Etter fire år har jeg altså omsider kommet til den erkjennelse at jeg må bruke tid på å gjøre bed “helt ferdig”. Det er ikke det at jeg ikke vet at bed trenger en viss basisstruktur, jeg har bare ikke prioritert det før. Jeg har nå gravd ut minst 10 store bed, litt avhengig av hvordan man teller. I hagedatabasen min opererer jeg også med “underbed”, slike som “Fjellbed #1 og #2”, og Staudebed Nord – som må være på minst 20 kvadrat – regnes som et “underbed” av Staudebedet. Poenget er at alle bedene mine er store – og dermed blir det enda viktigere at basisstrukturen er på plass.
Skyggepletten har vært en utfordring siden jeg gravde ut bedet, hovedsaklig i mai 2017. Det består av to deler, naturlig delt av et berg i midten. Delen nærmest hytta får knapt nok sol ettersom dette ligger på nordsiden, og det er forsåvidt greit nok – da vet man hva man har å forholde seg til. Den bortre delen får derimot mye sol fra mai og utover, og allikevel har jeg strevd med å få planter til å trives her.
Planen var å fylle den mest solrike delen av bedet med hvite blomster, ettersom de synes godt i skumringen og vi kan se ned på dette bedet når vi sitter på Kveldssolterrassen. Jeg må ha prøvd minst 20 ulike planter her, både stauder og sommerblomster, av typen som skal tåle en del skygge og de færreste trives. De lever og blomstrer litt, javisst, men de hverken vokser eller strutter. Så fra 2021-sesongen gir jeg offisielt opp hvitblomstring og satser på bladverk i ulike nyanser av grønt og antakelig noe broket hvitt. Mine alunrot bør også forberede seg på flytting.
Den Skyggeste Pletten
I 2020 rakk jeg bare å gjøre ferdig delen nærmest hytta, skjønt jeg begynte allerede i februar….
15-16 februar 2020: Tidlig vår = tidlig utvidelse: Jeg skulle egentlig bare reorganisere murene, jeg synes aldri de har vært spesielt pene. Men jeg ville gjerne også plante noe foran berget mellom bedene, og der var det mindre jord enn jeg trodde. Så jeg endte med å utvide Skyggeste Pletten. Gravde renne, flyttet og gjenbrukte en del av steinene, men de var ujevne og vanskelige å stable, så lette opp noen til fra andre deler av tomta (jeg har steinhauger overalt!). Gjenbrukte det av jorda jeg hadde spadd opp, gress- og mosetuster – med ugress og alt – og stablet det opp-ned bak den nye muren. Så fylte jeg på med et par sekker med brukt jord fra Kjøkkenhagen og litt bokashijord.
Alt det visne bakerst er myske, forresten, Galium odoratum. Den trives fint her på Skyggeste Pletten og klarer seg uten stell. Jeg pleier ikke å klippe dem på våren en gang. Jeg bare rusker litt i bladverket slik at alle de nye skuddene som kommer opp skal få litt luft. Da klarer de resten selv. Jeg har lest at de helst ikke skal ha nitrogenholdig gjødsel, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gjødslet dem noen gang. Men de har sikkert fått kompost og så får de jo næring fra alle de visnede bladene får man tro.
2. mai: Tidlig vår ble plutselig til veldig kald vår med frost flere dager rundt 1. mai. Nå er i hvert fall bedet nærmest klart til ytterligere beplantning, skjønt jeg driver fortsatt og leter opp egnet stein til topplaget i muren. Eneste som står her nå er lungeurt, myske, japanvinterglans og to gudeblom som ikke viser seg ennå og som knapt har vokst seg større siden 2017, så det er mulig jeg flytter dem i 2021. Bak det mosekledde berget kan såvidt skimtes gulveis og noen få blå Anemone Blanda. De siste blir færre år for år, så trives øyensynlig ikke, skjønt man skulle tro plasseringen var ideell og de har fått litt beinmel. Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre med dem.2. mai 2020: Gulveis var en av årets overraskelser. Vi fikk denne i gave i 2017 og hadde noen blomster på den da, men siden har vi sett noe til den, så jeg regnet med den tørket bort i 2018. Men “lo and behold” – her er den igjen! Hvem skulle trodd… Og slik ser det ut når myske og gudeblom er i full blomst mot slutten av mai. 21. juni 2020: Jeg fylte opp bedet med bladgrønt i ulike nyanser utover sommeren. Hasselurt ble flyttet hit fra et annet bed hvor den har stått et par år uten å gjøre mye av seg. Skinnende mørkgrønn og pen tidlig i sesongen, så har den krøllet seg sammen og blitt brun, og ikke har den klart å vokse seg særlig større heller. Dessuten kjempet den mot altfor mye ugress der den sto (i utkanten av plenen). Vi får håpe den trives bedre her. Både japanvinterglans og hasselurt er eviggrønn, så da finnes det noe grønt i bedet tidlig på våren også.
