Bed “helt ferdig”? Tja. Skyggepletten er på vei, Sørpletten derimot…

Etter fire år har jeg altså omsider kommet til den erkjennelse at jeg må bruke tid på å gjøre bed “helt ferdig”. Det er ikke det at jeg ikke vet at bed trenger en viss basisstruktur, jeg har bare ikke prioritert det før. Jeg har nå gravd ut minst 10 store bed, litt avhengig av hvordan man teller. I hagedatabasen min opererer jeg også med “underbed”, slike som “Fjellbed #1 og #2”, og Staudebed Nord – som må være på minst 20 kvadrat – regnes som et “underbed” av Staudebedet. Poenget er at alle bedene mine er store – og dermed blir det enda viktigere at basisstrukturen er på plass.

Skyggepletten har vært en utfordring siden jeg gravde ut bedet, hovedsaklig i mai 2017. Det består av to deler, naturlig delt av et berg i midten. Delen nærmest hytta får knapt nok sol ettersom dette ligger på nordsiden, og det er forsåvidt greit nok – da vet man hva man har å forholde seg til. Den bortre delen får derimot mye sol fra mai og utover, og allikevel har jeg strevd med å få planter til å trives her.

Planen var å fylle den mest solrike delen av bedet med hvite blomster, ettersom de synes godt i skumringen og vi kan se ned på dette bedet når vi sitter på Kveldssolterrassen. Jeg må ha prøvd minst 20 ulike planter her, både stauder og sommerblomster, av typen som skal tåle en del skygge og de færreste trives. De lever og blomstrer litt, javisst, men de hverken vokser eller strutter. Så fra 2021-sesongen gir jeg offisielt opp hvitblomstring og satser på bladverk i ulike nyanser av grønt og antakelig noe broket hvitt. Mine alunrot bør også forberede seg på flytting.

Den Skyggeste Pletten

I 2020 rakk jeg bare å gjøre ferdig delen nærmest hytta, skjønt jeg begynte allerede i februar….

15-16 februar 2020: Tidlig vår = tidlig utvidelse: Jeg skulle egentlig bare reorganisere murene, jeg synes aldri de har vært spesielt pene. Men jeg ville gjerne også plante noe foran berget mellom bedene, og der var det mindre jord enn jeg trodde. Så jeg endte med å utvide Skyggeste Pletten. Gravde renne, flyttet og gjenbrukte en del av steinene, men de var ujevne og vanskelige å stable, så lette opp noen til fra andre deler av tomta (jeg har steinhauger overalt!). Gjenbrukte det av jorda jeg hadde spadd opp, gress- og mosetuster – med ugress og alt – og stablet det opp-ned bak den nye muren.  Så fylte jeg på med et par sekker med brukt jord fra Kjøkkenhagen og litt bokashijord.

Alt det visne bakerst er myske, forresten, Galium odoratum. Den trives fint her på Skyggeste Pletten og klarer seg uten stell. Jeg pleier ikke å klippe dem på våren en gang. Jeg bare rusker litt i bladverket slik at alle de nye skuddene som kommer opp skal få litt luft. Da klarer de resten selv. Jeg har lest at de helst ikke skal ha nitrogenholdig gjødsel, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gjødslet dem noen gang. Men de har sikkert fått kompost og så får de jo næring fra alle de visnede bladene får man tro.

2. mai: Tidlig vår ble plutselig til veldig kald vår med frost flere dager rundt 1. mai. Nå er i hvert fall bedet nærmest klart til ytterligere beplantning, skjønt jeg driver fortsatt og leter opp egnet stein til topplaget i muren. Eneste som står her nå er lungeurt, myske, japanvinterglans og to gudeblom som ikke viser seg ennå og som knapt har vokst seg større siden 2017, så det er mulig jeg flytter dem i 2021. Bak det mosekledde berget kan såvidt skimtes gulveis og noen få blå Anemone Blanda. De siste blir færre år for år, så trives øyensynlig ikke, skjønt man skulle tro plasseringen var ideell og de har fått litt beinmel. Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre med dem.

2. mai 2020: Gulveis var en av årets overraskelser. Vi fikk denne i gave i 2017 og hadde noen blomster på den da, men siden har vi sett noe til den, så jeg regnet med den tørket bort i 2018. Men “lo and behold” – her er den igjen! Hvem skulle trodd…

Og slik ser det ut når myske og gudeblom er i full blomst mot slutten av mai.

21. juni 2020: Jeg fylte opp bedet med bladgrønt i ulike nyanser utover sommeren. Hasselurt ble flyttet hit fra et annet bed hvor den har stått et par år uten å gjøre mye av seg. Skinnende mørkgrønn og pen tidlig i sesongen, så har den krøllet seg sammen og blitt brun, og ikke har den klart å vokse seg særlig større heller. Dessuten kjempet den mot altfor mye ugress der den sto (i utkanten av plenen). Vi får håpe den trives bedre her. Både japanvinterglans og hasselurt er eviggrønn, så da finnes det noe grønt i bedet tidlig på våren også.

