For mine synders skyld….

Vi snakker altså om Surjordsbedet, som er en eufemisme for en påbegynt utgraving av en enorm leirehaug med alminnelig spade. Men i år ble det faktisk plantet noe her. Ellers graver og graver jeg, men man ser ikke så mye forskjell.

Her er mye kjip leire. En del ren leire har blitt fraktet til fremtidige bekkebed (jeg har testet, og det ser ut til at leiren blir liggende når vi har vårflom, den vaskes ikke bort). Men jeg har også fraktet trillebårlass med leirholdig jord til en rekke andre steder på tomta. Her sorterer jeg altså jord i tillegg til stein. Jorda herfra inneholder en mengde med groblader som blir svært fornøyd når de forflyttes til muligens mer gjestmilde steder. Da tenker de: – Jeg vil bli bunndekker, jeg vil bli bunndekker! og spretter fram i hopetall. Eddikoppløsning tar forresten groblad ganske godt (men tror ikke det bør brukes i bed, vi bruker det på stier).

17. juli: Ser ikke ut som det går fremover med dette bedet, til tross for at det graves og graves. Jeg hadde faktisk blitt av med en del stein (vi brukte en del og naboen hentet en del) men jeg graver stadig vekk frem flere så vi blir visst aldri kvitt steinhaugen.
17. juli 2017: Gjennomslag! Det betyr at jeg har gravd så langt ned gjennom toppen av haugen at vi kan se inn i bedet fra forsiden (rent bortsett fra at det ligger en stor steinrøys i veien til venstre). Dypere enn dette skal vi ikke i første omgang. Jeg hadde ikke tenkt å grave helt ned til plennivå. (Men hvem vet hva jeg finner på i fremtiden?). Det gjenstår selvsagt ca. 10 meter med leirehaug mot sør. Her blir ingen arbeidsledig!
21. juli: Vi begynte å stable noe mur for å kunne rake tilbake jordhaugen i øst/til venstre. Dette gjorde vi på noen veldig varme dager og det er svære steiner vi baler med og ingen av dem passer jo selvsagt sammen fra før av, så det er en del prøving og feiling. Vi fikk på plass en halvmur til slutt (jeg skal jo fortsette å grave sørover) slik at jeg fikk raket ned og sortert jorda ytterligere.

Mot slutten av juli var jeg så lei av all steinen som lå midt i glaningen fra stuevinduet, at jeg begynte å frakte den til et område helt bortest på plenen, mot parkeringen, og sorterte den i ulike hauger. Men så lå den og rotet til der og vi fikk ikke klippet plenen, så det endte med at jeg fraktet alt tilbake igjen. Hva skal vi gjøre med all denne steinen?

De første plantene

Sent august kjøpte jeg to hortensia på salg samt flyttet rododendronpinnen fra Skyggepletten. I fjor gravde jeg ut en fin og dyp renne bak kampesteinen i Surjordsbedet, steinen som altså ikke lot seg flytte, men nå hadde jeg jo toppet denne renna med en svær jordhaug, så jeg måtte grave den ut en gang til. Jeg vet forresten ikke hvorfor rododendron trenger 50 cm jorddybde all den tid den har grunne røtter som nærmest vaker i  overflaten. Jeg hadde funnet en del delvis kompostert bark mens jeg gravde i bedet, det hev jeg nedi renna. Så samlet jeg sammen 3-4 bøtter med barnåler og hev det nedi også. Den gamle leirholdige jorden kunne jo ikke brukes så jeg måtte bruke kjøpejord. Jeg var altså usikker på kvaliteten på den jorda vi hadde kjøpt, men den drenerer i hvert fall godt. Jeg fylte på med 8 trillebårlass tilsammen. Jeg brukte rododendronjord i selve plantehullene og måtte supplere med en sekk rimelig kjøpejord (som jo er mest torv, og det skal jo surjordsplanter like?). Det er virkelig utrolig mengder med jord som går i en slik relativt smal renne.

Rododendronpinnen sto altså på Skyggepletten hvor vi satt den i påsken. Den hadde kommet med flere blader og først trodde jeg den hadde satt lange, men grunne, røtter vestover som jeg ikke fikk opp, men det viste seg å være bjørkerøtter. Rododendronen hadde nesten ikke utviklet røtter i det hele tatt. Det var bare noen små tuster som stakk ut fra stammen. Jeg vet ikke om denne kommer til å overleve vinteren, men gjør den ikke det får jeg plass til en annen rododendron der. Hortensiaene var veldig greie å plante.

27 august 2017: To stykk Hydrangea: Macrophylla og en “Magical Opal” samt en rododendronpinne til høyre. Dette er altså en stikling vi har fått av mamma. Det er mulig hortensiaene får for mye sol her, vi får se hvordan de klarer seg.

