Hvordan lage et blomsterbed på størrelse med en 3-roms leilighet av en leirehaug: Del 2

Dette er altså del 2, ettersom Leirehaugen har blitt utgravd i flere omganger fra sommeren 2016 og fram til høsten 2023. Store mengder med stein har blitt fjernet, hardpakkede leireklumper har blitt hakket opp, organisk materiale har blitt tilført – skjønt på langt nær nok – og samlet sett er nå Leirehaugen forvandlet til et terrassert bed på størrelse med en tre-rommer. Siste utgraving av den midterste – og høyeste – delen skjedde i 2023 og ble lagt under pappdekke, klart til beplanting neste år.

Sommeren 2023 er det altså dette som gjenstår: Midtstripen fra plenen og opp til Fjellhagen, samt den nedre delen til høyre. Mang en gang har jeg sittet bak hytta og sett på den gjenværende Leirehaugen og tenkt: Dette er jo ingenting, dette klarer du på en uke! Det tok altså litt lenger tid. Trappen mot venstre er forresten den gamle trappen til annekset. Jeg vil ikke kaste denne fordi jeg tenker den kanskje kan bli brukt til noe. Enten plassert i toppen av dette bedet – for å gi en snarvei opp til Fjellhagen – eller som en plantetrapp.

Dette bildet fra toppen gir kanskje et bedre inntrykk av høydeforskjellen, fordi haugen er temmelig høy og bratt på midten. Lønnen mot høyre i bildet var ikke her når vi overtok hytta. Jeg er ikke sikker på når den dukket opp, kanskje år 3. Voksekraftig er den i hvert fall. Til venstre for den står en pjuskete rogn. Enn så lenge har jeg valgt å beholde begge disse, skjønt lønnen har blitt kraftig beskåret. Det er mulig jeg kommer til å angre på det.

15. juli 2023: Marianne har sommerferie og er i gang. Noen vil antakelig synes det er rart at dette er slik jeg foretrekker å tilbringe sommerferiene mine, men sånn er det.

Det gir selvsagt inspirasjon å vite at alt som er bak meg – som i hvert fall på avstand ser ut som sirlig beplantede bed – så akkurat like håpløst ut når jeg begynte som det graveprosjektet jeg nå holder på med. Men jeg trenger egentlig ikke den inspirasjonen. Jeg liker bare å grave, det er så konkret, så håndfast. Den største utfordringen for meg kommer etterpå – å planlegge et så stort bed. Jeg kommer til å savne Leirehaugen.

Det åpenbare spørsmålet er selvsagt: Hvorfor trenger du å grave ned til grunnen? Kan du ikke bare fjerne ugress, krafse ned litt organisk materiale i leiren og plante i vei? Årsaken til at jeg trenger å grave ned til grunnen, er at det er her byggesteinene er. Her ligger berg som har sprukket opp, og når man først har kommet ned dit, kan man bikke ut mengder med vidunderlig stor, flat og fin byggestein med vanlig spade og spett. Siden dette blir ett bratt bed, så må det terrasseres. Siden jeg også fjerner deler av berget i grunnen, blir bedet også dypere. Vinn-vinn med andre ord. Bare fra dette “steinbruddet” fikk jeg sikkert 30 gode byggestein.

På slutten av 2023 sesongen er vi her. Siste rest av Leirehaugen har blitt gravd ut og terrassert i tre nivåer ved bruk av stein fra egen tomt, all stein også egenhendig utgravd.

Bedene ble lagt under papp for å få litt bedre kontroll på ugresset. Til tross for at jeg har fjernet store mengder med rotugress, så er det mye igjen og jeg må belage meg på å luke løvetann, rødkløver og mye annet et par år fremover. Hvis jeg får tak i aviser, vil jeg legge disse rundt de større plantene og buskene ettersom det forsinker gjenvekst av ugress. Avisene blir dekket med et tynt lag jord for at det skal se penere ut, og brytes ned i løpet av en sesong eller to, avhengig av hvor tykt man har lagt avisene. Jeg gravde forresten ned et par bøtter med bokashi før jeg la pappen. Når man har nye bed er det mye enklere å grave bokashien rett ned i bedene i stedet for at avfallet først skal gå gjennom en jordfabrikk.

Nå kommer det vanskeligste for meg, det å planlegge et (veldig stort) bed. For jeg har jo hørt at det må man gjøre, i stedet for å bare plante det man har lyst til eller til og med bare det man har, hvilket ofte er tilfellet hos oss. (“Vi har ekstra artisjokk-planter fra frø – la oss sette dem i bed X hvor det er et tomrom”).

Jeg merker at at jeg har et veldig ambivalent forhold til hage- og bedplanlegging, kanskje til og med en motstand. Jeg føler at jeg bør planlegge, samtidig som jeg føler at dette er et press pålagt meg av andre. Det er litt sammenlignbart med da jeg hadde en god idé for en roman, men da jeg leste meg opp på “hvordan skrive en roman”, var alle rådene så oppskriftsdrevne at de tok fra meg lysten på å skrive en roman for alltid.

Vi har laget oss noen regler for strukturert beplanting av Storbedet (eller hva nå enn det nye navnet blir) – farger, høyde, hovedblomstring, sekundærblomstring etc. …. men det er ikke sikkert at vi kommer til å følge noen av dem. I en verden som blir mer og mer uforutsigbar, med unntak av stadig tøffere krav i arbeidslivet og med økende krav til konformitet generelt, så er det godt mulig at vi bare fortsetter med å “leke haging” slik vi har gjort til nå.

Hvordan lage et blomsterbed på størrelse med en 3-roms leilighet av en leirehaug: Del 1

Det burde egentlig si seg selv. Først trenger man en veldig stor leirehaug. Dernest kan man hyre en gravemaskin og gjøre dette på en-to-tre, eller man kan benytte spade og spett og bruke sju år. Vi har valgt den siste løsningen.

Jeg har gravd ut mange bed på tomta, inkludert på uveisomme og meget steinfylte områder hvor ingen skulle tro at hageplanter kunne bo. Men Leirehaugen har vært min ultimate motstander, og i 2023 så den sitt endelikt.

Bildet er fra juni 2016, rett etter vi hadde overtatt hytta. Det irriterer meg at Haugen ser så liten ut på alle bilder. Jeg kan love at den virker enorm når man graver den ut på manuelt vis, og på toppen var den så bratt at det var beint ut vanskelig å stå der. Den strakk seg fra søkket i berget til høyre, hvor vi senere anla Kjøkkenhage, og nesten bort til annekset til venstre. I nedre del av bildet kan man skimte lokket til brønnen vår og der går også den nedre grensen til det jeg tror vi må kalle Storbedet (the Big Border), hvori inkorporert det vi til nå har kalt Surjordsbedet.

Leirehaugen har blitt gravd ut i flere omganger siden vi overtok hytta. Delvis på grunn av terreng, men også på grunn av gravekapasitet, endte jeg opp med tre terrasserte nivåer fra plenen opp mot Fjellhagen. Her følger en rask gjennomgang av årene 2016 – 2022 (hvilket vil bli en repetisjon for de som har lest tidligere blogginnlegg), og så kommer finaleutgravingen i del 2.

Nordre stripe

Jeg begynte allerede en måned etter overtakelse i 2016, etter først å ha gravd ut et bed foran annekset som vi kaller Staudebedet. Første jobben var å fjerne ugress og skrottrær, blant annet fra rødhyll som pleide å vokse overalt hos oss. Eric hadde en sabla jobb med å grave opp dyptgående røtter og vi skaffet oss et skikkelig spett.

Jeg, derimot, hadde en sabla jobb med å grave ut stein. Det var uhorvelig mye stein her, samt en stor betongkladeis med innstøpt elvestein som lå bortgjemt under alt ugresset. Dessuten lå det her en del glasskår som det tok tid å plukke opp. På den annen side, så fant jeg også her bøttevis med flott elvestein som senere ble brukt til å kante langs hytta. Jeg trodde lenge jeg skulle klare å grave ut den store steinen i midten bakerst i bildet, men måtte etterhvert innse at denne måtte bli liggende (og godt er det – det viste seg i ettertid at denne er enorm).

Den rosa streken på bildet, ved spadehåndtaket, viser hvor leirehaugen opprinnelig gikk. Siden jeg fjernet så mye stein, ble det fort på det rene at jeg ikke ville klare – eller ønske – å legge jordnivået like høyt. I stedet skulle berget i forgrunnen ligge i dagen, og så fikk jeg finne noen planter som ville trives bak denne sprekken. (Rododendron stortrives her, hagehortensia ikke fullt så mye. Det har også vært et godt sted for høyreist ridderspore som har stått i le for vinden bak den resterende Leirehaugen).

Det lå mange rettlinjede stein her. De ble brukt til å bygge bedene på Skyggepletten, nord for hytta. Ren leire fra denne utgravingen ble brukt til å anlegge et par mindre bed langs bekken (leiren limer seg i flom og skylles ikke så lett bort) og mindre leirholdig jord ble brukt til å fylle opp i Staudebedet foran annekset, ettersom det også der hadde vært en god del stein og derfor manglet bedet jord etter utgraving. Jeg har flyttet rundt på en del jord og stein på denne tomta.

Det første som ble plantet her, var to hagehortensia og bakerst i bildet, en liten stikling av rododendron fått av moren min som vi kalte rododendronpinnen. Den har siden vokst til å bli en ordentlig busk. Hagehortensia blomstret storslagent varmesommeren 2018, og ikke så verst i 2019, men så ville de ikke blomstre mer så de har blitt flyttet til andre steder hvor de kunne få tenke over om de fortjener en fortsatt plass i hagen min.

Rododendronpinnen har blitt en busk. Knoppene er rosa, blomstene hvite. Jeg fikk altså denne som stikling og vet ikke hvilken type det er eller hvor høy den blir, men jeg tipper det er en av de vanligste, slik som “Cunningham’s White”

2019: Bedet foran sprekken ble gravd ut to ganger, fordi jeg ikke dekket det ordentlig til første gangen. Dermed – voila – fullt av livskraftig ugress igjen. Men høsten 2019 har vi kommet så langt. Nå mangler delen nedenunder mot plenen, så er vi ferdig med nordre delen.

