Se det er et stort, uløst spørsmål for meg. Når jeg klikker jeg meg inn på anbefalte lenker for haging, finner jeg av og bilder av noen som tusler rundt i en hage iført en hvit kjole og vanner med en liten retro-kanne, før de poserer foran en fin plante mens de leser en bok. De har tydeligvis en hel hage som er helt ferdig, men jeg kjenner allikevel at slike bilder provoserer meg en smule. Ingen får en fin hage ved å tusle rundt og skvette litt vann eller lese en bok, og selve konseptet med å gå ut i hagen med en vannkanne som knapt holder en liter er nesten for dumt. Jeg mener – skal du vanne, så må du vanne skikkelig!
Allikevel, jeg må jo innrømme at jeg på ingen måte har gjort det lett for meg selv. Jeg har begynt for mange steder på en gang, og ikke brukt nok tid på å gjøre noe som helst ferdig. Dermed har jeg mange halvferdige bed og for mye jord som ligger oppi dagen, hvilket innbyr til ugress. Dette kommer jo med en historie. Vi overtok en tomt uten noen utgravde blomsterbed i det hele tatt og med mye stein i grunnen. Samtidig begynte vi å få tilbud om å overta planter, og de måtte jo stå et sted. Har man en helt ny hage bør man si tusen takk, å lage plass når man får plantegaver.
Etterhvert så tok selve gravingen overhånd. Jeg rett og slett likte å grave. Og jeg var ikke så opptatt av hva jeg skulle plante etterhvert, jeg likte bare å gjøre bedet klart. Samtidig som nye planter ble satt ned der det var ferdig utgravd akkurat nå.
Etter fire år så begynner jeg å kjenne på et stort behov for å sette ned plantene der de egentlig hører hjemme og å gjøre noen bed “helt ferdig”. Jeg har etterhvert gravd ut ganske mange bed, nemlig, og når alt er i flux hele tiden blir det ganske stressende.
Velkomstbedet
Jeg har tidligere betegnet mitt første utgravde bed, Staudebedet, som en plantebarnehage, og det er fortsatt det – og altfor komplisert å begynne med. Fordi – skal jeg gjøre bed helt ferdig – så må jeg bekjempe en frykt som heter planlegging – jeg kan jo ingenting om komposisjon.
Velkomstbedet ble derfor mitt første forsøk på å ferdigstille et bed. Dette bedet tegnet jeg faktisk opp etter at jeg hadde gravd det ut, men jeg fulgte selvsagt ikke den planen. Jorda her inneholder veldig mye stein, til tross for at jeg har fjernet sikkert et tonn, og bedet skrånet opprinnelig en god del så jeg plantet bare sommerblomster i midten det første året i påvente av at jeg skulle få fyllt på mer jord. Det gjorde jeg i 2019 og flatet ut profilen.
Helt bakerst satt vi krypende eviggrønt i 2018, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor vi satt det helt bakerst. Håpet var at det skulle krype oppover sidene, tross all steinen, og dessuten skrånet som sagt bedet opprinnelig mye mer mot fotografen, slik at den bakerste delen var mer synlig.
2. mai 2020. Velkomstbedet på våren. I den fremste delen har vi en del tidligblomstrende lave planter, slik som hageputer og vårfloks, men i 2020 var vårblomstringen sein. Bakerst har vi altså satt krypende eviggrønt som ikke har vokst særlig mye siden 2018. Til høyre står en liten japanlønn “Garnet” som ennå ikke gjør noe av seg og en rød høstberberis “Admiration” samt ymse lave planter. I midtre delen av bedet har jeg hatt noen sommerblomster, skjønt ingen av dem har trivdes veldig godt i denne steinete jorda.
Plantene i den fremre delen har faktisk trivdes ganske godt, til tross for at de har veldig lite jord. Uansett, skal bedet bli “helt ferdig” er det på tide å tilføre mer jord også her.
