Lavlandet: Med nytt bed (Østbredden) og dammen/bekken

Greit nok. Halve tomta er en bratt og steinete skråning, men resten er faktisk relativt flatt – sier og skriver relativt – og kunne åpnet for mange muligheter hvis Eric og jeg bare kunne bli enige om hva vi burde gjøre. Jeg vil gjerne dele opp Lavlandet i ulike rom – Eric vil gjerne beholde det som en stor flate – altså en ikke særlig velstelt plen som strekker seg over bortimot 40 meter. Uansett, det er litt for lett å bare skylde på Plensjefen all den tid jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg vil ha det. Enn så lenge erobrer jeg utkantområder og så får vi se hva vi ender opp med. Hagen blir til mens man går.

7. april 2019 – utsikt over Lavlandet fra Vistabedet i Fjellhagen. Noen snøflekker ligger igjen på Skyggepletten nord for hytta og pussig nok også til venstre i bildet, inkludert Trapesen (utenfor bildet) som tross alt får en del sol. Må være all leiren i jorda. Eric er ute og inspiserer i gule bukser til høyre i bildet. “Kladeisen” står fortsatt på Morgensolterrassen – et sammenhengende møbel av benker og bord – den blir erstattet i løpet av året med Erics selvsnekrede sofaløsning. Blærespirea står pakket inn midt på bildet, ikke fordi de ikke tåler kulde, men fordi rådyrene beiter på dem. Buskene har etterhvert blitt så store at vi vil slutte å pakke dem inn og så får rådyrene beite i vei.
17. april. Marianne tar en tidlig luking i Bekkebedene, hvilket er uhyre lurt og noe hun burde gjøre hvert år. Senere blir det nesten umulig å vedlikeholde dem fordi det forbask*** bekkesivet trenger seg opp overalt og er umulig å bli kvitt. Mye annet ugress gror også så det griner ved Dammen og Bekken, og leirejorda gjør at alt suger seg fast i grunnen og er vanskelig å få opp. Men det er ikke ofte jeg har tilgang så tidlig på året, som regel sørger snøsmelting for at vannet renner høyt og fort lenger utover våren, men i år har det vært lite snø.
19. mai. Til tross for hardhendt luking i april, må ballblom x 2 hanskes med bekkesiv og ugress en måned senere. Men det klarer de, så lenge annen vegetasjon holdes noenlunde i sjakk.
26. mai: Kattehale kommer noe senere på våren. Marianne er i utlandet og Eric har stelt og dekket til for ugress (dessverre muligens noe tett, jeg ble bekymret for om planten fikk puste. Men jeg satt stor pris på initiativet – og røsket bort litt av den svarte duken senere).
19. mai: Snøballbusken kom veldig fint og tett dette året. Men så begynte den og bli oppspist av noe vi ikke skjønte hva var i begynnelsen. Bladene ble helt perforerte og så ut som kniplinger til slutt. Det var antakeligvis krossvedbladbille. Vi har hatt en relativt sykdomsfri hage fram til sommeren 2019, bortsett fra angrep av kålsommerfugl på rosenkål og noen lokale angrep fra bladlus som var lette å ta seg av. Men nå fikk vi altså skader på Viburnum, samt svarte bladlus og meldugg på flere andre planter og rust på ripsbusken. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dette i 2019, men når jeg får tid må jeg lese meg opp på hvordan få en sykdomsfri hage. I bakgrunnen: Deler av steinrøysa som senere ble fordelt utover Staudebed Nord.
19. mai: Marianne har utvidet sirklene rundt bærbuskene slik hun gjørt hvert år, men så spiser plenen – eller helst ugresset – seg inn. Det lover uansett godt for bærhøsten i år – vi har masse-masse kart, men ripsen bakerst (ikke synlig) har altså fått rust. Det ser ikke ut til å plage bærproduksjonen så langt.

Østbredden

Årets erobring fra Plensjefen var Østbredden, selv om det meste var bekkebredd og ikke plen. Jeg hadde allerede et lite bed ved Parkeringsplassen hvor jeg hadde satt ned stiklinger av busker jeg har fått fra mamma. Jeg tenkte disse kunne danne en barriere for å skjule en eller flere fremtidige kompostbinger, men enn så lenge komposterer vi alt i plastsekker som vi gjemmer bort på tomta og ser ikke noe behov for en kompostbinge.

