Det har vært juletid. Som mange andre har vi en serie av faste aktiviteter som vi gjør hver jul, og det begynner allerede tidlig i desember. Mye handler om mat, slik som hva vi skal spise hos hvem og når. Etter at vi kjøpte hytta har vi fått en nye tradisjon første nyttårsdag. Vi handler frø på internett! Det er noe av det triveligste vi vet om og jeg kan knapt tenke meg en bedre måte å innlede det nye året.

Vi sår veldig mange planter fra frø, flere enn vi har kapasitet til å ivareta på skikkelig vis. De siste par årene, i det tiden for frøsåing nærmer seg, sier jeg til meg selv at i år skal vi bare så noen få sorter og ha tid til å stelle småplantene skikkelig. Allikevel ender vi opp med altfor mange planter, av altfor mange sorter, rett og slett fordi vi ikke kjenner begrensningens kunst.

Fordi vårt motto tydeligvis er: “Kvantitet framfor kvalitet!” har vi vi lært at vi må styre unna alle planter som er ansett som vanskelige eller bruker urimelig lang tid på å spire. Vi unngår helst også frø hvor beskrivelsen tilsier at hvis de ikke har spirt innen fastsatt tid, skal såpotten innom et kjøleskap et par uker. (Men vi legger gjerne frø i kjøleskapet et døgn før vi sår dem – det er enkelt og kan virke like bra). Vi har også lært at våre egenhøstede frø ofte fungerer mye bedre enn kjøpefrø, men at vi da ikke alltid kan garantere fargen. Vi har også sådd en del stauder fra frø, men her skal det handler om sommerblomster.

Ipomoea eller Praktvindel

Ipomoea purpurea “Knowlians Black” og en enslig hvit “Dolce Vita”

Klatreplante som finnes i utallige varianter, men de aller fleste blir høye, gjerne over 3 meter. Vi kjøpte opprinnelig tre frøposer i ulike farger: En dyp lilla kalt “Knowlians Black”, en hvit “Dolce Vita” og en lysende blå kalt “Heavenly Blue”. Siden har vi fått flere frø i gave så nå har vi dem i alle farger og delvis fasonger ettersom noen har fylte blomster. Ipomoea purpurea “Knowlians Black” er antakelig favoritten hos oss ettersom den har vist seg meget spiringsvillig og voksedyktig, og ikke minst fordi den har en pen farge samt god blomstring. “Dolce Vita” står ikke tilbake når det gjelder hverken spiring eller blomstring, men med sine hvite blomster gjør den noe mindre av seg hos oss. Det er verdt å merke seg er at hver blomst blomstrer tidlig på morgenen, så utover dagen er det bare halvvisne blomster og knopper å se. Ikke nødvendigvis en klatreplante for B-mennesker med andre ord. Men bladverket er jo pent for alle.

Ipomoea tricolor “Heavenly Blue” har en nydelig blåfarge som vi var og fortsatt er svært begeistret for. Dessverre har vi aldri fått noe særlig med blomstring på disse, så vi har sluttet å så dem. Jeg har lest at denne varianten gjerne skal ha lite næring for å oppnå god blomstring, ellers blir det helst bladverk, og vi hadde aldri noe problemer i så henseende. Godt mulig vi tester ut denne igjen i et eget bed uten gjødsling i stedet for å plante den sammen med andre ipomoeas.

Ipomoea er veldig lette å få til fra frø. Vi klipper et lite hjørne av frøene (neglesaks er fint til dette) og bløtlegger dem over natten før vi sår dem. De spirer fort, vokser fort, og trenger raskt støtte. De kan toppes for at plantene skal forgreine seg og man får en tettere plante. Vi må ofte toppe rett og slett fordi plantene blir for høye innendørs. Det er gjerne anbefalt å toppe ned til andre bladpar, men hvis vi er nær utplanting klipper vi bare av det som har blitt for høyt. Det man klipper av er stiklinger som kan bli til nye planter. Vi sår som regel tre-fire per potte, og bruker gjerne høye og smale klematispotter til dette. Vi planter ut alle småplantene samlet i en klump, og så forsøker vi å lede dem i litt forskjellige retninger ettersom de begynner å klatre. Opprinnelig sådde vi ipomoea allerede i februar, men plantene ble for store og uregjerlige, så nå sår vi dem i april, omtrent 5-6 uker før planlagt utplanting.