13. mai: Flott hagepute, som endelig begynner å henge ned over muren slik naturen og Marianne mener den bør gjøre… men så må jeg grave opp alle plantene for å bygge opp bedet, og vips ble planten liten igjen – det er bare luft under de blomstene. Og så er det ingenting som henger nedover noensomhelst mur. Snufs. 13. juni: Da jeg første bygde opp nedre delen av Velkomstbedet brukte jeg avrundede steiner jeg gravde ut fra Staudebedet, fordi jeg syntes de kledde berget bedre. Jeg prøvde å stable slike steiner oppå hverandre (jeg har selvsagt et lager av sånn), men fikk det ikke til å ligge ordentlig, så endte opp med å bruke en del vanlig skifer for å bygge opp. Det blir litt rart med flate stein oppå avrundede, men etterhvert vil det henge planter over her og dekke til. Plantene ble gravd opp og så satt ned igjen omtrent på samme plassen etter at jeg hadde fått på mer jord, hvilket her betyr bære den opp i bøtter. De fikk 15 cm ekstra jordlag tilført kompost – jeg synes de bør være fornøyde. 23. juni: Solrose mutabile (Helianthemum nummularium). Teppedannende, en av de vi har sådd for å spre til flere steder i skråningen. Men akkurat disse skal få stå der de står nå. De trives visstnok med stein i jorda. 2. aug. Til min overraskelse ble solhatten her i Velkomstbedet penere enn de jeg har i Staudebedet, hvor de har mye bedre jord. (Echinacea purpurea “Feeling Pink”). Den fikk flere blomster, med sterk og klar farge, og var godt synlig på avstand. Siden jeg hadde flere planter sådd fra frø stående i potter, så plantet jeg ut fire til for å få et større felt til neste år. 13. sept. Fakkellilje “Flamenco” (Kniphofia uvaria). Dette er også planter sådd fra frø, i 2019. Jeg var usikker på om jeg burde la dem stå her – om de kledde bedet. Men de kom med bedre blomstring her enn i det andre bedet jeg hadde dem, og kniphofia skal visstnok trives godt med steinholdig jord. Derfor bestemte jeg meg for at de sikkert skaper en interessant kontrast og flyttet alle kniphofia jeg hadde hit (de nyinnflyttede har fått klippet av blomsterstendene). 1. november: Jeg har hatt to høstasters stående i Staudebedet, som knapt nok har blomstret siden jeg kjøpte dem i 2017 (en druknet etterhvert også i andre planter). Mamma fortalte meg at hun hadde sluttet å dyrke dem, ettersom de aldri fikk noe særlig med blomstring hos henne. Disse blomstrer som kjent seint på året, og utover høsten, når sola står lavere, skygger hytta for Staudebedet om kvelden og etterhvert også ettermiddagen. Dermed flyttet jeg høstasters til Velkomstbedet som har sol så lenge det er sol og tenkte at blomstrer de ikke der, blomstrer de aldri så da blir jeg bare kvitt dem. Det virket! Begge blomstret høsten 2020 (dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg).
Grave opp og flytte eviggrønt
Men før jeg kunne sette høstasters bakerst i bedet, så måtte jeg grave opp og flytte eviggrønt – og det var nervepirrende. Disse ble plantet allerede i 2017, står i steinete jord, overlevde tørkesommeren 2018 omtrent uten vanning – man måtte gå ut fra at de hadde utviklet en del røtter.
Jeg fikk dem faktisk opp uten for mye skade og flyttet dem lenger ned i bedet, og satt høstasters bakerst – hvor de som nevnt for en gangs skyld blomstret. Kanskje det hjalp at jeg delte dem også. Høstasters skal visstnok like å bli delt med jevne mellomrom.
