Toårige planter – og hvorfor bruke tid og plass på disse

Til å begynne med hadde jeg lite til overs for toårige planter. Sette av plass til noe som bruker første året på å lage en rosett og hvor blomstene vil komme først neste år – og så dør den bare. Hva var vitsen med det? 

Vi har mest erfaring med busknellik og hagestokkrose, samt revebjelle som vokser vilt hos oss, men de erfaringene har vært positive. For det første, så overlever gjerne rosetten og kan blomstre flere år på rad. Jeg tror vår rekord på hagestokkrose er tre blomstringer før rosetten døde ut. For det andre, så selvsår i hvert fall disse toårige plantene seg lett og kan derfor gi inntrykk av kontinuitet fordi nye planter danner rosetter mens andre blomstrer før de forsvinner.

Busknellik trenger omtrent ikke noe stell i det hele tatt. Når det gjelder hagestokkrose, så har vi har hatt problemer med rust, ikke minst på de svarte (nigra). Vi har gitt litt opp å behandle det og klipper nå bare av de rustbefengte bladene. De blomstrer fortsatt rikelig.

Våre planter kommer fra frø, men nå trenger vi ikke så mer. Vi bare klipper av blomsterstengler med modne frø og legger dem der vi tenker de kan passe om et par år. Når jeg ser selvsådde småplanter i bedene, så lar jeg dem enten stå, eller graver dem opp og setter dem i en potte på Plantetrappa (vår versjon av et barnehagebed; mer om det en annen gang).

Busknellik (Dianthus barbatus)

Høsten for to år siden bygget jeg en smal opphøyd stripe mellom Staudebedet og den steinete skråningen jeg kaller Staudebed Nord, og la en del avblomstret busknellik, med stilk, blader og alt, oppå bakken og lot de selvså seg. I fjor var her altså ingen blomster, men stripen sto grønn med rosetter og bidro til at det så frodig ut. I år er det full blomstring, etter minimalt med stell; så tett som de står har jeg knapt trengt å luke. Busknellik er også veldig lett å høste frø av. Man klipper av stilken med frøhoder, strør frøene over en avis eller lignende, og samler dem opp og lagrer dem i en egnet beholder (tilsvarende slik man kan gjøre med løvemunn eller ridderspore).

Har man en stripe jord til overs, og noen avblomstrede busknellik, så er det bare å legge dem oppå bakken og man har et fargerikt bed nærmest uten bry om to år. Mine nellik står antakelig for tett og ikke er jorda her spesielt god heller. Jeg burde sikkert ha tynnet. I stedet plukker jeg inn blomster til buketter. Busknellik gjør seg godt som snittblomst og jeg har lest på Garden Living at det kan være lurt å bruke noen dråper eddik i blomstervannet for å få dem til å stå lenger. Jeg plukker ofte blandingsbuketter, så jeg har droppet eddiken så langt.

Hagestokkrose (Alcea rosea)

Disse plantene er så staselige og vakre at vi automatisk trodde de var vanskelige å ha med å gjøre. Vi sådde våre første våren 2018, type nigra, og i det de hadde blomstret av i 2019, klippet jeg ned stilken og kastet den på toppen av det den gang nyutgravde bedet jeg kaller Staudebed Nord, fordi selv dette bedet trenger organisk materiale.

2019: Staudebed Nord er ikke et ordentlig bed, men en skråning med stein. Jeg trengte et sted å gjemme unna uhorvelige mengder med stein utgravd fra ulike bed. Senere har jeg kjørt på noen trillebårlass med jord, men det øvre jordlaget her er fortsatt tynt. Vi tenkte dette bedet var best for bergknapp og slike ting, så stor var vår overraskelse da hagestokkrose tenkte at nettopp her var et godt sted å selvså seg.

Vi har altså hatt selvsådd stokkrose voksende i denne steinrøysa i noen år. Per 2023 har vi fortsatt selvsådd hagestokkrose nigra stående i Staudebed Nord, men nå har den valgt å flytte seg ned i halvsirkelen nederst, hvor det er mindre stein, men ikke spesielt god jord. Den står staselig og høy og foreløpig uten rust skjønt litt gult på bladene kan bety at rusten er på vei eller at jeg burde gi den litt nitrogenholdig gjødsel.

Juli 2023: Hagestokkrose nigra på vei. Og det eneste vi har gjort siden 2019, er å la være å luke småplantene som dukker opp. Det kaller man lettstelt.

Dette er fra 2021. Blomstene er superdelikate, man får lyst til å spise dem. Man kan forresten visstnok spise kronbladene på hagestokkrose, men vi har ikke prøvd det.

Vi har også en rød type vi sådde i 2021 som heter «Spotlight Mars Magic» og som skal være «truly perennial» og ikke toårig. Det kan være at det simpelthen betyr at det er en kortlivet staude, altså lever i tre år eller litt mer, slik mange stokkroser gjør. Men så lenge det eneste vi trenger å gjøre er å huske å klippe av blomsterstengelen når den er ferdigblomstret og legge stengelen på et passende sted (evt. så frøene i en potte for overvintring), så synes vi at hagestokkrose er vidunderlig enkle å ha med å gjøre.

Revebjeller (Digitalis)

Revebjeller vokser som nevnt vilt hos oss og i Fjellhagen luker vi dem ikke utenfor bedene, fordi vi liker dem. De vokser ofte der man ikke skulle tro at noe kunne gro. Frø fra revebjelle kan leve flere tiår i bakken og så spire i det de utsettes for lys – for eksempel fordi en person som meg har bestemt seg for å lage hage av en viltvoksende skråning og begynner å fjerne kratt og skrottrær. Et par år etter at vi kjøpte hytta hadde vi derfor en revebjelleblomstring av en annen verden, inkludert busker og kraftfulle tårn.

Jeg vet ikke om man kan ta stiklinger av toårige planter, men vi burde ha forsøkt med denne. Et revebjelletre med minst 7 blomsterbærende stilker.

Den sommeren hadde vi også noen fantastiske tårn som var minst 15 cm i diameter. Denne burde vi også prøvd å tatt stiklinger av.

Per i år ser våre viltvoksende revebjeller mer ut slik de pleier å gjøre. Fordi vi tidligere har hatt hvite revebjeller i bedene (fått av min mor), dukker det også opp hvite og helt lysrosa revebjeller i Fjellhagen, men vi regner med at på sikt vil de alle bli vanlig mørkrosa. 

Vi har sådd én revebjelle fra frø, Digitalis obscura. Det var våren 2021, og den blomstrer nå. Dette blir omtalt som en staude, og ikke en toårig plante, men herdigheten er litt uviss. Den har i hvert fall overlevd så langt hos oss. Den skal ha veldrenert jord, med mye grus. Vel, der den står er det mer stein enn grus, men veldrenert er det. Vi plantet ut seks småplanter i fjor, så langt har bare tre av dem blomstret, og de virker litt små og stusselige, knapt 20 cm høye. Jeg håper de fortsetter å overleve og blir mer imponerende etterhvert. 

Juli 2023: Digitalis obscura. Vi har blitt veldig glad i varme farger på blomster og har nå skaffet oss flere oransje blomster ikke minst i Fjellhagen. Digitalis obscura har en rustrød/brunoransje farge som ikke er særlig vanlig på blomster, så jeg håper virkelig at disse klarer seg – og at de vokser opp til et litt mer prangende høyde og volum etterhvert.