Terrassene og ymse annet (siste innlegg fra 2016)

Jeg har tidligere skrevet at vi bare tok ett interiørbilde i 2016 og at det antakelig sier noe om hvor interessen ligger.  Vi gjorde ingenting med hytta i 2016 – det trengtes heller ikke – og vi gjorde også svært lite med terrassene, skjønt Eric skiftet to bord og beiset. Men vi bør gjøre noe mer ut av terrassene våre. Uansett, her havner de i en diversepost, den siste fra 2016.

Vi har altså to terrasser som er forbundet med en korridor på vestsiden av hytta, mot fjorden. Morgensolterrassen er den største. Der står et solid og stort utemøbel bygget av forrige eier hvor sittebenkene og bordet henger sammen i en, stor konstruksjon. Denne må vi antakelig demontere for å fjerne fra terrassen når den tid kommer.

Morgensolterrassen får faktisk morgensol fra rundt klokka 08.00 i mai, når sola kommer seg over den høye skrenten bak hytta. Men til tross for at den er stor og har flotte solforhold bruker vi den sjelden. Jeg vil gjerne bygge en pergola på denne terrassen, men vi får se når det blir noe av. (Jeg vurderte et såkalt partytelt, men jeg er redd vinden skal ta det, tidvis har vi sterke vindkast.)

Siden vi nesten ikke bruker denne terrassen har vi ikke satt opp noe særlig av krukker med blomster og slikt, men en halvtønne med jord sto her fra før og blir brukt til urter. Dessuten hadde vi tomater og chiliplanter i potter.

31. august 2016: Kryddertønna (burde hete urtetønna). Det første året med få planter.

Terrassene trengte beis i det vi flyttet inn, og Eric mente vi også burde skifte to bord. Dette tok tid. Fordi enten var det for mye sol, eller det skulle begynne å regne snart, eller det hadde regnet… Og slik gikk sommeren…. Er det alltid sånn med beising?

9. juli 2016: Eric tar en Borten, samt skrubber terrassene før beising. (Kveldssolterrassen)
14. juli 2016: Morgensolterrassen. “Korridoren” og kveldssolterrassen har fått beis, men her er det så langt bare renset.

Kveldssolterrassen har sol fra rundt halv-fire om ettermiddagen, ofte så rent for mye av den. Et solseil ble kjøpt inn våren 2017 og det hjelper en god del. Vi bør kjøpe inn noen nye møbler også her.

Kveldssolterrassen er den vi bruker hele tiden og spesielt Eric følger med på tidspunktet for solnedganger og blir litt sutrete når sola forsvinner tidligere og tidligere utover sommeren og høsten. Vi ser også godt at solnedgangene beveger seg sørover utover høsten. Midt på sommeren går sola ned over Røyse klokka kvart på 11. På høsten går den ned rett over fjorden som er noe sånt som 12-13 km unna. Midtvinters har den beveget seg over Finnemarka og går ned i tre-firetida. Det tar Eric som en personlig fornærmelse.

6. oktober 2016: Kl. 18.55. Solnedgangene ble mer og mer spektakulære utover høsten, men det er ikke til å komme fra at de også ble tidligere og tidligere.

Så er vi over på ymse:

Vi har minst en padde på tomta som av og til kommer opp på terrassen om natta. Vi trodde den kom for å gjemme seg for rev, men padder rundt Tyrifjorden har ingen naturlige fiender. Når vi husker det, setter vi opp en Paddeborg ved inngangen til terrassene om kvelden (et av de gamle terrassebordene), men det hender at den kommer seg forbi – hvordan vet vi ikke, fordi padder kan ikke hoppe (de går som noen krøkker). Men padder spiser snegler, så padder er velkomne hos oss. Men helst ikke på terrassen.