Jeg har blitt veldig glad i limegrønne planter og hadde sådd 10 frø av “Hässlebrodd” (Milium effusum aureum), en pen lysgrønn gressplante som tåler en del skygge, for å plante langs kanten i dette bedet. Jeg fikk spiring på de fleste, men det meste viste seg å være ugress, og samme type ugress i alle pottene, så her har jeg vært uheldig med frøkjøpet. Jeg fikk til slutt én plante, noe jeg ble ganske furten over. Som trøst kjøpte jeg meg en limegrønn alunrot med så nusselige rosa blomster at de kaller den “Little cutie sweet tart”, men jeg skulle gjerne hatt mer limegrønt helt fremst. I 2020 gjorde limefarget praktspragle (Coleus) noe av jobben, og de er heldigvis vidunderlig enkle å ta stiklinger av. Jeg hadde også noen vårkjærminne (Omphalodes verna) til overs fra jeg gravde opp vel 6 kvadratmetre i Trapesen (senere innlegg), og et par tuer ble plantet her. De har ganske lyse blå blomster som også synes godt i skumring.
Bedet fikk altså noen flere planter utover sommeren enn det som vises på bildet over, men planen er nå at dette skal få stå å gro seg til, skjønt jeg vil prøve å få tak i noe mer lime-/lysgrønt. Antakelig vil bedet bli overfylt ganske fort, men jeg håper de ulike plantene klarer å holde hverandre i sjakk.
Denne sommeren plantet jeg en hvit klatreblomkarse foran berget i midten. Den klatret godt oppover berget og ble vel halvannen, kanskje to meter, med god blomstring, så det må sies å ha vært vellykket. Dessuten har jeg satt klatrebeinved (Euonymus fortunei “Emerald Gaiety” på begge sider av berget. Den skal kunne klatre på ru overflater.
Den solrike delen
Verre er det med den solrike delen av bedet. Her kommer jeg til å flytte alle plantene som ikke har gjort noe særlig av seg til nå: Bort med hvit løytnantshjerte, høstanemoner, storhjelm, dagliljer, til og med astilbe, og en rekke andre. Beholde: hosta, hvit storknebb, fagerklokke og revebjelle.
28. juni 2020: Utsnitt fra den solrike delen av Skyggepletten. Her har jeg etterhvert prøvd så mange ulike planter, ofte én av hver, at jeg har begynt å gå i surr og må sjekke hagedatabase og merkelapper for å huske hva som står hvor. Bare tull selvsagt, men det har vært for å sjekke hva som virker. Og det meste har ikke virket så godt. Mange planter som skal tåle/like en del skygge trives ikke særlig godt her, men det er også mulig at det har å gjøre med jordsmonn (sandholdig skogsjord) og at det er mange røtter i grunnen. Fagerklokke er relativt ny (plantet i 2019) og blomstret godt så den blir nok boende. Revebjeller er selvsådde småplanter flyttet fra Staudebedet og hit. De blomstrer et par uker senere enn i Staudebedet og blir lavere, hvilket kan være en fordel, fordi da holder de seg oppreist. Uansett, de blomstrer så de blir værende – så lenge de varer. Hvit løytnantshjerte blomstrer trofast år etter år, men har knapt vokst siden 2017 så bør flyttes. Hostaene mine stortrives her og har blitt såpass store at de bør deles neste år. 25. mai: En av kuriositetene er snabelkala. De er kule tidlige på våren, men så forsvinner de helt.
Hva jeg skal sette her i stedet har jeg ennå ikke klart å bestemme meg for. Antakelig prøver jeg meg på en lavere rododendron, selv om det blir nok en testplante. Jeg må ha noen busker som synes året rundt. Hosta klarer seg selvsagt overalt, men de forsvinner jo aldeles om vinteren. Jeg har en del alunrot stående i andre bed som sikkert vil klare seg fint her. I 2021 skal bedet i hvert fall gjøres ferdig og jeg skal slutte med alle disse “én av hver” plantene.
Sørpletten
Dette bedet var virkelig flott tørkesommeren 2018, med overdådig blomstring på slyngpetunia som vokste seg kjempestore og ikke ble spist av snegler, siden det knapt var noen snegler den sommeren. Siden har det bare gått nedover og jeg har heller ikke noen gode idéer for dette bedet.
20. juni: Tidlig på sommeren er det timianblomstringen som gjør bedet, plantet mellom hellene på stien opp til hytta. Vi begynte med noen få tuster, men etter noen år så har timian dekket alle flater og begynt å krype inn i selve bedet – selvsagt – til tross for at jeg gravde ned en sperring (den kryper over). Så langt er ikke det er problem, vi har gravd opp deler av den og gjenbrukt den andre steder. 20. juni: Veldig hyggelig å ankomme hytta på den tiden hvor timianen blomstrer. En av de tingene jeg har vurdert for å få struktur på dette bedet, er å plante en lav hekk til venstre for tråkkhellene, men da får jeg jo ikke lenger gleden av dette timianhavet på forsommeren.13. mai 2020: Denne trioen står helt øverst på stien, ved inngangen til hytta, og det er like fint hver vår og bli hilset velkommen av hagepute, saxifraga og vårfloks. Vi har også vært veldig fornøyde med våre hjemmesådde ipomoea på Sørpletten, og vil antakelig fortsette å ha ipomoea her enn så lenge. De selvsår seg også, men for å få tidligere blomstring så sår vi noen frø innendørs allikevel. De par første årene sådde vi dem tidlig i mars, men de spirer etter noen få dager og vokser fort, så nå har vi funnet ut at andre uke i april er passe.
