Jeg følte at jeg fikk ingenting gjort denne sommeren fordi det er som kjent graving som teller, men varmen var en energistjeler av dimensjoner. Men noe fikk jeg jo gravd, blant annet et nytt bed jeg først kalte Triangelet, men det er egentlig en slags trapes – med en ekstra tarm. Dette ble gravd ut fra et område øverst i Lavlandet, altså fra den delen av plenen som skråner oppover og ligger i sørøst.
Plenforkjemperen her i huset er Eric, som gjerne vil ha store, åpne flater med gress, mens jeg er den som vil ha “rom i hagen” og mange bed. Min ikke fullt så hemmelige plan – Eric har gjennomskuet den for lengst – går ut på erobre område for område fra Plensjefen. (Til gjengjeld får han lage småbed helt øverst i Skråningen, og jeg vanner dem til og med).
13. juni: Sørøstre del av plenen. Mot stien til nabotomta skråner det en god del. Jeg ønsker å grave ut hele området sør for den inngjerdete Kjøkkenhagen, fra berget i øst til dammen i vest, men i år skulle jeg bare grave ut delen nærmest skråningen. 13. juni 2018: De gode nyhetene er at det er et visst jordsmonn her, jeg tror faktisk nok til at jeg kan plante et tre. De dårlige nyhetene er at dette er knallhard leire, spesielt nå som det har vært så lite regn. Jeg får bare ut noen små biter av gangen. Mens jeg strever meg gjennom jordlagene lurer jeg på hva jeg har som jeg kan blande ut leiren med. Jeg har noe veldig sandholdig jord jeg har gitt til Eric – kan jeg ta den tilbake? Skal jeg prøve silt fra Dammen? Og siden det øyensynlig vil ta tid å grave ut dette…. hvor seint kan man sette poteter egentlig? 15. juni 2018: Av en eller annen grunn lå det en god del plank nedgravd her. Det er ikke like tilfredsstillende å grave ut plank som å grave ut stor stein, men når planken blir så lang som dette så duger det. 18. juni: Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for at det var greit å kaste all jorda på plenen, uten presenning under. Antakelig fordi plenen her ikke er særlig pen i noe fall. Foran porten til Kjøkkenhagen har jeg satt av et område bredt nok til at vi klarer å svinge og komme inn porten med trillebår.
I jordkubikk er kanskje dette det største området jeg har gravd ut på en gang. Eller muligens var det Sørpletten, men da var leiren lettere å ha med å gjøre. Og så var det dette med å kaste jorda tilbake i oppoverbakke… Uansett, jeg tilførte bøttevis med silt fra Dammen, oppgravde gresstuster og antakelig en bokashibøtte eller to.
19. juni: Okei, da er jorda på plass. Det ble litt av en pukkelrygg. Hvordan i all verden plante poteter i dette? 19. juni: Ved hjelp av rake klarte jeg å få laget en noe bedre profil. La aviser langs to kanter, dekket med rimelig kjøpejord for å hindre ugress, langs de to andre kantene skal jeg lage mur, men det har jeg ikke tid til nå. Potetene må i jorda! Satte ned 10 poteter og 3 x Vårkjærminne, kjøpt på planteloppemarked, som egentlig ikke skal stå her, men akkurat nå bor de her. Senere plantet jeg ut squash også. Som man ser, bedet skråner i alle retninger. Jeg lagde senere små vanngraver med voller av leireklumper rundt hver bidige plante for å holde på vannet når jeg vannet. 11. august: Har man en nyutgravd bed man ikke helt vet hva man skal fylle med før neste sommer….. plant potet og squash. Det fyller bra og potetene skal visstnok forbedre leirholdig jord ved å bryte den opp litt, gjøre den mer porøs. Min mor brukte i hvert fall potetdyrking som jordforbedring. Potetene hadde vi spart fra fjorårets avling, squashen var hjemmesådd. Og 19. juni var altså ikke for seint for potet, selv om vi på langt nær fikk samme avling som året før (antakelig sto de i år i dårligere jord, de fikk i hvert fall mindre vann). Squashen, derimot, produserte frukt i uante mengder. 26. aug. Det var ikke lett å bygge mur rundt Trapesbedet, med bakke og innover- og utoversving. Jeg måtte også jakte tomta rundt for å finne større stein til en såpass omfattende mur. Jeg tror jeg hadde tre forsøk før jeg sa meg noenlunde fornøyd. 30. aug. Men, jo, jeg ble ganske fornøyd til slutt. 30. august. Sett fra litt avstand. Jeg tror det kan bli fint når jeg får laget en nytt bed nedenfor dette, med en definert sti mellom disse og rundt Kjøkkenhagen. Vi trenger litt definering, litt konturer, i følge meg. På stien mellom bedene vurderer vi å legge grus på et grusmatteunderlag for å holde den på plass. Jeg synes det å velge stiunderlag er særdeles vanskelig. Grus er ikke noe særlig å kjøre trillebår på, men akkurat her, hvor det skråner og er så mye leire som gjør det glatt å gå når det er vått, så jeg tror grus kan være lurt. 7 okt. Sesongslutt. Squash og poteter er tatt opp og vi har endelig fått plantet ut stiklinger av syriner som har stått i potter på Skyggepletten over hele sommeren, stakkars. De ser ikke ut som de har lidd, men de har ikke vokst så mye heller.