13. sept: Velkomstbedet ferdig – for nå. Eviggrønt blitt flyttet lenger frem i bedet og bakerst er det satt høstasters i stedet (som ikke blomstrer ennå; den lysegrønne har vokst seg høy og langbeint fordi den har stått i et tett beplantet område i Staudebedet og har måttet strekke seg for å få sol). Rosa vårlyng blitt flyttet hit fra Surjordsbedet. (Darlyensis, antakelig Kramers Rote. Den er helt nydelig og blomstrer tidlig.) Så skal stort sett plantene få lov til å gro seg til. Vurderer å skaffe en liten rød berberis “Admiration” til og sette i midten av bedet. Den blir ikke stor og et er veldig godt blikkfang både sommer og høst, og det trengs et blikkfang i midten nå som solhatten begynner å blomstre av. Villvin fått som stiklinger klatrer stort sett meget veloppdragent oppover skråningen, men må noen ganger plukkes opp fra Ericbedet (til venstre, utenfor bildet) og geleides i riktig retning. 13. sept. 2020: Kontrasten blågrønn og rødt er slående. 1. november: Bakerst, Japanlønn “Garnet” (til vanlig grønn, rød høstfarger). Toppen ble dessverre brukket av denne pga. snøfall for et par år siden, men den har klart seg fint og satt en rekke nye grener for å kompensere. Jeg er veldig glad i bladverket og formen på denne, og den blir pent rød om høsten. Når det gjelder høstfarger kan den derimot ikke måle seg mot Bergeris Thunbergii “Admiration” som lyser opp og setter farge til hele bedet fra vår til høst, men spesielt om høsten når fargen blir intens.
Mission accomplished?
Så – er “mission accomplished”? Er bedet “helt ferdig”?
Nei, selvsagt ikke, ingen bed blir noen gang helt ferdig. Men jeg pleide å ha et stort tomrom på midten, og nå er det struktur på plass over hele bedet. Plantene vil vokse seg til og etterhvert dekke det hele. Dette er nå et bed som vil ha mest interesse tidlig vår med blomstring i den fremste delen (skjønt jeg har også en nydelig vårlyng på midten), samt fra sensommeren og utover når solhatten kommer for fullt og ettersom villvin og japanlønn skifter farge til rødt. Det er uansett grønndekke her hele året, og jeg liker at det grønne kommer i ulike nyanser og hvordan det grågrønne dukker opp jevnlig.
Det er selvsagt også et poeng å finne planter som trives. Her ser det ut til at solhatt, høstasters og kniphofia trives – da får de bo her.
I den fremste delen, med tidligblomstrende planter, stort sett i pastell: Mellom disse tenker jeg å direkteså californiavalmuer for å ha noe i forgrunnen utover sommeren. Dette er også for å ha noe som trekker blikket vekk fra hageputene, som blir veldig stygge utover sommeren. Jeg trodde de tørket og led, men har etterhvert begynt å regne dette som normalt.
Da snøen endelig hadde forsvunnet og jeg hadde fått tilbake hagen min, hadde jeg tenkt å bruke de første ukene på “konsolidering”, altså lage ferdige bed av graveprosjektene fra fjorårssesongen. Velkomstbedet og Sørpletten var prioritert, sammen med Fjellbed #1, men så dukket det altså opp et nytt prosjekt – Kjøkkenhagen – som tok en del tid, og dermed kom jeg ikke i gang med de egentlige prioriteringene før i juni.
Velkomstbedet
Her hadde jeg avdekket anatomien til bedet sesongen førog i år skulle jeg fylle dette bedet med blomster i alle farger samt noen busker. Slik gikk det altså ikke. Grunnet tørken vi hadde denne sommeren måtte vi konse på overlevelsen til de plantene vi allerede hadde skaffet oss så vi kjøpte nesten ingenting nytt denne sesongen. Dermed forble det store tomrom i alle bed.
17. mai 2018: Vi vet ennå ikke hva slags sommer vi har i vente, til tross for at det gikk fra nærmest full vinter til pangvarme på noen dager. Latmannsbedet og Nivå 1 har fått et nytt lag med toppjord/kompost. Nivå 2, rett bak er i ferd med å bli overgrodd av ugress.Nivå 1 struttet nydelig denne våren, med storslagen blomstring på hageputene og vårfloks “Candy Stripe”. Hvit kattemynte i bakgrunnen kom også fint, i forgrunnen begynner brudeslør såvidt å komme. 17. mai 2018: Yndigste gentiana jeg har sett. Dessverre har den ikke vokst seg noe større siden 2018, men er fortsatt like yndig. (Antakelig G. Verna ssp. Pontica. Det er noe surr i gentianaene mine også, ikke bare i hageputene). 29. mai 2018: Lewisia blomstret også fantastisk denne sommeren og kom relativt tidlig.
