Til tross for all gravingen jeg har gjort siden vi kjøpte hytta i 2016, er deler av tomta fortsatt et villniss som bør temmes. I år har jeg temmet færre kvadratmetre enn foregående år, men jeg brukte en god del tid på å bygge Hasselstua, altså opphøyde bed laget av hassel. Dessuten har jeg selvsagt nå en god del ferdige bed med planter som trenger stell og den jobben var mye mindre de første årene. Dermed antar jeg dette er en naturlig utvikling. Jo flere ferdige og beplantede bed som må stelles, jo mindre tid har man til å grave ut nye bed. Dermed ligger det en motsetning her. Jeg elsker jo å grave, men er ikke fullt så ivrig på stelling av bed. Men jo mer jeg graver, jo flere bed får jeg å stelle, og jo mindre tid får jeg på graving… ja du skjønner.
Marianne – Leirehaugen: 3-0
Vi har altså en stor haug med jord og leire, dekket av ugress, som ligger på østsiden av plenen opp mot Fjellhagen. Jeg har gravd ut denne i flere omganger for å lage nye bed, og burde kanskje gi meg selv en høyere score. Men ikke alt som var gravd ut gikk hele veien fra øst mot vest eller ble beplantet med en gang, så ugresset kom tilbake og jeg måtte ta en ny sjau, og da gravde jeg gjerne dypere og bygget murer. Min selvgitte score på magre 3-0 er basert på ferdige “striper” som går hele veien fra øst mot vest, og som aldri mer vil bli “leirehaug dekket av ugress”.
Etter årets utgraving, øyner jeg slutten på Leirehaugen. Med iherdig innsats er det mulig jeg får gravd ut siste rest neste år. Da vil jeg ha anlagt et gedigent bed som strekker seg på nedsiden av hele Fjellhagen, fra Staudebedet til Drivhuset. På den annen side har jeg ikke egentlig lyst til å bli helt ferdig. Jeg liker å grave, og når jeg er ferdig med Leirehaugen – hva da? Vel, vi har fortsatt villniss som må temmes annetsteds på tomta.
21. juli 2022: Tidligere har jeg gravd ut Leirehaugen fra nord mot sør. I år tok jeg en stripe i sør, nær drivhuset, slik at det nå gjenstår en stripe Leirehaug i midten. Grunnen til det er litt sånn klave-ku. Jeg fant noen veldig rimelig japanlønn på Plantasjen tidlig på sommeren, og har hatt en av dem stående i en potte. Japanlønn er ikke særlig vindsterke, i hvert fall ikke som unge, og vi har en del vind på tomta. Ett av de mer beskyttede stedene er nettopp i høyre hjørnet på bildet over. Ergo graver jeg ut et nytt bed her for å ha et sted å sette japanlønn. 21. juli 2022: Det synes knapt at jeg har gravd noe, men sekkene begynner fort å hope seg opp på plenen. Det skal bli ti ganger flere. En del sekker med topplag og ugress bæres opp til den øvre del av tomta til fremtidige bed. Øverst oppe har vi lite jord og før eller siden må vi bringe jord dit opp uansett. Vi håper at om et par-tre år, når vi skal bruke disse, har ugresset blitt omdannet til humus. Det hadde vært enklest å la bedet gå helt inn til drivhuset og plankene i underkant, men vi har bestemt oss for å lage en smal sti her, hvilket betyr at vi trenger en mur også på sørsiden av bedet. 7. august 2022: Milepel. Vi har fått bygget et av de bakerste bedet, hvilket betyr at jeg kan kaste jord hit i stedet for å mellomlagre det i sekker. Det sparer mye arbeid ettersom jeg da bare trenger å flytte på jord en gang.
Det lille treet i forgrunnen, som er litt uklart på bildet, er et Tempeltre, eller Gingko biloba. Det er antatt å være den planten som har eksistert lengst på jorda siden det finnes fossiler av like trær som er 170 millioner år gamle. Vi fikk dette av min mor da det var knapt 20 cm høyt. Hun hadde det i potte og overvintret det inne. Det er litt risikofylt å plante denne utendørs i vår herdighetssone (H4). Vi har tidligere dekket med bark rundt røttene og så satt ned en plantestøtte før vi har tredd en pose over både treet og støtten og den har så langt klart seg fint gjennom tre vintere. Nå har den vokst seg såpass stor at vi ikke har stativ høye nok. Vi kan selvsagt bare tre en pose over, men får vi mye snø vet vi av erfaring med andre busker at det medfører fare for at toppen brekker. Vi har lagt granbar rundt røttene og håper at den klarer seg. Får vi en periode med skikkelig barfrost, vil jeg nok ile til med en pose over tross alt. Dette er en av de jeg er redd for å miste.
