Hytta, terrassene og ymse

Årets hytteforbedring: Soverommet nede

Vi er svært treige på alt som skal gjøres innendørs. Det står på gjørelisten nesten hver uke, men blir alltid utsatt fordi vi prioriterer ting utendørs. Slik gikk det to uker fra jeg kjøpte mørtel til jeg fikk reparert pussen på søylene, og derfra tok det en måned før vi fikk slemmet dem. Det var bra vi gikk bort fra ideen om full oppussing med kvistsperre og det hele. Da hadde det tatt et par år før vi hadde fått rommet ferdig. Rommet er nylaget så veggene ser friske ut og lukter godt. Vi maler heller om en ti-års tid.

Vi hadde diskutert en del frem og tilbake angående hva slag seng vi skulle ha der nede. Det er et lite rom og lavt under taket. Vi var tom. innom et par møbelforretninger for å prøveligge senger. Vi endte med å kjøpe en familiekøye på salg. Den er muligens litt snau og man bør være smidig for å komme seg opp i overkøya, men det bør gå.

20. august: Eric monterer familiekøye i rommet nede. I bakgrunnen kan man såvidt skimte hvite, nyslemmede, søyler.

Bare tre uker etter vi hadde hentet senga, kjøpte jeg madrasser – hei, hvor det går unna!

Vi overtok et vaskeskap fra en tante som har tilhørt mine besteforeldre på morssiden. Det passet perfekt inn ved siden av sengen. Jeg kjøpte også en smal hylle på Ikea som passet i nisjen mellom den ene søylen og veggen. Vi fikk også handlet det som trengs for å lage myggnetting på vinduet, i tillegg til gardinstenger og noen kroker og slikt, men det fikk vi aldri rotet oss til å montere. Vel, så har vi noe å gjøre neste år også.

Småting

I slutten av juni “malte” jeg baderomsvinduene med kulturmelk. Noen sier dette ikke funker så bra på baderomsvinduer, ettersom dampen kan få det til å renne, men det har så langt fungert greit hos oss. Vi fikk også renset sofaen som vi overtok da vi kjøpte hytta. Det har stått på gjørelisten siden overtakelsen, så det er for oss en stor ting.

Vi fikk også kjøpt og satt opp et solseil. Solseilet vi kjøpte er tynt (og billig), men gjør det helt klart mer levelig på kveldssolterrassen når sola står på for fullt. Medio-august hadde vi en kveld med kraftig regn som sto rett på fra vest, så da fikk vi testet seilet som regnbeskytter, og det dugde til det også.

Vi oppdaget ikke et nytt, ubrukt rom i kjelleren. Sammen med hytta overtok vi en stor stabel med ved – faktisk tre stabler med ved, den ene bak den andre – som lå stablet under hytta. Nå hadde vi klart å brenne unna en del og jeg hadde håpet at det kanskje var et rom bak denne stabelen, som vi kunne bruke til en bod, kanskje tom. et planterom i fremtiden. Så jeg fjernet en del av den gjenværende veden og klatret opp for å kikke, men der var det en stor knaus og svært lite plass til noe som helst. Det var litt skuffende.

En annen ting som har stått på listen siden i fjor, var å rake i krypkjelleren. Der lå det en del ved og avkapp fra plank og annet rusk og i august fikk vi omsider fjernet dette. Jeg stablet det som var brukbart som ved, men vi endte opp med to søppelsekker med plank og annet som må på fyllingen en gang.

Jeg fikk også feid og ryddet ordentlig i «garasjen» (den delen under hytta hvor vi har full takhøyde – det er ingen garasje). Mens jeg holdt på ropte naboen på meg: –  Marianne, det er en slange i hagen min, jeg står og ser på en stor slange! Og det var en riktig stor og feit hoggorm, den største jeg har sett. Og dorsk. Den reagerte ikke på kasting av stein eller at jeg trampet mot den. Til slutt smøg den seg ut av hagen mot skrenten – men jeg holdt ytterdørene lukket i et par dager. I tillegg til rådyr, vånd, padder og mus (om vinteren), har vi også hoggorm. Og svart bladlus på ringblomstene og griffelråte på tomatene. Hmpf og dobbel-hmpf.

Det hadde forresten stått en bokhylle i garasjen hele denne tida. Jeg trodde den manglet hylleplater, men det var flere hylleplater der, de bare lå på bunnen av bokhylla. Den bar jeg opp og fikk vasket den så fikk vi bokhylla på stua. Fint!

Eric hadde også en økt med å fikse hull i veien, og seint i september fikset han trappa til annekset (midtre trinn var gåent). Vi må egentlig skifte ut hele den trappa, men Marianne har planer for et litt større anlegg borte ved annekset….

