Ville akeleier i hagen, valmuer (og litt om Staudebed Nord)

I et tidligere innlegg slo jeg et slag for viltvoksende revebjeller – her vil jeg promotere ville akeleier. 

Senhøsten 2017, overrakte Eric meg en kvast med nedvisnede blomster, men med frøkapslene på. Dette kom fra en plante som vokser nær E16, helt øverst i Jotaveien. Han hadde gått og sett på den hele sommeren og synes den var så pen. Nå hadde den endelig satt frø og han kunne overbringe disse frøene til meg. Vi kaller den Veibomakeleie.

17. juni 2017: Vi har faktisk bilder av morplanten – her er den.
13. juni 2020: Vi sådde ikke disse før 2019, og plantet da tre-fire planter. Vi postet et bilde i 2019 da vi var svært begeistret over at den kom opp i tre farger, vi trodde alle ville være mørkblå. Nå har disse vokst til en veritabel firefarget busk, og er dette bedets absolutte pryd tidlig på sommeren. Vi har lysrosa, mørkrosa, blålilla og mørkburgunder.
13. juni: Men ingen av blomstene har den karakteristiske indre kapselformede kjernen.
13. juni 2020 Veibomakeleie
13. juni 2020. Veibomakeleie. Og selv om den kapselformede kjernen i vanlig akeleie er nydelig, så kan ingen si at ikke disse blomstene er pene også. Vår meterhøye bukett av forskjellig-fargede akeleieblomster er så desidert en øyensten tidlig på året. Jeg har lest at akeleier ikke varer så lenge, noen år kanskje. Til gjengjeld setter de mange frøplanter. Vi luker de fleste, men jeg beholder alltid noen fordi disse vil jeg ha flere av.

Valmuer

Eric er en stor fan av valmuer. Vi har flere staudevalmuer i hagen av typen sibirvalmue og orientvalmue. De siste har vi sådd fra frø og de har vært ganske greie å få til, men ikke alle blomstrer første året. 

Vi sår også ettårige valmuer, dvs. det er mest Eric som sår dem. Valmuer er ofte en del av frøblandinger for sommerblomster, og de selvsår seg gjerne, så plutselig kan det dukke opp valmuer på de meste steinete delene av skråningen, og der er de selvsagt velkomne. De vokser rett opp av steinrøysa og trenger ingenting fra vår side. Vi går ut fra at det som følger med disse blandingene er kornvalmuer, eller papaver rhoeas. De blir ikke veldig høye der vi sår dem eller de velger å så seg selv, type 30-40 cm. 

16. juli: To typer valmuer som en del av sommerblomstblanding.

Peonvalmuene (p. paeoniflorum) blir ganske høye, dog, gjerne 70-80 cm. Vi har direktesådd dem der vi har tidligblomstrende planter, for å få litt mer blomstring utover sesongen, og de er velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut (hold fuktig før spiring og mens de er små). Her i huset kaller vi dem pjuskevalmue dog, de ser mye mer pjuskete ut enn den fluffy bildet som vises på frøposen. 

Pjuskevalmue eller peonvalmue som de egentlig kalles. Veldig enkle å få til fra frø, kommer som regel i fargeblandinger. Kjekt for å fylle ut nye bed eller forlenge blomstring i bed, ettersom de kan sås direkte. Vi har brukt disse for å forlenge blomstring der vi har blomsterløk, slik som iris or allium. (Der er ikke bladverket for tett, spirene trenger selvsagt lys for å vokse).
Vi har også sådd papaver somniferum ‘Hungarian Blue’ med en viss suksess, hvilket betyr: De fleste blomstret, men de blomstret ikke særlig lenge og jeg forstår fortsatt ikke om disse kommer igjen (på våre breddegrader) eller ikke. Vi får se.
Ellers har vi flere ganger prøvd å så alpevalmue (p. alpinum), men uten å lykkes med det. Vi prøver igjen i 2021 selvsagt.

