Advarsel: Hvis man ikke er interessert i å se mange bilder av utgraving av nytt bed, så er antakelig ikke dette innlegget for deg.
Jeg var ikke så flink til å notere ting de første ukene, så jeg husker ikke helt når jeg begynte å grave. Det må ha vært i slutten av juni. Det første stedet jeg gravde var i plenen foran knausen foran annekset (Lillebedet). Jeg ble aldeles forskrekket over hvor mye stein det var der. Jeg hadde ikke helt oppdaget gravegenet i meg ennå, så jeg gravde ikke så dypt, samt ble ubegripelig begeistret da jeg klarte å grave ut en stor kluntete stein (som ble liggende foran bedet i plenen helt til juni 2017).
Det var imidlertid da jeg begynte med Storebedet – nå kalt Staudebedet – at dette med graving tok av – og steinhaugene begynte å vokse.
Det fantes et smalt opphøyet bed foran annekset. Her satt jeg ned tomatplanter vi tok med fra Oslo samt noen chiliplanter vi hadde sådd fra frø, men de vokste ikke noe særlig. Dessuten ble de raskt toppet av rådyr. Den ene tomatplanten, derimot, vokste som et uvær.
– Men hva er målet med den gravingen, spurte Eric. – Er det lurt å grave ut all den steinen? (Fordi det ble uhorvelig mye stein etter hvert).
– Målet er å kunne sette spaden i jorden, svarte jeg.
Da jeg begynte kunne jeg ikke få spaden ned i jorda mer enn knappe 2 cm før jeg støtte på stein. Jeg trodde også hele området foran annekset var kun berg med et tynt lag jord oppå, og ble ganske oppglødd da jeg oppdaget at knausen skrånte mot annekset og at rett foran annekset er det jordsmonn så det holder (vel en meter).
Foran annekset var det mye og langt gress, ikke plengress, men noen kraftige tuster med røtter det var tungt å få spaden igjennom. På første graving var målet å få bort det meste av disse og siden der også var mye stein var dette et hardt og møysommelig arbeid. Det var spaden 1-2 cm ned i jorda, plukke stein, 2 cm til ned i jorda, plukke mer stein, etc. På andre spavending synes jeg at jeg kom ganske dypt og fikk ut mye stein – også en del stor stein. I ettertid… jeg gravde antakelig ikke dypere enn 20-30 cm, men nå fikk jeg snudd jorda i hvert fall, og ikke bare løsnet den. På andre spavending lærte jeg også å flerre løs jorda fra forsiden av knausen, der det er grunt, og det gikk langsomt opp for meg at bedet skrånet og var mye dypere foran annekset og at her kunne jeg plante alskens – ikke bare bergknapp og slikt.
Det var ved tredje spavending det virkelig løsnet. Steiner som tidligere hadde ligget bomfast og virket helt umulig å få ut, løsnet nå ganske greit. Mange flere krabater og annen stor stein ble løftet ut av bedet og jeg kom dypere og dypere foran annekset.
Jeg lærte for øvrig også at det alltid dukker opp en stor stein til, så på et eller annet tidspunkt må man bare slutte å grave og si at nok er nok. Og at det vanskeligste med graving er å finne ut hvor man skal gjøre av all jorda man graver ut, før man kan legge den på plass igjen der den var. Jordhaugen blir alltid liggende der man skal grave neste gang. Jeg har flyttet rundt på jorda i Staudebedet noen ganger nå….
Marianegropen: Helga 6. og 7. august fikk vi kraftige regnskyll over hele Østlandet (det var da pittebekken ble en elv og dammen flommet over). I og med at jeg hadde gravd ned til berget, og knausen skråner inn fra flere sider så rant ikke vannet i Staudebedet bort av seg selv.
Vedutten 