Terrassene

Tidlig i juni kjøpte jeg en klematis President. Denne hadde utviklet snurrerot – første gang jeg løsnet røtter og tom. klippet litt av de lengste – jeg følte meg som en proff! Jeg hadde egentlig tenkt å sette denne nederst ved Morgensolterrassen, men i siste liten ombestemte jeg meg og mente vi burde ha noen blomster å se på på kveldssolterrassen også. Dermed havnet både President og erteblomster her.

President: Første blomst kom i slutten av juni. Jeg tenkte vi skulle være fornøyd hvis vi fikk ti, men vi fikk en god del flere, skjønt de kom seint. Klematiselskere sverger til benmel, men det hadde ikke jeg da jeg plantet den. Jeg kjøpte en pakke litt senere, og i det jeg har fått rotet meg til å kjøpe benmel – fordi det MÅ jo klematis ha – finner jeg andre innlegg som sier at det bare er tull og dessuten tiltrekker seg rotter. Vel, siden jeg nå hadde benmel så skulle den jaggu meg få benmel – og den fikk altså ganske mange blomster utover høsten.

15. august: Vi fikk altså god blomstring på Presidenten utover høsten. Men blomstene ville bare stirre lengselsfullt utover fjorden og helst ikke ha noe med oss å gjøre.

15. august: Ikke erteblomstene heller, altså ha noe med oss å gjøre. Disse ble egentlig sådd altfor tidlig, utendørs, så jeg var nødt å ta opp frøene og så dem på nytt innendørs (jeg visste ikke at erteblomstfrø var så vare for kulde – som sagt før, jeg kunne virkelig ingenting). Å så dem på nytt innendørs gikk faktisk ganske bra, jeg tror 8 av 10 spirte. Dette var forøvrig en lav variant, men de ble godt over en meter allikevel.

Siden Eric hadde forstuet ankelen, var jeg innom Ikea og kjøpte et hengekøyestativ. Jeg tenkte det ville være hyggelig ettersom han var så lite mobil, men det var stort sett jeg som brukte det. Stativet er for øvrig altfor kort til virkelig dugelige hengekøyer (altså hengekøyer fra Brasil og slike steder. Hvorfor i all verden lager man for korte hengekøyestativer?). Men vi hadde fått en fin hengekøye av søsteren til Eric og til den passet stativet utmerket.

4. august. Slaraffenstund på terrassen.

Där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med….

I midten av juli hadde vi «joint mission»: Eric var på PP-ekspedisjon og jeg skulle plukke brennenesler. PP er altså prikkperikum eller johannesurt. Vi hadde bare fått tak i 60% sprit – de selger visst ikke 40% lenger – så den første halvflasken ble ganske heftig. Den siste halvflasken spedde Eric ut med destillert vann (som kostet nesten like mye som spriten) til 37%. Som teoretisk økonom og hobbymatematiker var han stolt over at han kunne regne ut akkurat hvor mye destillert vann han trengte. Senere tilsatte han også sirup i den sterkeste, så vi hadde to ulike utgaver å servere til årets pinnekjøttmiddag det året.

19. juli: Dyp konsentrasjon. Eric er inderlig søt der han plukker opp en og en gul blomst, ser nøye på den, pirker kanskje bort litt rusk, før han slipper blomsten høytidelig ned i flasken for å lage sin første Johannesurtdram. Som Eric sier: “Det er viktig at det ikke blir med biller i spriten. Meksikanere tar en larve i tequilaen, men vi lutheranere vil ha børsten våres fri for insekter.“

22. juli: Nysilet sprit – som har fått en veldig fin rød farge. Så skulle den stå i tre uker.

22. juli: Men Eric synes han må smake litt med en gang. Han gjør gode miner til slett spill da han prøversmaker produktet, men det er nokså bittert. Etter at spriten hadde blitt lagret lenge nok smakte den riktig fortreffelig. Det viste seg også at Eric hadde misforstått hvor lenge drammen bør lagres før den kan drikkes. Ikke tre uker, men fire måneder. Ikke rart det var bittert. Hovedsaken var at det var drikkandes til jul og den gikk unna som et vellykket komplement til akevitten på vår årlige pinnekjøttmiddag. 

Høstsådden

Vi bestilte noen frø man kan så på høsten og jeg hadde også høstet noen frø fra egne planter. I løpet av september sådde jeg rundt 25-30 potter og gravde disse delvis ned i ulike bed. Så får vi se hva som kommer opp. Antakelig vassarve.

 Høstsådden: I alt sådde jeg 25-30 potter med Blå valmuesøster, porselensanemone, inkalilje, krypsåpeurt, julerose, reinrose, alpeprimula, klokkeløk, sibirsk kubjelle, bergsandarve, dvergakeleie, fargeskolm, gul daglilje, rosa og hvit moskuskattost, diverse steinbedsplanter og frø fra en plante Eric har sett ved bommen når han kommer fra bussen (en type akeleie som vi har gitt navnet veibomakeleie).

