Fra potetdekke til sommerblomstdekke samt kanting og stier

Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.

Trapesen

Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..

2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her.
17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut.
11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.
7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der.
8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress.
2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).
5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.

Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.

Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.

Kanting og stier: Den pure begynnelse….

Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.

15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.

Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.

5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også).
Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering.
26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus.
2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse.
Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….
… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover.
2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien!
(Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).
 
2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år.
3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien.
24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?
3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget.
15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet.
15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine?
Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå.
4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.

Ville akeleier i hagen, valmuer (og litt om Staudebed Nord)

I et tidligere innlegg slo jeg et slag for viltvoksende revebjeller – her vil jeg promotere ville akeleier. 

Senhøsten 2017, overrakte Eric meg en kvast med nedvisnede blomster, men med frøkapslene på. Dette kom fra en plante som vokser nær E16, helt øverst i Jotaveien. Han hadde gått og sett på den hele sommeren og synes den var så pen. Nå hadde den endelig satt frø og han kunne overbringe disse frøene til meg. Vi kaller den Veibomakeleie.

17. juni 2017: Vi har faktisk bilder av morplanten – her er den.
13. juni 2020: Vi sådde ikke disse før 2019, og plantet da tre-fire planter. Vi postet et bilde i 2019 da vi var svært begeistret over at den kom opp i tre farger, vi trodde alle ville være mørkblå. Nå har disse vokst til en veritabel firefarget busk, og er dette bedets absolutte pryd tidlig på sommeren. Vi har lysrosa, mørkrosa, blålilla og mørkburgunder.
13. juni: Men ingen av blomstene har den karakteristiske indre kapselformede kjernen.
13. juni 2020 Veibomakeleie
13. juni 2020. Veibomakeleie. Og selv om den kapselformede kjernen i vanlig akeleie er nydelig, så kan ingen si at ikke disse blomstene er pene også. Vår meterhøye bukett av forskjellig-fargede akeleieblomster er så desidert en øyensten tidlig på året. Jeg har lest at akeleier ikke varer så lenge, noen år kanskje. Til gjengjeld setter de mange frøplanter. Vi luker de fleste, men jeg beholder alltid noen fordi disse vil jeg ha flere av.

Valmuer

Eric er en stor fan av valmuer. Vi har flere staudevalmuer i hagen av typen sibirvalmue og orientvalmue. De siste har vi sådd fra frø og de har vært ganske greie å få til, men ikke alle blomstrer første året. 

Vi sår også ettårige valmuer, dvs. det er mest Eric som sår dem. Valmuer er ofte en del av frøblandinger for sommerblomster, og de selvsår seg gjerne, så plutselig kan det dukke opp valmuer på de meste steinete delene av skråningen, og der er de selvsagt velkomne. De vokser rett opp av steinrøysa og trenger ingenting fra vår side. Vi går ut fra at det som følger med disse blandingene er kornvalmuer, eller papaver rhoeas. De blir ikke veldig høye der vi sår dem eller de velger å så seg selv, type 30-40 cm. 

16. juli: To typer valmuer som en del av sommerblomstblanding.

Peonvalmuene (p. paeoniflorum) blir ganske høye, dog, gjerne 70-80 cm. Vi har direktesådd dem der vi har tidligblomstrende planter, for å få litt mer blomstring utover sesongen, og de er velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut (hold fuktig før spiring og mens de er små). Her i huset kaller vi dem pjuskevalmue dog, de ser mye mer pjuskete ut enn den fluffy bildet som vises på frøposen. 

Pjuskevalmue eller peonvalmue som de egentlig kalles. Veldig enkle å få til fra frø, kommer som regel i fargeblandinger. Kjekt for å fylle ut nye bed eller forlenge blomstring i bed, ettersom de kan sås direkte. Vi har brukt disse for å forlenge blomstring der vi har blomsterløk, slik som iris or allium. (Der er ikke bladverket for tett, spirene trenger selvsagt lys for å vokse).
Vi har også sådd papaver somniferum ‘Hungarian Blue’ med en viss suksess, hvilket betyr: De fleste blomstret, men de blomstret ikke særlig lenge og jeg forstår fortsatt ikke om disse kommer igjen (på våre breddegrader) eller ikke. Vi får se.
Ellers har vi flere ganger prøvd å så alpevalmue (p. alpinum), men uten å lykkes med det. Vi prøver igjen i 2021 selvsagt.

Californiavalmuer og Staudebed Nord

Så er det altså californiavalmuer, som ikke er en papaver, men har det urimelig vanskelige latinske navnet Eschscholzia californica (jeg kan kjenne det igjen når jeg leser det, men ikke be meg om å stave det). De er visstnok en del av den utvidede valmuefamilien (papaveraceae), men er altså ikke en papaver. For oss er de lettest gjenkjennelig på frøkapselen som er et langt og smalt nebb, istedet for en avrundet kapsel med en stjernetopp. 

Californiavalmuer kommer i en lang rekke farger, og som de fleste ettårige valmuer er de velsignet enkle å ha med å gjøre. Vann og strø ut. Det med å holde det noenlunde fuktig under spiring har imidlertid ikke vært det letteste for oss, ettersom vi har en hyttehage og også strør disse frøene ut på steder med skrint jordsmonn. Dermed har det hendt at vi har vært nødt til å så i flere omganger for å få rikelig blomstring. Uansett, veldig enkle å ha med å gjøre.  

Dette er den steinrøysa jeg har nevnt i nylige innlegg, og den er faktisk det. Et bed som består av utraket stein, skjønt det finnes antakelig noe jord i grunnen, under all steinen. Her har vi altså plantet artisjokk, skjønt de fikk en grop med kompostjord, og hit har stokkroser spredd seg aldeles av seg selv.

2. mai 2020: Jordskokk ble satt ned året før på området nærmest fotografen. Her er det stort sett sand og lite med næringsrik jord, så man hadde ikke mye håp om avling. Bortenfor jordskokken, fortsatt i nederste del av bedet, plantet jeg ut en del hageputer sådd fra frø ettersom jeg nylig hadde lært at dette er en plante som tåler fint å stå i grus; vel – her står den i småstein med litt jordsand på toppen. Jeg flyttet også hit en del selvsådde BlueBedders fra andre steder på tomta
I steinrøysa ble det også satt småplanter av blåsvingel sådd fra frø – de ser ut til å stortrives. Og altså artisjokk, men de fikk en grop med kompostjord.
Helt bortest i bildet strødde Eric ut et tynt lag med jord og sådd Californiavalmuer. Pinnene er der for å vise hvor han har sådd hvilken type.
17. mai: Meget molefonken artemisia som har blitt fraktet hit fra Fjellbed #1. Der hadde hun det aldeles utmerket og rett og slett struttet. Hva har hun gjort for å fortjene dette? Hun sturte en god stund, men hentet seg inn. Artemisia skal tåle godt å stå i skrinn og steinholdig jord.
2. august: Erics californiavalmuer hadde veldig dårlige vekstbetingelser, sådd på skrint jordsmonn (stort sett bare stein), ble knapt nok vannet, men til slutt så kom de riktig godt i dette bedet. Og fargeblandingene ble nydelige, også på avstand.
Eric er en perpetuum mobile når det gjelder valmuer. Alltid på jakt etter frøstender så han kan så flere neste år. (Vi har nå en egen frøboks bare for valmuer)

Haging er som oppussing: Man blir stadig modigere (Staudebedet)

I hvert fall når det gjelder flytting og deler av stauder.

Staudebedet var det første bedet jeg gravde ut på den steinete tomta vår. Det har fått en årlig utvidelse siden 2016 – men ikke i 2020….. rent bortsett fra en liten stripe i sør og et lite “utenpåbed” i vest i forbindelse med at vi begynte å legge grusstier (mer om det i et annet innlegg). Ikke ble Staudebed Nord som var fjorårets store utvidelse fylt med planter heller. Jeg er generelt flinkere til å begynne på ting enn å avslutte dem.

19. april 2020: Vårbeskjæring av sommerfuglbusk: Veldig dårlig kvalitet på dette bildet, men jeg hadde allikevel lyst å vise hvor mye som kappes bort av vår største sommerfuglbusk hvert år. Hver gren har mange kvister, så de egner seg som klatrestativ for eksempel for sukkererter og bønner. Men grenene er ganske sprø, og varer bare en sesong. Jeg pleier å sortere ut noen grener til klatrestativ, større grenkapp blir lagt ved siden av vedstabelen til tørking og brukt som opptenningsved utover høsten, og en del går selvsagt i komposten.
25. mai: Gjensyn med artisjokkplanter – for andre år på rad – til tross for at dette er H4. Denne vinteren hadde vi ikke dekket dem til en gang. De tar altfor stor plass der de står, så jeg prøvde å grave opp en og flytte den til Staudebed Nord. Jeg tror ikke det er å anbefale. Det er en tistelplante, så den har pælerot, men den jeg gravde opp hadde en meget avansert variant: Først en veldig bred rot som lå rett under overflaten, og så fire pælerøtter som skjøt ned fra denne. De fikk jeg ikke opp uten å bryte dem av. Jeg regnet med at jeg hadde tatt livet av planten, men satt den nå ned på sin nye plass allikevel, uten mye håp om at den ville overleve. Og den sturet lenge. L-e-n-g-e…. Kastet de nederste bladene og alt. Men utover høsten kom den seg, så jeg pakket den inn i bark og hestegjødsel før vinteren, og kanskje den overlever enda et år?
26. august: Vi har faktisk ennå til gode å spise noen av artisjokkene våre (hos oss blir fruktene også ganske små). Men vi synes blomstene er veldig kule. Jeg liker også bladene og formen på planten og synes de kler de steinete delene av tomta. Jeg hadde fått det for meg at artisjokker var nøysomme planter, men der har jeg tatt feil, gitt. De vil ha masser av kompost og næring. Uansett, nå har jeg satt mine i en steinrøys. Riktignok har de fått en dedikert grop med næringsrik jord, men like fullt står de i en steinrøys. De kan ikke komme å klage på dårlig drenering i hvert fall. Hvis det er bladene og fasongen man liker, så er de også ganske greie å så fra frø, og så har man glede av dem en sommer i det minste. Med tidlig (innendørs) såing får man også en blomst eller to.

