Nytt rom i hagen: Hasselstua (i år bønnebed)

I Norge setter vi møblene langs veggene. Så ser vi på TV – spesielt fra USA – at de kan finne på å sette en sofa midt i rommet. Noen prøver seg derfor på det, men hovedregelen er at møbler skal stå inntil en vegg. Og slik anlegger vi gjerne bedene våre også – langs kantene. Dermed sitter det langt inne å lage et helt nytt hagerom på en åpen flate, i hvert fall for meg. 

Men i år har vi gjort nettopp det. Bygget et rom av hassel – midt på plenen. Det føles nærmest uhørt. Det vil si, rommet er ikke ferdig ennå, men det blir ferdig neste år. 

Noe har vært i emning en god stund. Vi har en veldig lang plen, nesten 40 meter, og jeg har lenge tenkt at jeg burde dele den opp, men var veldig usikker på hvordan gjøre dette. Så var det dette med at vi har mye hassel på tomta, og for et par år siden oppdaget jeg «hazel rods» på internett, altså flettede moduler av hassel som brukes til gjerder eller bedkanter, ikke minst i Storbritannia. Og det sitter litt langt inne å innrømme dette, men inspirasjonen for endelig å sette i gang kom faktisk fra Plantasjen – av alle ting. Vi tenker på Plantasjen som en litt kjedelig kjedebutikk hvor vi sjelden finner noe vi har lyst på. Men det er forskjell på de ulike utsalgene. På Kolsås i fjor laget de en fin utstilling av ulike hagerom, og det var da jeg så hvor komfortabel Eric følte seg på en benk omgitt av planter på alle kanter, at jeg fikk idéen om at måten jeg skulle dele opp plenen på var å lage et eget rom hvor man kunne sitte aldeles omsluttet av planter. 

5 sept 2021: Eric i et av hagerommene utstilt på Plantasjen på Kolsås

Hensikten med Hasselstua er altså å dele opp Lavlandet eller plenen i to ulike rom – eller storstuer om man vil, fordi dette blir store rom. Men selve Hasselstua skal være et intimt rom hvor man er omgitt av planter i opphøyde bed, slik at man sitter blant alle blomstene i motsetning til å se ned på dem, slik man gjør når de står i bed i bakken.

3. april 2022: Hvor langt og bredt bør rommet være? Jeg prøver å bestemme dimensjonene ved hjelp av ekstra pallekarmer, lånt sofa og avkappede grener. På den tiden hadde jeg faktisk tenkt å bruke pallekarmer for å lage opphøyde bed. Det var først senere jeg kom på at dette var en god mulighet for å teste ut bed av hassel.

1. mai 2022: Våren er her omsider, gresset grønnes og Mariannes hjerneceller har endelig begynt å fungere. Hva om jeg bygger de opphøyde bedene i hassel i stedet? Jeg har vært rundt om på tomta og høstet de første hasselbuntene.

1. mai 2022: Det skal ikke mange runder med fletting til før jeg forstår at jeg har gjort to fundamentale feil. Så mye for funksjonen av Mariannes hjerneceller. Tradisjonelt blir “hazel rods” flettet rundt hasselstokker, og i en lengde. Så monteres lengdene sammen til for eksempel et rektangulært bed. Pålene vi har kjøpt er for kraftige og vil synes, men en mer fundamental feil er at hvis man fletter rundt – nord, øst, sør, vest – slik jeg trodde var lurt, så vil man få større gliper mellom hver hasselpinne fordi da lar de seg ikke presse tett nok sammen. Se det hadde ikke jeg tenkt på. Jeg hadde tenkt på at siden vi høster hassel av ulik lengde og tykkelse – og ikke kjøper et sett med nye hasselskudd dyrket for dette formålet – så ville resultatet bli noe ujevnt. Vel, nå blir det ekstra ujevnt.

16. mai 2022: Det får så være med disse ekstra glipene. Jeg fletter inn tynne grener sammen med tykkere grener for å fylle i som best jeg kan og satser på at det vil synes mindre når bedene er fulle av planter og over tid. Nå er det viktigste å få ferdig det lave bedet i forgrunnen, fordi her skal det i år stå bønner. De har blitt forhåndsspirt innendørs, men nå roper de på å komme ut i et ordentlig bed.

