Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.
Marianne – Leirehaugen: 3-0
Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.
Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.
21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn. 21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet. 7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.
Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.
11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem. 11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.
Stien opp til Fjellhagen
Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?
Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.
10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen. Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig. 9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.
Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.
Juni 2021 var det 5 år siden vi kjøpte Vedutten og Surjordsbedet var det andre bedet jeg begynte å grave ut med tanke på at det skulle bli – nettopp – et surjordsbed. Jeg trodde vi hadde kalkholdig jord og ville gjerne skape et bed hvor jeg kunne plante hortensia, rododendron og slikt noe. Etter noen måneder tok vi en jordtest hvor det seg viste seg at jorda vår snarere lener litt mot det sure slik det er vanlig. Skjønt vannet vårt er kalkholdig, så det må jo være noen kalkholdige lag nedi der, fordi vannet vårt kommer fra egen brønn. Det er uansett lettere å samle de plantene som foretrekker lav pH-verdi på ett sted. De mest jordkresne plantene har blitt plantet i et større hull fylt med rododendronjord, dernest tilfører jeg barnåler til bedet som en del av vårstellet og jeg kan bruke tilpasset gjødsel på hele området, og ikke bare på enkelte planter. Her bruker jeg også bark som jorddekke.
Juli 2016: I forgrunnen – det fremtidige Surjordsbedet slik det så ut i det vi overtok hytta. Jeg visste ikke da at det her lå det mye leire i grunnen, hvilket ikke er det beste utgangspunktet for et Surjordsbed.
Surjordsbedet består av flere mindre bed – kanskje fire? Det blir litt avhengig av hvordan man teller. Det ble uansett gravd ut i flere omganger. Fordi ikke alt ble beplantet med en gang, vokste det fort til med livskraftig ugress og jeg måtte ta en ny gravesjau, hvilket innebar at jeg i neste omgang fikk ut flere stein og kom dypere. Å, lykke!
28. august 2021: Slik det så ut mot slutten av sommeren 2021. Ikke fullt beplantet ennå, men det kommer seg.
Første utgraving var en stripe bak det som nå er et avdekket berg som ligger i dagen nær fotografen (på bildet over er avblomstret og nedklippet ridderspore til høyre mest synlig i denne stripa). Uforbederlig optimist som jeg er, trodde jeg lenge at dette berget bare var en stor stein jeg før eller siden ville klare å få gravd ut og fjernet.
16. september 2016: I begynnelsen tenkte jeg at den bergspissen som stikker ut bare var en litt forvokst stein man kunne grave ut å fjerne. I det bildet blir tatt har jeg begynt å tvile på dette med fjerningen… Betongkladeisen med innstøpt elvestein i forgrunnen kommer fra en frostsprengt dam som var ødelagt før vi kjøpte hytta, men vi har hørt at den opprinnelig var veldig pen. Vi har funnet flere slike kladeiser rundt om på tomta. Da jeg gravde ut denne delen av bedet, fant jeg også en god del pene, runde elvestein som jeg la til side med tanke om at de sikkert kunne brukes til noe. De ble senere ble brukt til kanting rundt hytta.30. sept 2016: Her var det også en del “skrottrær” og det nytter ikke å klippe ned slike busktrær, det ender bare opp med at de skyter opp enda flere skudd. Disse hadde dessverre blitt kappet før og hadde derfor mange skudd og en anselig mengde med røtter. Eric spettet opp disse, hvilket er sabla tungt. Jeg graver ut stein, Eric spetter opp røtter. Å anlegge bed på Vedutten er beint ut sagt nybrottsarbeid. 27. august 2017: Dette skal jo være et Surjordsbed, så vi har plantet 2 hortensia (h. macrophylla) og helt bakerst en rododendronstikling i sprekken bak det jeg nå har innsett er et berg. Den siste, rododendronpinnen som vi kalte den, hadde vi fått av mamma. 24. mai 2021. Rododendonpinnen har vokst til å bli en busk. Knoppene er rosa, men blomstene er hvite. Mamma sa alltid: “Du trenger ikke kjøpe busker, du kan få stiklinger av meg. Det tar bare noen få år, og så er de store”. “Noen få år” virker uendelig lenge når man har en ny hage og nye bed man vil fylle med en gang, men hun hadde selvsagt rett. Nå har jeg begynt å ta stiklinger av egne busker. Det tar noen år, men man må jo ha et visst perspektiv på haging. (Sa hun som hver mai sitter med alle frøplantene og prøver å huske hvor hun hadde tenkt å plante dem).
Vi har etterhvert anskaffet oss en del hortensia og rodododenron og jeg blir like forbauset hver gang jeg – utstyrt med bøtter med barnåler og spesialgjødsel – skal ut og stelle disse om våren: 5 rododendron og 10 hortensia – har vi blitt samlere? Hvem i all verden har brakt alle disse til tomta vår? Vel, vi har faktisk fått flere av dem i gave (flere som avleggere). Vanlig hagehortensia strever vi dog med.
2 august 2018: 2018-sesongen var spesiell. Vi hadde en snørik og lunende vinter, etterfulgt av en svært varm sommer. Jeg tror ikke vi var særlig flinke til å vanne, men fuktigheten ble vel godt bevart i bergsprekken og vi hadde god blomstring på hagehortensia her, men også i andre bed. Siden da, har det blitt færre og færre blomster. Vi dekker dem til om vinteren (bark ved røttene, pose over), og buskene vokser og trives, bladverket er friskt og grønt, men altså få blomster. Enten gjør vi noe feil, eller så handler dette om ting som er utenfor vår kontroll, altså snødekke, perioder med frost i april og mai og slikt.
Naboen har gjort kort prosess med hagehortensia (Hydrangea macrophylla) som jeg etterhvert har lært blomstrer på fjorårets knopper, og derfor er ganske utsatt i vårt innlandsklima. Jeg tror jeg skal gjøre det samme. Hvorfor sette av store deler av bedene til planter som sjelden blomstrer?