På senhøsten 2019 så det slik ut nedenfor bedet det er bildet av over. I tillegg til å grave ut bed, trenger vi å få på plass gangstier. Stier av gress kan være fint, men våre er fulle av ugress som kryper inn i bedene. Etter en del diskusjon endte vi på grus, fordi det virker enklest for oss å anlegge.

2020 gravde jeg ut den nedre delen i nord, samt en sti nedenfor dette bedet og videre opp til annekset. Det var ingen overraskelse at det også her var en del stein. På strekket hvor vi skulle legge sti, fant jeg så mange flate heller nede i jorda, at her tror jeg det har gått en sti før. Busken som kan sees til venstre på bildet er en ungarsk syrin.

Det var under denne utgravingen at jeg fant sfinksen, som per i dag fortsatt er den største steinen jeg har gravd ut aldeles på egen hånd.

Juli 2022 har vi grussti mellom bedene og nyutgravde bed har blitt noenlunde beplantet. Vi la duk under stien, men ble anbefalt å legge stampet subbus oppå duken før grus. Det viser seg at mange typer ugress trives i subbus, så nå har vi sluttet med det. Vi legger duk, og så grus på den, basta. Den store steinen til venstre og i midten av bildet ble i 2023 brukt for å bygge mur under siste utgraving. De små høstfloksene i forgrunnen kommer fra egne stiklinger. Høstfloks er vidunderlig enkle å ta stiklinger av, men er dessverre også elsket av rådyr. Sommeren 2023 så vi knapt noe blomstring på høstfloks ettersom de ble beitet på nærmest hver natt.

Nestnordre stripe: Mayaruinen

Den neste stripen i utgravingen bød på en overraskelse.

2021-utgravingen var en overraskelse fordi her lå det ikke flyttbar stein, men berg i grunnen, i flere etasjer oppover.

Jo mer jeg gravde, jo mer minnet dette meg om en ruin fra et fordums byggverk, for eksempel fra mayaene. Dermed ble dette bedet hetende Mayaruinen. Det hadde vært lettere å bare dekke til alt med jord igjen, men jeg likte så godt hvordan berget fulgte nærmest et trappeløp oppover, så jeg valgte å beholde dette trappeløpet (skjønt ikke en spesielt god trapp) og heller bygge flere småbed til høyre i bildet.

Så da ble det seende slik ut. Teppet til høyre ligger der for å hindre invasjon av ugress fra den gjenværende Leirehaugen. Re. steinrøysa til høyre. Alle disse utgravingene medfører steinrøyser. Store stein med klar snittflate er krem, slike kan man bygge mur av. Små stein gjør seg godt i stier. Mellomstore stein er skrotstein som det er vanskelig å finne bruksmål for, men jeg har lært meg noen triks for å bli kvitt dem. Blant annet har jeg laget flere opphøyde bed med et underlag av skrotstein, og i Mayaruinen er det to platåer i trappa hvor jeg kan kvitte meg med skrotstein som vil brekkes ned etterhvert som man tråkker på dem. Skrotstein har også blitt brukt (gjemt bort) som underlag på alle stier, før vi la duk.

Sett fra toppen så det slik ut. Riddersporene nærmest fotografen står i sprekken bak “den store steinen” (berget) fra første utgraving. Bedet nedenunder ble gravd ut året etter, og så følger “Mayaruinen” i tre nivåer til venstre. Mye stein, men vi har jo mye stein så må jo bruke den.

Mayaruinen delvis beplantet. Vi fyller på med det vi har – fordi vi har etterhvert skaffet oss en del planter som kan deles – og det viktigste er å dekke jorda. I forgrunnen, nemesia – sommerblomst sådd fra frø. I 2022 og 2023 hadde vi dilla på oransje nemesia.

Søndre stripe

I 2022 gravde jeg ut Leirehaugen i sør, mot Kjøkkenhagen, og lot midtstripen stå igjen til året etter. Hvorfor? Det var mest fordi jeg hadde funnet japanlønn til en rasende billig penge og de er ikke så så vind- og froststerke når de der små i det minste. Jeg tenkte at en av dem kunne bo her, i en krok som ligger i le på den vindutsatte tomta vår, dermed måtte jeg nesten lage et bed til den, og denne delen av Leirehaugen skulle jo graves ut før eller siden uansett.

Her ønsket vi ikke å ha jord liggende inn mot plankene som avgrenser kjøkkenhagen, så en del jord måtte fjernes. Sekkene øverst er på vei opp i Fjellhagen for fremtidige bed (der er det stort sett bare stein og lite jord). En del jord havnet i sekker på plenen. Dette gjør utgravingen av Leirehaugen til tungt arbeid fordi all jord må flyttes på flere ganger – og her er mer jord enn det er plass til i det ferdige bedet så det må også flyttes videre og da gjerne opp i høyden.

Jeg har fått vekk all jord inn mot Kjøkkenhagen og kan lage en smal sti her, samt fått bygget et bed bakerst slik at jeg kan kaste jord dit i stedet for å mellomlagre alt i sekker. Det hjelper.

Så langt kom jeg i 2022, og dette bedet gikk relativt fort å grave ut. Steinen/berget i midten er for stor til å flyttes på og har senere blitt skrubbet. Igjen, teppet til høyre ligger der for å hindre ugressinvasjon fra gjenværende Leirehaug.

September 2023: En ting vi i hvert fall har lært, er at når man graver ut et nytt bed må det beplantes med noe – eller dekkes til med en solid duk, men det ser jo ikke så pent ut. Det finnes mange rimelige alternativer for å fylle et bed for en sesong mens man tenker ut hva man skal gjøre videre. Her står squash, artisjokk og lobelia innesådd fra kjøpefrø og så plantet ut. Klatreblomkarse er direktesådd fra egenhøstede frø – de stortrives med å krype hvis de har plass og lys til det. Jomfruhirse og kuletistel er selvsådde småplanter jeg har gravd opp og flyttet hit fra andre bed. Det viktigste er å dekke med noe. Både artisjokk og squash er relativt enkelt å dyrke fra frø. Artisjokk gir kule, skulpturelle planter – i år fikk vi faktisk også spiselig frukt. Squash gir som regel mer frukt enn man klarer å spise, og er også en glimrende bunndekker. I forgrunnen: Gingko.

Jeg har faktisk klart å lage god jord

Dette blir et kort innlegg, men denne sommeren slo det meg at jeg faktisk har klart å lage god jord nesten overalt i Lavlandet. Jeg skulle sette ut småplanter fra sådd, hvilket skjedde i flere omganger ettersom vi hadde kulde i mai og tørke i juni, men okkesom: Der gikk jeg rundt med lillespaden min og det slo meg aldri at jeg trengte noe mer enn det. Overalt kunne jeg relativt lett grave ut et passelig plantehull og klemme til porøs jord rundt smånurkene. 

Inntil jeg beveget meg over til fjorårsutgravde bed. Vi har mye leire i Lavlandet, og i de nylig utgravde bedene hadde jeg ikke sjans til å grave et hull uten en stor spade jeg kunne sette en fot på.  

Da husket jeg plutselig at slik pleide alle bedene mine å være. Jeg måtte bruke stor spade overalt, og det trenger jeg ikke lenger. Så jordforbedring hjelper, men resultatene kommer gradvis så det er lett å glemme hvordan det var for noen år siden. 

Jeg mulcher de fleste bedene om våren med en blanding av kompost og hestemøkk, dvs. så langt komposten rekker. Jeg har også årlig lagt over et dekke av bokashijord i prioriterte bed, skjønt det meste av bokashijorden vår blir brukt i Kjøkkenhagen så det er bare noen bed som får. Alle hull som blir gravd ut – fordi en plante skal flyttes eller en ny plante settes ned – får tilførsel av hestemøkk. Og jeg tilfører jevnlig organisk materiale når jeg renser blomster eller luker ugress uten frø ved å la dette bli liggende som jorddekke. 

De sistnevnte strategiene krever minimalt med arbeid, men spesielt mulching om våren er en stor og slitsom jobb. Derfor føles det godt når det plutselig går opp for én at – det har virket! Jeg har faktisk klart å lage god jord.

Nylig mulched bed. Stien gjennom bedet synes grå, der plantene står er det et brunt dekke som består av en blanding av egenlaget kompost og hestemøkk.

Toårige planter – og hvorfor bruke tid og plass på disse

Til å begynne med hadde jeg lite til overs for toårige planter. Sette av plass til noe som bruker første året på å lage en rosett og hvor blomstene vil komme først neste år – og så dør den bare. Hva var vitsen med det? 

Vi har mest erfaring med busknellik og hagestokkrose, samt revebjelle som vokser vilt hos oss, men de erfaringene har vært positive. For det første, så overlever gjerne rosetten og kan blomstre flere år på rad. Jeg tror vår rekord på hagestokkrose er tre blomstringer før rosetten døde ut. For det andre, så selvsår i hvert fall disse toårige plantene seg lett og kan derfor gi inntrykk av kontinuitet fordi nye planter danner rosetter mens andre blomstrer før de forsvinner.

Busknellik trenger omtrent ikke noe stell i det hele tatt. Når det gjelder hagestokkrose, så har vi har hatt problemer med rust, ikke minst på de svarte (nigra). Vi har gitt litt opp å behandle det og klipper nå bare av de rustbefengte bladene. De blomstrer fortsatt rikelig.

Våre planter kommer fra frø, men nå trenger vi ikke så mer. Vi bare klipper av blomsterstengler med modne frø og legger dem der vi tenker de kan passe om et par år. Når jeg ser selvsådde småplanter i bedene, så lar jeg dem enten stå, eller graver dem opp og setter dem i en potte på Plantetrappa (vår versjon av et barnehagebed; mer om det en annen gang).

Busknellik (Dianthus barbatus)

Høsten for to år siden bygget jeg en smal opphøyd stripe mellom Staudebedet og den steinete skråningen jeg kaller Staudebed Nord, og la en del avblomstret busknellik, med stilk, blader og alt, oppå bakken og lot de selvså seg. I fjor var her altså ingen blomster, men stripen sto grønn med rosetter og bidro til at det så frodig ut. I år er det full blomstring, etter minimalt med stell; så tett som de står har jeg knapt trengt å luke. Busknellik er også veldig lett å høste frø av. Man klipper av stilken med frøhoder, strør frøene over en avis eller lignende, og samler dem opp og lagrer dem i en egnet beholder (tilsvarende slik man kan gjøre med løvemunn eller ridderspore).

