Staudebedet 2017: Akt 2. Planteroteplass og utvidelse

Planteroteplassen

Jeg ønsket å lage en “Planteroteplass” et sted på tomta. Det betyr et sted utendørs, hvor det ikke er noe problem å søle med jord, og med et bord slik at man kan stå oppreist når man sår frø eller diller med stiklinger. Og så kan man oppbevare ting der, som de cirka 825 plastpottene vi har pådratt oss. Etter noe betenkning valgte jeg området nord for annekset. Det ligger ikke lett tilgjengelig til per i dag og jeg antar vi bør anlegge en trillebårsti hit fra parkeringplassen. Det hadde sikkert vært lurt å ha en planteroteplass i nærheten av utekrana, men akkurat der kan det bli trangt og dessuten er det et svært synlig sted. Man skal kunne rote på en Planteroteplass. Så jeg prøver nord for annekset. Fungerer det ikke, får jeg gjøre det om senere.

7. aug: Det er ingen steder på vår tomt hvor det er lett å jobbe – heller ikke her. Vi har brukt eddik på noe av gresset for å gjøre det lettere å fjerne (her vokste det meterhøyt).
7. aug: Og sånn ser det ut andre veien. Her kan man skue utover Tyrifjorden mens man diller med høstsådden
8. august. Ikke så veldig overraskende – det er mye stein her! I overflaten er det stort sett stein, med noe gress på toppen. Lenger ned er det faktisk god, mørk jord, men selvsagt full av stein der også. Jeg ville gjerne fjerne flere av de store steinene, men Eric mener de bør ligge. Da blir plassen litt mindre enn jeg har tenkt. Jeg begynner å utvide Staudebedet mens jeg tenker videre (disse henger sammen og jeg hadde tenkt å utvide Staudebedet uansett).

Årets Utvidelse av Staudebedet

Jeg begynte fremst i bedet, altså mot vest, hvor det er ganske grunt så knapt nok graving, mer hakking og raking/fjerning av stein. Sprekken i berget viste seg å være bare “byggesett”, her kunne jeg plukke fra stein og utvide sprekken så langt bakover jeg omtrent gadd – og jeg gadd en del. Jeg utvidet med kanskje en meter. Det er slitsomt å grave ned i en sprekk og plukke stein, fordi man må bøye seg et godt stykke under bakkenivå.

17. aug: Til venstre er det grunt/lite jord, som i resten av bedet. Mer sedum!
17. aug: Det går en dyp sprekk i berget her, og det er gull verdt. Her kan jeg sikkert plante en busk – det går bortimot en meter ned. Synes ikke så godt på bildet fordi jeg har dekket til med jord, men sprekken har blir behørig utgravd (altså – anatomien er avdekket).

Øst for denne mini-lakunen, gravde jeg også ned til berget, la drenering i bånn, dvs. steiner og duk. En del av jorda ble lagt tilbake, men det er fortsatt en stor stein her jeg håper å få gravd ut så jeg ble ikke helt ferdig med dette hjørnet.

Jeg hadde flere forsøk på å bygge “minimur” på forsiden av berget som er sterkt skrånende og i tillegg har et ujevnt underlag. Det var ikke lett å få dette til å se noenlunde ordentlig ut. Til slutt erklærte jeg det for greit nok og klart for neste etappe.

17 august. Lagt aviser (ugressdekke) på fremste delen av utvidelsen av bedet etter at “styggemuren” har blitt gjort en smule penere og solling av jord. Men jeg har ikke nok jord til å legge oppå avisene, så der ligger de og og blafrer i vinden – med stein oppå, selvsagt.
20. aug: Og vi har kjøpt mer jord og det begynner å ligne på et bed.

Mot slutten av august kjøpte vi noen flere planter, f.eks. var det nå bitterbergknapp (Goldmoss) og kantbergknapp (Tasteless Stonecrop) ble kjøpt og satt på hver sin “hylle” fremst i forlengelsen. Den hvite sedumen ble gravd opp, delt og flyttet hit. Den var vanskeligere å dele enn jeg trodde. De står grunt, men de utvikler noen skikkelige røtter allikevel. “Herbstfreude” ble satt hit, likeså den nye salvien “Salvia nemorosa Caradonna” og tre andre nye planter som jeg plukket opp på salg: En Kransvakkerøye (Coreopsis rosea “American Dream”), en gul Nattlys (Oenothera tetragona Licht”) og en ny type purpursolhatt (Magnus).