Vi har f.eks. to hortensia på Sørpletten, som jeg tipper er vierhortensia, herdig til H5 (Hydrangea arborescens). Vi fikk disse som stiklinger av en nabo av mamma, og de danner knopper på årets vekst og blomstrer svært lenge, men har lett for å legge seg ved regn og trenger ofte og støttes opp… hvilket vi ikke har vært så flinke til. Vi har også en oppstammet syrinhortensia (H. paniculata, H5) fått i 2019 og 3 klatrehortensia som vi fikk av naboen høsten 2020 (herdig til H6). Hvorfor bry seg om de lunefulle macrophyllaene? Vel, det er fordi at når de blomstrer, og ikke minst når blomstene er blå, så er de aldeles nydelige. Det sitter langt inne, men… blomstrer de ikke i 2022 så ryker de ut.8. juli 2021: Riddersporene stortrives i denne sprekken. Plantene vokser opp med kraftige stengler og blir over 2 meter. Disse er plantet her, fordi de er noe beskyttet for vind fra berget bak Eric og klarer seg stort sett selv. Skjønt, får vi kraftig vind på sensommeren pleier vil å binde dem opp. Vi høstet frø fra de blå, og satt småplantene i et annet bed kalt Trapesen. De kom opp med fire forskjellige farger. Jeg synes vi så langt har vært heldige med å så frø fra egne planter, nettopp fordi de kommer opp i ulike varianter. Man ønsker jo ikke at alle riddersporer blir lilla, alle akeleier mørkblå, alle kornblomster mellomblå osv. Hos oss har egensådde frø resultert i variasjon. 16 sept 2019: Sprekken bak berget ble altså underbed nr. 1. Bedet bakerst i bildet, hvor jeg har lagt ut to tepper for å hindre ugressinvasjon fra den gjenværende Leirehaugen, ble underbed nr. 2, og bedet nærmest fotografen, der det ligger en spade, underbed nr. 3. Underbed nr. 4 ligger utenfor bildet til høyre og ble gravd ut i 2020.19. sept 2019: Da ser det ut som underbed 2 og 3 er klart til beplantning, men det gjelder ikke bedet til høyre på bildet hvor det fortsatt mangler en god del jord. Det er kun klargjort for vinteren med et dekke av aviser (for å hindre ugress) og et tynt lag jord på toppen (for at det skal se penere ut, samt hindre avisene i å blåse avgårde). Året etter tilførte jeg en del jord fra andre bed for å bygge opp bedet, inkludert fra utgraving av underbed nr. 4. Dette er jord som inneholder en del ugress, men vi må nesten bruke og forbedre den jorda vi har. 20. sept 2020: I underbed 2 satt jeg en del busker i ulike farger og syntes det ble ganske pent med en mix av to typer Japansk kristtorn (Ilex crenata) i grønt og gult og to typer høstberberis (Berberis thunbergii) i burgunder og rødt. Den gule ilex’en, Golden Gem, klarte ikke vinteren, den grønne ble kraftig nedbeitet av rådyr, men klarte seg såvidt. Den gule lyste veldig fint opp i dette bedet, så jeg håper å finne noe finne noe med en lignende farge. Rododendronen til høyre har vi også fått av mamma. I 2020 ble bedet ned mot plenen utgravd, det blir underbed nr. 4. Her sto en ungarsk syrin fra før av, samt at jeg har plantet en Osmanthus “Goshiki” øverst til venstre, som ikke overlevde vinteren, og nok en h. macrophylla (liten) til høyre som ikke blomstret verken i 2020 eller i 2021. Den hvite “busken” bakerst i bildet er forøvrig ingen busk, men vel 15 planter av hjemmesådde Nicotiana alata Grandiflora. De gjør seg godt i en større gruppe, ser ofte litt pjuske ut når det er mye sol, men så henter de seg inn om kvelden og lyser opp i skumringen. 27. august 2020. Sfinksen dukket opp under utgraving av underbed nr. 4. Dvs. den dukket ikke opp i det hele tatt, den lå gjemt under masse leire og det var et strev av en annen verden å få den ut. Antakelig den største steinen jeg har flyttet på så langt. 3. oktober 2020: Siden jeg var i gang med å grave ut den nedre delen av Surjordsbedet, fikk vi også laget en grussti mellom Staudebedet og Surjordsbedet. Det var egentlig hyggelig å ha en sti av gress opp mot annekset, det passet også bedre til en hyttetomt. Men den ble alltid så full av forvokst ugress som spredte seg inn i bedene. Det rotet også til rent visuelt. Nå ligger det duk under stien samt under kantsteinene på begge sider, det hjelper forhåpentligvis.