Californiavalmuer og Staudebed Nord

Så er det altså californiavalmuer, som ikke er en papaver, men har det urimelig vanskelige latinske navnet Eschscholzia californica (jeg kan kjenne det igjen når jeg leser det, men ikke be meg om å stave det). De er visstnok en del av den utvidede valmuefamilien (papaveraceae), men er altså ikke en papaver. For oss er de lettest gjenkjennelig på frøkapselen som er et langt og smalt nebb, istedet for en avrundet kapsel med en stjernetopp. 

Californiavalmuer kommer i en lang rekke farger, og som de fleste ettårige valmuer er de velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut. Det med å holde det noenlunde fuktig under spiring har imidlertid ikke vært det letteste for oss, ettersom vi har en hyttehage og også strør disse frøene ut på steder med skrint jordsmonn. Dermed har det hendt at vi har vært nødt til å så i flere omganger for å få rikelig blomstring. Uansett, veldig enkle å ha med å gjøre.  

Dette er den steinrøysa jeg har nevnt i nylige innlegg, og den er faktisk det. Et bed som består av utraket stein, skjønt det finnes antakelig noe jord i grunnen, under all steinen. Her har vi altså plantet artisjokk, skjønt de fikk en grop med kompostjord, og hit har stokkroser spredd seg aldeles av seg selv.

2. mai 2020: Jordskokk ble satt ned året før på området nærmest fotografen. Her er det stort sett sand og lite med næringsrik jord, så man hadde ikke mye håp om avling. Bortenfor jordskokken, fortsatt i nederste del av bedet, plantet jeg ut en del hageputer sådd fra frø ettersom jeg nylig hadde lært at dette er en plante som tåler fint å stå i grus; vel – her står den i småstein med litt jordsand på toppen. Jeg flyttet også hit en del selvsådde BlueBedders fra andre steder på tomta
I steinrøysa ble det også satt småplanter av blåsvingel sådd fra frø – de ser ut til å stortrives. Og altså artisjokk, men de fikk en grop med kompostjord.
Helt bortest i bildet strødde Eric ut et tynt lag med jord og sådd Californiavalmuer. Pinnene er der for å vise hvor han har sådd hvilken type.
17. mai: Meget molefonken artemisia som har blitt fraktet hit fra Fjellbed #1. Der hadde hun det aldeles utmerket og rett og slett struttet. Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hun sturte en god stund, men hentet seg inn. Artemisia skal tåle godt å stå i skrinn og steinholdig jord.
2. august: Erics californiavalmuer hadde veldig dårlige vekstbetingelser, sådd på skrint jordsmonn (stort sett bare stein), ble knapt nok vannet, men til slutt så kom de riktig godt i dette bedet. Og fargeblandingene ble nydelige, også på avstand.
Eric er en perpetuum mobile når det gjelder valmuer. Alltid på jakt etter frøstender så han kan så flere neste år. (Vi har nå en egen frøboks bare for valmuer)

Fra steinrøys til… organisert steinrøys (Staudebed Nord)

Til tross for liten tid til hagen, Staudebedet fikk sin årlige utvidelse. Dette handler om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg burde antakelig prioritert å ferdigstille noen av de bedene som allerede var gravd ut, ikke minst Trapesen. Men når livet er litt vrient og hanskes med (mor som dør, så stort hus med mange ting som må tømmes), så er det ingenting som slår graving. Så jeg gravde i år også.

7. juli 2019: Det fremtidige Staudebed Nord er en haug med store stein, dekket av litt jord. I tillegg ligger det meste av skrotsteinen vi har gravd ut fra bed i Lavlandet i en steinrøys til høyre. Den haugen er stor. (Skrotstein betyr: For liten til å bygge mur av; for stor til å være stidekke).
9. august 2016: Dette er steinen gravd ut fra Staudebedet og Lillebedet, i 2016. Steinrøysa har vokst en del siden da.
19. sept 2019: Jeg mener det altså helt bokstavelig når jeg sier at det fremtidige bedet er en steinhaug. Luker man bort gresset og pirker litt i overflaten finner man stabler med stein – stor stein.

