Velkomstbedet… og jeremiade over sommeren 2018

Da snøen endelig hadde forsvunnet og jeg hadde fått tilbake hagen min, hadde jeg tenkt å bruke de første ukene på “konsolidering”, altså lage ferdige bed av graveprosjektene fra fjorårssesongen. Velkomstbedet og Sørpletten var prioritert, sammen med Fjellbed #1, men så dukket det altså opp et nytt prosjekt – Kjøkkenhagen – som tok en del tid, og dermed kom jeg ikke i gang med de egentlige prioriteringene før i juni. 

Velkomstbedet

Her hadde jeg avdekket anatomien til bedet sesongen før og i år skulle jeg fylle dette bedet med blomster i alle farger samt noen busker. Slik gikk det altså ikke. Grunnet tørken vi hadde denne sommeren måtte vi konse på overlevelsen til de plantene vi allerede hadde skaffet oss så vi kjøpte nesten ingenting nytt denne sesongen. Dermed forble det store tomrom i alle bed. 

17. mai 2018: Vi vet ennå ikke hva slags sommer vi har i vente, til tross for at det gikk fra nærmest full vinter til pangvarme på noen dager. Latmannsbedet og Nivå 1 har fått et nytt lag med toppjord/kompost. Nivå 2, rett bak er i ferd med å bli overgrodd av ugress.
Nivå 1 struttet nydelig denne våren, med storslagen blomstring på hageputene og vårfloks “Candy Stripe”. Hvit kattemynte i bakgrunnen kom også fint, i forgrunnen begynner brudeslør såvidt å komme.
17. mai 2018: Yndigste gentiana jeg har sett. Dessverre har den ikke vokst seg noe større siden 2018, men er fortsatt like yndig. (Antakelig G. Verna ssp. Pontica. Det er noe surr i gentianaene mine også, ikke bare i hageputene).
29. mai 2018: Lewisia blomstret også fantastisk denne sommeren og kom relativt tidlig.

Hageputene ble senere svært stygge. De lå flate, var gule i midten og noen av dem så døde ut. Jeg trodde de hadde tørket ut og at noen av dem hadde aldeles omkommet. Og de hadde helt sikkert lidd av tørken, men de kom tilbake – mange av dem for fullt – i 2019 allikevel. 

Jeg hadde altså gravd ut hele Velkomstbedet året før, men det er så uhyggelig mye stein her så jeg bestemte meg for å ta en omgang til i nivå 2. Man finner alltid flere stein ved neste utgraving. Jeg fylte vel 7-8 bøtter med stein, større steiner ble kastet i en ny steinrøys, og det var selvsagt en million småstein igjen. Selv etter uker uten regn, når jeg gravde et stykke nedover så fant jeg fuktighet i jorda, hvilket lovet godt. På toppen ser alt ut som bare sand og småstein og det støver en del. 

Nivå 2 holder på å gro igjen av ugress, har fortsatt en for bratt vinkel med noen støttesteiner bakerst og her er fortsatt mye stein. Nivå 1 har fått et nytt lag med kompost og ser flott ut.

Bedet hadde heller ikke blitt ”definert” før og trengte en tydeligere avgrensning. Jeg lagde først en liten mur mot nabotomta. Berget under har mange ulike nivåer så jeg jobbet litt med å finne ut hvor jeg skulle la berget stikke i dagen – hvor berget også kan fungere som tråkkheller – og hvor dekke til med jord, hvilket betydde bygge opp med stein for å holde jorda på plass. På sørsiden av bedet endte jeg opp med å sette opp ringeriksskifter på høykant, men synes egentlig ikke det ble så veldig pent. Jeg får prøve å få noen mindre hengeplanter på denne kanten. Jeg lagde også en sti fra Velkomstbedet videre til det som senere ble ”Erics bed” (Fjellbed #2) ettersom “nivå #2” i Velkomstbedet kan lede til ”nivå #2” i hele Fjellhagen. Det er viktig å lage gode, solide stier slik at vi kan bevege oss noenlunde trygt rundt i den bratte skråningen vår. Jeg fikk også en bedre profil på bedet ved å tilføre mer jord for å gjøre den mindre bratt.

11. juni 2018: Nivå 2 i Velkomstbedet har blitt gravd ut enda en gang for å kunne fjerne mer stein, og fått tilført mer jord for å få en mindre bratt profil. Det betyr å bære opp jord i bøtter. Her havnet oppgravde gresstuster fra Kjøkkenhagen, noe bokashijord og mange bøtter med silt utgravd fra dammen. Alt dette iført støvler og gummihansker mens termometeret viste over 30 grader i skyggen – og jeg jobbet i full sol. Ikke rart det svimlet for meg denne sommeren. Eric gravde senere ned en del hestemøkk i bedet.