11. september 2022: Ferdig utgravd og vil aldri mer bli “leirehaug dekket av ugress” igjen. Det synes knapt på bildet, men bakerst til høyre har jeg plantet ut en japanlønn atropurpureum. Senere flyttet jeg også en hagehortensia hit, mens i forgrunnen har jeg bare satt ned noen sommerblomster vi hadde stående i potter i på terrassen i stedet for å kaste dem. 11. august 2022: Og slik ser det ut fra oven. Jeg trodde en stund steinutspringet i midten var berg, men det er faktisk en stor stein, dog alt for stor til å flyttes på. Dermed måtte jeg bygge bedene rundt denne. Teppene til høyre ligger der midlertidig for å hindre ugressinvasjon fra Leirehaugen.
Stien opp til Fjellhagen
Det er ikke det at jeg må ha et bed akkurat her, til høyre for denne trappestien opp til Fjellhagen. Det utgjør en liten og uanseelig del i ytterkant av tomta. Men hvordan ellers få bukt med ugresset, som kontinuerlig vokser inn mellom steinhellene hvor jeg har begynt å luke ovenfra og ned og forsøker å få timian til å etablere seg?Dette er bedet vi kaller Sørpletten. Stien opp til hytta så akkurat like rotete og ugressbefengt ut som på bildet over da vi overtok hytta, men her har vi klart å holde ugress unna, timian er godt etablert og timianblomstringen i juni er en favoritt. Det er herfra jeg henter planter til andre områder som trenger en slik type bunndekker. Nederst og til høyre på bildet – villniss som bør temmes. Kanskje neste år?
Tilbake til stien opp til Fjellhagen: Et bed på sørsiden av (til høyre for) denne stien blir ikke lett. Området får ikke særlig mye sol ettersom annekset til naboen og tujahekken skygger store deler av dagen. Midt på sommeren får denne delen av tomta sol på ettermiddagen og kvelden, men ellers… Heldigvis har jeg en pålitelig bunndekker som det har vist seg tåler nesten hva som helst. Dvs. jeg har mer en en, men akkurat her har jeg tenkt å sette Vårkjærminne (Omphalodes verna) eller Oompa-loompaer som vi kaller dem. Grunnen til at det ble litt prekært å lage dette bedet akkurat i år, er at mine Vårkjærminner har spredt seg for mye der de står og noen av dem må flyttes.
10. sept 2022 Ugress luket, jorda er delvis spavendt, men bare delvis. Alle større steiner som ligger i jorda nær steintrappa får bli liggende. Vi ønsker jo ikke at denne trappa skal synke eller forskyve seg. Vi satt opp et lavt plankegjerde mot naboens anneks, og la duk under (selvsagt etter å ha fått godkjenning). Det å anlegge vegger i jord som skråner, med et bulkete underlag er selvsagt ikke lett, men Eric fikset det. Mot annekset fylte vi opp med grus, på vår side fylte vi opp med jord, blant annet fra sekker gravd ut fra Leirehaugen. Plankegjerde ble litt høyere enn jeg hadde sett for meg, men det går sikkert bra når plantene får grodd til. Nederst i vest har jeg satt ned kubber av furu som et temporært gjerde før jeg får utvidet bedet videre. Avisene foran fungerer som ugressperre og kommer til å forsvinne etterhvert. Kubbene lå på tomta da vi kjøpte den og var litt for morkne til å brukes til ved. De kan lett flyttes på når jeg en gang skal utvide bedet. Vårkjærminne ble gravd opp og flyttet fra et annet bed. De ser pjuske ut nå, men vil antakelig dekke dette området i løpet av et par år. De vil blomstre senere på året ettersom det her er mye skygge, men når de kommer vil det være med en lysende blå farge som også synes godt i skyggen. De er også flinke til å holde ugress unna, men siden vi har mye rotugress (og jeg antakelig ikke luket godt nok ved utgraving), må jeg beregne en del luking et par års tid før plantene dekker skikkelig. 9. juli 2022: Dessuten har vi det lille bedet her, i enden av det som etterhvert ble en nyanlagt grussti foran Staudebedet. Her gikk det plutselig et steg ned, og ja, jeg vurderte å bare fjerne all jorda og la berget ligge åpent i dagen. Men så ble det for fristende å lage et lite bed her også. Dermed blir trappen opp til stien anlagt fra plenen i forgrunnen i stedet. Foreløpig har jeg bare stablet noe stein, men Eric har lovet å lage en stødig trapp her. Denne vinteren blir bedet brukt til overvintring av stiklinger. Hasselstua ble i løpet av sommeren anlagt til høyre i bildet.
Det var faktisk alt av helt nyutgravde bed denne sesongen. Det føles litt stusselig, men med de oppbygde bedene i Hasselstua klarte vi nok mer enn 10 kvadratmetre med nye bed i år også.
Vedutten 