Massakre i Staudebedet

I fjor ble det et problem at flere av plantene mine vokste seg så altfor store, ikke minst hestemyntene. De dekket over andre planter som så ikke fikk sol. Minst to lavendel døde. Jeg hadde nyutplantede småttinger sådd fra frø jeg aldri fant ut av hvordan det gikk med nedi blant alt bladverket. Alle hestemyntene mine fikk også meldugg så det suste.

Øverst på vårplanen for 2020 sto det derfor: Grave opp og dele/flytte planter i denne delen av Staudebedet. Men så kunne vi ikke være her noe særlig i mars og april pga. Korona, så hadde vi minus-grader hele første uka i mai, så kom det noen uker med altfor mye å gjøre på jobben… og så gikk jeg og kjente på at nå var toget gått egentlig – jeg rakk det ikke – plantene er for godt i gang for sesongen…

Det er litt med haging som med oppussing. Første gang er man veldig nervøs og tenker… dette kan jeg jo ikke, har aldri gjort det før, tenk om jeg gjør feil… Man blir tøffere etterhvert, og det meste kan gjøres om. Å grave opp planter og dele dem opp i flere deler med spade… vel, det er alltid tøft for en plante, på feil tidspunkt kan det sikkert være skjebnesvangert, men det viser seg at mange planter er utrolig flinke til å hente seg inn igjen. Så selv om det var blitt lovlig seint, så gikk jeg løs på 4. kvadrant og gravde opp og delte alle de største plantene mot slutten av mai.

26. mai – etter massakre i Staudebedet. Det var lovlig seint, men det hadde altså ikke vært tid før. Plantene hadde vokst seg for store for flytting/deling. Hestemyntene var nesten en halvmeter, så det ble en god del brekkasje og jeg var på det rene med at jeg antakelig hadde ødelagt blomstringen for denne sesongen, men det fikk så være. Plantene ble delt i flere deler, en del satt ned igjen og resten satt i potter nord for hytta enn så lenge og noe gitt bort. Jeg gravde også opp og delte en høstfloks som i sin nåværende posisjon endte opp bak sommerfuglbusken utover sommeren og derfor ikke fikk nok sol. Blir ikke god høstblomstring av slikt.

Siden jeg først hadde gravd opp disse plantene, fikk jeg plass nok til å manøvrere rundt og grave opp litt mer stein før jeg satt dem ned igjen. Det er ganske utrolig hvor mye stein som dannes hele tiden. Stein stiger med tele og slikt, man vet jo det. Noe kom også fra et lite berg som stikker opp i dagen – en gedigen stein på høykant som jeg bestemte meg for å la ligge da jeg gravde ut bedet første gang. Denne ligger og kalver småstein hele tiden, men så lenge de er små er det sikkert bra for bedene så mye leire som jeg har. Jeg endte uansett med å fjerne flere bøtter med stein. Alt som kan forhindre at jeg kan sette en spade i jorda.

Jeg fikk også fjernet de døde lavendlene, forsikret meg om at minst tre av mine seks kuletistler ser ut til å ha overlevd inne i bladhavet, samt at en av mine fineste salvier, som ikke klarte å blomstre i det hele tatt i 2019, nå så ut til å komme fint.

En kort stund tenkte jeg også….Nå har jeg et tomrom i bedet! Hva skal jeg plante her?

2. august: Det tomrommet varte selvsagt ikke lenge. Hestemynte trives rett og slett for godt her. Dessuten får de fortsatt meldugg utover høsten. Jeg liker blomstene, og humlene elsker dem, men de tar for mye plass. Jeg beholder de rød (Jacob Kline, som også er kjent for å være melduggresistente), og så får jeg flytte de resterende lilla. De jeg gravde opp i vår er satt på Østbredden, så få vi sjekket hvor godt de liker fuktigere områder. Neste år prøver vi noen oppe i solsvidde, steinete skråningen.
De store bergknappene (Oktoberbergknapp, Evigbergknapp) tegner til å bli spektakulære ettersom dette er det første året de ikke har blitt totalt beitet ned av rådyr i oppveksten. Rådyrene begynte å spise på dem utover høsten, men rørte ikke blomstene og bare niblet forsiktig til bladene, så vi hadde glede av blomstene til frosten tok dem.
28. juni: Jeg har flere favorittsteder i hagen, men på bilder er det oftest dette utsnittet av den fremste delen av Staudebedet som ser penest ut, spesielt på denne tiden av året.
22. juni. Jeg er ikke flink med lewisa. De blomstrer aldeles overdådig ett år eller to, og så vil de ikke mer. Til trøst så har jeg takløk (sempervivum), de gir seg ikke. Hver blomstring betyr at akkurat den takløken dør, men de lager nye barn hele tiden og danner fort et teppe. De trenger nesten ingen ting, dvs. de må ha veldig god drenering. Her står de på kanskje 5 cm jord oppå berg som skråner litt slik at vann kan renne bort. Jeg vet ikke om man må klippe bort blomstene etter blomstring, men jeg pleier å gjøre det ettersom det ser penere ut. Jeg synes også rosettene er veldig pene, men de er selvsagt små og man må lene seg inn for å se dem ordentlig.
23. juni: Peoner er manges favorittplante. Denne ble flyttet fra en annen hage og plantet høsten 2019. Mange har hørt at peoner ikke liker å bli flyttet og at de kan surmule i flere år før de blomstrer igjen. Vel, denne blomstret i hvert fall året etter og jeg har hørt flere si at denne vrangvilligheten fra peoners side er overdrevet. Jeg har en til som står litt lenger bak i bedet, men den ble beitet ned av rådyr tidlig i sesongen. Rådyr som beiter på peoner… det betyr skuddpremie, sant?
Dessverre varer blomstringen ganske kort for peoner, og de har en tendens til å kollapse med vind og vær, så det er greit å støtte dem opp allerede tidlig på våren mens man kommer til. Og ikke sette av altfor mye plass til dem. De har flotte blader, men store deler av sesongen vil de være bakgrunn i bedet.
15. juni: Vi har ipomoea i Staudebedet også, som klatrer mot annekset. Fortsatt forelsket i de blå.

Stokkroser

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg ikke forstår meg på to-årige revebjeller/digitalis, ettersom de vitterlig blomstrer igjen og igjen, ikke bare én gang. Slik er det også med stokkroser hos oss, hvor vi nå har blomstring på tredje året. De svarte (Nigra) har blitt noe lysere med årene, men det synes jeg er fint. De selvsår seg også, på de rareste steder. Vi har minst 5 kraftige rosetter i den steinrøysa vi kaller Staudebed Nord. Og vi som trodde stokkroser var vanskelige å få til.

I 2020 fikk vi problemer med rust, noe som i stokkrosesammenheng betyr at de er infisert med soppen puccinia malvacearum. Vi hadde også rust på de lengstkomne av de selvsådde. Jeg har ikke klart å finne noe annet råd enn å klippe av alle befengte plantedeler, hvilket betyr at våre stokkroser etterhvert sto igjen med bare stengel og blomst, ingen blader. Vi gir dem en sesong til, altså hvis de kommer igjen. Men skal de fortsette på dette viset, så må vi bare kvitte oss med dem. Vi kan ikke ha bedene våre fulle av sykdomsbefengte planter.

11. august: Stokkrose Nigra som med årene har antatt en noe lysere farge.
28. juni: Iris Hollandica (og ser man godt etter skimter man to artisjokkfrukter i forgrunnen). Disse er satt ned innenfor en rot som ligger delvis i dagen, men har satt enormt med sideløk og har ikke plass lenger. Jeg gravde opp alle sammen, tilførte hestemøkk og beinmel i jorda, og satt ned igjen rundt 20 stykk i håp om at de da har nok plass de neste 2-3 årene.
Dermed hadde jeg en bøttefull med ekstra irisløker. Ca. 30-35 ble satt i Lillebedet, men jeg hadde fortsatt over 60 igjen. Tenke…. Det endte med at jeg plantet dem i de største plastpottene jeg har som jeg så gravde ned i et par andre bed samt ga bort en del. Poenget med å grave dem ned i potter er at de blomstrer ganske tidlig og bare i 2-3 uker. Men så skal de stå og visne ned ganske lenge, og etterhvert er ikke bladene spesielt pene. Nå kan jeg grave opp pottene, og så kan de stå og visne ned et sted utenfor bedet. 

