Skyggepletten (2017)

Eller The Mournful Marshes som Eric så poetisk kaller det. Skyggepletten var det første stedet vi gjorde noe i 2017, de første bildene er datert 25. mars. Her følger det meste av det som skjedde på Skyggepletten dette året, så det blir muligens et litt langt innlegg, men det får stå sin prøve.

Høsten før hadde jeg hadde gravd ut to bed – og nærmest ødelagt plenen på denne pletten i prosessen – samt båret ned en del stein for å lage mur foran bedene. Helgen rundt 25. mars flyttet jeg litt rundt på jorda og Eric hentet flere stein og bygget to lave murer.

25. mars: Eric bygger mur foran bed på Skyggepletten.

I påsken var vi på dugnad i mammas hage og kom hjem med en tindved, en liten rododendron (avlegger), en sommerfuglbusk, en russisk scilla og en gulveis – de to siste fikk vi av en av mammas hagevenner. Sommerfuglbusken snek vi ned i staudebedet, bak den vi hadde fra før av, mens resten ble satt ned på Skyggepletten i påvente av at deres egentlige hjem skulle bli ferdig.

13. mai tok jeg en del bilder for å senere kunne sammenligne vekst, altså hvor langt plantene har kommet år for år, bl.a. av Kilmar. Kilmar ble ikke ordentlig stusset i 2017, jeg tok kanskje en og annen skadet gren. Beskjæring er skremmende og jeg leser masse før jeg tør å klippe noe. For det første er jeg selvsagt engstelig for å skade buskene mine og for det andre virker det litt naturstridig å klippe dem mindre – jeg vil jo at de skal vokse seg store. Det er forvirrende å lese om beskjæring på internett, fordi man får diametralt motsatte råd. Eric mener at da kan det virkelig ikke spille noen rolle hva man gjør, og det har han kanskje rett i.

13. mai. 2017. Hvor stor er Kilmar? SÅ stor er Kilmar. (Kilmar blir egentlig ikke større, men han hadde en del blader 13. mai). Noen klipper ikke hengeselje i det hele tatt, andre sier man bør kutte grenene helt ned til 5 cm lengde etter blomstringen hvert år. Det siste høres drastisk ut, men våren 2018 skal Kilmar klippes, for i 2017 vokste grenene hans seg så lange at de subbet i bekken på lav vannstand og jeg var til slutt nødt å kutte dem til tross for at det var feil tid på året. Jeg prøvde å stikke avkappet i jorda,, noen har visstnok fått til nye trær på denne måten, men det virket ikke for oss.
Og slik så Skyggepletten ut 13. mai 2017 . Ganske rotete egentlig. Jeg var ikke fornøyd med murene og fikset senere på den til venstre, men de bør fortsatt fikses på. Denne dagen sådde jeg noen løvemunn mot høyre i bedet (bl.a. egenhøstede frø fra balkongkassene i Oslo), hvilket var noe seint så det tok en stund før vi fikk noe blomstring på disse, men så sto de til frosten tok dem – de tålte forresten frost ganske godt. Svært lite er plantet her ennå (gulveis, scilla, rododendronpinnen, tindved i potte, Iris hollandica).

Pinsehelgen (3 – 6 juni) kjøpte vi en del nye planter, samt var på en ny tur hos mamma til gjensidig fornøyelse: Vi hjelper henne i hagen og kommer hjem med nye planter, også fra en av hennes hagevenner. På Skyggepletten er planen at det skal stå hvite/lyse blomster, fordi man har lest at det er pent i skyggebed. Men enn så lenge må vi sette ned planter der vi har plass, så her havner ting med andre farger også. Her plantet vi: Japanvinterglans, en hvit stjerneklokke (C. poscharskyana ‘E.H. Frost’), en blålilla krypklokke (C. portenschlagiana), en rød daglilje (Hemeroccallis ‘Sammy Russel’) en hvit kinasymre (Anemone × hybrida ‘Honorine Jobert’). Dessuten fikk vi fra mamma en stor hvit storknebb – den ble delt i to, en gul daglilje, en hvit revebjelle (Digitalis purpurea ‘Alba’), to hosta som ble delt og satt ned som fire planter (den ene ble veldig liten), samt en hvit astilbe og en marsfiol fra hagevennen. Nå begynner det og fylles opp litt – selv om det er plass til mer!