Det er vel omtrent det som er bra med Sørpletten, og som skal forbli. Resten vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med. Et av problemene har vært en gullbusk (forsythia) som har vokst over alle støvleskaft (og som jeg antakelig burde beskåret oftere enn jeg har gjort). Fordi nesten alle forsythia jeg har sett har vært opprette, så trodde jeg i min enfold at det var den naturlige formen på dem. De må hatt for vane å beskjære dem kraftig der jeg vokste opp. Forsythia brer seg utover i alle retninger, og måtte derfor måtte den bort fra dette bedet. Den tok rett og slett for mye plass.
9. august: Dette var et beist å grave opp, og flere av røttene måtte kappes av. Men den kom opp til slutt og ble satt ned i utkanten av tomta, hvor den kan få breie seg, og lage buegreiner og slikt som den tydeligvis liker å gjøre. Nå trenger jeg en ny busk i dette bedet, men hva….23. august: Som en kuriositet: Selvsådd ipomoea hadde slynget seg rundt nicotiana, så jeg klippet noen av dem og satt i en vase, og jaggu meg kom ikke ipomoea med nye blomster hver dag flere dager på rad.
Ellers kjøpte jeg meg en Choisya denne høsten og er veldig spent på om den overlever vinteren. Selgeren har merket den som H4, men den ser altså ikke ut som typen som vil like vinteren vår. Vi satt også ned vårblomstrende løk overalt, blant annet her på Sørpletten, med håp om at rådyrene lar dem være. Men i bunn og grunn er planleggingen av dette bedet en hodepine. Det blir antakelig erteblomst-wigwam i 2021 for å gi noe høyde til midten av bedet, og så håper jeg det dukker opp noen gode ideer i løpet av sesongen.
For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.
Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.
Sørpletten
Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.
Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.
Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten.
15. mai 2020: Hagepute (BBD), vårfloks og sildre er pene sammen, gir tidlig blomstring øverst i bedet og ønsker oss velkommen når vi kommer til hytta om våren. Vårfloksen var opprinnelig bare en stilk Eric hadde fått med seg sammen med timian hentet hos mamma.15. mai: Vi har plantet ut hjemmesådde slyngpetunia langs kanten i håp om å gjenta suksessen fra i fjor. Det klarte vi ikke, og vi må finne en ny kantplante. Gullbusken er et kapittel for seg, som vi må ta opp neste år. Og da mener jeg rent bokstavelig ettersom den etterhvert truer med å ta over hele bedet. Jeg burde antakelig ha kuttet de fire-fem “spirene” som kom opp da jeg klippet planten første gang, men jeg ble så imponert over hvor mye den vokste. Men at den ser rar ut, det kan ingen benekte.
Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.
30. juni: Mellom tråkkhellene vokste det bare ugress, og da mener jeg standhaftig rotugress slik som løvetann, groblad og kløver. Ved hjelp av grundig luking før planting, så dekke med aviser før jeg satt ned de små klattene med timian vi hadde fått, så begynner de etterhvert å ta over plassen. Jeg må selvsagt fortsatt luke,men når man tenker på at dette opprinnelig besto av vegg-til-vegg med rotugress, så har det gått forbausende bra. Fordi vi fikk noen små klatter med timian fra mamma ved ulike anledninger, har vi endt opp med 4-5 forskjellige typer. 19. mai: Verdens rødeste rododendron (Scarlet Wonder). Den synes på lang avstand og rødfargen kan nesten bli for mye av det gode. På den annen side, dette er en dvergtype som aldri vil bli særlig høy.