Jeg synes vi har hassel overalt på tomta, men det gikk med mye mer enn jeg trodde. Jeg gikk fort tom for de beste skuddene og måtte snart bruke emner jeg hadde latt stå i første omgang fordi jeg syntes de var for tykke eller for krokete. I mai ga jeg opp å få klart et høybed nummer 2 i år, ettersom vi ikke hadde nok hasselemner.

Bedet i forgrunnen er bare 30 cm høyt, men bygget over plenen og uten dekke i bunn, så jordsmonnet strekker seg et stykke nedover. Jeg gikk over jordstykke i midten med en høygaffel og stakk en del hull og bendte litt, men fjernet ikke plenen før jeg la jord over. Jeg har hørt at det ikke er anbefalt, men vet ikke hvorfor. Når jeg har gravd ut bed tidligere så har jeg snudd stykkene med gress på og gravd dem ned. Meitemarken elsker dette og gjør kort prosess med gresstustene. Jeg kan ikke se noen prinsipiell forskjell på å grave ned gresstuster, og det å legge jord på toppen.

5. juni: Den første portalen er på plass, bønnene er plantet i det lave bedet til venstre og har fått et temporært klatrestativ bestående av gamle, kappede ungtrær. I år står plantene som skal klatre på portalen i forgrunnen i potter i stedet for i egne bed i bakken.

Jeg hadde egentlig tenkt at vi skulle bygge en gedigen portal i hver ende, hvor planter kunne klatre på to sider. Men siden jeg skulle teste ut og vise til Eric hvordan det ville bli med portaler midt på plenen, gikk jeg opp i skogholtet vårt og hentet et par ungtrær vi hadde kappet for flere år siden og lagt i utkanten av tomta. Rundt disse surret jeg en del kvist, mye fra årets beskjæring av solbærbusker, med en nylonsnor jeg fant på annekset. Vi monterte disse temporært ved hjelp av strips festet til påler som allerede var satt i bakken. Nå som jeg har gått og sett på dette en stund, synes jeg det passer bedre til hasselbedene å bruke en slik robust portal, enn en mer formell portal bygget av impregnert plank slik jeg opprinnelig hadde tenkt.

Å lage denne portalen var for øvrig et superenkelt prosjekt. Det tok meg under en time å lage høyre og venstre emne av ungtrær og kvister vi hadde liggende og kanskje en halv time å montere dem siden vi allerede hadde påler slått ned i bakken, men for monteringen var det greit å være to personer. Siden denne ble laget kun som en demonstrasjon, så var den litt skjev i utgangspunktet, og har blitt enda skjevere over sommeren. Jeg må stive den opp ved å tilføye noe mer kvist neste år. Det går sikkert greit. Solbærbuskene viser tegn til å trenge en kraftig beskjæring neste år også. Det var heller ikke spesielt tidkrevende eller vanskelig å lage bedene – det som tok litt tid var høsting av hassel.

17. juli 2022: Da begynner bønnene å gro til. Først ut med blomster er prydbønnene, men i år har vi i tillegg gule voksbønner og fiolette brekkbønner. Bønner er som kjent nitrogenbindere og jeg vil grave ned plantene i bedet etter innhøsting. Neste år ønsker vi å ha klatreplanter med blomster i dette bedet. I forgrunnen har jeg satt en squashplante inntil en vegg fra en avlagt barneseng i håp om at den ville klatre. Noen squashplanter gjør det, og det virket så kult å kunne dyrke squash i høyden, ettersom de tar veldig mye plass på bakken. Vel, vel – ingen av mine squashplanter viste det minste tegn til å ville klatre i år. Jeg sådde de frøene jeg hadde, men antar jeg bør lete spesielt etter klatrende squashplanter (med slyngtråder) i fremtiden.

21. juli 2022: Det viste seg at vi har tilgang til mer hassel, ettersom vi har en vei som må røktes. Da blir det opphøyd bed nummer 2 allikevel. På’n igjen. (Første lass – det gikk med 10-15 ganger så mye som på bildet).

28. juli: Da er høybed nummer 2 på plass. Pålene er enda ikke kuttet ettersom det kan tenkes jeg tilføyer noen ekstra hasselgrener for å gjøre bedene litt høyere neste år. Jeg får se når benken mellom dem kommer på plass.