Vi har reddet en fugl i sommer, dvs. Eric har. Den fløy rett på stuevinduet vårt og fikk antakelig hjernerystelse. Den klarte ikke å fly så vi tenkte å legge den i en pappboks på bordet over natten, for å beskytte den fra nabokatter og slikt, men i det Eric skulle redde den, flakset den opp på nedre del av terrassegjerdet og der satt den til den årle morgen. Da var den frisk og fløy sin vei.

19. juli 2016. En gladhistorie. Fløy en liten blåfugl rett på vinduet – kræsj. Men den klarte seg allikevel. En dag i juli.

Sent i august, dro jeg til Hønefoss og kjøpte 6 brukte pallekarmer fra en mann i Hønefoss, som jeg ga tre strøk med beis utover høsten. Pallekarmene altså, ikke mannen fra Hønefoss. Disse utgjorde grønnsakshagen året etter.

Onsdag 5. oktober kom jeg inn fra hagen og åpnet intetanende søppelskapet hvor det var et fullt kalas med mus. MUS! Søppelskapet har en stor åpning i gulvet for å gi plass til rør for oppvaskmaskin og slikt, og vi skjønte fort at musene hadde kommet seg inn via teknisk rom og opp langs rørene. Dermed gikk resten av dagen med til å jakte på musefeller. Jeg er uvant med musefeller, men via Skype-hjelp fra Eric fikk jeg satt opp noen i kjøkkenskapet, og så satt jeg meg ned med lydbok og puslespill og gruet meg til at det skulle smelle.

Det smalt ikke. Eric mente jeg burde skru av lyd og lys for å tiltrekke mus til fellen, men jeg mente tvertimot: At jeg burde ha fullt lys og lage lyd. Jeg ville at musene skulle være redd meg og aldri, aldri vise seg når jeg er her.

Dagen etter våknet jeg med musesanger i hodet (altså: “Når en liten mus skal ut å gå” og “hvis ingen går i fella og passer seg for den”.) Jeg hadde dårlig samvittighet. Men – “ja til flora, nei til fauna”, og ikke minst fauna innendørs. Mus er skadedyr.

Denne natta hadde det vært minusgrader og plenen var hvit så jeg høstet de siste (grønne) tomatene. Men før det tok jeg en kaffe. Så sjekket jeg musefellene og så at en av dem hadde blitt utløst og havnet nede i hullet til rørene til oppvaskmaskinen. Jeg trengte en kaffe til.

Musefellene hadde jeg festet i tau slik at de ikke skulle forsvinne utenfor rekkevidde og ned i det altfor store hullet i skapet (greit at man skal gi plass til rør, men trenger man skjære ut en tredjedel av skapet for det?). Så jeg trakk i tauet og fella kom opp… uten mus. Puh. Men vi fikk etterhvert noen mus i fellene, selvsagt flest i de vi satt i teknisk rom. Da våren kom fikk vi tettet igjen med hønsenetting, både i teknisk rom og på kjøkkenet, og siden har vi ikke sett noen mus innendørs. Antakelig var dette skogmus, noe som er en velsignelse siden de ikke bygger reir og får barn i hus.

6. oktober 2016: Plenen er frosthvit, så det er desidert på tide å ta inn de siste tomtatene, uansett modningsgrad. Disse klarte vi å modne innendørs og de ble til tomatsaus.
29. august 2016: Vi høstet og tørket einerbær, og la dem på glass. De har vi fortsatt fordi vi vet ikke hva vi skal gjøre med dem. Men de er veldig holdbare.

Så er sesongen 2016 definitivt over og det ligger snø på tomta.

4. november 2016: Sesongen er ugjenkallelig slutt – det ligger snø på tomta.

I introduksjonen/første innlegg skriver jeg at min mor og hennes hagevenner tilbyr meg planter jeg mener vi ikke har plass til og jeg sier “nei, jeg har ikke jord, ikke noe sted å sette dem.”

Til dette svarer mamma: – Men når folk ønsker å gi deg planter, så kan du ikke la være å ta i mot og si du ikke har plass. Du har jo massevis med plass! Du må jo bare sette dem ned et sted, og så kan du flytte dem senere.