Ipomoea er ikke glade i lave temperaturer. Noen sier at de ikke tåler under 15 grader, hvilket selvsagt bare er tull ettersom vi stadig vekk har nattetemperaturer under det på våre kanter, også på sommeren. Men de er sårbare i herdingsperioden og henger fort med hodet hvis det blåser for eksempel, dessuten får de lett solskader. De er også sårbare rett etter utplanting, så det er alltid litt nervepirrende å plante dem ut i midten eller slutten av mai, selv etter grundig herding. Så langt har vi ennå ikke mistet en plante etter utplanting – men en gang vil bli den første. De visner ned i slutten av september eller oktober, litt avhengig av hvor kald høsten er.

Ipomoea produserer masse frø og er lette å høste frø av. Hvis du kjenner noen som har denne planten kan du helt sikkert spørre om å få noen. Frøkapselen er lys- eller mørkbrun litt avhengig av sort og helt tørr når den er klar til høsting. Hver kapsel inneholder tre frø. Hos oss selvsår de seg, spesielt på Sørpletten hvor de trives godt. Småplantene er lett gjenkjennelige på bladene. Vi graver opp noen av disse småplantene og setter dem der vi vil ha dem på våren. Disse selvsådde plantene blomstrer senere enn de innesådde plantene, men til gjengjeld kommer de ferdig herdet og innebærer minimalt med jobb.

Ipomoea er en klar favoritt hos oss fordi de er nydelige planter som gjør mye av seg, vokser fort og er lette å få til. Vi har antakelig planter for resten av livet så lenge vi høster frø hver høst.

Ipomoea i blandingsfarger sådd i Fjellhagen hvor de klatrer på et gjerde Eric har bygget på øverste nivå, med hønsenetting mellom bjelkene. I løpet av sommeren blir dette en vegg av blomster og blader.

Susanne med det sorte øyet (Thunbergia Alata)

Dette er nok en klatreplante, men denne blir ikke så høy, mellom 1 og 2 meter, og kan lettere dyrkes i potte. Vi har sådd Susanner hvert år siden vi oppdaget disse i 2018 og har dem både i potter på terrassen samt i ulike bed. De blir typisk noe lavere i potter enn i bed.

Jeg er veldig glad i de vanlige oransje, mens Eric har forelsket seg i den rosa varianten. De kan visstnok ikke fås til fra frø, hvilket tyder på at frø ikke er fargeekte, så Eric kjøper nå stiklinger hvert år og får dem tilsendt i posten. Det fungerer helt fint! Før vi visste om dette, skrev han i desperasjon til en bekjent i England og spurte om han kunne få tak i frø til rosa susanner. Det kunne han ikke, men han sendte ikke mindre enn 4 pakker med frø til en rødlig variant. Vi har sådd noen av disse, men de var altså ikke den klare rosa Eric ønsket seg.

Vanlig oransje susanne i potte ved terrassen – som gjerne klatrer inn i minitomatene ved siden av.

Susanner skal være veldig enkle å få til fra frø, men vi har faktisk strevd med å få tilfredsstillende spiring på disse. Siden disse er Erics yndlingsplante er de hans gebet, og hans tilnærming har vært at man bør så flere i veldig store potter for å slippe omplanting. Men da får vi altså dårlig spiring. Min teori er helt motsatt, at man bør så disse i relativt små potter og heller satse på omplanting. Dette er ikke uten grunnlag. En gang sådde vi susannefrø i en gjennomsiktig plastboks det hadde vært småtomater i, og kunne observere hvordan rota strekte seg helt til bunnen før det kom antydning til en spire over jorda. Jeg tror altså at de trenger litt trengsel. Vi har blitt enige om at vi neste år skal prøve min metode, altså så i små potter og heller plante om.

Uansett, vi høster frø fra våre oransje susanner og har nok frø til å eksperimentere. Vi kommer sikkert også til å så noen av de rødlige “Blushing Susie” som vi fikk i gave. De rosa må vi nok også i fremtiden kjøpe som stiklinger ettersom det ikke er sjans for at vi skal klare å vedlikeholde planter fra egne stiklinger over vinteren. Stiklingene for 2023-sesongen er allerede bestilt.

Rosa Susanne som har begynt å klatre i nordenden av Staudebedet. Kjøpt som stiklinger.

Nicotiana alata “Grandiflora” eller Stor Blomstertobakk

Nicotiana er en annen sommerblomst som finnes i utallige varianter og farger, men her snakker vi om den som blir høy, Nicotiana alata, som på norsk blir kalt Stor blomstertobakk evt. Vingetobakk. I følge frøbeskrivelsen skal den bli opptil 80 cm, men hos oss blir den godt over en meter.

