Staudebedet 2021 – og hvordan det hele begynte

Staudebedet var det første ordentlige bedet jeg gravde ut, og det gjorde jeg til gangs. Jeg stoppet ikke før jeg nådde berget i grunnen. Det endte med at jeg måtte kaste stein tilbake i bedet for å lage drenering. Det var litt forsmedelig etter at jeg hadde brukt såpass mye tid på å nettopp fjerne stein fra dette bedet. All den steinen jeg fjernet endte opp i en formidabel steinrøys som litt irriterende lå midt i glaninga i det vi ankom tomta fram til 2019. Da spredte jeg den utover en liten skråning som senere ble til bedet Staudebed Nord.

Hvert år ser Staudebedet begredelig tomt ut på våren og forsåvidt på forsommeren. Og hvert år ender det med at alt vokser over hverandre og lener seg ut over stien i midten utover sensommeren. Bedet ser rett og slett ganske kaotisk ut, men ingen skal si at det ikke er frodig.

25. april 2021: Det ble en sein vår i 2021, og vi hadde fortsatt lite spiring mot slutten av april. Uansett, vårbilder er bra for å vise struktur og jeg synes vi har fått til en viss struktur på dette ganske store bedet. Bedet ble utgravd etappevis fra juli 2016 ut 2018. I 2019, bikket jeg over kanten lengst bort i bildet og “gravde ut” (fjernet stor stein) fra skråningen bak. Dette ble etterhvert Staudebed Nord. I forgrunnen: 3 små kristtorn (Ilex Crenata “Green Hedge”) som ble kjøpt og plantet høsten 2020. De ble beitet ned av rådyr i løpet av vinteren, og det vil antakelig rådyrene fortsette med. Jeg antar derfor det vil ta en god del år før jeg har en lav hekk mot grusstien.

Vi har blant annet lavendler i dette bedet, som egentlig ble kjøpt for å senere flyttes til Fjellhagen, fordi de trives med mye sol og skrinn jord. Den største lavendelen døde denne vinteren, men de andre har klart seg greit nok. Siden lavendler beholder en del av bladverket over vinteren, bidrar de til å gi struktur før noe annet dukker opp om våren, så jeg beholder dem i dette bedet så lenge jeg kan. Jeg klipper dem ned både om høsten og våren, dvs. om høsten prøver jeg å lage en fin rund form på dem – om våren er det bare småstussing. Allikevel har de blitt noe langbeinte, så sommeren 2021 tok jeg stiklinger i håp om å få nye ferske planter.

Hvordan det hele begynte

3. juli 2016: Det begynte altså slik. Det eneste bedet vi hadde på tomta i det vi overtok, var en jordhaug i en smal stripe foran annekset. Der satt vi noen tomatplanter samt chili, men sistnevnte ble raskt spist av rådyr. Resten bestod av en type kraftig gress med tøffe røtter, som det var tungt å få spaden gjennom, og selvsagt mengder med ugress, ikke minst løvetann.

3. august 2016: Jeg spavendte dette bedet 3 ganger (og kom dypere hver gang). Jeg fjernet nok stein til å lage flere murer og laget altså en hel røys med skrotstein, som er det vi kaller steiner som er for små til murer, men for store til stidekke. Men fortsatt kan jeg finne til dels store steiner i jorda hver gang jeg graver opp og flytter en plante.

9. august 2016: Berget skråner fra vest mot øst. Alle våre berg skråner denne veien, men det visste jo ikke jeg i det vi nettopp hadde kjøpt hytta. Jeg trodde jeg bare hadde et tynt lag med jord over hele flata og ble svært begeistret da jeg etterhvert forsto at rett foran annekset gikk jorda ganske dypt, her kunne jeg plante både busker og trær. Men jeg måtte jo finne ut hvor dypt det egentlig gikk, og dermed stoppet jeg ikke før jeg møtte berget. Og så fikk vi et av disse ekstreme regnskyllene, og vannet sto fortsatt i bedet tre dager senere. Dermed kastet jeg tilbake en del stein og la duk over, for drenering.
Staudebedet er derfor distinkt delt mellom delen til høyre som knapt nok har jord, og delen til venstre som har riktig god jord, ikke minst etter flere år med jordfordbedring. Delen til venstre klarer seg riktig godt også i tørkeperioder, inkludert horrorsommeren 2018. I delen til høyre kan jeg bare ha tørketålende planter.

