Jeg har nevnt flere ganger at halve hagen vår er en bratt og steinfylt skråning, og da overdriver jeg ikke på noen måte. Men innimellom og under all den steinen vi har, så finnes det jord og den har vist seg å være veldig produktiv. Jeg vet ikke om det er mineraler som blitt tilført over flere år eller hva det er, men når man graver ut et lite “mini-bed” – slik Eric liker å gjøre øverst oppe i heia vår – og setter ned en plante i dette utgravde hullet, så trives de som regel over all forventning. Midt blant all steinen som omgir den på alle kanter.
19. juli 2016. Øverst i Skråningen så det slik ut i det vi overtok hytta. Dvs. jeg har raket og luket litt. Her har Eric senere anlagt flere “mini-bed”.1. juli 2018: Ett av flere av Erics “mini-bed” øverst i Fjellhagen, dette besådd med en sommerblomstblanding.23. april 2017: Vi begynte å anlegge Fjellhagen i april 2017, men av grunner jeg ikke lenger kan huske, syntes vi det var lurt og først lage et bed helt øverst. Eric fjerner røtter fra det første Fjellbed #1, som senere ble forlatt. 23. april 2017: Vi har kjøpt våre første fjellhageplanter og er svært fornøyde med bedet vi har laget for dem. Men, akk: Dette er et lite bed, som ligger aldeles for seg selv, langt oppe i en skråning, uten sammenheng med annen beplanting. Bedet ble altså senere forlatt og alle planter flyttet til andre bed. Har jeg nevnt at vi ikke er så sterke på planlegging? 18. juni 2017: Begynnelsen på Via Veduta, stien gjennom Fjellhagen. Da vi kjøpte hytta var det vanskelig å ta seg fram i skråningen. Det var så mye løs stein overalt, dekket av buskas, så man sto hele tiden i fare for å tråkke feil og vrikke en ankel og ryke leddbånd, noe Eric også gjorde på et tidspunkt. Nå har vi sti og støpte trappetrinn hele veien opp, og den stien kaller vi Via Veduta (eller Utsiktsveien om man vil). Men dette var altså begynnelsen. Anlagt på avlagte dynetrekk og klær. Til høyre: Fremtidige Fjellbed#1 (nye). Til venstre: Bakerst, fremtidige Velkomstbedet som vi på bildet såvidt har begynt å grave ut, dernest fremtidige Ericbed (Fjellbed#2). 20. mai 2017: Eric har fjernet uhyre mengder med røtter fra denne skråningen, blant annet for å lage Via Veduta.Eric støper en steintrapp for å gi trygg tilgang til Vistapunktet. Etter at vi skaffet oss hytte har vi lært oss til å gjøre mange ting vi i utgangspunktet overhodet ikke har peiling på. Jeg tror den viktigste terskelen å komme over er å tenke at det meste er reversibelt: Hvis det går galt, hvor galt blir det egentlig? Blir det dyrt? Blir noen skadet? Eller må det bare gjøres om? Hvis det bare må gjøres om – da kjører vi på. I 2018 laget Eric et rekkverk øverst i Fjellhagen. Det tjener mange hensikter: Det definerer et fint utkikkspunkt og et sted å stoppe opp. Det fungerer som klatrestativ for planter som står i Vistabedet nedenfor. Det gir også bokstavelig talt et holdepunkt for å komme seg opp et spesielt bratt parti på Via Veduta. Vi kaller dette Vistapunktet, og selv om vi ikke er spesielt fornøyde med det navnet, kommer det antakelig til å bestå.30. mars 2019: Eric har anlagt Vistabedet ved å bygge en mur. Her skal det i hovedsak stå planter som kan klatre opp langs et stativ og slik danne en vegg. Eksempel på beplantning i Vistabedet. Her har det så langt i hovedsak stått ipomoea og susanner (=susanne med det sorte øyet, Thunbergia alata), med lavere planter i forgrunnen.7. oktober 2018: Eric graver ut Ericbedet og har bygget en jordsil for å sile vekk de største steinene. 22. april 2019: Ericbedet, gravd ut av en steinfylt skråning av selvsamme, er snart klart for beplantning.16. aug 2019: Eric ønsker å skape et inntrykk av en oase av blomster i en steinrøys. I 2019 brukte han en frøblanding av sommerblomster og hengelobelia.21. aug 21: Ericbedet har levert hvert år på innkjøpte frøblandinger, men i 2021 mikset Eric sin egen frøblanding for dette bedet. Eric høster frø fra de blomstene han liker best og lager fra nå av sin egen frøblanding for en rekke bed.
