Så får vi se om de klarer seg over vinteren.

4. august: Vi hadde mange stiklinger etterhvert, så her står to syriner fra i fjor, samt avkapp fra gullbusk/Forsythia og enda flere stiklinger fra sommerfuglbusk. Barnehagebed med andre ord.

29. september: Hva skal man si til dette? Er det et sunnhetstegn eller dårlig tegn at man får sopp i plenen? Jeg mener, jeg forstår at plenentusiaster ikke vil være så begeistret, men sier det noe om jordkvaliteten? Jeg kan ikke huske at vi hadde sopp i plenen i fjor, men i år dukket det altså opp en hel koloni.

Resten av Lavlandet, H-sone hybris og gentlemannsgrevling

For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.

Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.

Sørpletten

Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.

Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.

Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten. 

15. mai 2020: Hagepute (BBD), vårfloks og sildre er pene sammen, gir tidlig blomstring øverst i bedet og ønsker oss velkommen når vi kommer til hytta om våren. Vårfloksen var opprinnelig bare en stilk Eric hadde fått med seg sammen med timian hentet hos mamma.

15. mai: Vi har plantet ut hjemmesådde slyngpetunia langs kanten i håp om å gjenta suksessen fra i fjor. Det klarte vi ikke, og vi må finne en ny kantplante. Gullbusken er et kapittel for seg, som vi må ta opp neste år. Og da mener jeg rent bokstavelig ettersom den etterhvert truer med å ta over hele bedet. Jeg burde antakelig ha kuttet de fire-fem “spirene” som kom opp da jeg klippet planten første gang, men jeg ble så imponert over hvor mye den vokste. Men at den ser rar ut, det kan ingen benekte.

Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.  

30. juni: Mellom tråkkhellene vokste det bare ugress, og da mener jeg standhaftig rotugress slik som løvetann, groblad og kløver. Ved hjelp av grundig luking før planting, så dekke med aviser før jeg satt ned de små klattene med timian vi hadde fått, så begynner de etterhvert å ta over plassen. Jeg må selvsagt fortsatt luke,men når man tenker på at dette opprinnelig besto av vegg-til-vegg med rotugress, så har det gått forbausende bra. Fordi vi fikk noen små klatter med timian fra mamma ved ulike anledninger, har vi endt opp med 4-5 forskjellige typer.

19. mai: Verdens rødeste rododendron (Scarlet Wonder). Den synes på lang avstand og rødfargen kan nesten bli for mye av det gode. På den annen side, dette er en dvergtype som aldri vil bli særlig høy.

Skyggepletten

På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:

19. mai: Dette er en Trillium (erected, alba) eller treblad vi kjøpte sommeren 2018, som nå blomstrer for første gang. Og jeg blir forelsket og forstår ikke hvorfor vi bare har én. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg blir så begeistret for en såpass uanseelig plante som står nærmest bortgjemt under bjørketrærne nord for hytta, men slik er det bare. Jeg må bort og se på den hele tiden, til tross for at resten av hagen begynner å strutte av farger som roper “se på meg”.

Vi har også skaffet oss noen snabelkala (arisaema amurense), helst fordi de ser annerledes og litt rare ut. De skal visst helst ha sur jord, men jeg har ikke fortalt den det og enn så lenge så trives den greit der den står

Trapesen

19. mai 2019: Trapesen ble gravd ut sommeren før, men så var det beplantning da… Vårkjærminne får lov og spre seg ett år til (skal etterhvert flyttes til litt ulendte steder i Lavlandet som den kan dekke til), har plantet ut smånurk av hjemmesådd horn-/hagefiol i tre farger langs nedre del av muren, men de gjør ikke mye av seg ennå. Sommerfuglbusk er beskåret og syrinstiklinger lever. Lever gjør derimot ikke klematis Piluu – dessverre. Har plantet ut noen hjemmesådde lilla ipomoea i stedet.

26. mai: Mens Marianne er på jobb i Zimbabwe, planter Eric ut de siste frøplantene og sender oppdateringer via MMS.

16. september: På avstand, ser ikke bedet så tomt ut, grunnet en stor squash plante (knapt noe er bedre til å fylle ut tomme bed, det måtte være poteter). Jeg plantet flere squash, og måtte tom. etterså og plante ut en gang nummer to, fordi sneglene spiste alle de første småplantene. Dette var den eneste planten som klarte seg. Ellers har vi fått hentet oss en penstemon, storknebb og akeleiefrøstjerne, men her er fortsatt plass til mer.

Herdighetssoner er for feiginger…

Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.

(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).

Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”

Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.

Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.

Gentlemannsgrevlingen

En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den. 

Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.

Plen, pallekarmer og litt ymse (2017)

Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).

Plen og busker i plenen

Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.

Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)

18 juni: Sakalinbeinved (Euonymus planipes (sachalinensis)). Bare en liten stilk, men en gang blir den sikkert stor, og da er det fint å kunne huske på at den en gang var en liten stilk. Akkurat her er forresten jorda helt rød. Vi har så mye forskjellig jord på denne tomta…

13. mai 2017 (bildet er tatt for å kunne sammenligne vekst senere år). Snøballbusk (Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”). Denne er heller ikke noe fryd for øyet, akkurat. Den kom med flere, store hvite baller av blomster – som foreskrevet – men klarte ikke å bære dem og la seg flatt utover plenen. Jeg bygget et stativ for den i juni, men den står på et for vindutsatt område og må flyttes – jeg vet bare ikke hvor ennå. Kanskje til forlengelsen av staudebedet, foran Planteroteplassen? Til tross for at den ikke så særlig flott ut der den hang utover sitt midlertidige støttestativ, irriterer det meg at jeg ikke har bilder av den i blomst. Neste år!

Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.

24. juni: Vi fikk også med oss en ny blærespirea fra mamma, en Physocarpus Opulifolius Amber Jubilee – også en stikling. Denne tror jeg har blitt dyrket fram av en av mammas hagevenner. Denne satt jeg ned ved siden av den diabloen vi hadde fra før av. Jeg hadde egentlig tenkt å ha to-tre mørkrøde blærespireaer side-om-side, men nå har vi altså en mørkrød og en oransjegul. Hagen blir til mens man går og som mamma har lært meg: Man sier ikke nei til planter.

I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.

Per, Pål og Espen:

…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.

18. juni – 2 x solbær og 1 x rips. Vi fikk en kopp med solbær, mamma høstet… jeg vet ikke hvor mange liter fra sine busker. Mange! Men så har hun hatt sine i sikkert tretti år, disse ble plantet i fjor. Det spiller antakelig en rolle.

Kjøkkenhagen:

Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.

Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.

29. juni 2017. Pallekarmer. Sukkerertene trenger plass, fiberduk delvis tatt av og ble senere fjernet helt. Rådyr – kom og spis! Det gjorde de så gjerne. De sto bokstavelig talt og tråkket i salaten mens de beitet på sukkerertene mine. Hmpf. Til høyre: Full utgaving av Velkomstbedet.

Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.

Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?

ikke et godt år for tomater….

Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…

Men et veldig godt år for poteter!

Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.

8. aug: Potetblomster er veldig fine når man ser etter – jeg har bare ikke sett etter før. Angående maisen…. i slutten av juli aksepterte jeg at det som kom opp overhodet ikke var mais, men noen små trær, antakelig rødhyll, mente Eric. Nok en historie fra virkeligheten der, altså.

Lillebedet:

Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.

11. juni: På’n igjen, men det er ikke derfor jeg ser morsk ut. Jeg LIKER å grave. Full utgraving av Lillebedet. Eric hjalp meg med å få ut noen store krabater. Bedet ble kantet med de flateste steinene jeg kunne finne, slike som gressklipper kan kjøre over.

13.  juni: Sånn – da kan man legge på plass jorda, samt kante. Har gitt godt med rom til hortensia-røtter, så hvis jeg skal flytte den har jeg litt å grave opp i fremtiden – påminnelse til meg selv.

Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.

8. august: Jordskokken har ikke begynt å blomstre ennå, de vokste sikkert 60 cm til. Potetplanten ble godt over en meter. Det er næring i den steinholdige jorda vår.

8. okt. Vi fikk en dugelig avling fra Lillebedet: Ett stykk settepotet ble til 27 poteter, 2.5 kilo. Bak, innhøsting fra ett stykk jordskokk: 1.4 kilo. Kanskje det er dette vi burde slå oss på?

8. okt: Vi er også innmari gode på grønne tomater. (Jeg syltet en del grønne tomater, problemet er at vi spiser sjelden slike syltede ting).

8. oktober: Hvordan bruke en bekk? For eksempel til å vaske poteter og jordskokk.

Ordentlige hageeiere

I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!

Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.

Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?

Villt og vakkert:

24. juni. Vi har en del ville og vakre blomster som vokser rundt på tomta, Fagerklokken i Lakunen-i-Lakunen er kanskje den fineste. Jeg lurte på hvordan jeg skulle “berge” denne – slik den vokser er det antakelig ikke mulig. Heldigvis har vi flere Fagerklokker som vokser lettere tilgjengelig.

5. juli: Vi har også en del moskuskattost, både rosa og hvite. Disse har visstnok pælerot og er ikke så lette å flytte på, men vi har samlet frø. Disse står lenge som snittblomst og lukter godt. Dette er en av Erics favoritter, men han er også veldig glad i prikkperikum som vi også har en del av. Den er ikke like pen, til gjengjeld kan man bruke den i brennevin.