Lyng

Som mange nybakte hageeiere, farer jeg i alle retninger ettersom jeg får en ny dille, mao. jeg vet ikke egentlig hva jeg vil ha. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville ha et felt med ulike sorter av lyng. Jeg visste ikke hvor dette feltet skulle være hen, men da jeg fant noen sorter på salg i september, kunne jeg jo kjøpe dem og så plante dem et sted midlertidig – flytte dem kunne jeg jo gjøre senere. Jeg skaffet meg altså noen lyng med nydelige små klokkeformede blomster. Erica x darlyensis er en hybrid mellom carnea og erigena og er visstnok ikke så hardføre som carnea. De ulike sortene er registrert med ulik herdighet så jeg vet ikke helt hvor herdige mine er – krysser fingre! (Kramers Rote og Snow Surprise). Jeg kjøpte også en hvitlyng, Andromeda polifolia nikko, som visst egentlig en myrplante (bog rosemary kaller de den på engelsk) så jeg får se om jeg finner et fuktig sted til den neste år. Det vil si hvis den fortsatt er i blant oss ettersom den visstnok bare er herdig til H3. Uansett, alle disse ble satt ned rundtom hortensiane. De liker surjord i hvert fall. Jeg kjøpte også en liten dvergblåeiener til (Juniperus squamata Blue Star, jeg synes de er veldig fine), og en kuletuja ( Thuja Occidentalis “Teddy”), som også ble satt til overvintring i Surjordsbedet.

Smådonter

Jeg liker altså å grave, men jeg elsker å lage lister og å dokumentere. Fra 2017, har jeg mer enn 60 sider med notater, en excel-database og i overkant av 500 bilder som jeg bruker når jeg skriver disse innleggene som er systematisert per område eller bed. Mye koselig dilling rundt det å ha en hage, altså.

I 2017 begynte jeg med neslevann og har nå full oversikt over hvor man lettest finner brennesler på turstier fra hytta. Det siste neslevannet mitt mugnet, forøvrig – hvorfor det? Jeg hadde uansett begynt med bokashi og brukte nå bokashivann som gjødsel i stedet.

Bokashien kom i hus 29. juli. Dette var selvsagt litt seint på sesongen (det tar vel to uker før bøtta er full, så skal den gjære et par uker før man kan grave den ned i jorda). Jeg tror vi rakk å grave ned 5 bøtter, kanskje 6, før telen kom. (Jeg gravde også ned en i en plastkasse i løpet av vinteren, men vi måtte først ta inn jord for å tine den, så det er litt prakk med bokashi vinterstid). Jeg har forøvrig også laget bokashikull og bokashigjødsel. Så får vi se til våren/sommeren om dette duger.

I 2016 plukket vi nesten ingen snegler. I 2017 ble vi mye flinkere. Vi skaffet oss etterhvert en pølseklype som gjør snegleplukking mye lettere. I begynnelsen var det jeg som gikk en plukkerunde nesten hver kveld.  Senere tok Eric over og han viste seg som en stor sneglefanger. Jeg tror årets sneglerekord ble satt 16. august med 17 stykker – men dette inkluderte noen åkersnegl. Vi er altså ikke veldig plaget, men vi ser jo snegleskader på plantene våre, så vi kan like gjerne prøve å holde dette under kontroll.

19. august 2017: Snegleterminatoren klar til dyst. Og hvis ikke dette er et fryktinngytende syn, vet ikke jeg. Vi ser innimellom såkalt Leopardsnegle (Boakjølsnegl) på tomta vår. Mange anbefaler å la disse være ettersom de spiser brunsnegler. – Bare vås, sier Eric. Som den vitenskaplig anlagte personen han er har han flere ganger puttet en Boakjølsnegl i en bøtte med brunsnegler og den blir vettskremt og prøver å stikke av. Men hosta eter de gjerne, så han klipper dem også.
Advertisements

Surjordsbedet (Leirehaugen) (2016)

Men sommerens graveprosjekter var ikke over! Jeg startet to prosjekter til høsten 2016, som jeg alternerte litt mellom. Kanskje to-og-et-kvart hvis vi regner med Sørpletten som såvidt ble påbegynt.

Det første var Surjordsbedet. Å gå løs på Leirehaugen vår med alminnelig spade er muligens det mest overmodige jeg har gjort her i livet, men om en 10 års tid burde jeg ha klart å grave ut det meste.

Jeg visste ikke at Leirehaugen var en leirehaug, i tørkeperioder steinhard og uansett vær veldig tung å grave ut med spade. Jeg levde fortsatt i den villfarelse at på vår tomt hadde vi sandholdig jord og at leiren som dukket opp her og der var en abnormalitet og antakelig noe som stammet fra masser man hadde gravd opp fra dammen. Men vi har altså mye leire på tomta. Det er riktig at vi også har noe brun sandholdig jord (med mye småstein), og enkelte steder har vi brunsvart skogsjord – ett sted har jeg funnet jord som er aldeles rød, men hovedsaklig har vi leire og det må vi bare lære oss å leve med.