Jeg har blitt veldig glad i limegrønne planter og hadde sådd 10 frø av “Hässlebrodd” (Milium effusum aureum), en pen lysgrønn gressplante som tåler en del skygge, for å plante langs kanten i dette bedet. Jeg fikk spiring på de fleste, men det meste viste seg å være ugress, og samme type ugress i alle pottene, så her har jeg vært uheldig med frøkjøpet. Jeg fikk til slutt én plante, noe jeg ble ganske furten over. Som trøst kjøpte jeg meg en limegrønn alunrot med så nusselige rosa blomster at de kaller den “Little cutie sweet tart”, men jeg skulle gjerne hatt mer limegrønt helt fremst. I 2020 gjorde limefarget praktspragle (Coleus) noe av jobben, og de er heldigvis vidunderlig enkle å ta stiklinger av. Jeg hadde også noen vårkjærminne (Omphalodes verna) til overs fra jeg gravde opp vel 6 kvadratmetre i Trapesen (senere innlegg), og et par tuer ble plantet her. De har ganske lyse blå blomster som også synes godt i skumring.

Bedet fikk altså noen flere planter utover sommeren enn det som vises på bildet over, men planen er nå at dette skal få stå å gro seg til, skjønt jeg vil prøve å få tak i noe mer lime-/lysgrønt. Antakelig vil bedet bli overfylt ganske fort, men jeg håper de ulike plantene klarer å holde hverandre i sjakk.

Denne sommeren plantet jeg en hvit klatreblomkarse foran berget i midten. Den klatret godt oppover berget og ble vel halvannen, kanskje to meter, med god blomstring, så det må sies å ha vært vellykket. Dessuten har jeg satt klatrebeinved (Euonymus fortunei “Emerald Gaiety” på begge sider av berget. Den skal kunne klatre på ru overflater.

Den solrike delen

Verre er det med den solrike delen av bedet. Her kommer jeg til å flytte alle plantene som ikke har gjort noe særlig av seg til nå: Bort med hvit løytnantshjerte, høstanemoner, storhjelm, dagliljer, til og med astilbe, og en rekke andre. Beholde: hosta, hvit storknebb, fagerklokke og revebjelle.

28. juni 2020: Utsnitt fra den solrike delen av Skyggepletten. Her har jeg etterhvert prøvd så mange ulike planter, ofte én av hver, at jeg har begynt å gå i surr og må sjekke hagedatabase og merkelapper for å huske hva som står hvor. Bare tull selvsagt, men det har vært for å sjekke hva som virker. Og det meste har ikke virket så godt. Mange planter som skal tåle/like en del skygge trives ikke særlig godt her, men det er også mulig at det har å gjøre med jordsmonn (sandholdig skogsjord) og at det er mange røtter i grunnen. Fagerklokke er relativt ny (plantet i 2019) og blomstret godt så den blir nok boende. Revebjeller er selvsådde småplanter flyttet fra Staudebedet og hit. De blomstrer et par uker senere enn i Staudebedet og blir lavere, hvilket kan være en fordel, fordi da holder de seg oppreist. Uansett, de blomstrer så de blir værende – så lenge de varer. Hvit løytnantshjerte blomstrer trofast år etter år, men har knapt vokst siden 2017 så bør flyttes. Hostaene mine stortrives her og har blitt såpass store at de bør deles neste år.

25. mai: En av kuriositetene er snabelkala. De er kule tidlige på våren, men så forsvinner de helt.

Hva jeg skal sette her i stedet har jeg ennå ikke klart å bestemme meg for. Antakelig prøver jeg meg på en lavere rododendron, selv om det blir nok en testplante. Jeg må ha noen busker som synes året rundt. Hosta klarer seg selvsagt overalt, men de forsvinner jo aldeles om vinteren. Jeg har en del alunrot stående i andre bed som sikkert vil klare seg fint her. I 2021 skal bedet i hvert fall gjøres ferdig og jeg skal slutte med alle disse “én av hver” plantene.

Sørpletten

Dette bedet var virkelig flott tørkesommeren 2018, med overdådig blomstring på slyngpetunia som vokste seg kjempestore og ikke ble spist av snegler, siden det knapt var noen snegler den sommeren. Siden har det bare gått nedover og jeg har heller ikke noen gode idéer for dette bedet.

20. juni: Tidlig på sommeren er det timianblomstringen som gjør bedet, plantet mellom hellene på stien opp til hytta. Vi begynte med noen få tuster, men etter noen år så har timian dekket alle flater og begynt å krype inn i selve bedet – selvsagt – til tross for at jeg gravde ned en sperring (den kryper over). Så langt er ikke det er problem, vi har gravd opp deler av den og gjenbrukt den andre steder.

20. juni: Veldig hyggelig å ankomme hytta på den tiden hvor timianen blomstrer. En av de tingene jeg har vurdert for å få struktur på dette bedet, er å plante en lav hekk til venstre for tråkkhellene, men da får jeg jo ikke lenger gleden av dette timianhavet på forsommeren.

13. mai 2020: Denne trioen står helt øverst på stien, ved inngangen til hytta, og det er like fint hver vår og bli hilset velkommen av hagepute, saxifraga og vårfloks.