Og det har hun jo aldeles rett i. Uten å ha en “overordnet plan”, for det har vi altså ikke, men jeg tror en litt ubevisst hensikt med å grave ulike steder –  i stedet for å gjøre ett bed hundre prosent ferdig før man begynner på et nytt – har vært at vi skal ha plass til å kunne ta i mot eller kjøpe planter som trives under ulike forhold. På tampen av 2016 hadde vi derfor påbegynte bed med full sol, halvsol og skygge, tørr og sandholdig jord, mer humusholdig jord og leire, og bed som står mer eller mindre i ly for vinden. Jeg antar det også er en del av Mariannes Metode.

Advertisements

Temming av viltvoksende skråning (2016)

I begynnelsen var jeg bare fokusert på skråningen og overså potensialet til lavlandet totalt. Der lå det jo en plen, den så til og med ganske sivilisert ut den første sommeren, mens skråningen var et villniss som måtte temmes, til og med bekjempes. Og jeg var personen som skulle få dette gjort.

Skråningen var som nevnt bare kjerr og kratt, inkludert mengder av svartelistet rødhyll og rynkerose, så vegetasjonen her var ikke stort å ta vare på. De få andre trærne/buskene som sto her, var også av den typen som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å klippe dem ned, og man ender opp med en rot som er nærmest en meter bred over bakken. Eric har fjernet noen av disse røttene, og det er en sabla jobb.

Etter et besøk hos min mor fikk jeg med meg en skvett med round-up og jeg må bare vedgå at deler av skråningen ble sprøytet.

-Men hvorfor vil du sprøyte, spurte mamma. – Hva vil du oppnå?

– Jeg må se hvordan skråningen ser ut, sa jeg. – Hva jeg har å jobbe med. Jeg får ingen oversikt nå, det er bare masse buskas. Jeg klarer ikke gå der en gang!

– Da så, sa hun. Da kan du sprøyte.

Deler av skråningen ble altså sprøytet, og så gikk jeg og ventet og ventet og det så ut som ingenting virket. Innimellom hadde jeg full nedvask av hytta, gravde litt tafatt i Lillebedet, klippet bekkesiv og fjernet edderkoppspinn, men kom liksom ikke ordentlig i gang med haging fordi jeg gikk og ventet på at round-up skulle virke fordi jeg skulle jo beplante skråningen og lage en fantastisk fjellhage.

Etter et par uker hadde jeg lest meg litt opp og klippet ned alt krattet slik at den nederste tredjedelen – med noen blader – sto igjen og så sprøytet jeg en gang til, denne gang med nyinnkjøpt sprøytepumpe. Jeg saget også ned en del av trærne foran sanitæranlegget og nord for annekset, men der ble det ikke sprøytet. Uansett, alt dette medførte selvsagt en god del avkapp.

Pussy Willow Must Die

Etter et besøk hos min mor fikk jeg låne med meg herpemaskinen og det gikk med to fulle dager til herping. Det er egentlig veldig fint å våkne om morgenen og vite nøyaktig hva man skal gjøre den dagen.