10. sept. Flyttet hvit sedum hit, samt satt ned noen nye planter – men der plass til mer!
23 sept. Og så fikk vi blomstring på solsikkene til slutt.
30. sept: Og de nådde definitivt vinduet på annekset. Utover høsten hadde vi forferdelig mye vind og solsikkene lå nærmest langflate, men de hadde utviklet veldig kraftige stilker og knakk ikke. Så jeg plukket dem opp fra bakken hver gang og prøvde å støtte dem opp som best jeg kunne.
8. oktober: Jeg reddet ned en del planter fra det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1, blant annet aubrieta som ble satt ned fremst i staudebedet. Den mest spretne av saxifragaene, tett, fin og lubben, ble plantet ved oktoberbergknapp i Staudebedet. Rart at noen Saxifraga nesten døde, mens en annen kan se slik ut, når de sto nesten rett ved hverandre.
4. november. Og sånn ser det ut når rådyrene har vært på besøk. Og vi sier i kor: “Ja til flora, nei til fauna!” Det er litt rart hvordan man tenker på rådyr som søte dyr inntil man får seg hage. De gikk løs på flere planter i denne perioden. Bergknappen overlever å bli beitet på, heldigvis. Ikke alle planter gjør det.
5. juli kl. 22.34. Og vi skal slutte å poste så mange solnedgangsbilder, bare bær over med oss noen få ganger til.
Advertisements

Staudebedet 2017: Akt 1

Etter en meget kald april, fikk vi pangvarme i begynnelsen av mai og det ble grønt overalt i løpet av noen få dager. Dette var vår første vår med hyttehage – med hage i enhver forstand, faktisk – og jeg var selvsagt spent på hva som hadde overlevd vinteren. Dermed gikk jeg hver helg og speidet etter tegn til liv på våre stauder og prydbusker. Og jeg fant stadig vekk tegn på liv – og ble like begeistret hver gang. Men det tok lang tid før vi hadde noe særlig med blomstring. Antakelig skyldes dette den kalde våren, men det kan også se ut som om vi har en hage hvor ting kommer litt seint. Vi får observere og lære etterhvert, godt mulig bør vi plante flere tidligblomstrende planter.

4. mai 2017: Ikke så heldig når fotografen stiller seg slik at skyggen faller på bildet. Uansett, det viser hvor langsomt det gikk denne våren. Det står nemlig mange planter her, de bare gjør ikke noe av seg ennå. Bortsett fra “purreløken” (Iris Hollandica) som strutter over en fjerdedel av bedet fordi jeg har plantet den altfor spredt. Spesielt Eric gikk og irriterte seg over purren som bare vokste og aldri ville blomstre. For når den var ferdigblomstret, skulle løkene taes opp og settes tettere, nemlig!
13. mai: Den mørklilla buddlejaen (Davidii ‘Black Knight’) har helt klart overlevd. Den har fått selskap av en lyslilla bak seg, som vi fikk av mamma i påsken. Disse står altfor tett, men det var der det var plass nå. Jeg visste ikke at sommerfuglbusker ofte kommer med noen blader tidlig på våren, som gjerne visner igjen, heller ikke at disse bør klippes hvert år. Så ingen av disse ble det gjort noe som helst med i 2017. De kom med blomster allikevel.

3. juni flyttet Marianne på hytta for sommeren. I Staudebedet hadde det fortsatt ikke kommet særlig langt. Det grøntes, bevares, ikke minst purreløken (irisen) struttet i vei. Men noen voldsom blomstring kunne man ikke påberope seg, bortsett fra fjellflokken. Den burde ikke trives der den står, men det vet den øyensynlig ikke. Dessuten gikk det fortsatt en motorvei gjennom bedet og all jord rundt plantene ble holdt på plass med steiner. På platået til høyre, mot annekset, var ingenting plantet ennå. Der hadde en alpeklematis ikke klart seg gjennom vinteren, til tross for at den skal være hardfør. Hmfp. Jeg mistenker at den hadde snurrerot eller noe sånt. Hagesentrene selger ofte klematis i lange, smale potter. Jeg kjøpte denne høsten 2016, og hadde ennå ikke lært å sjekke røtter og røske dem løs hvis de gikk i ring. (Nå røsker jeg litt i røttene på omtrent alle planter jeg kjøper, klipper røtter som er for lange gjør jeg også. Jeg er tydeligvis bedre på røtter enn på beskjæring).

