Kjøkkenhage på legd

Vi dyrker grønnsaker mange steder utenom Kjøkkenhagen. I 2021 fikk vi pallekarmer til overs, i det vi måtte flytte dem for å gi plass til et nytt drivhus. De havnet i utkanten av plenen, mot parkeringsplassen.

2. april 2021: Tidlig på våren blir pallekarmer med lokk brukt til herding av frøplanter, men jeg har også lært at man kan tidligså salat og kål, gjerne allerede i slutten av mars, i hvert fall under lokk. De spirer når de er klare for det. Tenk at vi drev med å så kål innendørs, i byleiligheten, så flyttet småplantene til hytta, gjennomgikk alt det styret med herding, før vi plantet dem ut – når vi like greit kunne så noen frø direkte i en pallekarm med lokk?
13. mai: I nærmeste pallekarm er vi på andre såing. I borteste pallekarm er det samboerskap mellom tidligsådd kål som har blitt plantet ut, tidligsådd av salat i grønn bakke som er sådd tett og som vi har tenkt å spise som småbladet salat, og planter som står til herding.

Jordskokk

17. april 2021: Jeg husker ikke helt når vi begynte med jordskokk. Jeg tror vi fikk to knoller i 2018 og hentet kanskje fem til hos mamma i 2019. Uansett – vi liker jordskokk, vi gjør det. Men å ha det til middag fire-fem ganger i løpet av høsten er som regel nok. Dermed begynner vi å få altfor mange. Siste innhøsting, kombinert med utplanting i Staudebed Nord.
28. august 2021: Vi liker blomstene veldig godt fordi de gjør seg så fint nederst i Staudebed Nord. Her skygger de heller ikke for noe, selv om de blir over 2 meter høye.

I begynnelsen fikk vi god avling på hver bidige knoll, og vi har høstet bortimot 3 kilo fra én plante. Nå står knollene mye tettere og flere er plantet for nær overflaten til å gi god avling. Jeg har også lest at jordskokk bør flyttes med jevne mellomrom, hvilket vi ikke har gjort. Vi har uansett flere jordskokk enn vi klarer å spise og selv om vi vil fortsette å høste inn til middag, dyrker vi dem nesten like mye for blomstenes skyld.

Kål og gresskar som bedfyllere

16. juli 2021. Jeg graver ut nye bed hvert år – jeg liker å grave. Men noe må jo stå i disse bedene, om enn midlertidig. Vi har flere ganger brukt squash som kombinert jorddekke og matplante; ett frø gir en plante som lett kan dekke halvannen kvadratmeter eller mer. Bortest står to squashplanter som er satt her i den hensikt. Nærmest fotografen står en haug med svartkål fordi… vel, jeg sådde dem tidlig i den hensikt å bruke dem i salat når de var små. Men de var enormt spiringsdyktige og voksevillige, så det ble ikke til at vi fikk spist alle. Til slutt ble vel 12 stykk plantet ut i et bed jeg ikke hadde noen spesielle planer for denne sommeren. Jeg syns også svartkål er en kul plante. Det var en kald mai i 2021, så vi hadde ingen problemer med kålsommerfugl i begynnelsen av sommeren. Dermed fikk jeg høstet og brukt en del i løpet av sommeren.
21. aug 2021: Medio august kom andre eggleggingssesong for kålsommerfugl, og da var det gjort. Det var så mange egg og larver på plantene at de virket umulig å redde, så plantene ble klippet ned. Jeg liker tanken på å dyrke kål, ikke minst grønnkål, svartkål og rosenkål som er så godt tilpasset vårt klima og kan stå etter at det har blitt frost og snø og da faktisk smaker enda bedre. På den annen side… Vi har flust med kålsommerfugl på vår tomt, og det virker som ingen naturlige midler biter på dem. Jeg får begynne å så i august i stedet, da er plantene små nok til å stå under fiberduk en stund, og i slutten av august skal det være slutt på egglegging fra kålsommerfugl. Skjønt, hvem vet. Høstsesongen blir bare varmere og lengre på våre kanter.
25. juli 2021: Problemet med squash er at de vokser altfor fort. Den ene dagen er de litt for små – den neste dagen veier de 3 kilo. Sånn føles det i hvert fall. Jeg har blitt flinkere til å bruke squash i matlaging, men ender alltid opp med å gi bort en god del.
29. august 2021: Jeg hadde en plan for hva jeg skulle plante på Østbredden, et langt bed som ligger mellom plenen og bekken, men måtte revurdere ettersom jorda her er altfor leirholdig og fuktig til de plantene jeg hadde tenkt skulle stå her. Ettersom telen gikk dukket det opp en mengde med kraftige spirer i bokfashifabrikken – og etterhvert der jeg hadde brukt bokashijord, f.eks. blant tomatene. Jeg gikk ut fra at dette var squash – fordi jeg har hatt squash i flere år – men det viste seg etterhvert at dette var flaskegresskar. Slik kan det gå når Mannen i Ditt Liv har Starbucks Pumpkin Bread som yndlingskake. Jeg har antakelig kastet gresskarinnmaten i bokashien, men så dukker altså spirene opp 6 måneder senere, etter en kald norsk vinter…
Jeg trodde uansett at disse plantene kom fra min egen squash i det jeg plantet dem ut som jorddekke på Østbredden, men disse gjorde en like god jobb, og det er ikke så mye som kan holde stand mot alt ugresset som vokser her. Jeg synes også bladene er fine. Midt blant alle disse står en solhatt jeg hadde glemt sto der, den bør antakelig flyttes til sine frender i andre bed. Jeg satt også opp to wigwams med prydbønner, som får røde blomster og belgene smaker riktig godt hvis man høster dem mens de er unge. De kan delvis skimtes mot alt grønnsværet i bakgrunnen.
26. sept 2021: Vi fikk ikke store avlingen fra så mange planter, men disse ble også mishandlet i oppveksten og så neglisjert og behandlet som en bunndekker. Jeg tror jeg høstet to gresskar.

