Staudebedet: Akt 1 (2016)

Advarsel: Hvis man ikke er interessert i å se mange bilder av utgraving av nytt bed, så er antakelig ikke dette innlegget for deg.

Jeg var ikke så flink til å notere ting de første ukene, så jeg husker ikke helt når jeg begynte å grave. Det må ha vært i slutten av juni. Det første stedet jeg gravde var i plenen foran knausen foran annekset (Lillebedet). Jeg ble aldeles forskrekket over hvor mye stein det var der. Jeg hadde ikke helt oppdaget gravegenet i meg ennå, så jeg gravde ikke så dypt, samt ble ubegripelig begeistret da jeg klarte å grave ut en stor kluntete stein (som ble liggende foran bedet i plenen helt til juni 2017).

Det var imidlertid da jeg begynte med Storebedet – nå kalt Staudebedet – at dette med graving tok av – og steinhaugene begynte å vokse.

Det fantes et smalt opphøyet bed foran annekset. Her satt jeg ned tomatplanter vi tok med fra Oslo samt noen chiliplanter vi hadde sådd fra frø, men de vokste ikke noe særlig. Dessuten ble de raskt toppet av rådyr. Den ene tomatplanten, derimot, vokste som et uvær.

3. juli 2016: Utplanting av chili, raskt toppet av rådyr. Vi var ikke kjent med hvordan rådyrbitt ofte etterlater seg et skarpt snitt og trodde de hadde blitt klippet med saks. Nå – derimot – er vi godt kjent med rådyrskader. Ser man godt etter på bildet, ser man en liten silthaug bak Marianne som Eric har gravd ut fra dammen. Den har blitt dumpet her fordi Marianne muligens skal lage et bed her en gang….
14. juli 2016: Det er vanskelig å ta gode “før” bilder, fordi de viser kvist og kvas og gress og kjerr, så bildene ser ofte veldig rotete ut. Uansett, dette og det forrige bilde får duge for å vise hvordan det opprinnelig så ut foran annekset.

– Men hva er målet med den gravingen, spurte Eric. – Er det lurt å grave ut all den steinen? (Fordi det ble uhorvelig mye stein etter hvert).

– Målet er å kunne sette spaden i jorden, svarte jeg.

Da jeg begynte kunne jeg ikke få spaden ned i jorda mer enn knappe 2 cm før jeg støtte på stein. Jeg trodde også hele området foran annekset var kun berg med et tynt lag jord oppå, og ble ganske oppglødd da jeg oppdaget at knausen skrånte mot annekset og at rett foran annekset er det jordsmonn så det holder (vel en meter).

Foran annekset var det mye og langt gress, ikke plengress, men noen kraftige tuster med røtter det var tungt å få spaden igjennom. På første graving var målet å få bort det meste av disse og siden der også var mye stein var dette et hardt og møysommelig arbeid. Det var spaden 1-2 cm ned i jorda, plukke stein, 2 cm til ned i jorda, plukke mer stein, etc. På andre spavending synes jeg at jeg kom ganske dypt og fikk ut mye stein – også en del stor stein. I ettertid… jeg gravde antakelig ikke dypere enn 20-30 cm, men nå fikk jeg snudd jorda i hvert fall, og ikke bare løsnet den. På andre spavending lærte jeg også å flerre løs jorda fra forsiden av knausen, der det er grunt, og det gikk langsomt opp for meg at bedet skrånet og var mye dypere foran annekset og at her kunne jeg plante alskens – ikke bare bergknapp og slikt.

19. juli 2016: Første spavending. Rota man kan skimte til høyre er fortsatt en del av bedet – den fikk jeg ikke ut.
19. juli 2016: Første spavending. Jeg klarte ikke fjerne gresstustene nærmest annekset i første omgang – de gikk i andre vending.
29. juli 2016: Full utgraving (andre spavending): Jeg har nå fått blod på tann og synes jeg kommer ganske dypt (20-30 cm, kanskje?). Jeg har også oppdaget at det er en ganske bred sprekk i knausen, hvilket betyr at jeg kan plante noe litt større akkurat her, ikke bare bergknapp overalt, liksom. Meget begeistret for det.
29. juli 2016: På vestsiden av knausen, hadde jeg egentlig bare tenkt å skrubbe og fjerne mose for å gjøre “frontveggen” pen, men endte med å flerre av mose/jord/røtter og avdekke hele berget ytterst på knausen, der hvor bedet er grunnest.
30. juli 2016: Har skrelt av jordlaget foran på knausen. Under ligger bøttevis med småstein (som senere havnet i Via Veduta). Jeg trodde altså at hele bedet ville være slik, med bare litt jord på toppen, og ble oppglødd da jeg skjønte at jeg hadde mye mer jord lenger bak, nok til større planter
2. august 2016: I Staudebedet fantes mye avrundet stein som jeg kalte krabater. Det å grave ut en stor krabat er en veldig tilfredsstillende opplevelse. Denne Fiskars-spaden har for øvrig gravd ut tonnevis med stein.

Det var ved tredje spavending det virkelig løsnet. Steiner som tidligere hadde ligget bomfast og virket helt umulig å få ut, løsnet nå ganske greit. Mange flere krabater og annen stor stein ble løftet ut av bedet og jeg kom dypere og dypere foran annekset.

Jeg lærte for øvrig også at det alltid dukker opp en stor stein til, så på et eller annet tidspunkt må man bare slutte å grave og si at nok er nok. Og at det vanskeligste med graving er å finne ut hvor man skal gjøre av all jorda man graver ut, før man kan legge den på plass igjen der den var. Jordhaugen blir alltid liggende der man skal grave neste gang. Jeg har flyttet rundt på jorda i Staudebedet noen ganger nå….

3. august 2016: Å grave ut store steiner er svært tilfredsstillende. Å pelle en bøtte med småstein derimot….
3. august 2016: Begynner å nærme meg ferdig. Stakkars plantene i høybedet bak drukner nesten i jord. Ikke rart det ikke ble skikk på chiliplantene.

Marianegropen: Helga 6. og 7. august fikk vi kraftige regnskyll over hele Østlandet (det var da pittebekken ble en elv og dammen flommet over). I og med at jeg hadde gravd ned til berget, og knausen skråner inn fra flere sider så rant ikke vannet i Staudebedet bort av seg selv.

9. august 2016: Marianegropa – nå fylt med vann – har fått en øy – Ilha Mariana. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å flytte på denne steienen fordi den var så stor og satt slik fast under rota. Med ved tredje spavending løsner det meste.
9. august 2016: Da er det gravd ut som skal graves ut i år…..


9. august 2016: Berget er skrubbet og klart….
9. august 2016: Da venter vi bare på at Eric skal fjerne Ilha Mariana, så kan man legge jorda på plass igjen.
11. august 2016: Eric har kommet og fjerner Ilha Mariana med tannpirkerspettet, det eneste vi hadde på den tiden. Nå er hun kantstein.
16. august 2016: Og Marianegropa har fått dreneringsstein i bunn og filtduk over før jorda ble spadd og raket på plass. Og ja, det føltes naturstridig og stå og kaste stein tilbake igjen i bedet.
9. august 2016: Vår første steinrøys: Små og mellomstore steiner har havnet her, dvs. minus de som blir brukt til kanting i selve bedet.
Advertisements