Har man en stripe jord til overs, og noen avblomstrede busknellik, så er det bare å legge dem oppå bakken og man har et fargerikt bed nærmest uten bry om to år. Mine nellik står antakelig for tett og ikke er jorda her spesielt god heller. Jeg burde sikkert ha tynnet. I stedet plukker jeg inn blomster til buketter. Busknellik gjør seg godt som snittblomst og jeg har lest på Garden Living at det kan være lurt å bruke noen dråper eddik i blomstervannet for å få dem til å stå lenger. Jeg plukker ofte blandingsbuketter, så jeg har droppet eddiken så langt.

Hagestokkrose (Alcea rosea)

Disse plantene er så staselige og vakre at vi automatisk trodde de var vanskelige å ha med å gjøre. Vi sådde våre første våren 2018, type nigra, og i det de hadde blomstret av i 2019, klippet jeg ned stilken og kastet den på toppen av det den gang nyutgravde bedet jeg kaller Staudebed Nord, fordi selv dette bedet trenger organisk materiale.

2019: Staudebed Nord er ikke et ordentlig bed, men en skråning med stein. Jeg trengte et sted å gjemme unna uhorvelige mengder med stein utgravd fra ulike bed. Senere har jeg kjørt på noen trillebårlass med jord, men det øvre jordlaget her er fortsatt tynt. Vi tenkte dette bedet var best for bergknapp og slike ting, så stor var vår overraskelse da hagestokkrose tenkte at nettopp her var et godt sted å selvså seg.

Vi har altså hatt selvsådd stokkrose voksende i denne steinrøysa i noen år. Per 2023 har vi fortsatt selvsådd hagestokkrose nigra stående i Staudebed Nord, men nå har den valgt å flytte seg ned i halvsirkelen nederst, hvor det er mindre stein, men ikke spesielt god jord. Den står staselig og høy og foreløpig uten rust skjønt litt gult på bladene kan bety at rusten er på vei eller at jeg burde gi den litt nitrogenholdig gjødsel.

Juli 2023: Hagestokkrose nigra på vei. Og det eneste vi har gjort siden 2019, er å la være å luke småplantene som dukker opp. Det kaller man lettstelt.

Dette er fra 2021. Blomstene er superdelikate, man får lyst til å spise dem. Man kan forresten visstnok spise kronbladene på hagestokkrose, men vi har ikke prøvd det.

Vi har også en rød type vi sådde i 2021 som heter «Spotlight Mars Magic» og som skal være «truly perennial» og ikke toårig. Det kan være at det simpelthen betyr at det er en kortlivet staude, altså lever i tre år eller litt mer, slik mange stokkroser gjør. Men så lenge det eneste vi trenger å gjøre er å huske å klippe av blomsterstengelen når den er ferdigblomstret og legge stengelen på et passende sted (evt. så frøene i en potte for overvintring), så synes vi at hagestokkrose er vidunderlig enkle å ha med å gjøre.

Revebjeller (Digitalis)

Revebjeller vokser som nevnt vilt hos oss og i Fjellhagen luker vi dem ikke utenfor bedene, fordi vi liker dem. De vokser ofte der man ikke skulle tro at noe kunne gro. Frø fra revebjelle kan leve flere tiår i bakken og så spire i det de utsettes for lys – for eksempel fordi en person som meg har bestemt seg for å lage hage av en viltvoksende skråning og begynner å fjerne kratt og skrottrær. Et par år etter at vi kjøpte hytta hadde vi derfor en revebjelleblomstring av en annen verden, inkludert busker og kraftfulle tårn.

Jeg vet ikke om man kan ta stiklinger av toårige planter, men vi burde ha forsøkt med denne. Et revebjelletre med minst 7 blomsterbærende stilker.

Den sommeren hadde vi også noen fantastiske tårn som var minst 15 cm i diameter. Denne burde vi også prøvd å tatt stiklinger av.

Per i år ser våre viltvoksende revebjeller mer ut slik de pleier å gjøre. Fordi vi tidligere har hatt hvite revebjeller i bedene (fått av min mor), dukker det også opp hvite og helt lysrosa revebjeller i Fjellhagen, men vi regner med at på sikt vil de alle bli vanlig mørkrosa. 

Vi har sådd én revebjelle fra frø, Digitalis obscura. Det var våren 2021, og den blomstrer nå. Dette blir omtalt som en staude, og ikke en toårig plante, men herdigheten er litt uviss. Den har i hvert fall overlevd så langt hos oss. Den skal ha veldrenert jord, med mye grus. Vel, der den står er det mer stein enn grus, men veldrenert er det. Vi plantet ut seks småplanter i fjor, så langt har bare tre av dem blomstret, og de virker litt små og stusselige, knapt 20 cm høye. Jeg håper de fortsetter å overleve og blir mer imponerende etterhvert. 

Juli 2023: Digitalis obscura. Vi har blitt veldig glad i varme farger på blomster og har nå skaffet oss flere oransje blomster ikke minst i Fjellhagen. Digitalis obscura har en rustrød/brunoransje farge som ikke er særlig vanlig på blomster, så jeg håper virkelig at disse klarer seg – og at de vokser opp til et litt mer prangende høyde og volum etterhvert.

Ugreie ugress

Den første uken av ferien på en hyttetomt går stort sett med til luking. Luking kan være en ålreit adspredelse – ikke minst hvis alternativet er å grave ut bed fra en enorm leirehaug i intens sol. Men når man må storluke i alle bed på en gang blir det kjedelig. For å underholde meg selv litt mens jeg holder på med dette, har jeg fundert litt på hvilket forhold jeg har til ulike typer av ugress. 

Da vi kjøpte hytta i juni 2016, kunne vi absolutt ingenting om haging. Da jeg skulle luke våren etter ante jeg ikke hva det var som kom opp av jorda. Var dette ugress som måtte bort? Eller var det en av mine planter som returnerte fra vinterdvalen? Der hvor stilkene sto igjen etter fjorårsplantede stauder, kunne man gjette seg til det siste, men det forhindret ikke at jeg nappet vekk de første spirene som dukket opp fra min første høstfloks i den tro at den, stakkar, var infisert av ugress. (Planten overlevde og har senere også blitt mor til flere stiklingsplanter). 

Jeg har også satt stiklinger av ugress i potter, i den tro det var hagepute. Og senest i vår pottet jeg om noen spirer med sukkulente blader som dukket opp i verandakassen i Oslo fordi jeg tenkte det var selvsådd fra en ildtopp Eric hadde plantet der sommeren før. Jeg husket at den hadde kraftige, sukkulente blader… om enn med en litt annen fasong, kanskje? Det tok litt tid før det viste seg at dette var fórnepe – eller i det minste en nepe som er rød og har denne typen kraftige blader.

Nå ser de stusselige ut, vi er ikke så ofte og vanner i Oslo om sommeren. Men da de kom opp i april var det med kraftige, mørkgrønne sukkulente blader som var meget pene. Og så viste det seg å være en nepe. Hvordan i all verden ca 20 småplanter av fórnepe har havnet i den ene av våre tre verandakasser er fortsatt et uløst mysterium.

Den første våren jeg skulle luke på hytta, så måtte jeg google både titt og ofte, men det jeg fant om ugress handlet stort sett om løvetann og groblad, og akkurat de hadde jeg faktisk kontroll på. Nå bruker jeg en planteapp og det hjelper fordi de siste årene har jeg oppdaget stadig nye typer ugress på tomta. Jeg vet ikke om dette er fordi jeg har gravd ut flere bed eller om det rett og slett er årsvariasjoner. Jeg ser jo også langs veikantene i det vi kjører til hytta, at noen år er det vegg-til-vegg med åkersennep, mens andre år ser vi mer av løvetann eller skogstorknebb. 

Favorittugress

La oss begynne med det positive, ta favorittene først: Det er meldestokk, løvetann, groblad og tistler. 

Meldestokk er mitt favorittugress, til tross for at det synes som om de kan dukke opp i puljer nærmest over natta. Jeg kan komme på hytta en fredag og tenke – i all verden – luket jeg ikke dette bedet på søndag? Hva gjør 10 halvvoksne meldestokk her? De er favoritten fordi de er så lette å dra opp av jorda, med én hånd, i hvert fall når de er små. Det meste vi har av ugress krever to hender, en til å dytte opp røttene med et lukejern eller en spade, den andre til å dra forsiktig for å få med så mye av røttene som mulig uten at de ryker. Med andre ord – ingen hender å støtte seg med. Siden de fleste av bedene våre er dype betyr det at kjernemuskulaturen ofte får kjørt seg. Pilates, gå og gjem deg. Meldestokk kan forresten spises, men jeg kaster den i kompostsekkene. 

Løvetann, groblad og tistler: Hvis man googler “ugress”, skulle man tro disse er de verste. Og ja, vi har mange av dem. Men de er lett kjennelige og selv om de må tas med spade eller lukejern, så får man med litt øvelse opp rubb og rake så sant jorda ikke er for tørr og hard. Det gir meg stor tilfredstillelse å smyge opp en pælerot av løvetann eller tistel fra bedet – uten å skade planten ved siden av.

Hatobjekter: Disse bør ikke få etablere seg – men det er vanskelig å unngå det

Vassarve

Dette er mitt ugresshatobjekt nummer en. De ser så uskyldige ut med sine små hvite blomster, og jeg husker jeg tok bilder av noen som blomstret ovenfor bekken vår rett etter vi overtok hytta og tenkte at de var jammen søte. Takke faen, de er veldig langt fra uskyldige og søte. Jeg tror at per i dag er alle bedene mine i Lavlandet infisert av vassarve. Den dukker til og med opp i blomsterpotter og verandakasser. Og den er vanskelig å luke. Vi planter stort sett tett for å unngå ugress, men vassarve bryr seg ikke om det. Den kryper under de andre plantene og kan gjerne lage stengler på en halvmeter før den får noe som helst lys, og så plutselig synes den. Den vokser opp inni puteplanter som lave floks og hageputer, hvilket gjør det vanskelig å bruke lukejern uten å skade planten. Og man får ikke denne opp av jorda bare ved å dra i den. Stengelen er elastisk, og så ryker den bare. Jeg har ikke noe godt råd, bortsett fra: Luk denne så fort du ser den, gjerne før du ser den. Løft på staudene og luk under dem, den gjemmer seg der. Og du må luke den igjen, og igjen og igjen. Den kan generere nye planter fra frø 3-4 ganger gjennom sesongen, og de lange stenglene kan også sette rot. Vassarve kan spises, spesielt de små grønne skuddene tidlig om våren. Hos oss går den enn så lenge i kompostsekkene. 