Vi har også vært veldig fornøyde med våre hjemmesådde ipomoea på Sørpletten, og vil antakelig fortsette å ha ipomoea her enn så lenge. De selvsår seg også, men for å få tidligere blomstring så sår vi noen frø innendørs allikevel. De par første årene sådde vi dem tidlig i mars, men de spirer etter noen få dager og vokser fort, så nå har vi funnet ut at andre uke i april er passe.

Det er vel omtrent det som er bra med Sørpletten, og som skal forbli. Resten vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med. Et av problemene har vært en gullbusk (forsythia) som har vokst over alle støvleskaft (og som jeg antakelig burde beskåret oftere enn jeg har gjort). Fordi nesten alle forsythia jeg har sett har vært opprette, så trodde jeg i min enfold at det var den naturlige formen på dem. De må hatt for vane å beskjære dem kraftig der jeg vokste opp. Forsythia brer seg utover i alle retninger, og måtte derfor måtte den bort fra dette bedet. Den tok rett og slett for mye plass.

9. august: Dette var et beist å grave opp, og flere av røttene måtte kappes av. Men den kom opp til slutt og ble satt ned i utkanten av tomta, hvor den kan få breie seg, og lage buegreiner og slikt som den tydeligvis liker å gjøre. Nå trenger jeg en ny busk i dette bedet, men hva….

23. august: Som en kuriositet: Selvsådd ipomoea hadde slynget seg rundt nicotiana, så jeg klippet noen av dem og satt i en vase, og jaggu meg kom ikke ipomoea med nye blomster hver dag flere dager på rad.

Ellers kjøpte jeg meg en Choisya denne høsten og er veldig spent på om den overlever vinteren. Selgeren har merket den som H4, men den ser altså ikke ut som typen som vil like vinteren vår. Vi satt også ned vårblomstrende løk overalt, blant annet her på Sørpletten, med håp om at rådyrene lar dem være. Men i bunn og grunn er planleggingen av dette bedet en hodepine. Det blir antakelig erteblomst-wigwam i 2021 for å gi noe høyde til midten av bedet, og så håper jeg det dukker opp noen gode ideer i løpet av sesongen.

Resten av Lavlandet, H-sone hybris og gentlemannsgrevling

For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.

Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.

Sørpletten

Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.

Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.

Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten. 

15. mai 2020: Hagepute (BBD), vårfloks og sildre er pene sammen, gir tidlig blomstring øverst i bedet og ønsker oss velkommen når vi kommer til hytta om våren. Vårfloksen var opprinnelig bare en stilk Eric hadde fått med seg sammen med timian hentet hos mamma.

15. mai: Vi har plantet ut hjemmesådde slyngpetunia langs kanten i håp om å gjenta suksessen fra i fjor. Det klarte vi ikke, og vi må finne en ny kantplante. Gullbusken er et kapittel for seg, som vi må ta opp neste år. Og da mener jeg rent bokstavelig ettersom den etterhvert truer med å ta over hele bedet. Jeg burde antakelig ha kuttet de fire-fem “spirene” som kom opp da jeg klippet planten første gang, men jeg ble så imponert over hvor mye den vokste. Men at den ser rar ut, det kan ingen benekte.

Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.  

30. juni: Mellom tråkkhellene vokste det bare ugress, og da mener jeg standhaftig rotugress slik som løvetann, groblad og kløver. Ved hjelp av grundig luking før planting, så dekke med aviser før jeg satt ned de små klattene med timian vi hadde fått, så begynner de etterhvert å ta over plassen. Jeg må selvsagt fortsatt luke,men når man tenker på at dette opprinnelig besto av vegg-til-vegg med rotugress, så har det gått forbausende bra. Fordi vi fikk noen små klatter med timian fra mamma ved ulike anledninger, har vi endt opp med 4-5 forskjellige typer.

19. mai: Verdens rødeste rododendron (Scarlet Wonder). Den synes på lang avstand og rødfargen kan nesten bli for mye av det gode. På den annen side, dette er en dvergtype som aldri vil bli særlig høy.

Skyggepletten

På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:

19. mai: Dette er en Trillium (erected, alba) eller treblad vi kjøpte sommeren 2018, som nå blomstrer for første gang. Og jeg blir forelsket og forstår ikke hvorfor vi bare har én. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg blir så begeistret for en såpass uanseelig plante som står nærmest bortgjemt under bjørketrærne nord for hytta, men slik er det bare. Jeg må bort og se på den hele tiden, til tross for at resten av hagen begynner å strutte av farger som roper “se på meg”.

Vi har også skaffet oss noen snabelkala (arisaema amurense), helst fordi de ser annerledes og litt rare ut. De skal visst helst ha sur jord, men jeg har ikke fortalt den det og enn så lenge så trives den greit der den står

Trapesen

19. mai 2019: Trapesen ble gravd ut sommeren før, men så var det beplantning da… Vårkjærminne får lov og spre seg ett år til (skal etterhvert flyttes til litt ulendte steder i Lavlandet som den kan dekke til), har plantet ut smånurk av hjemmesådd horn-/hagefiol i tre farger langs nedre del av muren, men de gjør ikke mye av seg ennå. Sommerfuglbusk er beskåret og syrinstiklinger lever. Lever gjør derimot ikke klematis Piluu – dessverre. Har plantet ut noen hjemmesådde lilla ipomoea i stedet.