Vi valgte å fore bedene med en duk på kantene (ikke i bunnen) før vi fylte dem med jord. Det hadde vi antakelig gjort uansett, også hvis jeg hadde klart å lage mindre gliper mellom grenene. Høybedene er litt over 50 cm høye, og jeg har lagt et lag med skrotstein i bunnen, mest fordi jeg bruker enhver anledning til å gjemme unna skrotstein som er gravd ut fra andre bed. Dessuten, hvis vånden vi har på tomta skulle vise seg å bli plagsom så vil laget med stein gjøre det vanskeligere å komme til plantene. Enn så lenge så har vånden gjort svært lite skade såvidt vi har erfart.

I det jeg begynte med dette prosjektet var det ikke klart for meg hvordan jeg skulle lage taket i dette rommet. Klatreplanter trenger støtte, men denne støtten trenger ofte også støtte for å bli solid nok. I år har det faktisk fungert for bønnene ved at jeg stakk noen tidligere kappede ungtrær ned i det lave bedet, og lot disse lene seg på en snor stukket mellom tre påler fra sør til nord. Neste år skal vi finne en mer varig løsning.

Jeg har blitt glad i den rustikke portalen jeg laget kun som en illustrasjon, tross alle dens skjevheter. Så jeg tenker jeg at vi neste år lager tre til av disse og stripser dem til ytterpålene i hvert høybed samt til påler ved langbedet. Da har vi fire punkter å feste klatrestativer i. Muligens bruker vi armeringsgitter i bunn og vanlig snor høyere opp. Da burde klatreplanter ha støtte nok til å klatre i vilden sky og lage et delvis tak.

Når det gjelder gulvet, har jeg tenkt å beholde en stripe av gressplen som en gangsti i midten av rommet for å skape sammenheng mellom plenen/rommet i nord og det i sør, men legge brostein langs kanten av bedene og under benken mellom høybedene. Denne benken vil selvsagt bli utformet og bygget av Eric, som etterhvert har bygget en lang rekke ting for hytta og tomten.

17. juli 2022: Men Marianne, du kan jo ikke påstå at denne Hasselstua deler opp noe som helst. Det er jo en stor glipe til venstre!

Jeg vurderte å la Hasselstua strekke seg ned til bekkebredden i vest, men tenkte det hadde blitt for bredt. Det som er planen for neste år, er å sette opp to bed med tårn for klatrebønner i nord og i sør på vestsiden. Dette vil avgrense rent visuelt, dessuten – et sted må jeg jo plante bønner neste år også. Jeg vil også lage en smal “hemmelig” sti på yttersiden av Hasselstua og flytte noen hosta til venstre for denne stien, mellom bønnetårnene. Jeg har noen hosta som begynner vokse seg store, og vil gjerne finne et permanent sted hvor de kan få lov å vokse seg aldeles gedigne.

Vi har forøvrig mengdevis med bønner i år, men hva vi gjør med dem kommer i et annet innlegg.

Kjøkkenhage på legd

Vi dyrker grønnsaker mange steder utenom Kjøkkenhagen. I 2021 fikk vi pallekarmer til overs, i det vi måtte flytte dem for å gi plass til et nytt drivhus. De havnet i utkanten av plenen, mot parkeringsplassen.

2. april 2021: Tidlig på våren blir pallekarmer med lokk brukt til herding av frøplanter, men jeg har også lært at man kan tidligså salat og kål, gjerne allerede i slutten av mars, i hvert fall under lokk. De spirer når de er klare for det. Tenk at vi drev med å så kål innendørs, i byleiligheten, så flyttet småplantene til hytta, gjennomgikk alt det styret med herding, før vi plantet dem ut – når vi like greit kunne så noen frø direkte i en pallekarm med lokk?

13. mai: I nærmeste pallekarm er vi på andre såing. I borteste pallekarm er det samboerskap mellom tidligsådd kål som har blitt plantet ut, tidligsådd av salat i grønn bakke som er sådd tett og som vi har tenkt å spise som småbladet salat, og planter som står til herding.

Jordskokk

17. april 2021: Jeg husker ikke helt når vi begynte med jordskokk. Jeg tror vi fikk to knoller i 2018 og hentet kanskje fem til hos mamma i 2019. Uansett – vi liker jordskokk, vi gjør det. Men å ha det til middag fire-fem ganger i løpet av høsten er som regel nok. Dermed begynner vi å få altfor mange. Siste innhøsting, kombinert med utplanting i Staudebed Nord.