Det står en gammel stubbe nordøst i dette bedet (øverst til venstre på bildet over), som nå står mellom Velkomstbedet og ”Erics bed”. Jeg begynte å dra ut stein under denne stubben, men det var bare byggesett, og øverst under stubberøttene satt de også godt fast. ”Bedre å finne en klatreplante som kan dekke hele stasen”, tenkte jeg, og plantet villvin. Ny regel: Man trenger altså ikke avdekke anatomien overalt. Spesielt ikke i varme tørkesommere.

Vi kjøpte omtrent ingenting nytt denne sommeren, men vi var en tur på Myrvoll Gartneri på Jessheim som en del av en hagetur, og der fant vi blant annet en Lewisia, samt at vi har klart å dyrke fram ett stykk Lewisia fra frø (vi fikk noen flere spirer, men de døde før de var voksne nok til og plantes ut). Disse ble satt helt fremst i Latmannsbedet som burde være et bra sted for Lewisia som kan strekke røttene ned mellom steinene og lete etter vann. (Latmannsbedet ble som kjent laget for å bli kvitt stein fra Velkomstbedet, og har bare litt jord på toppen; resten er stein som har blitt raket ned fra bedet over). Forvørig likte vi Myrvoll Gartneri særdeles godt og anbefaler et besøk.

9. august fikk vi en japanlønn av mamma (Acer palmatum Dissectum Garnet) som jeg plantet på nivå 2 bak et fjellutspring ettersom Japanlønn ikke er så glad i vind – og vi har en del vind. Jeg håper denne knausen er nok til å beskytte den litt.
Litt senere i august kjøpte vi også en høstberberis “Thunbergii Admiration” og en krypbeinved “Euonymus Fortunei “Silver Carpet” til Velkomstbedet. Jeg trodde jeg ikke var så glad i berberis, men noen av Thunbergii-variantene er fantastisk vakre, blant annet denne røde som har en skimrende hvit kant ytterst på bladene. Jeg håper krypbeinveden vil kryper utover og henge litt ned over de ringeriksskiferne jeg satt på høykant for å holde jorda på plass i denne delen

Jeg gravde opp noen blomkarse som var plantet litt for tett foran Kjøkkenhagen og overførte disse til Velkomstbedet også, og de murret en del, men kom til slutt med noen blomster, men struttet ikke akkurat. Bladene fylte i hvertfall bedet med noe grønt, og jeg syns blomkarseblader er dekorative. Men det var det som skjedde med Velkomstbedet i 2018. Dette er også et vanskelig bed å vanne, og vi hadde ikke kapasitet til å plante noe mer her.

Jeremiade over sommeren 2018

Jeg har allerede nevnt at vi (som kjent) hadde en varme- og tørkesommer, men det er ikke nok til å få utløp for min frustrasjon over denne sommeren. Et eller annet sted må jeremiaden komme, så da er det like greit å få det overstått. 

For meg var sommeren 2018 en marerittsommer og fra tidlig juni ble jeg mer og mer irritert over alle værmeldinger som meldte ”sol, sol og atter sol – intet regn i sikte” – som om det var en fin ting. 

Jeg tok fire måneder ubetalt fri denne sommeren for å jobbe med hagen, men jeg fikk på langt nær gjort så mye som jeg håpet. Det var for varmt til å sjaue og grave rett og slett. Dessuten måtte jeg bruke halvannen time hver dag på noe så kjedelig som vanning. Jeg hadde mange seriøse diskusjoner med meg selv om at det eneste fornuftige ville være å røske opp alle sommerblomstene, og kanskje noen av staudene også, men jeg gjorde det faktisk ikke – jeg vannet, ennå så slitsomt det var. (Vi har brønnvann, men vet ikke hvor mye kapasitet vi har, så vi bruker ikke spreder, men punktvanner).

Utover sommeren måtte vi tom. vanne bekkebedene, bekken tørket ut tidlig i juni. Den høyeste temperaturen jeg noterte i Kjøkkenhagen var 58,5 grader. Den typiske kommentaren på dette er: ”Men det er i sola, sant?” Ja, selvsagt, men plantene mine står jo i sola! 

Jeg jobber forøvrig også i sola. Vi har veldig mye sol på tomta vår siden vi ligger rett vest, og spesielt ettermiddags- og kveldssola er intens. Denne sommeren fikk vi også en merkbar «dobbeltsol» utover dagen ettersom gjenskinnet fra Tyrifjorden ga nesten like mye varme som den egentlige solen. Dette har vi ikke merket noe til før, men sommeren 2018 hadde vi nesten ingen vind i over to måneder så vannet lå blikkstille. Vi hadde jevnlig over 35 grader innendørs, tross doble solseil, gardiner og etterhvert også persienner. Det var ofte vanskelig å sove. 