5. juni: At fjellflokken skulle være så ivrig var en overraskelse (nærmest på bildet, til høyre). Denne skal gjerne ha mager og sandholdig jord, har jeg lest. Da jeg plantet den høsten 2016, viste det seg at i dette hjørnet av staudebedet var det saftig og tung leire. Jeg satt ned de tre 10-kroners staudene mine allikevel. Det var på tampen av sesongen og jeg hadde ikke ork til annet. Og de stortrives!  Det viser igjen at mamma har rett. Ikke fortell plantene dine hva de vil ha, de finner ut av det. (Og gjør de ikke det, kan du alltids flytte dem). Helt til venstre står en Norwegicus Machisimos og blomstrer. De dukker opp der man minst aner det og er umulig å bli kvitt. Litt som skvallerkål egentlig (sier Eric).

Jeg hadde noen frø fra ringblomst liggende og hadde fått noen flere av moren min. Disse strødde jeg rundt alpeklematisen (som det altså aldri ble noe av), den 13. mai. Frøene var gamle og jeg tenkte det var litt seint, så var usikker på om det ville bli noe av disse. Det tok tid, men så blomstret de som om man skulle ha betalt dem. Siden også sommerfuglbuskene vokste over all forventning måtte ringblomstene strekke seg for å få sol, og det gjorde de mer enn gjerne.

Sedum (Bergknapp)

Sedum trives svært godt i de skrinne partiene hos oss. Det finnes mer enn 400 arter og vi har så langt 5-6 stykker og derfor litt å gå på. Det er ikke så lett å vite hva vi bør regne med, fordi jeg kommer stadig vekk over planter som er reklassifisert når jeg leser om planter vi har skaffet oss. For eksempel er oktoberbergknapp ikke lenger en sedum, men en Hylotelephium (en Spectabile, sådan). En plante som ligner veldig, Evigbergknapp ‘Herbstfreude’, er klassifisert som en sedum (S. telephium), men er listet som en hybrid, dog går jeg ut fra at det teller? De engelske navnene er kulere enn de norske. På engelsk kalles bergknapp for stonecrop, og S. acre kalles Goldmoss, mens Sexangulare kalles Tasteless Stonecrop. Eric mener vi må anta at en eller annen gang i middelalderen har noen munker hatt en “Stonecrop tasting” for å komme frem til det navnet (mange sedum kan visstnok spises). Rådyr er for øvrig ikke så nøye på om det er en proper sedum, en hybrid eller en Hylotelephium, de gumler det i seg uansett.

Men her er saken: Vi har også S. spurium, både rosa og hvit, som er elsket av humler og dannet et blomstrende teppe i ukesvis og som vi derfor ble svært glad i. (Eric tilbringer en halvtime i staudebedet hver ettermiddag for å se på humler). S. spurium heter gravbergknapp på norsk. Da jeg gjorde undersøkelser for å finne planter for ulike steder i hagen, noterte jeg meg at gravbergknapp var svartelistet, klassifisert med “høy risiko”. Denne har man visstnok tom. funnet på bunnen av Steinsfjorden, så den skulle vi ikke ha. Men når den selges som S. spurium så var det ikke så greit for meg å vite at det var samme planten (nå kan jeg litt flere latinske navn, men det synes jeg ikke burde være et krav). Hvorfor selger man svartelistede planter på nesten ethvert hagesenter? Vi er i stuss, men siden humlene liker disse så godt så satser vi på å beholde dem og passe på at de ikke sprer seg. Vi håper å skaffe mange flere typer bergknapp, men jeg må lære meg å se forskjell på dem.

13. mai: S. Spurium: De ser så små og uskyldige ut, men bare vent. Snart tar de over. Først Hole, så verden! (Dette er de rosa. De hvite var penere på denne tiden, men der var det så mye ugress. Jeg må begynne å luke før jeg tar bilder)

Og siden jeg har snakket så mye om sedumene mine, skulle man tro jeg hadde et fint bilde av blomstrende sedumtepper, men det har jeg ikke fordi jeg tar helst bilde av graving og stein. Men vi har et par.