Fra steinrøys til… organisert steinrøys (Staudebed Nord)

Til tross for liten tid til hagen, Staudebedet fikk sin årlige utvidelse. Dette handler om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg burde antakelig prioritert å ferdigstille noen av de bedene som allerede var gravd ut, ikke minst Trapesen. Men når livet er litt vrient og hanskes med (mor som dør, så stort hus med mange ting som må tømmes), så er det ingenting som slår graving. Så jeg gravde i år også.

7. juli 2019: Det fremtidige Staudebed Nord er en haug med store stein, dekket av litt jord. I tillegg ligger det meste av skrotsteinen vi har gravd ut fra bed i Lavlandet i en steinrøys til høyre. Den haugen er stor. (Skrotstein betyr: For liten til å bygge mur av; for stor til å være stidekke).
9. august 2016: Dette er steinen gravd ut fra Staudebedet og Lillebedet, i 2016. Steinrøysa har vokst en del siden da.
19. sept 2019: Jeg mener det altså helt bokstavelig når jeg sier at det fremtidige bedet er en steinhaug. Luker man bort gresset og pirker litt i overflaten finner man stabler med stein – stor stein.

Så – hvorfor i all verden går man løs på noe slikt for å lage et blomsterbed?

Motivasjonen var faktisk å bli kvitt røysa med skrotstein etter tidligere utgravninger, som lå midt i glaninga i det man ankom hytta langs bilveien. Jeg visste at det lå mye stor stein i haugen, og jeg solgte ideen til Eric som et slags Latmannsbed nummer to, altså en måte å gjemme bort skrotstein, men nå i mye større format (se tidligere innlegg om Velkomstbedet).

“Vi bare vipper ned noen av de store steinene som ligger her fra før av, så får vi en mur. Så raker vi ut steinrøysa og dekker med litt jord, og så kan vi plante bergknapp og slikt som etterhvert vil dekke det hele”.

Ikke det at jeg egentlig trengte å selge noe som helst til Eric. Selv om jeg sier “vi” – jobben var min. Men jeg trengte hjelp med noen av de største steinene.

7. juli: Ok – ugresset er luket og borte – da setter vi i gang. Hvordan få et bed ut av dette? Jobben ble gjort i rykk og napp utover sommeren og høsten og fungerte som en god adspredelse til alt det andre som skjedde. Det var konkret selvsagt, men det er det mye som er. Men her var mange av steinene så store at det ble en utfordring å grave ut hver og en av dem, ikke minst de som sto vertikalt. Og det går som regel til slutt – mao. mestring på mestring. Og så var det fysisk tungt, så man ble kroppslig sliten.
22. juli: Har kommet frem til at jeg trenger to murer, en nede ved plenen og en litt høyere opp. Har forsøksvis begynt å plassere noen steiner etterhvert som jeg graver dem ut.
18. august: Heisann, jeg hadde helt glemt at berget hadde et utspring her, det har vært dekket av skrotstein siden høsten 2016. Steinrøysa er stort sett fjernet, en del samlet i bøtter (mange flere enn på bildet) fordi … det var ikke så lett å rake den bortetter når det kom til stykke. Rake den nedover i bøtter gikk ganske greit. Dessuten må jeg fjerne flere av de større steinene først.
18. august: De to murene er nærmest på plass, mangler noen store stein for å nå Lillebedet i sør. I fremste delen av bedet ligger det lite stein i grunnen. Her skal det være håp om å kunne plante noe som trenger litt plass til røttene, men jeg har stort sett fyllt opp med jord funnet på stedet, og den “jorda” inneholdt veldig mye sand. Så her trengs jordforbedring. (Topplaget var bortimot ren sand, så jeg fylte opp 6-7 sekker med sand og la på parkeringsplassen. Det kan sikkert komme til nytte en dag).
25. januar 2020: Jeg fikk ikke tatt bilder senhøsten 2019, da var vi innspurten for å gjøre mammas hus klart til salg. Dette bildet ble tatt en snøfri januardag i 2020. Ettersom jeg fikk bikket opp og fjernet stor stein, som enten ble brukt til murene eller lagt til side til fremtidige murer, så åpenbarte det seg hull hvor jeg kunne fylle opp med bøtter med stein fra steinrøysa. Og slik ble det ganske jevnt til slutt. Stien opp fra plenen til Staudebedet vil bli bedre markert etterhvert. Enn så lenge er større stein rullet hit for markering. Selve stien inneholder en del skrotstein som strengt tatt er for stor for stidekke. Forhåpentligvis brekker de opp etterhvert. Det er en rot øverst oppe i stien, men Rotfjerningsansvarlig har lovet å fjerne den, slik at vi etterhvert skal kunne komme opp med trillebår denne veien.

Det eneste som ble plantet her høsten 2019, var noen jordskokk som vi gravde opp fra mammas hage før vi solgte huset (hun hadde mange). De står i fremst i bedet, den runde steinen markerer hvor langt bort de er plantet. Så får man håpe de gir avkastning. Her er det virkelig dårlig jord…

Staudebed på steroider – og litt om jorddekke

Jeg hadde altså liten tid til å gjøre noe særlig i hagen dette året, men Staudebedet klarte seg nærmest aldeles av seg selv.

7. april: Artisjokkene fikk et dekke av bark ved roten og ble påtredt grønne sekker høsten før. Da var de svære! Nå ser det ut som om de er aldeles borte, og riktig nok: Da vi tok bort sekkene var alt vissent og dødt. Greit nok, vi hadde egentlig intet håp om at de skulle overleve og nå får jeg mer plass til å plante nye ting (de tok i grunnen veldig stor plass…). De hjemmesådde stokkrosene i bakgrunnen har også blitt tildekket, men ikke den bak sommerfuglbusken (som ikke har blitt klippet ennå) fordi der kom vi ikke til for å tre på en pose senhøstes. Det spilte ingen rolle, de vokste og blomstret alle sammen.
7. april: Det blir helt klart tidlig vår i år. Primulaen var grønn allerede i februar, men blomstrer først nå – uansett, det er tidlig for oss i innlandet. Vi hadde også løksprett overalt! Det var i april. I mai fikk vi frost og sne x 2 – de ville ikke fly….
19. mai: Det ble altså ikke så tidlig vår som vi håpet på, men det er definitivt grønnere enn i fjor på disse tider. Sommerfuglbusken til høyre har blitt beskåret en god del, men på langt nær så mye som jeg gjorde året før. Det burde jeg kanskje ha gjort, den ble enorm!
19. mai 2019: Okei, det var en overraskelse. Artisjokken er definitivt ikke død, den skyter fra rota. Hvem skulle trodd det…? Spoiler alert: Høsten etter dekket vi ikke til noe som helst, og artisjokken kommer fortsatt så det suser våren 2020, så den er herdigere enn man tror.

Før mai-bildene ble tatt har jeg forøvrig “mulchet” noen av bedene (derfor ser jorda mye brunere ut på bildene fra 19. mai enn fra 7. april). Jeg bruker kompost blandet med hestemøkk som jorddekke, fordi det er det jeg har best tilgang til.

Litt om kompost og jorddekke. Slik gjør vi det.

Vi lager kompost i plastsekker, av alt ugress og kvist og kvas vi fjerner fra bedene, og lagrer det på bortgjemte plasser i to år. Jeg tar også sjansen på å kompostere en del rotugress, type løvetann og groblad, som vi har veldig mye av.

Første året, altså sommeren 2016, lagret vi mye “herp” etter at jeg hadde kuttet ned en del småtrær og kjørt dem gjennom en kvistkvern. Til tross for at jeg blandet inn litt jord, gressklipp og hønsegjødsel, så visste jeg at dette ikke ville vært brutt ned i 2018, men alt ble brukt til slutt allikevel. (En del havnet som nederste lag i kassen og pallekarmene i Kjøkkenhagen for eksempel).

Våren 2019, altså da jeg åpnet kompostsekkene fra 2017, så ble jeg umiddelbart litt skuffet ettersom det i de fleste av sekkene ikke var feit og fin jord, men heller litt ufin jord. Leireklumper hadde ikke blandet seg med sandholdig jord, det var en del kvist innblandet her og der – se på spirende artisjokkbilde ovenfor – og det gjenstridige bekkesivet som jeg klipper ned en gang i året, nekter å kompostere seg.

Uansett, vårt motto er at vi må bruke og forbedre den jorda vi har, så jeg spredte komposten på en presenning, fjernet de største røttene og pinnene – samt et par hageredskaper (jøss, er det her dere har havna?) – blandet resten opp med hestemøkk og spredte det utover som jorddekke. Det gikk helt fint. Etter et par måneder var det meste borte, skjønt noe kvist ble jo liggende igjen.

Vi er velsignet med en stor kontingent av meitemark og jeg ønsker å mate dem regelmessig for å holde dem i vigør og bestanden oppe. Jorddekke skal selvsagt også hjelpe til med å forhindre ugress og uttørkning – det siste var en lekse vi lærte under tørkesommeren 2018 – jorddekke hjelper. Dessverre har vi sjelden nok kompost til å legge et tykt dekke overalt, så jeg må prioritere noen bed.