Det er ikke superenkelt å få til disse fra frø. Dvs. de spirer lett, men frøene er bittesmå, det er lett å få for mange spirer per potte, og småplantene er sprø og brekker lett ved omplanting. På den annen side tåler de utrolig mye, også at de brekker ved omplanting. Uansett, best å så litt for mange og heller fjerne noen spirer. De tåler herding godt.

Vi har sådd disse i flere år nå og prøvd dem ut på ulike steder. De skal tåle en del skygge, og de har blomstret på Skyggepletten, men kom veldig seint og gjorde ikke veldig mye av seg. Vi har landet på at det beste er å plante 10-12 stykk ganske tett sammen (og vi planter mye tettere enn anbefalt på frøpakken) på et sted som får relativt mye sol. Utover sommeren vokser de sammen til en formidabel busk full av hvite blomster som både dufter godt og som lyser i skumringen.

De er utsatt for snegleangrep rett etter utplanting, mens plantene er små. De vokser raskt til kraftige planter hvor snegleangrep er mindre sannsynlig. De blir høye og har en tendens til å legge seg utover sommeren, så det kan være greit å ha noen støttebøyler i bakhånd. De selvsår seg i noen grad hos oss, så da graver vi opp noen av de småplantene vi finner og setter dem dit vi vil ha dem. Vi har ennå ikke høstet frø fra disse siden den frøpakken med 1000 frø vi kjøpte for noen år siden fortsatt viser seg særs spirevillig. Den største samlingen har vi i Surjordsbedet som er godt synlig fra stuevinduet. Vi hadde opprinnelig tenkt å plante noe varig her, en blomstrende busk eller høy staude, men jeg har blitt så glad i å se disse fra stuevinduet om kvelden at jeg tipper vi kommer til å ha dem her i noen år til.

Nicotiana alata “Grandiflora” i tidlig skumring.
Mislykket samplanting av ulike nicotiana i 2019. Vi vil aldri blande høye og lave sorter igjen. Også de lavere sortene i forgrunnen, Nicotiana x sanderae, har hatt god spiring og oppført seg som fine sommerblomster hos oss, men det er den store “alata” vi satser på hver sommer, og da trenger vi rundt 10 planter for å få en ordentlig busk; ikke noen få stusselige planter som på bildet.

Californiavalmue (Eschscholzia)

Dette er en ett-årig plante som er uovertruffen for våre forhold flere steder på tomta, ikke minst i Fjellhagen. Den trives nemlig godt der det er mye stein og skrint med jord. På bildet under står den et sted hvor det bare ligger et tynt jordlag over berg, hvor få andre planter ville klart seg. De selvsår seg i stor grad, og sprer seg gjerne til hagestier og nærliggende bed, men er lett gjenkjennelige og lette å luke. Overlatt til seg selv vil man få flest gyllengule blomster på sikt. Vi har frø fra en lang rekke sorter, og Eric høster frø fra favorittene hvert år i et forsøk på å opprettholde en fargeblanding. Frøene direktesås i siste halvdel av mai. Eric luker og raker bedene litt før han vanner, sprer frøene utover og så raker dem såvidt nedi jorda.

Hovedsaklig selvsådd Californiavalmue som nærmest står på steingrunn.
Senhøstes. Eric høster frø fra Californiavalmue. I bakgrunnen til høyre kan skimtes rosa Susanne som omkranser et viltkamera.

Georginer/Dahlias

Det er mange som tror det er forskjell mellom “ekte” georginer fra knoller, sommergeorgine og frøsådd georgine, men i følge min autoritet på feltet (min avdøde mor), er alt georgine. Det handler om at plantene trenger tid på å utvikle knoller, og ikke alle frøsådde eller stiklingsformerte planter klarer det i løpet av et år.

Min mor pleide alltid å grave opp georgineknoller og overvintre dem, og fikk selvsagt store og fine planter ved å gjøre dette. Jeg følte en stund på et visst press til å gjøre det samme, men vi har ikke noe godt lagringssted for overvintring av knoller. Heldigvis er det uhyre enkelt å så georginer fra frø. Av de innesådde plantene er disse klart blant de enkleste. De spirer lett og utvikler seg fort til kraftige småplanter som er lette å prikle om. Dernest trives de i enkeltpottene sine og vokser seg større og større til det er på tide å plante dem ut. Ikke sutrer de i herdingsperioden heller. Vi har til dags dato ikke fått solskader på georginer. Etter utplanting, mens plantene er små, kan de være utsatt for snegleangrep. Hvis vi ser antydning til slikt legger vi Ferramol rundt plantene.