26. mai: Mens Marianne er på jobb i Zimbabwe, planter Eric ut de siste frøplantene og sender oppdateringer via MMS.

16. september: På avstand, ser ikke bedet så tomt ut, grunnet en stor squash plante (knapt noe er bedre til å fylle ut tomme bed, det måtte være poteter). Jeg plantet flere squash, og måtte tom. etterså og plante ut en gang nummer to, fordi sneglene spiste alle de første småplantene. Dette var den eneste planten som klarte seg. Ellers har vi fått hentet oss en penstemon, storknebb og akeleiefrøstjerne, men her er fortsatt plass til mer.

Herdighetssoner er for feiginger…

Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.

(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).

Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”

Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.

Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.

Gentlemannsgrevlingen

En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den. 

Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.

Sørpletten: Delt i 3 nivåer og stort sett beplantet (2018)

Sørpletten var det første stykke plen jeg erobret fra Plensjefen med samtykke om at akkurat her trengte det ikke være plen. Jeg hadde faktisk en ganske detaljert plan over hva jeg skulle plante i dette store bedet, men nesten all høstsådden fra 2017 slo feil. I følge annonser fra et frøselskap skulle jeg kunne så diverse stauder om høsten, i potter utendørs, og det ville spire om våren og jeg kunne glad og fornøyd plante ut noen småplanter med lite besvær for min del. Men det var nesten ingenting som spirte. 

– Kanskje du burde vanne pottene, sa Eric.

Det har han helt sikkert rett i, men i år gikk vi fra dyp snø overalt til 20 grader i skyggen på null komma svitsj, og hvem kan huske å vanne potter som bare uken før var dekket av snø? Uansett, jeg tror ikke jeg skal prøve meg på mer høstsåing med det første. 

22. april 2018: Området ble gravd ut på tampen av sesongen 2017. I slutten av april 2018 så det bare trist ut. Snøen lå lenge i dette bedet og ikke en gang Forsythia viste antydning til blomster. Stokken i midten viser hvor det fortsatt ligger en rot i grunnen.

Jeg ønsket å dele opp dette bedet i 3 nivåer. Det er ikke strengt tatt nødvendig for å holde jorda på plass, bedet skråner ikke så mye, dessuten ligger det leire i grunnen. Men det er over 10 meter langt og nesten 7 meter bredt hvis man regner med stripa på andre siden av tråkkhellene – omtrent 4 meter mellom tråkkheller og tujahekk – så jeg tenkte at en oppdeling ville være fint. Dessuten ville jeg ha en snirklete sti gjennom bedet.

15. mai. Jeg begynte med nederste nivå, mot dammen og bekken. Løsnet jorda, brukte en god del tid på å lage en lav støttemur samt et stabilt tråkketrinn til neste nivå, i nedgravd renne med settesand i grunnen. Dernest plantet jeg tre alunrot vi hadde fått av mamma (to mørkrøde, en lime) på nivå to rett over muren og tre løytnantshjerter vi også hadde fått av mamma ved siden av. Den ene var brukket, men det er jo rota som teller så jeg satt ned alle. På nivå en: Flyttet to vinterglans hit fra Sørpletten og satt nærmest tujaen – de henger med hodet, men kommer seg sikkert. Dernest en rabarbra… fordi et sted må rabarbra stå når man først har fått den. Plantet hjemmesådd lobelia nedenfor hostaen (som såvidt er på vei) og 6 hjemmesådde Dichondra Silverfalls og kanskje 12 små Blue Bedder. Nærmest tråkkhellene nederst til venstre, 4 potter med Nattlys (staudetypen, Pink Petticoats). Bortsett fra lobeliatuene som står og strutter så likte ingen av disse og bli plantet ut. Alt dette trengte en del jord selvsagt, kjørte på kanskje 5 trillebårlass. Brukte hestemøkk rett i plantehullene (må spare på de to sekkene jeg har igjen).

26. mai: Løytnantshjerter og alunrot begynner å hente seg inn. Disse skal tåle en del skygge, som kommer fra tujahekken. Øverst til høyre står en lungeurt, også fått fra mamma. Jeg hentet en stor kladeis og delte den i to, den andre delen står på Skyggepletten. Begge kollapset totalt etter utplanting, så jeg trodde jeg hadde tatt livet av dem. Men de hentet seg inn, og vel så det. Selv er jeg ikke så begeistret for lungeurt, men på et besøk hos mamma observerte Eric at disse var godt besøkt av humler. For Eric er “humlefavoritt” et nøkkelkriterium for å velge planter, og dermed ble lungeurt gravd opp og flyttet til Vedutten. Disse blomstrer også tidlig, og er derfor humlemat på en tid hvor de ikke har så mye annet å velge blant. De tåler også en del skygge.