17. juni: “Veibomakeleie”. Vi har prøvd å så kjøpefrø fra akeleie et par ganger, men selv om spiringen har vært grei nok, har vi ikke hatt noen særlig suksess etter utplantingen. Det må ha vært høsten 2017 at Eric gikk og så på en kraftig tue med blomster langs stien ned fra E16, som han synes var veldig fin. Senhøstes overrakte han meg så en kvast med nedvisne blomster, men med frøkapslene på. De kaller vi altså “Veibomakeleie”, vi har sådd dem to-tre steder og de har vist seg svært levedyktige. Det var en positiv overraskelse at de kom i tre ulike farger. Vi trodde alle ville bli mørkblå, slik ville akeleier oftest er.
17. juni: Hagestokkrose sådd fra frø og plantet ut året før. Jeg blir bare så imponert over hvor store planter sådd fra et lite frø kan bli, men skal den begynne å sette blomster snart?
14. juli: Våre tre hagestokkroser satt blomster i fleng, ingenting å si på det, men det som imponerte meg mest var hvor høye de ble, godt over 2 meter. Dette er “Nigra” og som mange andre liker jeg mørke, nesten svarte blomster – på bilder. Men i hagesammenheng har blomstene en tendens til å forsvinne hvis man ikke setter dem mot en lys bakgrunn.
14. juli. Utover sommeren ble jeg bekymret over hvor svært alt ble i Staudebedet. Nesten alle våre planter vokste over evne denne sommeren og mange klarte ikke holde seg oppreist. Inkludert lavendel, som jeg klipper både høst og vår – den ble nesten en meter høy og ble liggende utover. Mange planter la seg også enormt ut i bredden. Jeg vet ikke hvorfor, de fleste av plantene mine får bare gjødsel en gang, på våren.
18. august: Nicotiana, sådd fra frø, har vist seg som en pålitelig “bedfiller” hos oss, men også her er det et problem at spesielt N. Alata blir så høy at den ikke klarer å holde seg oppreist (de skal bli 70-80 cm høye, våre er 120-130 cm). Burde jeg helt slutte å gjødsle for å unngå at plantene blir så høye at de bare ramler overende?
14. juli 2019: Sørlige del av bedet – før plantene begynte å legge seg flate. Artisjokk kan skimtest foran iriser.
14. juli: Fremre del av Staudebedet består av et tynt lag med jord over berg. Her vokser bergknapp, takløk, kryptimian (som skal flyttes ned mellom tråkkhellene i stien gjennom bedet) og slikt. Deler av bergknappen skal etterhvert opp i Fjellhagen, for å dekke de mest ulendte områdene. Bergknapp i full blomstring er et vidunderlig skue og elsket av humler.
14. juli. Fortsatt fremre del, men litt større utsnitt: Nærmest fotografen, en engnellik hvit/rosa som har vært med oss nesten fra begynnelsen. Det var en av de første plantene vi fikk fra mamma. Den sto opprinnelig helt fremst i bedet, hvor det var for skrint, selv for den. Den trives mye bedre på sin nye plass, selv om forskjellen bare er kanskje 3-4 cm i jordsmonn (og antakelig litt mer vann ettersom bedet skråner den veien). Bak denne, en annen engnellik (Dianthus deltoides “Brilliancy”) som vi har sådd fra frø.
18. august 2019: Vi pleide å ha to sommerfuglbusker i dette bedet, ved en inkurie (vi hadde en og fikk en til, og ett sted måtte den stå akkurat da). Høsten før flyttet vi en av dem, og det betydde at den gjenværende fikk mye mer plass og det utnyttet den til fulle. Den ble enorm! Og skygget for alle planter til venstre for den…. (Høstfloks til venstre blomstrer litt, bare på trass). Vi hadde besøk blant annet fra England denne sommeren, og de ble ikke veldig imponert. Der i gården brukes sommerfuglbusker til å pynte litt langs jernbanelinjer, omtrent slik lupiner ble brukt av Veivesenet til å pynte langs veier her til lands. Men vi var ganske imponert. Og litt betuttet. Skal hele bedet bli overtatt og definert av denne busken?
18 aug: En ting er at den er så høy at jeg ikke klarer å klippe av døde blomster, det får så være. Men busken er jo nesten like bred som den er høy og tar veldig mye plass og mesteparten av solen fra hele utvidelsen av Staudebedet jeg gjorde i fjor. Jeg har jo også lest at det er vanskelig å få sommerfuglbusker til å overleve på våre kanter (H4), så jeg tenker jo at jeg får glede meg over den, inntil vi har en skikkelig frostvinter uten snø som tar livet av den. (Men fortsetter den å bli så svær, så må den nesten ut av dette bedet).
25. august. Det er ikke bare buddleia som tiltrekker seg sommerfugler, det gjør i høy grad også lavendel.
14. juli: Vi er bare halvveis inne i sommeren, men i den nordlige delen av bedet krangler alt og alle om plassen og det ser bare rotete ut. Høsten før sto alt i pent og pyntelig avstand fra hverandre, jeg pleide tom. å ha en snarvei gjennom bedet her. Innimellom her står den en salvie som pleide å være staut og riktblomstrende, gudene vet hvordan den har klart seg. For ikke snakke om de kuletistlene jeg hadde sådd og plantet ut her et steds, mens det fortsatt var et åpent rom. Til venstre i bildet – en vanlig, vill oregano jeg ikke vet hvor kommer fra. Ett av de ugressene jeg ikke lukte på forsommeren fordi jeg ikke visste hva det var og den kom opp så fint og tett som om den var noe jeg hadde plantet. I det jeg forsto hva det var, så hadde den fine lillarosa blomster som humlene elsket – og jeg elsker humler – så da ble den stående for denne sommeren. Oregano blir forøvrig svær når man setter den i vanlig hagejord.

Jeg må helt klart grave opp og dele planter neste sesong, ettersom flere har vokst til dobbelt størrelse og delvis tar livet av sine naboplanter. Men jeg vet ikke hvor jeg skal sette dem ennå. Mamma advarte meg mot dette, men jeg trodde henne selvsagt ikke. Jeg trodde utfordringen med for store planter og hvor plassere dem tilhørte dem som hadde dyrket hage i 20 år, ikke at dette skulle bli en hodepine etter bare tre sesonger.

Når skal nybegynnere faktisk begynne å lytte til erfarne hagefolk…

Det tiltakende unøyaktig benevnte Staudebedet (del 2, 2018)

Årets utvidelse

Jeg begynte såvidt å grave ut årets utvidelse av Staudebedet i slutten av juni, men med over 30 grader i skyggen klokka 9 om morgenen, gikk det knapt nok an å jobbe med støvler og hansker (og det trengs med all steinen som er her). Det svimlet for meg. Til tross for mye stein og lite jord, den jorda som tross alt er her, virker god.

26. juni 2018: Årets utvidelse av Staudebedet utgjør ikke et stort område, men det er en del større stein her. Grunnet varmen tok dette allikevel urimelig lang tid.
28. juni: Jeg jobbet også noe med ommøblering av Staudebedet. Den hvite bergknappen ble flyttet i fjor, til fjorårets staudebedutvidels, og ser ikke ut til å hatt noe imot det.
28. juni: I år var det den rosa bergknappens tur til å bli gravd opp, delt, og flyttet. De har et skikkelig nettverk av røtter, selv om de står grunt, og flytting krever ganske hardhendt behandling, men så tåler de jo også det meste. Det sto en annen bergknapp her opprinnelig, men den har bleke og uanseelige blomster og ble flyttet. Flyttet også noe takløk herfra og fikk senere samlet disse fremst i bedet. (De sto lenge i en stor potte, stakkars, og ventet på at jeg skulle gjøre noe kreativt med dem, plante dem på en skål med stein rundt eller lignende. Det skjedde aldri.)

Andefamilien, Shere Khan og jeg

En dag jeg sto og jobbet i Staudebedet, jeg tror det var siste dag i mai, kom en andemor flaksende ned fra skråningen over surjordsbedet. Bak henne kom noen blekgule dotter med andunger, så enda flere blekgule dotter og så enda flere… jeg tror hun må ha hatt tolv av dem. Jeg begynte straks å speide etter nabokatten. Den er en jeger, montro om ikke den ville dukke opp. Som i en Walt Disney film så jeg den plutselig stikke hodet fram rundt hyttehjørnet, fiksert på andefamilien som i mellomtiden hadde rukket ned på plenen, bare noen meter unna. Andemor stivnet og var tydelig klar over faren. Men hvis nabokatta tror den er Shere Khan, så må det også finnes en Baghera. Jeg løp ned mellom den og andefamilien – stakkars andemor, hun må ha følt seg angrepet fra to kanter – men jeg var altså Baghera og reddende engel og bar katta over til sin egen tomt og sto og holdt øye med den en stund til den lusket misfornøyd av gårde. Tilbake på min egen tomt var andefamilien borte, men lykken varte ikke lenge. De hadde beveget seg ned i bekken, like ved fossen. Andemor padlet ytterst og hun hadde tydelig forstått at dette ikke var en farbar vei så hun prøvde desperat å holde alle ungene bak seg. De klarte alle å bevege seg bakover og inn i smulere farvann hvor ungene pep fornøyd i vei, mens andemor var oppe på plenen og rekognoserte med jevne mellomrom. Dette pågikk et par timer og jeg vet ikke hvordan de kom seg av gårde til slutt, men de forsvant i hvert fall fra bekken vår i løpet av ettermiddagen. Jeg håper de kom seg ned til Tyrifjorden i god behold. Jeg tenkte senere at de må ha vært tørkerammede, klimaflyktninger. Det må ha vært en grunn til at hun la ut på langtur med så mange små.