9. juli: S. Spurium, rik blomstring i over en måned og elsket av humler. De vokste seg noe større og var godt synlige fra andre steder i hagen.
5. juli: De hvite – noen dager tidliger. Blomstene gjør selvsagt mindre av seg, de er hvite, men det grønne har en mye penere farge enn på de rosa. De er … delikate! De ser beint ut som om de er til å spise opp.

Takløk/sempervivum

Dette er en annen sukkulent som stortrives på våre skrinne områder og som jeg aldri før har tenkt på som en plante man bør ha i hage, men som jeg nå har blitt veldig glad i. De er kjempekule, også når de ikke blomstrer. Det finnes visstnok 40 arter av disse. Vi har så langt bare to, S. arachnoideum og en som hagesenteret bare kalte S. hybrid(?). Vi kommer sikkert til å samle på disse også. Spesielt en av våre edderkopptakløker gikk amok denne sommeren og blomstret heftig i ukesvis (det betyr at mange av rosettene vil være døde neste år, men vi har noe sånt som 100 avleggere, så det går nok bra).

22. juni: Bak denne heftig-blomstrende takløken står en nyplantet Sølvevigblom (Anaphalis triplinervis) som Eric har kjøpt i Hønefoss. Den tok skikkelig sats i juli og vokste nesten over takløkene, samt at den blomstret til langt uti november. Jeg har blitt veldig glad i disse tørketålende plantene som liker seg på skrinn jord. (For øvrig interessant at Eric aldeles på eget initiativ drar innom et hagesenter og kjøper stauder. For kort tid siden hadde han overhode ingen interesse for haging, nå velger han ut planter for ulik plassering i hagen).
22.  juni: Dette er en annen takløk som i tillegg til blomster produserte dusinvis av barn. Til venstre i bakgrunnen er en Oktoberbergknapp (som altså ikke lenger er en sedum) og som blomstrer sent på høsten, september/oktober en gang. Vi fikk noen fine blomster på denne, men så ble den spist av rådyr. Stylterotter!

Og slik ser en edelweiss ut hvis noen har lurt på det. Sveits’ nasjonalblomst.

22.  juni: Alpeedelweiss, Leontopodium Alpinum. Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde edelweiss skulle se ut… noe mer yndig kanskje? Regelmessig i formen? Jeg ble litt betuttet da disse blomstret for første gang – var de noe fine da? Nå har jeg blitt glad i disse også, og de blomstrer også veldig lenge. Denne ble siden delt, så nå har jeg to – så lenge de varer. De lever visstnok ikke så lenge har jeg lest.
8. august: Og så har vi en hagestikle Blue Hobbit (Eryngium planum) som også stortrives. Eric mener denne ser ut som den kommer fra en annen planet.

Som man forstår, er mange planter i Staudebedet egentlig kjøpt for Fjellhagen, men de bor her enn så lenge for å vente på at hjemplassen skal bli klar. Dessuten skal de bli store – så jeg kan dele dem og få flere planter. Vi har også flere lavendelplanter og en flott salvie, som på tampen av sesongen fikk selskap av en salvie til, som også muligens blir flyttet opp til Fjellhagen med tid og stunder. Så en del av Staudebedets funksjon så langt er å være fjellhagebarnehage. Uansett, på den fremste delen er det skrint og der vil vi antakelig fortsette å ha bergknapp og takløk og slikt.

22.  juni: Jeg syntes det gikk tregt denne våren/sommeren. Jeg mener, jeg visste jo at jeg hadde sådd noen av frøene vel seint – solsikkene for eksempel, ble ikke sådd før 8. juni, men skulle jeg måtte lide for det? Legg merke til gress, siv og kratt til venstre for bed og anneks, alt rundt bedet er villniss og ytterste kaos.