Jeg begynte med å klippe bort kratt og gress sør for annekset for å se hvordan terrenget så ut, om det var noe å jobbe med her. Jeg klippet også ned mer av krattet oppe på leirehaugen (etter litt googling har jeg bestemt meg for at dette er en type hegg. Den har vært klippet før, er faktisk også sprøytet med roundup, men den nekter å dø).

28. august 2016: Dette må da være et opplagt sted å anlegge et prangende surjordsbed! Steinene i forgrunnen kommer fra staudebedet, i leirehaugen har vi en annen type stein enn den røde, flate ringeriksskiferen.
28. august 2017: Da er det meste klippet ned eller røsket opp og jeg har gått tom for søppelsekker. Bak kjerret har jeg funnet en damkladeis, altså et stykke betong med innstøpt elvestein som helt klart må stamme fra dammen.
29. august 2016: Dette tror jeg er en type hegg. Det er uansett en type tre som skyter opp 5-6 nye skudd når man klipper dem ned (og denne har vært klippet før). Dermed prøver jeg å la noen skudd stå igjen for å se om det vil forhindre flere å skyte opp.
16. september 2016: Utgraving av Surjordsbedet går langsomt fremover. Det er svært tungt å grave her, så jeg alternerer med Skyggepletten, og dessuten begynner jeg å bli lei av graving. Jeg har etter hvert måtte innse at den store steinen i midten antakelig er en del av berget, og uansett er så stor at den ikke lar seg grave ut.

Jeg tror fortsatt at leirehaugen kommer fra dammen, forresten. Og sammen med leiren har man dumpet ymse, blant annet plank, trestammer og innimellom finner jeg rare ting som et hjul fra en kontorstol eller et håndtak fra en gressklipper. Skjønt, det slår jo ikke noen av naboene som fant et utstoppet elghode og en benk da de bestemte seg for å rydde opp i en viltvoksende hekk.

16. september 2016: Slike stein har vi tonnevis av i leirehaugen. Også en type sandstein.
30. september 2016: Spettekongen har kommet og fjerner to gjenstridige røtter ved hjelp av minispett og egenvekt. Dessuten har han brukt slegga på Damkladeisen slik at vi har fått fjernet den. Flinke mannen!
30. september 2016: Marianne bærer bort en av røttene Eric har spettet og gravd opp.

Vannet vårt er kalkholdig og lager hvite flekker på kjøkkenglass og dusjvegger. Dermed antok vi at vi hadde kalkholdig jord og derfor ville jeg anlegge et eget surjordsbed. Hvorfor jeg ville anlegge dette sør for annekset hvor det er så mye sol, se det hadde jeg nok ikke tenkt grundig nok i gjennom. Jeg ville ha et blomstrende bed som var godt synlig fra stuevinduet og dermed ble det der. (På den annen side er det visstnok en myte at f.eks. rododendron ikke skal ha mye sol, i hvert fall noen typer stortrives med sol, men de liker ikke å tørke).

En gang før 10. september snublet jeg over en artikkel hvor det sto at sandstein gjerne ga sur jord, og vi har mye sandstein. Dermed dro vi til Hønefoss for å jakte på en PH-test for jord. Den testen vi fant anbefaler at man skal gå rundt på tomta og hente jord fra ulike steder og blande dette, til tross for at man bare har plass til noen få gram i det lille reagensglasset. Vi vet at vi har forskjellige typer jord, så vi skjønte ikke helt poenget med å blande jord fra hele tomta. Vi punkttestet i stedet, ved å hente små mengder blandet jord fra fem ulike steder i hagen, men uten å blande disse prøvene med hverandre, og så testet vi prøvene en etter en. Stor overraskelse. Vi har sur jord overalt. Ikke veldig sur, men så desidert ikke basisk. (Vi testet for øvrig med en dråpe fra vannet vårt også, og resultatet ble mørkeblått umiddelbart, så – ja – vi har kalkholdig vann, men det visste vi jo).

Det var stor moro å gå rundt på tomta og hente jord for å bedrive jordkjemi på kjøkkenet, men at vi har sur jord betyr at jeg er nødt til å tenke litt på nytt ettersom jeg så langt har fokusert på feil type planter. Uansett så trenger jo ikke det forhindre meg fra å lage et surjordsbed.

6. oktober 2016: Så dypt og ikke lenger. Nok er nok. Surjordsbedutgraving er avsluttet for i år.
18. august 2016: Kl. 21.21. Vi fikk noen spektaktulære solnedganger utover høsten, her er en av dem.