Skyggepletten
På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:
19. mai: Dette er en Trillium (erected, alba) eller treblad vi kjøpte sommeren 2018, som nå blomstrer for første gang. Og jeg blir forelsket og forstår ikke hvorfor vi bare har én. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg blir så begeistret for en såpass uanseelig plante som står nærmest bortgjemt under bjørketrærne nord for hytta, men slik er det bare. Jeg må bort og se på den hele tiden, til tross for at resten av hagen begynner å strutte av farger som roper “se på meg”.Vi har også skaffet oss noen snabelkala (arisaema amurense), helst fordi de ser annerledes og litt rare ut. De skal visst helst ha sur jord, men jeg har ikke fortalt den det og enn så lenge så trives den greit der den står
Trapesen
19. mai 2019: Trapesen ble gravd ut sommeren før, men så var det beplantning da… Vårkjærminne får lov og spre seg ett år til (skal etterhvert flyttes til litt ulendte steder i Lavlandet som den kan dekke til), har plantet ut smånurk av hjemmesådd horn-/hagefiol i tre farger langs nedre del av muren, men de gjør ikke mye av seg ennå. Sommerfuglbusk er beskåret og syrinstiklinger lever. Lever gjør derimot ikke klematis Piluu – dessverre. Har plantet ut noen hjemmesådde lilla ipomoea i stedet. 26. mai: Mens Marianne er på jobb i Zimbabwe, planter Eric ut de siste frøplantene og sender oppdateringer via MMS.16. september: På avstand, ser ikke bedet så tomt ut, grunnet en stor squash plante (knapt noe er bedre til å fylle ut tomme bed, det måtte være poteter). Jeg plantet flere squash, og måtte tom. etterså og plante ut en gang nummer to, fordi sneglene spiste alle de første småplantene. Dette var den eneste planten som klarte seg. Ellers har vi fått hentet oss en penstemon, storknebb og akeleiefrøstjerne, men her er fortsatt plass til mer.
Herdighetssoner er for feiginger…
Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.
(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).
Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”
Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.
Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.
Gentlemannsgrevlingen
En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den.
Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.
Jeg har utkast til tre innlegg som aldri har blitt postet av ulike grunner, sikkert ingen av dem gode. Utdatert og litt preget av oppsummering, men jeg poster dem allikevel for å komplettere sesongen, om ikke annet så for vår egen del.
Jeg har tydeligvis et «fortapt sønn syndrom” når det gjelder hagen. Hver vår opplever jeg øyeblikk av glede over gjensyn med staudeplanter i det jeg ser nye blader komme opp over jorda, men det jeg går og murrer og tenker over er de jeg ikke ser. Hvor er storknebb Max Frei? Den lille campanulanen på Skyggepletten? Den ene solhatten jeg har? Og hvit fagerfredløs, den skulle jo være så spredningsvillig at jeg sperret den inne – men hvor er den?
Tålamod, jente – det meste dukker opp til slutt. Men på Skyggepletten kommer ting som regel veldig seint. Om sommeren får deler av bedet en god del sol, men siden det ligger rett nord for hytta, så skygger hytta for den lave vårsola. Telen ligger derfor også lenger her, selv om jorda akkurat her ikke er spesielt leirholdig.
Skyggepletten
15. mai 2018: Jeg hadde satt ned løk av to anemone høsten før, men den ene (Anemone Coronaria Caen) begynte å komme med blader allerede i oktober 2017 og den klarte altså ikke vinteren. Dermed står jeg igjen med Anemone Blanda, men den var til gjengjeld riktig fin. Note to self: Ikke sett ned løker av anemone for tidlig (høsten varer stadig lengre på våre kanter).17. mai 2018: Eric går sin obligatoriske 17. mai tur til Sørsetra på Krokskogen, for å spise vaffel, mens jeg steller bed. Skyggepletten fylt med jord for første gang. Har også plantet ut noen hjemmesådde sommerblomster, slik som Nictotiana Alata, Flittig Lise og Duftnattlys (sommerblomsttypen) 28. juni 2018: Duftnattlys (Oenothera pallida) var ingen suksess i dette bedet. Muligens var det pga. den varme, tørre sommeren vi hadde, muligens sto de i feil jord. Uansett, de få blomstene jeg fikk var riktig pene. Jeg liker den skjøre, papirlignende kvaliteten de har. 26. mai 2018: Min hvite løytnantshjerte, kjøpt året før, er fortsatt liten. Alt vokser langsomt i dette bedet (dessuten luket jeg litt av den ved et mistak. Unnskyld!). Hvit løytnantshjerte er uansett en av de vakreste plantene jeg vet om. 21. juni 2018: Høsten 2017 reddet jeg noen håpløst neglisjerte saxifraga fra det opprinnelige Fjellbed #1 (langt oppe i skråningen). De datt fra hverandre da jeg prøvde plante dem, men jeg hadde så mye skyldfølelse at jeg satt ned hver bidige rosett, uansett hvor død den så ut. De kommer! Både disse rosa og de hvite jeg har satt i en bergsprekk rett ved, så man skal aldri gi opp (PS – det som ser ut som en død mus til venstre i bildet, er altså mose).26. mai 2018: Og hvit Fagerfredløs dukket opp til slutt, med 8 skudd (ett lite et) – og det begynte som to året før. Så, ja, spredningsvillig og jeg er glad den er sperret inne.17. mai 2018: Det Skyggeste Bedet, som jeg kaller det, rett bak hytta er en utfordring. Jeg har prøvd flere planter her – som skal tåle en del skygge – men det er ikke så mye som trives. Vinterglans klarer seg bra, selv om den ikke har spredd seg stort. Myske klarer seg også fint, men ditto. Kanskje de bare trenger litt tid på å etablere seg. Jeg har flyttet flere planter vekk fra dette bedet i håp om at de skal klare seg bedre annetsteds. Til slutt finner jeg sikkert noe som kan bli boende. 29. mai 2018: Flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) har fått blitt stående ettersom den kommer med en del blomster hvert år, men plantene har ikke blitt noe særlig større. I bakgrunnen, myske som nå blomstrer. 26. mai 2018: Hengeseljen Kilmar får gjerne være med både ved omtale av Bekkebed og Skyggepletten. Grenene hans vokser som et uvær og han må klippes et par ganger i året. Nå er han nyklippet og stelt. Jeg satt de avklippede grenene i potter – det har jeg også gjort før – men mens jeg hører fra andre at det å sette stikling fra selje er det letteste i verden, bare stikk dem i jorda… Jeg har ikke fått en eneste stikling fra Kilmar til å overleve så langt.