13. juni: Jeg måtte låne jord fra midten av bedet til hostaene (jeg har aldri nok jord). I fremtiden en gang skal det bli en sti foran bedet som skal lede til en liten bro over Nedrebekken. Løvemunn har såvidt begynt å spire til høyre, og ved siden av noen Iris hollandica som jeg senere gravde opp og flyttet til staudebedet.

Bedet over får tross alt en del sol, bedet under er det “skyggeste” bedet som nesten ikke får noe sol i det hele tatt. Her må vi prøve oss fram for å se hva vi kan få til og trives. Vinterglansen ble kjøpt fordi den visstnok skal tåle mye skygge. Marsfiol ble også satt ned her, og senere noe flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) og myske (Galium odoratum).

13. juni: Det Skyggeste Bedet. Vinterglans og en marsfiol/duftfiol. Den siste skal blomstre tidlig på våren, men vi fikk noen blomster på denne i løpet av sommeren så den kan ikke mistrives så altfor meget. Men den vokste ikke så mye.

Ellers er dette et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er veldig langt fra klart. Det er spavendt, og gresstuster og rotugress har blitt fjernet, men her ligger fortsatt mye uhumskheter (ugress). Berget er ikke skrubbet, området bak bedene, under de små bjørketrærne, er ikke rensket ennå – i det hele – dette er ikke ferdig! Men hun setter ned planter allikevel. Foran i bedet har jorda blitt renset for en del rotugress og planter satt ned med ugressperre rundt seg.

22. juni: Vi er svært fornøyde når planter vi har fått eller kjøpt blomstrer nesten med en gang vi har satt dem ned i jorda. Det må jo bety at de trives.Disse sprang ut i blomst vel en uke etter at vi hadde fått dem i jorda og blomstret en god stund.
22. juni: Vi er ikke veldig plaget av brunsnegler, i hvert fall ikke så langt (bank i bordet!). Men noen har vi, og denne revebjellen var en av plantene de gikk løs på, så den ble litt ekstra passet på. De sluttet å spise på den etterhvert som den vokste til.

4. juli hadde min mor og jeg en Vestfoldtur, til Staudegården og Vegge Gård og Gartneri, og jeg kom hjem med mange småplanter. Jeg vet at juli er langt fra den beste tiden å kjøpe/plante blomster, men det var nå slik det ble og så vidt jeg husker klarte alle seg bortsett fra en lewisia som jeg tror fikk for mye regn.

5. juli Hvitfredløs, kjøpt på Vestfoldtur. Denne skal ikke være like spredningslysten som den gule, men for sikkerhets skyld ble den plantet et sted hvor den er ganske innesperret (berget har et fremspring under jorda, og foran bedet er det svært lite jord). Denne blomstret forresten også i løpet av sensommeren, jeg må ta bilder av den neste år.
6. juli 2017: Og så har jeg fått meg en hvit løytnantshjerte (Dicentra spectabilis), som ble plantet midt i bedet. Jeg har fortsatt ikke fått dekket hele bedet med aviser og “pen jord”, dessuten trengs det luking! Stjerneklokken holder stand, mens den blå campanulaen er avblomstret, det samme med den gule dagliljen og storknebben (men vi fikk noen røde dagliljer etterhvert). Løvemunn som ble breisådd i mai har fortsatt ikke kommet særlig langt (til høyre). Rododendronpinnen står fortsatt bakerst i bedet.
8. august. Vi fikk vi jaggu meg noen få blomster på den hvite løytnantshjerten også, selv om den skal være tidligblomstrende. Flinke planten.

Jeg hadde en del overskuddsleire fra Surjordsbedet, og noe hadde blitt fraktet til bekkebedene, bl.a. til Kilmar. Han fikk et nytt lag med papp og leire i løpet av sesongen, samt noe høyere kantstein for å holde alt på plass (dette er for å holde unna bekkesiv). Han fikk også en ny nabo, en hvit bekkeblom (Caltha palustris alba). Planen er egentlig å få en bunndekker til å dekke hele “halvøya” rundt Kilmar, men siden vi tidvis har flom og stri strøm vet jeg ikke om lave planter vil klare seg i alt vannet. Bekkeblomen er en test. Neste år vurderer jeg å fjerne noe papp og leire og legge runde elvestein rundt Kilmar i stedet. Senere på høsten fikk vi en svær klump med rød astilbe av mamma, og en liten del ble satt ned sør for Kilmar, men såpass høyt oppe at den bør ikke være utsatt for flom,  men det kan skje. Astilbe skal like å ha det litt fuktig, men vi får se om den klarer seg her. Det er en test det også.

