Plen, pallekarmer og litt ymse (2017)

Vi har så langt ikke jobbet ut fra noen spesiell plan. Det synes Eric er helt greit siden han jobber med planer. Å virre rundt på måfå føles ikke som jobb, og hos oss går det i en evig runddans fra et område til et annet. I løpet av en dag er jeg typisk innom fire-fem steder på tomta for å gjøre et eller annet. I løpet av sommeren fant vi på uttrykkene stordont og smådont. Stordonten er den store oppgaven man konsentrerer seg om den dagen, som å grave ut et Velkomstbed. Men før eller etter dette har man en rekke mindre ting som må gjøres, altså smådonter. På slutten av dagen er donten over og det er terrassetid. (“And now his dont is ended”, sier Eric).

Plen og busker i plenen

Plenen må selvsagt klippes jevnlig og det er Erics jobb (jeg klarer ikke starte klipperen). Vår gressklipper legger igjen store kladder med gress, som jeg plukker opp og legger i bedene, evt. i kompostsekkene. Eric kalket på våren en gang og gikk sommeren igjennom og sprutet plenrens på groblad og løvetann. Ellers er det ikke stort å si om plenen, bortsett fra at den i økende grad består av alt annet enn plengress, blir mer og mer bulkete og jeg tror deler av den siger mot bekken.

Vi satt ned noen busker i plenen i fjor og fikk bare to nye tilskudd i år. I juni fikk vi med en stikling av en sakalinbeinved fra mamma som ble plantet i nordvestre hjørnet av plenen, hvor den en gang skal bli del av en gruppe med busker/trær som skal skjule fremtidige kompostbinger. Enn så lenge er den bare en stilk, men stilken så ut til å klare seg greit gjennom sommeren, skjønt den vokste ikke noe særlig. Vi er litt engstelig for denne når vinteren kommer, ettersom den står nær det nye tilholdsstedet for vånd. På tampen av sesongen kjøpte Eric ruteliljer (løk) og plantet rundt den. (Vånd liker visstnok ikke ruteliljer. Det har vi lest på internett, men om vi hadde sjekket litt til, så hadde vi sikkert funnet noen som mener at rutelilje er våndens yndlingsmat. At internett aldri kan bli enig med seg selv…)

18 juni: Sakalinbeinved (Euonymus planipes (sachalinensis)). Bare en liten stilk, men en gang blir den sikkert stor, og da er det fint å kunne huske på at den en gang var en liten stilk. Akkurat her er forresten jorda helt rød. Vi har så mye forskjellig jord på denne tomta…
13. mai 2017 (bildet er tatt for å kunne sammenligne vekst senere år). Snøballbusk (Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”). Denne er heller ikke noe fryd for øyet, akkurat. Den kom med flere, store hvite baller av blomster – som foreskrevet – men klarte ikke å bære dem og la seg flatt utover plenen. Jeg bygget et stativ for den i juni, men den står på et for vindutsatt område og må flyttes – jeg vet bare ikke hvor ennå. Kanskje til forlengelsen av staudebedet, foran Planteroteplassen? Til tross for at den ikke så særlig flott ut der den hang utover sitt midlertidige støttestativ, irriterer det meg at jeg ikke har bilder av den i blomst. Neste år!

Eric delte forresten snøballbusken i to med gressklipperen, i slutten av juli. Han kunne ikke ha skadet busken verre, den var delt helt nede ved bakken, i første forgreiningen. Han reparerte med hyssing, knyttet rett og slett stammen sammen, men jeg hadde mine tvil om det ville fungere. Imidlertid så busken ut til å klare seg greit, den fortsatte å sette blader og skudd utover hele sommeren, men furtet nok litt ettersom den nektet å skifte til høstfarger slik den skal gjøre, men sto grønn til snøen kom.

24. juni: Vi fikk også med oss en ny blærespirea fra mamma, en Physocarpus Opulifolius Amber Jubilee – også en stikling. Denne tror jeg har blitt dyrket fram av en av mammas hagevenner. Denne satt jeg ned ved siden av den diabloen vi hadde fra før av. Jeg hadde egentlig tenkt å ha to-tre mørkrøde blærespireaer side-om-side, men nå har vi altså en mørkrød og en oransjegul. Hagen blir til mens man går og som mamma har lært meg: Man sier ikke nei til planter.