Hageputene ble senere svært stygge. De lå flate, var gule i midten og noen av dem så døde ut. Jeg trodde de hadde tørket ut og at noen av dem hadde aldeles omkommet. Og de hadde helt sikkert lidd av tørken, men de kom tilbake – mange av dem for fullt – i 2019 allikevel.
Jeg hadde altså gravd ut hele Velkomstbedet året før, men det er så uhyggelig mye stein her så jeg bestemte meg for å ta en omgang til i nivå 2. Man finner alltid flere stein ved neste utgraving. Jeg fylte vel 7-8 bøtter med stein, større steiner ble kastet i en ny steinrøys, og det var selvsagt en million småstein igjen. Selv etter uker uten regn, når jeg gravde et stykke nedover så fant jeg fuktighet i jorda, hvilket lovet godt. På toppen ser alt ut som bare sand og småstein og det støver en del.
Nivå 2 holder på å gro igjen av ugress, har fortsatt en for bratt vinkel med noen støttesteiner bakerst og her er fortsatt mye stein. Nivå 1 har fått et nytt lag med kompost og ser flott ut.
Bedet hadde heller ikke blitt ”definert” før og trengte en tydeligere avgrensning. Jeg lagde først en liten mur mot nabotomta. Berget under har mange ulike nivåer så jeg jobbet litt med å finne ut hvor jeg skulle la berget stikke i dagen – hvor berget også kan fungere som tråkkheller – og hvor dekke til med jord, hvilket betydde bygge opp med stein for å holde jorda på plass. På sørsiden av bedet endte jeg opp med å sette opp ringeriksskifter på høykant, men synes egentlig ikke det ble så veldig pent. Jeg får prøve å få noen mindre hengeplanter på denne kanten. Jeg lagde også en sti fra Velkomstbedet videre til det som senere ble ”Erics bed” (Fjellbed #2) ettersom “nivå #2” i Velkomstbedet kan lede til ”nivå #2” i hele Fjellhagen. Det er viktig å lage gode, solide stier slik at vi kan bevege oss noenlunde trygt rundt i den bratte skråningen vår. Jeg fikk også en bedre profil på bedet ved å tilføre mer jord for å gjøre den mindre bratt.
11. juni 2018: Nivå 2 i Velkomstbedet har blitt gravd ut enda en gang for å kunne fjerne mer stein, og fått tilført mer jord for å få en mindre bratt profil. Det betyr å bære opp jord i bøtter. Her havnet oppgravde gresstuster fra Kjøkkenhagen, noe bokashijord og mange bøtter med silt utgravd fra dammen. Alt dette iført støvler og gummihansker mens termometeret viste over 30 grader i skyggen – og jeg jobbet i full sol. Ikke rart det svimlet for meg denne sommeren. Eric gravde senere ned en del hestemøkk i bedet.
Det står en gammel stubbe nordøst i dette bedet (øverst til venstre på bildet over), som nå står mellom Velkomstbedet og ”Erics bed”. Jeg begynte å dra ut stein under denne stubben, men det var bare byggesett, og øverst under stubberøttene satt de også godt fast. ”Bedre å finne en klatreplante som kan dekke hele stasen”, tenkte jeg, og plantet villvin. Ny regel: Man trenger altså ikke avdekke anatomien overalt. Spesielt ikke i varme tørkesommere.
Vi kjøpte omtrent ingenting nytt denne sommeren, men vi var en tur på Myrvoll Gartneri på Jessheim som en del av en hagetur, og der fant vi blant annet en Lewisia, samt at vi har klart å dyrke fram ett stykk Lewisia fra frø (vi fikk noen flere spirer, men de døde før de var voksne nok til og plantes ut). Disse ble satt helt fremst i Latmannsbedet som burde være et bra sted for Lewisia som kan strekke røttene ned mellom steinene og lete etter vann. (Latmannsbedet ble som kjent laget for å bli kvitt stein fra Velkomstbedet, og har bare litt jord på toppen; resten er stein som har blitt raket ned fra bedet over). Forvørig likte vi Myrvoll Gartneri særdeles godt og anbefaler et besøk.