7. oktober kl. 18.20. Nå er det straks før sola begynner å gå ned bak Finnemarka.

Vinter: Tid for å rydde opp i hagedatabasen og -notater

Eric hadde to turer til Vedutten i desember og tok bilder av hytta i snødekte omgivelser. Marianne satt i Oslo med hagedatabasen sin og oppdaget at det var surr i hageputene. Det betyr at jeg har flyttet alle aubrietas uten å notere i databasen hvilken variant som nå var plantet hvor. Sildrene var det også noe ugreie med. Meget slomsete. Jeg tror faktisk det er dasking med tistler for slikt. Det hjelper å føre hagedagbok og å ta bilder med høy oppløsning så man kan zoome og jeg fikk oversikt til slutt. For meg er dette vittig i og med at jeg ikke trodde jeg var en person som brydde seg om hvorvidt “Blue Beauty Double” sto her eller der før jeg kjøpte Vedutten. Det er superviktig!

1. desember. Og så er det vinter igjen.

Terrassene og ymse annet (siste innlegg fra 2016)

Jeg har tidligere skrevet at vi bare tok ett interiørbilde i 2016 og at det antakelig sier noe om hvor interessen ligger.  Vi gjorde ingenting med hytta i 2016 – det trengtes heller ikke – og vi gjorde også svært lite med terrassene, skjønt Eric skiftet to bord og beiset. Men vi bør gjøre noe mer ut av terrassene våre. Uansett, her havner de i en diversepost, den siste fra 2016.

Vi har altså to terrasser som er forbundet med en korridor på vestsiden av hytta, mot fjorden. Morgensolterrassen er den største. Der står et solid og stort utemøbel bygget av forrige eier hvor sittebenkene og bordet henger sammen i en, stor konstruksjon. Denne må vi antakelig demontere for å fjerne fra terrassen når den tid kommer.

Morgensolterrassen får faktisk morgensol fra rundt klokka 08.00 i mai, når sola kommer seg over den høye skrenten bak hytta. Men til tross for at den er stor og har flotte solforhold bruker vi den sjelden. Jeg vil gjerne bygge en pergola på denne terrassen, men vi får se når det blir noe av. (Jeg vurderte et såkalt partytelt, men jeg er redd vinden skal ta det, tidvis har vi sterke vindkast.)

Siden vi nesten ikke bruker denne terrassen har vi ikke satt opp noe særlig av krukker med blomster og slikt, men en halvtønne med jord sto her fra før og blir brukt til urter. Dessuten hadde vi tomater og chiliplanter i potter.

31. august 2016: Kryddertønna (burde hete urtetønna). Det første året med få planter.

Terrassene trengte beis i det vi flyttet inn, og Eric mente vi også burde skifte to bord. Dette tok tid. Fordi enten var det for mye sol, eller det skulle begynne å regne snart, eller det hadde regnet… Og slik gikk sommeren…. Er det alltid sånn med beising?

9. juli 2016: Eric tar en Borten, samt skrubber terrassene før beising. (Kveldssolterrassen)

14. juli 2016: Morgensolterrassen. “Korridoren” og kveldssolterrassen har fått beis, men her er det så langt bare renset.

Kveldssolterrassen har sol fra rundt halv-fire om ettermiddagen, ofte så rent for mye av den. Et solseil ble kjøpt inn våren 2017 og det hjelper en god del. Vi bør kjøpe inn noen nye møbler også her.

Kveldssolterrassen er den vi bruker hele tiden og spesielt Eric følger med på tidspunktet for solnedganger og blir litt sutrete når sola forsvinner tidligere og tidligere utover sommeren og høsten. Vi ser også godt at solnedgangene beveger seg sørover utover høsten. Midt på sommeren går sola ned over Røyse klokka kvart på 11. På høsten går den ned rett over fjorden som er noe sånt som 12-13 km unna. Midtvinters har den beveget seg over Finnemarka og går ned i tre-firetida. Det tar Eric som en personlig fornærmelse.

6. oktober 2016: Kl. 18.55. Solnedgangene ble mer og mer spektakulære utover høsten, men det er ikke til å komme fra at de også ble tidligere og tidligere.

Så er vi over på ymse:

Vi har minst en padde på tomta som av og til kommer opp på terrassen om natta. Vi trodde den kom for å gjemme seg for rev, men padder rundt Tyrifjorden har ingen naturlige fiender. Når vi husker det, setter vi opp en Paddeborg ved inngangen til terrassene om kvelden (et av de gamle terrassebordene), men det hender at den kommer seg forbi – hvordan vet vi ikke, fordi padder kan ikke hoppe (de går som noen krøkker). Men padder spiser snegler, så padder er velkomne hos oss. Men helst ikke på terrassen.