17. juni: Denne vokser ikke på tomta – ikke ennå – men langs skogsveien mellom hytta og E16. Andre tar med en bukett kjøpeblomster til sin kjære. Eric plukker med seg en kvast med nedvisnede blomster….. med frøkapsler på, for han kjenner sin kvinne. Jeg fikk altså en vissen kvast med frøkapsler på, og nå har vi sådd disse. Vi kaller dem Veibomakeleie.

Lavlandet (plenen) (2016)

Plenen vår – som det meste annet på tomta – er uregelmessig i formen så det er vanskelig å si hvor stor den er. Planleggingsentusiastene, de som mener at man ikke bør sette en stikling i jorda uten å ha en overordnet plan for hagen, sier at det første man må gjøre er å måle opp tomta nøyaktig. Vel, jeg har prøvd mange ganger og ikke klart det. Mitt beste estimat er at plenen er knappe 40 meter lang og kanskje 4,5 meter bred på det smaleste og 10-12 meter på det bredeste. Det er uansett mye plen, og det er poenget her.

Vi kunne ingenting om hage og jeg visste ikke at dette med plen var et diskusjonstema i mange familier, men i følge diverse internettsider for hagegale er det visstnok det. Stridsspørsmålet er: Hvor mye av plenen kan avsettes til blomsterbed? Og det ultimate spørsmålet er selvsagt: Trenger vi plen, egentlig? De av oss som gjerne vil ha blomster og busker i stedet, kan argumentere med at plen er noe av det mest arbeidskrevende som finnes, fordi det er det jo.

Her i huset er det altså Eric som er plenforkjemperen og jeg som vil ha blomster, busker og trær (og “rom i hagen” selv om jeg ikke helt kan se for meg rominndelingen ennå). På den annen side: Det å ha en plen som strekker seg over nesten førti meter gir unektelig en følelse av at tomta er stor.

Eric er Plensjef og han har jobbet mye med plenen, spesielt for å bli kvitt groblad og løvetann. Han nekter å gjødsle, men sverger til kalking. (Et annet diskusjonstema). Det er også stort sett han som klipper plenen (jeg klarer ikke starte gressklipperen).

19. juli 2016: Bare ett skritt til bakover nå… Marianne står klar med kamera i tilfelle Eric detter i dammen. Eric klipper gresset i lillebakken opp mot Lakunen. Det er mange høydeforskjeller på denne tomta. Til venstre, litt av Leirehaugen. (Eric sier han er litt flau over hvor hvite bena hans er, og at han hadde vært enda flauere om ikke bildet hadde blitt redigert for highligths).

Planter/busker i plenen

I utgangspunktet tillater ikke Plensjefen busker i plenen som man må klippe rundt, men han gjør unntak. Vi har mye villbringebær på tomta, de stortrives spesielt der det skrint med jord. I en utkant av plenen står buskaset nedenunder. Denne produserte store mengder bær i 2016. Året etter produserte den ikke halvparten en gang, enda da var den stelt for. Enten var 2017 rett og slett et dårlig år (kald vår), eller så må jeg slutte å degge for bringebærbuskene.

19. juli 2016: Viltvoksende bringebær. Bildet viser også en del av plassen bak bringebærene som vi kaller Anneksplassen utfra tanken om at hvis vi noengang får lyst til – og lov til – å sette opp et anneks vil det havne her. Dette var en stund også påtenkt som kjøkkenhage – i opphøyde bed selvsagt, her finnes nesten ikke jord. I skrivende stund (februar 2019) har vi ingen konkrete planer for dette området. Alt det visne sivet til høyre i bildet kommer fra bekken.

18. juli 2016: Samme dag som mamma brakte tre stiklinger av piletrær, fikk vi også tre bærbusker i presang. Mamma hjelper meg å plante dem.

19. juli 2016: Per, Pål og Espen (= 2 x solbær, 1 x rips). Det er vanskelig å ta bilder av grønne busker mot grønn bakgrunn.  Trærne bak er hassel, og vi har mange slike på tomta. Vi hadde en del kart av hasselnøtter i 2016 som jeg gikk og kikket på – er de modne snart? Vi gledet oss til å høste nøtter på egen tomt, men Nøtteliten kom oss i forkjøpet, gitt! I 2017 hadde disse lite nøtter så Nøtteliten måtte finne maten sin andre steder. Jeg lener mot å tro at 2017 var et dårlig år.

19. juli 2016: Espen, Pål og Per skuer utover Tyrifjorden. Vi la barkestykker rundt buskene, som jeg hadde plukket av stubber på tomta. Dessverre la åkersneglene sin elsk på disse, og jeg byttet dem etterhvert ut med oppsmuldret kjøpebark.

Plantekjøpbonanza 18. august inkluderte noen prydbusker som etter tillatelse fra Plensjefen ble satt ned i plenen.