I løpet av sommeren skjøt diabloen, altså den mørkrøde blærespireaen, i været og med angst og beven beskar jeg de to lengstkommende skuddene sent på høsten. Dette bør visstnok gjøres for å få en tettere busk. Ellers beites denne på av rådyr og blir derfor trimmet regelmessig. Rådyrene er ikke så interessert midt på sommeren, i hvert fall ikke i 2017, men de spiser blomsterknoppene på våren, og utover høsten så jeg stadig tegn på at de hadde vært og spist på grenene. Mens jeg i fjor kledde på de fleste av buskene mine (de få jeg hadde), var dette bortimot den eneste jeg kledde på før vinteren i år, og det var altså som rådyrbeskyttelse.

Per, Pål og Espen:

…. altså bærbuskene. Vi hadde elendig avling i år, egentlig ingenting. De få bærene som var ble spist av fugler eller noe, vi fikk bare en liten kopp med solbær. Også våre ville bær (markjordbær, bringebær og blåbær), produserte lite og ingenting i år. Ellers er det rart med det: Vi har flere bare flekker på plenen, hvor gresset ikke vil gro noe særlig. Men rundt bærbuskene, hvor jeg har lagt aviser og papp, med bark på toppen – der vil gresset gjerne trenge seg inn! Medio juni hadde jeg en sjau hvor jeg luket skikkelig og lagde utvidede sirkler med aviser/papp og bark på toppen. Så får vi se hvor lenge det varer.

18. juni – 2 x solbær og 1 x rips. Vi fikk en kopp med solbær, mamma høstet… jeg vet ikke hvor mange liter fra sine busker. Mange! Men så har hun hatt sine i sikkert tretti år, disse ble plantet i fjor. Det spiller antakelig en rolle.

Kjøkkenhagen:

Jeg vokste opp med en stor grønnsakshage, som selvsagt var dyrket på friland. Jeg har svært gode minner fra denne grønnsakshagen, spesielt husker jeg at vi pleide å plukke med oss sukkererter hver gang vi gikk forbi på vei inn og ut av porten. Vi har så langt noen pallekarmer, og jeg forstår hvorfor dette er lurt, men jeg synes også det er mye styr å dyrke under fiberduk som må av-og-på hver gang vi vanner eller høster noe. Hvis vi skal dyrke grønnsaker neste år, skal jeg i hvert fall ha fiberduk med strikk, så slipper jeg å huske hammer og reservespiker hver gang.

Vi satt opp pallekarmene ved stien inn til tomta mot slutten av påsken. Vi hadde stor suksess med enkelte ting. Reddikene vokste kjempefort og ble store og fine, ruccola var også lettgrodd. Såing nr. 2 og 3 ga mindre resultater, antakelig burde jeg byttet ut mer jord og brukt mer gjødsel (de siste reddikene ble bare lange, røde røtter, mens ruccolaen gikk i stokk). Sukkerertene strakk seg fort og vi måtte delvis fjerne fiberduken, etterhvert fjernet vi den helt.

29. juni 2017. Pallekarmer. Sukkerertene trenger plass, fiberduk delvis tatt av og ble senere fjernet helt. Rådyr – kom og spis! Det gjorde de så gjerne. De sto bokstavelig talt og tråkket i salaten mens de beitet på sukkerertene mine. Hmpf. Til høyre: Full utgaving av Velkomstbedet.

Jeg har blitt veldig glad i knutekål, og de vi dyrket ble riktig gode, dvs: Et par fikk dype sprekker i seg. Siden jeg ikke forsto hvorfor (sykdom? sopp?) spiste vi ikke disse. Jeg tror jeg senere har lest at det kommer av mangel på regelmessig vanning. Hvis så, kunne vi sikkert trygt ha spist dem. Knutekål heter forresten noe som ligner på «kålrabi» på en rekke andre språk, veldig forvirrende.

Snegler hadde vi ikke problemer med før jeg i august fant noen i den ene pallekarmen – pussig nok ikke i den med salat og slikt, men i den med rotgrønnsaker. På vei til Sneglehenretterstedet fant jeg en velvokst død mus med stort hode på parkeringsplassen vår. Jeg vet ikke hva slags mus dette var (mulig det var en mager vånd). Jeg brukte det redskapet jeg hadde for hånden, altså pølseklypen vi bruker til å plukke snegler. Det er ikke så lett å kaste død mus med pølseklype som man skulle tro. En øvelse for hage-dekatlon?

ikke et godt år for tomater….