Vassarve – ser liten og ufarlig ut

Hvis du ikke luker, tar det knapt en uke før den har dekket et større område

Dette er et bed som var vanskelig å komme til å for å luke, hvor vassarve har vokst inn fra parkeringsplassen. Den kan ta over et bed på relativt kort tid om den får lov.

Vikke:

Vi har ulike typer vikke på tomta, fuglevikke, skogvikke, sikkert noen annen vikke også. Disse tilhører erteblomstfamilien og lager belger. De er ganske pene også – så lenge de holder seg utenfor bedene mine – hvilket de ikke gjør. Litt av samme problemet som med vassarve. De dukker opp inni plantene, skjønt denne klatrer opp langs stilkene, og det er nærmest umulig å få med seg rota når man luker. Denne har blitt dyrket som både mat- og forplante, og frøene kan spises, etter behandling. Vikke kan gjerne bestå på naturdelene av tomta, men ikke innimellom staudene mine. Luke, luke – selv om man ikke klarer å få med seg rota. Før eller siden må røttene dø av mangel på næring. 

Vikke kan tydeligvis vokse nærmest hvor som helst. Dette er det “skyggeste” bedet mitt, rett bak hytta, på nordsiden, og får veldig knapt med sol. Få planter trives her, men vikke dukker opp nærmest hver uke.

Åkersnelle/Kjerringrokk:

Vi har en bekk som renner gjennom tomta, og det er naturlig nok fuktig langs denne bekken. Her vokser en type bekkesiv jeg ikke har klart å artsbestemme, mjødurt i fleng, en del bregner og akkurat nå uendelig mengder med åkersnelle. Jeg gravde opp et bed her for et par år siden og kan ikke huske at vi hadde så mye av åkersnelle fra før, så antakelig ga denne oppgravingen den bedre vekstvilkår. Nå dukker de opp overalt. De holder seg helst her, men har begynt å dukke opp på nordsida av hytta også, i et bed kalt Skyggepletten. Åkersnelle er det også omtrent umulig å bli kvitt. Den har et dypt og forgreinet rotnettverk, som gjerne ligger en meter ned i bakken. Enten må man grave dypt for å fjerne røtter, eller så må man fjerne det man klarer og det må gjøres igjen og igjen. Så da gjør vi det. Forresten, mjødurt og de bregnene vi har kan også spises, åkersnelle brukes til å lage te.

Her er en enslig åkersnelle (og vikke i bakgrunnen), men denne dukker til vanlig ikke opp en og en, men kan teppebombe et område. Jeg leser at åkersnelle kan motvirkes ved tett beplantning, men hos oss dukker den opp inne i planter som krypjonsokkoll (på bildet) og storhjelm/oktoberhjelm. Jeg har gitt opp å luke denne ordentlig, jeg bare røsker den vekk så fort jeg ser den og håper at den etterhvert finner ut at den har lyst til å bo et annet sted.

Det begynner å slå meg at hvis det skulle trengs, så er det mye matauk i å la være å luke og høste ugresset som matplanter i stedet. Skjønt, hvis det skulle trengs, så ville vi nok satt poteter i stedet. Jordskokk har vi allerede.

Rødkløver:

Vi har hvitkløver i plenen og synes det er fint. Humlene elsker det og kløver binder nitrogen. Rødkløver er ikke en ueffen plante det heller, jeg synes den er riktig pen. Men ikke i bedene. Den lager en kraftig, treaktig jordstengel og det å grave opp en rødkløver er som å grave opp en busk. La den ikke etablere seg i bedene dine. Selv små planter må tas med lukejern for å få opp rota og den skal ikke bli veldig stor før du trenger en stor spade. En av de hyppigste plantene jeg lukte for å få anlagt timianstien langs Sørpletten var antakelig rødkløver, mens de var små. De dukker opp fortsatt, men nå bare 4-6 per sesong. De første par årene var det dusinvis. Mao. denne lar seg bekjempe, men det tar noen år. Vi hadde noen prakteksemplarer av tuer med rødkløver i Leirehaugen, noen var bortimot en halvmeter i diameter, men akk – i dag gravde jeg opp alle sammen uten å ta bilde av dem først (det er et nytt bed på gang). De kommer sikkert tilbake.

Ryllik:

Denne er også ille hos oss. Sprer seg via rotuløpere, kryper under sperringer og inn i bed, og er vanskelig å luke opp da røttene er lange og seige, som regel får man ikke med seg alt på en gang. Denne vokser i plenen hos oss, hvilket betyr at jeg også må luke utenfor bedene.

Vi har ryllik i plenen som stadig vekk truer med å trenge inn i bedene – og som regel klarer det. Her ved kirsebærtreet.

Vindel: Dette er et av de verste ugressene som finnes. Røttene kan spre seg mange meter under bakken, de sprer seg også ved frø, og de klatrer opp på alle planter i nærheten og frarøver dem lys, samt rett og slett kveler dem. Hos oss dukker de bare opp på et sted og bare noen få planter av gangen. Jeg vet ikke om det vi har på Sørpletten er Åkervindel eller Strandvindel, men jeg luker dem opp så fort jeg ser dem. Jeg vet at for å bli kvitt dem på ordentlig, må man grave dypt for å bli kvitt hver minste lille rotbit, men min «ta-med-en-gang» strategi, selv om jeg ikke får med røttene, har så langt betydd at jeg fortsatt bare ser 2-3 planter per sesong. 

Skvallerkål: Vi har observert skvallerkål på området, men ikke så langt på tomta…. Trodde jeg. For noen dager siden satt jeg på kveldssolterrassen og oppdaget noe grønt som har vokst opp fra undersiden og nå stakk opp hodet sitt med umiskjennelige flikete og taggete blader. Frem å kikke. Jo takk, på skrenten under terrassen holdt det nå på å etablere seg en koloni av skvallerkål. Siden dette området som sagt ligger ytterst på en skrent og under en terrasse, så bør det i utgangpunktet ikke være et stort problem, men jeg har arvet en fobi mot skvallerkål fra min mor så denne blir nok sprøytet. Det er umulig å luke der den vokser. 

Krypfredløs? (Lysimachia nummularia). Denne dukket opp i fjor for første gang. Jeg syntes bladene var pene, men var ukjent med planten så måtte bruke en planteapp for å finne ut hva dette var og så google for å lese mer. Jeg tror dette er en krypfredløs og regnet som stor skadegjører. I år har jeg sett den flere steder, både i bed og i plenen. Antakeligvis en ny plante som må bekjempes ved iherdig luking.

Planteappen jeg bruker forteller meg at dette er krypfredløs. Jeg har ikke sett blomstene på den ennå, jeg luker alle plantene jeg finner – og i år finner jeg dem flere steder

Hva gjør vi med alt ugresset?

I utgangspunktet tenker vi at alt organisk materiale bør tilbakeføres jorda. Til vanlig legger vi ugress uten frø rett rett i bedene eller ved bedene for tørking først (vi har murer og stein overalt) og så skyfler vi det ned i bedene senere.

Når jeg «storluker» slik jeg har gjort siste uka, så komposterer jeg alt i svarte sekker, gjerne jordsekker som er vrengt med den svarte siden ut. Disse lagrer vi i to år før vi bruker dem, så vi har to ulike steder designert for kompostering som vi bytter mellom år for år. Der legger vi både rotugress og frøugress, og håper at to år i svart sekk er nok til å forhindre gjenoppliving. Komposten brukes mest til mulching om våren blandet med hestemøkk.

Etter en travel vår og forsommer – endelig ferie!

Det har som vanlig vært travle helger på Vedutten fra mars/april og utover. Ikke egentlig noen større prosjekter, men nå har jeg gravd ut så mange bed at jeg har fullt opp bare med å stelle dem – for ikke å snakke om å fylle dem. Noe må jo plantes i alle disse bedene. Og der har ikke vi vært heldige i år. Vi hadde en særdeles kald mai her ved Tyrifjorden og jeg var litt for ivrig på å plante ut hjemmesådde planter i midten av mai. Delvis fordi vi var lei av inn- og utbæring for herding og ville få plantene ut at huset; delvis fordi jeg må hage når jeg har tid til slikt og det er i helgene og på andre fridager. Så ut med dem, den meget langstrakte helgen som inkluderte 17. mai og Kristi Himmelfartsdag, etterfulgt av en inneklemt dag som skapt for avspasering. 

Det gikk altså ikke så bra, og vi mistet blant annet flere ipomoea (som jeg har skrevet tidligere vi aldri har mistet før – det klarte vi altså i år – hovmod står for fall). Kalde mai ble etterfulgt av en hetebølge og meget knapt med regn over en periode på vel 30 dager, så da mistet vi enda flere småplanter samt at vi ikke fikk noe særlig resultat fra direktesådden. Jeg var en stund engstelig for at vi skulle få en repetisjon på tørkesommeren 2018, men mot slutten av juni fikk vi heldigvis flere regnskyll samt litt mer normale sommertemperaturer. Vi har også mistet to sommerfuglbusker – igjen – og det skaper store tomrom i bedene. Dvs. jeg tror ikke de er døde – de var i hvert fall ikke døde da jeg beskar dem i mai. Muligens gjorde jeg det for tidlig, temperaturen tatt i betraktning. Jeg gir dem uansett en sjanse til og graver dem ikke opp i år.

29. mai: Hmm – tomrom i bedene. Liker det ikke. Ikke minst når det gjelder hovedbedet mitt, det første jeg gravde ut og som vi fortsatt kaller Staudebedet, til tross for at de fleste bed vi har – også dette – består av en blanding av stauder, busker og sommerblomster.

10. juni: Men så gror det jo til og ordner seg. Jeg har nå også plantet ut noen hjemmesådde sommerasters og høye zinnia rundt den ikke-kommende sommerfuglbusken, så det ender antakelig opp med å bli like overdådig (samt nærmest ufremkommelig) som i fjor.