Et utvalg av planter fra 2021-sesongen
28. august 2021: Litt andre planter, men ellers er Surjordsbedet i uttrykk ganske likt Staudebedet i det at det ser litt bart ut på våren og forsommeren – og så vokser alt over hverandre og dekker til stien gjennom bedet utover høsten. Her mangler det fortsatt en del planter. Jeg har delt noen lave storknebb jeg hadde i Staudebedet og satt til venstre for stien som går gjennom bedet, men så er det en stripe med bar jord uten planter før de høye plantene lengst til venstre opp mot Fjellhagen. Her synger en hagestokkrose på siste verset, men så lenge det er blomster igjen, blir den ikke klippet ned. Vi har igjen satt ut Nicotiana alata planter fra frø, for å fylle bedet, mens nyinnkjøpte planter får vokst seg til, slik som akssøyleblomst (Liatris spicata) og fargeskolm (Baptisia australis). Jeg tror ingen av disse er veldig sære på pH-verdien forøvrig, skjønt baptisia skal gjerne ha lettere sur jord. 28. august 2021: Denne monstervalmuen dukket bare opp av seg selv. Jeg trodde først bladene var tistel og var i ferd med å luke den, men så hadde den ingen torner så jeg tenkte – la den stå så lenge, la oss se hva den har tenkt å bli når den blir stor. Og så ble den altså en valmuebusk av dimensjoner som blomstret, og blomstret og ikke ga seg før frosten kom. Jeg går ut fra den er ettårig, men jeg går også ut fra at Eric har høstet frø. Han er en stor valmueentusiast og alt som har med valmuer å gjøre er hans domene. Vi har en egen pappeske dedikert til oppbevaring av frø fra valmue og californiavalmue. 21. august 2021: Skogsøte, Gentiana asclepiadea, skal gjerne ha halvskygge og tåler en del skygge. Så da jeg fikk denne av mamma i sin tid, ble den satt i halvskygge under trær og i skogsjord på Skyggepletten. Jeg tror ikke den fikk en eneste blomst på to år. Etter flytting til Surjordsbedet – hvor den får mye sol om sommeren og hvor det er leire i grunnen, har den vokst seg dobbelt så stor og blomstrer iherdig. Et eksempel på at det kan lønne seg å prøve ut en ny plassering for planter som ikke trives, selv om de burde det i følge boka. 21. august 2021: Montbretia/Crocosmia/Værhane – en ugjengjeldt kjærlighet. Mamma hadde montbretia i hagen, men hun pleide å grave dem opp og sette dem i potter for overvintring i kjelleren. Jeg bestemte meg tidlig for at vi ikke skulle begynne med oppgraving og overvintring av planter og knoller – vi har ikke noe godt sted for det. Men sommeren 2019, den sommeren mamma døde, ser jeg en montbretia som har klart å overvintre aldeles selv i hagen hennes. Så jeg graver den opp og tar den med til Vedutten og jaggu meg dukker den ikke opp i 2020 også. Forelsket! Men i 2021 ville den ikke ha meg mer. Jeg kjøpte 3 stykk denne sommeren, dekket dem behørig til for vinteren, og håper inderlig de vil komme tilbake i 2022. Dette er “Walbertons Yellow”. Og dette er Crocosmia x curtonus “Lucifer”8. juli 2021: Sommeren 2019 gravde jeg også opp en annen plante fra mammas hage som jeg hadde fått for meg var en penstemon og satt i et annet bed kalt Trapesen. Den gjorde intet av seg i 2020, men kom for fullt i 2021 da jeg skjønte at dette var neigu ingen penstemon. Jeg måtte google litt før jeg kom fram til at dette antakelig er en prikk-klokke, en Campanula punctata, som er kjent for å spre seg i den grad at den regnes som invasiv. Jeg hadde dog et stort nyutgravd bed uten planter, så jeg gravde dem opp fra Trapesen og satt dem her i underbed 4 hvor de ble riktig pene og blomstret lenge. Fordi de står på et sted hvor det ikke står mange andre planter, er det relativt lett for meg å grave dem opp og bli kvitt dem senere skulle de ta for mye plass. Men enn så lenge fyller de opp et tomt bed og er ganske flinke til å holde unna ugress. De noe melduggbefengte bladene i forgrunnen tilhører forøvrig squash. Vi får ofte meldugg på squashplantene våre, men det ser ikke ut til å gå utover blomstring og fruktdannelse. 16. juli 2021: Vi har flere ganger brukt squash som bedfyll og jorddekke, denne sommeren satt vi to planter i underbed nr. 4. Squash er en fantastisk plante for å fylle ut et nyutgravd bed. Ett frø gir en plante som lett dekker halvannen kvadratmeter, og i tillegg til de fine gule blomstene får man mer squash enn man klarer å spise. Jeg må lære meg å plukke og spise blomstene.
Jeg graver ut mer bedareal enn jeg klarer å beplante og vedlikeholde på fornuftig vis, og jeg har erfart hvor viktig det er å ikke la jorda være helt bar – da kommer det bare masse ugress. Da er det bedre å plante squash eller poteter, vi har brukt begge deler. Squash dekker bedre, mens poteter er kjent for å kunne løsne opp leirejord. Vi bruker også spredningsvillige planter som vårkjærminne, krypjonsokkoll og nå altså prikk-klokke. Fordelen med potet og squash er at de dør over vinteren (skjønt, vi har hatt potet som har overvintret hos oss), mens stauder som sprer seg, må graves opp og fjernes når de tar for stor plass, hvilket kan være tungt arbeid. Siden vi stadig vekk har nyutgravde områder som bør dekkes med “et-eller-annet”, har jeg gravd ut og flyttet på flere store baljer med vårkjærminne og krypjonsokkoll i løpet av de siste årene.
Vi er dessverre fortsatt på forsinkede innlegg fra 2020. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan vi skulle lage stier, blant annet mellom to store bed, Staudebedet og Surjordsbedet. Når det gjelder det siste, så kom faktisk stien først, men når jeg først var i gang med å grave ut en sti, så gravde jeg likeså ut en utvidelse av Surjordsbedet i samme slengen. Det var uansett planlagt. Men først skal det handle om det opprinnelig Surjordsbedet.
Slik så øverste del av Surjordsbedet ut da vi forlot det høsten 2019. Fullt av muligheter og klart til beplantning. Men er det virkelig det? Nei. Her skal det legges på minst 10 cm med jord til for å dekke halvveis opp på hellen som ligger i forgrunnen. Dessuten, burde man ikke grave opp et bed foran dette?
Delen nærmest fotografen ble hevet med vel 10 cm (det ble en del trillebårlass med jord), og jeg flyttet noen planter hit utover høsten. Den borteste delen som ligger litt høyere, ble fylt med en del busker og noen stauder og er nærmest å regne som “helt ferdig”. Og så endte jeg selvsagt med å grave opp et nytt bed foran dette, det skulle jo bare mangle.