Så – hvorfor i all verden går man løs på noe slikt for å lage et blomsterbed?

Motivasjonen var faktisk å bli kvitt røysa med skrotstein etter tidligere utgravninger, som lå midt i glaninga i det man ankom hytta langs bilveien. Jeg visste at det lå mye stor stein i haugen, og jeg solgte ideen til Eric som et slags Latmannsbed nummer to, altså en måte å gjemme bort skrotstein, men nå i mye større format (se tidligere innlegg om Velkomstbedet).

“Vi bare vipper ned noen av de store steinene som ligger her fra før av, så får vi en mur. Så raker vi ut steinrøysa og dekker med litt jord, og så kan vi plante bergknapp og slikt som etterhvert vil dekke det hele”.

Ikke det at jeg egentlig trengte å selge noe som helst til Eric. Selv om jeg sier “vi” – jobben var min. Men jeg trengte hjelp med noen av de største steinene.

7. juli: Ok – ugresset er luket og borte – da setter vi i gang. Hvordan få et bed ut av dette? Jobben ble gjort i rykk og napp utover sommeren og høsten og fungerte som en god adspredelse til alt det andre som skjedde. Det var konkret selvsagt, men det er det mye som er. Men her var mange av steinene så store at det ble en utfordring å grave ut hver og en av dem, ikke minst de som sto vertikalt. Og det går som regel til slutt – mao. mestring på mestring. Og så var det fysisk tungt, så man ble kroppslig sliten.
22. juli: Har kommet frem til at jeg trenger to murer, en nede ved plenen og en litt høyere opp. Har forsøksvis begynt å plassere noen steiner etterhvert som jeg graver dem ut.
18. august: Heisann, jeg hadde helt glemt at berget hadde et utspring her, det har vært dekket av skrotstein siden høsten 2016. Steinrøysa er stort sett fjernet, en del samlet i bøtter (mange flere enn på bildet) fordi … det var ikke så lett å rake den bortetter når det kom til stykke. Rake den nedover i bøtter gikk ganske greit. Dessuten må jeg fjerne flere av de større steinene først.
18. august: De to murene er nærmest på plass, mangler noen store stein for å nå Lillebedet i sør. I fremste delen av bedet ligger det lite stein i grunnen. Her skal det være håp om å kunne plante noe som trenger litt plass til røttene, men jeg har stort sett fyllt opp med jord funnet på stedet, og den “jorda” inneholdt veldig mye sand. Så her trengs jordforbedring. (Topplaget var bortimot ren sand, så jeg fylte opp 6-7 sekker med sand og la på parkeringsplassen. Det kan sikkert komme til nytte en dag).
25. januar 2020: Jeg fikk ikke tatt bilder senhøsten 2019, da var vi innspurten for å gjøre mammas hus klart til salg. Dette bildet ble tatt en snøfri januardag i 2020. Ettersom jeg fikk bikket opp og fjernet stor stein, som enten ble brukt til murene eller lagt til side til fremtidige murer, så åpenbarte det seg hull hvor jeg kunne fylle opp med bøtter med stein fra steinrøysa. Og slik ble det ganske jevnt til slutt. Stien opp fra plenen til Staudebedet vil bli bedre markert etterhvert. Enn så lenge er større stein rullet hit for markering. Selve stien inneholder en del skrotstein som strengt tatt er for stor for stidekke. Forhåpentligvis brekker de opp etterhvert. Det er en rot øverst oppe i stien, men Rotfjerningsansvarlig har lovet å fjerne den, slik at vi etterhvert skal kunne komme opp med trillebår denne veien.

Det eneste som ble plantet her høsten 2019, var noen jordskokk som vi gravde opp fra mammas hage før vi solgte huset (hun hadde mange). De står i fremst i bedet, den runde steinen markerer hvor langt bort de er plantet. Så får man håpe de gir avkastning. Her er det virkelig dårlig jord…