Utgraving av nye bed (2022)

Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.

Marianne – Leirehaugen: 3-0

Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.

Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.

21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn.

21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet.

7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.

Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.

11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem.

11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

Stien opp til Fjellhagen

Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?

Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?

Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.

10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen.

Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig.

9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.

Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.

Nytt bed: “Mayaruinen” (Marianne – Leirehaugen: 2-0)

Vi har en stor haug på tomta vår, som strekker seg fra plenen i Lavlandet og opp mot den berg- og steinfylte skråningen vi har ambisjoner om å forvandle til en fjellhage. Vi vet ikke hvor denne haugen kommer fra. Noe er selvsagt dannet av naturlig erosjon ettersom den tross alt ligger i bunnen av en bratt skråning. Men den er for stor og for kompakt i formen til å være dannet naturlig. Vi tipper dette har fungert som et deponi for masser fra andre steder på tomta opp i gjennom årene. Her kan jeg finne stabler med stein som ikke ser ut som om de har stablet seg selv. Kanskje fra man utvidet hytta? Mye av jorda her er svært leirholdig og uhyre tung. Mulig dette er fra man gravde ut dammen? Jeg har brukt leire herfra til bekkebedene, fordi den limer seg i vann og blir ikke vasket bort i flom. Innimellom finner jeg lag med sand, elvestein (helt klart ikke opprinnelig fra vår tomt, vi holder oss mest med skifer), plank, rent skrot slik som flasker, hermetikkbokser og ødelagt redskap samt jernskrammel og bygningsmateriale. Det verste er når jeg finner glasskår. Det tar så mye tid å plukke opp og fjerne dette.

13. juni 2017: Leirehaugen strekker seg som en ås fra plenen (Lavlandet) opp mot Fjellhagen. Det er betydelig brattere enn det ser ut på bildet. Her er det stedvis så bratt at det er vanskelig å stå rett opp og ned. Den fremtidige Mayaruinen er gravd ut fra punktet nærmest fotografen og skrått mot venstre.

6. juli 2021: Bedet som såvidt kan skimtes til venstre i bildet ble gravd ut i 2020. Det gikk relativt fort i og med at jeg kunne grave ut bedet i loddrette striper og dermed kaste jorda fra en ny stripe ned i den forrige stripa. Det lå en del stein der – selvsagt – noen var også veldig store, men ikke berg. Utgravingen av dette nye bedet fra Leirehaugen ble påbegynt i mars, mens telen fortsatt lå på store deler av tomta. Det ble fort klart at her lå det berg nærmest oppe i dagen og at denne utgravingen derfor krevde en helt annen tilnærming enn den forrige. Dermed begynte jeg å tenkte på dette som en ruin som måtte avdekkes.

Det første jeg måtte gjøre, var selvsagt å flytte på den haugen med stein som hadde dannet seg fra fjorårets utgraving. Jeg har flyttet rundt på en del steinrøyser etter at vi kjøpte denne hytta i 2016, og de akkumulerer seg – nå ligger det en ny og større røys til høyre i bildet over. Jeg er derfor stadig på jakt etter måter å gjemme bort skrotstein på. Dernest måtte jeg finne fram en presenning jeg kunne kaste nyutgravd jord på, fordi nå måtte det meste av jorda fjernes for å kunne definere bedet, altså bestemme hvor mye av berget som burde ligge i dagen og hvor mye som igjen burde dekkes med jord. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet, for å se mulighetene. Jeg flytter gjerne på en stor stein, men vi trenger ikke å sprenge berg. Er det berg – eller stein av en slik størrelse at den ikke kan flyttes på – får vi heller planlegge bedet rundt dette. Det å kaste den oppgravde jorda på en presenning, betyr selvsagt at all jorda må flyttes på to ganger, men jeg har flyttet på jord flere ganger enn det.

8. juli 2021: Jeg har gått noen runder på dette med meg selv, men har kommet til at jeg skal prøve å renske berget midt i bildet for å lage en trappesti opp til Surjordsbedet ovenfor, dernest utnytte bergformasjonene til å lage tre etasjebed til høyre. Jeg har begynt å lage en mur for det nederste bedet slik at jeg kan kaste jord hit – i stedet for på en presenning – for å slippe å flytte jord flere ganger.

25. juli 2021: Så da endte vi her. Trappestien i midten er dessverre ikke en spesielt god trapp, men den duger. Det er litt skummelt å gå nedover når det har regnet og er glatt, men man kan jo alltids ta turen gjennom Surjordsbedet ovenfor i stedet, der ligger det en sti av tråkkheller. Øverst og nederst i trappestien ligger det platåer dekket med skrotstein. Jeg ble kvitt en god del bøtter med stein på den måten, og ettersom den sprø skiferen vi har på tomta jevnlig brytes ned, kan jeg tilføre et par nye bøtter med stein årlig. Finfint! Teppene til høyre ligger der for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

I stedet for sammenhengende beplantning, ble det altså tre mindre bed, til høyre, hvorav det i midten nærmest bare er en stripe. Å bygge muren til venstre, langs Surjordsbedet, var ikke lett. Det er temmelig bratt og resultatet ble ikke spesielt pent, men jeg klarer sikkert å få dekket det til med planter etterhvert. Helt øverst i trappen hviler deler av muren til det tidligere utgravde Surjordsbedet på leire, grå på bildet. Det ville blitt altfor mye jobb å fjerne denne, men jeg vet ikke helt hva jeg kan plante i denne loddrette leiren for å holde unna ugress.