28. august 2021: Vi liker blomstene veldig godt fordi de gjør seg så fint nederst i Staudebed Nord. Her skygger de heller ikke for noe, selv om de blir over 2 meter høye.

I begynnelsen fikk vi god avling på hver bidige knoll, og vi har høstet bortimot 3 kilo fra én plante. Nå står knollene mye tettere og flere er plantet for nær overflaten til å gi god avling. Jeg har også lest at jordskokk bør flyttes med jevne mellomrom, hvilket vi ikke har gjort. Vi har uansett flere jordskokk enn vi klarer å spise og selv om vi vil fortsette å høste inn til middag, dyrker vi dem nesten like mye for blomstenes skyld.

Kål og gresskar som bedfyllere

16. juli 2021. Jeg graver ut nye bed hvert år – jeg liker å grave. Men noe må jo stå i disse bedene, om enn midlertidig. Vi har flere ganger brukt squash som kombinert jorddekke og matplante; ett frø gir en plante som lett kan dekke halvannen kvadratmeter eller mer. Bortest står to squashplanter som er satt her i den hensikt. Nærmest fotografen står en haug med svartkål fordi… vel, jeg sådde dem tidlig i den hensikt å bruke dem i salat når de var små. Men de var enormt spiringsdyktige og voksevillige, så det ble ikke til at vi fikk spist alle. Til slutt ble vel 12 stykk plantet ut i et bed jeg ikke hadde noen spesielle planer for denne sommeren. Jeg syns også svartkål er en kul plante. Det var en kald mai i 2021, så vi hadde ingen problemer med kålsommerfugl i begynnelsen av sommeren. Dermed fikk jeg høstet og brukt en del i løpet av sommeren.

21. aug 2021: Medio august kom andre eggleggingssesong for kålsommerfugl, og da var det gjort. Det var så mange egg og larver på plantene at de virket umulig å redde, så plantene ble klippet ned. Jeg liker tanken på å dyrke kål, ikke minst grønnkål, svartkål og rosenkål som er så godt tilpasset vårt klima og kan stå etter at det har blitt frost og snø og da faktisk smaker enda bedre. På den annen side… Vi har flust med kålsommerfugl på vår tomt, og det virker som ingen naturlige midler biter på dem. Jeg får begynne å så i august i stedet, da er plantene små nok til å stå under fiberduk en stund, og i slutten av august skal det være slutt på egglegging fra kålsommerfugl. Skjønt, hvem vet. Høstsesongen blir bare varmere og lengre på våre kanter.

25. juli 2021: Problemet med squash er at de vokser altfor fort. Den ene dagen er de litt for små – den neste dagen veier de 3 kilo. Sånn føles det i hvert fall. Jeg har blitt flinkere til å bruke squash i matlaging, men ender alltid opp med å gi bort en god del.

29. august 2021: Jeg hadde en plan for hva jeg skulle plante på Østbredden, et langt bed som ligger mellom plenen og bekken, men måtte revurdere ettersom jorda her er altfor leirholdig og fuktig til de plantene jeg hadde tenkt skulle stå her. Ettersom telen gikk dukket det opp en mengde med kraftige spirer i bokfashifabrikken – og etterhvert der jeg hadde brukt bokashijord, f.eks. blant tomatene. Jeg gikk ut fra at dette var squash – fordi jeg har hatt squash i flere år – men det viste seg etterhvert at dette var flaskegresskar. Slik kan det gå når Mannen i Ditt Liv har Starbucks Pumpkin Bread som yndlingskake. Jeg har antakelig kastet gresskarinnmaten i bokashien, men så dukker altså spirene opp 6 måneder senere, etter en kald norsk vinter…
Jeg trodde uansett at disse plantene kom fra min egen squash i det jeg plantet dem ut som jorddekke på Østbredden, men disse gjorde en like god jobb, og det er ikke så mye som kan holde stand mot alt ugresset som vokser her. Jeg synes også bladene er fine. Midt blant alle disse står en solhatt jeg hadde glemt sto der, den bør antakelig flyttes til sine frender i andre bed. Jeg satt også opp to wigwams med prydbønner, som får røde blomster og belgene smaker riktig godt hvis man høster dem mens de er unge. De kan delvis skimtes mot alt grønnsværet i bakgrunnen.