9. august fikk vi en japanlønn av mamma (Acer palmatum Dissectum Garnet) som jeg plantet på nivå 2 bak et fjellutspring ettersom Japanlønn ikke er så glad i vind – og vi har en del vind. Jeg håper denne knausen er nok til å beskytte den litt. Litt senere i august kjøpte vi også en høstberberis “Thunbergii Admiration” og en krypbeinved “Euonymus Fortunei “Silver Carpet” til Velkomstbedet. Jeg trodde jeg ikke var så glad i berberis, men noen av Thunbergii-variantene er fantastisk vakre, blant annet denne røde som har en skimrende hvit kant ytterst på bladene. Jeg håper krypbeinveden vil kryper utover og henge litt ned over de ringeriksskiferne jeg satt på høykant for å holde jorda på plass i denne delen
Jeg gravde opp noen blomkarse som var plantet litt for tett foran Kjøkkenhagen og overførte disse til Velkomstbedet også, og de murret en del, men kom til slutt med noen blomster, men struttet ikke akkurat. Bladene fylte i hvertfall bedet med noe grønt, og jeg syns blomkarseblader er dekorative. Men det var det som skjedde med Velkomstbedet i 2018. Dette er også et vanskelig bed å vanne, og vi hadde ikke kapasitet til å plante noe mer her.
Jeremiade over sommeren 2018
Jeg har allerede nevnt at vi (som kjent) hadde en varme- og tørkesommer, men det er ikke nok til å få utløp for min frustrasjon over denne sommeren. Et eller annet sted må jeremiaden komme, så da er det like greit å få det overstått.
For meg var sommeren 2018 en marerittsommer og fra tidlig juni ble jeg mer og mer irritert over alle værmeldinger som meldte ”sol, sol og atter sol – intet regn i sikte” – som om det var en fin ting.
Jeg tok fire måneder ubetalt fri denne sommeren for å jobbe med hagen, men jeg fikk på langt nær gjort så mye som jeg håpet. Det var for varmt til å sjaue og grave rett og slett. Dessuten måtte jeg bruke halvannen time hver dag på noe så kjedelig som vanning. Jeg hadde mange seriøse diskusjoner med meg selv om at det eneste fornuftige ville være å røske opp alle sommerblomstene, og kanskje noen av staudene også, men jeg gjorde det faktisk ikke – jeg vannet, ennå så slitsomt det var. (Vi har brønnvann, men vet ikke hvor mye kapasitet vi har, så vi bruker ikke spreder, men punktvanner).
Utover sommeren måtte vi tom. vanne bekkebedene, bekken tørket ut tidlig i juni. Den høyeste temperaturen jeg noterte i Kjøkkenhagen var 58,5 grader. Den typiske kommentaren på dette er: ”Men det er i sola, sant?” Ja, selvsagt, men plantene mine står jo i sola!
Jeg jobber forøvrig også i sola. Vi har veldig mye sol på tomta vår siden vi ligger rett vest, og spesielt ettermiddags- og kveldssola er intens. Denne sommeren fikk vi også en merkbar «dobbeltsol» utover dagen ettersom gjenskinnet fra Tyrifjorden ga nesten like mye varme som den egentlige solen. Dette har vi ikke merket noe til før, men sommeren 2018 hadde vi nesten ingen vind i over to måneder så vannet lå blikkstille. Vi hadde jevnlig over 35 grader innendørs, tross doble solseil, gardiner og etterhvert også persienner. Det var ofte vanskelig å sove.
Det satt langt inne, men fra begynnelsen av juli var det flere dager jeg ga opp å være ute etter klokka fire. Jeg prøvde å gå ut etter lunsj, ble møtt av en vegg med varme, snudde i døra, skalket alle luker og satt på A/C for fullt – og leste en bok. Jeg hatet store deler av denne sommeren. Godt å få den utblåsningen ferdig overstått.
Vi kjøpte altså nesten ingenting nytt av planter, dermed forble det store tomrom i de fleste bed gjennom hele sommeren. Det var også interessant å observere hvordan enkelte planter reagerte på varmen og tørken.