11. august 2016: Jeg hadde fått noen planter av mamma, og de ble plantet i “minibed” i vest, mens jeg fortsatt drev og gravde ut den dypere delen av bedet.

31. august 2016: I og med at jeg hadde gravd ut så mye stein, så hadde jeg ikke nok jord til bedet mitt, så i begynnelsen plasserte jeg steiner rundt ulike deler for å holde jorda på plass. I tillegg har jeg måttet “låne” jord fra midten av bedet, der det er et utgravd hull. Staudebedet begynte altså som en ansamling av oppstykkede “minibed”, med en altfor bred sti i midten.

I juli 2017 så det fortsatt slik ut. Vi var veldig fornøyde med at alt vi hadde plantet så ut til og trives. Ingen planter hadde dødd! Tvert i mot – de vokste og blomstret som bare det. Jeg kunne ta fine bilder av planter på nært hold, men som helhet bar dette veldig preg å være “work in progress”. Her er jeg i gang med å lage en sti av tråkkheller gjennom bedet. Bakerst i bildet ser man den opprinnelige Veduttenvegetasjonen i full vigør. Bedet ble utvidet til å dekke også disse områdene i 2017 og 2018, samt at det ble anlagt en “planteroteplass” rett bak annekset, altså et sted for å drive med prikling, gjemme bort plastpotter og slikt.

17. april 2019: Nok et tidlig vårbilde, men viser at nå er hele flata foran annekset ryddet. Nå er det bare en vei å gå for utvidelse, og det er nordover, mot fotografen. Og fotografen vet at i denne skråningen – her ligger det bare stein….

7. juli 2019: Nord for annekset ser det sånn ut. Til høyre kan skimtes steinrøysa med skrotstein fra mest Staudebedet, skjønt jeg har fraktet hit en del fra Surjordsbedet også. Denne røysa går hele veien ned til plenen. Her er altså mye skrotstein som må gjemmes bort et sted.

Som jeg sier til meg selv hver gang jeg går løs på noe som ser ut som en håpløs oppgave: Dette må jo være det ultimate stedet for et blomsterbed!

19. sept 2019: Det var ikke så mye utgraving fra denne delen av bedet, som å bikke ut stor stein. Jeg hadde ingen planer om å fjerne skrotstein herfra. Tvert i mot, var ideen å bli kvitt skrotstein fra steinrøysa ved å spre den utover hele bedet, dernest sette ned planter som kan trives med den slags. De store steinene, derimot, er nyttige for slikt kan det blir murer av.

25. jan 2020: Grunnarbeidet for Staudebed Nord var i stor grad ferdigstilt seint på høsten 2019. Steinrøysa er rakt utover hele området, og jeg har begynte å lage en sti/snarvei opp fra plenen til Planteroteplassen, bak annekset. Fremst i bedet er det plantet jordskokk.

Beplantning og sesongen 2021

Beplantningen i Staudebedet lider dessverre av dårlig planlegging. Sa jeg dårlig? Jeg mente ingen planlegging. Staudebedet var det første bedet og har derfor fungert som et barnehagebed fra vi kjøpte hytta. Jeg nevnte lavendlene som ble kjøpt for å settes ut i Skråningen (senere Fjellhagen) siden de liker masse sol og skrinn jord, jeg trodde jo også vi hadde kalkholdig jord. Vel, de ble temporært satt i Staudebedet – dog på steder der jordsmonnet ikke er spesielt leirholdig – og her står de fortsatt.