7. juli 2016: Pussy willow must die. Vi har altså ikke noe spesielt i mot selje, snarere tvert i mot, men denne vokste på feil plass.
7. juli 2016: Se – ingen hender!
7. juli 2016: Denne herperen er sånn at man må stoppe maskinen med jevne mellomrom og dra ut alle kvistene i bånn. Jeg lagde mange, mange hauger med herp.
11. juli 2016: Og jeg fikk etterhvert mange søppelsekker med herp, dette er bare en brøkdel. Herpen ble blandet med litt grønt (men ikke nok grønt) og gjemt bort under noen hasseltrær til kompostering.
9. juli gikk jeg løs på alt rundt sanitæranlegget og fikk en ny stor og fin fangst for herping. Eric hjalp til med å kappe den ganske store seljen på nordsiden av sanitæranlegget (den skrapte på tak og vegger). Av dette fikk vi tom. littegranne ved.
19. juli 2016: Her burde jeg hatt et før-bilde fordi vi kunne knapt se annekset fra nordsiden. Hugget ned en del kratt samt to av fire furuer – de sto veldig tett. To fikk stå igjen i håp om at de kan bli hengekøyetrær (dessuten trenger vi trær).
19. juli 2016: Jeg går og venter på at round-up skal virke (har nå kappet deler av krattet). Vi skal reise bort og jeg må ha bilder for å kunne sammenligne når vi kommer tilbake – se om det har vært noen utvikling.
19. juli 2016: Det er muligens littegranne gult…? (Ja, det er det – tålamod, jente!)
19. juli 2016: Vi har noen godtproduserende villbringebærbusker på tomta. Spesielt første sommeren lagde de mye bær.
19. juli 2016: Og så har man fin utsikt mens man plukker bær. Denne produserte for øvrig mye mindre bær i 2017, enda da var busken stelt for. Kanskje man burde slutte med det?
18. juli 2016: Vi har også markjordbær overalt på tomta, og et område med blåbærlyng helt øverst oppe mot naboen. Besøkende jakter på markjordbær.
19. juli 2016: Vi har også veldig mange stubber på tomta. Prøvde å bli kvitt denne ved å pelle bort det råtne slik at Eric kunne sage bort resten, men det som står igjen er beinhard kjerneved. Så året etter plantet vi erteblomster i den i stedet. Til glede for rådyrene.
19. juli 2016: Der nede i det siviliserte lavlandet går Eric og klipper plenen. Her oppe i det ville høylandet står jeg og tenker: Her skal det bli bed en gang. Med blomster og slikt.

Og bare et siste bilde fra juni 2017. Det er antakelig ikke så lett så se på bildet, men in natura ser man i hvert fall godt at skråningen ikke er en jevn skråning, men består av klart definerte platåer – i hovedsak tre, men med noen “underplatåer”. Mission accomplished. Jeg kan se hvordan skråningen ser ut. Og jeg kan gå der sånn noenlunde trygt. Så må det plantes.

13. juni 2017: Skråningen, panorama, med leirehaugen.

– Men du må jo grave, sa mamma på et av mine besøk sommeren 2016. – Du kan jo ikke bare gå og spraye og hugge.

– Ja, jeg må vel det, tenkte jeg. Og så viste det seg at jeg har et velutviklet gravegen og en sterk trang til å komme til bunns i tingene, dvs. grave til man når fjellet. Jeg kaller det å avdekke anatomien til bedet.

3. juli 2016: Marianne griper spaden og begynner å grave.
9. kuli 2016 kl. 22.29.

Tomteoversikt (2016)

Det eneste interiørbildet vi har fra 2016, er av Eric som monterer en ny seng, mens vi har mer enn 300 bilder av tomta – altså den fremtidige hagen. Det sier jo litt om hvor interessen ligger. 

Her følger noen av de første bildene for å vise utgangspunktet for vårt fremtidige hyttehageparadis – eller hva vi har å bale med ettersom man ser det. (- Feriehage, narr meg ikke til å le, sier Eric. Men han har etterhvert blitt nesten like begeistret for haging som meg).  

Vår tomt består av to hovedsoner. Lavlandet er plenen rundt hytta, med bekken og dammen. Høylandet er en særdeles bratt og steinete skråning som skråner østover fra hytta. Vi har forresten også et skogholt nord for sanitæranlegget, men dit inn beveger vi oss sjelden. Der ligger det også mye stein og det er vanskelig å gå der, så vi vil konse på lavlandet rundt hytta og skråningen de nærmeste årene.

Lavlandet

Området rundt hytta var stort sett plen, anlagt på tilkjørt jord (forrige eier nevnte at han kjørte på 16 lastebillass for å lage denne plenen). Sett i forhold til skråningen er dette området relativt flatt, men det går opp og ned også her, og vi har knapt en rett linje på hele tomta – heller ikke i lavlandet. Det gjør at tomta – også enkeltbed – blir irregulære i fasongen og vanskelige å måle.