16. juli 2018: Det gikk smått med graving denne sommeren, men vi har vært på en handletur på Holter og Jessheim og har kjøpt noen planter som skal stå nettopp her, så jeg må gjøre området i hvertfall delvis klart. Den rød hestemynten (Monarda Didyma “Jacob Cline”) som blomstrer på bildet skal være sterkere mot meldugg enn andre hestemynter. Godt mulig det, men senere kjøpte vi to av de vanlige lilla og plantet i nærheten, og de fikk meldugg så det suste, som spredte seg til den rød og så videre til de fleste naboplantene. Jeg klippet ned alle monarda i september en gang, det var etter blomstring uansett, og stusset en del av naboplantene. Godt mulig at all denne melduggen også skyldes tørken.
23. juli: Da er de lilla hestemyntene også på plass (Monarda x hybrida Blaustrumpf). Her står også en blåstjerne (Amsonia tabernaemontana) som ennå ikke gjør noe av seg og som jeg ikke kjente til fra før av, men som vi ble anbefalt å kjøpe. Den ser veldig fin ut på bilder. Vi har også satt opp et stativ for en nyinnkjøpt Black-Eyed Susan.
Den rosa Black-Eyed Susan gjorde seg riktig godt i nordenden av bedet og skjermet for alt rotet bak. Den ble kjøpt på Sven Myrvolds Hagesenter på Jessheim, et sted vi likte meget godt. Vi kommer sikkert til å ta turen dit flere ganger.
30. august: Da er omsider årets Staudebedutvidelse klar. Vi har også plantet hagestokkrose på hver side av stativet til Black-Eyed Susan, sådd fra frø. De vil forhåpentligvis blomstre neste år.

Erics Eventyrblanding

Den jorda vi har kjøpt per tilhengerlass holder ikke noe særlig på fuktighet og denne sommeren ble det ganske prekært. Vi hadde fått hentet en del sekker med hestemøkk, men Eric mente at hestemøkk alene ikke ville være nok som jorddekke, fordi den tørker fort ut i sola. Så vi lagde en blanding av silt fra dammen og hestemøkk og brukte det som jorddekke i de fleste bedene – og det hjalp faktisk. Vi kalte det Erics Eventyrblanding, evt. Erics Magiske Mold, eller rett og slett MagiMiks. Vi har ikke helt bestemt ennå.

I det vi endelig begynte å få noe regn fra midten av august, skjedde to ting. Som nevnt tidligere – flere planter begynte å blomstre helt utenfor sesong, inkludert rododendron. For det andre, ugressfrø som hadde ligget latent i MagiMiksen (og sikkert også i bedene fra før av), begynte å spire som besatt og vi fikk vegg-til-vegg med ugress, så siste del av august ble stort sett brukt til luking.

Høststellet

Jeg hadde tenkt å dele og flytte flere planter, men så tørkestresset som alle plantene hadde vært hele sommeren lot jeg dem stå til neste år.

Vi pleier å dekke til og kle på noen utvalgte planter, i år var artisjokk blant disse.

15. september. Artisjokkene hadde vokste seg riktig store, men viste ikke antydning til å sette noen frukt, til tross for at vi hadde sådd dem tidlig innendørs. Vi regnet ikke med å se disse neste år, men bestemte oss allikevel for å dekke dem med bark og en plantepose.
14. oktober: Men artisjokkene var virkelig noen beist av noen planter å kle på, helt klart en tomannsjobb.
7. oktober: Vi har hatt besøk av rådyr igjen, og i år liker de tydeligvis solsikke. Denne fikk et ganske pønkete utseende etter rådyrbesøket.

Staudebedet 2017: Akt 2. Planteroteplass og utvidelse

Planteroteplassen

Jeg ønsket å lage en “Planteroteplass” et sted på tomta. Det betyr et sted utendørs, hvor det ikke er noe problem å søle med jord, og med et bord slik at man kan stå oppreist når man sår frø eller diller med stiklinger. Og så kan man oppbevare ting der, som de cirka 825 plastpottene vi har pådratt oss. Etter noe betenkning valgte jeg området nord for annekset. Det ligger ikke lett tilgjengelig til per i dag og jeg antar vi bør anlegge en trillebårsti hit fra parkeringplassen. Det hadde sikkert vært lurt å ha en planteroteplass i nærheten av utekrana, men akkurat der kan det bli trangt og dessuten er det et svært synlig sted. Man skal kunne rote på en Planteroteplass. Så jeg prøver nord for annekset. Fungerer det ikke, får jeg gjøre det om senere.

7. aug: Det er ingen steder på vår tomt hvor det er lett å jobbe – heller ikke her. Vi har brukt eddik på noe av gresset for å gjøre det lettere å fjerne (her vokste det meterhøyt).
7. aug: Og sånn ser det ut andre veien. Her kan man skue utover Tyrifjorden mens man diller med høstsådden
8. august. Ikke så veldig overraskende – det er mye stein her! I overflaten er det stort sett stein, med noe gress på toppen. Lenger ned er det faktisk god, mørk jord, men selvsagt full av stein der også. Jeg ville gjerne fjerne flere av de store steinene, men Eric mener de bør ligge. Da blir plassen litt mindre enn jeg har tenkt. Jeg begynner å utvide Staudebedet mens jeg tenker videre (disse henger sammen og jeg hadde tenkt å utvide Staudebedet uansett).

Årets Utvidelse av Staudebedet

Jeg begynte fremst i bedet, altså mot vest, hvor det er ganske grunt så knapt nok graving, mer hakking og raking/fjerning av stein. Sprekken i berget viste seg å være bare “byggesett”, her kunne jeg plukke fra stein og utvide sprekken så langt bakover jeg omtrent gadd – og jeg gadd en del. Jeg utvidet med kanskje en meter. Det er slitsomt å grave ned i en sprekk og plukke stein, fordi man må bøye seg et godt stykke under bakkenivå.

17. aug: Til venstre er det grunt/lite jord, som i resten av bedet. Mer sedum!
17. aug: Det går en dyp sprekk i berget her, og det er gull verdt. Her kan jeg sikkert plante en busk – det går bortimot en meter ned. Synes ikke så godt på bildet fordi jeg har dekket til med jord, men sprekken har blir behørig utgravd (altså – anatomien er avdekket).

Øst for denne mini-lakunen, gravde jeg også ned til berget, la drenering i bånn, dvs. steiner og duk. En del av jorda ble lagt tilbake, men det er fortsatt en stor stein her jeg håper å få gravd ut så jeg ble ikke helt ferdig med dette hjørnet.

Jeg hadde flere forsøk på å bygge “minimur” på forsiden av berget som er sterkt skrånende og i tillegg har et ujevnt underlag. Det var ikke lett å få dette til å se noenlunde ordentlig ut. Til slutt erklærte jeg det for greit nok og klart for neste etappe.

17 august. Lagt aviser (ugressdekke) på fremste delen av utvidelsen av bedet etter at “styggemuren” har blitt gjort en smule penere og solling av jord. Men jeg har ikke nok jord til å legge oppå avisene, så der ligger de og og blafrer i vinden – med stein oppå, selvsagt.
20. aug: Og vi har kjøpt mer jord og det begynner å ligne på et bed.

Mot slutten av august kjøpte vi noen flere planter, f.eks. var det nå bitterbergknapp (Goldmoss) og kantbergknapp (Tasteless Stonecrop) ble kjøpt og satt på hver sin “hylle” fremst i forlengelsen. Den hvite sedumen ble gravd opp, delt og flyttet hit. Den var vanskeligere å dele enn jeg trodde. De står grunt, men de utvikler noen skikkelige røtter allikevel. “Herbstfreude” ble satt hit, likeså den nye salvien “Salvia nemorosa Caradonna” og tre andre nye planter som jeg plukket opp på salg: En Kransvakkerøye (Coreopsis rosea “American Dream”), en gul Nattlys (Oenothera tetragona Licht”) og en ny type purpursolhatt (Magnus).

10. sept. Flyttet hvit sedum hit, samt satt ned noen nye planter – men der plass til mer!
23 sept. Og så fikk vi blomstring på solsikkene til slutt.
30. sept: Og de nådde definitivt vinduet på annekset. Utover høsten hadde vi forferdelig mye vind og solsikkene lå nærmest langflate, men de hadde utviklet veldig kraftige stilker og knakk ikke. Så jeg plukket dem opp fra bakken hver gang og prøvde å støtte dem opp som best jeg kunne.
8. oktober: Jeg reddet ned en del planter fra det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1, blant annet aubrieta som ble satt ned fremst i staudebedet. Den mest spretne av saxifragaene, tett, fin og lubben, ble plantet ved oktoberbergknapp i Staudebedet. Rart at noen Saxifraga nesten døde, mens en annen kan se slik ut, når de sto nesten rett ved hverandre.
4. november. Og sånn ser det ut når rådyrene har vært på besøk. Og vi sier i kor: “Ja til flora, nei til fauna!” Det er litt rart hvordan man tenker på rådyr som søte dyr inntil man får seg hage. De gikk løs på flere planter i denne perioden. Bergknappen overlever å bli beitet på, heldigvis. Ikke alle planter gjør det.
5. juli kl. 22.34. Og vi skal slutte å poste så mange solnedgangsbilder, bare bær over med oss noen få ganger til.