9. august: En av de positive overaskelsene dette året var sommerblomsten Nicotiana alata. Sådd fra frø og plantet ut i en større gruppe sammen med kornblomst i juni. Kornblomstene forsvant etterhvert, men Nicotiana vokste seg større og større til plantene utgjorde en formidabel busk med hvite blomster som skinte i skumringen. Vi har sådd N. alata før, men vi har ikke tidligere plantet så mange sammen, og det var tydeligvis det som skulle til. De utgjorde rett og slett et imponerende skue, spesielt om kvelden. (Om dagen hender det ofte at de henger med hodet og ser molefonkne ut, spesielt hvis det er mye sol, og så livner de til utover kvelden). De er veldig enkle å så fra frø, skjønt spirene er ganske sprø og brekker lett under prikling, men det ser ut som om de tåler det også. For rundt 30-40 kroner kan man altså få en kjempestor busk av velduftende hvite blomster, og fortsatt ha nok frø igjen for flere sesonger. I 2020 fant jeg også flere selvsådde frøplanter av Nicotiana fra 2019, både i Staudebedet og på Sørpletten, men jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere så de er ikke store på selvsåing, altså hos oss. 15. august 2020: Marianne er fast bestemt på å gjøre minst noen bed “helt ferdig” og har vært på handletur. 16. august: Det meste av innkjøpet havnet her. En del av Surjordsbedet er bortimot fylt med busker med ulike bladfarger. Japansk kristtorn i gult og grønt (Ilex Crenata Golden Gem og Convexa), Høstberberis “Admiration” (Berberis Thunbergii “Admiration” – jeg har denne i Velkomstbedet også, hvor den er fantastisk); og en høstberberis til som en burgunderød og knapt synes på dette bildet, men synes godt i virkeligheten. Dessuen en Leucothoes f. Little Flames som jeg håper vi overleve hos oss.
På bilde blomstrer også skogsøte (i blått) som jeg har flyttet hit fra et annet bed og som tydeligvis trives bedre her ettersom den knapt nok har blomstret før. Jeg har nettopp funnet og flyttet en til, så den sturer litt. Dessuten står det her en langbeint rododenron med variegerte blader, en dvergrododendron ble flyttet hit fra Sørpletten (Scarlet Wonder, verdens rødeste rododendron), dessuten min favorittlyng (Erica darlyensis), som ble gravd opp fra under en hortensia og satt hit så den kan spre seg enda mer. Denne har hvite blomster,
20. sept 2021: Samme del av bedet, men fra annen vinkel. 24. august: Utgraving foran bedet over – som vanlig – det er mye stein. Jeg gravde ut i loddrette striper og syntes jeg kom dypt nok etter bare to gjennomgravinger. 27. august: Dette er muligens den største steinen jeg har gravd ut hittil på Vedutten. Jeg mener den ligner en sfinks. Broren min mener den ligner den biten Obelix sparket av nesen på sfinksen. Det har blitt foreslått at jeg graver ned denne opp/ned – da blir den en fin flat stein i en mur. Men nei – denne vil bli liggende som en stimarkør og en statue i hagen. 27. august: Blomsterpause med Montbretia. Mamma pleide grave disse opp og overvintre dem innendørs. Jeg har ikke tålmodighet eller plass til slikt, men jeg fikk en av henne som hadde overlevd utendørs. Den ble behørig dekket til i fjor og overlevde denne vinteren i det minste. Jeg synes disse er kjempefine og håper de overlever flere vintre. 1. sept: Jeg graver fortsatt, nå på andre utraving. Men ikke for nærme ungarsk syrin på midten av bildet. 5. september: Da er det slutt for den store nicotianabusken, selv om den sikkert kunne blomstret en måned til. Den må opp fordi jeg må flytte en hortensia hit – det har blitt for trangt der den står.20. sept: OK, dette ligner på sesongstart, jeg ser det. Ikke mye har skjedd i denne delen av bedet, rent bortsatt fra tilføring av jord, flytting av ett stykk hortensia, samt noen få stauder som står i utkanten. Tiden strekker ikke alltid til….20. sept 2020: Men jeg tror dette har potensiale til å bli et veldig kult bed, når det bare er ferdig. 20. september: Som over, sett fra litt annen vinkel. Den nyutgravde delen ligger foran den delen med mørk jord på toppen. Neste år graver jeg antakelig ut den delen hvor all steinen fra årets utgravning ligger. Også bør vi gjøre noe med stien foran bedet. Det blir antakelig grus der også.
Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.
Trapesen
Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..
2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her. 17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut. 11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der. 8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress. 2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.
Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.
Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.
Kanting og stier: Den pure begynnelse….
Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.
15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.
Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.
5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også). Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering. 26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus. 2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse. Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover. 2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien! (Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).
2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år. 3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien. 24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget. 15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet. 15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine? Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå. 4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.
Jeg begynte å grave opp første del av Surjordsbedet allerede i 2016, men støtte på en gigasvær stein som jeg måtte innse ikke lot seg fjerne. Dermed måtte jeg nøye meg med å grave dypt bak denne steinen. Eventuelt så er det fjellutspring. Den fortsetter nemlig under Leirehaugen og ingen vet ennå hva som skjuler seg under den….
I 2017 startet jeg med friskt mot og fikk gravd ut noe av bedet også foran denne gigasteinen, samt beplantet sprekken bak med hortensia, rododendonstikling, og etterhvert lyng og ridderspore. Jeg gravde aldri særlig dypt i 2017, jeg strevde egentlig mest med å fjerne topplaget. Rotfjerningsansvarlig måtte flere ganger trå til med spettet for å fjerne røtter. Siden ingenting ble gjort her i løpet av tørke-/varmesommeren 2018, var her vegg-til-vegg med livskraftig og midjehøyt ugress sommeren 2019, året da det meste hos oss vokste over evne, også ugresset.
19. mai: Jeg har blitt veldig glad i lyng og tror jeg bør utvide surjordsbedet om ikke annet så for å få mer plass til lyng. Denne står bortgjemt under hortensia om sommeren, men blomstrer om våren – før hortensiaen kommer – så har da god plass til å vise seg frem. Blomstene er skinnende hvite på avstand, og jeg synes utrolig vakre på nært hold (Erica darlyensis, antakelig Snow surprise, ikke godt merket da jeg kjøpte den). Jeg har også en rosa (antakelig Kramers Rote) som også er veldig pen når den blomstrer, men ikke like friskt grønt i bladverket. Begge har vokst en del, men de har ikke plass til å vokse særlig mer der de står nå. De skal få bo under hortensia et år til, så får vi se. Ingen av dem ser forøvrig ut til å lide noen nød av å bo i sprekken bak steinen og under hortensia, så jeg kan også bare la de stå. 17. juni: Riddersporer på vei – og jeg må innrømme at jeg ikke visste hvor kraftige disse plantene blir. At de blir høye – ja, det visste jeg selvsagt. Men at de skulle breie seg slik? Disse er jo også bare småunger, knapt året. Det begynner å se ut som om vi må velge mellom ridderspore og hortensia i sprekken bak steinen. (Det blir nok ridderspore, dette hjørnet er relativt beskyttet for vind).17. juni: Nå har visst riddersporene begynt å surre litt også, men jeg er temmelig sikker på at dette er vår hjemmesådde variant – Guardian Blue. Vi er veldig glad i blåfargen som synes godt også på avstand.