1 juli: Samme bed men fra en annen vinkel.

Og dette er fra august i fjor. Som regel er ikke vårt hovedproblem tomrom i bedene, snarere at det blir litt for fullt og vanskelig å bevege seg gjennom.

Til tross for kulden i mai og tørken i juni, hadde vi dugelig blomstring på rhododendron, ikke minst verdens rødeste rhododendron, Scarlet Wonder. Dette er en dvergrhododendron og kommer minst en uke før de andre jeg har. Denne får veldig mye sol, men ser ikke ut til å mistrives med det.

Peonene har også klart seg greit, tross tørkeperioden. Etter regnskyll i slutten av juni ser jeg nå flere knopper, så nå tror jeg vi vil ha blomstring i hvert fall til midten av juli, hvilket er særdeles hyggelig. Hvis det er for varmt og tørt så blomstrer peonene av veldig fort.

Kaprifol har ikke tidligere vært noen schläger hos oss, men i år har den blomstret riktig godt. Vår plante er veldig langbeint og bar nederst. Det vokser andre planter foran, så det gjør ikke så mye, men i høst skal jeg prøve å beskjære den helt ned, for å se om det hjelper. Dessuten trenger den mer stativ å klatre på.

Mer stativ å klatre på trenger også alpeklematis som nå er i ferd med å bli bunndekker på Plata ovenfor. Men hvis den trives med å klatre bortover, så kan jo det bli riktig fint.

Vi mistet først én klematis og så to år senere en til, til visnesyke. Derfor tenkte jeg at vi burde satse på en av de mer hardføre sortene, altså alpeklematis. Denne blomstrer tidlig, hvilket er fint i det bedet vi kaller Trapesen fordi her kommer det så mange høye planter utover sommeren. Det forhindret ikke at vi kjøpte en klematis til i fjor høst og satt til høyre for alpeklematis, altså bak alle de høye plantene. Vi er ikke alltid så konsekvente, skjønt klematis skal takle å måtte klatre i høyden for å få lys. Problemet er at vi er ikke kar om å huske hvilken klematis det er vi har kjøpt. Nå står den i knopp, og vi er svært spente på blomstringen. Og forresten – den ene klematisen vi trodde vi hadde mistet til visnesyke, hadde bare tatt en pause på et par år. I fjor sommer dukket den plutselig opp igjen og produserte til og med et par blomster, og i år er den på full fart. Så man skal ikke gi opp planter sånn med en gang. Det kan tenkes de bare trenger å hvile seg litt. 

Timianblomstringen har vært rikelig og er full av humler fra morgen til kveld. Vi må passe oss for ikke å tråkke på svimeslåtte humler på stien ned fra terrassen. Vi bruker timian som bunndekker flere steder i hagen så nå summer det overalt.

Det blir minitomater i år også – og igjen flere enn vi kan spise. Vi trenger besøk av flere barnefamilier. I drivhuset er det også flust med blomster og kart av tomat og ikke minst agurk. Så langt har vi høstet fem velvoksne agurker (men bare en liten tomat).

Nesten hundre hylleblomstbuketter er plukket og omgjort til saft. Vi har også laget rabarbrasaft to ganger og høstet noe for fryseren. Og ripsen er i ferd med og modnes, men der får vi ser hvor mye fuglene lar bli igjen til oss.

Begge terrassene er beiset. Det er et kjempeprosjekt og ikke moro i det hele tatt, men nå er det gjort for et par år fremover. 

Hasselstua har fått fire buer slik at vi kan få en blomstertunnel. Vi mangler et klatrestativ samt å kappe unødvendige påler i høybedene til venstre. Men det tar litt for lang tid å bruke sommerblomster for å lage en tunnel. Så jeg tror faktisk jeg kaster inn håndkle og planter klatreroser. Jeg har fortsatt et litt anstrengt forhold til roser etter de utallige riftene jeg fikk ved å hjelpe min avdøde mor med å stelle hennes, men det må nok bli klatreroser allikevel. Så da blir det rosebue, minst 5 meter lang. Mamma ville vært så stolt. 

Og ja, et bønnetårn, men sammen med tunnelen i Hasselstua er det de eneste nye prosjektene og de har vært små. Tårnet er laget av små hasseltrær som vokser vilt på tomta (jeg har senere buntet kvistene bedre sammen) og rammen er restmaterialer fra et stort møbel som sto på den ene terrassen da vi overtok hytta. Her er plantet prydbønner, voksbønner og purpurbønner.

Det var altså en noe uheldig start på sesongen. Vi har også hatt rådyr her som har spist opp alle rødbetene våre (dvs. bladene), niblet til seg av alle høstfloksene (de overlever, men blir det blomster?), vi hadde veldig god blomstring og kartutvikling på morelltreet, men nå er det bare 9 umodne bær igjen og jeg tviler på at fuglene vil la oss beholde dem, samt at jeg har fått flåttbitt på egen tomt. Med alle rådyra travende omkring er ikke det så rart.

Men alt i alt så synes jeg årets sesong virker riktig lovende.

Sommerblomster fra frø – noen favoritter

Det har vært juletid. Som mange andre har vi en serie av faste aktiviteter som vi gjør hver jul, og det begynner allerede tidlig i desember. Mye handler om mat, slik som hva vi skal spise hos hvem og når. Etter at vi kjøpte hytta har vi fått en nye tradisjon første nyttårsdag. Vi handler frø på internett! Det er noe av det triveligste vi vet om og jeg kan knapt tenke meg en bedre måte å innlede det nye året.

Vi sår veldig mange planter fra frø, flere enn vi har kapasitet til å ivareta på skikkelig vis. De siste par årene, i det tiden for frøsåing nærmer seg, sier jeg til meg selv at i år skal vi bare så noen få sorter og ha tid til å stelle småplantene skikkelig. Allikevel ender vi opp med altfor mange planter, av altfor mange sorter, rett og slett fordi vi ikke kjenner begrensningens kunst.

Fordi vårt motto tydeligvis er: “Kvantitet framfor kvalitet!” har vi vi lært at vi må styre unna alle planter som er ansett som vanskelige eller bruker urimelig lang tid på å spire. Vi unngår helst også frø hvor beskrivelsen tilsier at hvis de ikke har spirt innen fastsatt tid, skal såpotten innom et kjøleskap et par uker. (Men vi legger gjerne frø i kjøleskapet et døgn før vi sår dem – det er enkelt og kan virke like bra). Vi har også lært at våre egenhøstede frø ofte fungerer mye bedre enn kjøpefrø, men at vi da ikke alltid kan garantere fargen. Vi har også sådd en del stauder fra frø, men her skal det handler om sommerblomster.

Ipomoea eller Praktvindel

Ipomoea purpurea “Knowlians Black” og en enslig hvit “Dolce Vita”

Klatreplante som finnes i utallige varianter, men de aller fleste blir høye, gjerne over 3 meter. Vi kjøpte opprinnelig tre frøposer i ulike farger: En dyp lilla kalt “Knowlians Black”, en hvit “Dolce Vita” og en lysende blå kalt “Heavenly Blue”. Siden har vi fått flere frø i gave så nå har vi dem i alle farger og delvis fasonger ettersom noen har fylte blomster. Ipomoea purpurea “Knowlians Black” er antakelig favoritten hos oss ettersom den har vist seg meget spiringsvillig og voksedyktig, og ikke minst fordi den har en pen farge samt god blomstring. “Dolce Vita” står ikke tilbake når det gjelder hverken spiring eller blomstring, men med sine hvite blomster gjør den noe mindre av seg hos oss. Det er verdt å merke seg er at hver blomst blomstrer tidlig på morgenen, så utover dagen er det bare halvvisne blomster og knopper å se. Ikke nødvendigvis en klatreplante for B-mennesker med andre ord. Men bladverket er jo pent for alle.

Ipomoea tricolor “Heavenly Blue” har en nydelig blåfarge som vi var og fortsatt er svært begeistret for. Dessverre har vi aldri fått noe særlig med blomstring på disse, så vi har sluttet å så dem. Jeg har lest at denne varianten gjerne skal ha lite næring for å oppnå god blomstring, ellers blir det helst bladverk, og vi hadde aldri noe problemer i så henseende. Godt mulig vi tester ut denne igjen i et eget bed uten gjødsling i stedet for å plante den sammen med andre ipomoeas.

Ipomoea er veldig lette å få til fra frø. Vi klipper et lite hjørne av frøene (neglesaks er fint til dette) og bløtlegger dem over natten før vi sår dem. De spirer fort, vokser fort, og trenger raskt støtte. De kan toppes for at plantene skal forgreine seg og man får en tettere plante. Vi må ofte toppe rett og slett fordi plantene blir for høye innendørs. Det er gjerne anbefalt å toppe ned til andre bladpar, men hvis vi er nær utplanting klipper vi bare av det som har blitt for høyt. Det man klipper av er stiklinger som kan bli til nye planter. Vi sår som regel tre-fire per potte, og bruker gjerne høye og smale klematispotter til dette. Vi planter ut alle småplantene samlet i en klump, og så forsøker vi å lede dem i litt forskjellige retninger ettersom de begynner å klatre. Opprinnelig sådde vi ipomoea allerede i februar, men plantene ble for store og uregjerlige, så nå sår vi dem i april, omtrent 5-6 uker før planlagt utplanting.

Ipomoea er ikke glade i lave temperaturer. Noen sier at de ikke tåler under 15 grader, hvilket selvsagt bare er tull ettersom vi stadig vekk har nattetemperaturer under det på våre kanter, også på sommeren. Men de er sårbare i herdingsperioden og henger fort med hodet hvis det blåser for eksempel, dessuten får de lett solskader. De er også sårbare rett etter utplanting, så det er alltid litt nervepirrende å plante dem ut i midten eller slutten av mai, selv etter grundig herding. Så langt har vi ennå ikke mistet en plante etter utplanting – men en gang vil bli den første. De visner ned i slutten av september eller oktober, litt avhengig av hvor kald høsten er.