14. juli 2016: Mot bilveien. Plenen er nesten 40 meter lang og relativt bred i hver ende, men smalner på midten (dam og bekk på ene siden, leirehaug på den andre, og vi vet ikke hva som skjuler seg under den haugen. Dvs., jeg har tatt en liten titt. Der er leire, ordentlig leire, derav navnet. Og stein, selvsagt.
14. juli 2016: Næmen, har du sett. Plenen er like lang sett fra den andre siden.

Med så mye plen og ta av kan man jo lure på hvorfor jeg på død og liv skulle begynne med å anlegge hagen i skråningen – mer om det senere.

Når man leser hageforum og hageblogger så er det mange som synes det høres veldig kjekt ut å ha en ekte bekk. (Hagegale konstruerer jo dammer og bekker med små fossefall en masse i disse dager). Og det er mye fint å si om en ekte bekk, men man kan altså ikke kontrollere vannføringen. Og når det gjelder akkurat denne bekken så truet noe gjenstridig bekkesiv med å gro igjen alt sammen. (Da jeg klippet bekkesivet viste det seg at vi hadde en liten halvøy i Nedrebekken hvor vi senere satt en hengeselje).

21. juni: Nedrebekken – før klipping av bekkesiv som avslørte en liten halvøy i bekken. Jeg vet ikke hva slags sivplante dette er, men det klør veldig i halsen når man klipper det.
14. juli: Ankomst når vi går over nabotomta, med morgensolterrassen og det som senere ble Sørpletten til venstre for terrassen (ingen områder hadde selvsagt navn i begynnelsen). På hylla/flata nærmest til høyre satt vi opp to pallekarmer våren 2017 som altså ble vår første kjøkkenhage.
14. jul 2016. Nordøstre delen av tomta. Det lille guloransje huset er vårt anneks/bod. Det brune huset bak er sanitæranlegget som vi deler med naboene i den brune hytta bak der igjen. Det er mulig å gå opp fra annekset til sanitæren, men det er bratt og man må kravle litt. Tomtegrensa går kanskje 12 meter nord for (til venstre for) sanitæranlegget og der oppe er det rimelig tett skog og svært ulendt terreng, men i en fjern fremtid vil det bli en liten skogshage der oppe.
Området helt til venstre for det guloransje annekset, foran trærne, er også ulendt, med mye stor stein og lite jord. Vi tenkte først å lage kjøkkenhage her, i opphøyde bed, selvsagt. Men siden hagen blir til mens vi går, endte Kjøkkenhagen (2018) i Lakunen. Mer om det senere.

Høylandet (Skråningen)

Da vi overtok hytta var skråningen så full av kjerr og kratt at vi ikke visste hvordan vi skulle gå fram for å komme opp i skråningen – bokstavelig talt. Vi prøvde å gå opp ved annekset og det går altså ikke uten hjelp av trapp eller stige, men det kunne vi ikke se på den tiden.

21. juni: Her er det altså store høydeforskjeller og man kan ikke gå opp uten hjelp av en trapp eller stige.
21. juni: Midten av skråningen, med Lakunen i forgrunnen. Lakunen er et relativt veldefinert hakk i berget (i Lavlandet) som i nord er flankert av Leirehaugen.
19. juli: Og slik ser deler av skråningen vår ut – mye stein, som sagt. Men nedi der er det faktisk en del jord, tom. ganske næringsrik jord, dvs. kanskje ikke akkurat på dette platået. Men rett utenfor dette bildet lagde vi faktisk vårt første fjellhagebed våren 2017.
19. juli: I skråningen har vi også mange merkelige knauser (forvitrede skiferlag) som nærmest ser ut som landskap under vann. Vi må tenke litt over hvordan vi skal få disse til å synes også i fremtiden.
13. mai 2017: Dramatiske Skrenten er den største av disse knausene, her ikke et fullgodt bilde. Foran denne lagde vi et Velkomstbed i 2017.
19. juli 2016: Og slik ser det ut fra skråningen ned mot lavlandet – det er ganske bratt og ikke lett å gå her i det hele tatt.
21. juni 2016: Det må ha vært en voldsom jobb å kjøre på all den jorden og anlegge plen på hele lavlandet, inkludert nord og sør for hytta. Men når det kom til bed for pryd- eller nyttevekster, var bedet over det eneste som fantes på tomta. En stripe foran annekset hvor det hadde stått noen chiliplanter, ble vi fortalt.