Så skjedde det at jeg i anledning min mors bortgang fikk en oppstammet hortensia paniculata fra jobben, hvilket jeg synes var meget omtenksomt. Som sjefen min sa: – “Du har jo en hage, så jeg tenkte dette ville være en bedre presang enn en blomsterbukett eller krans”. Hun har så rett! Også mamma hadde vært over seg av begeistring over slik omtanke.
En oppstammet paniculata er en primadonna som fortjener en synlig plass, hvor hun kan komme til sin rett. Samtidig blir hun lett topptung og bør beskyttes mot for mye vind (vi har tidvis kraftig vind). Jeg tok flere runder på tomta for å vurdere mulige beplantningssteder, og hadde også søsterens hjelp til dette. Vi ble enige om at det egentlig bare var ett sted hun kunne stå – i utkanten av Surjordsbedet, nær annekset. Vel, da var det bare å grave igjen da.
Ny utgraving
16. august. Her har jeg strengt tatt gravd ut en del tidligere, men denne gangen gravde jeg mye dypere. I bakgrunnen: Sparsommelig blomstring på hortensia i år. Tørkesommeren 2018 blomstret de begge noe aldeles fantastisk, antakelig fordi da ble de regelmessig vannet, dessuten var det varmt noe de øyensynlig likte. I 2019 må de fleste planter klare seg selv. 18. august: Da er primadonnaen på plass. Det ble gravd dypt under henne, ganske i hvert fall, og hun har fått spesialtilpasset jord. Og hestemøkk. Alle våre planter får hestemøkk. Det mangler å slå ned en påle og binde henne til, i tilfelle kraftig vind.16. september. Men gravingen fortsetter selv om paniculata er på plass. I bakgrunnen ligger gamle filleryer, noe som ser litt teit ut, men de har sin misjon: De hjelper til å holde ugress fra Leirehaugen unna bedet. Min mor pleide å spare på gamle tepper og pledd og slikt og bruke det som ugresstengsel når hun utvidet hagen og lagde nye bed. En vår kjøpte hun et fullt sett med nye dyner på salg, og brukte sommeren til å grave ned alle de gamle under stiene i den store kjøkkenhagen hun hadde. Vi tok med en del gamle tepper og slikt fra huset hennes da vi ryddet det for salg og vil bruke det under stier og plasser, eller som her – som et midlertidig stengsel mot Leirehaugen. 18. september: Da er bedet klart! Dvs. det er det selvsagt ikke. Det skråner for mye fra øst mot vest og jeg trenger mer jord for å heve bedet vel 10 centimeter i forgrunnen. Tråkkhellen nærmest, som ligger på noen gamle klær, skal ha jord ca. 2-3 cm opp på seg. Men nå har jeg ikke mer jord, så dette er så langt jeg kommer i år. Har dekket med aviser og et tynt jordlag for å holde ugress unna til neste år. 19. september: Samme bed sett fra en annen vinkel. Vindunderlig masse plass for å sette nye planter. Hvis jeg nå bare kunne bli flinkere til å fylle bedene mine, ikke bare grave dem ut. 18. september: Foran bedet er alt selvsagt bare kaos. Jeg tok en del av steinen jeg hadde gravd ut og stablet løst langs den muren jeg hadde laget. Det så faktisk ganske ryddig ut på avstand.
Jeg har utkast til tre innlegg som aldri har blitt postet av ulike grunner, sikkert ingen av dem gode. Utdatert og litt preget av oppsummering, men jeg poster dem allikevel for å komplettere sesongen, om ikke annet så for vår egen del.
Jeg har tydeligvis et «fortapt sønn syndrom” når det gjelder hagen. Hver vår opplever jeg øyeblikk av glede over gjensyn med staudeplanter i det jeg ser nye blader komme opp over jorda, men det jeg går og murrer og tenker over er de jeg ikke ser. Hvor er storknebb Max Frei? Den lille campanulanen på Skyggepletten? Den ene solhatten jeg har? Og hvit fagerfredløs, den skulle jo være så spredningsvillig at jeg sperret den inne – men hvor er den?
Tålamod, jente – det meste dukker opp til slutt. Men på Skyggepletten kommer ting som regel veldig seint. Om sommeren får deler av bedet en god del sol, men siden det ligger rett nord for hytta, så skygger hytta for den lave vårsola. Telen ligger derfor også lenger her, selv om jorda akkurat her ikke er spesielt leirholdig.
