Se det er et stort, uløst spørsmål for meg. Når jeg klikker jeg meg inn på anbefalte lenker for haging, finner jeg av og bilder av noen som tusler rundt i en hage iført en hvit kjole og vanner med en liten retro-kanne, før de poserer foran en fin plante mens de leser en bok. De har tydeligvis en hel hage som er helt ferdig, men jeg kjenner allikevel at slike bilder provoserer meg en smule. Ingen får en fin hage ved å tusle rundt og skvette litt vann eller lese en bok, og selve konseptet med å gå ut i hagen med en vannkanne som knapt holder en liter er nesten for dumt. Jeg mener – skal du vanne, så må du vanne skikkelig!

Allikevel, jeg må jo innrømme at jeg på ingen måte har gjort det lett for meg selv. Jeg har begynt for mange steder på en gang, og ikke brukt nok tid på å gjøre noe som helst ferdig. Dermed har jeg mange halvferdige bed og for mye jord som ligger oppi dagen, hvilket innbyr til ugress. Dette kommer jo med en historie. Vi overtok en tomt uten noen utgravde blomsterbed i det hele tatt og med mye stein i grunnen. Samtidig begynte vi å få tilbud om å overta planter, og de måtte jo stå et sted. Har man en helt ny hage bør man si tusen takk, å lage plass når man får plantegaver.

Etterhvert så tok selve gravingen overhånd. Jeg rett og slett likte å grave. Og jeg var ikke så opptatt av hva jeg skulle plante etterhvert, jeg likte bare å gjøre bedet klart. Samtidig som nye planter ble satt ned der det var ferdig utgravd akkurat nå.

Etter fire år så begynner jeg å kjenne på et stort behov for å sette ned plantene der de egentlig hører hjemme og å gjøre noen bed “helt ferdig”. Jeg har etterhvert gravd ut ganske mange bed, nemlig, og når alt er i flux hele tiden blir det ganske stressende.

Velkomstbedet

Jeg har tidligere betegnet mitt første utgravde bed, Staudebedet, som en plantebarnehage, og det er fortsatt det – og altfor komplisert å begynne med. Fordi – skal jeg gjøre bed helt ferdig – så må jeg bekjempe en frykt som heter planlegging – jeg kan jo ingenting om komposisjon.

Velkomstbedet ble derfor mitt første forsøk på å ferdigstille et bed. Dette bedet tegnet jeg faktisk opp etter at jeg hadde gravd det ut, men jeg fulgte selvsagt ikke den planen. Jorda her inneholder veldig mye stein, til tross for at jeg har fjernet sikkert et tonn, og bedet skrånet opprinnelig en god del så jeg plantet bare sommerblomster i midten det første året i påvente av at jeg skulle få fyllt på mer jord. Det gjorde jeg i 2019 og flatet ut profilen.

Helt bakerst satt vi krypende eviggrønt i 2018, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor vi satt det helt bakerst. Håpet var at det skulle krype oppover sidene, tross all steinen, og dessuten skrånet som sagt bedet opprinnelig mye mer mot fotografen, slik at den bakerste delen var mer synlig.

2. mai 2020. Velkomstbedet på våren. I den fremste delen har vi en del tidligblomstrende lave planter, slik som hageputer og vårfloks, men i 2020 var vårblomstringen sein. Bakerst har vi altså satt krypende eviggrønt som ikke har vokst særlig mye siden 2018. Til høyre står en liten japanlønn “Garnet” som ennå ikke gjør noe av seg og en rød høstberberis “Admiration” samt ymse lave planter. I midtre delen av bedet har jeg hatt noen sommerblomster, skjønt ingen av dem har trivdes veldig godt i denne steinete jorda.

Plantene i den fremre delen har faktisk trivdes ganske godt, til tross for at de har veldig lite jord. Uansett, skal bedet bli “helt ferdig” er det på tide å tilføre mer jord også her.