26. mai. Da er to nivåer ferdig, med lave støttemurer samt en rand av runde steiner nederst (på aviser) for å hjelpe til med å holde jorda på plass. Jorda har blitt løsnet og så jevnet ut, masse ny jord tilført på toppen, og også i grunnen. Vi skal ha hengepetunia langs tråkkhellene og her er bokashijord blitt nedgravd. Så får vi håpe petunia ikke får bokashisjokk fordi den “jorda” var bare delvis ferdig. Den snirklete stien gjennom bedet er delvis lagt i nivå 2. Men jeg får ikke gjort ferdig toppen, nivå 3, før Rotfjerningsansvarlig har fjernet den rota som står igjen fra i fjor.
Vi har også fått på plass klatrestativ på “stripa” til høyre, og plantet “på årntli” Klematis President (den har overvintret her, men nedgravd i potte).

26. mai: Rotfjerningsansvarlig fjerner fururot med motorsag, men langt nede, dvs. etter iherdig utgravingsinnsats. Dette var den varmeste dagen så langt i sommer, vi bikket 31 grader på stua allerede i to-tida, altså før sola hadde kommet rundt på vestsida.  Ingen dag å jobbe i forsterkede motorsagbukser…..

26 mai. ….så Rotfjerningsansvarlig tar en halv-Borten så snart han får sjansen. Rota er ute! Og Marianne kan gjøre ferdig bedet.

28. mai: Raden som går langs tråkkhellene: Øverst, nærmest fotografen, en liten hjemmesådd physalis, dernest følger en rad med hjemmesådde hengepetunia.

11. juni: Det hadde altså vært en lang vinter, med mye snø, men så sa det pang og alt begynte å vokse iherdig.

13. juni: Jeg nølte i det lengste før jeg plantet ut ipomoeaene vi hadde sådd. De skal visstnok være veldig vare for kulde. Men de begynte å blomstre allerede innendørs, i de små pottene sine, så de måtte ut. Som kjent, fra midten av mai og utover hadde vi ingen problemer med kulde på Østlandet denne sommeren. Snarere tvert i mot.

27. juli: Ipomoea vokste over all forventning denne varme (tørke-)sommeren. Men så fikk disse også ganske regelmessig med vann.

27. juli: Jeg foretrekker nok den lilla (Knowlians Black) fremfor den hvite (Dolce Vita).

9. august: Men DETTE er så desidert favoritten. Ipomoea Tricolor, Heavenly Blue. Denne skal være enklere, men ikke hos oss. Blomstrer mye senere, færre blomster, også mindre spirevillig fra frø. Uansett, vi vil jobbe hardt for å dyrke fram denne igjen.

Sørpletten var nesten ferdig – men ikke helt. Jeg er flink til å begynne på ting, jeg liker utforskningen og grovarbeidet. Jeg er også flink til å få unna en del nødvendige, men ikke fullt så interessante ting – av ren pliktfølelse. Så det meste blir nesten ferdig, men så mangler den siste biten, det som ikke er helt nødvendig… men til slutt skjer det også…. Som regel.

6. juli: Omsider får jeg gjort ferdig stien inn til bedet, på en seng av avlagte klær (ugresshinder). Blue Bedder til venstre og til høyre – en stor humlefavoritt. Men vi burde nok ha klippet plantene under veksten for å få en penere fasong på dem. Uansett, vi liker humlefavoritter. Nærmest til venstre: En staudenattlys, Oenotherea speciosa “Pink Petticoats” sådd fra frø.

Jeg hadde egentlig tenkt å la stien gjennom bedet gå helt oppe ved støttemuren, men endte med å legge den litt nærmere dammen med plass til planter på oversiden. Dette fordi det er en hel yogatime i ubekvemme stillinger å luke og stelle nærmest mot dammen, fordi man må jobbe under fotsålenivå – og samtidig passe på å ikke ramle ned i dammen. Det å legge stien litt lavere gjør det noe enklere – men det er fortsatt en yogatime å stelle nederste delen.

Dette handlet selvsagt ikke bare om å legge ned noen avlagte klær og riste noen sekker med ferdigkjøpt jord over. For å fylle opp Sørpletten, gravde jeg ut utallige bøtter med silt fra dammen og bar dem opp til alle nivåer av bedet, hvilket var en tung jobb. Sørpletten fikk også senere en full dekking med Erics Eventyrblanding/MagiMiks, altså silt og hestemøkk, hvilket innebar at jeg gravde meg ned til et nivå i dammen hvor det viste seg at det lå mye elvestein begravd. Mer om det senere.

11. august: Vi fikk en fantastisk blomstring på petunia denne sommeren. Men som man ser, er det fortsatt store tomrom i bedet.

1. sept. 2018: Tomrommene i bedet, så vi ikke når vi gikk opp stien fra Lavlandet til hytta. Vi så bare masse blomster og grønne blader. Å bruke hengepetunia som krypplanter fungerte optimalt denne varme sommeren. Nesten ingen snegler, og petunia stortrivdes uten regn (men ble vannet).

15. sept 2018: Physalis var en av de plantene som elsket denne sommeren. Vi hadde tre; to i Pølseboden og en her på Sørpletten. De vokste seg store som busker og produserte de mest smakfulle frukter man kan tenke seg. Jeg var nærmest i ærefrykt over at planter kunne vokse seg så store, og produsere så mye, fra ett enkelt frø på én sesong. De overlevde selvsagt ikke vinteren utendørs.