Vel – da skrider man til verket fordi det er nettopp pryd- og nyttevekster
man vil ha .

6. juli 2016, kl. 22.00: Vi var veldig opptatt av solnedganger i begynnelsen. Det er vi fortsatt, det er en grunn til at vi så etter en hytte som hadde utsyn mot vest.

Da har vi hytte. Hva gjør vi nå? (2016)

Vi tok over hytta i midten av juni 2016, og hele den sommeren forsvarte jeg meg mot forsøk fra min mor på å gi meg busker og planter.

– Tomta er ikke klar, sa jeg. – Jeg har hverken jord eller skygge. Du må gi meg tid til å bygge opp dette stedet først.

Min mor har bygget en blomstrende hage fra noe som var steinhard – og sikkert steinfylt – leire, men hun har øyensynlig glemt at det var en tid hvor også hun begrenset hageutvidelsen til noen kvadratmeter av gangen. Hun har kommet dithen at det er forbedret jord overalt, hun kan sette en spade i jorda hvor som helst. Men det har tatt 40 år. Nå vil hun og hennes hagevenner at jeg skal overta de plantene de ikke har plass til lenger. Det renner inn med tilbud om dette og hint. Det er selvsagt veldig sjenerøst, men jeg gjentar mitt mantra: – Jeg har ikke jord! Ingen steder å plante. Du må gi meg tid til å planlegge dette!

Det hjelper knapt.

– Det er nesten umulig å planlegge, sier mamma. Det er derfor vi må flytte om på plantene.

Det svarer på et spørsmål jeg har lurt på ofte. Er det vanlig å ommøblere i hagen så mye som moren min gjør? De siste årene har vi stadig vekk blitt tilkalt for å flytte planter (før klarte hun det selv). Eric sier at dette kan ikke være normalt. – Når man setter ned en plante skal den stå der, mener han.

– Nei, å flytte rundt på plantene er helt vanlig, sier mamma. – Dessuten, ikke fortell plantene hva slags jord de foretrekker. De tilpasser seg. Du har kalkholdig jord, greit. Men du kan sikkert dyrke rododendron for det. Bare begynne å samle furunåler og slikt i bedet på forhånd, så går det helt fint. (Vi har senere funnet ut at jorda vår er heller ganske sur, det er bare vannet vårt som er kalkholdig).

Vi snakker om trær. – Jeg trenger skygge, sier jeg. – Vi har altfor mye sol på tomta. Dessuten trenger vi noe som kan begrense innsyn mellom oss og naboen der bekken renner, der er det jo helt åpent. En hengepil kanskje?

Min mor bringer stiklinger av trær, men ingen av de trærne vi snakket om. Men hun tar med stiklinger av vanlige piletrær som kan stå i rennende vann, og en av dem kan man flette ting av. – Jeg har ikke lyst til å flette pil, sier jeg. – Jeg trenger skygge. Men jeg setter dem selvsagt pliktskyldigst ned i leiren ved siden av pittebekken vi har på den tiden, i juli 2016. Så drar vi på ferie, og i det vi kommer tilbake blir Østlandet rammet av et regnskyll så kraftig at forsikringsselskapene melder om tap i 100 milliarder-kronerklassen. Vår lille bekk blir en elv og jeg skjønner plutselig hva dammen er til for, at den har overrenningskanaler og at til tross for at den ser sammenrast ut fungerer aldeles utmerket. (Vi har senere forstått at dette slett ikke er planlagte overrenningskanaler, men vannet som finner sin egen vei – slik vann gjør – og dermed undergraver plenen, bokstavelig talt. Med andre ord – vi må gjøre noe med dette, men vi vet ikke hva ennå).

