Plenen var et mareritt denne tørkesommeren, det var stort sett bare ugress som beholdt grønnfargen (til gjengjeld hadde vi mye av denslags!). Plensjefen hadde gode dager, jeg tror han bare trengte å klippe plenen en, eneste gang i løpet av hele sommeren.
Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).
Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.
Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)
Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.
I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.
…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.
Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.
Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.
Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.
Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?
Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…
Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.
Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.
Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.
I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!
Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.
Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?
Vedutten 