Bønner

26. september 2021: Prydbønnene kom derimot med veldig god avling, og de trenger knapt noe stell. Prydbønner er som squash – de skal helst høstes når de er små og veldig plutselig blir de for store. Vi hadde en høst med relativt gode temperaturer i 2021, så bønnene tørket fint på belgen. Jeg har høstet en god del tørkede bønner, men har ennå til gode og lage noe av dem. Det må jeg prøve.
28. august 2021: Vi har også prydbønner som klatrer på hønsenettingen på utsiden av Kjøkkenhagen. Her ligger det berg i grunnen og er knapt med jord, så gudene vet hvordan de klarer å bli så høye og produsere såpass med bønner.

Artisjokk

15. september 2018: Artisjokk i Staudebedet. Vi kunne ingenting om haging i det vi kjøpte hyttehagen. Ingenting! Derfor var vårt eneste mål at ting overlevde og blomstret. Dermed ble vi uhyre stolte da artisjokk, som strengt tatt ikke skal kunne overvintre på våre kanter, kom igjen og så igjen. De tok altfor stor plass i Staudebedet, men de hadde jo overlevd vinteren!
Fruktene ble ganske små, og vi høstet aldri noen av dem, men ble svært begeistret for blomstene. Denne er kanskje 8 cm bred. Etter to vintere hadde jeg fått nok, gravde dem opp, og flyttet dem. De klarte seg fint gjennom sommeren, men ikke påfølgende vinter – men det var det flere planter som ikke gjorde.

Bærbuskene

18. juli 2016: Vi fikk bærbusker i innflyttingspresang av mamma, 2 solbær og 1 rips. Mamma hjelper til med å plante dem.
18. juni 2017: I et par år luket jeg sirkler rundt bærbuskene og la et ugressdekke med aviser og så bark. Men bærbuskene vokste, og sirklene ble stadig større og dessuten spiste ugresset seg inn uansett hva jeg gjorde. Og er det forresten så lurt å ha bark rundt bærbusker?
2. august 2020: I 2020 brukte jeg noe plank vi hadde liggende til å bygge karmer rundt det hele, samt at jeg delvis gravde ned plank i bakken som gressklipperen kan rulles over. I tillegg til de 3 buskene vi fikk først, har vi nå fått 2 nye stiklinger av solbær som står til høyre. Mellom disse karmene til høyre går en snarvei opp til Staudebedet.
8. juli 2021. Vi får beholde en del av solbærene, men fuglene tar som regel all ripsen. I 2021 prøvde vi for første gang å legge netting over buskene. Først fant jeg én død frosk som hadde satt seg fast i nettingen, så fant jeg en til. Så kom den store skrekken – en fugl som satt fast, men ikke var død. Den var selvsagt livredd når jeg nærmet meg med en saks for å klippe den løs, men den hadde ikke brukket noe og fløy fint avgårde straks jeg hadde løsnet litt på nettingen. Jeg tror vi bare får ofre den ripsen fremover.
8. mai 2021: Eric har gode minner om et stort morelltre fra en tidligere hage og vi har lenge tenkt at vi bør skaffe oss et slikt ett. Men da skal vi vite hvor det skal stå i minst 20 år fremover. Nå er det avklart og treet på plass. Så håper vi inderlig at det bærer søte og gode bær.