– Her er det tørketålende stauder på salg, sa Marianne i 2016. De trenger vi, de passer i Skråningen. Vi setter dem i Staudebedet så lenge. Som lavendlene står flere her den dag i dag. – Mamma sier hun har en sommerfuglbusk til oss, sa Marianne i 2017.  Vi har en i Staudebedet fra før, men vi får sikkert plass til en til. Vi setter den ved siden av den andre så lenge. – Jeg vet ikke helt hva slags plante dette er som vi kjøpte på Garden Living, sa Marianne i 2018, men de sa den var fin. Vi setter den i Staudebedet, så får vi se. Og slik har det fortsatt.

5. juni 2021: Våre tidligblomstrende planter var ikke i gang før seint i mai/tidlig i juni dette året. I midten av bildet, til høyre, kan man skimte en brun og nedklippet sommerfuglbusk som vi etter hvert måtte innse ikke hadde klart seg denne vinteren. Nærmest fotografen, et område som er kantet inn med lave stauder i forgrunnen (to typer storknebb) og høyere stauder i bakgrunnen (høstfloks og amsonia), men som ellers har blitt beplantet med sommerblomster år for år ettersom det er plass, fordi … vi satt litt på måfå noen hjemmesådde artisjokk her for noen år siden, fordi ett sted måtte jo artisjokk stå. Men de kom tilbake hvert år og ville ikke dø. Og artisjokker tar plass. Jeg har ikke bestemt hva som skal stå her permanent ennå. I 2021 var det georginer og zinnia fra frø. Mulig vi beholder dette som et sted for sommerblomster (vi har så langt ikke forsøkt oss på å overvintre georgineknoller).

5. juni 2021: Vi har en del vår- og nålefloks på tomta, blant annet denne i Staudebedet (“Crackerjack”). De var spektakulære i 2021. Akkurat når du tror at nå får de ikke plass til flere blomster, så får de faktisk det. Tidligere har jeg ofte klippet litt i disse fordi de ser så døde og stusselige ut på våren. Det gjorde jeg ikke i 2021. Om det var mangel på klipping eller om de bare likte at det var en kald og seig vår… Jeg prøver meg uten klipping i 2022 også, selv om de også denne våren ser visne og triste ut.

12. juni 2021: Veibomakeleien er en av våre øyenstener i hagen. Dette er altså frø høstet fra en vill-akeleie nær gangveien under E-16. Eric går av og til denne gangveien når han tar bussen fra Oslo. Han syntes blomstene var så fine så han gikk og kikket på dem og ventet og ventet til den hadde visnet ned og han endelig kunne overrekke Marianne en bukett med visne blomster – og frøkapsler! Den opprinnelige akeleien er mørk lillablå, slik det er vanlig. Vi blir hvert år like begeistret over at frø fra en enkelt villplante kan lede til så stor variasjon. Vi har ikke bare fem ulike farger, men blomstene kommer i ymse fasonger fra relativt enkle til nærmest kniplingsformet, dessuten ulike grader av distinksjon mellom beger- og kronblad. Akeleier selvsår seg lett, men er lett gjenkjennelige og derfor lette å luke eller eventuelt ta opp og flytte dit man ønsker å ha dem tidlig om våren.

3. juli 2021: Delen til høyre i bildet, er altså avsatt til tørketålende planter, mye bergknapp. Steppesalvien nærmest fotografen til høyre (Salvia Nemorosa Caradonna) var mye større og mer fargesterk i 2020 enn i 2021, så noe var galt dette året, men jeg vet ikke helt hva. Til høyre, en gul nattlys (Oenothera tetragona Licht), nok et eksempel på en plante som midlertidig ble plantet i Staudebedet og står her fortsatt. De sverdlignende bladene bak steppesalvien er Skjeggiris, fått av mamma i 2019, og ble også satt her fordi her var det plass.

12. juni 2021: Dette året fikk vi meget god blomstring på skjeggiris, her en som er nesten utsprunget. Veldig vakre blomster, dessverre blomstrer de ikke så lenge. Jeg er også begeistret for bladene der de står som utropstegn i den fremre delen av bedet, hvor alle andre planter er lave og putene.