Ellers: I dette bedet står en kaprifol som visstnok skal klatre på alt som finnes, men den nekter altså å klatre på tuja. Jeg har prøvd å lede greinene dens flere ganger, men den vil bare krype, ikke klatre. Hvorfor det? Den er ikke vokseuvillig. Den lager gjerne grener på halvannen til to meter i løpet av en sommer, men altså ikke oppover. Jeg får flytte den til et annet sted og se hva som skjer.

Sørpletten. Fra “Skammens Bed” til full utgraving (2017)

Jeg begynte å jobbe på Sørpletten i den svikefullt kalde påsken. Men så ble jeg opptatt av andre ting og det ble ikke gjort noe mer før mot slutten av juli, og da skulle jeg egentlig bare grave litt på stripa mot terrassen, men jeg stoppet selvsagt ikke der. Dette blir nok et langt innlegg…

I påsken lagde vi et bed for sommerblomster helt øverst mot vest. Dvs. jeg hadde tenkt vi skulle plante sommerblomster. Det var lite jordsmonn der, men jeg spavendte det som var, brukte flat stein for å lage et litt opphøyet bed, la på aviser for å holde ugress unna og la på kjøpejord. Så sådde jeg noen frø, men det viste seg å være altfor tidlig. Vi hadde minusgrader flere dager på rad og 17. april våknet vi til snø. Dette bedet ble altså ingen suksess, i den grad at jeg ga det navnet ”Skammens bed”. I tillegg til sein og lite spiring, var det for lite jordsmonn oppå avisene så de spirene som var tørket lett ut og vi var ikke her jevnlig for å vanne før i juni. Noen merkelig biller drev og kopulerte heftig i akkurat dette bedet utover sommeren – ingen andre steder. Jeg fant aldri ut hva slags biller det var. Jeg stakk ned en del hvitløksbåter og billene forsvant en dag eller to, men så kom de tilbake igjen og fortsatte sin uhumske aktivitet. Vi fikk også svart bladlus på ringblomstene her og i dette hele tatt – dette bedet var ikke sunt!

23. april: Vi har laget et bed for sommerblomster og jeg har strødd et tynt lag med sand for å markere hvor jeg har sådd frø. Dette ble altså Skammens Bed.

I slutten av april, da vi kjøpte 15 steinbedsstauder og plantet disse så langt oppe i skråningen av vi knapt kunne se dem (snakk om blikkfang!), kjøpte vi også med oss en potte med perleblomst ettersom Eric er glad i disse. De satt vi ned i Skammens Bed.

Høsten før hadde jeg satt ned noen løker på plenen her, mest pinseliljer, men nå spratt det opp blader i en mengde som ikke sto i noe forhold til antall løker jeg hadde satt ned. Det må ha stått løker her fra før av. Vi fikk ikke så mange blomster på disse pinseliljene – to av dem viste seg for øvrig å være en scilla og en snøklokke. Jeg gravde senere opp en del løk og lot dem visne ned i en kasse med jord som jeg satt under Morgensolterrassen, slik at Eric kunne få klipt plenen. Men da jeg på høsten gravde opp hele området fant jeg ennå tre potter med blomsterløk og jeg forstår virkelig ikke hvor alt kommer fra. Har alt dette bare formert seg nedi der?

13. mai. Endelig blomstrer min forsythia – såvidt, og to uker etter alle andre. Er det fordi den er relativt nyplantet? (Den ble plantet sent i 2016). Bak, en armé av det jeg tror må være pinseliljeblader hvilket er et mysterium fordi jeg satt da bare ned kanskje 12 løker?

18. juni. En av mine øyenstener denne våren. Blomstrende timian. Denne skulle deles i mange små biter og bli bunndekker, men i løpet av sommeren fikk vi flere kryptimian av mamma og utpå høsten, da jeg gravde opp og flyttet denne, ble den satt ned i ett stykke fordi jeg synes den var så fin.

Plenen på Sørpletten ble mindre og mindre plen, og mer og mer ugress – spesielt rotugress og spesielt mellom tråkkhellene. Jeg hadde en idé om å luke opp alt mellom hellene og plante igjen med timian eller lignende, men det sto langt nede på prioriteringslisten. En morgen satt jeg nå der på øverste tråkkhellen i en pause og begynte å røske litt uplanlagt i noe ugress og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt de fleste hellene. Jeg la på aviser og papp så langt det rakk (vi gikk tom for aviser hele tiden denne sommeren) og trillet på jord fra Surjordsbedet.

12. juni 2017: Mens vi ennå har en slags plen på Sørpletten. En liten (avblomstret) Forsythia kan skimtes på midten, Skammens Bed synes nesten ikke men ligger helt oppe ved gjerdet, mot Tyrifjorden.

Det var egentlig det jeg hadde tenkt å gjøre med Sørpletten i år. Men så følte jeg et behov for å grave ut stripa mot terrassen,,,,

31. juli: Graver ut nord for hellene, finner at to søyler står direkte nedgravd i jord, hvilket umulig kan være bra. Nå er de tildekket med stein. I tillegg finner jeg minst to plantehull, hurra! Her kan vi ha klatreplanter opp mot terrassen!

