Trapesen

Posted on May 22, 2021 by vedutten

Fra potetdekke til sommerblomstdekke samt kanting og stier

Vi er langt inne i vårsesongen 2021, og jeg har sittet og ruget på noen innlegg fra 2020 jeg ikke har postet fordi jeg synes det har blitt altfor seint. Men fordi disse innleggene fungerer som minnearkiv for meg selv, så tenkte jeg at jeg ferdiggjør et par til innimellom vårslagene i 2021-hagen. I år må hagen bli riktig fin, fordi i år feirer Vedutten 5-års jubileum, hvilket roper på før-og-etter bilder. Og det kommer! Men antakelig ikke før senhøstes, i det sesongen er ugjenkallelig slutt for i år.

Dette relativt store bedet ble gravd ut i 2018 – hvorpå vi satt poteter. Litt fordi vi hadde plass til det, men også for å forbedre jorda. Her er kompakt leire i grunnen og det blir sagt at poteter er gode til å løsne opp jordstrukturen litt. Dessuten plantet jeg to squash, sådd fra frø, og squashplanter blir som kjent meget omfangsrike. Jeg blir alltid imponert over at en så stor plante kan vokse frem fra et eneste frø på en sesong, og så bære frukter attpåtil. Vi høstet faktisk en del squash på disse plantene, til tross for at de ikke fikk særlig med stell eller gjødsling. Vi brukte plantene delvis som jorddekke, og der er poteter og squash ganske uovertrufne. Et par syrinstiklinger har blitt plantet øverst i bedet, og de kommer, omenn ikke i rasende fart (antakelig fordi rådyrene beiter av toppene hver vinter). Dessuten flyttet vi en sommerfuglbusk hit i 2019 samt noen få stauder. Ellers er bedet relativt tomt. Dvs. med unntak av vårkjærminne…..

2. mai 2020: Tre små planter kjøpt i 2018 har nå vokst såpass at de dekker flere kvadratmetre. Akkurat slik de er ment å gjøre, men ikke akkurat her.

17. mai 2020: Året før hadde jeg plantet ut tolv hagefioler (Viola cornuta) sådd fra frø, men mer enn halvparten hadde ikke klart seg over vinteren, så jeg har sådd nye og nylig plantet dem ut.

11. juni: Men de som overlever og trives – de trives godt! De skal gjerne ha godt drenert og hummusrik jord, så jeg har prøvd å lage gode vekstbetingelser for de nye plantene, så får jeg håpe at flere overlever neste år.

7. juni: Men så var det vårkjærminne da. Å grave opp flere kvadratmetre med vårkjærminne var litt som når man skal flytte og tar ut bøker fra bokhyllene for å legge dem i pappesker – man trenger mange flere esker enn man tror. Jeg fylte absolutt alle baljer og potter jeg hadde samt ga bort så mange jeg klarte til naboen (hun vet at de sprer seg). De jeg beholdt ble satt ned som underbeplantning i diverse bed, inkludert øverst i dette bedet (under sommerfuglbusk og syriner). Jeg har noen områder i utkanten av tomta hvor det er planlagt at disse skal få stå som dekke i fremtiden, men der er det mildt sagt ulendt terreng, og det kreves litt forberedelse før de kan plantes der.

8. juni: Etter fjerning av vårkjærminne, har jeg nærmest blanke ark. Vi plantet ut en rekke småplanter av sommerblomster vi hadde sådd innendørs og i år prøvde vi for første gang å tyvstarte noen av de plantene man kan direkteså utendørs, slik som blomkarse, ved å så dem i potter satt i plastkasser med lokk ute, hvor lokket ble tatt av på dagtid for herding. Dette i stedet for å vente til det ble varmt nok for direktesåing. Jeg vet ikke hvor mange dager vi tjente på dette. En uke, muligens ti dager – ikke mer. Ellers fylte vi beddet med direktesådde ringblomster og valmuer, frø vi etterhvert har høstet mange av og som er lette å ha med å gjøre. Mye bedre enn å la jorda være bar, hvillket inviterer til ugress.