Surjordsbedet
Dette bedet er gravd ut av en enorm leirehaug – dvs. det er i sin spede begynnelse. Jeg gravde ut en del i 2017, men i 2018 skjedde det nesten ingenting her. Jeg gjorde noen forsøk på å utvide bedet, men etter uker uten regn var leirehaugen steinhard. Selv om jeg hoppet på spaden klarte jeg ikke komme gjennom øverste laget en gang, så det var et fåfengt prosjekt. Dermed begynte en del av det området som var utgravd i fjor å gro igjen av ugress, bortsett fra stripen bak gigasteinen/berget, som ble beplantet med bl.a. hortensia og en rhododendronpinne (stikling) i fjor, den stripen ble noenlunde stelt.
2. august 2018
Hortensiaene blomstret fint denne sommeren, vi må ha gitt dem nok vann, dessuten var de kanskje litt beskyttet for tørken bak gigasteinen sin.
2. august 2018 Nyanskaffelser: Vi plantet ut to selvsådde riddersporer, hvorav en var særdeles pjuskete (vi sådde flere, men de andre frøene ble det aldri noe av). Ikke særlig stor ennå, men med pene blomster. Dessuten kjøpte vi en lilla ridderspore som var høy, men som ikke kom med blomster dette året. 15. sept 2018: Rhododendron-pinnen har begynt å vokse og har ambisjoner om å bli en busk…
Denne tørkesommeren var blomstringen ute av lage for flere planter, blant annet for denne rhododendron-stiklingen som valgte å blomstre i september – man kan bli nervøs av mindre. Denne ble forøvrig flyttet fra Skyggepletten året før fordi den skulle være rosa, og på Skyggepletten vil jeg helst ha hvite blomster. Så viser det seg at denne er hvit. Jaja….
Eller The Mournful Marshes som Eric så poetisk kaller det. Skyggepletten var det første stedet vi gjorde noe i 2017, de første bildene er datert 25. mars. Her følger det meste av det som skjedde på Skyggepletten dette året, så det blir muligens et litt langt innlegg, men det får stå sin prøve.
Høsten før hadde jeg hadde gravd ut to bed – og nærmest ødelagt plenen på denne pletten i prosessen – samt båret ned en del stein for å lage mur foran bedene. Helgen rundt 25. mars flyttet jeg litt rundt på jorda og Eric hentet flere stein og bygget to lave murer.
25. mars: Eric bygger mur foran bed på Skyggepletten.
I påsken var vi på dugnad i mammas hage og kom hjem med en tindved, en liten rododendron (avlegger), en sommerfuglbusk, en russisk scilla og en gulveis – de to siste fikk vi av en av mammas hagevenner. Sommerfuglbusken snek vi ned i staudebedet, bak den vi hadde fra før av, mens resten ble satt ned på Skyggepletten i påvente av at deres egentlige hjem skulle bli ferdig.
13. mai tok jeg en del bilder for å senere kunne sammenligne vekst, altså hvor langt plantene har kommet år for år, bl.a. av Kilmar. Kilmar ble ikke ordentlig stusset i 2017, jeg tok kanskje en og annen skadet gren. Beskjæring er skremmende og jeg leser masse før jeg tør å klippe noe. For det første er jeg selvsagt engstelig for å skade buskene mine og for det andre virker det litt naturstridig å klippe dem mindre – jeg vil jo at de skal vokse seg store. Det er forvirrende å lese om beskjæring på internett, fordi man får diametralt motsatte råd. Eric mener at da kan det virkelig ikke spille noen rolle hva man gjør, og det har han kanskje rett i.