26. sept 2021: Vi fikk ikke store avlingen fra så mange planter, men disse ble også mishandlet i oppveksten og så neglisjert og behandlet som en bunndekker. Jeg tror jeg høstet to gresskar.

Bønner

26. september 2021: Prydbønnene kom derimot med veldig god avling, og de trenger knapt noe stell. Prydbønner er som squash – de skal helst høstes når de er små og veldig plutselig blir de for store. Vi hadde en høst med relativt gode temperaturer i 2021, så bønnene tørket fint på belgen. Jeg har høstet en god del tørkede bønner, men har ennå til gode og lage noe av dem. Det må jeg prøve.

28. august 2021: Vi har også prydbønner som klatrer på hønsenettingen på utsiden av Kjøkkenhagen. Her ligger det berg i grunnen og er knapt med jord, så gudene vet hvordan de klarer å bli så høye og produsere såpass med bønner.

Artisjokk

15. september 2018: Artisjokk i Staudebedet. Vi kunne ingenting om haging i det vi kjøpte hyttehagen. Ingenting! Derfor var vårt eneste mål at ting overlevde og blomstret. Dermed ble vi uhyre stolte da artisjokk, som strengt tatt ikke skal kunne overvintre på våre kanter, kom igjen og så igjen. De tok altfor stor plass i Staudebedet, men de hadde jo overlevd vinteren!

Fruktene ble ganske små, og vi høstet aldri noen av dem, men ble svært begeistret for blomstene. Denne er kanskje 8 cm bred. Etter to vintere hadde jeg fått nok, gravde dem opp, og flyttet dem. De klarte seg fint gjennom sommeren, men ikke påfølgende vinter – men det var det flere planter som ikke gjorde.

Bærbuskene

18. juli 2016: Vi fikk bærbusker i innflyttingspresang av mamma, 2 solbær og 1 rips. Mamma hjelper til med å plante dem.

18. juni 2017: I et par år luket jeg sirkler rundt bærbuskene og la et ugressdekke med aviser og så bark. Men bærbuskene vokste, og sirklene ble stadig større og dessuten spiste ugresset seg inn uansett hva jeg gjorde. Og er det forresten så lurt å ha bark rundt bærbusker?

2. august 2020: I 2020 brukte jeg noe plank vi hadde liggende til å bygge karmer rundt det hele, samt at jeg delvis gravde ned plank i bakken som gressklipperen kan rulles over. I tillegg til de 3 buskene vi fikk først, har vi nå fått 2 nye stiklinger av solbær som står til høyre. Mellom disse karmene til høyre går en snarvei opp til Staudebedet.

8. juli 2021. Vi får beholde en del av solbærene, men fuglene tar som regel all ripsen. I 2021 prøvde vi for første gang å legge netting over buskene. Først fant jeg én død frosk som hadde satt seg fast i nettingen, så fant jeg en til. Så kom den store skrekken – en fugl som satt fast, men ikke var død. Den var selvsagt livredd når jeg nærmet meg med en saks for å klippe den løs, men den hadde ikke brukket noe og fløy fint avgårde straks jeg hadde løsnet litt på nettingen. Jeg tror vi bare får ofre den ripsen fremover.

8. mai 2021: Eric har gode minner om et stort morelltre fra en tidligere hage og vi har lenge tenkt at vi bør skaffe oss et slikt ett. Men da skal vi vite hvor det skal stå i minst 20 år fremover. Nå er det avklart og treet på plass. Så håper vi inderlig at det bærer søte og gode bær.

Lavlandet: Med nytt bed (Østbredden) og dammen/bekken

Greit nok. Halve tomta er en bratt og steinete skråning, men resten er faktisk relativt flatt – sier og skriver relativt – og kunne åpnet for mange muligheter hvis Eric og jeg bare kunne bli enige om hva vi burde gjøre. Jeg vil gjerne dele opp Lavlandet i ulike rom – Eric vil gjerne beholde det som en stor flate – altså en ikke særlig velstelt plen som strekker seg over bortimot 40 meter. Uansett, det er litt for lett å bare skylde på Plensjefen all den tid jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg vil ha det. Enn så lenge erobrer jeg utkantområder og så får vi se hva vi ender opp med. Hagen blir til mens man går.