2. august: Greit å unngå bar jord, men her har man kanskje overdrevet noe. Trapesen ble veldig overfylt etterhvert, og dessuten blomstret mange planter seint ettersom dette var en relativ kald sommer og vi fikk ikke den spredte blomstringen vi opprinnelig håpet på. Det meste forble grønt til midten av august. De høye solsikkene har selvsådd seg, og ble ikke luket fordi – vel, hvem liker ikke solsikker? Vi fikk fin blomstring på georginer, ringblomster og røde solsikker samt gule dvergsolsikker etter hvert, skjønt senere enn normalt. (Noen kan sees på bilder nedenunder).

5. august: Det ble en del gult og oransje i dette bedet, så noe blått ble plantet inn for å balansere. Dette er en av de direktesådde valmuene, Hungarian Blue. Absolutt nydelig, men så viste det seg at de blomstret bare i noen få dager. Ikke er de flerårige heller. Man får håpe at den selvsår deg.

Jeg prøvde også noe nytt, altså nytt for meg, i Trapesen denne høsten ved å grave ned hollandske iris i potter, altså grave hele potta ned i jorda. Jeg har etterhvert fått altfor mange i Staudebedet, så de måtte spres. Tanken er nå at jeg hvis jeg setter ned disse løkene i en potte, så kan jeg grave opp hele stasen etter blomstring og la dem stå og visne ned et annet sted i stedet for å ta opp plass i bedet. Så kan jeg heller plante noe annet der i stedet. Fire potter ble gravd ned her.

Trapesen begynner altså med nærmest blanke ark neste sommer også, ettersom nesten alt vi hadde her er sommerblomster samt nå fire større potter med iris hollandica. Uansett, det var et steg videre fra å fylle bedet med poteter og squash.

Kanting og stier: Den pure begynnelse….

Se på bildet over fra 2. august. Stien langs muren, som våre stier forøvrig, består av ugress. Eric klipper som regel plenen, men er ikke like ivrig på kantklipping (som også er uhyre bråkete og kjedelig). Alle våre bed blir utover sommeren omkranset av livskraftig og høyt ugress som gjør at alt ser veldig rotete ut uansett hvor godt jeg steller selve bedene – hvilket jeg forøvrig heller ikke er så flink til. Uansett, alt dette rotet rundt bedene virker forstyrrende.

15. august 2020: Stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet ser for eksempel slik ut.

Det å bestemme hva slags stier man vil ha, sitter langt inne for folk med hageplanleggingsangst, slik som oss, fordi dette handler om struktur og overordnet design og det er vi rett og slett ikke flinke på. Men på stien ned ved Trapesen ligger det ren leire, som blir kjempeglatt når det regner, og på våren og senhøstes kan det være en utfordring å gå her. Å legge belegningsstein her ville vært særdeles vanskelig, så skrå og ujevn som grunnen er, og dessuten ville antakelig den bli glatt å gå på også. Stenmelsstier ville bare blitt gjørme, plengress tråkker vi sønder og sammen i denne leirete bakken. Dermed ble det grus her, og fordi det ble grus her ble det også grus mellom Staude- og Surjordsbedet. Og fordi vi nå er i gang med grus, så blir det nok grusstier overalt, og så får vi tenke ut en god måte å binde dem sammen på.

5. sept. Den spede begynnelse. Vi har gravd ut en sti ved Trapesen, Eric har laget en midlertid mur nedenfor (det vil en gang bli bed nedenfor også).

Fredag 25. september – en merkedag! Etter måneder med prokrastinering har vi fått bestemt oss for hva vi vil ha og nå får vi grus i hus, samt finmalt subbus og jord. Fire “BigBags” totalt ettersom vi har bestilt en sekk grus til stier, og en annen til drenering.

26. september: Eric har gravd opp/fjernet gress på stien opp ved Kjøkkenhagen og lagt på først duk, så subbus.

2. oktober: Dermed har vi nok et kapittel i historien “Eric og Marianne gjør ting de egentlig ikke kan”: I dag: Eric komprimerer underlag for grus ved hjelp av innleid hoppetusse.

Ved første øyekast: Ser ut som en tur i parken….

… men det viser seg at maskinen vi har leid ikke eier fremdrift og selv i den minst bratte bakken opp mot Kjøkkenhagen må Eric legge all vekt på for å få den fremover.