Skyggepletten
15. mai 2018: Jeg hadde satt ned løk av to anemone høsten før, men den ene (Anemone Coronaria Caen) begynte å komme med blader allerede i oktober 2017 og den klarte altså ikke vinteren. Dermed står jeg igjen med Anemone Blanda, men den var til gjengjeld riktig fin. Note to self: Ikke sett ned løker av anemone for tidlig (høsten varer stadig lengre på våre kanter).17. mai 2018: Eric går sin obligatoriske 17. mai tur til Sørsetra på Krokskogen, for å spise vaffel, mens jeg steller bed. Skyggepletten fylt med jord for første gang. Har også plantet ut noen hjemmesådde sommerblomster, slik som Nictotiana Alata, Flittig Lise og Duftnattlys (sommerblomsttypen) 28. juni 2018: Duftnattlys (Oenothera pallida) var ingen suksess i dette bedet. Muligens var det pga. den varme, tørre sommeren vi hadde, muligens sto de i feil jord. Uansett, de få blomstene jeg fikk var riktig pene. Jeg liker den skjøre, papirlignende kvaliteten de har. 26. mai 2018: Min hvite løytnantshjerte, kjøpt året før, er fortsatt liten. Alt vokser langsomt i dette bedet (dessuten luket jeg litt av den ved et mistak. Unnskyld!). Hvit løytnantshjerte er uansett en av de vakreste plantene jeg vet om. 21. juni 2018: Høsten 2017 reddet jeg noen håpløst neglisjerte saxifraga fra det opprinnelige Fjellbed #1 (langt oppe i skråningen). De datt fra hverandre da jeg prøvde plante dem, men jeg hadde så mye skyldfølelse at jeg satt ned hver bidige rosett, uansett hvor død den så ut. De kommer! Både disse rosa og de hvite jeg har satt i en bergsprekk rett ved, så man skal aldri gi opp (PS – det som ser ut som en død mus til venstre i bildet, er altså mose).26. mai 2018: Og hvit Fagerfredløs dukket opp til slutt, med 8 skudd (ett lite et) – og det begynte som to året før. Så, ja, spredningsvillig og jeg er glad den er sperret inne.17. mai 2018: Det Skyggeste Bedet, som jeg kaller det, rett bak hytta er en utfordring. Jeg har prøvd flere planter her – som skal tåle en del skygge – men det er ikke så mye som trives. Vinterglans klarer seg bra, selv om den ikke har spredd seg stort. Myske klarer seg også fint, men ditto. Kanskje de bare trenger litt tid på å etablere seg. Jeg har flyttet flere planter vekk fra dette bedet i håp om at de skal klare seg bedre annetsteds. Til slutt finner jeg sikkert noe som kan bli boende. 29. mai 2018: Flekkgudeblom (Dodecatheon meadia “Aphrodite”) har fått blitt stående ettersom den kommer med en del blomster hvert år, men plantene har ikke blitt noe særlig større. I bakgrunnen, myske som nå blomstrer. 26. mai 2018: Hengeseljen Kilmar får gjerne være med både ved omtale av Bekkebed og Skyggepletten. Grenene hans vokser som et uvær og han må klippes et par ganger i året. Nå er han nyklippet og stelt. Jeg satt de avklippede grenene i potter – det har jeg også gjort før – men mens jeg hører fra andre at det å sette stikling fra selje er det letteste i verden, bare stikk dem i jorda… Jeg har ikke fått en eneste stikling fra Kilmar til å overleve så langt.
Surjordsbedet
Dette bedet er gravd ut av en enorm leirehaug – dvs. det er i sin spede begynnelse. Jeg gravde ut en del i 2017, men i 2018 skjedde det nesten ingenting her. Jeg gjorde noen forsøk på å utvide bedet, men etter uker uten regn var leirehaugen steinhard. Selv om jeg hoppet på spaden klarte jeg ikke komme gjennom øverste laget en gang, så det var et fåfengt prosjekt. Dermed begynte en del av det området som var utgravd i fjor å gro igjen av ugress, bortsett fra stripen bak gigasteinen/berget, som ble beplantet med bl.a. hortensia og en rhododendronpinne (stikling) i fjor, den stripen ble noenlunde stelt.
2. august 2018
Hortensiaene blomstret fint denne sommeren, vi må ha gitt dem nok vann, dessuten var de kanskje litt beskyttet for tørken bak gigasteinen sin.
2. august 2018 Nyanskaffelser: Vi plantet ut to selvsådde riddersporer, hvorav en var særdeles pjuskete (vi sådde flere, men de andre frøene ble det aldri noe av). Ikke særlig stor ennå, men med pene blomster. Dessuten kjøpte vi en lilla ridderspore som var høy, men som ikke kom med blomster dette året. 15. sept 2018: Rhododendron-pinnen har begynt å vokse og har ambisjoner om å bli en busk…
Denne tørkesommeren var blomstringen ute av lage for flere planter, blant annet for denne rhododendron-stiklingen som valgte å blomstre i september – man kan bli nervøs av mindre. Denne ble forøvrig flyttet fra Skyggepletten året før fordi den skulle være rosa, og på Skyggepletten vil jeg helst ha hvite blomster. Så viser det seg at denne er hvit. Jaja….
Vi snakker altså om Surjordsbedet, som er en eufemisme for en påbegynt utgraving av en enorm leirehaug med alminnelig spade. Men i år ble det faktisk plantet noe her. Ellers graver og graver jeg, men man ser ikke så mye forskjell.
Her er mye kjip leire. En del ren leire har blitt fraktet til fremtidige bekkebed (jeg har testet, og det ser ut til at leiren blir liggende når vi har vårflom, den vaskes ikke bort). Men jeg har også fraktet trillebårlass med leirholdig jord til en rekke andre steder på tomta. Her sorterer jeg altså jord i tillegg til stein. Jorda herfra inneholder en mengde med groblader som blir svært fornøyd når de forflyttes til muligens mer gjestmilde steder. Da tenker de: – Jeg vil bli bunndekker, jeg vil bli bunndekker! og spretter fram i hopetall. Eddikoppløsning tar forresten groblad ganske godt (men tror ikke det bør brukes i bed, vi bruker det på stier).
17. juli: Ser ikke ut som det går fremover med dette bedet, til tross for at det graves og graves. Jeg hadde faktisk blitt av med en del stein (vi brukte en del og naboen hentet en del) men jeg graver stadig vekk frem flere så vi blir visst aldri kvitt steinhaugen. 17. juli 2017: Gjennomslag! Det betyr at jeg har gravd så langt ned gjennom toppen av haugen at vi kan se inn i bedet fra forsiden (rent bortsett fra at det ligger en stor steinrøys i veien til venstre). Dypere enn dette skal vi ikke i første omgang. Jeg hadde ikke tenkt å grave helt ned til plennivå. (Men hvem vet hva jeg finner på i fremtiden?). Det gjenstår selvsagt ca. 10 meter med leirehaug mot sør. Her blir ingen arbeidsledig!21. juli: Vi begynte å stable noe mur for å kunne rake tilbake jordhaugen i øst/til venstre. Dette gjorde vi på noen veldig varme dager og det er svære steiner vi baler med og ingen av dem passer jo selvsagt sammen fra før av, så det er en del prøving og feiling. Vi fikk på plass en halvmur til slutt (jeg skal jo fortsette å grave sørover) slik at jeg fikk raket ned og sortert jorda ytterligere.