Staudebedet 2017: Akt 1

Etter en meget kald april, fikk vi pangvarme i begynnelsen av mai og det ble grønt overalt i løpet av noen få dager. Dette var vår første vår med hyttehage – med hage i enhver forstand, faktisk – og jeg var selvsagt spent på hva som hadde overlevd vinteren. Dermed gikk jeg hver helg og speidet etter tegn til liv på våre stauder og prydbusker. Og jeg fant stadig vekk tegn på liv – og ble like begeistret hver gang. Men det tok lang tid før vi hadde noe særlig med blomstring. Antakelig skyldes dette den kalde våren, men det kan også se ut som om vi har en hage hvor ting kommer litt seint. Vi får observere og lære etterhvert, godt mulig bør vi plante flere tidligblomstrende planter.

4. mai 2017: Ikke så heldig når fotografen stiller seg slik at skyggen faller på bildet. Uansett, det viser hvor langsomt det gikk denne våren. Det står nemlig mange planter her, de bare gjør ikke noe av seg ennå. Bortsett fra “purreløken” (Iris Hollandica) som strutter over en fjerdedel av bedet fordi jeg har plantet den altfor spredt. Spesielt Eric gikk og irriterte seg over purren som bare vokste og aldri ville blomstre. For når den var ferdigblomstret, skulle løkene taes opp og settes tettere, nemlig!
13. mai: Den mørklilla buddlejaen (Davidii ‘Black Knight’) har helt klart overlevd. Den har fått selskap av en lyslilla bak seg, som vi fikk av mamma i påsken. Disse står altfor tett, men det var der det var plass nå. Jeg visste ikke at sommerfuglbusker ofte kommer med noen blader tidlig på våren, som gjerne visner igjen, heller ikke at disse bør klippes hvert år. Så ingen av disse ble det gjort noe som helst med i 2017. De kom med blomster allikevel.

3. juni flyttet Marianne på hytta for sommeren. I Staudebedet hadde det fortsatt ikke kommet særlig langt. Det grøntes, bevares, ikke minst purreløken (irisen) struttet i vei. Men noen voldsom blomstring kunne man ikke påberope seg, bortsett fra fjellflokken. Den burde ikke trives der den står, men det vet den øyensynlig ikke. Dessuten gikk det fortsatt en motorvei gjennom bedet og all jord rundt plantene ble holdt på plass med steiner. På platået til høyre, mot annekset, var ingenting plantet ennå. Der hadde en alpeklematis ikke klart seg gjennom vinteren, til tross for at den skal være hardfør. Hmfp. Jeg mistenker at den hadde snurrerot eller noe sånt. Hagesentrene selger ofte klematis i lange, smale potter. Jeg kjøpte denne høsten 2016, og hadde ennå ikke lært å sjekke røtter og røske dem løs hvis de gikk i ring. (Nå røsker jeg litt i røttene på omtrent alle planter jeg kjøper, klipper røtter som er for lange gjør jeg også. Jeg er tydeligvis bedre på røtter enn på beskjæring).

5. juni: At fjellflokken skulle være så ivrig var en overraskelse (nærmest på bildet, til høyre). Denne skal gjerne ha mager og sandholdig jord, har jeg lest. Da jeg plantet den høsten 2016, viste det seg at i dette hjørnet av staudebedet var det saftig og tung leire. Jeg satt ned de tre 10-kroners staudene mine allikevel. Det var på tampen av sesongen og jeg hadde ikke ork til annet. Og de stortrives!  Det viser igjen at mamma har rett. Ikke fortell plantene dine hva de vil ha, de finner ut av det. (Og gjør de ikke det, kan du alltids flytte dem). Helt til venstre står en Norwegicus Machisimos og blomstrer. De dukker opp der man minst aner det og er umulig å bli kvitt. Litt som skvallerkål egentlig (sier Eric).

Jeg hadde noen frø fra ringblomst liggende og hadde fått noen flere av moren min. Disse strødde jeg rundt alpeklematisen (som det altså aldri ble noe av), den 13. mai. Frøene var gamle og jeg tenkte det var litt seint, så var usikker på om det ville bli noe av disse. Det tok tid, men så blomstret de som om man skulle ha betalt dem. Siden også sommerfuglbuskene vokste over all forventning måtte ringblomstene strekke seg for å få sol, og det gjorde de mer enn gjerne.

Sedum (Bergknapp)

Sedum trives svært godt i de skrinne partiene hos oss. Det finnes mer enn 400 arter og vi har så langt 5-6 stykker og derfor litt å gå på. Det er ikke så lett å vite hva vi bør regne med, fordi jeg kommer stadig vekk over planter som er reklassifisert når jeg leser om planter vi har skaffet oss. For eksempel er oktoberbergknapp ikke lenger en sedum, men en Hylotelephium (en Spectabile, sådan). En plante som ligner veldig, Evigbergknapp ‘Herbstfreude’, er klassifisert som en sedum (S. telephium), men er listet som en hybrid, dog går jeg ut fra at det teller? De engelske navnene er kulere enn de norske. På engelsk kalles bergknapp for stonecrop, og S. acre kalles Goldmoss, mens Sexangulare kalles Tasteless Stonecrop. Eric mener vi må anta at en eller annen gang i middelalderen har noen munker hatt en “Stonecrop tasting” for å komme frem til det navnet (mange sedum kan visstnok spises). Rådyr er for øvrig ikke så nøye på om det er en proper sedum, en hybrid eller en Hylotelephium, de gumler det i seg uansett.

Men her er saken: Vi har også S. spurium, både rosa og hvit, som er elsket av humler og dannet et blomstrende teppe i ukesvis og som vi derfor ble svært glad i. (Eric tilbringer en halvtime i staudebedet hver ettermiddag for å se på humler). S. spurium heter gravbergknapp på norsk. Da jeg gjorde undersøkelser for å finne planter for ulike steder i hagen, noterte jeg meg at gravbergknapp var svartelistet, klassifisert med “høy risiko”. Denne har man visstnok tom. funnet på bunnen av Steinsfjorden, så den skulle vi ikke ha. Men når den selges som S. spurium så var det ikke så greit for meg å vite at det var samme planten (nå kan jeg litt flere latinske navn, men det synes jeg ikke burde være et krav). Hvorfor selger man svartelistede planter på nesten ethvert hagesenter? Vi er i stuss, men siden humlene liker disse så godt så satser vi på å beholde dem og passe på at de ikke sprer seg. Vi håper å skaffe mange flere typer bergknapp, men jeg må lære meg å se forskjell på dem.

13. mai: S. Spurium: De ser så små og uskyldige ut, men bare vent. Snart tar de over. Først Hole, så verden! (Dette er de rosa. De hvite var penere på denne tiden, men der var det så mye ugress. Jeg må begynne å luke før jeg tar bilder)

Og siden jeg har snakket så mye om sedumene mine, skulle man tro jeg hadde et fint bilde av blomstrende sedumtepper, men det har jeg ikke fordi jeg tar helst bilde av graving og stein. Men vi har et par.

9. juli: S. Spurium, rik blomstring i over en måned og elsket av humler. De vokste seg noe større og var godt synlige fra andre steder i hagen.
5. juli: De hvite – noen dager tidliger. Blomstene gjør selvsagt mindre av seg, de er hvite, men det grønne har en mye penere farge enn på de rosa. De er … delikate! De ser beint ut som om de er til å spise opp.

Takløk/sempervivum

Dette er en annen sukkulent som stortrives på våre skrinne områder og som jeg aldri før har tenkt på som en plante man bør ha i hage, men som jeg nå har blitt veldig glad i. De er kjempekule, også når de ikke blomstrer. Det finnes visstnok 40 arter av disse. Vi har så langt bare to, S. arachnoideum og en som hagesenteret bare kalte S. hybrid(?). Vi kommer sikkert til å samle på disse også. Spesielt en av våre edderkopptakløker gikk amok denne sommeren og blomstret heftig i ukesvis (det betyr at mange av rosettene vil være døde neste år, men vi har noe sånt som 100 avleggere, så det går nok bra).

22. juni: Bak denne heftig-blomstrende takløken står en nyplantet Sølvevigblom (Anaphalis triplinervis) som Eric har kjøpt i Hønefoss. Den tok skikkelig sats i juli og vokste nesten over takløkene, samt at den blomstret til langt uti november. Jeg har blitt veldig glad i disse tørketålende plantene som liker seg på skrinn jord. (For øvrig interessant at Eric aldeles på eget initiativ drar innom et hagesenter og kjøper stauder. For kort tid siden hadde han overhode ingen interesse for haging, nå velger han ut planter for ulik plassering i hagen).
22.  juni: Dette er en annen takløk som i tillegg til blomster produserte dusinvis av barn. Til venstre i bakgrunnen er en Oktoberbergknapp (som altså ikke lenger er en sedum) og som blomstrer sent på høsten, september/oktober en gang. Vi fikk noen fine blomster på denne, men så ble den spist av rådyr. Stylterotter!

Og slik ser en edelweiss ut hvis noen har lurt på det. Sveits’ nasjonalblomst.