21. august 2016: Planting av Snøballbusk/Villkrossved: Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”. Denne ble satt ned på hjørnet nedenfor Staudebedet. Akkurat her viste det seg å være bare sand under gressplenen, så jeg måtte grave et veldig stort hull for å finne jord og også for å komme unna en uangripelig stor stein som lå nede i bakken. Busken ble satt ned med god dybde, god jord, hestegjødsel, papp, sand på toppen (fordi det lå så mye sand akkurat her) og proper vanning hele veien og så ut til og trives meget bra. Den overlevde til og med at Eric på et senere tidspunkt kjørte på den med gressklipper så den nærmest ble delt i to. (Han surret den godt sammen, og den klarte seg uten å felle et blad).

28. august 2016: Viburnum får ofte fine farger om høsten, men den har aldri siden blitt så rød som den første høsten. Jeg vet ikke hvorfor. Rundt denne ligger selvsagt mye skrot, stammer, sandhaug, stor stein, verdens største groblad… Slik er tomta vår i 2016 og den vil være sånn i mange år fremover. Vi temmer noen få kvadratmetre om gangen.

Jeg liker busker med mørke blader, så da jeg fant en rødbladet blærespirea til halv pris måtte jeg selvsagt kjøpe den. Spørsmålet var – hvor sette den? Etter noe trasking rundt på tomta endte det med at den fikk sitt eget bed hvor den skal markere en fremtidig sti opp mot Staudebedet og annekset (et godt eksempel på at hagen blir til mens man går).

22. august 2016: Physocarpus opulifolius “Diablo” (evt. “Diabolo”). Denne ble satt ned der plenen skråner opp mot annekset. Planen var egentlig å skaffe seg to eller tre slike, som samlet ville danne en liten hekk, men året etter fikk denne følge av en annen type blærespirea vi fikk i presang, så da blir det blandingsfarger. Her var det forresten også en del leirejord (hvorav noe ble flyttet til fremtidige bekkebed). Jeg begynner etterhvert å innse at leirejord er standarden i lavlandet.

22. august 2016: Så her har jeg en vag plan om at det en gang vil gå en sti opp til Staudebedet og annekset som markeres av blærespirea til venstre – til høyre kommer det såkalte Surjordsbedet smått om senn. Jeg må forøvrig si at jeg har de største valgets kvaler når det gjelder underlaget på gangstiene i hagen.

Når jeg skaffer meg større busker og planter (egentlig når jeg skaffer meg alle typer planter) prøver jeg å lære meg litt om dem. Blærespirea skal visstnok beskjæres jevnlig, gjerne årlig.

Jeg lider av beskjæringsangst. Bl.a. fordi internett (som vanlig) ikke kan bli enig med seg selv: Noen insisterer på å beskjære om våren, andre om høsten og så er det selvsagt forkjempere for å beskjære midt på sommeren. (Og ja, jeg vet dette kan variere fra busk til busk, men det gjør det jo ikke noe enklere). Eric liker å påpeke at om internett er veldig uenig med seg selv så kan det være fordi det ikke er så farlig, Jeg skal uansett prøve meg på beskjæring av denne.

Kanting

Jeg bestemte meg for at det så rotete ut, pluss at det var upraktisk, å ha gress helt opptil hytteveggen og fikk det for meg at jeg skulle teste ut kanting av hytta (Det er godt mulig at dette var ren prokrastinering for å slippe å grave. Jeg hadde nå begynt på Surjordsbedet – altså grave ut Leirehaugen – og det var en tung jobb, mye tyngre enn Staudebedet).

Det beste stedet å teste ut kanting av hytta var på nordsida (altså det som senere ble Skyggepletten).

21. sept 2016: Fjernet gress og ugress nærmest hytta og la ned de flateste steinene fra utgraving jeg kunne finne. I utgangspunktet er det en god ide å resirkulere stein fra tomta, men de består altså ikke gressklippertesten. De er for lette.

30. sept 2016: Mot slutten av september fant jeg noe kantstein som skulle gis bort på Finn.no. Disse skal tåle bilkjøring og dermed hvilken som helst gressklipper. Så kanskje slike er det vi bør gå for? Men så er det sånn at vi bare har vanlig sand (som maur visstnok elsker) så skal vi kante bør vi ha settesand, som typisk leveres i 1000 kilos sekker. Vi må tenke…. Det ble ingen fortsettelse på kantingen før i 2018.

19. juli 2016: Og til sist – et bilde av moskuskattost. Disse har vi viltvoksende flere steder i Leirehaugen og i utkanten av plenen, mye rosa – noe hvit. Vi har blitt glade i disse, de står også lenge i vase. De har visstnok pælerot og er derfor ikke så lette å flytte på. Vi har derfor samlet frø og begynt å lage småplanter.