Vi har reddet en fugl i sommer, dvs. Eric har. Den fløy rett på stuevinduet vårt og fikk antakelig hjernerystelse. Den klarte ikke å fly så vi tenkte å legge den i en pappboks på bordet over natten, for å beskytte den fra nabokatter og slikt, men i det Eric skulle redde den, flakset den opp på nedre del av terrassegjerdet og der satt den til den årle morgen. Da var den frisk og fløy sin vei.

19. juli 2016. En gladhistorie. Fløy en liten blåfugl rett på vinduet – kræsj. Men den klarte seg allikevel. En dag i juli.

Sent i august, dro jeg til Hønefoss og kjøpte 6 brukte pallekarmer fra en mann i Hønefoss, som jeg ga tre strøk med beis utover høsten. Pallekarmene altså, ikke mannen fra Hønefoss. Disse utgjorde grønnsakshagen året etter.

Onsdag 5. oktober kom jeg inn fra hagen og åpnet intetanende søppelskapet hvor det var et fullt kalas med mus. MUS! Søppelskapet har en stor åpning i gulvet for å gi plass til rør for oppvaskmaskin og slikt, og vi skjønte fort at musene hadde kommet seg inn via teknisk rom og opp langs rørene. Dermed gikk resten av dagen med til å jakte på musefeller. Jeg er uvant med musefeller, men via Skype-hjelp fra Eric fikk jeg satt opp noen i kjøkkenskapet, og så satt jeg meg ned med lydbok og puslespill og gruet meg til at det skulle smelle.

Det smalt ikke. Eric mente jeg burde skru av lyd og lys for å tiltrekke mus til fellen, men jeg mente tvertimot: At jeg burde ha fullt lys og lage lyd. Jeg ville at musene skulle være redd meg og aldri, aldri vise seg når jeg er her.

Dagen etter våknet jeg med musesanger i hodet (altså: “Når en liten mus skal ut å gå” og “hvis ingen går i fella og passer seg for den”.) Jeg hadde dårlig samvittighet. Men – “ja til flora, nei til fauna”, og ikke minst fauna innendørs. Mus er skadedyr.

Denne natta hadde det vært minusgrader og plenen var hvit så jeg høstet de siste (grønne) tomatene. Men før det tok jeg en kaffe. Så sjekket jeg musefellene og så at en av dem hadde blitt utløst og havnet nede i hullet til rørene til oppvaskmaskinen. Jeg trengte en kaffe til.

Musefellene hadde jeg festet i tau slik at de ikke skulle forsvinne utenfor rekkevidde og ned i det altfor store hullet i skapet (greit at man skal gi plass til rør, men trenger man skjære ut en tredjedel av skapet for det?). Så jeg trakk i tauet og fella kom opp… uten mus. Puh. Men vi fikk etterhvert noen mus i fellene, selvsagt flest i de vi satt i teknisk rom. Da våren kom fikk vi tettet igjen med hønsenetting, både i teknisk rom og på kjøkkenet, og siden har vi ikke sett noen mus innendørs. Antakelig var dette skogmus, noe som er en velsignelse siden de ikke bygger reir og får barn i hus.

6. oktober 2016: Plenen er frosthvit, så det er desidert på tide å ta inn de siste tomtatene, uansett modningsgrad. Disse klarte vi å modne innendørs og de ble til tomatsaus.

29. august 2016: Vi høstet og tørket einerbær, og la dem på glass. De har vi fortsatt fordi vi vet ikke hva vi skal gjøre med dem. Men de er veldig holdbare.

Så er sesongen 2016 definitivt over og det ligger snø på tomta.

4. november 2016: Sesongen er ugjenkallelig slutt – det ligger snø på tomta.

I introduksjonen/første innlegg skriver jeg at min mor og hennes hagevenner tilbyr meg planter jeg mener vi ikke har plass til og jeg sier “nei, jeg har ikke jord, ikke noe sted å sette dem.”

Til dette svarer mamma: – Men når folk ønsker å gi deg planter, så kan du ikke la være å ta i mot og si du ikke har plass. Du har jo massevis med plass! Du må jo bare sette dem ned et sted, og så kan du flytte dem senere.

Og det har hun jo aldeles rett i. Uten å ha en “overordnet plan”, for det har vi altså ikke, men jeg tror en litt ubevisst hensikt med å grave ulike steder –  i stedet for å gjøre ett bed hundre prosent ferdig før man begynner på et nytt – har vært at vi skal ha plass til å kunne ta i mot eller kjøpe planter som trives under ulike forhold. På tampen av 2016 hadde vi derfor påbegynte bed med full sol, halvsol og skygge, tørr og sandholdig jord, mer humusholdig jord og leire, og bed som står mer eller mindre i ly for vinden. Jeg antar det også er en del av Mariannes Metode.