Vi hadde mange nyanskaffelser:

  • På utflytting til hytta 3. juni kjøpte jeg med meg 12 planter på veien, og noen av disse havnet i staudebedet (2 karpatklokker, en nålefloks, en høstasters/buskasters, en blodstorknebb og en ny takløk).
  • Vi besøkte min mor flere ganger for å hjelpe til i hagen og fikk også med oss planter hjem. Blant annet hvit revebjelle, to storstjerneskjerm (Astrantia major) og en stor kattemynte. Da vi satt ned disse, viste det seg at det hadde sneket seg med en liten astilbe også. Astrantiaen blomstret, men gjorde egentlig ikke så mye av seg. Jeg vet at disse er veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på denne. Kattemynten, derimot, bredte seg ubluferdig utover og blomstret heftig. Den vil nok bli boende på toppen av bedet noen sesonger til.
  • Det var først 8. juni at jeg sådde solsikkefrø øverst i bedet og engelsk valmue/peonvalmue blant irisen. Jeg tenkte vi ikke ville se mye til solsikkene i år, siden de ble sådd så seint. Kanskje de ville nå vinduet på annekset? Valmuene, som er ettårige, var ment å fylle ut tomrommet mellom irisene. Sistnevnte kom stadig med aggressiv bladvekst, men viste ikke tegn til blomster. De tok opp mye plass der staudebedet er dypt, men jeg kunne jo ikke grave dem opp før de hadde blomstret. Neste år, Østbredden!, tenkte jeg. Så kan de stå der å lage blader ute å irritere noen.
  • 23. juni kjøpte vi en vanlig Scabiosa (‘Butterfly Blue’) og en solhatt (Echinacea purp. ‘Sensation Pink’). Jeg vet at dette er sånne planter man burde kjøpe flere av, ikke én og én (jeg høstet noen frø, så får vi se). Scabiosa er også veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på disse heller. Purpursolhatten ble flyttet til Velkomstbedet etter bare noen uker, ettersom den havnet i skyggen av kraftigvoksende tomatplanter og solsikker. Den hadde knapt rukket å feste røttene. Jeg begynner å bli som en Karlson på taket – om jeg ikke graver opp frø for å se om de har tenkt å spire, så flytter jeg planter før de har rukket å etablere seg. Men bare når det er nødvendig – denne gang var det nødvendig.
  • 4. juli var mamma og jeg på den store Vestfoldturen, dvs. til Staudegården og til Vegge. Farlige, farlige steder. Jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. I staudebedet satt jeg ymse gentianas – noen ble også satt i Velkomstbedet. Jeg har nå ganske mange sorter gentianas – syv ulike tror jeg. Jeg håper jeg etterhvert lærer å se forskjell på dem.
  • Bortsett fra et par av gentianaene, blomstret alt i løpet av sesongen, så storfornøyde.
5. juli: Purreløken spirer! Og jeg må ta bilde og sende til Eric (fordi han var etterhvert overbevist om at det faktisk var purre)
6. juli: Og dagen etter har vi blomster og ingen tvil om at de er vakre når de springer ut. (Iris Hollandica
5.  juli: Karpatklokkene blomstrer (vi har hvite og blå/lilla). Vi har visst fått en hang-up på campanulas fordi nå har vi ganske mange typer. Jeg er forøvrig veldig glad i små planter med blomster som står oppover. Dessverre er akkurat disse også elsket av snegler og må sjekkes jevnlig. En gang fant jeg en 15 cm feit brunsnegle på toppen av den hvite – det så faktisk ganske groteskt ut. Jeg har ikke blitt så rystet siden jeg fant en sildre gjennomspiddet av gress i det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1.

En gang tidlig i juli fikk jeg den lysende idé å frakte noe av jorda fra Leirehaugen/Surjordsbedet til Staudebedet – ikke den mest leirholdige selvsagt, men den som virket mer som jord. Den inneholdt enorme mengder groblad, som følte seg veldig frigjort i det de ble spredt utover Staudebedet og umiddelbart iverksatte sin ambisjon om å bli bunndekker. Ikke én av mine bedre ideer dette, altså.

9. juli: På livets lysere side finnes Murtorskemunn. Vi fikk en liten klump av mamma en gang i 2016 som vi satt til dyrking i noen sprekker nedenfor Staudebedet. Hver gang det regner, så blomstrer den på ny. Vi håper å spre den til flere steder i 2018. Vi har etterhvert mange murer som kan dekkes.