Ipomoea produserer masse frø og er lette å høste frø av. Hvis du kjenner noen som har denne planten kan du helt sikkert spørre om å få noen. Frøkapselen er lys- eller mørkbrun litt avhengig av sort og helt tørr når den er klar til høsting. Hver kapsel inneholder tre frø. Hos oss selvsår de seg, spesielt på Sørpletten hvor de trives godt. Småplantene er lett gjenkjennelige på bladene. Vi graver opp noen av disse småplantene og setter dem der vi vil ha dem på våren. Disse selvsådde plantene blomstrer senere enn de innesådde plantene, men til gjengjeld kommer de ferdig herdet og innebærer minimalt med jobb.

Ipomoea er en klar favoritt hos oss fordi de er nydelige planter som gjør mye av seg, vokser fort og er lette å få til. Vi har antakelig planter for resten av livet så lenge vi høster frø hver høst.

Ipomoea i blandingsfarger sådd i Fjellhagen hvor de klatrer på et gjerde Eric har bygget på øverste nivå, med hønsenetting mellom bjelkene. I løpet av sommeren blir dette en vegg av blomster og blader.

Susanne med det sorte øyet (Thunbergia Alata)

Dette er nok en klatreplante, men denne blir ikke så høy, mellom 1 og 2 meter, og kan lettere dyrkes i potte. Vi har sådd Susanner hvert år siden vi oppdaget disse i 2018 og har dem både i potter på terrassen samt i ulike bed. De blir typisk noe lavere i potter enn i bed.

Jeg er veldig glad i de vanlige oransje, mens Eric har forelsket seg i den rosa varianten. De kan visstnok ikke fås til fra frø, hvilket tyder på at frø ikke er fargeekte, så Eric kjøper nå stiklinger hvert år og får dem tilsendt i posten. Det fungerer helt fint! Før vi visste om dette, skrev han i desperasjon til en bekjent i England og spurte om han kunne få tak i frø til rosa susanner. Det kunne han ikke, men han sendte ikke mindre enn 4 pakker med frø til en rødlig variant. Vi har sådd noen av disse, men de var altså ikke den klare rosa Eric ønsket seg.

Vanlig oransje susanne i potte ved terrassen – som gjerne klatrer inn i minitomatene ved siden av.

Susanner skal være veldig enkle å få til fra frø, men vi har faktisk strevd med å få tilfredsstillende spiring på disse. Siden disse er Erics yndlingsplante er de hans gebet, og hans tilnærming har vært at man bør så flere i veldig store potter for å slippe omplanting. Men da får vi altså dårlig spiring. Min teori er helt motsatt, at man bør så disse i relativt små potter og heller satse på omplanting. Dette er ikke uten grunnlag. En gang sådde vi susannefrø i en gjennomsiktig plastboks det hadde vært småtomater i, og kunne observere hvordan rota strekte seg helt til bunnen før det kom antydning til en spire over jorda. Jeg tror altså at de trenger litt trengsel. Vi har blitt enige om at vi neste år skal prøve min metode, altså så i små potter og heller plante om.

Uansett, vi høster frø fra våre oransje susanner og har nok frø til å eksperimentere. Vi kommer sikkert også til å så noen av de rødlige “Blushing Susie” som vi fikk i gave. De rosa må vi nok også i fremtiden kjøpe som stiklinger ettersom det ikke er sjans for at vi skal klare å vedlikeholde planter fra egne stiklinger over vinteren. Stiklingene for 2023-sesongen er allerede bestilt.

Rosa Susanne som har begynt å klatre i nordenden av Staudebedet. Kjøpt som stiklinger.

Nicotiana alata “Grandiflora” eller Stor Blomstertobakk

Nicotiana er en annen sommerblomst som finnes i utallige varianter og farger, men her snakker vi om den som blir høy, Nicotiana alata, som på norsk blir kalt Stor blomstertobakk evt. Vingetobakk. I følge frøbeskrivelsen skal den bli opptil 80 cm, men hos oss blir den godt over en meter.

Det er ikke superenkelt å få til disse fra frø. Dvs. de spirer lett, men frøene er bittesmå, det er lett å få for mange spirer per potte, og småplantene er sprø og brekker lett ved omplanting. På den annen side tåler de utrolig mye, også at de brekker ved omplanting. Uansett, best å så litt for mange og heller fjerne noen spirer. De tåler herding godt.

Vi har sådd disse i flere år nå og prøvd dem ut på ulike steder. De skal tåle en del skygge, og de har blomstret på Skyggepletten, men kom veldig seint og gjorde ikke veldig mye av seg. Vi har landet på at det beste er å plante 10-12 stykk ganske tett sammen (og vi planter mye tettere enn anbefalt på frøpakken) på et sted som får relativt mye sol. Utover sommeren vokser de sammen til en formidabel busk full av hvite blomster som både dufter godt og som lyser i skumringen.

De er utsatt for snegleangrep rett etter utplanting, mens plantene er små. De vokser raskt til kraftige planter hvor snegleangrep er mindre sannsynlig. De blir høye og har en tendens til å legge seg utover sommeren, så det kan være greit å ha noen støttebøyler i bakhånd. De selvsår seg i noen grad hos oss, så da graver vi opp noen av de småplantene vi finner og setter dem dit vi vil ha dem. Vi har ennå ikke høstet frø fra disse siden den frøpakken med 1000 frø vi kjøpte for noen år siden fortsatt viser seg særs spirevillig. Den største samlingen har vi i Surjordsbedet som er godt synlig fra stuevinduet. Vi hadde opprinnelig tenkt å plante noe varig her, en blomstrende busk eller høy staude, men jeg har blitt så glad i å se disse fra stuevinduet om kvelden at jeg tipper vi kommer til å ha dem her i noen år til.

Nicotiana alata “Grandiflora” i tidlig skumring.

Mislykket samplanting av ulike nicotiana i 2019. Vi vil aldri blande høye og lave sorter igjen. Også de lavere sortene i forgrunnen, Nicotiana x sanderae, har hatt god spiring og oppført seg som fine sommerblomster hos oss, men det er den store “alata” vi satser på hver sommer, og da trenger vi rundt 10 planter for å få en ordentlig busk; ikke noen få stusselige planter som på bildet.

Californiavalmue (Eschscholzia)

Dette er en ett-årig plante som er uovertruffen for våre forhold flere steder på tomta, ikke minst i Fjellhagen. Den trives nemlig godt der det er mye stein og skrint med jord. På bildet under står den et sted hvor det bare ligger et tynt jordlag over berg, hvor få andre planter ville klart seg. De selvsår seg i stor grad, og sprer seg gjerne til hagestier og nærliggende bed, men er lett gjenkjennelige og lette å luke. Overlatt til seg selv vil man få flest gyllengule blomster på sikt. Vi har frø fra en lang rekke sorter, og Eric høster frø fra favorittene hvert år i et forsøk på å opprettholde en fargeblanding. Frøene direktesås i siste halvdel av mai. Eric luker og raker bedene litt før han vanner, sprer frøene utover og så raker dem såvidt nedi jorda.

Hovedsaklig selvsådd Californiavalmue som nærmest står på steingrunn.

Senhøstes. Eric høster frø fra Californiavalmue. I bakgrunnen til høyre kan skimtes rosa Susanne som omkranser et viltkamera.

Georginer/Dahlias

Det er mange som tror det er forskjell mellom “ekte” georginer fra knoller, sommergeorgine og frøsådd georgine, men i følge min autoritet på feltet (min avdøde mor), er alt georgine. Det handler om at plantene trenger tid på å utvikle knoller, og ikke alle frøsådde eller stiklingsformerte planter klarer det i løpet av et år.

Min mor pleide alltid å grave opp georgineknoller og overvintre dem, og fikk selvsagt store og fine planter ved å gjøre dette. Jeg følte en stund på et visst press til å gjøre det samme, men vi har ikke noe godt lagringssted for overvintring av knoller. Heldigvis er det uhyre enkelt å så georginer fra frø. Av de innesådde plantene er disse klart blant de enkleste. De spirer lett og utvikler seg fort til kraftige småplanter som er lette å prikle om. Dernest trives de i enkeltpottene sine og vokser seg større og større til det er på tide å plante dem ut. Ikke sutrer de i herdingsperioden heller. Vi har til dags dato ikke fått solskader på georginer. Etter utplanting, mens plantene er små, kan de være utsatt for snegleangrep. Hvis vi ser antydning til slikt legger vi Ferramol rundt plantene.

Det bør sies at vi bare har erfaring med en frøpakke så langt, men det er en blandingspakke hvor noen blomster har enkle kronblader, noen har doble og noen er pinnata, så sånn sett føler jeg vi har erfaring med litt ulike sorter. Den typen vi har blir høy, gjerne godt over en meter, og trenger støtte utover sensommeren og høsten. Vi planter ut disse i grupper på 5-7 planter som etterhvert vokser sammen til en blomstrende busk som står til frosten tar dem sent i oktober eller i november. Noen av våre frøsådde planter rekker å utvikle knoller i løpet av sesongen, men ikke alle. Hvis man får knoller kan de selvsagt graves opp og oppbevares over vinteren hvis man har anledning til det. Vi pleier også å kjøpe noen såkalte sommergeorginer hvert år. Disse er visstnok ofte produsert av stiklinger, så ikke alle vil rekke å danne skikkelige knoller før høsten, men noen av våre sommergeorginer har gjort det, vi har bare ikke prøvd å overvintre dem.

12. november 2022 er det nesten bare gule georginer igjen, mens vi har hatt en rekke farger i løpet av sommeren fra denne blandingspakken med frø. Jeg syns det viktigste å merke seg er at de fortsatt står strunkne og med blomster medio november etter å ha blomstret kontinuerlig fra medio juli. Disse er over en meter høye (og passer derfor best bakerst i bed). Vi vil fortsette å satse på frøsådde georginer, og jeg gleder meg til å prøve flere sorter.

“The usual suspects”

Vi sår selvsagt en del av de vanlige favorittene, slik som blomkarse, ringblomster, løvemunn, lobelia og blomsterert.

Blomkarse er en av de sommerblomstene jeg vokste opp med, og derfor ikke vurderte de første par årene etter av vi kjøpte hyttehagen. Jeg tenkte på den som litt for vanlig og kjedelig, dessuten var våre fargepreferanser den gang i retning rosa, lyslilla, hvit… duse farger. Nå er vi over på rødt, oransje og gult, farger som synes godt på avstand, hvilket blant annet gjøre seg godt i Fjellhagen. Her passer blomkarse perfekt, ikke minst fordi den gjerne ikke skal ha for næringsrik jord for å blomstre ordentlig. Vi har både klatretypen, som kan bli over 2 meter, samt lavere typer, og her tror jeg “Alaska” er en favoritt. Forresten, klatretypen trenger selvsagt noe å klatre på og trenger ofte litt hjelp til dette i begynnelsen.