13. mai: Flott hagepute, som endelig begynner å henge ned over muren slik naturen og Marianne mener den bør gjøre… men så må jeg grave opp alle plantene for å bygge opp bedet, og vips ble planten liten igjen – det er bare luft under de blomstene. Og så er det ingenting som henger nedover noensomhelst mur. Snufs.
13. juni: Da jeg første bygde opp nedre delen av Velkomstbedet brukte jeg avrundede steiner jeg gravde ut fra Staudebedet, fordi jeg syntes de kledde berget bedre. Jeg prøvde å stable slike steiner oppå hverandre (jeg har selvsagt et lager av sånn), men fikk det ikke til å ligge ordentlig, så endte opp med å bruke en del vanlig skifer for å bygge opp. Det blir litt rart med flate stein oppå avrundede, men etterhvert vil det henge planter over her og dekke til. Plantene ble gravd opp og så satt ned igjen omtrent på samme plassen etter at jeg hadde fått på mer jord, hvilket her betyr bære den opp i bøtter. De fikk 15 cm ekstra jordlag tilført kompost – jeg synes de bør være fornøyde.
23. juni: Solrose mutabile (Helianthemum nummularium). Teppedannende, en av de vi har sådd for å spre til flere steder i skråningen. Men akkurat disse skal få stå der de står nå. De trives visstnok med stein i jorda.
2. aug. Til min overraskelse ble solhatten her i Velkomstbedet penere enn de jeg har i Staudebedet, hvor de har mye bedre jord. (Echinacea purpurea “Feeling Pink”). Den fikk flere blomster, med sterk og klar farge, og var godt synlig på avstand. Siden jeg hadde flere planter sådd fra frø stående i potter, så plantet jeg ut fire til for å få et større felt til neste år.
13. sept. Fakkellilje “Flamenco” (Kniphofia uvaria). Dette er også planter sådd fra frø, i 2019. Jeg var usikker på om jeg burde la dem stå her – om de kledde bedet. Men de kom med bedre blomstring her enn i det andre bedet jeg hadde dem, og kniphofia skal visstnok trives godt med steinholdig jord. Derfor bestemte jeg meg for at de sikkert skaper en interessant kontrast og flyttet alle kniphofia jeg hadde hit (de nyinnflyttede har fått klippet av blomsterstendene).
1. november: Jeg har hatt to høstasters stående i Staudebedet, som knapt nok har blomstret siden jeg kjøpte dem i 2017 (en druknet etterhvert også i andre planter). Mamma fortalte meg at hun hadde sluttet å dyrke dem, ettersom de aldri fikk noe særlig med blomstring hos henne. Disse blomstrer som kjent seint på året, og utover høsten, når sola står lavere, skygger hytta for Staudebedet om kvelden og etterhvert også ettermiddagen. Dermed flyttet jeg høstasters til Velkomstbedet som har sol så lenge det er sol og tenkte at blomstrer de ikke der, blomstrer de aldri så da blir jeg bare kvitt dem. Det virket! Begge blomstret høsten 2020 (dette er Asters (D) Prof. A Kippenberg).

Grave opp og flytte eviggrønt

Men før jeg kunne sette høstasters bakerst i bedet, så måtte jeg grave opp og flytte eviggrønt – og det var nervepirrende. Disse ble plantet allerede i 2017, står i steinete jord, overlevde tørkesommeren 2018 omtrent uten vanning – man måtte gå ut fra at de hadde utviklet en del røtter.

Jeg fikk dem faktisk opp uten for mye skade og flyttet dem lenger ned i bedet, og satt høstasters bakerst – hvor de som nevnt for en gangs skyld blomstret. Kanskje det hjalp at jeg delte dem også. Høstasters skal visstnok like å bli delt med jevne mellomrom.

13. sept: Velkomstbedet ferdig – for nå. Eviggrønt blitt flyttet lenger frem i bedet og bakerst er det satt høstasters i stedet (som ikke blomstrer ennå; den lysegrønne har vokst seg høy og langbeint fordi den har stått i et tett beplantet område i Staudebedet og har måttet strekke seg for å få sol). Rosa vårlyng blitt flyttet hit fra Surjordsbedet. (Darlyensis, antakelig Kramers Rote. Den er helt nydelig og blomstrer tidlig.) Så skal stort sett plantene få lov til å gro seg til. Vurderer å skaffe en liten rød berberis “Admiration” til og sette i midten av bedet. Den blir ikke stor og et er veldig godt blikkfang både sommer og høst, og det trengs et blikkfang i midten nå som solhatten begynner å blomstre av. Villvin fått som stiklinger klatrer stort sett meget veloppdragent oppover skråningen, men må noen ganger plukkes opp fra Ericbedet (til venstre, utenfor bildet) og geleides i riktig retning.
13. sept. 2020: Kontrasten blågrønn og rødt er slående.
1. november: Bakerst, Japanlønn “Garnet” (til vanlig grønn, rød høstfarger). Toppen ble dessverre brukket av denne pga. snøfall for et par år siden, men den har klart seg fint og satt en rekke nye grener for å kompensere. Jeg er veldig glad i bladverket og formen på denne, og den blir pent rød om høsten. Når det gjelder høstfarger kan den derimot ikke måle seg mot Bergeris Thunbergii “Admiration” som lyser opp og setter farge til hele bedet fra vår til høst, men spesielt om høsten når fargen blir intens.

Mission accomplished?

Så – er “mission accomplished”? Er bedet “helt ferdig”?

Nei, selvsagt ikke, ingen bed blir noen gang helt ferdig. Men jeg pleide å ha et stort tomrom på midten, og nå er det struktur på plass over hele bedet. Plantene vil vokse seg til og etterhvert dekke det hele. Dette er nå et bed som vil ha mest interesse tidlig vår med blomstring i den fremste delen (skjønt jeg har også en nydelig vårlyng på midten), samt fra sensommeren og utover når solhatten kommer for fullt og ettersom villvin og japanlønn skifter farge til rødt. Det er uansett grønndekke her hele året, og jeg liker at det grønne kommer i ulike nyanser og hvordan det grågrønne dukker opp jevnlig.

Det er selvsagt også et poeng å finne planter som trives. Her ser det ut til at solhatt, høstasters og kniphofia trives – da får de bo her.

I den fremste delen, med tidligblomstrende planter, stort sett i pastell: Mellom disse tenker jeg å direkteså californiavalmuer for å ha noe i forgrunnen utover sommeren. Dette er også for å ha noe som trekker blikket vekk fra hageputene, som blir veldig stygge utover sommeren. Jeg trodde de tørket og led, men har etterhvert begynt å regne dette som normalt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s