7 aug: Jeg gravde ut Sørpletten i flere omganger fordi jeg hadde egentlig ikke tenkt å grave ut alt. Jeg skulle først bare fikse mellom hellene, så bare fikse “stripa” mot terrassen, så bare….

…. Så bare grave ut den øverste delen av bedet – slik at jeg kunne lage noe bedre enn “Skammens bed” neste år. Dessuten trengte jeg et nytt sted å sette Weigela. Den forsvant helt under sommerfuglbuskene i Staudebedet. Jeg begynte med å grave opp de få plantene som sto her – dvs. ikke gullbusken. Planter ser veldig store ut når de kommer opp i en trillebår.

27. august: Liten grønlandsmure som plutselig ser stor ut når man graver den opp. Denne ble delt i fire, to deler havnet i Velkomstbedet/Latmannsbedet.

Når jeg først var i gang så gravde jeg like gjerne ut hele stripa en gang til. (Jeg har lært at det kan lønne seg med flere utgravinger, man kommer dypere og får løs flere stein – dessuten hadde jeg nå flyttet de få plantene som sto her). Jeg fjernet ikke steinene nærmest tråkkhellene fordi jeg vil ikke at disse skal synke eller skli ut. Men denne gang fjernet jeg flere steiner nærmere terrassen.

27. aug. Jeg graver likeså gjerne ut hele “stripa” en gang til. Dagen før har jeg hentet stein og laget en mini-mur for å hindre at jord havner under terrassen. Store steiner nær tråkkhellene får bli liggende.

I slutten av august gravde jeg opp Weigela fra sin nå skyggefulle plassering under forvokst sommerfuglbusk. Den hadde mistet en del av det rosa på bladene sine, men så ellers pigg og frisk ut med flott rotklump. Den ble satt ned på “stripa” og jeg gravde ned en bit kant-på-rull foran – som våndsperre – jeg vet ikke om det vil virke. Her satt jeg også ned en bit Grønlandsmure, håpet er at den skal spre seg langs “minimuren” nedover bedet.

Den blå vårfloksen (Emerald Blue) ble flyttet ned fra Velkomstbedet og delt i fire. Den hadde kommet med flere knopper og noen blomster, noe som var litt ubetenksomt av den nå når den skulle flyttes og deles. Jeg klippet dem av så floksen kunne konsentrere seg om å etablere røtter, selv om det føltes feil å klippe den første gang den blomstret. Eric hadde rasket med seg en annen flokse sammen med timianen vi fikk av mamma. Den hadde jeg tenkt å sette oppe ved stubben, det burde da ikke ta mer enn 10-15 minutter! Men da jeg gravde ut et hull der lignet “jorda” mer på settesand, så jeg måtte skrape ut flere potter og erstatte med jord før jeg plantet den – og slik går no’ dagan.

30. august: Weigela Monet, et par flokser og mure er på plass. Dessuten er en klematis satt til overvintring (med potte, stativ og alt). Senere satt vi også ned en klematis til samt en kaprifol til overvintring her. Noen små tuster med timian står her og der mellom tråkkhellene. Planen er at de skal vokse veldig fort og dekke og hindre ugress mellom hellene. Et par dager senere satt jeg også ned en Saxifra Gaiety og en aubrieta (Blue Beauty Double) –  reddet fra (det opprinnelige, fatale) Fjellbed #1 – helt øverst ved terrassen, bak stubben.

Høsten er da ennå ung – grave litt til?

Da jeg var ferdig med stripa, så skulle jeg bare grave ut den øvre delen av Sørpletten, dvs. fra gullbusken og opp. Jeg begynte med å fjerne steinene som kantet Skammens Bed. Dette fungerte omtrent som å ta ut bøker fra bokhyllen for å pakke dem i esker – det er mye mer, og tar mye mer plass, enn man tror før man flytter på dem.

Det er forøvrig ganske greit å grave ut på Sørpletten sammenlignet med f.eks. Surjordsbedet/Leirehaugen. Her ligger et lag jord på toppen, antakelig tilkjørt, men så er det blåleire – og da mener jeg blåleire. Fordi dette hadde vært en relativt regnfylt sommer var ikke leiren urimelig vanskelig å ha med å gjøre. Den jorda vi hadde kjøpt virket svært sandholdig, så jeg blandet ut med denne samt tilførte noe hestemøkk, men måtte også bruke de leireklumpene og gresstustene jeg hadde gravd ut – vi må bruke den jorda vi har. Her er mindre stein enn f.eks. i Staudebedet, allikevel blir det mindre volum når steinene fjernes, så bedet trenger mer jord for å komme i flukt med tråkkhellene.

29. aug: “Skammens Bed” flyter på toppen av et lag aviser øverst i bedet. Her er berg som skråner bratt østover så bedet blir fort dypere. Her fant jeg en rot, antakelig fra et lite furutre. Men Eric med spettet – unnskyld, Rotfjerningsansvarlig – hadde begynt på dagjobben sin, så han var ikke her og fikk den fjernet. Jeg markerte den med en pinne, så kanskje neste år.