Blomkarse kan som kjent sås direkte i bed ute når jorda er klar, men for å tjuvstarte litt har vi begynt å så noen i potter som settes i plastbokser med lokk på terrassen. Lokket taes av på dagen for solherding. Dette sparer oss for noe bry med innesåing, fordi vi synes all ut- og innbæringen for å herde plantene kan være et styr. Samtidig får vi noe tidligere blomstring på den måten. Blomkarse er som kjent spiselig og vi har så langt brukt blomster i salat, men ennå ikke prøvd oss på pesto av blader eller kapers av frø. Veldig lett å høste frø fra. De løsner lett fra planten når de er klare, og jeg pleier også å plukke opp nyslupne frø fra bakken før de har rukket å bli våte og mugne.

I april sår vi blomkarse i potter og setter i plastkasser med lokk på terrassen. Blomkarse trenger en viss temperatur for å spire, så kan bruke litt tid. Til gjengjeld kommer de opp ferdig herdet og klare til utplantning. Vi bruker også slike plastkasser med lokk til herding av innesådde planter for å minske ut- og innbæring i herdingsprosessen. Dessuten har vi begrenset med plass til småplanter innendørs. I det vi har siste runde med innesåing i overgangen mars/april, så må noen planter flytte utendørs.

Ringblomster var også en av de jeg vokste opp med, og derfor opprinnelig tenkte på som litt for vanlig. Dessuten er det mulig at ringblomster – som blomkarse – gikk litt av mote i det alle skulle ha fargesvake pastellhager. Det finnes riktignok både ringblomst og blomkarse i duse farger, men de vanligste typene er fargesterke.

For oss som graver ut nye hager er ringblomst gudesendt for å fylle ut et bed. De er også veldig lette å høste frø fra, skjønt det kan være litt vanskelig å vite hva som er frø og hva som er hams. Det spiller egentlig ikke så stor rolle når du skal bredså utendørs. Man kan virkelig bare strø frøene rundt i et nyutgravd bed og så vil de spire. Dessuten selvsår de seg der du har hatt dem tidligere. Spirene er lett gjenkjennelige, slik unngår man å luke dem om man ikke vil. Ringblomster er veldig glad i å lage frø. Hvis man renser (deadheader) visne blomster, har man blomstring til langt utover høsten. Vi bruker kronblader som pynt i mat, både ferske og tørkede (de tørkede blir litt seige, så best å bruke sparsommelig). Ringblomst brukes også i kremer og salver, men det har vi aldri prøvd oss på. Jeg tror vi kan kåre ringblomst til den sommerblomsten det er lettest å ha med å gjøre.

Løvemunn: Jeg tror disse gikk av moten en stund også, men jeg forstår ikke hvorfor. Løvemunn er fantastiske sommerblomster som finnes i ulike høyder og alle farger – alle er nydelige og gjør seg veldig godt i buketter og dessuten er de humlemagneter. Vi har begynt å så noen løvemunn i potter som vi setter i plastbokser på terrassen for å få tidligere blomstring (tilsvarende blomkarse, se ovenfor). Men det er egentlig ikke nødvendig ettersom løvemunn blomstrer fint ved direktesåing, skjønt noe senere. Bare å strø ut, med andre ord. Dessuten selvsår de seg i noen grad.

Alle de ovennevnte plantene produserer mengder med frø som det er lett å høste. Hvis du kjenner noen som har disse plantene kan du helt sikkert spørre om å få frø.

Lobelia har vi derimot aldri prøvd å høste frø fra. Lobeliaplanter kan man fortsatt få kjøpt relativt rimelig i 6- og 10-pakninger, så har man begrenset med plass (hvem har ikke det?) så kan man satse på å kjøpe småplanter i stedet for å så dem. Grunnen til at vi sår lobelia er at plantene er så vidunderlig enkle å ha med å gjøre, vi får større variasjon, samt at de har et stort bruksområde hos oss. Vi bruker dem fremst i en lang rekke bed og bruker dem også til å fylle ut potter på terrassene. Etter den verste kulden har gitt seg, bruker vi pallekarmer med lokk til herdingsprosessen. Lobelia er de første som blir flyttet ut hit fra vinduskarmen, og de stortrives i disse kassene, selv når temperaturen går ned mot null.

Vi bruker også pallekarmer med plastlokk til herdingsprosessen. Vi ender gjerne opp med flere hundre småplanter, og jo fortere vi får dem ut av huset, jo bedre er det. Lobelia er en av de første som flyttes ut.

Blomsterert Jeg vokste opp med duften av blomsterert. Vi ble oppmuntret til å plukke dem av moren min ettersom dette er en av de blomstene som jevnlig må høstes for ikke å gå i frø, og hva er da bedre enn å regelmessig sette en bukett av nydelige utformede og duftende blomster i en lav vase på bordet? Jeg kan ikke være foruten disse og har dem flere steder på tomta. Jeg sår dem slik min mor har lært meg – i toalettruller (et frø i hver) satt sammen i en resirkulert boks av passe størrelse, for eksempel en iskremboks som kan ta cirka 15 ruller. Poenget med dette skal visstnok være at blomsterert ikke liker at noen rører ved røttene. På dette viset kan man ved utplanting sette en og en toalettrull med plante ned i jorda uten å forstyrre røttene.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye hold det er i dette. Muligens tåler blomsterert all slags hardhendt behandling. Jeg har i hvert fall hørt at de tåler kaldere temperaturer enn jeg opprinnelig trodde, så jeg tror vi skal begynne å sette disse i plastbokser på terrassen sammen med blomkarse og løvemunn. Altså etter at blomsterertene har spirt, for på spiringstemperatur er de nok fortsatt litt kresne.

Sorter vi er spente på i år

Vi har allerede en anseelig frøsamling så prøver å holde litt igjen når det gjelder å bestille flere. Av nye sommerblomster for i år er vi spesielt spente på rød kuleamarant “Strawberry Fields”, duggsalvie “Fairy Queen” og japansk myrt “Pink Shimmer”. Sistnevnte kan overvintre, men kun innendørs, så jeg håper vi kan få en fin blomstring i løpet av kun en sesong med tidlig såing.

For oss som har for mange frø, kan det være fristende å gi bort noen. Jeg falt for fristelsen og laget en adventskalender til hyttenaboen som er like hagegal som meg.

Å lage en frøadventskalender var veldig morsomt, og jeg inkluderte selvsagt bare frø som jeg visste kunne være av interesse for mottakeren. Uansett, siden hun også kjøper en del frø lå det med en klar instruks om at hun slettes ikke trengte å så alle frøene. Vi kan alle bli litt stresset i så henseende.

Utgraving av nye bed (2022)

Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.

Marianne – Leirehaugen: 3-0

Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.

Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.

21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn.

21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet.

7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.

Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.

11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem.

11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.

Stien opp til Fjellhagen

Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?

Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?

Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.

10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen.

Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig.

9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.

Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.

Ny trappeterrasse, hagesti, plantetrapp – og en gryende interesse for blomsterdekorasjon

Jeg føler at vi ikke har fått utrettet så mye på Vedutten i år, men når jeg ser gjennom bildene fra årets sesong så ser jeg at det har skjedd ganske mye.

Ny trapp til annekset

Vi hadde en enkel tre-trinnstrapp opp til annekset. Trappen var litt morken i det vi overtok hytta, og da Eric en morgenstund for et par år siden tråkket tvers gjennom det midterste trinnet, så skjedde ikke det aldeles uventet. Vi skrittet over som best vi kunne en måneds tid, men i det maurmannen kom på besøk – bærende på tungt utstyr – skjemtes vi nok til å gjøre noe med saken. Vi har altså byttet ut deler av denne trappa tidligere. Dog var det åpenbart at det trengtes grundigere arbeid. Så vi hyret to dyktige tømrere til å lage en litt større trapp som også fortsetter videre opp i skråningen, slik at vi slipper å gå via sørsiden av tomta hver gang vi skal opp i Fjellhagen.

16. mai 2022: Tømrere har vært på befaring og Eric har påtatt seg å fjerne mesteparten av en stubbe som delvis står i veien. Denne stubben brukte Eric til å ta en snarvei opp i skråningen, skjønt det krevde et høyt og langt skritt – nærmest et byks (jeg måtte bruke alle fire hvis jeg skulle opp denne veien).

Stubben hadde morknet i løpet av vinteren, så i det Eric skulle ta sitt sedvanlige lange byks via stubben for å komme opp i Fjellhagen, ga den etter og han fikk et stygt fall. Heldigvis slo han seg ikke så veldig, men det er nok en smule hevnlyst som ligger bak i det han prøver å jevne denne stubben med jorda. Ikke det at hevnlysten hjalp så meget. Innenfor det råtne treverket ytterst var det stålved. Minst ett motorsagkjede ble slitt ut.

20. mai 2022: Da har vi fått en solid trapp, som også fungerer som en fin sitteplass. I tillegg fortsetter trappen opp i skråningen. Vi kommer antakelig til å forlenge rekkverket når vi får anlagt et bed på det første platået man kommer til i denne delen av Fjellhagen. Der ligger det stort sett stein og lite jord, så en utfordring, men akkurat den type utfordring er vi kjent med. Eric har blitt svært begeistret for lokale håndverkere. De gjør skikkelig arbeid og effektivt, ofte til en lavere pris enn forventet. Dernest lar de Eric få se på så han kan lære noen triks.

Gressklipperstall

Vi har krypkjeller under hytta, med berg som skråner, så det er bare på østsiden vi har dugelig takhøyde og får brukt kjelleren til lagring av alskens hageutstyr. Men under nordsiden av hytta, bak vedstabelen, så det ut som om det kunne være plass til lagring av noe mer….

5. juni 2022: Tømrerne laget også en dør i panelet på nordsiden av hytta og slik har vi fått tilgang til et lite rom som skal bli en ny bod. Eric legger gulv på jordgulv. Resultatet er i perfekt vater!