2. oktober: Dermed melder vi på en ny øvelse i Hagedekatlon: Skyve hoppetusse i oppoverbakke – med tilleggskrav for viderkomne: Bakken har innlagt sving og murer på hver side – vinneren er den som har klart å komprimere sanden godt nok på sidene. Og dessuten stoppe Tussa før hun hopper i stykker hele plenen på nedoverveien!
(Den maskinen vi leide hadde ikke plassert en av-knapp på styret, men derimot helt fremst og nederst på maskinen, hvor den var vanskelig tilgjengelig. Oppover var ikke det et problem, maskinen eide jo ikke fremdrift i oppoverbakke. Nedover derimot, fikk den god fart og det var ikke så greit å få stoppet den i det den nådde plenen).

2. oktober: Meget sliten vinner av Hoppetuss-øvelsen (for viderkomne) i årets Hagedekatlon. For øvrig også eneste påmeldte. Vi håper på sterkere deltakelse neste år.

3. oktober: Da er det trygt å gå her. Duk, så et tykt lag stenmel og så grus på toppen. Da blir det forhåpentligvis mindre ugress også. Det ser selvsagt rart ut at grusstien stopper så brått akkurat her. Vi må finne på noe for å myke opp overgangen til neste grussti, men det kommer etter at vi har fått gravd ut bedet nedenfor grusstien.

24. august: Vi tok selvsagt stien mellom Staudebedet og Surjordsbedet i samme slengen. Jeg begynte med å skave opp gresstustene, selvsagt. Det ser alltid ut som “no big deal” der de ligger på bakken, men de ender opp med å utgjøre store voller når man graver dem opp. Det lå en del stor, flat stein i grunnen her, godt mulig det har gått en sti her før, som det senere har blitt kjørt jord over før man plantet gress. Uansett: Stor flat stein er nyttig – opp med dem! Og så dukket det opp noen store mer kantete også, opp med dem også! Det er tydeligvis vanskelig for meg å oppdage en stor stein i jorda og så bare la den bli liggende. Som Eric sa: Du skal lage en sti, men ender opp med å grave en kanal. Som om ikke det var nok (klave gir ku som det heter): Siden jeg først er i gang med å grave en sti her, så kan jeg like så gjerne grave opp et bed til høyre også. Ikke sant?

3. oktober: Her ligger også duk i grunnen, masse stenmel som Eric har hoppetusset sønder og sammen, før vi har kjørt på og raket grus over. Helt øverst før trappen til annekset, ligger det berg i dagen og vi har stoppet grusen litt før og plantet kryptimian rundt berget.

15. august: Det er en viss balansegang når det gjelder kanting og stier… Dette er tross alt en hyttetomt, man vil jo ikke at den skal bli for striglet.

15. august: Men må det virkelig se sånn ut rundt alle bedene mine?

Så jeg begynte å kante hele plenen langs Østbredden, og kom nesten til enden før sesongen var over. Det hadde sikkert vært fint å legge brostein eller noe, men vi har altså så vanvittig mye stein som jeg graver opp hele tiden, så jeg valgt ut en del flate, men litt tunge stein fra steinhaugene mine, gravde ut en liten grøft i ytterkanten av bedet, la duk (egentlig gamle, utslitte klær) og sand i grunnen, og kantet med det jeg hadde for hånden. Jeg må sikkert forbedre dette etterhvert, altså skifte ut for lett stein med tyngre stein og erstatte de steinene som knuser. Poenget er at dette skal fungere som en kant gressklipperen kan kjøre på slik at man ikke trenger å gå over med kantklipper etterpå.

4. september: Til slutt må jeg nesten vise et bilde av Sakhalinbeinved som kom med ekstra mange frukter i år. Jeg fikk denne som stikling for noen år siden, og nå begynner den virkelig å gjøre av seg. Pene høstfarger har den også.