Jeg plantet også tomater av noen gamle frø jeg hadde liggende. Cherrytomatene døde, kanskje pga. for lite eller ujevn vanning på våren, før jeg flyttet ut på hytta. Men de med store tomater vokste i vei. Det var en kald sommer, med lav gjennomsnittstemperatur og flere netter ned mot 10 grader, så sånn sett et under at vi fikk noen røde tomater i det hele tatt. På terrassen er det relativt varmt, så der rødmet de ganske tidlig, men to av plantene produserte stort sett tomater med griffelråte. Alt som skal vederfares oss hageeiere…

Men et veldig godt år for poteter!

Jeg hadde fått noen settepoteter av mamma som jeg plantet i to store murerbøtter med vel en ukes mellomrom. Jeg plantet også mais i en tredje bøtte og satt alt borte ved annekset. Potetrisene vokste noe aldeles enormt, hvilket medførte at potetene fikk for lite vann fordi regnet ikke klarte å trenge gjennom alt bladverket og ned i bøtta. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg måtte vanne disse til tross for alt regnet, men så løp jeg ut mellom regnskyllene for å vanne potetene mine som forøvrig ble riktig gode. Jorda vil bli brukt i pallekarmene neste år.

8. aug: Potetblomster er veldig fine når man ser etter – jeg har bare ikke sett etter før. Angående maisen…. i slutten av juli aksepterte jeg at det som kom opp overhodet ikke var mais, men noen små trær, antakelig rødhyll, mente Eric. Nok en historie fra virkeligheten der, altså.

Lillebedet:

Medio juni begynte jeg å grave opp Lillebedet. Dette bedet gravde jeg delvis opp i 2016 (det var det første stedet jeg gravde), men da kunne jeg ennå ikke gravingens kunst, og denne gangen gikk jeg mye grundigere til verks. Her står en hortensia vi har fått som “innflyttingsgave”. Den bodde først på terrassen og ble satt ned høsten 2016, etter jeg hadde konferert med min mor som mente at den hadde større sjanse for å overleve i jorda enn i potte. Den overlevde vinteren fint, men rakk ikke å produsere blomster i 2017.

11. juni: På’n igjen, men det er ikke derfor jeg ser morsk ut. Jeg LIKER å grave. Full utgraving av Lillebedet. Eric hjalp meg med å få ut noen store krabater. Bedet ble kantet med de flateste steinene jeg kunne finne, slike som gressklipper kan kjøre over.
13.  juni: Sånn – da kan man legge på plass jorda, samt kante. Har gitt godt med rom til hortensia-røtter, så hvis jeg skal flytte den har jeg litt å grave opp i fremtiden – påminnelse til meg selv.

Men jeg hadde ikke noen plan for hva jeg skulle plante i Lillebedet. Det ble til at vi satt ned noen jordskokk, rent midlertidig. Også hadde jeg ett stykk potet til, så da plantet jeg den også.

8. august: Jordskokken har ikke begynt å blomstre ennå, de vokste sikkert 60 cm til. Potetplanten ble godt over en meter. Det er næring i den steinholdige jorda vår.
8. okt. Vi fikk en dugelig avling fra Lillebedet: Ett stykk settepotet ble til 27 poteter, 2.5 kilo. Bak, innhøsting fra ett stykk jordskokk: 1.4 kilo. Kanskje det er dette vi burde slå oss på?
8. okt: Vi er også innmari gode på grønne tomater. (Jeg syltet en del grønne tomater, problemet er at vi spiser sjelden slike syltede ting).
8. oktober: Hvordan bruke en bekk? For eksempel til å vaske poteter og jordskokk.

Ordentlige hageeiere

I august lånte vi mammas bil og tilhenger og fylte opp tomta med hauger av hestemøkk, jord og subbus. Dette fikk oss til å føle oss som ordentlige hageeiere. Hestemøkk fikk vi fra noen moren min kjenner. Dette er en så vellagret og feit hestemøkk at den er nærmest jord og stappfull av meitemark. Gull verdt!

Første gang vi skulle kjøpe et tilhengerlass med jord, lærte vi den mest banale leksen av alle: Man må hekte på tilhengeren før man fyller den – etterpå er den for tung.