6. juli 2018: Kilmar har fått selskap av en hvit bekkeblom og får et nytt lag med papp og leire.

Vi fikk nok en hosta av mamma (hun hadde gravd opp en hel haug for å flytte dem) og etter litt undersøkelser på internett ville jeg teste om denne kan gro langs bekken. Det er flere som hevder at hosta tåler flom, så får vi se om den tåler flom i vårt kalde klima. Den som intet våger, intet vinner, og de gjør seg ganske godt ved bekken. Rundt 10. juli tohåndsluket jeg nær røret i Nedrebekken, spavendte, tråkket resterende bekkesiv og gress ned i leira, og plantet hostaen som også senere fikk papp og leire og  kantstein rundt seg. Så får vi håpe den overlever. Den så dessverre ikke ut til å trives så altfor godt og fikk gule blader ganske tidlig på høsten (tidligere enn de andre hostaene). Men så har den også stått i trillebår mesteparten av sommeren.

6. august: Hosta ved bekken – et eksperiment. Mamma sier at det er helt umulig å ta livet av hosta. En gang gravde hun ned en hosta opp-ned (hun mente den var død og kunne komposteres), men den kom opp allikevel. Akkurat denne hostaen ble derimot tidlig gul og trivdes ikke utover høsten – så får vi se til våren. Kanskje jeg har klart å ta livet av en hosta.

Utover høsten fikk jeg renset opp i det Skyggeste bedet og i alt krattet under de små bjørketrærne bakerst (dvs. jeg har latt en del tyttebærlyng stå igjen, det kommer jeg kanskje til å angre på). Her ble det også lagt på aviser, med kjøpejord på toppen. Det er ikke god jord, men det ser penere ut. Mens jeg røsket opp under trærne sto jeg plutselig med en liten bjørk i hånda, dvs. den var vel en meter, men svært skranten. Jeg satt den ned ved bekken, så få vi se om den klarer seg. Jeg tror ikke den har potensiale til å bli hengekøyetre, men man kan aldri vite. Jeg fikk skrubbet bergene, men nærmest huset satt mosen så godt fast at den får bare sitte.

I august kjøpte jeg en skyggesildre som var ganske stor, så den delte jeg i tre. Noe ble satt i sprekken i berget, resten halveis under bjørketrærne. Rododendronpinnen ble flyttet til Surjordsbedet og erstattet av en rosa høsteanemone (Anemone Japonica-Hybrid ‘Königin Charlotte’). Vi fikk en ny hvit astilbe, så nå har vi to. En skogsøte (Gentiana asclepiadea) ble flyttet hit fra Sørpletten siden jeg hadde bestemt meg for å grave opp hele sørsiden, dessuten skal disse trives under trær.

De små staudene i Fjellbed#1 (altså langt oppe i skråningen) hadde blitt forsømt gjennom sommeren, bl.a. hadde jeg knapt nok luket og de ble ikke godt nok vannet i tørkeperioden i juni. 30. august var jeg oppe i Fjellbedet for første gang på kanskje tre uker. Noen planter hadde klart seg riktig bra, andre ikke i det hele tatt, og det gjaldt også for samme type plante. På saxifragaene for eksempel var det stor variasjon, fra muligens død til stor, tett og struttende. En av saxifragaene var gjennomvokst av gress og så spiddet ut, noe som selvsagt ga meg svært dårlig samvittighet og jeg lovet den på tro og ære å aldri behandle den slik igjen.

Internett blir ikke enig med seg selv når det gjelder saxifraga. For Saxifraga Large/white, står det på lappen at den skal ha mye sol og jeg har lest at den tåler tørke godt, men en del på internett mener at den ikke tåler solsteik og at halvskygge og litt fuktig jord er bedre. Nå står de uansett på Skyggepletten, i bergsprekken, så får vi se om den vil trives der. Angjeldende den som muligens var død: Det var antydning til grønt på noen rosetter og hvis den hadde klart å holde ut hele sesongen – uten stell – så skulle ikke jeg avskrive den på tampen. Så jeg plantet alle de grålige rosettene også. Dagen etter reddet jeg to Saxifraga Arendsii Hybrid Gaiety. En meget stusselig (muligens død) ble også satt ned på Skyggepletten. Den falt omtrent fra hverandre. Jeg satt pliktskyldigst ned hver bidige rosett som falt av, uansett hvordan den så ut.