22.  juni: Alpeedelweiss, Leontopodium Alpinum. Jeg vet ikke helt hvordan jeg trodde edelweiss skulle se ut… noe mer yndig kanskje? Regelmessig i formen? Jeg ble litt betuttet da disse blomstret for første gang – var de noe fine da? Nå har jeg blitt glad i disse også, og de blomstrer også veldig lenge. Denne ble siden delt, så nå har jeg to – så lenge de varer. De lever visstnok ikke så lenge har jeg lest.
8. august: Og så har vi en hagestikle Blue Hobbit (Eryngium planum) som også stortrives. Eric mener denne ser ut som den kommer fra en annen planet.

Som man forstår, er mange planter i Staudebedet egentlig kjøpt for Fjellhagen, men de bor her enn så lenge for å vente på at hjemplassen skal bli klar. Dessuten skal de bli store – så jeg kan dele dem og få flere planter. Vi har også flere lavendelplanter og en flott salvie, som på tampen av sesongen fikk selskap av en salvie til, som også muligens blir flyttet opp til Fjellhagen med tid og stunder. Så en del av Staudebedets funksjon så langt er å være fjellhagebarnehage. Uansett, på den fremste delen er det skrint og der vil vi antakelig fortsette å ha bergknapp og takløk og slikt.

22.  juni: Jeg syntes det gikk tregt denne våren/sommeren. Jeg mener, jeg visste jo at jeg hadde sådd noen av frøene vel seint – solsikkene for eksempel, ble ikke sådd før 8. juni, men skulle jeg måtte lide for det? Legg merke til gress, siv og kratt til venstre for bed og anneks, alt rundt bedet er villniss og ytterste kaos.

Vi hadde mange nyanskaffelser:

  • På utflytting til hytta 3. juni kjøpte jeg med meg 12 planter på veien, og noen av disse havnet i staudebedet (2 karpatklokker, en nålefloks, en høstasters/buskasters, en blodstorknebb og en ny takløk).
  • Vi besøkte min mor flere ganger for å hjelpe til i hagen og fikk også med oss planter hjem. Blant annet hvit revebjelle, to storstjerneskjerm (Astrantia major) og en stor kattemynte. Da vi satt ned disse, viste det seg at det hadde sneket seg med en liten astilbe også. Astrantiaen blomstret, men gjorde egentlig ikke så mye av seg. Jeg vet at disse er veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på denne. Kattemynten, derimot, bredte seg ubluferdig utover og blomstret heftig. Den vil nok bli boende på toppen av bedet noen sesonger til.
  • Det var først 8. juni at jeg sådde solsikkefrø øverst i bedet og engelsk valmue/peonvalmue blant irisen. Jeg tenkte vi ikke ville se mye til solsikkene i år, siden de ble sådd så seint. Kanskje de ville nå vinduet på annekset? Valmuene, som er ettårige, var ment å fylle ut tomrommet mellom irisene. Sistnevnte kom stadig med aggressiv bladvekst, men viste ikke tegn til blomster. De tok opp mye plass der staudebedet er dypt, men jeg kunne jo ikke grave dem opp før de hadde blomstret. Neste år, Østbredden!, tenkte jeg. Så kan de stå der å lage blader ute å irritere noen.
  • 23. juni kjøpte vi en vanlig Scabiosa (‘Butterfly Blue’) og en solhatt (Echinacea purp. ‘Sensation Pink’). Jeg vet at dette er sånne planter man burde kjøpe flere av, ikke én og én (jeg høstet noen frø, så får vi se). Scabiosa er også veldig populære, men jeg vet ikke om jeg er solgt på disse heller. Purpursolhatten ble flyttet til Velkomstbedet etter bare noen uker, ettersom den havnet i skyggen av kraftigvoksende tomatplanter og solsikker. Den hadde knapt rukket å feste røttene. Jeg begynner å bli som en Karlson på taket – om jeg ikke graver opp frø for å se om de har tenkt å spire, så flytter jeg planter før de har rukket å etablere seg. Men bare når det er nødvendig – denne gang var det nødvendig.
  • 4. juli var mamma og jeg på den store Vestfoldturen, dvs. til Staudegården og til Vegge. Farlige, farlige steder. Jeg tror jeg kom hjem med 15 planter. I staudebedet satt jeg ymse gentianas – noen ble også satt i Velkomstbedet. Jeg har nå ganske mange sorter gentianas – syv ulike tror jeg. Jeg håper jeg etterhvert lærer å se forskjell på dem.
  • Bortsett fra et par av gentianaene, blomstret alt i løpet av sesongen, så storfornøyde.
5. juli: Purreløken spirer! Og jeg må ta bilde og sende til Eric (fordi han var etterhvert overbevist om at det faktisk var purre)
6. juli: Og dagen etter har vi blomster og ingen tvil om at de er vakre når de springer ut. (Iris Hollandica
5.  juli: Karpatklokkene blomstrer (vi har hvite og blå/lilla). Vi har visst fått en hang-up på campanulas fordi nå har vi ganske mange typer. Jeg er forøvrig veldig glad i små planter med blomster som står oppover. Dessverre er akkurat disse også elsket av snegler og må sjekkes jevnlig. En gang fant jeg en 15 cm feit brunsnegle på toppen av den hvite – det så faktisk ganske groteskt ut. Jeg har ikke blitt så rystet siden jeg fant en sildre gjennomspiddet av gress i det opprinnelige (fatale) Fjellbed #1.

En gang tidlig i juli fikk jeg den lysende idé å frakte noe av jorda fra Leirehaugen/Surjordsbedet til Staudebedet – ikke den mest leirholdige selvsagt, men den som virket mer som jord. Den inneholdt enorme mengder groblad, som følte seg veldig frigjort i det de ble spredt utover Staudebedet og umiddelbart iverksatte sin ambisjon om å bli bunndekker. Ikke én av mine bedre ideer dette, altså.

9. juli: På livets lysere side finnes Murtorskemunn. Vi fikk en liten klump av mamma en gang i 2016 som vi satt til dyrking i noen sprekker nedenfor Staudebedet. Hver gang det regner, så blomstrer den på ny. Vi håper å spre den til flere steder i 2018. Vi har etterhvert mange murer som kan dekkes.

Mot slutten av juli begynte jeg å fikse staudebedet på alvor. Jeg ryddet opp i steinhaugen Eric hadde stablet som en midlertidig avgrensning og begynte å planere vekk ”motorveien” i midten. Denne ble til som en dyd av nødvendighet fordi jeg ikke hadde nok jord da jeg begynte å lage dette bedet. I tillegg til den altfor brede stien gjennom bedet hadde det så langt sett ut som en rekke ”mini-bed” med steiner rundt. Planen var hele tiden å lage et sammenhengede bed, med tråkkheller. Jeg begynte på nordsiden og jobbet mot sør. Siden jeg dessverre brukte jord fra Leirehaugen/fremtidig Surjordsbed, måtte jeg bruke en del tid på luke groblad.

11. juli: Jeg har begynt å fylle på jord og fjerne en del av støttesteinene i bedet for å lage et sammenhengende bed. Notér forøvrig villnisset bak bedet og annekset, det er her forlengelsen kommer i akt 2.

Etterhvert la jeg også på tråkkheller, og disse ble lagt i flukt med høyden på fremsiden/vestsiden av bedet, altså der det er høyest. Men jeg hadde ikke nok jord til å heve hele bedet på østsiden, mot annekset, dessuten var heller ikke dette rette tiden å grave ut plantene på, midt i blomstringen. Dermed ble det liggende en rekke med stein for å holde jorda på plass, samt en slags renne mellom disse og tråkkhellene. Men planen er å heve hele bedet på østsiden med omtrent 10-15 cm. Prosjekt for 2018.

19. aug. Tråkkheller på plass, det ligger en renne på østsiden av dem, men det synes ikke så godt på bildet. Peonvalmuen blomstrer og solsikkene har definitivt nådd vinduet. (Ser man godt etter, ser man “groblad som bunndekker” mot nord, mot de bakre lavendlene.)
8. aug. Peonvalmuene lignet ikke på posebildet sitt i det hele tatt. På posebildet: Sarte, rosa og fluffy; i virkeligheten uflidde bustehuer i kraftige farger. Vi kaller dem pjuskevalmuer og har samlet en del frø av disse og kommer nok til strø noen av disse i skråningen. Men, vi har ikke sett en eneste humle som har satt seg på disse, så de er ikke blant Erics favoritter.
8. aug. Ringblomstene måtte strekke seg for å få sol bak sommerfuglbuskene og det gjorde de med glans. Jeg tror de fikk stilker på en meter.
20. aug: 3 sommerfugler på sommerfuglbusk. Vi hadde sommerfuglinvasjon i august – det flagret overalt. Og vi har selvsagt dusinvis av bilder av sommerfugl på sommerfuglbusk. Disse lever opp til navnet. Her har vi fra venstre en admiral, en neslesommerfugl og en dagpåfugløye. Tror vi. Humler og sommerfugler har en stor del av æren for å få Eric interessert i hager og blomster.
30. aug: Høstfloksen min, som ble skamspist av rådyr med en gang jeg kjøpte den i 2016, har nå fått lov å stå i fred lenge nok til å komme med blomster. Den har vokst til dobbelt størrelse og var til stor glede høsten 2017.

Rundt 30. august fikk jeg tatt opp de fleste iris hollandica og plantet dem mye tettere, innenfor rota i staudebedet. (Noen ga jeg også til naboen). Dvs. for å få tak i irisløker måtte jeg først foreta innhøsting av pjuskevalmuer som hadde vokst seg riktig store, over en meter. Kanskje det er neslevannet?