Mot slutten av juli begynte jeg å fikse staudebedet på alvor. Jeg ryddet opp i steinhaugen Eric hadde stablet som en midlertidig avgrensning og begynte å planere vekk ”motorveien” i midten. Denne ble til som en dyd av nødvendighet fordi jeg ikke hadde nok jord da jeg begynte å lage dette bedet. I tillegg til den altfor brede stien gjennom bedet hadde det så langt sett ut som en rekke ”mini-bed” med steiner rundt. Planen var hele tiden å lage et sammenhengede bed, med tråkkheller. Jeg begynte på nordsiden og jobbet mot sør. Siden jeg dessverre brukte jord fra Leirehaugen/fremtidig Surjordsbed, måtte jeg bruke en del tid på luke groblad.

11. juli: Jeg har begynt å fylle på jord og fjerne en del av støttesteinene i bedet for å lage et sammenhengende bed. Notér forøvrig villnisset bak bedet og annekset, det er her forlengelsen kommer i akt 2.

Etterhvert la jeg også på tråkkheller, og disse ble lagt i flukt med høyden på fremsiden/vestsiden av bedet, altså der det er høyest. Men jeg hadde ikke nok jord til å heve hele bedet på østsiden, mot annekset, dessuten var heller ikke dette rette tiden å grave ut plantene på, midt i blomstringen. Dermed ble det liggende en rekke med stein for å holde jorda på plass, samt en slags renne mellom disse og tråkkhellene. Men planen er å heve hele bedet på østsiden med omtrent 10-15 cm. Prosjekt for 2018.

19. aug. Tråkkheller på plass, det ligger en renne på østsiden av dem, men det synes ikke så godt på bildet. Peonvalmuen blomstrer og solsikkene har definitivt nådd vinduet. (Ser man godt etter, ser man “groblad som bunndekker” mot nord, mot de bakre lavendlene.)
8. aug. Peonvalmuene lignet ikke på posebildet sitt i det hele tatt. På posebildet: Sarte, rosa og fluffy; i virkeligheten uflidde bustehuer i kraftige farger. Vi kaller dem pjuskevalmuer og har samlet en del frø av disse og kommer nok til strø noen av disse i skråningen. Men, vi har ikke sett en eneste humle som har satt seg på disse, så de er ikke blant Erics favoritter.
8. aug. Ringblomstene måtte strekke seg for å få sol bak sommerfuglbuskene og det gjorde de med glans. Jeg tror de fikk stilker på en meter.
20. aug: 3 sommerfugler på sommerfuglbusk. Vi hadde sommerfuglinvasjon i august – det flagret overalt. Og vi har selvsagt dusinvis av bilder av sommerfugl på sommerfuglbusk. Disse lever opp til navnet. Her har vi fra venstre en admiral, en neslesommerfugl og en dagpåfugløye. Tror vi. Humler og sommerfugler har en stor del av æren for å få Eric interessert i hager og blomster.
30. aug: Høstfloksen min, som ble skamspist av rådyr med en gang jeg kjøpte den i 2016, har nå fått lov å stå i fred lenge nok til å komme med blomster. Den har vokst til dobbelt størrelse og var til stor glede høsten 2017.

Rundt 30. august fikk jeg tatt opp de fleste iris hollandica og plantet dem mye tettere, innenfor rota i staudebedet. (Noen ga jeg også til naboen). Dvs. for å få tak i irisløker måtte jeg først foreta innhøsting av pjuskevalmuer som hadde vokst seg riktig store, over en meter. Kanskje det er neslevannet?

30. august: Noe av årets valmuehøst for sortering. Jeg hengte de mest modne av disse oppned på kjøkkenveggen og høstet senere frø.
8. august: Og slik ser det ut fra nord første uka i august 2017. Det er på tide å utvide bedet. (Vel, jordhaugen til venstre på bildet antyder antakelig at dette allerede er på gang).
22. juni kl. 22.55. Og nå omtrent snur sola. Sukk.

Staudebedet: Akt 2. Beplanting (2016)

Siden jeg hadde fjernet så mye stein, hadde jeg ikke jord nok til dette Storebedet/Staudebedet mitt. Vi kjøpte en del sekker, fem og fem om gangen, men det monnet knapt. Alt som ble plantet det første året fikk en haug med jord rundt seg og så bygget jeg opp med steiner rundt der igjen for å holde jorda på plass — slik ble det nærmest mange bed i bedet. Dessuten gikk det en bred sti gjennom bedet som delte det på langs: Mot vest, en høyereliggende del med grunt jordsmonn for planter som bør tåle slikt og mot annekset i øst, bra med jorddybde og også en annen type jord, delvis leire. Dette var høyst midlertidig, det skulle jo ikke være slik. Planen var at når jeg fikk mer jord så skulle vest og øst forenes til et sammenhengende bed, med en sti av tråkkheller, men altså uten en bred “motorvei” gjennom bedet.