Mot slutten av juli var jeg så lei av all steinen som lå midt i glaningen fra stuevinduet, at jeg begynte å frakte den til et område helt bortest på plenen, mot parkeringen, og sorterte den i ulike hauger. Men så lå den og rotet til der og vi fikk ikke klippet plenen, så det endte med at jeg fraktet alt tilbake igjen. Hva skal vi gjøre med all denne steinen?
De første plantene
Sent august kjøpte jeg to hortensia på salg samt flyttet rododendronpinnen fra Skyggepletten. I fjor gravde jeg ut en fin og dyp renne bak kampesteinen i Surjordsbedet, steinen som altså ikke lot seg flytte, men nå hadde jeg jo toppet denne renna med en svær jordhaug, så jeg måtte grave den ut en gang til. Jeg vet forresten ikke hvorfor rododendron trenger 50 cm jorddybde all den tid den har grunne røtter som nærmest vaker i overflaten. Jeg hadde funnet en del delvis kompostert bark mens jeg gravde i bedet, det hev jeg nedi renna. Så samlet jeg sammen 3-4 bøtter med barnåler og hev det nedi også. Den gamle leirholdige jorden kunne jo ikke brukes så jeg måtte bruke kjøpejord. Jeg var altså usikker på kvaliteten på den jorda vi hadde kjøpt, men den drenerer i hvert fall godt. Jeg fylte på med 8 trillebårlass tilsammen. Jeg brukte rododendronjord i selve plantehullene og måtte supplere med en sekk rimelig kjøpejord (som jo er mest torv, og det skal jo surjordsplanter like?). Det er virkelig utrolig mengder med jord som går i en slik relativt smal renne.
Rododendronpinnen sto altså på Skyggepletten hvor vi satt den i påsken. Den hadde kommet med flere blader og først trodde jeg den hadde satt lange, men grunne, røtter vestover som jeg ikke fikk opp, men det viste seg å være bjørkerøtter. Rododendronen hadde nesten ikke utviklet røtter i det hele tatt. Det var bare noen små tuster som stakk ut fra stammen. Jeg vet ikke om denne kommer til å overleve vinteren, men gjør den ikke det får jeg plass til en annen rododendron der. Hortensiaene var veldig greie å plante.
27 august 2017: To stykk Hydrangea: Macrophylla og en “Magical Opal” samt en rododendronpinne til høyre. Dette er altså en stikling vi har fått av mamma. Det er mulig hortensiaene får for mye sol her, vi får se hvordan de klarer seg.
Lyng
Som mange nybakte hageeiere, farer jeg i alle retninger ettersom jeg får en ny dille, mao. jeg vet ikke egentlig hva jeg vil ha. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville ha et felt med ulike sorter av lyng. Jeg visste ikke hvor dette feltet skulle være hen, men da jeg fant noen sorter på salg i september, kunne jeg jo kjøpe dem og så plante dem et sted midlertidig – flytte dem kunne jeg jo gjøre senere. Jeg skaffet meg altså noen lyng med nydelige små klokkeformede blomster. Erica x darlyensis er en hybrid mellom carnea og erigena og er visstnok ikke så hardføre som carnea. De ulike sortene er registrert med ulik herdighet så jeg vet ikke helt hvor herdige mine er – krysser fingre! (Kramers Rote og Snow Surprise). Jeg kjøpte også en hvitlyng, Andromeda polifolia nikko, som visst egentlig en myrplante (bog rosemary kaller de den på engelsk) så jeg får se om jeg finner et fuktig sted til den neste år. Det vil si hvis den fortsatt er i blant oss ettersom den visstnok bare er herdig til H3. Uansett, alle disse ble satt ned rundtom hortensiane. De liker surjord i hvert fall. Jeg kjøpte også en liten dvergblåeiener til (Juniperus squamata Blue Star, jeg synes de er veldig fine), og en kuletuja ( Thuja Occidentalis “Teddy”), som også ble satt til overvintring i Surjordsbedet.
Smådonter
Jeg liker altså å grave, men jeg elsker å lage lister og å dokumentere. Fra 2017, har jeg mer enn 60 sider med notater, en excel-database og i overkant av 500 bilder som jeg bruker når jeg skriver disse innleggene som er systematisert per område eller bed. Mye koselig dilling rundt det å ha en hage, altså.
I 2017 begynte jeg med neslevann og har nå full oversikt over hvor man lettest finner brennesler på turstier fra hytta. Det siste neslevannet mitt mugnet, forøvrig – hvorfor det? Jeg hadde uansett begynt med bokashi og brukte nå bokashivann som gjødsel i stedet.
Bokashien kom i hus 29. juli. Dette var selvsagt litt seint på sesongen (det tar vel to uker før bøtta er full, så skal den gjære et par uker før man kan grave den ned i jorda). Jeg tror vi rakk å grave ned 5 bøtter, kanskje 6, før telen kom. (Jeg gravde også ned en i en plastkasse i løpet av vinteren, men vi måtte først ta inn jord for å tine den, så det er litt prakk med bokashi vinterstid). Jeg har forøvrig også laget bokashikull og bokashigjødsel. Så får vi se til våren/sommeren om dette duger.
I 2016 plukket vi nesten ingen snegler. I 2017 ble vi mye flinkere. Vi skaffet oss etterhvert en pølseklype som gjør snegleplukking mye lettere. I begynnelsen var det jeg som gikk en plukkerunde nesten hver kveld. Senere tok Eric over og han viste seg som en stor sneglefanger. Jeg tror årets sneglerekord ble satt 16. august med 17 stykker – men dette inkluderte noen åkersnegl. Vi er altså ikke veldig plaget, men vi ser jo snegleskader på plantene våre, så vi kan like gjerne prøve å holde dette under kontroll.