For det første var det pangblomstringen. Det meste kom tidlig, med masse blomster, men så var det hele over på et «poff». Enkelte planter utviklet seg knapt. Bare for å ta to eksempler: En stjernecampanula som året før hadde strakt seg vel over en halvmeter, ble denne sommeren knappe 5 cm stor, og allikevel klarte den å få plass til 3-4 blomster på denne ynkelige utstrekningen en kort tid, og så sank den ned i jorda og forsvant. Jeg hadde sådd Flittig Lise fra frø, og disse ble også bare noen få cm høye og bredte seg nesten ikke ut, men blomster lagde de og hver av blomstene var større enn planten.
I det vi begynte å få regn fra midten av august begynte flere planter å blomstre, noen for andre gang, men vi hadde også første blomstring på en enkelte planter som egentlig burde ha blomstret i mai/juni – tom. en rododendron (altså rododendronpinnen, en stikling vi fikk i 2016). Rododendron som blomstrer mot slutten av august…. Man kan bli nervøs av mindre.
På den annen side: Vi hadde omtrent ingen snegler, trengte knapt å luke, og jeg fikk Eric med på at solskjerming er en fin ting og at vi trenger et sted hvor vi kan sitte i skyggen! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.
28. juli: Eneste regnet vi fikk i løpet av 3 måneder som var målbart.
Historien om Velkomstbedet begynner altså egentlig med et annet blomsterbed, Fjellbed #1, som ble anlagt så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se det fra stuevinduet.
– Hmmm, sa Eric. – Hadde det ikke vært et interessant konsept å plante noen blomster et sted hvor vi og besøkende faktisk kan se dem? Vi trenger et Velkomstbed, og det skal blomstre hele året!
Som sagt så — lettere sagt enn gjort for å være ærlig.
Siden det var slik en kald vår, var det ikke så fint å være ute egentlig. Dermed gikk Marianne i gang med å lete etter planter med ulik blomstringstid på internett og laget tom. en blomstringskalender. Det er lurt å planlegge, sies det, men dette bar nok mer preg av prokrastinering og det skjedde altså ikke så mye utendørs sånn med en gang.
Dessuten: Velkomstbedet var tenkt plassert ved stien vi bruker når vi går inn til hytta (ikke ved bilveien, vi får lage et nytt Velkomstbed der en annen gang). Når vi går inn til hytta, går vi på en sti over tomta til nabohytta. Da kommer vi inn nederst i skråningen og dette er definitivt ikke et sted man bare kan spavende litt jord før man planter.
14. juli 2016: Gangveien til hytta over nabotomta. Det hvite huset til venstre er naboens anneks, og vår tomtegrense begynner rett bak dette. 14. juli 2016: Da er en av årets utfordringer etablert. Ca. midt på bildet, foran “Dramatiske Skrenten”, skal vi anlegge et Velkomstbed som skal blomstre hele året.13. mai 2017: Som Eric skrev på Facebook: “Then one day I decided I wanted to make a flower bed right there where I’ve placed my bottom”. Eric konstaterer at det er veldig mye stein her og drømmer om å lage verdens beste jordsil, med sortering i flere etasjer.
Jeg har nevnt før at skråningen vår er full av “skrottrær”, slike som spruter opp ti nye skudd hvis man prøver å kutte dem ned. Vi hadde et par sånne i det fremtidige Velkomstbedet, og disse hadde dessverre blitt klippet før! Vi trengte et dugelig spett. Eric dro på Felleskjøpet og kjøpte et spett som var nesten to ganger så langt og minst dobbelt så tungt som det spettet vi hadde fra før. Dette viste seg å være aldeles uvurderlig og fortjener antakelig et ærerikt navn, slik sverd av valyrisk stål har det i Games of Thrones, men av uforklarlige grunner har Eric valgt å kalle spettet for Ouff-Ouff – kanskje fordi det er slik han høres ut når han spetter.
13. mai 2017. Spettekongen og Ouff-Ouff fjerner skrottrær i det fremtidige Velkomstbedet.
Det viste seg at Eric fikk en viss forkjærlighet for spetting, så han stoppet ikke med Velkomstbedet, men begynte like godt å fjerne røtter fra den lille plassen nordenfor – som opprinnelig ikke var en plass, men et villniss – og så nord for der igjen – og slik startet Via Veduta. Hagen blir til mens man går.