Senere hadde jeg mange kvaler når det gjaldt den jorda vi hadde kjøpt. Vi skulle ha noe som heter Hagejord, som skal være finsoldet og lett – og denne jorda var jo “lett” i den forstand at den drenerte godt, men var fysisk tung som fy. Men de selger visst også noe som heter Anleggsjord og jeg lurte på om vi hadde fått den i stedet og at jeg nå satt plantene mine i dårlig jord. Det var rundt 15 umerkede hauger der vi var og hentet, vi spadde fra den som lignet mest på jord. Jeg var veldig i stuss… Jeg prøvde å så noen gamle karsefrø i den – de spirte ikke – men de var også svært gamle. Jeg satt også noen basilikumstiklinger i den som en test, de døde umiddelbart. Hmm, hmmm. Kunne de ikke ha merket haugene sine bedre?

Villt og vakkert:

24. juni. Vi har en del ville og vakre blomster som vokser rundt på tomta, Fagerklokken i Lakunen-i-Lakunen er kanskje den fineste. Jeg lurte på hvordan jeg skulle “berge” denne – slik den vokser er det antakelig ikke mulig. Heldigvis har vi flere Fagerklokker som vokser lettere tilgjengelig.
5. juli: Vi har også en del moskuskattost, både rosa og hvite. Disse har visstnok pælerot og er ikke så lette å flytte på, men vi har samlet frø. Disse står lenge som snittblomst og lukter godt. Dette er en av Erics favoritter, men han er også veldig glad i prikkperikum som vi også har en del av. Den er ikke like pen, til gjengjeld kan man bruke den i brennevin.
17. juni: Denne vokser ikke på tomta – ikke ennå – men langs skogsveien mellom hytta og E16. Andre tar med en bukett kjøpeblomster til sin kjære. Eric plukker med seg en kvast med nedvisnede blomster….. med frøkapsler på, for han kjenner sin kvinne. Jeg fikk altså en vissen kvast med frøkapsler på, og nå har vi sådd disse. Vi kaller dem Veibomakeleie.
Advertisements

Lavlandet (plenen) (2016)

Plenen vår – som det meste annet på tomta – er uregelmessig i formen så det er vanskelig å si hvor stor den er. Planleggingsentusiastene, de som mener at man ikke bør sette en stikling i jorda uten å ha en overordnet plan for hagen, sier at det første man må gjøre er å måle opp tomta nøyaktig. Vel, jeg har prøvd mange ganger og ikke klart det. Mitt beste estimat er at plenen er knappe 40 meter lang og kanskje 4,5 meter bred på det smaleste og 10-12 meter på det bredeste. Det er uansett mye plen, og det er poenget her.

Vi kunne ingenting om hage og jeg visste ikke at dette med plen var et diskusjonstema i mange familier, men i følge diverse internettsider for hagegale er det visstnok det. Stridsspørsmålet er: Hvor mye av plenen kan avsettes til blomsterbed? Og det ultimate spørsmålet er selvsagt: Trenger vi plen, egentlig? De av oss som gjerne vil ha blomster og busker i stedet, kan argumentere med at plen er noe av det mest arbeidskrevende som finnes, fordi det er det jo.

Her i huset er det altså Eric som er plenforkjemperen og jeg som vil ha blomster, busker og trær (og “rom i hagen” selv om jeg ikke helt kan se for meg rominndelingen ennå). På den annen side: Det å ha en plen som strekker seg over nesten førti meter gir unektelig en følelse av at tomta er stor.

Eric er Plensjef og han har jobbet mye med plenen, spesielt for å bli kvitt groblad og løvetann. Han nekter å gjødsle, men sverger til kalking. (Et annet diskusjonstema). Det er også stort sett han som klipper plenen (jeg klarer ikke starte gressklipperen).

19. juli 2016: Bare ett skritt til bakover nå… Marianne står klar med kamera i tilfelle Eric detter i dammen. Eric klipper gresset i lillebakken opp mot Lakunen. Det er mange høydeforskjeller på denne tomta. Til venstre, litt av Leirehaugen. (Eric sier han er litt flau over hvor hvite bena hans er, og at han hadde vært enda flauere om ikke bildet hadde blitt redigert for highligths).