12. juni 2021: Planten vi kjøpte på Garden Living ER fin. Det er førnevnte Amsonia tabernaemontana “Storm Cloud”. Den ble flyttet til denne delen av bedet tidlig på våren, ettersom den sto litt bortgjemt bak noen forvokste hestemynter. Den kommer opp med distinkte, nærmest blåsvarte skudd om våren.

29. august 2021: Så er vi over i den lettere kaotiske delen av sesongen. I år plantet vi altså georginer og zinna sådd fra frø i den nærmeste dype delen av bedet.

21. august 2021: Kuletistel og løvemunn, også sådd fra frø – avblomstret peon i forgrunnen. Med fare for å høres ut som om det er hakk i plata… Kuletistel skal heller ikke står i Staudebedet – ikke egentlig. Den skal opp i Fjellhagen før eller senere.

21. august 2021: Nærbilde av kuletistel, echinops bannaticus, sådd fra frø i 2019.

12. september 2021: Vi har en del besøk av dyr på tomta og kan ofte se spor etter dem i bedene om morgenen. Vi kjøpte derfor et viltkamera for å se hva slags dyr vi hadde på besøk, men har så langt bare klart å få bilder av rådyr, fugler og naboens katter, skjønt vi vet at vi har en grevling som jevnlig kommer på besøk. Rosa susanner (thunbergia alata) er for øvrig Erics yndlingsplante. Vi sår de oransje fra frø, men de rosa finner vi ikke frø til så i 2021 bestilte Eric flere pluggplanter. De rosa lider visstnok av en genetisk uegnethet og produserer ikke frø og må drives fram av stiklinger.

26. sept 2021: Når sommerfuglbuskene ikke vil mer, så er det godt man har oktoberbergknapp (hylotelephium spectabile). Vi har to av disse høye bergknappene eller hylotelephium – jeg ser noen kaller dem hagesmørbukk. Den andre er en evigbergknapp (h. telephium “Herbstfreude”). Det går greit å se forskjell på dem, men jeg hadde aldri klart å huske hvilken som var hva uten å ha dette nedskrevet i en hagedatabase. Disse er enkle å ta stiklinger av og jeg har tatt flere for å plante dem ut i Staudebed Nord, noen havner sikkert i Fjellhagen også.

21. august 2021: Vi slutter aldri å forundre oss over hvor høye jordskokk faktisk blir. Og at de gir såpass stor avling er også litt merkelig, fordi de står i ganske dårlig jord. I 2021 fikk vi langt mer jordskokk enn vi klarte å spise, men de overvintrer jo så vi vil gjøre et forsøk på å spise opp resten når telen endelig går i 2022.

8. juli 2021: I Staudebed Nord står det mye Californiavalmue – de vokser gjerne på steingrunn. Eric sådde flere varianter sommeren 2020, disse har selvsådd seg.

16. juli 2021: Dessuten en del hagestokkrose – av alle ting. De har også selvsådd seg, så at de skal stå akkurat her er noe de har bestemt helt selv. Vi har forøvrig store problemer med rust på stokkrosene våre, som vi ikke klarer å bli kvitt. Vi kommer derfor ikke til å så flere. Men der det er plass, og de kommer opp av seg selv, får de lov til å stå. Så klipper jeg av blader med rust på og kaster i søpla, og plantene blir redusert til stengler med blomst på til slutt. Men blomstene er jo uhyre delikate, nærmest til å spise opp.

26. september 2021: Våre artisjokkplanter døde altså denne vinteren – etter å ha overlevd i flere år, hvilket de egentlig ikke skal klare hos oss. Vi plukket med oss en plante på et besøk hos Vegge Hagesenter utenfor Horten tidligere på sommeren, fordi vi liker plantene.

Et dronebilde som viser store deler av hagen, hvor Staudebedet og Staudebed Nord er avmerket, kan finnes i blogginnlegget det er lenket til nedenunder.