Det bør sies at vi bare har erfaring med en frøpakke så langt, men det er en blandingspakke hvor noen blomster har enkle kronblader, noen har doble og noen er pinnata, så sånn sett føler jeg vi har erfaring med litt ulike sorter. Den typen vi har blir høy, gjerne godt over en meter, og trenger støtte utover sensommeren og høsten. Vi planter ut disse i grupper på 5-7 planter som etterhvert vokser sammen til en blomstrende busk som står til frosten tar dem sent i oktober eller i november. Noen av våre frøsådde planter rekker å utvikle knoller i løpet av sesongen, men ikke alle. Hvis man får knoller kan de selvsagt graves opp og oppbevares over vinteren hvis man har anledning til det. Vi pleier også å kjøpe noen såkalte sommergeorginer hvert år. Disse er visstnok ofte produsert av stiklinger, så ikke alle vil rekke å danne skikkelige knoller før høsten, men noen av våre sommergeorginer har gjort det, vi har bare ikke prøvd å overvintre dem.

12. november 2022 er det nesten bare gule georginer igjen, mens vi har hatt en rekke farger i løpet av sommeren fra denne blandingspakken med frø. Jeg syns det viktigste å merke seg er at de fortsatt står strunkne og med blomster medio november etter å ha blomstret kontinuerlig fra medio juli. Disse er over en meter høye (og passer derfor best bakerst i bed). Vi vil fortsette å satse på frøsådde georginer, og jeg gleder meg til å prøve flere sorter.

“The usual suspects”

Vi sår selvsagt en del av de vanlige favorittene, slik som blomkarse, ringblomster, løvemunn, lobelia og blomsterert.

Blomkarse er en av de sommerblomstene jeg vokste opp med, og derfor ikke vurderte de første par årene etter av vi kjøpte hyttehagen. Jeg tenkte på den som litt for vanlig og kjedelig, dessuten var våre fargepreferanser den gang i retning rosa, lyslilla, hvit… duse farger. Nå er vi over på rødt, oransje og gult, farger som synes godt på avstand, hvilket blant annet gjøre seg godt i Fjellhagen. Her passer blomkarse perfekt, ikke minst fordi den gjerne ikke skal ha for næringsrik jord for å blomstre ordentlig. Vi har både klatretypen, som kan bli over 2 meter, samt lavere typer, og her tror jeg “Alaska” er en favoritt. Forresten, klatretypen trenger selvsagt noe å klatre på og trenger ofte litt hjelp til dette i begynnelsen.

Blomkarse kan som kjent sås direkte i bed ute når jorda er klar, men for å tjuvstarte litt har vi begynt å så noen i potter som settes i plastbokser med lokk på terrassen. Lokket taes av på dagen for solherding. Dette sparer oss for noe bry med innesåing, fordi vi synes all ut- og innbæringen for å herde plantene kan være et styr. Samtidig får vi noe tidligere blomstring på den måten. Blomkarse er som kjent spiselig og vi har så langt brukt blomster i salat, men ennå ikke prøvd oss på pesto av blader eller kapers av frø. Veldig lett å høste frø fra. De løsner lett fra planten når de er klare, og jeg pleier også å plukke opp nyslupne frø fra bakken før de har rukket å bli våte og mugne.

I april sår vi blomkarse i potter og setter i plastkasser med lokk på terrassen. Blomkarse trenger en viss temperatur for å spire, så kan bruke litt tid. Til gjengjeld kommer de opp ferdig herdet og klare til utplantning. Vi bruker også slike plastkasser med lokk til herding av innesådde planter for å minske ut- og innbæring i herdingsprosessen. Dessuten har vi begrenset med plass til småplanter innendørs. I det vi har siste runde med innesåing i overgangen mars/april, så må noen planter flytte utendørs.

Ringblomster var også en av de jeg vokste opp med, og derfor opprinnelig tenkte på som litt for vanlig. Dessuten er det mulig at ringblomster – som blomkarse – gikk litt av mote i det alle skulle ha fargesvake pastellhager. Det finnes riktignok både ringblomst og blomkarse i duse farger, men de vanligste typene er fargesterke.

For oss som graver ut nye hager er ringblomst gudesendt for å fylle ut et bed. De er også veldig lette å høste frø fra, skjønt det kan være litt vanskelig å vite hva som er frø og hva som er hams. Det spiller egentlig ikke så stor rolle når du skal bredså utendørs. Man kan virkelig bare strø frøene rundt i et nyutgravd bed og så vil de spire. Dessuten selvsår de seg der du har hatt dem tidligere. Spirene er lett gjenkjennelige, slik unngår man å luke dem om man ikke vil. Ringblomster er veldig glad i å lage frø. Hvis man renser (deadheader) visne blomster, har man blomstring til langt utover høsten. Vi bruker kronblader som pynt i mat, både ferske og tørkede (de tørkede blir litt seige, så best å bruke sparsommelig). Ringblomst brukes også i kremer og salver, men det har vi aldri prøvd oss på. Jeg tror vi kan kåre ringblomst til den sommerblomsten det er lettest å ha med å gjøre.