13. mai. 2017. Hvor stor er Kilmar? SÅ stor er Kilmar. (Kilmar blir egentlig ikke større, men han hadde en del blader 13. mai). Noen klipper ikke hengeselje i det hele tatt, andre sier man bør kutte grenene helt ned til 5 cm lengde etter blomstringen hvert år. Det siste høres drastisk ut, men våren 2018 skal Kilmar klippes, for i 2017 vokste grenene hans seg så lange at de subbet i bekken på lav vannstand og jeg var til slutt nødt å kutte dem til tross for at det var feil tid på året. Jeg prøvde å stikke avkappet i jorda,, noen har visstnok fått til nye trær på denne måten, men det virket ikke for oss. Og slik så Skyggepletten ut 13. mai 2017 . Ganske rotete egentlig. Jeg var ikke fornøyd med murene og fikset senere på den til venstre, men de bør fortsatt fikses på. Denne dagen sådde jeg noen løvemunn mot høyre i bedet (bl.a. egenhøstede frø fra balkongkassene i Oslo), hvilket var noe seint så det tok en stund før vi fikk noe blomstring på disse, men så sto de til frosten tok dem – de tålte forresten frost ganske godt. Svært lite er plantet her ennå (gulveis, scilla, rododendronpinnen, tindved i potte, Iris hollandica).
Pinsehelgen (3 – 6 juni) kjøpte vi en del nye planter, samt var på en ny tur hos mamma til gjensidig fornøyelse: Vi hjelper henne i hagen og kommer hjem med nye planter, også fra en av hennes hagevenner. På Skyggepletten er planen at det skal stå hvite/lyse blomster, fordi man har lest at det er pent i skyggebed. Men enn så lenge må vi sette ned planter der vi har plass, så her havner ting med andre farger også. Her plantet vi: Japanvinterglans, en hvit stjerneklokke (C. poscharskyana ‘E.H. Frost’), en blålilla krypklokke (C. portenschlagiana), en rød daglilje (Hemeroccallis ‘Sammy Russel’) en hvit kinasymre (Anemone × hybrida ‘Honorine Jobert’). Dessuten fikk vi fra mamma en stor hvit storknebb – den ble delt i to, en gul daglilje, en hvit revebjelle (Digitalis purpurea ‘Alba’), to hosta som ble delt og satt ned som fire planter (den ene ble veldig liten), samt en hvit astilbe og en marsfiol fra hagevennen. Nå begynner det og fylles opp litt – selv om det er plass til mer!
13. juni: Jeg måtte låne jord fra midten av bedet til hostaene (jeg har aldri nok jord). I fremtiden en gang skal det bli en sti foran bedet som skal lede til en liten bro over Nedrebekken. Løvemunn har såvidt begynt å spire til høyre, og ved siden av noen Iris hollandica som jeg senere gravde opp og flyttet til staudebedet.
Bedet over får tross alt en del sol, bedet under er det “skyggeste” bedet som nesten ikke får noe sol i det hele tatt. Her må vi prøve oss fram for å se hva vi kan få til og trives. Vinterglansen ble kjøpt fordi den visstnok skal tåle mye skygge. Marsfiol ble også satt ned her, og senere noe flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) og myske (Galium odoratum).
13. juni: Det Skyggeste Bedet. Vinterglans og en marsfiol/duftfiol. Den siste skal blomstre tidlig på våren, men vi fikk noen blomster på denne i løpet av sommeren så den kan ikke mistrives så altfor meget. Men den vokste ikke så mye.
Ellers er dette et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er veldig langt fra klart. Det er spavendt, og gresstuster og rotugress har blitt fjernet, men her ligger fortsatt mye uhumskheter (ugress). Berget er ikke skrubbet, området bak bedene, under de små bjørketrærne, er ikke rensket ennå – i det hele – dette er ikke ferdig! Men hun setter ned planter allikevel. Foran i bedet har jorda blitt renset for en del rotugress og planter satt ned med ugressperre rundt seg.
22. juni: Vi er svært fornøyde når planter vi har fått eller kjøpt blomstrer nesten med en gang vi har satt dem ned i jorda. Det må jo bety at de trives.Disse sprang ut i blomst vel en uke etter at vi hadde fått dem i jorda og blomstret en god stund.22. juni: Vi er ikke veldig plaget av brunsnegler, i hvert fall ikke så langt (bank i bordet!). Men noen har vi, og denne revebjellen var en av plantene de gikk løs på, så den ble litt ekstra passet på. De sluttet å spise på den etterhvert som den vokste til.
4. juli hadde min mor og jeg en Vestfoldtur, til Staudegården og Vegge Gård og Gartneri, og jeg kom hjem med mange småplanter. Jeg vet at juli er langt fra den beste tiden å kjøpe/plante blomster, men det var nå slik det ble og så vidt jeg husker klarte alle seg bortsett fra en lewisia som jeg tror fikk for mye regn.
5. juli Hvitfredløs, kjøpt på Vestfoldtur. Denne skal ikke være like spredningslysten som den gule, men for sikkerhets skyld ble den plantet et sted hvor den er ganske innesperret (berget har et fremspring under jorda, og foran bedet er det svært lite jord). Denne blomstret forresten også i løpet av sensommeren, jeg må ta bilder av den neste år.6. juli 2017: Og så har jeg fått meg en hvit løytnantshjerte (Dicentra spectabilis), som ble plantet midt i bedet. Jeg har fortsatt ikke fått dekket hele bedet med aviser og “pen jord”, dessuten trengs det luking! Stjerneklokken holder stand, mens den blå campanulaen er avblomstret, det samme med den gule dagliljen og storknebben (men vi fikk noen røde dagliljer etterhvert). Løvemunn som ble breisådd i mai har fortsatt ikke kommet særlig langt (til høyre). Rododendronpinnen står fortsatt bakerst i bedet.8. august. Vi fikk vi jaggu meg noen få blomster på den hvite løytnantshjerten også, selv om den skal være tidligblomstrende. Flinke planten.