Det satt langt inne, men fra begynnelsen av juli var det flere dager jeg ga opp å være ute etter klokka fire. Jeg prøvde å gå ut etter lunsj, ble møtt av en vegg med varme, snudde i døra, skalket alle luker og satt på A/C for fullt – og leste en bok. Jeg hatet store deler av denne sommeren. Godt å få den utblåsningen ferdig overstått.

Vi kjøpte altså nesten ingenting nytt av planter, dermed forble det store tomrom i de fleste bed gjennom hele sommeren. Det var også interessant å observere hvordan enkelte planter reagerte på varmen og tørken. 

For det første var det pangblomstringen. Det meste kom tidlig, med masse blomster, men så var det hele over på et «poff». Enkelte planter utviklet seg knapt. Bare for å ta to eksempler: En stjernecampanula som året før hadde strakt seg vel over en halvmeter, ble denne sommeren knappe 5 cm stor, og allikevel klarte den å få plass til 3-4 blomster på denne ynkelige utstrekningen en kort tid, og så sank den ned i jorda og forsvant. Jeg hadde sådd Flittig Lise fra frø, og disse ble også bare noen få cm høye og bredte seg nesten ikke ut, men blomster lagde de og hver av blomstene var større enn planten. 

I det vi begynte å få regn fra midten av august begynte flere planter å blomstre, noen for andre gang, men vi hadde også første blomstring på en enkelte planter som egentlig burde ha blomstret i mai/juni –  tom. en rododendron (altså rododendronpinnen, en stikling vi fikk i 2016). Rododendron som blomstrer mot slutten av august…. Man kan bli nervøs av mindre. 

På den annen side: Vi hadde omtrent ingen snegler, trengte knapt å luke, og jeg fikk Eric med på at solskjerming er en fin ting og at vi trenger et sted hvor vi kan sitte i skyggen! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

28. juli: Eneste regnet vi fikk i løpet av 3 måneder som var målbart.

Velkomstbedet (2017)

Historien om Velkomstbedet begynner altså egentlig med et annet blomsterbed, Fjellbed #1, som ble anlagt så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se det fra stuevinduet. 

– Hmmm, sa Eric. – Hadde det ikke vært et interessant konsept å plante noen blomster et sted hvor vi og besøkende faktisk kan se dem? Vi trenger et Velkomstbed, og det skal blomstre hele året!

Som sagt så — lettere sagt enn gjort for å være ærlig.

Siden det var slik en kald vår, var det ikke så fint å være ute egentlig. Dermed gikk Marianne i gang med å lete etter planter med ulik blomstringstid på internett og laget tom. en blomstringskalender. Det er lurt å planlegge, sies det, men dette bar nok mer preg av prokrastinering og det skjedde altså ikke så mye utendørs sånn med en gang.

Dessuten: Velkomstbedet var tenkt plassert ved stien vi bruker når vi går inn til hytta (ikke ved bilveien, vi får lage et nytt Velkomstbed der en annen gang). Når vi går inn til hytta, går vi på en sti over tomta til nabohytta. Da kommer vi inn nederst i skråningen og dette er definitivt ikke et sted man bare kan spavende litt jord før man planter.

14. juli 2016: Gangveien til hytta over nabotomta. Det hvite huset til venstre er naboens anneks, og vår tomtegrense begynner rett bak dette.
14. juli 2016: Da er en av årets utfordringer etablert. Ca. midt på bildet, foran “Dramatiske Skrenten”, skal vi anlegge et Velkomstbed som skal blomstre hele året.
13. mai 2017: Som Eric skrev på Facebook: “Then one day I decided I wanted to make a flower bed right there where I’ve placed my bottom”. Eric konstaterer at det er veldig mye stein her og drømmer om å lage verdens beste jordsil, med sortering i flere etasjer.

Jeg har nevnt før at skråningen vår er full av “skrottrær”, slike som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å kutte dem ned. Vi hadde et par sånne i det fremtidige Velkomstbedet, og disse hadde dessverre blitt klippet før! Vi trengte et dugelig spett. Eric dro på Felleskjøpet og kjøpte et spett som var nesten to ganger så langt og minst dobbelt så tungt som det spettet vi hadde fra før. Dette viste seg å være aldeles uvurderlig og fortjener antakelig et ærerikt navn, slik sverd av valyrisk stål har det i Games of Thrones, men av uforklarlige grunner har Eric valgt å kalle spettet for Ouff-Ouff – kanskje fordi det er slik han høres ut når han spetter.