Vi har noen egenlagede hageuttrykk, som “å avdekke anatomien til bedet”, “krabater”, og “Mariannes Metode”. Det siste kan bety mye rart, men henspiller helst på at jeg ikke nødvendigvis gjør helt ferdig ett stadium eller ett bed før jeg begynner på det neste. Stykkevis og delt, med andre ord.

Den 5. august hentet vi noen småplanter hos min mor, men det var den helgen det regnet så skrekkelig at dammen flommet over, dernest fikk vi et par besøk, vannet ville ikke renne bort fra staudebedet og det ene med det andre, så det tok en uke før plantene kom i jorda. Bedet var ikke ferdig men jeg syntes ikke jeg kunne vente lenger.

11. august 2016: Et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er langt fra ferdig, men denne gentianaen bør i jorda. Så da lager man et lite bed til den.

Småplantene vi fikk av min mor hadde stått i bokser under tak, men allikevel var det regnvann i boksene, så plantene hadde blandet seg sammen og jeg var ikke sikker på hva som var hva – hva som var planter og hva som var ugress for den del – fordi nå var alt bare våte og litt sammenfiltrede pjuskelusker.

11. august 2016: Diverse småplanter fått av mamma. Bergknapp og kryptimian var jeg sikker på, den siste fordi den luktet timian. Dessuten var det noen pjusker med flikete blader som jeg syntes å huske var gentiana – selv om de ikke lignet andre gentianaer. Dette var kanskje en liten storknebb? Og dette en engnellik, eller kanskje noe helt annet? Det var ikke godt å si. Pjuskeluskene ble i hvert fall satt ned adskilt i små jordhauger med stein rundt, så fikk man se hva det var når de blomstret. Jeg fikk også med meg pottevis med Iris Hollandica som ble plantet senere.
18. august kom jeg hjem med en fin fangst fra salg på hagesentre. 2 klematis, 3 fjellflokk, 6 sedum, 2 takløk, en klokkebusk, en sommerfuglbusk, en salvie, 2 timian, 3 små kalaminter, 2 små lavendelplanter, en krossved, en blærespirea, 2 gentiana, en grønlandsmure, en kattemynte, ja og en “sølvtråd” som ble kjøpt mest fordi den var billig og som ble satt til pynt i kryddertønna. Det var vel det.

29. august var været svært skiftende med regn, så jeg tok jeg en ny tur på hagesentre – dessuten trengte jeg blodmel for å skremme rådyr. Som de sier i England: Hope springs eternal. Blodmel virker ikke særlig avskrekkende såvidt vi kan se. Fikk med meg en pakke med 6 lavendler, en hagestikle, en edelweiss og en høstfloks.

De siste to ukene i august ble derfor mye tid brukt til planting (ikke bare i staudebedet, mye ble satt andre steder). Alt ble plantet på omstendeligste vis, med stort plantehull, god jord (Hageland hadde salg på “staudejord”), hestegjødsel for de største plantene/buskene, godt med vanning, aviser for å holde ugress unna, jorddekke oppå avisene, steiner rundt for å holde jorda på plass – ikke rart at ting tok tid. Dessuten gravde jeg ut flere steiner mens jeg lagde plantehullene i Staudebedet. Det er ganske utrolig hvordan man kan finne en 5-kilos krabat i et bed som har blitt spavendt tre ganger. Dessuten fjernet jeg noen bøtter med leirejord der den var på sitt mest kompakte og bar denne ned til de fremtidige bekkebedene.