Planter/busker i plenen

I utgangspunktet tillater ikke Plensjefen busker i plenen som man må klippe rundt, men han gjør unntak. Vi har mye villbringebær på tomta, de stortrives spesielt der det skrint med jord. I en utkant av plenen står buskaset nedenunder. Denne produserte store mengder bær i 2016. Året etter produserte den ikke halvparten en gang, enda da var den stelt for. Enten var 2017 rett og slett et dårlig år (kald vår), eller så må jeg slutte å degge for bringebærbuskene.

19. juli 2016: Viltvoksende bringebær. Bildet viser også en del av plassen bak bringebærene som vi kaller Anneksplassen utfra tanken om at hvis vi noengang får lyst til – og lov til – å sette opp et anneks vil det havne her. Dette var en stund også påtenkt som kjøkkenhage – i opphøyde bed selvsagt, her finnes nesten ikke jord. I skrivende stund (februar 2019) har vi ingen konkrete planer for dette området. Alt det visne sivet til høyre i bildet kommer fra bekken.
18. juli 2016: Samme dag som mamma brakte tre stiklinger av piletrær, fikk vi også tre bærbusker i presang. Mamma hjelper meg å plante dem.
19. juli 2016: Per, Pål og Espen (= 2 x solbær, 1 x rips). Det er vanskelig å ta bilder av grønne busker mot grønn bakgrunn.  Trærne bak er hassel, og vi har mange slike på tomta. Vi hadde en del kart av hasselnøtter i 2016 som jeg gikk og kikket på – er de modne snart? Vi gledet oss til å høste nøtter på egen tomt, men Nøtteliten kom oss i forkjøpet, gitt! I 2017 hadde disse lite nøtter så Nøtteliten måtte finne maten sin andre steder. Jeg lener mot å tro at 2017 var et dårlig år.
19. juli 2016: Espen, Pål og Per skuer utover Tyrifjorden. Vi la barkestykker rundt buskene, som jeg hadde plukket av stubber på tomta. Dessverre la åkersneglene sin elsk på disse, og jeg byttet dem etterhvert ut med oppsmuldret kjøpebark.

Plantekjøpbonanza 18. august inkluderte noen prydbusker som etter tillatelse fra Plensjefen ble satt ned i plenen.

21. august 2016: Planting av Snøballbusk/Villkrossved: Viburnum Opulus “Pohjan Neito E”. Denne ble satt ned på hjørnet nedenfor Staudebedet. Akkurat her viste det seg å være bare sand under gressplenen, så jeg måtte grave et veldig stort hull for å finne jord og også for å komme unna en uangripelig stor stein som lå nede i bakken. Busken ble satt ned med god dybde, god jord, hestegjødsel, papp, sand på toppen (fordi det lå så mye sand akkurat her) og proper vanning hele veien og så ut til og trives meget bra. Den overlevde til og med at Eric på et senere tidspunkt kjørte på den med gressklipper så den nærmest ble delt i to. (Han surret den godt sammen, og den klarte seg uten å felle et blad).
28. august 2016: Viburnum får ofte fine farger om høsten, men den har aldri siden blitt så rød som den første høsten. Jeg vet ikke hvorfor. Rundt denne ligger selvsagt mye skrot, stammer, sandhaug, stor stein, verdens største groblad… Slik er tomta vår i 2016 og den vil være sånn i mange år fremover. Vi temmer noen få kvadratmetre om gangen.

Jeg liker busker med mørke blader, så da jeg fant en rødbladet blærespirea til halv pris måtte jeg selvsagt kjøpe den. Spørsmålet var – hvor sette den? Etter noe trasking rundt på tomta endte det med at den fikk sitt eget bed hvor den skal markere en fremtidig sti opp mot Staudebedet og annekset (et godt eksempel på at hagen blir til mens man går).

22. august 2016: Physocarpus opulifolius “Diablo” (evt. “Diabolo”). Denne ble satt ned der plenen skråner opp mot annekset. Planen var egentlig å skaffe seg to eller tre slike, som samlet ville danne en liten hekk, men året etter fikk denne følge av en annen type blærespirea vi fikk i presang, så da blir det blandingsfarger. Her var det forresten også en del leirejord (hvorav noe ble flyttet til fremtidige bekkebed). Jeg begynner etterhvert å innse at leirejord er standarden i lavlandet.
22. august 2016: Så her har jeg en vag plan om at det en gang vil gå en sti opp til Staudebedet og annekset som markeres av blærespirea til venstre – til høyre kommer det såkalte Surjordsbedet smått om senn. Jeg må forøvrig si at jeg har de største valgets kvaler når det gjelder underlaget på gangstiene i hagen.