Utvidelser i 2021
I 2021 utvidet vi Fjellhagen med 3-4 nye bed, litt avhengig av hvordan man teller. Etter at vi overtok hytta sommeren 2016 – og i det jeg begynte å grave ut nye bed og oppdaget hvor mye stein vi hadde i jorda – sa jeg at hvis vi klarte å utvide hagen med 10 kvadatmetre per år så var det bra. Jeg var antakelig litt sliten når jeg skrev det, fordi vi har slått det med godt monn hvert år siden.
28. juli 2021: Å “grave ut” dette bedet på den østre siden av Via Veduta, var en av de morsomste tingene vi har gjort. Det var nesten bare stor stein som relativt lett lot seg vippe ut og legges til side, og nesten alt kunne brukes til å bygge mur. På oversiden av Via Veduta, ville vi legge en sti inn til Ericbedet og samtidig lage et ugressdekke som strakk seg under to grantrær vi ønsker å la stå. I hvert fall for nå. Det var opprinnelig tre grantrær her, men det midterste ble brukt til juletre i 2020. Siden det var nyhogd, holdt det seg godt til trettende dag jul, uten å drysse. Det var også litt kult å hente juletre fra egen tomt. De to resterende begynner å bli vel store, men det er mulig det blir juletre av ett av dem i 2022 allikevel. 12. sept 2021: Stien og trappen opp til Ericbedet er bortimot klar. Vi har også fått bygget opp bed mot Via Veduta ved å stable de store steinene vi har spettet ut, men må fortsatt fylle opp med jord. Jeg fikk også ordnet et par bed på nedsiden (Vestsiden) av Via Veduta som jeg opprinnelig begynte å grave opp året før, men ikke hadde tid til å gjøre ferdig. 23. juli 2018: Da vi overtok tomta, var hele skråningen dekket av jord og ugress. Her har jeg begynt å rense deler av berget for å la det ligge i dagen. 3. sept 2021: Bedet til venstre, dekket av mørk kjøpejord, er anlagt fordi her ligger det en naturlig grop som også har en dyp sprekk, hvilket betyr drenering. Jeg har tenkt å prøve meg på noe formklippet furu her, sprekken bør være bred nok til at den kan sette rot. Det er lov å prøve i hvert fall. Bedet til høyre (grå jord), ble i hovedsak bygget med steinene bikket ut fra bedet fra østsiden av Via Veduta. Den “utgravingen” var gull, nesten bare byggestein og knapt noe skrotstein.
Vi har en tung hage å jobbe i. Mye stein, lite jord, store høydeforskjeller og det som i hvert fall føles som lange distanser. Jeg bruker mye tid på å gå hit og dit for å hente noe: En kanne med vann, en liten spade, en saks til å stusse for lange røtter, en stor spade, hestegjødsel, en sekk til ugress, og så videre. Det er alltid noe som mangler. Jeg har derfor sagt at hvis vi utvider hagen med 10 kvadratmeter per år skal vi være fornøyd. Det slo vi med godt monn i 2017!
Vi hadde en prioriteringsliste, dvs. Marianne hadde, men den fulgte vi ikke i det hele tatt. Hagen blir fortsatt til mens vi går, men en gang skal også vi få laget en hageplan. Det ble bare ikke i 2017.
Vi hadde noen turer til hytta i løpet av vinteren. Vi feiret nyttårsaften der og synes det var storveies å se alt fyrverkeriet som ble sendt opp av Storbonden på Røyse (altså – dette er en fiktiv figur). Så fulgte Bergenstur med tur til Fløyen som resulterte i brukket ankel og to uker på sykehus etterfulgt av rekonvalesens og i noen måneder fremover var det kun Eric som dro til hytta, bl.a. for å sjekke musefellene. Marianne hadde første tur 25. mars.
Fjellhagen (les: Skråningen): Fjellbed#1 og Via Veduta
Og få bukt med skråningen, forvandle dette steinete villnisset til en velorganisert og smakfull fjellhage, var Mariannes opprinnelige kongstanke, men i løpet av 2016 ble hun mer opptatt av graving i lavlandet. Det forhindret ikke at noe av det første vi gjorde i 2017 var å kjøpe 15 steinbedsstauder, som vi – på Mariannes forslag – anbrakte så langt oppe i skråningen at vi knapt kunne se dem fra hytta uten bruk av kikkert.