20. mai: Rotfjerningsansvarlig tar pause fra beistene i Velkomstbedet og begynner å fjerne litt mer medgjørlige røtter nederst i Skråningen.
Siden dette er en veldig steinete skråning, så har det som vokser her gjerne utviklet lange røtter som kan få tak i vann dypt nede og langt borte. Det gjør det veldig vanskelig å få opp disse trærne/buskene. Så rundt 18. juni bet Eric i det sure eplet og brukte motorsag på det som ikke lot seg grave opp i Velkomstbedet. Men han fikk da opp en god del.
25. mai 2017: To rotbeist i Velkomstbedet man fortsatt har håp om å grave opp.18. juni 2017: Rotbeist er ute, dvs. en god del av dem, de ble tatt med motorsag til slutt..5. juni 2016: Eric har bygget mur. Nå mener han bedet er bortimot klart. Vi trenger bare å fylle på med jord og plante. Marianne, derimot, mener at det er nå gravingen begynner!5. juni: Tar med et bilde fra denne vinkelen også, fordi den store steinen som ligger nedenfor der vi skal lage bed, viste seg å bli en viktig brikke i det ferdige resultatet. 29. juni 2016: Sånn! Da har Marianne gravd og avdekket anatomien til dette bedet og man kan legge jorda på plass igjen. 8. august: Det fremste bedet (“Nivå 1”) ble avgrenset med krabater gravd ut fra Staudebedet. Her burde jeg antakelig bygget noe høyere. Fordi berget skråner mot fotografen på høyre side, kunne jeg ikke legge steinene så langt frem som jeg ønsket. Diverse småplanter ble “reddet” fra andre deler av tomta, blant annet fra det fatale (opprinnelige) Fjellbed #1.
Latmannsbedet
Se bildet over: Det største problemet når man graver ut et nytt bed, er hvor i all verden man skal gjøre av all jorda man graver ut. De store steinene på høykant bakerst i bedet er der fordi jeg kastet all jorda bak dem. Så fjernet jeg én og én stein og raket jorda ned igjen stripe for stripe og fikk samtidig skilt ut enda mer stein. Større stein hadde blitt kastet til side under utgraving (og en ny steinrøys etablert på siden av bedet). Men her var det virkelig fabelaktig mye stein og jeg hadde liten lyst til å bære den bort i bøttevis, og slik oppsto ideen om Latmannsbedet.
9. juli 2016: Med utgangspunkt i den store steinen som allerede lå foran bedet, bygget vi en mur på begge sider, og så raket jeg mindre stein ned bak muren, la på litt papp (mye ugress i denne jorda) og kjøpejord på toppen. Latmannsbedet ble altså til for å slippe å bære bort 30-40 bøtter med stein. 2. august 2016: Vi fant noe krypeiner til halv pris og plantet de bakerst i bedet, “Nivå 3”, men her ble noe feil under plantingen. Krypeinerne skulle egentlig stå lengre fra hverandre. 27. august 2017: Krypeienere står fortsatt bak støttestein. Det midterste nivået, “nivå 2”, har vi ennå ikke gjort noe med, og her er det også mye ugress i jorda (synes ikke så godt på bildet, men mye jord ligger i en haug til høyre). Når det gjelder “nivå 1” – her står flere puteplanter: På internett ser man ofte bilder av hageputer som eser seg nedover berg og murer, og jeg vil gjerne ha hageputer som henger nedover berget – men hvordan får man det til? Det har jeg aldri forstått, de trenger da jord?
I den delen som er beplantet – det jeg tenker på som nivå 1 (fordi Latmannsbedet er noe for seg selv og teller ikke) har vi hageputer, vår- og nålefloks, snøsløyfe, gentiana, lewisia, brudeslør, en hvit kattemynte som ble reddet fra leireskråningen hvor den hadde overlevd men omtrent ikke utviklet røtter siden i fjor, samt en purpursolhatt som forsvant i Staudebedet bak noen forvokste tomatplanter og solsikker og rett og slett trengte et nytt sted å bo. Den ble året etter flyttet tilbake til Staudebedet på et annet sted. Den om det. Uansett, de har ikke mye jord noen av de som bor der – jeg håper de klarer seg.
Vedutten 