30 aug. Øvre del av Sørpletten. Jeg har fått på plass kant-på-rull, kastet tilbake jorda, inkludert gresstuster lagt oppned (meitemark elsker nedgrave gresstuster) lagt et lag med aviser og papp (her er mye rotugress) og dekket det hele med kjøpejord – men det er på langt nær nok. Planen er at kant-på-rull skal helt dekkes med jord, i hvert fall mot tråkkhellene.

Men jeg var visst ikke ferdig for i år…

Jeg var så godt i gang, så da kunne jeg like gjerne grave ut resten. Jeg begynte med å stusse tujahekken mot naboen. Den var blitt gul inni og jeg burde ha klippet den tidligere. Nedenfor gullbusken var det en del røtter, noen av disse tilhører antakelig tujahekken, selv om tuja visstnok skal ha pælerot og ikke noe særlig utgående røtter? Muligens har ikke tujaen jorddybde nok til å slå pælerot her, fordi berget strekker seg sørover. Eller så har den begge deler. Jeg gravde opp noen røtter og gravde dem ned igjen langsgående med hekken.

Her gikk det også greit å grave, relativt lite stein, men fortsatt mye blåleire. Jeg fikk lagt ned noen aviser og stein langs tujahekken (brukte stort sett stein jeg fant i bedet) og brukte ellers kant-på-rull hele veien ned til broen over dammen. Leiren ble blandet med siste rest av sandholdig kjøpejord og ellers hakket jeg opp gresstuster så godt jeg kunne. Jeg gravde også ned to bokashibøtter her mens jeg var i gang. Langs dammen gravde jeg kun en liten renne og la på stein slik at jeg kan bygge opp med litt mer jord. Jeg ønsket ikke å forstyrre de store steinene ved dammen!

26. sept. Ferdig utgravd (dvs. ikke mellom de nederste hellene ettersom vi ikke har mer timian). Påminnelse til meg selv – har ikke gravd dypt under gullbusken og heller ikke under hosta og myske som står nederst til venstre. Hostaen hadde jeg håpet å få nærmere dammen, slik at den nærmest kunne henge over kanten når den ble stor, men der var det en stor stein så den ble satt så langt frem som jeg klarte. Men her trengs mer jord – mye mer jord. Og så er jeg tom for aviser igjen.

30. sept: Siste bildet: Jeg har fått tak i flere aviser, men har ikke nok jord til å dekke dem så de holdes stort sett på plass med stein. Bedet ser derfor veldig rotete ut og ble seende slik ut til snøen kom og dekket rotet. Aviser er et nødvendig onde hos oss for å holde rotugress under kontroll. Da gjenstår det å finne ut hva jeg skal plante her. Det er ikke så lett å planlegge høyder i dette bedet. Det jeg tenker på som “bakerst” er mot fjorden og der er det lite jorddybde pluss at høye planter der vil skygge for ettermiddags- og kveldssola. Mellom tråkkhellene blir det selvsagt bare lavt og krypende (som tåler noe tråkk). Langs stripa mot terrassen blir det klatreplanter, der er det også en del sol.
En pen liten søyleeiner – broren til den Eric plantet i skråningen – unnskyld, Fjellhagen – har blitt plantet nederst til høyre. I fremtiden kan vi kanskje ha lys på denne om vinteren?

Sørpletten (2016)

På Sørpletten skjedde det så lite i 2016 at det antakelig ikke fortjener en egen post, men for sammenligningens skyld – fordi det vil jo skje ting etterhvert – så får det en egen post allikevel.

19. juli 2016: Sterkt zoomet fra skråningen. Sørpletten er området sør for (til venstre for) morgensolterrassen.

Sørpletten, som vi også kaller Morgensolplassen, får ikke så mye sol som man skulle tro ut fra navnet, pga. tujahekken og bjørketrær hos naboen. Vi har mer enn nok sol andre steder på tomta, så det er ikke et problem (vi trenger mer skygge – ikke mer sol), men for deler av bedet må vi finne planter som trives uten sol. Stripen nærmest terrassen får mye sol. Triangelet foran terrassen får bare morgensol. Nærmest tujahekken, og spesielt mot midten av bedet, er det knapt noe sol.

Onsdag 24. august skulle jeg til Oslo, men måtte få satt ned de siste plantene fra et kjøperaptus 18. august. Jeg følte det hadde tatt altfor lang tid å få ting i jorda og hadde dårlig samvittighet. Jeg trodde det skulle være vanskelig å få satt ned ting på Sørpletten, det var så tungt å grave overalt ellers, men her gikk gravingen forbausende fort. Det var lite stein, og jeg hadde mye mer jorddybde enn jeg trodde. Her blir det nok plassert noen røvere av noen blomstrende klatrere etterhvert. (Grønlandsmure og en timian)

En gang i månedsskiftet august/september fikk jeg med meg en gullbusk (Forsythia) fra min mor, og både den og potta var så skakke at jeg mistenker den har blitt overkjørt av en bil. Den ble også hastig satt ned omtrent midt på Sørpletten. Øverst oppe/nærmest fjorden, satt jeg også ned en del blomsterløk, mest pinse-, men også noen påskeliljer. Vi fikk ikke så mange blomster av disse året etter, men de satte en uhyggelig mengde med sideløk. Enten det, eller så sto det blomsterløk her fra før av.