17. juni: Begynte å grave opp Østbredden, og det gikk forbausende fort. Østbredden er der plenen skråner ned mot bekken. Eric har nettopp kantklippet all vegetasjonen. Det ligger noen store stein her som selvsagt bør bli liggende for å holde bredden på plass. Og noen større stein som kanskje ikke trenger å være her…. Man er i forhandling.
17. juni: Jeg har målt dette bedet til å bli bortimot 20 meter langt, og på det bredeste 2.5 meter. Da snakker vi om dimensjoner som er en hagedesigner verdig. Dessverre er ikke jeg en hagedesigner.
17. juni: Men jeg er en racer til å grave. Dette virker faktisk som veldig god jord. Leirholdig, men ikke bare leire og ikke lagdelt. Mulig jeg blir lurt etter å ha gravd etter en periode med mye regn, men så langt tenker jeg at dette antakelig er den beste jorda vi har på hele tomta.
17.juni: Så 18-20 meter førstegraving tar jeg på en dag når det er såpass enkelt som her. Jeg gravde nesten helt ned til bekken, men måtte stoppe omtrent 40 cm fra ettersom vegetasjonen her holder bredden på plass. Dermed blir jo ikke bedet 2.5 meter bredt, men langt blir det. Vet ikke helt hva som kan plantes blant de dårlig stablede steinene i forgrunnen, men antar jeg beholder det meste av bregnene som vokser her – aldeles av seg selv.
29. juni: Jeg hadde ingen umiddelbare planer med dette bedet, så vi la det under duk. Dessverre var dette en duk av dårlig kvalitet som gikk nærmest fullstendig i oppløsning i løpet av kort tid. (Hvordan kan man selge jordduker som ikke tåler jord?). Jeg hadde stor glede av å tegne ut bedet over vinteren, som et Piet Oudolf inspirert bed, men måtte realitetsorientere meg da 2020-sesongen kom.
29. juni: Kilmar (hengeselje) på sin halvøy, med hvit bekkeblom (avblomstret). Ett av de (mange) prosjektene som er NESTEN ferdige, men ikke helt. Jeg har brukt firkantede skiferstein fra tomta for å avgrense halvøyen mot bekken. Men grunnen skråner og steinene faller ned i bekken hver vår, og så plukker jeg dem opp igjen og legger dem på plass. Nå har jeg tenkt at vi skal banke ned en stålkant mot bekken, som kan stå litt opp fra bakken, og så dekke grunnen bak med små elvestein – egenhendig gravd ut fra dammen i fjor. (- Hva skal vi med alle disse små steinene du plukker opp og samler i bøtter? spør Eric. – De er fine og runde, vi får sikkert bruk for dem, sier jeg). Når vi får på plass stålkanten skal jeg få dekket grunnen ordentlig.
I løpet av sommeren og tidlig på høsten, så ser det faktisk ikke så verst ut i Leirehaugen og de andre viltvoksende områdene på tomta. Vi har for eksempel en del moskusskattost, store mengder prestekrager, johannesurt, åkersennep (absolutt et ugress, og den har begynt å bli påtrengende, men samtidig lyser den veldig opp når den blomstrer), vanlig hundekjeks, blåklokker, blåknapp og en del av gresstråene er også pene, ikke minst om høsten.
4. august: I utkanten av plenen, mot parkeringsplassen (hvor vi også lagrer sekker med hestemøkk), står stiklinger som endelig har begynt å strekke på seg. Svarthyll begynner å se ut som svarthyll, selv om vil ta noen år før vi kan lage litersvis med hylleblomstsaft slik min mor gjorde. Her står også stiklinger av Sakhalinbeinved og en mørklilla syrin som begge begynner å gjøre seg gjeldende, samt noe av årets avkapp fra sommerfuglbusker som har tilbrakt sommeren nord for hytta i potter. Så får vi se om de klarer seg over vinteren.
4. august: Vi hadde mange stiklinger etterhvert, så her står to syriner fra i fjor, samt avkapp fra gullbusk/Forsythia og enda flere stiklinger fra sommerfuglbusk. Barnehagebed med andre ord.
29. september: Hva skal man si til dette? Er det et sunnhetstegn eller dårlig tegn at man får sopp i plenen? Jeg mener, jeg forstår at plenentusiaster ikke vil være så begeistret, men sier det noe om jordkvaliteten? Jeg kan ikke huske at vi hadde sopp i plenen i fjor, men i år dukket det altså opp en hel koloni.