Når jeg skaffer meg større busker og planter (egentlig når jeg skaffer meg alle typer planter) prøver jeg å lære meg litt om dem. Blærespirea skal visstnok beskjæres jevnlig, gjerne årlig.

Jeg lider av beskjæringsangst. Bl.a. fordi internett (som vanlig) ikke kan bli enig med seg selv: Noen insisterer på å beskjære om våren, andre om høsten og så er det selvsagt forkjempere for å beskjære midt på sommeren. (Og ja, jeg vet dette kan variere fra busk til busk, men det gjør det jo ikke noe enklere). Eric liker å påpeke at om internett er veldig uenig med seg selv så kan det være fordi det ikke er så farlig, Jeg skal uansett prøve meg på beskjæring av denne.

Kanting

Jeg bestemte meg for at det så rotete ut, pluss at det var upraktisk, å ha gress helt opptil hytteveggen og fikk det for meg at jeg skulle teste ut kanting av hytta (Det er godt mulig at dette var ren prokrastinering for å slippe å grave. Jeg hadde nå begynt på Surjordsbedet – altså grave ut Leirehaugen – og det var en tung jobb, mye tyngre enn Staudebedet).

Det beste stedet å teste ut kanting av hytta var på nordsida (altså det som senere ble Skyggepletten).

21. sept 2016: Fjernet gress og ugress nærmest hytta og la ned de flateste steinene fra utgraving jeg kunne finne. I utgangspunktet er det en god ide å resirkulere stein fra tomta, men de består altså ikke gressklippertesten. De er for lette.
30. sept 2016: Mot slutten av september fant jeg noe kantstein som skulle gis bort på Finn.no. Disse skal tåle bilkjøring og dermed hvilken som helst gressklipper. Så kanskje slike er det vi bør gå for? Men så er det sånn at vi bare har vanlig sand (som maur visstnok elsker) så skal vi kante bør vi ha settesand, som typisk leveres i 1000 kilos sekker. Vi må tenke…. Det ble ingen fortsettelse på kantingen før i 2018.
19. juli 2016: Og til sist – et bilde av moskuskattost. Disse har vi viltvoksende flere steder i Leirehaugen og i utkanten av plenen, mye rosa – noe hvit. Vi har blitt glade i disse, de står også lenge i vase. De har visstnok pælerot og er derfor ikke så lette å flytte på. Vi har derfor samlet frø og begynt å lage småplanter.

Tomteoversikt (2016)

Det eneste interiørbildet vi har fra 2016, er av Eric som monterer en ny seng, mens vi har mer enn 300 bilder av tomta – altså den fremtidige hagen. Det sier jo litt om hvor interessen ligger. 

Her følger noen av de første bildene for å vise utgangspunktet for vårt fremtidige hyttehageparadis – eller hva vi har å bale med ettersom man ser det. (- Feriehage, narr meg ikke til å le, sier Eric. Men han har etterhvert blitt nesten like begeistret for haging som meg).  

Vår tomt består av to hovedsoner. Lavlandet er plenen rundt hytta, med bekken og dammen. Høylandet er en særdeles bratt og steinete skråning som skråner østover fra hytta. Vi har forresten også et skogholt nord for sanitæranlegget, men dit inn beveger vi oss sjelden. Der ligger det også mye stein og det er vanskelig å gå der, så vi vil konse på lavlandet rundt hytta og skråningen de nærmeste årene.

Lavlandet

Området rundt hytta var stort sett plen, anlagt på tilkjørt jord (forrige eier nevnte at han kjørte på 16 lastebillass for å lage denne plenen). Sett i forhold til skråningen er dette området relativt flatt, men det går opp og ned også her, og vi har knapt en rett linje på hele tomta – heller ikke i lavlandet. Det gjør at tomta – også enkeltbed – blir irregulære i fasongen og vanskelige å måle.

14. juli 2016: Mot bilveien. Plenen er nesten 40 meter lang og relativt bred i hver ende, men smalner på midten (dam og bekk på ene siden, leirehaug på den andre, og vi vet ikke hva som skjuler seg under den haugen. Dvs., jeg har tatt en liten titt. Der er leire, ordentlig leire, derav navnet. Og stein, selvsagt.
14. juli 2016: Næmen, har du sett. Plenen er like lang sett fra den andre siden.