I september kjøpte vi blomsterløk og satt ned under bjørketrærne: Balkansymre (Anemone Blanda) og kronsymre/bukettanemone (Anemone coronaria Caen). Den siste begynte å spire nesten med det samme, og det er vel ikke noe godt tegn. Den skulle jo helst sove over vinteren. Disse fikk litt benmel blandet nederst i jorda etter at jeg hadde lest at det kunne være lurt.

10. sept: Og det var alle plantene på Skyggepletten for denne sesongen. (Alt det gule gresset i forgrunnen står på østsiden av bekken, der er ingenting gjort).
10. sept 2017. Og slik ser det ene bedet ut fra terrassen. Fortsatt plass til flere planter.

4. mai 2017 kl. 22.03
Advertisements

The Mournful Marshes (Skyggepletten) (2016)

Egentlig burde Eric navngi alle områdene på tomta. Det er altså han som har foreslått “The Mournful Marshes”. Det mer pragmatiske navnet er Skyggepletten. Skyggepletten er et lite område som ligger nord for hytta og vest for bekken. Når vi har mye sol, er dette det beste stedet å sitte. På sikt vil jeg gjerne at vi bygger en trapp ned fra Kveldssolterrassen slik at det skal bli enklere å komme seg opp og ned til Skyggepletten. Jeg vil også gjerne ha en hengekøye her.

Det ligger noe berg i dagen på nordsiden av hytta, så jeg tenkte å anlegge bed mellom bergutspringene, samt plante noe lavt og krypende på oversiden av bekken. På det gjenværende området hvor det i dag er plen, vurderte jeg å legge heller. Selv om vi kaller det Skyggepletten, får området lengst nord (til høyre) flere timer med sol hver dag, mens området nærmest hytta nesten ikke får sol i det hele tatt.

21 september 2016: Marianne har kommet over en urimelig stor stein – samt noen røtter som bare er urimelige – i Surjordsbedet og tenker hun skal kuule’n med litt graving på Skyggepletten i stedet.

Jeg begynte med å sjekke jordsmonnet på begge sider av bergutspringet i midten. Det lå en del røtter her så det var vanskelig å vite hvor dypt jorda gikk. Det viste seg at det var de små bjørketrærne som står langs skrenten som har strukket røttene sine helt ut i bekken for å hente vann. Luringene. Jorda her er relativt sandholdig, lysbrun og smuldrete.

28. september 2016: Her ligger mye røtter, som tilhører småbjørka bak. Det er heller ikke særlig dypt, spesielt bakerst mot tyttebærlyngen er det grunt.
27. september 2016: Har fjernet gress fra steinene som ligger langs kanten på bekken. Rett bak Kilmar (hengeselje) så det lovende ut, med en stor, pen og flat stein. Jeg håpet på en pen kant av stein bortover, men det fortsatte ikke like bra. Kilmarsteinen er forøvrig en glimrende sittestein når man skal så, prikle eller bare sitte.
30. september 2016: Prøver meg fram med ulike typer av “kanting”. Kan jeg ha sti langs bekken, så en kant og så legge heller innenfor? Det er synd at skiferhellene våre er for små og lette til å brukes, for vi har virkelig mange av dem. (Vi har noen store også, men antakelig ikke nok.)
30. september 2016: Jeg har gravd opp de fleste bjørkerøttene som nå ligger og vifter i det fri. Så graver jeg dem ned igjen, men litt lavere enn de opprinnelig lå.  Jeg liker bjørketrærne langs skrenten som siler kveldssola, og tar av for vind når den kommer vestfra, og vil gjerne beholde dem.

I månedsskiftet september/oktober bar jeg ned en del stor stein fra de ulike steinhaugene mine for å bygge en murkant foran bedene for å få litt høyde på dem (eller jorddybde, egentlig), samt prøvela den nederste murrekken for å se om disse murene burde være konkave eller konvekse eller kanskje de burde være rette? Vi er ikke så veldig flinke med murer, så de ble som de ble. Eric mente han bygget disse murene senhøsten 2016, men jeg har bilder av at han holder på i mars 2017, og vi satser på at datomerkingen på kamera har rett. Mao. bildene kommer i 2017-innlegget og da blir det liv i Skyggebedet rai-rai!