Bekken. Regn har fylt øvredammen.
9. aug 2016: Vår første flom og dammen renner over. Og nedi der står altså tre små stiklinger av piletrær. Huff.

Piletrærne (altså stiklingene, de er knapt 20 cm) blir stående under vann i noen dager, men klarer seg fint. Siden har de stått i flomvann flere ganger og har forsåvidt alltid klart seg – vokst har de også gjort, om ikke lynraskt. Uansett, sommeren 2018 ble de gravd opp og flyttet – mer om det senere. Jeg har for øvrig også senere skjønt at min mor snakket om fletting av pilegjerder og slikt, ikke kurver som vi holdt på med i håndarbeiden på skolen. Med all den vinden vi har kan pilegjerder bli svært nyttige.

Jeg er altså svært opptatt av trær i begynnelsen. Siden trær som kjent bruker lang tid på å vokse tenker jeg det er viktig å bestemme hvilke man vil ha og å få dem i jorda så fort som mulig. Jeg har også lest om hvor viktig det er å ha en overordnet plan for hagen, dele hagen i ulike rom, med ulike funksjoner. Jeg går rundt på tomta og prøver å forestille meg en rominndeling og hvor jeg bør ha trær og blir urimelig stresset av det. Eric mener bestemt at vi ikke skal ha trær midt på plenen, som man må klippe rundt, men det er det han har å si om saken. Vi har en kjempestor plen, hele lavlandet er stort sett plen! Jeg ymter frempå om at vi jo ikke har avgjort hvor plengrensene vil gå i fremtiden… Eric ser misbilligende på meg… endre plengrensene? Da får man jo mindre plen! Hørt slikt tull! 

I noen dager blir jeg nærmest handlingslammet fordi jeg ikke har noen overordnet visjon eller plan for hagen. Dermed kan jeg ikke gjøre noen ting! Jeg trasker rundt på tomta og krever at Eric skal gå sammen med meg for å definere “rom i hagen” og bestemme hvor trær skal plantes. Det fører ingensteds hen. Det merkelige er at det samme gjentar seg på tampen av sommeren 2017 og den manglende Hageplanen (med stor H) fortsetter å plage meg sporadisk også i 2018.

Da vi overtok hytta hadde jeg lengtet etter en hage i flere år. Det betydde ikke at jeg visste hvordan man skulle gå frem for å lage en hage. Jeg hadde ikke peiling, for å være ærlig, jeg hadde bare erfaring med en balkong på tre kvadratmeter. Å lage en overordnet plan for en så uregelmessig tomt som vi har er vanskelig. (Jeg «måler» ved hjelp av satellittfoto som jeg har lastet ned fra Finn.no).  Dermed blir vår hage til mens man går – eller helst graver og peller stein – det er det jeg stort sett gjør. Vi har veldig mye stein.

I skrivende stund (januar 2019), har vi hatt hytta og tomta i 2,5 sesong. Jeg har telt på knappene om jeg bør begynne bloggen i tilnærmet nåtid (sesongen 2018) med tilbakeblikk, eller begynne med begynnelsen og har falt ned på det siste. Dermed: I neste innlegg følger en del bilder av hvordan tomta så ut ved overtakelse i juni 2016. Men først – ett av mange solnedgangsbilder. 

I leiligheten i Oslo har vi ikke mye utsyn, men det har vi på Vedutten! (veduta betyr utsikt). Spesielt det første året tok vi veldig mange bilder av solnedganger  Her er ett av dem.

23. juni 2016 klokka 22.39.