Løvemunn: Jeg tror disse gikk av moten en stund også, men jeg forstår ikke hvorfor. Løvemunn er fantastiske sommerblomster som finnes i ulike høyder og alle farger – alle er nydelige og gjør seg veldig godt i buketter og dessuten er de humlemagneter. Vi har begynt å så noen løvemunn i potter som vi setter i plastbokser på terrassen for å få tidligere blomstring (tilsvarende blomkarse, se ovenfor). Men det er egentlig ikke nødvendig ettersom løvemunn blomstrer fint ved direktesåing, skjønt noe senere. Bare å strø ut, med andre ord. Dessuten selvsår de seg i noen grad.

Alle de ovennevnte plantene produserer mengder med frø som det er lett å høste. Hvis du kjenner noen som har disse plantene kan du helt sikkert spørre om å få frø.

Lobelia har vi derimot aldri prøvd å høste frø fra. Lobeliaplanter kan man fortsatt få kjøpt relativt rimelig i 6- og 10-pakninger, så har man begrenset med plass (hvem har ikke det?) så kan man satse på å kjøpe småplanter i stedet for å så dem. Grunnen til at vi sår lobelia er at plantene er så vidunderlig enkle å ha med å gjøre, vi får større variasjon, samt at de har et stort bruksområde hos oss. Vi bruker dem fremst i en lang rekke bed og bruker dem også til å fylle ut potter på terrassene. Etter den verste kulden har gitt seg, bruker vi pallekarmer med lokk til herdingsprosessen. Lobelia er de første som blir flyttet ut hit fra vinduskarmen, og de stortrives i disse kassene, selv når temperaturen går ned mot null.

Vi bruker også pallekarmer med plastlokk til herdingsprosessen. Vi ender gjerne opp med flere hundre småplanter, og jo fortere vi får dem ut av huset, jo bedre er det. Lobelia er en av de første som flyttes ut.

Blomsterert Jeg vokste opp med duften av blomsterert. Vi ble oppmuntret til å plukke dem av moren min ettersom dette er en av de blomstene som jevnlig må høstes for ikke å gå i frø, og hva er da bedre enn å regelmessig sette en bukett av nydelige utformede og duftende blomster i en lav vase på bordet? Jeg kan ikke være foruten disse og har dem flere steder på tomta. Jeg sår dem slik min mor har lært meg – i toalettruller (et frø i hver) satt sammen i en resirkulert boks av passe størrelse, for eksempel en iskremboks som kan ta cirka 15 ruller. Poenget med dette skal visstnok være at blomsterert ikke liker at noen rører ved røttene. På dette viset kan man ved utplanting sette en og en toalettrull med plante ned i jorda uten å forstyrre røttene.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye hold det er i dette. Muligens tåler blomsterert all slags hardhendt behandling. Jeg har i hvert fall hørt at de tåler kaldere temperaturer enn jeg opprinnelig trodde, så jeg tror vi skal begynne å sette disse i plastbokser på terrassen sammen med blomkarse og løvemunn. Altså etter at blomsterertene har spirt, for på spiringstemperatur er de nok fortsatt litt kresne.

Sorter vi er spente på i år

Vi har allerede en anseelig frøsamling så prøver å holde litt igjen når det gjelder å bestille flere. Av nye sommerblomster for i år er vi spesielt spente på rød kuleamarant “Strawberry Fields”, duggsalvie “Fairy Queen” og japansk myrt “Pink Shimmer”. Sistnevnte kan overvintre, men kun innendørs, så jeg håper vi kan få en fin blomstring i løpet av kun en sesong med tidlig såing.

For oss som har for mange frø, kan det være fristende å gi bort noen. Jeg falt for fristelsen og laget en adventskalender til hyttenaboen som er like hagegal som meg.

Å lage en frøadventskalender var veldig morsomt, og jeg inkluderte selvsagt bare frø som jeg visste kunne være av interesse for mottakeren. Uansett, siden hun også kjøper en del frø lå det med en klar instruks om at hun slettes ikke trengte å så alle frøene. Vi kan alle bli litt stresset i så henseende.
Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s