Jeg hadde en del overskuddsleire fra Surjordsbedet, og noe hadde blitt fraktet til bekkebedene, bl.a. til Kilmar. Han fikk et nytt lag med papp og leire i løpet av sesongen, samt noe høyere kantstein for å holde alt på plass (dette er for å holde unna bekkesiv). Han fikk også en ny nabo, en hvit bekkeblom (Caltha palustris alba). Planen er egentlig å få en bunndekker til å dekke hele “halvøya” rundt Kilmar, men siden vi tidvis har flom og stri strøm vet jeg ikke om lave planter vil klare seg i alt vannet. Bekkeblomen er en test. Neste år vurderer jeg å fjerne noe papp og leire og legge runde elvestein rundt Kilmar i stedet. Senere på høsten fikk vi en svær klump med rød astilbe av mamma, og en liten del ble satt ned sør for Kilmar, men såpass høyt oppe at den bør ikke være utsatt for flom, men det kan skje. Astilbe skal like å ha det litt fuktig, men vi får se om den klarer seg her. Det er en test det også.
6. juli 2018: Kilmar har fått selskap av en hvit bekkeblom og får et nytt lag med papp og leire.
Vi fikk nok en hosta av mamma (hun hadde gravd opp en hel haug for å flytte dem) og etter litt undersøkelser på internett ville jeg teste om denne kan gro langs bekken. Det er flere som hevder at hosta tåler flom, så får vi se om den tåler flom i vårt kalde klima. Den som intet våger, intet vinner, og de gjør seg ganske godt ved bekken. Rundt 10. juli tohåndsluket jeg nær røret i Nedrebekken, spavendte, tråkket resterende bekkesiv og gress ned i leira, og plantet hostaen som også senere fikk papp og leire og kantstein rundt seg. Så får vi håpe den overlever. Den så dessverre ikke ut til å trives så altfor godt og fikk gule blader ganske tidlig på høsten (tidligere enn de andre hostaene). Men så har den også stått i trillebår mesteparten av sommeren.
6. august: Hosta ved bekken – et eksperiment. Mamma sier at det er helt umulig å ta livet av hosta. En gang gravde hun ned en hosta opp-ned (hun mente den var død og kunne komposteres), men den kom opp allikevel. Akkurat denne hostaen ble derimot tidlig gul og trivdes ikke utover høsten – så får vi se til våren. Kanskje jeg har klart å ta livet av en hosta.
Utover høsten fikk jeg renset opp i det Skyggeste bedet og i alt krattet under de små bjørketrærne bakerst (dvs. jeg har latt en del tyttebærlyng stå igjen, det kommer jeg kanskje til å angre på). Her ble det også lagt på aviser, med kjøpejord på toppen. Det er ikke god jord, men det ser penere ut. Mens jeg røsket opp under trærne sto jeg plutselig med en liten bjørk i hånda, dvs. den var vel en meter, men svært skranten. Jeg satt den ned ved bekken, så få vi se om den klarer seg. Jeg tror ikke den har potensiale til å bli hengekøyetre, men man kan aldri vite. Jeg fikk skrubbet bergene, men nærmest huset satt mosen så godt fast at den får bare sitte.
I august kjøpte jeg en skyggesildre som var ganske stor, så den delte jeg i tre. Noe ble satt i sprekken i berget, resten halveis under bjørketrærne. Rododendronpinnen ble flyttet til Surjordsbedet og erstattet av en rosa høsteanemone (Anemone Japonica-Hybrid ‘Königin Charlotte’). Vi fikk en ny hvit astilbe, så nå har vi to. En skogsøte (Gentiana asclepiadea) ble flyttet hit fra Sørpletten siden jeg hadde bestemt meg for å grave opp hele sørsiden, dessuten skal disse trives under trær.
De små staudene i Fjellbed#1 (altså langt oppe i skråningen) hadde blitt forsømt gjennom sommeren, bl.a. hadde jeg knapt nok luket og de ble ikke godt nok vannet i tørkeperioden i juni. 30. august var jeg oppe i Fjellbedet for første gang på kanskje tre uker. Noen planter hadde klart seg riktig bra, andre ikke i det hele tatt, og det gjaldt også for samme type plante. På saxifragaene for eksempel var det stor variasjon, fra muligens død til stor, tett og struttende. En av saxifragaene var gjennomvokst av gress og så spiddet ut, noe som selvsagt ga meg svært dårlig samvittighet og jeg lovet den på tro og ære å aldri behandle den slik igjen.