Lavlandet: Med nytt bed (Østbredden) og dammen/bekken

Greit nok. Halve tomta er en bratt og steinete skråning, men resten er faktisk relativt flatt – sier og skriver relativt – og kunne åpnet for mange muligheter hvis Eric og jeg bare kunne bli enige om hva vi burde gjøre. Jeg vil gjerne dele opp Lavlandet i ulike rom – Eric vil gjerne beholde det som en stor flate – altså en ikke særlig velstelt plen som strekker seg over bortimot 40 meter. Uansett, det er litt for lett å bare skylde på Plensjefen all den tid jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg vil ha det. Enn så lenge erobrer jeg utkantområder og så får vi se hva vi ender opp med. Hagen blir til mens man går.

7. april 2019 – utsikt over Lavlandet fra Vistabedet i Fjellhagen. Noen snøflekker ligger igjen på Skyggepletten nord for hytta og pussig nok også til venstre i bildet, inkludert Trapesen (utenfor bildet) som tross alt får en del sol. Må være all leiren i jorda. Eric er ute og inspiserer i gule bukser til høyre i bildet. “Kladeisen” står fortsatt på Morgensolterrassen – et sammenhengende møbel av benker og bord – den blir erstattet i løpet av året med Erics selvsnekrede sofaløsning. Blærespirea står pakket inn midt på bildet, ikke fordi de ikke tåler kulde, men fordi rådyrene beiter på dem. Buskene har etterhvert blitt så store at vi vil slutte å pakke dem inn og så får rådyrene beite i vei.
17. april. Marianne tar en tidlig luking i Bekkebedene, hvilket er uhyre lurt og noe hun burde gjøre hvert år. Senere blir det nesten umulig å vedlikeholde dem fordi det forbask*** bekkesivet trenger seg opp overalt og er umulig å bli kvitt. Mye annet ugress gror også så det griner ved Dammen og Bekken, og leirejorda gjør at alt suger seg fast i grunnen og er vanskelig å få opp. Men det er ikke ofte jeg har tilgang så tidlig på året, som regel sørger snøsmelting for at vannet renner høyt og fort lenger utover våren, men i år har det vært lite snø.
19. mai. Til tross for hardhendt luking i april, må ballblom x 2 hanskes med bekkesiv og ugress en måned senere. Men det klarer de, så lenge annen vegetasjon holdes noenlunde i sjakk.
26. mai: Kattehale kommer noe senere på våren. Marianne er i utlandet og Eric har stelt og dekket til for ugress (dessverre muligens noe tett, jeg ble bekymret for om planten fikk puste. Men jeg satt stor pris på initiativet – og røsket bort litt av den svarte duken senere).
19. mai: Snøballbusken kom veldig fint og tett dette året. Men så begynte den og bli oppspist av noe vi ikke skjønte hva var i begynnelsen. Bladene ble helt perforerte og så ut som kniplinger til slutt. Det var antakeligvis krossvedbladbille. Vi har hatt en relativt sykdomsfri hage fram til sommeren 2019, bortsett fra angrep av kålsommerfugl på rosenkål og noen lokale angrep fra bladlus som var lette å ta seg av. Men nå fikk vi altså skader på Viburnum, samt svarte bladlus og meldugg på flere andre planter og rust på ripsbusken. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dette i 2019, men når jeg får tid må jeg lese meg opp på hvordan få en sykdomsfri hage. I bakgrunnen: Deler av steinrøysa som senere ble fordelt utover Staudebed Nord.
19. mai: Marianne har utvidet sirklene rundt bærbuskene slik hun gjørt hvert år, men så spiser plenen – eller helst ugresset – seg inn. Det lover uansett godt for bærhøsten i år – vi har masse-masse kart, men ripsen bakerst (ikke synlig) har altså fått rust. Det ser ikke ut til å plage bærproduksjonen så langt.

Østbredden

Årets erobring fra Plensjefen var Østbredden, selv om det meste var bekkebredd og ikke plen. Jeg hadde allerede et lite bed ved Parkeringsplassen hvor jeg hadde satt ned stiklinger av busker jeg har fått fra mamma. Jeg tenkte disse kunne danne en barriere for å skjule en eller flere fremtidige kompostbinger, men enn så lenge komposterer vi alt i plastsekker som vi gjemmer bort på tomta og ser ikke noe behov for en kompostbinge.