Plenbed og den korrekt navngitte Planteroteplassen

Plenen var et mareritt denne tørkesommeren, det var stort sett bare ugress som beholdt grønnfargen (til gjengjeld hadde vi mye av denslags!). Plensjefen hadde gode dager, jeg tror han bare trengte å klippe plenen en, eneste gang i løpet av hele sommeren.

17. mai 2018: Lillebedet ser bart ut om våren, slik de fleste av bedene mine fortsatt gjør. Har luket og fylt på med jord. Her tenkte vi å sette en del av de frøsådde plantene våre. Noen Himmelblomst har allerede blitt plantet ut.
2. august 2018: Nierembergia (N. linariifolia), sådd fra frø, var greie å ha med å gjøre og sto lenge (vi sådde dem innendørs). Vi kommer sikkert til å så disse igjen. Kan visstnok overvintre i krukker innendørs, men det vil ikke vi prioritere når de er såpass greie og få til fra frø (og vi har såpass liten lagringsplass).
2. august 2018: “Blue Bedder” aka blå snokurt (Echium plantagineum) – fra frø – kom også så det suste overalt hos oss – og sto lenge. Elsket av humler. Denne kan direktesås, men vi sådde også innendørs og plantet ut i mai for tidligere blomstring. Denne burde vi antakelig ha klippet, men sett ovenfra ser den ganske pen ut. Setter frøplanter.
2. august: Tigerøye (Coreopsis tinctoria) sådde vi direkte og da tok det selvsagt noe tid før vi så de første blomstene, men de sto også lenge.
2. august: Ellers hadde vi flere sorter hjemmesådd Zinnia i bedet, noen er forhåndssådd inne, og så fylte vi på med noe direktesåing etter hvert (som altså blomstret senere, men så sto til frosten tok dem). Himmelblomst og de hvite, høye Zinnia har begynt å blomstre av og burde vært klippet. Blue Bedder legger seg utover, muligens fordi den har for god jord her den står (den foretrekker visstnok skrinn jord). Plenen dette året var et mareritt, omtrent bare groblad og løvetann som overlevde. Og ryllik! Hos oss var dette rylliksommer, den åt seg inn overalt.
26. mai: Snøballbusken min vokser skeivt og ujevnt, men så delte også Eric den i to året før – med gressklipperen – så busken har en unnskyldning der. Jeg får klippe den i fasong, men tenkte den skulle få hente seg inn litt først.
26. mai 2018: Så var det disse to… I sterkt solskinn som ikke yter fargene rettferdighet. To blærespirea, en Diablo og en Amber Jubilee – og de kler da virkelig ikke hverandre. Den siste fikk vi som en godt etablert stikling og det virket logisk å sette den ved siden av den vi hadde fra før, men de bør ikke stå sammen. Utover sommeren blir Amberen mørkere rød og da kler de hverandre bedre, men på våren skjærer de totalt.
28. juni 2018: Jeg måtte lage et nytt minibed for å ha et sted å sette all den forfløyne purren (Iris Hollandica) jeg gravde opp fra Staudebedet tidligere i sesongen. Irisen så jeg aldri noe til, kanskje vånden tok dem. Men den hjemmesådde Nicotiana Appleblossom kom meget pent og sto lenge – sammen med ett stykk forvillet ringblomst jeg aldri luket bort.
15. sept 2018: Stiklinger av hengeselje får vi altså ikke til; sommerfuglbusk derimot. Tror vi plantet ut 7 stykker etter at avkapp hadde oversomret i potter på Skyggepletten. Vi kan starte en farm. (Vi gravde ut to striper langs plenen for å sette ned disse og noen andre stiklinger. Sommerfuglbuskene skal ikke nødvendigvis bli stående her).
15. sept: Dette Burbedet har Plensjefen selv gravet ut og direktesådd frø som skal være bra for jordforbedring og det fungerte riktig bra. Mer om det senere.
24. juli: Eric har laget bord til Planteroteplassen. Veldig bra, også fordi jeg kan gjemme unna uhorvelige mengder med plastpotter under bordet. Eric har ambisjoner om å bli hobbysnekker og mener hobbysnekkerbegynnere kan gjøre mange feil. De kan dimensjonere for smått eller de kan gjøre slik som Eric og lage en bordplate tjukk nok til å være en del av skroget på et slagskip.
8. august 2018: Store, sterke mannen (og Ouff-Ouff) har fjernet nok en rot. (Disse er et slit å få opp).
30. august: Jeg laget også to små barnehager oppe ved Planteroteplassen (mye svær stein her, så skal en del jobb til for å få dem større).