Det å la deler av berget ligge i dagen er på ingen måte en enkel løsning. Det innebar at jeg måtte bygge flere murer – som jevnlig må vedlikeholdes – og jeg vil aldri klare å få trappen i midten helt fri for jord og ugress. Det øverste bedet er relativt grunt, det i midten er som nevnt bare en smal stripe, mens jeg i det nederste bedet kan plante det meste som ikke blomstrer altfor seint på året (da skygger hytta for ettermiddags- og kveldssola). Det hadde selvsagt vært lettere å bare dekke til alt med jord igjen, men det var noe med tripp-trapp formen på det avdekkede berget som tiltalte meg, så nå prøver vi på dette.

28. juli 2021 Mayaruinen sett ovenfra, dvs. bedene nærmest fotografen tilhører Surjordsbedet.

26. sept 2021: “Du graver, og graver, men hva skal du plante der da?” Jeg synes jeg hører mamma. Det blir en oppgave for 2022-sesongen. Enn så lenge huser øverste bedet en Spirea Thunbergii som egentlig er litt for sart for vår herdighetssone – her står den i det minste lunt og med god drenering. Vi ble advart på Vegge om at den kanskje ikke ville bære blomster, men jeg kjøpte den uansett fordi jeg likte bladverket. Kanskje ikke en særlig Maya-aktig plante dette, men hvis den trives her, blir den stående. Ellers tre små og ganske skrantne hostaer kjøpt for en billig penge på senhøsten, men de står kun til overvintring. Dessuten tok jeg en rekke stiklinger i løpet av sommeren som ikke hadde vokst seg særlig store ennå, så jeg tok ikke sjansen på å plante dem ut, men gravde ned pottene i stedet. Vi får se hva som klarer seg.

26. sept 2021: Ditto med det nederste bedet: Her står også en sart plante jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere, en Peppermyntebusk (Prostanthera cuneata).Den har overlevd hos oss en vinter, i et annet bed, men den var ikke super-happy og viste det ved å presentere flere døde greiner. Den blomstret ikke i år. Denne har jeg håp om å finne en plass til i Fjellhagen på sikt. Ellers – stiklinger til overvintring. Bedet i midten er veldig smalt og enn så lenge står det her småplanter av rosa hengebrudeslør samt krypesåpeurt sådd fra frø til overvintring.

10. okt 21. Året før fikset vi en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. I 2021 utvidet jeg denne til å løpe langs Surjordsbedet og ned til plenen langs Mayaruinen. Det var fint å ha en gressti opp mellom bedene til annekset, mer hytteaktig. Men det vokste uhyggelig mengder med høyt ugress her, som spredte seg inn i bedene og i tillegg fikk alt til å se rotete ut. Jeg har skavet av gress (og lagt i blå sekker for gjenbruk; vi blir visst aldri kvitt blå sekker med jord samt steinrøyser, begge deler synes på alle bilder). Dette ble også en anledning til å bli kvitt skrotstein, for å erstatte volumet som forsvant med gress og røtter. Jeg la på et godt dekke av slike og det så etterhvert ganske fint og rustikt ut, men ville aldri ha holdt seg slik, disse steinene ville bare ha sunket ned i leiren. De ble altså lagt som fyllmasse, dernest la vi duk, og så grus på toppen.

17. okt 2021: Rekken med betongstein på midten ble lagt året før for å holde grusen på plass i det vi la øvre del av stien. Tanken var å fjerne den. Det er imidlertid såpass bratt her at det tryggeste er å la den bli liggende. På nedsiden av stien blir det et mindre bed for krypende planter, enn så lenge dekket til med duk og aviser.

17. okt 2021: Sfinksen, gravd ut fra Surjordsbedet i 2020, får en prominent plassering nederst i denne stien. Enn så lenge er alt rundt Sfinksen tildekket av duk. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal plante noe her eller bare dekke til med stein. Eric vil selvsagt ha kryptimian, det er hans forslag for det meste som skal dekkes til.

Med Mayaruinen har jeg nå gravd ut kanskje 25% av Leirehaugen, kun ved hjelp av spade, spett og litt Eric, selvsagt. Det betyr vel at jeg har laget bed av hele haugen i 2036 omtrent. Det føles selvsagt som uendelig lenge til, men hvis det er tiden det tar, så får det være slik. Vi vet ikke hva som skjuler seg under resten av Leirehaugen og hvordan denne delen av hagen kommer til å se ut til slutt. Muligens ligger det berg oppe i dagen hele veien bort til Kjøkkenhagen, hvilket innbyr til terrasserte bed. Eller kanskje resten av haugen består av silt og leire, hvilket betyr sammenhengende, dog skrånende bed. Vi får se.