17. juni: Begynte å grave opp Østbredden, og det gikk forbausende fort. Østbredden er der plenen skråner ned mot bekken. Eric har nettopp kantklippet all vegetasjonen. Det ligger noen store stein her som selvsagt bør bli liggende for å holde bredden på plass. Og noen større stein som kanskje ikke trenger å være her…. Man er i forhandling.
17. juni: Jeg har målt dette bedet til å bli bortimot 20 meter langt, og på det bredeste 2.5 meter. Da snakker vi om dimensjoner som er en hagedesigner verdig. Dessverre er ikke jeg en hagedesigner.
17. juni: Men jeg er en racer til å grave. Dette virker faktisk som veldig god jord. Leirholdig, men ikke bare leire og ikke lagdelt. Mulig jeg blir lurt etter å ha gravd etter en periode med mye regn, men så langt tenker jeg at dette antakelig er den beste jorda vi har på hele tomta.
17.juni: Så 18-20 meter førstegraving tar jeg på en dag når det er såpass enkelt som her. Jeg gravde nesten helt ned til bekken, men måtte stoppe omtrent 40 cm fra ettersom vegetasjonen her holder bredden på plass. Dermed blir jo ikke bedet 2.5 meter bredt, men langt blir det. Vet ikke helt hva som kan plantes blant de dårlig stablede steinene i forgrunnen, men antar jeg beholder det meste av bregnene som vokser her – aldeles av seg selv.
29. juni: Jeg hadde ingen umiddelbare planer med dette bedet, så vi la det under duk. Dessverre var dette en duk av dårlig kvalitet som gikk nærmest fullstendig i oppløsning i løpet av kort tid. (Hvordan kan man selge jordduker som ikke tåler jord?). Jeg hadde stor glede av å tegne ut bedet over vinteren, som et Piet Oudolf inspirert bed, men måtte realitetsorientere meg da 2020-sesongen kom.
29. juni: Kilmar (hengeselje) på sin halvøy, med hvit bekkeblom (avblomstret). Ett av de (mange) prosjektene som er NESTEN ferdige, men ikke helt. Jeg har brukt firkantede skiferstein fra tomta for å avgrense halvøyen mot bekken. Men grunnen skråner og steinene faller ned i bekken hver vår, og så plukker jeg dem opp igjen og legger dem på plass. Nå har jeg tenkt at vi skal banke ned en stålkant mot bekken, som kan stå litt opp fra bakken, og så dekke grunnen bak med små elvestein – egenhendig gravd ut fra dammen i fjor. (- Hva skal vi med alle disse små steinene du plukker opp og samler i bøtter? spør Eric. – De er fine og runde, vi får sikkert bruk for dem, sier jeg). Når vi får på plass stålkanten skal jeg få dekket grunnen ordentlig.
I løpet av sommeren og tidlig på høsten, så ser det faktisk ikke så verst ut i Leirehaugen og de andre viltvoksende områdene på tomta. Vi har for eksempel en del moskusskattost, store mengder prestekrager, johannesurt, åkersennep (absolutt et ugress, og den har begynt å bli påtrengende, men samtidig lyser den veldig opp når den blomstrer), vanlig hundekjeks, blåklokker, blåknapp og en del av gresstråene er også pene, ikke minst om høsten.
4. august: I utkanten av plenen, mot parkeringsplassen (hvor vi også lagrer sekker med hestemøkk), står stiklinger som endelig har begynt å strekke på seg. Svarthyll begynner å se ut som svarthyll, selv om vil ta noen år før vi kan lage litersvis med hylleblomstsaft slik min mor gjorde. Her står også stiklinger av Sakhalinbeinved og en mørklilla syrin som begge begynner å gjøre seg gjeldende, samt noe av årets avkapp fra sommerfuglbusker som har tilbrakt sommeren nord for hytta i potter. Så får vi se om de klarer seg over vinteren.
4. august: Vi hadde mange stiklinger etterhvert, så her står to syriner fra i fjor, samt avkapp fra gullbusk/Forsythia og enda flere stiklinger fra sommerfuglbusk. Barnehagebed med andre ord.
29. september: Hva skal man si til dette? Er det et sunnhetstegn eller dårlig tegn at man får sopp i plenen? Jeg mener, jeg forstår at plenentusiaster ikke vil være så begeistret, men sier det noe om jordkvaliteten? Jeg kan ikke huske at vi hadde sopp i plenen i fjor, men i år dukket det altså opp en hel koloni.