Posted on November 13, 2020 by vedutten

Resten av Lavlandet, H-sone hybris og gentlemannsgrevling

For meg er det litt viktig å dokumentere alle bedene, og som man har sett – alle bed hos meg har egennavn. Men det var ikke storveies mye aktivitet i 2019, så da er det greit å ta et oppsamlingsheat på Sørpletten, Skyggepletten og Trapesen. Dessuten – et eller annet sted må vi nesten snakke om at jeg bør passe meg for å bli for oppesen når det gjelder herdighetssoner samt gentlemannsgrevlingen som har flyttet inn hos oss.

Hos oss får halve Sørpletten mindre sol enn halve Skyggepletten, så navngivningen kan være noe misvisende. Egentlig er begge disse “mixed beds” og ganske vanskelige å planlegge. Noenlunde samme planter kan stortrives eller ikke trives noe særlig, bare en halvmeter fra hverandre. Det krever litt eksperimentering og flytting. Ikke minst på Skyggepletten. Jeg har prøvd ut flere planter her på områder som får en god del sol, men de vokser allikevel lavere, kommer senere, og noen blomstrer ikke i det hele tatt, til tross for mye sol om sommeren. Mulig det har å gjøre med bjørkerøttene i grunnen og jordsmonn – dette er omtrent det eneste stedet på tomta vi ikke har leire i grunnen.

Sørpletten

Sørpletten var vår øyensten i 2018. Bedet var nyutgravd høsten før, og vi plantet tre ulike farger av slyngpetunia langs stien opp til hytta, og de bredte seg voldsomt utover og blomstret over all forventning. Dessuten var det første gang vi sådde og plantet ut ipomoea. Vi ble svært begeistret over at de ikke bare klarte seg, men produserte massevis av blomster igjen og igjen og igjen i månedsvis. Sånn i ettertid: Å få til ipomoea den varme sommeren vi hadde i 2018, burde ikke kvalifisere til hurrarop, men den gang var vi var særdeles bekymret i det vi plantet dem ut i midten av mai. Noen nettsider sa de ville aldri tåle mindre enn 15 grader celcius.

Våren 2019 lærte vi at ipomea gjerne selvsår seg hos oss, det dukket opp frøplanter overalt. De selvsådde plantene blomstrer senere enn innesådde planter, men de er også mindre styr. Man kan bare grave opp småplantene og sette dem dit man vil, og de vil blomstre i midten av juli. Vi innesådde ipomoea også våren 2019 og vil antakelig fortsette med det i noen grad for å sikre at vi får den fargen vi vil ha, der vi vil ha den. De lilla (Knowlian’s Black) og hvite (Dolce Vita) er lette å få til og stortrives hos oss, de kan gjerne blomstre med 20-30 blomster på en gang. På de blå, I.tricolor, har vi til gode å få mer enn 5-6 blomster om gangen, som regel bare 1-3. Men vi er så begeistret for fargen at vi fortsetter å så og plante dem ut allikevel.

Våren 2019 prøvde vi å gjenta suksessen på Sørpletten med slyngpetunia som kantplante langs stien, men dette var en sommer med mye regn og det gikk rett og slett dårlig. Legg til at dette også var en brunsneglesommer hos oss (brunsnegler elsker petunia), hvilket medførte at mange planter ble rett og slett spist opp. Mao. har vi gitt opp petunia, og må finne en ny kantplante for å gi farge til Sørpletten.

15. mai 2020: Hagepute (BBD), vårfloks og sildre er pene sammen, gir tidlig blomstring øverst i bedet og ønsker oss velkommen når vi kommer til hytta om våren. Vårfloksen var opprinnelig bare en stilk Eric hadde fått med seg sammen med timian hentet hos mamma.

15. mai: Vi har plantet ut hjemmesådde slyngpetunia langs kanten i håp om å gjenta suksessen fra i fjor. Det klarte vi ikke, og vi må finne en ny kantplante. Gullbusken er et kapittel for seg, som vi må ta opp neste år. Og da mener jeg rent bokstavelig ettersom den etterhvert truer med å ta over hele bedet. Jeg burde antakelig ha kuttet de fire-fem “spirene” som kom opp da jeg klippet planten første gang, men jeg ble så imponert over hvor mye den vokste. Men at den ser rar ut, det kan ingen benekte.