7. april 2019 – utsikt over Lavlandet fra Vistabedet i Fjellhagen. Noen snøflekker ligger igjen på Skyggepletten nord for hytta og pussig nok også til venstre i bildet, inkludert Trapesen (utenfor bildet) som tross alt får en del sol. Må være all leiren i jorda. Eric er ute og inspiserer i gule bukser til høyre i bildet. “Kladeisen” står fortsatt på Morgensolterrassen – et sammenhengende møbel av benker og bord – den blir erstattet i løpet av året med Erics selvsnekrede sofaløsning. Blærespirea står pakket inn midt på bildet, ikke fordi de ikke tåler kulde, men fordi rådyrene beiter på dem. Buskene har etterhvert blitt så store at vi vil slutte å pakke dem inn og så får rådyrene beite i vei.

17. april. Marianne tar en tidlig luking i Bekkebedene, hvilket er uhyre lurt og noe hun burde gjøre hvert år. Senere blir det nesten umulig å vedlikeholde dem fordi det forbask*** bekkesivet trenger seg opp overalt og er umulig å bli kvitt. Mye annet ugress gror også så det griner ved Dammen og Bekken, og leirejorda gjør at alt suger seg fast i grunnen og er vanskelig å få opp. Men det er ikke ofte jeg har tilgang så tidlig på året, som regel sørger snøsmelting for at vannet renner høyt og fort lenger utover våren, men i år har det vært lite snø.

19. mai. Til tross for hardhendt luking i april, må ballblom x 2 hanskes med bekkesiv og ugress en måned senere. Men det klarer de, så lenge annen vegetasjon holdes noenlunde i sjakk.

26. mai: Kattehale kommer noe senere på våren. Marianne er i utlandet og Eric har stelt og dekket til for ugress (dessverre muligens noe tett, jeg ble bekymret for om planten fikk puste. Men jeg satt stor pris på initiativet – og røsket bort litt av den svarte duken senere).

19. mai: Snøballbusken kom veldig fint og tett dette året. Men så begynte den og bli oppspist av noe vi ikke skjønte hva var i begynnelsen. Bladene ble helt perforerte og så ut som kniplinger til slutt. Det var antakeligvis krossvedbladbille. Vi har hatt en relativt sykdomsfri hage fram til sommeren 2019, bortsett fra angrep av kålsommerfugl på rosenkål og noen lokale angrep fra bladlus som var lette å ta seg av. Men nå fikk vi altså skader på Viburnum, samt svarte bladlus og meldugg på flere andre planter og rust på ripsbusken. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av dette i 2019, men når jeg får tid må jeg lese meg opp på hvordan få en sykdomsfri hage. I bakgrunnen: Deler av steinrøysa som senere ble fordelt utover Staudebed Nord.

19. mai: Marianne har utvidet sirklene rundt bærbuskene slik hun gjørt hvert år, men så spiser plenen – eller helst ugresset – seg inn. Det lover uansett godt for bærhøsten i år – vi har masse-masse kart, men ripsen bakerst (ikke synlig) har altså fått rust. Det ser ikke ut til å plage bærproduksjonen så langt.

Østbredden

Årets erobring fra Plensjefen var Østbredden, selv om det meste var bekkebredd og ikke plen. Jeg hadde allerede et lite bed ved Parkeringsplassen hvor jeg hadde satt ned stiklinger av busker jeg har fått fra mamma. Jeg tenkte disse kunne danne en barriere for å skjule en eller flere fremtidige kompostbinger, men enn så lenge komposterer vi alt i plastsekker som vi gjemmer bort på tomta og ser ikke noe behov for en kompostbinge.

17. juni: Begynte å grave opp Østbredden, og det gikk forbausende fort. Østbredden er der plenen skråner ned mot bekken. Eric har nettopp kantklippet all vegetasjonen. Det ligger noen store stein her som selvsagt bør bli liggende for å holde bredden på plass. Og noen større stein som kanskje ikke trenger å være her…. Man er i forhandling.

17. juni: Jeg har målt dette bedet til å bli bortimot 20 meter langt, og på det bredeste 2.5 meter. Da snakker vi om dimensjoner som er en hagedesigner verdig. Dessverre er ikke jeg en hagedesigner.