Snart vår og vel overstått 5-års jubileum

Ville akeleier i hagen, valmuer (og litt om Staudebed Nord)

I et tidligere innlegg slo jeg et slag for viltvoksende revebjeller – her vil jeg promotere ville akeleier. 

Senhøsten 2017, overrakte Eric meg en kvast med nedvisnede blomster, men med frøkapslene på. Dette kom fra en plante som vokser nær E16, helt øverst i Jotaveien. Han hadde gått og sett på den hele sommeren og synes den var så pen. Nå hadde den endelig satt frø og han kunne overbringe disse frøene til meg. Vi kaller den Veibomakeleie.

17. juni 2017: Vi har faktisk bilder av morplanten – her er den.

13. juni 2020: Vi sådde ikke disse før 2019, og plantet da tre-fire planter. Vi postet et bilde i 2019 da vi var svært begeistret over at den kom opp i tre farger, vi trodde alle ville være mørkblå. Nå har disse vokst til en veritabel firefarget busk, og er dette bedets absolutte pryd tidlig på sommeren. Vi har lysrosa, mørkrosa, blålilla og mørkburgunder.

13. juni: Men ingen av blomstene har den karakteristiske indre kapselformede kjernen.

13. juni 2020 Veibomakeleie

13. juni 2020. Veibomakeleie. Og selv om den kapselformede kjernen i vanlig akeleie er nydelig, så kan ingen si at ikke disse blomstene er pene også. Vår meterhøye bukett av forskjellig-fargede akeleieblomster er så desidert en øyensten tidlig på året. Jeg har lest at akeleier ikke varer så lenge, noen år kanskje. Til gjengjeld setter de mange frøplanter. Vi luker de fleste, men jeg beholder alltid noen fordi disse vil jeg ha flere av.

Valmuer

Eric er en stor fan av valmuer. Vi har flere staudevalmuer i hagen av typen sibirvalmue og orientvalmue. De siste har vi sådd fra frø og de har vært ganske greie å få til, men ikke alle blomstrer første året. 

Vi sår også ettårige valmuer, dvs. det er mest Eric som sår dem. Valmuer er ofte en del av frøblandinger for sommerblomster, og de selvsår seg gjerne, så plutselig kan det dukke opp valmuer på de meste steinete delene av skråningen, og der er de selvsagt velkomne. De vokser rett opp av steinrøysa og trenger ingenting fra vår side. Vi går ut fra at det som følger med disse blandingene er kornvalmuer, eller papaver rhoeas. De blir ikke veldig høye der vi sår dem eller de velger å så seg selv, type 30-40 cm. 

16. juli: To typer valmuer som en del av sommerblomstblanding.

Peonvalmuene (p. paeoniflorum) blir ganske høye, dog, gjerne 70-80 cm. Vi har direktesådd dem der vi har tidligblomstrende planter, for å få litt mer blomstring utover sesongen, og de er velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut (hold fuktig før spiring og mens de er små). Her i huset kaller vi dem pjuskevalmue dog, de ser mye mer pjuskete ut enn den fluffy bildet som vises på frøposen. 

Pjuskevalmue eller peonvalmue som de egentlig kalles. Veldig enkle å få til fra frø, kommer som regel i fargeblandinger. Kjekt for å fylle ut nye bed eller forlenge blomstring i bed, ettersom de kan sås direkte. Vi har brukt disse for å forlenge blomstring der vi har blomsterløk, slik som iris or allium. (Der er ikke bladverket for tett, spirene trenger selvsagt lys for å vokse).

Vi har også sådd papaver somniferum ‘Hungarian Blue’ med en viss suksess, hvilket betyr: De fleste blomstret, men de blomstret ikke særlig lenge og jeg forstår fortsatt ikke om disse kommer igjen (på våre breddegrader) eller ikke. Vi får se.
Ellers har vi flere ganger prøvd å så alpevalmue (p. alpinum), men uten å lykkes med det. Vi prøver igjen i 2021 selvsagt.