29. august 2016: Weigela Florida “Monet”. Disse blomstrer helst tidligere på sommeren, men denne begynte å blomstre med en gang den kom i jorda, hvilket vi tok som et godt tegn.
29. august 2016: Buddleja davidii “Black Knight” kom også med flere blomster. Som man ser til høyre, det er mye løvetann i dette bedet, det var helt umulig å fjerne alt, men det forsvinner vel med iherdig luking.
Sommerfuglbusk lever opp til navnet sitt.
31. august 2016: På tampen av august gravde jeg også ut et hjørne av bedet som jeg ikke hadde fått tatt tidligere ettersom det her hadde ligget en jordhaug. Der var det bare stein på stein. Det er mulig at dette var en gammeldass som hadde blitt fylt med stein. Synes jeg kjente en svak eim av avføring i ny og ne – som sammen med dunsten av blodmel ble ganske interessant. Dette burde da holde rådyr borte! Gravde også her ned på bare berget, men lot en krabat bli stående igjen under Weigelaen (ville ikke forstyrre røttene). Fikk løs en kjempekrabat på kanskje 25 kilo og var svært fornøyd med det. Den ble liggende midt i bedet hvor den er ganske dekorativ, så der ligger den fortsatt.
31. august 2016: Hagestikle eller Eryngium planum “Blue Hobbit”
31. august 2016: Høstfloks

Da høstfloksen kom på plass var jeg ganske fornøyd fordi det begynte omsider å se ut som et bed. Den ble spist av rådyr allerede natten etter (jeg har senere lært at rådyr elsker høstfloks og har ikke kjøpt flere).

31. august 2016: Har plantet de plantene som skal plantes her i år, og har ikke jord nok til å fylle igjen hullet i midten. Den rosa bøtta på bilde, som står på sist utgravde krabat, inneholder blodmel og vann, og jeg hadde også strødd blodmel rundt i bedet, men det var altså ikke nok til å holde rådyr unna.

Fikk også plantet rundt 20-25 løker med Iris Hollandica, men visste ikke hvor tett jeg burde sette dem. I staudebedet havnet også:

  • Tre 10-kroners Polemonium reptans “Blue Compact”, som for øvrig ikke kryper. De ble satt et sted hvor det var en del leire, så jeg trodde ikke de skulle klare seg, men de stortrivdes sommeren etter.
  • 2 små Lavandula angustifolia –  som senere ble fulgt av 6 til.
  • 3 rosa og 3 hvite Sedum spurium samt 2 ulike typer takløk. (Sempervivum hybrid og S. arachnoideum). Jeg trodde bergknapp og takløk var slikt man plantet når man ikke hadde jord og vann til bedre ting, men sedumene dannet tepper av blomster i 2017 og ble elsket av humlene. Takløkene kom også med vakre blomster som sto i ukesvis og produserte dusinvis av avkom.
  • En Salvia nemorosa “Ostfriesland” som blomstret fint og lenge og tiltrakk seg humler sommeren etter.
  • 2 ulike typer timian: En sitrontimian – Thymus citriodorus “Archers Gold”. Denne nølte en god stund, men tok sats midt-sommers 2017 og vokste seg dobbelt så stor i løpet av noen uker. Og en mørkgrønn lodnetimian – Thymus praecox var. Pseudolanuginosus. Den trivdes ikke og ble flyttet våren etter – da fikk den fart på seg.
  • 3 små kalaminter (Calamintha Nepeta) ble satt i krukke ettersom jeg tror disse har en tendens til å spre seg.
  • 2 gentiana av ukjent variant (ikke merket), men som struttet fint med blomster. Den ene overlevde dessverre ikke vinteren.
  • Jeg plantet også en alpeklematis langs anneksveggen, men den overlevde heller ikke vinteren, ennå de skal være hardføre. Jeg har senere tenkt den muligens hadde snurrerot, siden klematis ofte kommer i slike høye, trange potter. Jeg visste ikke at man må sjekke for snurrerot på den tiden, jeg bare plantet.
31. august 2016: Jeg er veldig glad i gentiana, spesielt når klokkene står rett opp som på bildet. Dessverre har de ikke struttet slik siden 2016, men har en tendens til å legge seg utover. De har heller ikke vært like klare og blå i fargen. Jeg må lære hvordan jeg skal stelle dem.
31. august 2016: Til sist – tomater – det hører jo hjemme i et staudebed. Den til venstre er en busktomat, men vi fikk ikke stor avling på den. Den til høyre ble over halvannen meter, og produserte en god del tomater.
31. august 2016: … så var det å få modnet disse da.