17. juni: Men jeg er en racer til å grave. Dette virker faktisk som veldig god jord. Leirholdig, men ikke bare leire og ikke lagdelt. Mulig jeg blir lurt etter å ha gravd etter en periode med mye regn, men så langt tenker jeg at dette antakelig er den beste jorda vi har på hele tomta.

17.juni: Så 18-20 meter førstegraving tar jeg på en dag når det er såpass enkelt som her. Jeg gravde nesten helt ned til bekken, men måtte stoppe omtrent 40 cm fra ettersom vegetasjonen her holder bredden på plass. Dermed blir jo ikke bedet 2.5 meter bredt, men langt blir det. Vet ikke helt hva som kan plantes blant de dårlig stablede steinene i forgrunnen, men antar jeg beholder det meste av bregnene som vokser her – aldeles av seg selv.

29. juni: Jeg hadde ingen umiddelbare planer med dette bedet, så vi la det under duk. Dessverre var dette en duk av dårlig kvalitet som gikk nærmest fullstendig i oppløsning i løpet av kort tid. (Hvordan kan man selge jordduker som ikke tåler jord?). Jeg hadde stor glede av å tegne ut bedet over vinteren, som et Piet Oudolf inspirert bed, men måtte realitetsorientere meg da 2020-sesongen kom.

29. juni: Kilmar (hengeselje) på sin halvøy, med hvit bekkeblom (avblomstret). Ett av de (mange) prosjektene som er NESTEN ferdige, men ikke helt. Jeg har brukt firkantede skiferstein fra tomta for å avgrense halvøyen mot bekken. Men grunnen skråner og steinene faller ned i bekken hver vår, og så plukker jeg dem opp igjen og legger dem på plass. Nå har jeg tenkt at vi skal banke ned en stålkant mot bekken, som kan stå litt opp fra bakken, og så dekke grunnen bak med små elvestein – egenhendig gravd ut fra dammen i fjor. (- Hva skal vi med alle disse små steinene du plukker opp og samler i bøtter? spør Eric. – De er fine og runde, vi får sikkert bruk for dem, sier jeg). Når vi får på plass stålkanten skal jeg få dekket grunnen ordentlig.

I løpet av sommeren og tidlig på høsten, så ser det faktisk ikke så verst ut i Leirehaugen og de andre viltvoksende områdene på tomta. Vi har for eksempel en del moskusskattost, store mengder prestekrager, johannesurt, åkersennep (absolutt et ugress, og den har begynt å bli påtrengende, men samtidig lyser den veldig opp når den blomstrer), vanlig hundekjeks, blåklokker, blåknapp og en del av gresstråene er også pene, ikke minst om høsten.

4. august: I utkanten av plenen, mot parkeringsplassen (hvor vi også lagrer sekker med hestemøkk), står stiklinger som endelig har begynt å strekke på seg. Svarthyll begynner å se ut som svarthyll, selv om vil ta noen år før vi kan lage litersvis med hylleblomstsaft slik min mor gjorde. Her står også stiklinger av Sakhalinbeinved og en mørklilla syrin som begge begynner å gjøre seg gjeldende, samt noe av årets avkapp fra sommerfuglbusker som har tilbrakt sommeren nord for hytta i potter. Så får vi se om de klarer seg over vinteren.

4. august: Vi hadde mange stiklinger etterhvert, så her står to syriner fra i fjor, samt avkapp fra gullbusk/Forsythia og enda flere stiklinger fra sommerfuglbusk. Barnehagebed med andre ord.

29. september: Hva skal man si til dette? Er det et sunnhetstegn eller dårlig tegn at man får sopp i plenen? Jeg mener, jeg forstår at plenentusiaster ikke vil være så begeistret, men sier det noe om jordkvaliteten? Jeg kan ikke huske at vi hadde sopp i plenen i fjor, men i år dukket det altså opp en hel koloni.

Plenbed og den korrekt navngitte Planteroteplassen

Plenen var et mareritt denne tørkesommeren, det var stort sett bare ugress som beholdt grønnfargen (til gjengjeld hadde vi mye av denslags!). Plensjefen hadde gode dager, jeg tror han bare trengte å klippe plenen en, eneste gang i løpet av hele sommeren.