Internett blir ikke enig med seg selv når det gjelder saxifraga. For Saxifraga Large/white, står det på lappen at den skal ha mye sol og jeg har lest at den tåler tørke godt, men en del på internett mener at den ikke tåler solsteik og at halvskygge og litt fuktig jord er bedre. Nå står de uansett på Skyggepletten, i bergsprekken, så får vi se om den vil trives der. Angjeldende den som muligens var død: Det var antydning til grønt på noen rosetter og hvis den hadde klart å holde ut hele sesongen – uten stell – så skulle ikke jeg avskrive den på tampen. Så jeg plantet alle de grålige rosettene også. Dagen etter reddet jeg to Saxifraga Arendsii Hybrid Gaiety. En meget stusselig (muligens død) ble også satt ned på Skyggepletten. Den falt omtrent fra hverandre. Jeg satt pliktskyldigst ned hver bidige rosett som falt av, uansett hvordan den så ut.
I september kjøpte vi blomsterløk og satt ned under bjørketrærne: Balkansymre (Anemone Blanda) og kronsymre/bukettanemone (Anemone coronaria Caen). Den siste begynte å spire nesten med det samme, og det er vel ikke noe godt tegn. Den skulle jo helst sove over vinteren. Disse fikk litt benmel blandet nederst i jorda etter at jeg hadde lest at det kunne være lurt.
10. sept: Og det var alle plantene på Skyggepletten for denne sesongen. (Alt det gule gresset i forgrunnen står på østsiden av bekken, der er ingenting gjort).10. sept 2017. Og slik ser det ene bedet ut fra terrassen. Fortsatt plass til flere planter.4. mai 2017 kl. 22.03
Egentlig burde Eric navngi alle områdene på tomta. Det er altså han som har foreslått “The Mournful Marshes”. Det mer pragmatiske navnet er Skyggepletten. Skyggepletten er et lite område som ligger nord for hytta og vest for bekken. Når vi har mye sol, er dette det beste stedet å sitte. På sikt vil jeg gjerne at vi bygger en trapp ned fra Kveldssolterrassen slik at det skal bli enklere å komme seg opp og ned til Skyggepletten. Jeg vil også gjerne ha en hengekøye her.
Det ligger noe berg i dagen på nordsiden av hytta, så jeg tenkte å anlegge bed mellom bergutspringene, samt plante noe lavt og krypende på oversiden av bekken. På det gjenværende området hvor det i dag er plen, vurderte jeg å legge heller. Selv om vi kaller det Skyggepletten, får området lengst nord (til høyre) flere timer med sol hver dag, mens området nærmest hytta nesten ikke får sol i det hele tatt.
21 september 2016: Marianne har kommet over en urimelig stor stein – samt noen røtter som bare er urimelige – i Surjordsbedet og tenker hun skal kuule’n med litt graving på Skyggepletten i stedet.
Jeg begynte med å sjekke jordsmonnet på begge sider av bergutspringet i midten. Det lå en del røtter her så det var vanskelig å vite hvor dypt jorda gikk. Det viste seg at det var de små bjørketrærne som står langs skrenten som har strukket røttene sine helt ut i bekken for å hente vann. Luringene. Jorda her er relativt sandholdig, lysbrun og smuldrete.
28. september 2016: Her ligger mye røtter, som tilhører småbjørka bak. Det er heller ikke særlig dypt, spesielt bakerst mot tyttebærlyngen er det grunt. 27. september 2016: Har fjernet gress fra steinene som ligger langs kanten på bekken. Rett bak Kilmar (hengeselje) så det lovende ut, med en stor, pen og flat stein. Jeg håpet på en pen kant av stein bortover, men det fortsatte ikke like bra. Kilmarsteinen er forøvrig en glimrende sittestein når man skal så, prikle eller bare sitte. 30. september 2016: Prøver meg fram med ulike typer av “kanting”. Kan jeg ha sti langs bekken, så en kant og så legge heller innenfor? Det er synd at skiferhellene våre er for små og lette til å brukes, for vi har virkelig mange av dem. (Vi har noen store også, men antakelig ikke nok.)30. september 2016: Jeg har gravd opp de fleste bjørkerøttene som nå ligger og vifter i det fri. Så graver jeg dem ned igjen, men litt lavere enn de opprinnelig lå. Jeg liker bjørketrærne langs skrenten som siler kveldssola, og tar av for vind når den kommer vestfra, og vil gjerne beholde dem.
I månedsskiftet september/oktober bar jeg ned en del stor stein fra de ulike steinhaugene mine for å bygge en murkant foran bedene for å få litt høyde på dem (eller jorddybde, egentlig), samt prøvela den nederste murrekken for å se om disse murene burde være konkave eller konvekse eller kanskje de burde være rette? Vi er ikke så veldig flinke med murer, så de ble som de ble. Eric mente han bygget disse murene senhøsten 2016, men jeg har bilder av at han holder på i mars 2017, og vi satser på at datomerkingen på kamera har rett. Mao. bildene kommer i 2017-innlegget og da blir det liv i Skyggebedet rai-rai!
Vedutten 