Plenbed og den korrekt navngitte Planteroteplassen

Plenen var et mareritt denne tørkesommeren, det var stort sett bare ugress som beholdt grønnfargen (til gjengjeld hadde vi mye av denslags!). Plensjefen hadde gode dager, jeg tror han bare trengte å klippe plenen en, eneste gang i løpet av hele sommeren.

17. mai 2018: Lillebedet ser bart ut om våren, slik de fleste av bedene mine fortsatt gjør. Har luket og fylt på med jord. Her tenkte vi å sette en del av de frøsådde plantene våre. Noen Himmelblomst har allerede blitt plantet ut.
2. august 2018: Nierembergia (N. linariifolia), sådd fra frø, var greie å ha med å gjøre og sto lenge (vi sådde dem innendørs). Vi kommer sikkert til å så disse igjen. Kan visstnok overvintre i krukker innendørs, men det vil ikke vi prioritere når de er såpass greie og få til fra frø (og vi har såpass liten lagringsplass).
2. august 2018: “Blue Bedder” aka blå snokurt (Echium plantagineum) – fra frø – kom også så det suste overalt hos oss – og sto lenge. Elsket av humler. Denne kan direktesås, men vi sådde også innendørs og plantet ut i mai for tidligere blomstring. Denne burde vi antakelig ha klippet, men sett ovenfra ser den ganske pen ut. Setter frøplanter.
2. august: Tigerøye (Coreopsis tinctoria) sådde vi direkte og da tok det selvsagt noe tid før vi så de første blomstene, men de sto også lenge.
2. august: Ellers hadde vi flere sorter hjemmesådd Zinnia i bedet, noen er forhåndssådd inne, og så fylte vi på med noe direktesåing etter hvert (som altså blomstret senere, men så sto til frosten tok dem). Himmelblomst og de hvite, høye Zinnia har begynt å blomstre av og burde vært klippet. Blue Bedder legger seg utover, muligens fordi den har for god jord her den står (den foretrekker visstnok skrinn jord). Plenen dette året var et mareritt, omtrent bare groblad og løvetann som overlevde. Og ryllik! Hos oss var dette rylliksommer, den åt seg inn overalt.
26. mai: Snøballbusken min vokser skeivt og ujevnt, men så delte også Eric den i to året før – med gressklipperen – så busken har en unnskyldning der. Jeg får klippe den i fasong, men tenkte den skulle få hente seg inn litt først.
26. mai 2018: Så var det disse to… I sterkt solskinn som ikke yter fargene rettferdighet. To blærespirea, en Diablo og en Amber Jubilee – og de kler da virkelig ikke hverandre. Den siste fikk vi som en godt etablert stikling og det virket logisk å sette den ved siden av den vi hadde fra før, men de bør ikke stå sammen. Utover sommeren blir Amberen mørkere rød og da kler de hverandre bedre, men på våren skjærer de totalt.
28. juni 2018: Jeg måtte lage et nytt minibed for å ha et sted å sette all den forfløyne purren (Iris Hollandica) jeg gravde opp fra Staudebedet tidligere i sesongen. Irisen så jeg aldri noe til, kanskje vånden tok dem. Men den hjemmesådde Nicotiana Appleblossom kom meget pent og sto lenge – sammen med ett stykk forvillet ringblomst jeg aldri luket bort.
15. sept 2018: Stiklinger av hengeselje får vi altså ikke til; sommerfuglbusk derimot. Tror vi plantet ut 7 stykker etter at avkapp hadde oversomret i potter på Skyggepletten. Vi kan starte en farm. (Vi gravde ut to striper langs plenen for å sette ned disse og noen andre stiklinger. Sommerfuglbuskene skal ikke nødvendigvis bli stående her).
15. sept: Dette Burbedet har Plensjefen selv gravet ut og direktesådd frø som skal være bra for jordforbedring og det fungerte riktig bra. Mer om det senere.
24. juli: Eric har laget bord til Planteroteplassen. Veldig bra, også fordi jeg kan gjemme unna uhorvelige mengder med plastpotter under bordet. Eric har ambisjoner om å bli hobbysnekker og mener hobbysnekkerbegynnere kan gjøre mange feil. De kan dimensjonere for smått eller de kan gjøre slik som Eric og lage en bordplate tjukk nok til å være en del av skroget på et slagskip.
8. august 2018: Store, sterke mannen (og Ouff-Ouff) har fjernet nok en rot. (Disse er et slit å få opp).
30. august: Jeg laget også to små barnehager oppe ved Planteroteplassen (mye svær stein her, så skal en del jobb til for å få dem større).