17. mai 2018: Lillebedet ser bart ut om våren, slik de fleste av bedene mine fortsatt gjør. Har luket og fylt på med jord. Her tenkte vi å sette en del av de frøsådde plantene våre. Noen Himmelblomst har allerede blitt plantet ut.

2. august 2018: Nierembergia (N. linariifolia), sådd fra frø, var greie å ha med å gjøre og sto lenge (vi sådde dem innendørs). Vi kommer sikkert til å så disse igjen. Kan visstnok overvintre i krukker innendørs, men det vil ikke vi prioritere når de er såpass greie og få til fra frø (og vi har såpass liten lagringsplass).

2. august 2018: “Blue Bedder” aka blå snokurt (Echium plantagineum) – fra frø – kom også så det suste overalt hos oss – og sto lenge. Elsket av humler. Denne kan direktesås, men vi sådde også innendørs og plantet ut i mai for tidligere blomstring. Denne burde vi antakelig ha klippet, men sett ovenfra ser den ganske pen ut. Setter frøplanter.

2. august: Tigerøye (Coreopsis tinctoria) sådde vi direkte og da tok det selvsagt noe tid før vi så de første blomstene, men de sto også lenge.

2. august: Ellers hadde vi flere sorter hjemmesådd Zinnia i bedet, noen er forhåndssådd inne, og så fylte vi på med noe direktesåing etter hvert (som altså blomstret senere, men så sto til frosten tok dem). Himmelblomst og de hvite, høye Zinnia har begynt å blomstre av og burde vært klippet. Blue Bedder legger seg utover, muligens fordi den har for god jord her den står (den foretrekker visstnok skrinn jord). Plenen dette året var et mareritt, omtrent bare groblad og løvetann som overlevde. Og ryllik! Hos oss var dette rylliksommer, den åt seg inn overalt.

26. mai: Snøballbusken min vokser skeivt og ujevnt, men så delte også Eric den i to året før – med gressklipperen – så busken har en unnskyldning der. Jeg får klippe den i fasong, men tenkte den skulle få hente seg inn litt først.

26. mai 2018: Så var det disse to… I sterkt solskinn som ikke yter fargene rettferdighet. To blærespirea, en Diablo og en Amber Jubilee – og de kler da virkelig ikke hverandre. Den siste fikk vi som en godt etablert stikling og det virket logisk å sette den ved siden av den vi hadde fra før, men de bør ikke stå sammen. Utover sommeren blir Amberen mørkere rød og da kler de hverandre bedre, men på våren skjærer de totalt.

28. juni 2018: Jeg måtte lage et nytt minibed for å ha et sted å sette all den forfløyne purren (Iris Hollandica) jeg gravde opp fra Staudebedet tidligere i sesongen. Irisen så jeg aldri noe til, kanskje vånden tok dem. Men den hjemmesådde Nicotiana Appleblossom kom meget pent og sto lenge – sammen med ett stykk forvillet ringblomst jeg aldri luket bort.

15. sept 2018: Stiklinger av hengeselje får vi altså ikke til; sommerfuglbusk derimot. Tror vi plantet ut 7 stykker etter at avkapp hadde oversomret i potter på Skyggepletten. Vi kan starte en farm. (Vi gravde ut to striper langs plenen for å sette ned disse og noen andre stiklinger. Sommerfuglbuskene skal ikke nødvendigvis bli stående her).

15. sept: Dette Burbedet har Plensjefen selv gravet ut og direktesådd frø som skal være bra for jordforbedring og det fungerte riktig bra. Mer om det senere.

24. juli: Eric har laget bord til Planteroteplassen. Veldig bra, også fordi jeg kan gjemme unna uhorvelige mengder med plastpotter under bordet. Eric har ambisjoner om å bli hobbysnekker og mener hobbysnekkerbegynnere kan gjøre mange feil. De kan dimensjonere for smått eller de kan gjøre slik som Eric og lage en bordplate tjukk nok til å være en del av skroget på et slagskip.

8. august 2018: Store, sterke mannen (og Ouff-Ouff) har fjernet nok en rot. (Disse er et slit å få opp).

30. august: Jeg laget også to små barnehager oppe ved Planteroteplassen (mye svær stein her, så skal en del jobb til for å få dem større).