Med så mye plen og ta av kan man jo lure på hvorfor jeg på død og liv skulle begynne med å anlegge hagen i skråningen – mer om det senere.

Når man leser hageforum og hageblogger så er det mange som synes det høres veldig kjekt ut å ha en ekte bekk. (Hagegale konstruerer jo dammer og bekker med små fossefall en masse i disse dager). Og det er mye fint å si om en ekte bekk, men man kan altså ikke kontrollere vannføringen. Og når det gjelder akkurat denne bekken så truet noe gjenstridig bekkesiv med å gro igjen alt sammen. (Da jeg klippet bekkesivet viste det seg at vi hadde en liten halvøy i Nedrebekken hvor vi senere satt en hengeselje).

21. juni: Nedrebekken – før klipping av bekkesiv som avslørte en liten halvøy i bekken. Jeg vet ikke hva slags sivplante dette er, men det klør veldig i halsen når man klipper det.
14. juli: Ankomst når vi går over nabotomta, med morgensolterrassen og det som senere ble Sørpletten til venstre for terrassen (ingen områder hadde selvsagt navn i begynnelsen). På hylla/flata nærmest til høyre satt vi opp to pallekarmer våren 2017 som altså ble vår første kjøkkenhage.
14. jul 2016. Nordøstre delen av tomta. Det lille guloransje huset er vårt anneks/bod. Det brune huset bak er sanitæranlegget som vi deler med naboene i den brune hytta bak der igjen. Det er mulig å gå opp fra annekset til sanitæren, men det er bratt og man må kravle litt. Tomtegrensa går kanskje 12 meter nord for (til venstre for) sanitæranlegget og der oppe er det rimelig tett skog og svært ulendt terreng, men i en fjern fremtid vil det bli en liten skogshage der oppe.
Området helt til venstre for det guloransje annekset, foran trærne, er også ulendt, med mye stor stein og lite jord. Vi tenkte først å lage kjøkkenhage her, i opphøyde bed, selvsagt. Men siden hagen blir til mens vi går, endte Kjøkkenhagen (2018) i Lakunen. Mer om det senere.

Høylandet (Skråningen)

Da vi overtok hytta var skråningen så full av kjerr og kratt at vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram for å komme opp i skråningen – bokstavelig talt. Vi prøvde å gå opp ved annekset og det går altså ikke uten hjelp av trapp eller stige, men det kunne vi ikke se på den tiden.

21. juni: Her er det altså store høydeforskjeller og man kan ikke gå opp uten hjelp av en trapp eller stige.
21. juni: Midten av skråningen, med Lakunen i forgrunnen. Lakunen er et relativt veldefinert hakk i berget (i Lavlandet) som i nord er flankert av Leirehaugen.
19. juli: Og slik ser deler av skråningen vår ut – mye stein, som sagt. Men nedi der er det faktisk en del jord, tom. ganske næringsrik jord, dvs. kanskje ikke akkurat på dette platået. Men rett utenfor dette bildet lagde vi faktisk vårt første fjellhagebed våren 2017.
19. juli: I skråningen har vi også mange merkelige knauser (forvitrede skiferlag) som nærmest ser ut som landskap under vann. Vi må tenke litt over hvordan vi skal få disse til å synes også i fremtiden.
13. mai 2017: Dramatiske Skrenten er den største av disse knausene, her ikke et fullgodt bilde. Foran denne lagde vi et Velkomstbed i 2017.
19. juli 2016: Og slik ser det ut fra skråningen ned mot lavlandet – det er ganske bratt og ikke lett å gå her i det hele tatt.
21. juni 2016: Det må ha vært en voldsom jobb å kjøre på all den jorden og anlegge plen på hele lavlandet, inkludert nord og sør for hytta. Men når det kom til bed for pryd- eller nyttevekster, var bedet over det eneste som fantes på tomta. En stripe foran annekset hvor det hadde stått noen chiliplanter, ble vi fortalt.

Vel – da skrider man til verket fordi det er nettopp pryd- og nyttevekster
man vil ha .

6. juli 2016, kl. 22.00: Vi var veldig opptatt av solnedganger i begynnelsen. Det er vi fortsatt, det er en grunn til at vi så etter en hytte som hadde utsyn mot vest.