Timianen vi hadde plantet mellom tråkkhellene/stien opp til hytta begynte å gjøre seg gjeldende denne sommeren og de klarer stort sett (men ikke helt) å holde unna ugress.

30. juni: Mellom tråkkhellene vokste det bare ugress, og da mener jeg standhaftig rotugress slik som løvetann, groblad og kløver. Ved hjelp av grundig luking før planting, så dekke med aviser før jeg satt ned de små klattene med timian vi hadde fått, så begynner de etterhvert å ta over plassen. Jeg må selvsagt fortsatt luke,men når man tenker på at dette opprinnelig besto av vegg-til-vegg med rotugress, så har det gått forbausende bra. Fordi vi fikk noen små klatter med timian fra mamma ved ulike anledninger, har vi endt opp med 4-5 forskjellige typer.

19. mai: Verdens rødeste rododendron (Scarlet Wonder). Den synes på lang avstand og rødfargen kan nesten bli for mye av det gode. På den annen side, dette er en dvergtype som aldri vil bli særlig høy.

Skyggepletten

På Skyggepletten skjedde ikke stort dette året, og flere av bildene mine ligner mistenkelig på de jeg tok året før. Men vi har anskaffet en trillium som blomstret i 2019:

19. mai: Dette er en Trillium (erected, alba) eller treblad vi kjøpte sommeren 2018, som nå blomstrer for første gang. Og jeg blir forelsket og forstår ikke hvorfor vi bare har én. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg blir så begeistret for en såpass uanseelig plante som står nærmest bortgjemt under bjørketrærne nord for hytta, men slik er det bare. Jeg må bort og se på den hele tiden, til tross for at resten av hagen begynner å strutte av farger som roper “se på meg”.

Vi har også skaffet oss noen snabelkala (arisaema amurense), helst fordi de ser annerledes og litt rare ut. De skal visst helst ha sur jord, men jeg har ikke fortalt den det og enn så lenge så trives den greit der den står

Trapesen

26. mai: Mens Marianne er på jobb i Zimbabwe, planter Eric ut de siste frøplantene og sender oppdateringer via MMS.

16. september: På avstand, ser ikke bedet så tomt ut, grunnet en stor squash plante (knapt noe er bedre til å fylle ut tomme bed, det måtte være poteter). Jeg plantet flere squash, og måtte tom. etterså og plante ut en gang nummer to, fordi sneglene spiste alle de første småplantene. Dette var den eneste planten som klarte seg. Ellers har vi fått hentet oss en penstemon, storknebb og akeleiefrøstjerne, men her er fortsatt plass til mer.

Herdighetssoner er for feiginger…

Jeg har begynt å få litt mindre respekt for herdighetssoner etterhvert og kjenner at jeg må passe meg for ikke å bli oppesen. Når noen nevner at sommerfuglbusk kan være vanskelig å få til i H4, får jeg lyst til å si: -“Vårt problem er at buskene blir altfor svære. Dessuten setter vi avkapp i jorda og de vokser opp nesten alle sammen. Vi får etterhvert så mange at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem”.

(…Så hvorfor fortsette å sette avkapp i jorda…? Hva kan jeg si, jeg er arvelig belastet. Mamma gjorde det for å se om de kom. Og når de først kommer, så er det vanskelig å kaste dem).

Her forleden leste jeg at Iris Hollandica kan være vanskelig å få til på våre breddegrader, og tenkte: – “Tuller du? Den setter så mange sideløk jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg har spredt den to ganger, også gitt bort til naboen, og neste år må jeg grave den opp igjen så tett som de står.”

Vi har også artisjokk som kommer igjen og igjen og altså ipomoea som selvsår seg overalt. Og jeg kjenner at jeg må minne meg selv på at vi har vært særdeles heldige med vintrene fra 2016 til nå, med en del snø og ingen langvarige perioder med hard barfrost.

Jeg vet altså det, så det blir ingen magnoliafarm på Vedutten i nærmeste fremtid. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje har hatt for stor respekt for herdighetssoner før og at det må være lov og prøve ut noen planter som er regnet som mindre herdige, til tross for at vår tomt er ganske utsatt for vind og har få lune soner.

