Hvordan lage et blomsterbed på størrelse med en 3-roms leilighet av en leirehaug: Del 2

Dette er altså del 2, ettersom Leirehaugen har blitt utgravd i flere omganger fra sommeren 2016 og fram til høsten 2023. Store mengder med stein har blitt fjernet, hardpakkede leireklumper har blitt hakket opp, organisk materiale har blitt tilført – skjønt på langt nær nok – og samlet sett er nå Leirehaugen forvandlet til et terrassert bed på størrelse med en tre-rommer. Siste utgraving av den midterste – og høyeste – delen skjedde i 2023 og ble lagt under pappdekke, klart til beplanting neste år.

Sommeren 2023 er det altså dette som gjenstår: Midtstripen fra plenen og opp til Fjellhagen, samt den nedre delen til høyre. Mang en gang har jeg sittet bak hytta og sett på den gjenværende Leirehaugen og tenkt: Dette er jo ingenting, dette klarer du på en uke! Det tok altså litt lenger tid. Trappen mot venstre er forresten den gamle trappen til annekset. Jeg vil ikke kaste denne fordi jeg tenker den kanskje kan bli brukt til noe. Enten plassert i toppen av dette bedet – for å gi en snarvei opp til Fjellhagen – eller som en plantetrapp.

Dette bildet fra toppen gir kanskje et bedre inntrykk av høydeforskjellen, fordi haugen er temmelig høy og bratt på midten. Lønnen mot høyre i bildet var ikke her når vi overtok hytta. Jeg er ikke sikker på når den dukket opp, kanskje år 3. Voksekraftig er den i hvert fall. Til venstre for den står en pjuskete rogn. Enn så lenge har jeg valgt å beholde begge disse, skjønt lønnen har blitt kraftig beskåret. Det er mulig jeg kommer til å angre på det.

15. juli 2023: Marianne har sommerferie og er i gang. Noen vil antakelig synes det er rart at dette er slik jeg foretrekker å tilbringe sommerferiene mine, men sånn er det.

Det gir selvsagt inspirasjon å vite at alt som er bak meg – som i hvert fall på avstand ser ut som sirlig beplantede bed – så akkurat like håpløst ut når jeg begynte som det graveprosjektet jeg nå holder på med. Men jeg trenger egentlig ikke den inspirasjonen. Jeg liker bare å grave, det er så konkret, så håndfast. Den største utfordringen for meg kommer etterpå – å planlegge et så stort bed. Jeg kommer til å savne Leirehaugen.

Det åpenbare spørsmålet er selvsagt: Hvorfor trenger du å grave ned til grunnen? Kan du ikke bare fjerne ugress, krafse ned litt organisk materiale i leiren og plante i vei? Årsaken til at jeg trenger å grave ned til grunnen, er at det er her byggesteinene er. Her ligger berg som har sprukket opp, og når man først har kommet ned dit, kan man bikke ut mengder med vidunderlig stor, flat og fin byggestein med vanlig spade og spett. Siden dette blir ett bratt bed, så må det terrasseres. Siden jeg også fjerner deler av berget i grunnen, blir bedet også dypere. Vinn-vinn med andre ord. Bare fra dette “steinbruddet” fikk jeg sikkert 30 gode byggestein.

På slutten av 2023 sesongen er vi her. Siste rest av Leirehaugen har blitt gravd ut og terrassert i tre nivåer ved bruk av stein fra egen tomt, all stein også egenhendig utgravd.

Bedene ble lagt under papp for å få litt bedre kontroll på ugresset. Til tross for at jeg har fjernet store mengder med rotugress, så er det mye igjen og jeg må belage meg på å luke løvetann, rødkløver og mye annet et par år fremover. Hvis jeg får tak i aviser, vil jeg legge disse rundt de større plantene og buskene ettersom det forsinker gjenvekst av ugress. Avisene blir dekket med et tynt lag jord for at det skal se penere ut, og brytes ned i løpet av en sesong eller to, avhengig av hvor tykt man har lagt avisene. Jeg gravde forresten ned et par bøtter med bokashi før jeg la pappen. Når man har nye bed er det mye enklere å grave bokashien rett ned i bedene i stedet for at avfallet først skal gå gjennom en jordfabrikk.

Nå kommer det vanskeligste for meg, det å planlegge et (veldig stort) bed. For jeg har jo hørt at det må man gjøre, i stedet for å bare plante det man har lyst til eller til og med bare det man har, hvilket ofte er tilfellet hos oss. (“Vi har ekstra artisjokk-planter fra frø – la oss sette dem i bed X hvor det er et tomrom”).

Jeg merker at at jeg har et veldig ambivalent forhold til hage- og bedplanlegging, kanskje til og med en motstand. Jeg føler at jeg bør planlegge, samtidig som jeg føler at dette er et press pålagt meg av andre. Det er litt sammenlignbart med da jeg hadde en god idé for en roman, men da jeg leste meg opp på “hvordan skrive en roman”, var alle rådene så oppskriftsdrevne at de tok fra meg lysten på å skrive en roman for alltid.

Vi har laget oss noen regler for strukturert beplanting av Storbedet (eller hva nå enn det nye navnet blir) – farger, høyde, hovedblomstring, sekundærblomstring etc. …. men det er ikke sikkert at vi kommer til å følge noen av dem. I en verden som blir mer og mer uforutsigbar, med unntak av stadig tøffere krav i arbeidslivet og med økende krav til konformitet generelt, så er det godt mulig at vi bare fortsetter med å “leke haging” slik vi har gjort til nå.