Boden blir en gressklipperstall, og Eric bygget også en rampe for å kunne trille klipperen opp og ned i stallen sin. Det er ikke en spesielt romslig nybod, men det gjør ting lettere for oss ettersom det begynte å bli fullt under hytta. Vi måtte f.eks. trille ut to trillebårer for å komme til gressklipperen når den sto bakerst. Nå er den lett tilgjengelig. I nyboden har vi også plass til noen andre ting, slik som blåtralla som er uvurderlig å ha, men som ikke så ofte er i bruk, og kjekt-å-ha-ting, slik som ruller av hønsenetting.

Ny grussti

Vi fikk også anlagt en ny sti bak Hasselstua, eller det er vel egentlig en forlengelse av en tidligere sti. Etter at jeg hadde fjernet en del jord, viste det seg at det her går et markant steg ned på nordsiden. Dermed endte jeg med å bygge et lite bed i enden av stien (blant annet med steiner gravd ut herfra). Det gjenstår å ferdigstille en liten to-trinns trapp opp til stien fra plenen.

9. juli 2022: Det er ikke mange metrene med sti det er snakk om, men det er allikevel en jobb. Vi har veldig mye rotugress og på viltvoksende mark holder det ikke å luke. Jeg fjerner hele det øvre jordlaget og tar bort alle røtter jeg ser i samme slengen. Jorda lagres i blå byggvaresekker. Bare for dette lille strekket tipper jeg det ble 10 sekker, skjønt de er ikke fylt med mer enn at jeg klarer å løfte evt. slepe dem. Dernest håper jeg alltid å finne stein jeg kan bruke til å bygge mur. På bildet har jeg fjernet jord/ugress, bygget opp et bed i enden med stein utgravd herfra, dekket til med aviser der jeg skal dyrke timian e.l. som bunndekker, og dekket stien med skrotstein samt trampet over denne skrotsteinen noen ganger og fylt på der den synker ned i leira.

Vi legger dukdekke på alle stier. Det forhindrer ikke alt ugress, men minsker invasjonen betraktelig. Vi ble opprinnelig anbefalt å legge subbus på duken, så stampe subbusen, før vi la grus. Ettersom det har vist seg at flere ugresstyper trives godt i subbus, har vi sluttet med det og legger grusen rett på duken. Dog legger vi gjerne et dekke av skrotstein under duken, ettersom vi har en del leire i jorda. Dessuten er det en fin måte å bli kvitt mellomstor stein på, slike som er for store til å bli stidekke, men for små til å brukes til murbygging.

Etter at vi har lagt opp kantstein på vestsiden til venstre (også gravd ut fra tomta) for å forhindre at grusen renner av gårde, er det bare å fylle på med noen trillebårlass og så rake utover. Det er grunnarbeidet som tar tid.

I enden av stien laget jeg altså et lite bed, som denne vinteren blir brukt til overvintring av delte vår- og nåleflokser. Vi får håpe de klarer seg. Det er også et smalt bed langs stien til venstre som vil danne bakveggen til Hasselstua. I år hadde jeg noen erteblomster til overs som ble plantet her, og jeg tipper vi vil sette erteblomster her neste år også. Noe som ikke blir altfor høyt, men som allikevel kan danne en bakvegg. Dessuten lukter erteblomster så godt.

Eric bygget også en plantetrapp i år. For oss er dette en bruksting, ikke for utstilling. Denne har vist seg utrolig nyttig. Vi sår en del planter fra frø, og her setter vi småplanter som er ferdig herdet, men hvor det av ulike grunner ikke er tiden for å plante dem ut i bed ennå. Samme med stiklinger. Jeg finner også selvsådde planter når jeg luker, som jeg gjerne vil ha, men ikke akkurat der. Opp med dem, sett dem i en potte med jord på plantetrappa til jeg vet hva jeg skal gjøre med dem. Denne står på østsiden av hytta hvor plantene får sol på morgenen og formiddagen, men ikke ellers, dermed tørker ikke plantene så lett ut. Dessuten står alle pottene på brett slik at jeg kan vanne litt ekstra søndag ettermiddag. Allikevel skjer det at plantene er pjuske når vi ankommer hytta fredag ettermiddag og vanning av disse er ofte det første jeg gjør på vei fra bilen og inn. Vi har satt en tønne med vann og en vannkanne ved siden av for å gjøre det enkelt å vanne.

Når det gjelder nytt av i år bør kanskje også nevnes blomsterdekorasjon. Hytta vår har vært noe undermøblert inntil nylig, men ettersom vi arvet noen møbler fra en tante har vi fått bedre plass til å ha blomster inne, hvilket selvsagt oppmuntrer til å ta inn blomster fra hagen. Det har vi i liten grad gjort før, men i år har vi hatt stor glede av å sette sammen buketter. Denne dekorasjonen står Eric for. Han mener han har kommet i kontakt med sin indre blomsterdekoratør.

Bønner – til pryd og til spise (mye mat på liten plass)

En eller annen gang bør jeg skrive en blogg om hvordan fylle en hage med vekster for noen få hundrelapper i løpet av en, eneste sesong, og så ha planter for resten av livet. Den må nesten bli frøbasert, så selvsagt vil ringblomster og blomkarse være med, jeg ville også anbefalt prydtobakk (Nicotiana alata), Eric vil definitivt anbefale valmue, dernest må vi selvsagt nevne akeleie, og så….

Den bloggen får bli til en annen gang ettersom det her skal handle om bønner, skjønt bønner vil få en prominent plass i et slikt innlegg.

Vi har tre sorter bønner i år: Grønne prydbønner (Phaseolus coccineus, “Prizegewinner”), fiolette brekkbønner/purpurbønner “Cosse Violette” samt gule voksbønner “Neckargold”. Alle klatrer og blir høye og gir masse mat på liten plass. La oss starte med de viktigste.

14. august 2022: Innhøsting av bønner har såvidt begynt for de gule og de lilla, mens de grønne prydbønnene har vi høstet og spist av i vel tre uker allerede.

Prydbønner (Phaseolus coccineus; Runner beans)

I Norge kalles disse “prydbønner” og det første året vi sådde disse tenkte vi på dem som prydplanter og satt dem i diverse utkantbed hvor de kunne klatre. De kom med en del pene røde blomster, men vi syntes ikke blomstringen var tilstrekkelig til å erstatte andre klatrende sommerblomster som er lette å så fra frø, slik som ipomoea. Derimot var mengden av bønner de produserte litt overveldende på oss. Hva gjør vi med alle disse bønnene?

Man spiser dem – selvsagt. Passer man på å høste dem tidlig smaker de riktig godt som ferske bønner, altså spist med belgen og alt. Trikset er å søke etter oppskrifter på engelsk, altså “runner beans” – da finner man hundrevis. Vi tilbereder dem gjerne ved å fjerne topp og bunn, kutte resten i passende biter på vel 2-3 cm, og gi dem det par minutters oppkok i saltet vann. I en annen kasserolle har vi smør eller olje, litt hvitløk, kanskje litt løk eller vårløk i tillegg. De kokte, avrente bønnene has i kasserollen med smør og løk, dernest tilsetter vi brødsmuler eller knuste krutonger og litt parmesan. Smaker kjempegodt som lunsj eller som tilleggsrett til de fleste middager.

Prydbønner er også gode å spise som tørkede bønner. Igjen, søk på engelsk og du finner hundrevis av oppskrifter (“dried runner beans recipes”). Alle tørkede bønner bør bløtlegges først for å forkorte koketiden, men hvor lenge de trengs å bløtlegges avhenger av hvor lenge de har tørket. Uansett, dette er store og kjøttfulle bønner, så beregn god tid for bløtlegging, helst over natten (8-9 timer).

Hvordan best tørke bønnene?

Det beste er om bønnene kan henge å tørke på planten. Når belgen er gulbeige, tørr og sprø, er de klare til og høstes. Det klarer vi ikke alltid å få til i vårt klima, så noen høster hele planten og henger den opp i drivhuset. Det kan ikke vi, fordi der er det som regel fortsatt fullt av tomatplanter med grønne tomater vi gjerne vil ha modnet, og så kommer senhøsten og vi tilbringer mindre tid på hytta. Vi høster de belgene som er modne etterhvert, og til slutt må vi også ta de grønne belgene, dvs. bare de som har svulmet med store bønner. Resten graver vi ned i bedet sammen med plantene for å tilføre nitrogen og generelt grøntfor.

Siste innhøsting for i år, er de ikke pene? Vi har fått en del bønner som har tørket mens de henger på planten i år, men ikke så mange som tidligere år. I år prøvde vi oss på å høste en del grønne bønner og fjerne belgen for å tørke dem innendørs. De lilla bønnene er tørkeklare, dess mere rosa de er, dess mindre modne er de. De rosa ble litt skrukkete i tørkningsprosessen, så de endte opp i bokashien, men det er godt mulig det hadde vært greit å spise dem. Neste år skal jeg prøve å tørke hele belgen innendørs. Bønner i grønne belger blir forresten lett skadet når man åpner dem. Det rosalilla belegget får lett rifter.

Brekkbønner og voksbønner

Jeg antar at disse også kan spises som tørkede bønner, men jeg har ikke funnet noe om det på internett. Disse typene dyrkes uansett som grønnsaker, altså for å spises som ferske, grønne bønner, med belgen og alt. Alle bønner bør som kjent varmebehandles før de spises, men spesielt voksbønner er gode også når de er kalde og kan gjerne taes med i en matpakke.

Har man for mange av disse, er det best å høste dem før de blir for store eller bulkete (det betyr at de har blitt treete) og heller fryse dem ned. Bønner bør forvelles før frysing, altså gis et par minutter i kokende og lettsaltet vann, så kjølnes ned, før man fryser dem i porsjonspakker.

Bønner er planter som krever lite og gir en masse. Man får mengder med kvalitetsmat på liten plass. I tillegg til avlingen, samler plantene nitrogen fra lufta og gir til jorda gjennom røttene, hvilket gir bedre betingelser for andre planter neste år. Jeg har lest at etter avling bør man grave ned hele planten ettersom en del av næringen planten har samlet finnes i stilk og blader. Dernest er det veldig lett å samle frø til neste års avling. Vi har lagt til side de beste bønnene/frøene fra årets avling med tanke på neste år.