For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.
Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.
Sørpletten
Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.
Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.
Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten.


Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.


Skyggepletten
På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:


Trapesen



Herdighetssoner er for feiginger…
Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.
(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).
Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”
Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.
Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.
Gentlemannsgrevlingen
En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den.
Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.