Gentlemannsgrevlingen

En eller annen gang i løpet av året flyttet det inn en grevling hos oss. Vi så den første gang sommeren 2018, etter at vi ikke hadde vært her på en stund. Jeg satt på terrassen og hørte at noe romsterte blant alt buskaset som vokser langs bekken, gikk bort til enden for å se hva det var, og plutselig kommer altså en grevling til syne, full av gryntende godlyder, det hørtes nærmest ut som om den gikk og nynnet for seg selv. Jeg prøvde å tilkalle Eric så stille jeg kunne så han kunne få sett den, men grevlingen hørte meg selvsagt og sprintet av gårde oppover veien så fort de små beina klarte å bære den.

Til tross for at vår stadige tilstedeværelse sikkert er en plage, bestemte den seg for at den likte seg såpass godt på tomta, at den like så greit flyttet inn i løpet av 2019. Vi vet ikke helt hvor den holder hus, her er dusinvis av steder hvor en grevling kan lage seg hi. Men vi ser daglig spor etter den, der den har gravd etter meitemark i bedene våre. Den er forøvrig en ordentlig gentleman, graver nennsomt rundt plantene og har så langt ikke ødelagt noe av betydning. Når jeg graver ut nye bed, og bruker et lag av våte aviser for å holde rotugress unna, er grevlingen i himmelrike fordi her trives også meitemarken. Det blir dermed litt rot i disse avisene etterhvert, men det lever vi greit med.

Posted on March 19, 2020March 18, 2020 by vedutten

Så graver jeg igjen (Trapesen, nytt bed)

Jeg følte at jeg fikk ingenting gjort denne sommeren fordi det er som kjent graving som teller, men varmen var en energistjeler av dimensjoner. Men noe fikk jeg jo gravd, blant annet et nytt bed jeg først kalte Triangelet, men det er egentlig en slags trapes – med en ekstra tarm. Dette ble gravd ut fra et område øverst i Lavlandet, altså fra den delen av plenen som skråner oppover og ligger i sørøst.

Plenforkjemperen her i huset er Eric, som gjerne vil ha store, åpne flater med gress, mens jeg er den som vil ha “rom i hagen” og mange bed. Min ikke fullt så hemmelige plan – Eric har gjennomskuet den for lengst – går ut på erobre område for område fra Plensjefen. (Til gjengjeld får han lage småbed helt øverst i Skråningen, og jeg vanner dem til og med).

13. juni: Sørøstre del av plenen. Mot stien til nabotomta skråner det en god del. Jeg ønsker å grave ut hele området sør for den inngjerdete Kjøkkenhagen, fra berget i øst til dammen i vest, men i år skulle jeg bare grave ut delen nærmest skråningen.

13. juni 2018: De gode nyhetene er at det er et visst jordsmonn her, jeg tror faktisk nok til at jeg kan plante et tre. De dårlige nyhetene er at dette er knallhard leire, spesielt nå som det har vært så lite regn. Jeg får bare ut noen små biter av gangen. Mens jeg strever meg gjennom jordlagene lurer jeg på hva jeg har som jeg kan blande ut leiren med. Jeg har noe veldig sandholdig jord jeg har gitt til Eric – kan jeg ta den tilbake? Skal jeg prøve silt fra Dammen? Og siden det øyensynlig vil ta tid å grave ut dette…. hvor seint kan man sette poteter egentlig?

15. juni 2018: Av en eller annen grunn lå det en god del plank nedgravd her. Det er ikke like tilfredsstillende å grave ut plank som å grave ut stor stein, men når planken blir så lang som dette så duger det.

18. juni: Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for at det var greit å kaste all jorda på plenen, uten presenning under. Antakelig fordi plenen her ikke er særlig pen i noe fall. Foran porten til Kjøkkenhagen har jeg satt av et område bredt nok til at vi klarer å svinge og komme inn porten med trillebår.

I jordkubikk er kanskje dette det største området jeg har gravd ut på en gang. Eller muligens var det Sørpletten, men da var leiren lettere å ha med å gjøre. Og så var det dette med å kaste jorda tilbake i oppoverbakke… Uansett, jeg tilførte bøttevis med silt fra Dammen, oppgravde gresstuster og antakelig en bokashibøtte eller to.