19. august 2017: Snegleterminatoren klar til dyst. Og hvis ikke dette er et fryktinngytende syn, vet ikke jeg. Vi ser innimellom såkalt Leopardsnegle (Boakjølsnegl) på tomta vår. Mange anbefaler å la disse være ettersom de spiser brunsnegler. – Bare vås, sier Eric. Som den vitenskaplig anlagte personen han er har han flere ganger puttet en Boakjølsnegl i en bøtte med brunsnegler og den blir vettskremt og prøver å stikke av. Men hosta eter de gjerne, så han klipper dem også.
Men sommerens graveprosjekter var ikke over! Jeg startet to prosjekter til høsten 2016, som jeg alternerte litt mellom. Kanskje to-og-et-kvart hvis vi regner med Sørpletten som såvidt ble påbegynt.
Det første var Surjordsbedet. Å gå løs på Leirehaugen vår med alminnelig spade er muligens det mest overmodige jeg har gjort her i livet, men om en 10 års tid burde jeg ha klart å grave ut det meste.
Jeg visste ikke at Leirehaugen var en leirehaug, i tørkeperioder steinhard og uansett vær veldig tung å grave ut med spade. Jeg levde fortsatt i den villfarelse at på vår tomt hadde vi sandholdig jord og at leiren som dukket opp her og der var en abnormalitet og antakelig noe som stammet fra masser man hadde gravd opp fra dammen. Men vi har altså mye leire på tomta. Det er riktig at vi også har noe brun sandholdig jord (med mye småstein), og enkelte steder har vi brunsvart skogsjord – ett sted har jeg funnet jord som er aldeles rød, men hovedsaklig har vi leire og det må vi bare lære oss å leve med.
Jeg begynte med å klippe bort kratt og gress sør for annekset for å se hvordan terrenget så ut, om det var noe å jobbe med her. Jeg klippet også ned mer av krattet oppe på leirehaugen (etter litt googling har jeg bestemt meg for at dette er en type hegg. Den har vært klippet før, er faktisk også sprøytet med roundup, men den nekter å dø).
28. august 2016: Dette må da være et opplagt sted å anlegge et prangende surjordsbed! Steinene i forgrunnen kommer fra staudebedet, i leirehaugen har vi en annen type stein enn den røde, flate ringeriksskiferen. 28. august 2017: Da er det meste klippet ned eller røsket opp og jeg har gått tom for søppelsekker. Bak kjerret har jeg funnet en damkladeis, altså et stykke betong med innstøpt elvestein som helt klart må stamme fra dammen. 29. august 2016: Dette tror jeg er en type hegg. Det er uansett en type tre som skyter opp 5-6 nye skudd når man klipper dem ned (og denne har vært klippet før). Dermed prøver jeg å la noen skudd stå igjen for å se om det vil forhindre flere å skyte opp. 16. september 2016: Utgraving av Surjordsbedet går langsomt fremover. Det er svært tungt å grave her, så jeg alternerer med Skyggepletten, og dessuten begynner jeg å bli lei av graving. Jeg har etter hvert måtte innse at den store steinen i midten antakelig er en del av berget, og uansett er så stor at den ikke lar seg grave ut.
Jeg tror fortsatt at leirehaugen kommer fra dammen, forresten. Og sammen med leiren har man dumpet ymse, blant annet plank, trestammer og innimellom finner jeg rare ting som et hjul fra en kontorstol eller et håndtak fra en gressklipper. Skjønt, det slår jo ikke noen av naboene som fant et utstoppet elghode og en benk da de bestemte seg for å rydde opp i en viltvoksende hekk.
16. september 2016: Slike stein har vi tonnevis av i leirehaugen. Også en type sandstein.30. september 2016: Spettekongen har kommet og fjerner to gjenstridige røtter ved hjelp av minispett og egenvekt. Dessuten har han brukt slegga på Damkladeisen slik at vi har fått fjernet den. Flinke mannen!
30. september 2016: Marianne bærer bort en av røttene Eric har spettet og gravd opp.
Vannet vårt er kalkholdig og lager hvite flekker på kjøkkenglass og dusjvegger. Dermed antok vi at vi hadde kalkholdig jord og derfor ville jeg anlegge et eget surjordsbed. Hvorfor jeg ville anlegge dette sør for annekset hvor det er så mye sol, se det hadde jeg nok ikke tenkt grundig nok i gjennom. Jeg ville ha et blomstrende bed som var godt synlig fra stuevinduet og dermed ble det der. (På den annen side er det visstnok en myte at f.eks. rododendron ikke skal ha mye sol, i hvert fall noen typer stortrives med sol, men de liker ikke å tørke).
En gang før 10. september snublet jeg over en artikkel hvor det sto at sandstein gjerne ga sur jord, og vi har mye sandstein. Dermed dro vi til Hønefoss for å jakte på en PH-test for jord. Den testen vi fant anbefaler at man skal gå rundt på tomta og hente jord fra ulike steder og blande dette, til tross for at man bare har plass til noen få gram i det lille reagensglasset. Vi vet at vi har forskjellige typer jord, så vi skjønte ikke helt poenget med å blande jord fra hele tomta. Vi punkttestet i stedet, ved å hente små mengder blandet jord fra fem ulike steder i hagen, men uten å blande disse prøvene med hverandre, og så testet vi prøvene en etter en. Stor overraskelse. Vi har sur jord overalt. Ikke veldig sur, men så desidert ikke basisk. (Vi testet for øvrig med en dråpe fra vannet vårt også, og resultatet ble mørkeblått umiddelbart, så – ja – vi har kalkholdig vann, men det visste vi jo).
Det var stor moro å gå rundt på tomta og hente jord for å bedrive jordkjemi på kjøkkenet, men at vi har sur jord betyr at jeg er nødt til å tenke litt på nytt ettersom jeg så langt har fokusert på feil type planter. Uansett så trenger jo ikke det forhindre meg fra å lage et surjordsbed.
6. oktober 2016: Så dypt og ikke lenger. Nok er nok. Surjordsbedutgraving er avsluttet for i år. 18. august 2016: Kl. 21.21. Vi fikk noen spektaktulære solnedganger utover høsten, her er en av dem.
Vedutten 