Eric foreslo derfor at vi burde anlegge et bed på et sted hvor besøkende og vi selv faktisk kunne ha glede av plantene. Dette fikk navnet Velkomstbedet – som har fått et eget innlegg – og i en forlengelse av Velkomstbedet ble Via Veduta påbegynt.
Påsken var sein dette året og det var meldt strålende vær, så jeg hadde store forhåpninger. Dessverre var det bitende kaldt. Vi hadde flere dager med minusgrader og den 17. april våknet vi til snø. Dermed ble det mye mindre gjort enn jeg hadde håpet, men uansett: ti dager på hytta i strekk er aldeles glimrende.
23. april: Vi har kjøpt 15 steinbedsstauder og Marianne har sett seg ut et blikkfang i skråningen og mener at dette må være et fint sted å plante dem (selv om en liten stemme sa at det kanskje ville være bedre å beplante skråningen nedenfra og opp). Eric fjerner noen mindre røtter. Litt skummelt å jobbe her ettersom her ligger det mange store heller som lett kan skli ut.
Søndag 23. april klarte vi faktisk å få alle de små staudene i jorda. Eric fjernet røtter, jeg fjernet stein og hakket og raket litt slik at grunnlaget var løst. Så bar vi opp jord og sand og blandet litt, og det ble jo riktig pent.
23. april: Nylaget bed for 6 aubrieta, 6 saxifraga, 3 arabis caucasia (ulike typer av hver). 23. april: Dessverre kan vi knapt se dem fra stuevinduet. De kan såvidt skimtes på midten av bildet. Men man kan se at vi har “ryddet” litt i vegetasjonen ettersom de store hellene nå er synlige.13. mai: Slike fjellbedsplanter med blomster som står rett opp er fantastisk yndige, men ikke halvparten så yndig som Eric som må gå opp og hilse på dem hver dag.
Det ble uansett slik at Fjellbed #1 endte opp som en “barnehage” og i løpet av sesongen ble nesten alle plantene flyttet over i andre bed. Dvs. skrinneblommen (arabis) fikk bli boende der oppe. Den vokste nemlig som et uvær og jeg tror derfor vi må passe oss litt for hvor vi setter disse.
13. mai: Siden det var en bitende kald april, blomstret det meste seinere enn normalt. De hvite blomstene på bildet var en – for oss – ukjent plante som tydeligvis har spredt seg selv og som trives under dramatiske skrenten. Jeg er nå ganske sikker på at det er en type skrinneblom. Og vi som nettopp hadde kjøpt to slike (pluss en som er rosa), så kunne vi bare gått og hentet dem i vår egen skråning. Hmpf.13. mai: Dette er nok en hegg av noe slag, som også vokser vilt hos oss. Den får pene blomster om våren, men er ellers ikke så mye å spare på, tror jeg. I gamle dager ble hegg visstnok mye brukt som medisin. Eric mener det er fordi den lukter så vondt, dermed trakk folk den slutningen at den måtte være sunn. Maur er helt ville etter nye skudd på denne, de sitter tett i tett ytterst på kvistene.
Via Veduta
Via Veduta – stien i skråningen – ble påbegynt 4. juni. Her lå det mye kjip og stor stein som Eric fjernet, sammen med en del røtter, så ble grunnen planert og småstein/grus lagt på et gammelt dynetrekk.
5. juni: Den beskjedne begynnelsen på Via Veduta. Kanskje en meter lang og kan lettest identifiseres på det 15-år gamle blå dynetrekket som stikker opp i endene.18. juni ble Via Veduta halvannen meter lenger, på et dekke av en pyjamasjakke og t-skjorter, og begynte å se ut som en sti.
Det ble et opphold i stibyggingen da Vei- og Trappemester forstuet ankelen 2. juli etter et gledeshopp over den fine stien han holdt på å bygge – selvsagt utført ned fra det selvsamme objekt. Han røk antakelig et leddbånd også, vi hørte et høyt smell. Da er vi to ankelsvake mennesker. Men vi fikk gjort en del denne sommeren allikevel.
12. sept 2017. Sommeren før hadde vi fjernet en del kratt i skråningen og nå begynte det å dukke opp slike blader overalt. Irriterende. Eric lukte tom. noen av dem. Det viste seg å være revebjelle! Vi hadde masse fin revebjelle i skråningen året etter. Vi kunne virkelig ingenting. 25. mars kl. 19.11. Det går mot lysere tider.
Vedutten 