Californiavalmuer og Staudebed Nord

Så er det altså californiavalmuer, som ikke er en papaver, men har det urimelig vanskelige latinske navnet Eschscholzia californica (jeg kan kjenne det igjen når jeg leser det, men ikke be meg om å stave det). De er visstnok en del av den utvidede valmuefamilien (papaveraceae), men er altså ikke en papaver. For oss er de lettest gjenkjennelig på frøkapselen som er et langt og smalt nebb, istedet for en avrundet kapsel med en stjernetopp. 

Californiavalmuer kommer i en lang rekke farger, og som de fleste ettårige valmuer er de velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut. Det med å holde det noenlunde fuktig under spiring har imidlertid ikke vært det letteste for oss, ettersom vi har en hyttehage og også strør disse frøene ut på steder med skrint jordsmonn. Dermed har det hendt at vi har vært nødt til å så i flere omganger for å få rikelig blomstring. Uansett, veldig enkle å ha med å gjøre.  

Dette er den steinrøysa jeg har nevnt i nylige innlegg, og den er faktisk det. Et bed som består av utraket stein, skjønt det finnes antakelig noe jord i grunnen, under all steinen. Her har vi altså plantet artisjokk, skjønt de fikk en grop med kompostjord, og hit har stokkroser spredd seg aldeles av seg selv.

2. mai 2020: Jordskokk ble satt ned året før på området nærmest fotografen. Her er det stort sett sand og lite med næringsrik jord, så man hadde ikke mye håp om avling. Bortenfor jordskokken, fortsatt i nederste del av bedet, plantet jeg ut en del hageputer sådd fra frø ettersom jeg nylig hadde lært at dette er en plante som tåler fint å stå i grus; vel – her står den i småstein med litt jordsand på toppen. Jeg flyttet også hit en del selvsådde BlueBedders fra andre steder på tomta
I steinrøysa ble det også satt småplanter av blåsvingel sådd fra frø – de ser ut til å stortrives. Og altså artisjokk, men de fikk en grop med kompostjord.
Helt bortest i bildet strødde Eric ut et tynt lag med jord og sådd Californiavalmuer. Pinnene er der for å vise hvor han har sådd hvilken type.

17. mai: Meget molefonken artemisia som har blitt fraktet hit fra Fjellbed #1. Der hadde hun det aldeles utmerket og rett og slett struttet. Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hun sturte en god stund, men hentet seg inn. Artemisia skal tåle godt å stå i skrinn og steinholdig jord.

2. august: Erics californiavalmuer hadde veldig dårlige vekstbetingelser, sådd på skrint jordsmonn (stort sett bare stein), ble knapt nok vannet, men til slutt så kom de riktig godt i dette bedet. Og fargeblandingene ble nydelige, også på avstand.

Eric er en perpetuum mobile når det gjelder valmuer. Alltid på jakt etter frøstender så han kan så flere neste år. (Vi har nå en egen frøboks bare for valmuer)

Fra steinrøys til… organisert steinrøys (Staudebed Nord)

Til tross for liten tid til hagen, Staudebedet fikk sin årlige utvidelse. Dette handler om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg burde antakelig prioritert å ferdigstille noen av de bedene som allerede var gravd ut, ikke minst Trapesen. Men når livet er litt vrient og hanskes med (mor som dør, så stort hus med mange ting som må tømmes), så er det ingenting som slår graving. Så jeg gravde i år også.

7. juli 2019: Det fremtidige Staudebed Nord er en haug med store stein, dekket av litt jord. I tillegg ligger det meste av skrotsteinen vi har gravd ut fra bed i Lavlandet i en steinrøys til høyre. Den haugen er stor. (Skrotstein betyr: For liten til å bygge mur av; for stor til å være stidekke).

9. august 2016: Dette er steinen gravd ut fra Staudebedet og Lillebedet, i 2016. Steinrøysa har vokst en del siden da.

19. sept 2019: Jeg mener det altså helt bokstavelig når jeg sier at det fremtidige bedet er en steinhaug. Luker man bort gresset og pirker litt i overflaten finner man stabler med stein – stor stein.