30. august: Noe av årets valmuehøst for sortering. Jeg hengte de mest modne av disse oppned på kjøkkenveggen og høstet senere frø.
8. august: Og slik ser det ut fra nord første uka i august 2017. Det er på tide å utvide bedet. (Vel, jordhaugen til venstre på bildet antyder antakelig at dette allerede er på gang).
22. juni kl. 22.55. Og nå omtrent snur sola. Sukk.

Staudebedet: Akt 2. Beplanting (2016)

Siden jeg hadde fjernet så mye stein, hadde jeg ikke jord nok til dette Storebedet/Staudebedet mitt. Vi kjøpte en del sekker, fem og fem om gangen, men det monnet knapt. Alt som ble plantet det første året fikk en haug med jord rundt seg og så bygget jeg opp med steiner rundt der igjen for å holde jorda på plass — slik ble det nærmest mange bed i bedet. Dessuten gikk det en bred sti gjennom bedet som delte det på langs: Mot vest, en høyereliggende del med grunt jordsmonn for planter som bør tåle slikt og mot annekset i øst, bra med jorddybde og også en annen type jord, delvis leire. Dette var høyst midlertidig, det skulle jo ikke være slik. Planen var at når jeg fikk mer jord så skulle vest og øst forenes til et sammenhengende bed, med en sti av tråkkheller, men altså uten en bred “motorvei” gjennom bedet.

Vi har noen egenlagede hageuttrykk, som “å avdekke anatomien til bedet”, “krabater”, og “Mariannes Metode”. Det siste kan bety mye rart, men henspiller helst på at jeg ikke nødvendigvis gjør helt ferdig ett stadium eller ett bed før jeg begynner på det neste. Stykkevis og delt, med andre ord.

Den 5. august hentet vi noen småplanter hos min mor, men det var den helgen det regnet så skrekkelig at dammen flommet over, dernest fikk vi et par besøk, vannet ville ikke renne bort fra staudebedet og det ene med det andre, så det tok en uke før plantene kom i jorda. Bedet var ikke ferdig men jeg syntes ikke jeg kunne vente lenger.

11. august 2016: Et eksempel på Mariannes Metode. Bedet er langt fra ferdig, men denne gentianaen bør i jorda. Så da lager man et lite bed til den.

Småplantene vi fikk av min mor hadde stått i bokser under tak, men allikevel var det regnvann i boksene, så plantene hadde blandet seg sammen og jeg var ikke sikker på hva som var hva – hva som var planter og hva som var ugress for den del – fordi nå var alt bare våte og litt sammenfiltrede pjuskelusker.

11. august 2016: Diverse småplanter fått av mamma. Bergknapp og kryptimian var jeg sikker på, den siste fordi den luktet timian. Dessuten var det noen pjusker med flikete blader som jeg syntes å huske var gentiana – selv om de ikke lignet andre gentianaer. Dette var kanskje en liten storknebb? Og dette en engnellik, eller kanskje noe helt annet? Det var ikke godt å si. Pjuskeluskene ble i hvert fall satt ned adskilt i små jordhauger med stein rundt, så fikk man se hva det var når de blomstret. Jeg fikk også med meg pottevis med Iris Hollandica som ble plantet senere.
18. august kom jeg hjem med en fin fangst fra salg på hagesentre. 2 klematis, 3 fjellflokk, 6 sedum, 2 takløk, en klokkebusk, en sommerfuglbusk, en salvie, 2 timian, 3 små kalaminter, 2 små lavendelplanter, en krossved, en blærespirea, 2 gentiana, en grønlandsmure, en kattemynte, ja og en “sølvtråd” som ble kjøpt mest fordi den var billig og som ble satt til pynt i kryddertønna. Det var vel det.

29. august var været svært skiftende med regn, så jeg tok jeg en ny tur på hagesentre – dessuten trengte jeg blodmel for å skremme rådyr. Som de sier i England: Hope springs eternal. Blodmel virker ikke særlig avskrekkende såvidt vi kan se. Fikk med meg en pakke med 6 lavendler, en hagestikle, en edelweiss og en høstfloks.

De siste to ukene i august ble derfor mye tid brukt til planting (ikke bare i staudebedet, mye ble satt andre steder). Alt ble plantet på omstendeligste vis, med stort plantehull, god jord (Hageland hadde salg på “staudejord”), hestegjødsel for de største plantene/buskene, godt med vanning, aviser for å holde ugress unna, jorddekke oppå avisene, steiner rundt for å holde jorda på plass – ikke rart at ting tok tid. Dessuten gravde jeg ut flere steiner mens jeg lagde plantehullene i Staudebedet. Det er ganske utrolig hvordan man kan finne en 5-kilos krabat i et bed som har blitt spavendt tre ganger. Dessuten fjernet jeg noen bøtter med leirejord der den var på sitt mest kompakte og bar denne ned til de fremtidige bekkebedene.

29. august 2016: Weigela Florida “Monet”. Disse blomstrer helst tidligere på sommeren, men denne begynte å blomstre med en gang den kom i jorda, hvilket vi tok som et godt tegn.
29. august 2016: Buddleja davidii “Black Knight” kom også med flere blomster. Som man ser til høyre, det er mye løvetann i dette bedet, det var helt umulig å fjerne alt, men det forsvinner vel med iherdig luking.
Sommerfuglbusk lever opp til navnet sitt.
31. august 2016: På tampen av august gravde jeg også ut et hjørne av bedet som jeg ikke hadde fått tatt tidligere ettersom det her hadde ligget en jordhaug. Der var det bare stein på stein. Det er mulig at dette var en gammeldass som hadde blitt fylt med stein. Synes jeg kjente en svak eim av avføring i ny og ne – som sammen med dunsten av blodmel ble ganske interessant. Dette burde da holde rådyr borte! Gravde også her ned på bare berget, men lot en krabat bli stående igjen under Weigelaen (ville ikke forstyrre røttene). Fikk løs en kjempekrabat på kanskje 25 kilo og var svært fornøyd med det. Den ble liggende midt i bedet hvor den er ganske dekorativ, så der ligger den fortsatt.
31. august 2016: Hagestikle eller Eryngium planum “Blue Hobbit”
31. august 2016: Høstfloks

Da høstfloksen kom på plass var jeg ganske fornøyd fordi det begynte omsider å se ut som et bed. Den ble spist av rådyr allerede natten etter (jeg har senere lært at rådyr elsker høstfloks og har ikke kjøpt flere).

31. august 2016: Har plantet de plantene som skal plantes her i år, og har ikke jord nok til å fylle igjen hullet i midten. Den rosa bøtta på bilde, som står på sist utgravde krabat, inneholder blodmel og vann, og jeg hadde også strødd blodmel rundt i bedet, men det var altså ikke nok til å holde rådyr unna.

Fikk også plantet rundt 20-25 løker med Iris Hollandica, men visste ikke hvor tett jeg burde sette dem. I staudebedet havnet også:

  • Tre 10-kroners Polemonium reptans “Blue Compact”, som for øvrig ikke kryper. De ble satt et sted hvor det var en del leire, så jeg trodde ikke de skulle klare seg, men de stortrivdes sommeren etter.
  • 2 små Lavandula angustifolia –  som senere ble fulgt av 6 til.
  • 3 rosa og 3 hvite Sedum spurium samt 2 ulike typer takløk. (Sempervivum hybrid og S. arachnoideum). Jeg trodde bergknapp og takløk var slikt man plantet når man ikke hadde jord og vann til bedre ting, men sedumene dannet tepper av blomster i 2017 og ble elsket av humlene. Takløkene kom også med vakre blomster som sto i ukesvis og produserte dusinvis av avkom.
  • En Salvia nemorosa “Ostfriesland” som blomstret fint og lenge og tiltrakk seg humler sommeren etter.
  • 2 ulike typer timian: En sitrontimian – Thymus citriodorus “Archers Gold”. Denne nølte en god stund, men tok sats midt-sommers 2017 og vokste seg dobbelt så stor i løpet av noen uker. Og en mørkgrønn lodnetimian – Thymus praecox var. Pseudolanuginosus. Den trivdes ikke og ble flyttet våren etter – da fikk den fart på seg.
  • 3 små kalaminter (Calamintha Nepeta) ble satt i krukke ettersom jeg tror disse har en tendens til å spre seg.
  • 2 gentiana av ukjent variant (ikke merket), men som struttet fint med blomster. Den ene overlevde dessverre ikke vinteren.
  • Jeg plantet også en alpeklematis langs anneksveggen, men den overlevde heller ikke vinteren, ennå de skal være hardføre. Jeg har senere tenkt den muligens hadde snurrerot, siden klematis ofte kommer i slike høye, trange potter. Jeg visste ikke at man må sjekke for snurrerot på den tiden, jeg bare plantet.
31. august 2016: Jeg er veldig glad i gentiana, spesielt når klokkene står rett opp som på bildet. Dessverre har de ikke struttet slik siden 2016, men har en tendens til å legge seg utover. De har heller ikke vært like klare og blå i fargen. Jeg må lære hvordan jeg skal stelle dem.
31. august 2016: Til sist – tomater – det hører jo hjemme i et staudebed. Den til venstre er en busktomat, men vi fikk ikke stor avling på den. Den til høyre ble over halvannen meter, og produserte en god del tomater.
31. august 2016: … så var det å få modnet disse da.