13. mai 2017. Spettekongen og Ouff-Ouff fjerner skrottrær i det fremtidige Velkomstbedet.

Det viste seg at Eric fikk en viss forkjærlighet for spetting, så han stoppet ikke med Velkomstbedet, men begynte like godt å fjerne røtter fra den lille plassen nordenfor – som opprinnelig ikke var en plass, men et villniss – og så nord for der igjen – og slik startet Via Veduta. Hagen blir til mens man går.

20. mai: Rotfjerningsansvarlig tar pause fra beistene i Velkomstbedet og begynner å fjerne litt mer medgjørlige røtter nederst i Skråningen.

Siden dette er en veldig steinete skråning, så har det som vokser her gjerne utviklet lange røtter som kan få tak i vann dypt nede og langt borte. Det gjør det veldig vanskelig å få opp disse trærne/buskene. Så rundt 18. juni bet Eric i det sure eplet og brukte motorsag på det som ikke lot seg grave opp i Velkomstbedet. Men han fikk da opp en god del.

25. mai 2017: To rotbeist i Velkomstbedet man fortsatt har håp om å grave opp.
18. juni 2017: Rotbeist er ute, dvs. en god del av dem, de ble tatt med motorsag til slutt..
5. juni 2016: Eric har bygget mur. Nå mener han bedet er bortimot klart. Vi trenger bare å fylle på med jord og plante. Marianne, derimot, mener at det er nå gravingen begynner!
5. juni: Tar med et bilde fra denne vinkelen også, fordi den store steinen som ligger nedenfor der vi skal lage bed, viste seg å bli en viktig brikke i det ferdige resultatet.
29. juni 2016: Sånn! Da har Marianne gravd og avdekket anatomien til dette bedet og man kan legge jorda på plass igjen.
8. august: Det fremste bedet (“Nivå 1”) ble avgrenset med krabater gravd ut fra Staudebedet. Her burde jeg antakelig bygget noe høyere. Fordi berget skråner mot fotografen på høyre side, kunne jeg ikke legge steinene så langt frem som jeg ønsket. Diverse småplanter ble “reddet” fra andre deler av tomta, blant annet fra det fatale (opprinnelige) Fjellbed #1.

Latmannsbedet

Se bildet over: Det største problemet når man graver ut et nytt bed, er hvor i all verden man skal gjøre av all jorda man graver ut. De store steinene på høykant bakerst i bedet er der fordi jeg kastet all jorda bak dem. Så fjernet jeg én og én stein og raket jorda ned igjen stripe for stripe og fikk samtidig skilt ut enda mer stein. Større stein hadde blitt kastet til side under utgraving (og en ny steinrøys etablert på siden av bedet). Men her var det virkelig fabelaktig mye stein og jeg hadde liten lyst til å bære den bort i bøttevis, og slik oppsto ideen om Latmannsbedet.

9. juli 2016: Med utgangspunkt i den store steinen som allerede lå foran bedet, bygget vi en mur på begge sider, og så raket jeg mindre stein ned bak muren, la på litt papp (mye ugress i denne jorda) og kjøpejord på toppen. Latmannsbedet ble altså til for å slippe å bære bort 30-40 bøtter med stein.
2. august 2016: Vi fant noe krypeiner til halv pris og plantet de bakerst i bedet, “Nivå 3”, men her ble noe feil under plantingen. Krypeinerne skulle egentlig stå lengre fra hverandre.
27. august 2017: Krypeienere står fortsatt bak støttestein. Det midterste nivået, “nivå 2”, har vi ennå ikke gjort noe med, og her er det også mye ugress i jorda (synes ikke så godt på bildet, men mye jord ligger i en haug til høyre). Når det gjelder “nivå 1” – her står flere puteplanter: På internett ser man ofte bilder av hageputer som eser seg nedover berg og murer, og jeg vil gjerne ha hageputer som henger nedover berget – men hvordan får man det til? Det har jeg aldri forstått, de trenger da jord?

I den delen som er beplantet – det jeg tenker på som nivå 1 (fordi Latmannsbedet er noe for seg selv og teller ikke) har vi hageputer, vår- og nålefloks, snøsløyfe, gentiana, lewisia, brudeslør, en hvit kattemynte som ble reddet fra leireskråningen hvor den hadde overlevd men omtrent ikke utviklet røtter siden i fjor, samt en purpursolhatt som forsvant i Staudebedet bak noen forvokste tomatplanter og solsikker og rett og slett trengte et nytt sted å bo. Den ble året etter flyttet tilbake til Staudebedet på et annet sted. Den om det. Uansett, de har ikke mye jord noen av de som bor der – jeg håper de klarer seg.

7. april 2017 kl. 19.49.