Så – hvorfor i all verden går man løs på noe slikt for å lage et blomsterbed?

Motivasjonen var faktisk å bli kvitt røysa med skrotstein etter tidligere utgravninger, som lå midt i glaninga i det man ankom hytta langs bilveien. Jeg visste at det lå mye stor stein i haugen, og jeg solgte ideen til Eric som et slags Latmannsbed nummer to, altså en måte å gjemme bort skrotstein, men nå i mye større format (se tidligere innlegg om Velkomstbedet).

“Vi bare vipper ned noen av de store steinene som ligger her fra før av, så får vi en mur. Så raker vi ut steinrøysa og dekker med litt jord, og så kan vi plante bergknapp og slikt som etterhvert vil dekke det hele”.

Ikke det at jeg egentlig trengte å selge noe som helst til Eric. Selv om jeg sier “vi” – jobben var min. Men jeg trengte hjelp med noen av de største steinene.

7. juli: Ok – ugresset er luket og borte – da setter vi i gang. Hvordan få et bed ut av dette? Jobben ble gjort i rykk og napp utover sommeren og høsten og fungerte som en god adspredelse til alt det andre som skjedde. Det var konkret selvsagt, men det er det mye som er. Men her var mange av steinene så store at det ble en utfordring å grave ut hver og en av dem, ikke minst de som sto vertikalt. Og det går som regel til slutt – mao. mestring på mestring. Og så var det fysisk tungt, så man ble kroppslig sliten.

22. juli: Har kommet frem til at jeg trenger to murer, en nede ved plenen og en litt høyere opp. Har forsøksvis begynt å plassere noen steiner etterhvert som jeg graver dem ut.

18. august: Heisann, jeg hadde helt glemt at berget hadde et utspring her, det har vært dekket av skrotstein siden høsten 2016. Steinrøysa er stort sett fjernet, en del samlet i bøtter (mange flere enn på bildet) fordi … det var ikke så lett å rake den bortetter når det kom til stykke. Rake den nedover i bøtter gikk ganske greit. Dessuten må jeg fjerne flere av de større steinene først.

18. august: De to murene er nærmest på plass, mangler noen store stein for å nå Lillebedet i sør. I fremste delen av bedet ligger det lite stein i grunnen. Her skal det være håp om å kunne plante noe som trenger litt plass til røttene, men jeg har stort sett fyllt opp med jord funnet på stedet, og den “jorda” inneholdt veldig mye sand. Så her trengs jordforbedring. (Topplaget var bortimot ren sand, så jeg fylte opp 6-7 sekker med sand og la på parkeringsplassen. Det kan sikkert komme til nytte en dag).

25. januar 2020: Jeg fikk ikke tatt bilder senhøsten 2019, da var vi innspurten for å gjøre mammas hus klart til salg. Dette bildet ble tatt en snøfri januardag i 2020. Ettersom jeg fikk bikket opp og fjernet stor stein, som enten ble brukt til murene eller lagt til side til fremtidige murer, så åpenbarte det seg hull hvor jeg kunne fylle opp med bøtter med stein fra steinrøysa. Og slik ble det ganske jevnt til slutt. Stien opp fra plenen til Staudebedet vil bli bedre markert etterhvert. Enn så lenge er større stein rullet hit for markering. Selve stien inneholder en del skrotstein som strengt tatt er for stor for stidekke. Forhåpentligvis brekker de opp etterhvert. Det er en rot øverst oppe i stien, men Rotfjerningsansvarlig har lovet å fjerne den, slik at vi etterhvert skal kunne komme opp med trillebår denne veien.

Det eneste som ble plantet her høsten 2019, var noen jordskokk som vi gravde opp fra mammas hage før vi solgte huset (hun hadde mange). De står i fremst i bedet, den runde steinen markerer hvor langt bort de er plantet. Så får man håpe de gir avkastning. Her er det virkelig dårlig jord…